Arven by Kagge Forlag

alyson noĂŤl

Arven de utvalgte

© 2013 Kagge Forlag AS (norsk utgave) FATED by Alyson Noël. Copyright ©2012 by Alyson Noël, LLC. By arrangement with the author. All rights reserved. Originaltittel: The Soul Seekers – Fated Oversetter: Henninge M. Solberg Omslagsdesign: Anna Gorovoy Omslagsbilder: Bill Miles / Shutterstock Images Norsk omslagsdesign: Carina Holtmon Layout: akzidenz as Papir: Holmen Book Cream 70 g 1,8 b Boka er satt med Dante 11,5 / 15 Repro: Løvaas Lito AS Trykk og innbinding: ScandBook AB, Falun

ISBN: 978-82-489-1289-7

Kagge Forlag AS Stortingsg. 12 0161 Oslo www.kagge.no

åtte Jeg står i skogen. Det er en sval og frodig, grønn skog med lite vind, mosebunn og tårnhøye trær med lange og sammenfiltrede greiner. Bare en smal strime av sollys siver inn gjennom løvtaket. Lyset får bladene til å glitre, de ser levende ut, som om de svaier og danser til ravnens vakre sang. Jeg er lett på foten, beina mine farer over en umerket sti. Ravnen sitter på skulderen min og sveiper over området med årvåkne, fiolette øyne. Det er noe som napper meg i hukommelsen, en slags vag bevissthet om at jeg ikke trenger å være redd, at ravnen vil vise meg vei, at han er læremesteren min. Jeg er der jeg skal være. Vi klatrer over store steiner og vader i en stri elv. Vannet stiger høyere og høyere, først når det meg til anklene, så blir kjolen min gjennomvåt og håret fuktig og flokete, og når jeg kjenner vannet ved øreflippene griper jeg etter den store steinen som stikker ut ved den andre bredden. Fingrene mine klorer seg fast i den harde kanten, og jeg heiser meg opp og legger meg så lang jeg er på toppen av den. Ravnen slår seg ned ved siden av meg. Det kraftige sollyset varmer oss, det trekker vannet ut av kjolen, ut av håret og huden min, fører det tilbake til himmelen, der det lover å finne meg igjen i form av dugg, snø eller regn. Men snart prikker ravnen meg på skulderen med det krumme nebbet. Det er på tide å komme seg videre. 3

Ferden fortsetter gjennom en tett skog og tar slutt når ravnen klemmer til med klørne så huden på skuldrene mine nesten flerres opp. Den flakser med vingene før den strekker dem ut og flyr høyt til værs, og selv om jeg ser opp på himmelen og forsøker så godt jeg kan å følge den med blikket, forsvinner den ut av syne på et blunk. Den har fullført oppdraget sitt, og jeg har ikke lenger bruk for den. Jeg har nådd mitt bestemmelsessted – den vakre, gresskledde lysningen jeg nå står i. Jeg glatter ut kjolen med nervøse hender – jeg har lyst til å se pen og presentabel ut for han som venter på meg. Jeg fornemmer at han er til stede lenge før jeg får øye på ham, og jeg lukker øynene, puster inn den jordaktige lukten hans, nyter adrenalinrushet som setter fart i hjertet mitt og får det til å banke febrilsk – forsøker å hale ut dette øyeblikket så lenge jeg kan. Så roper han på meg. Han vil at jeg skal se på ham. Lyden av navnet mitt på leppene hans får et smil til å bre seg om munnen min, og jeg blir stående og beundre ham, jeg suger ham til meg, og han gjør det samme med meg. Jeg lar blikket gli over denne vakre gutten som jeg ikke vet hva heter, over den glatte, brune huden og det blanke, svarte håret som stryker ham over ansiktet. Overkroppen er slank og bar, skuldrene sterke og brede, og hendene hans som henger langs kroppen får meg til å tenke på den nytelsen jeg vet at de kan gi. Han strekker seg mot meg, fletter fingrene sine sammen med mine og fører meg vekk fra lysningen, gjennom skogen og bort til en vakker, boblende kilde. En lett dis virvler over det klare, varme vannet. Jeg går uti først. Vannet trekker inn i kjolen min, den kleber seg til meg som hud, og jeg vasser over til den andre bredden, der jeg blir stående og vente utålmodig på å få kjenne den herlige varmen fra fingrene hans når de utforsker kroppen min. Lysten blusser opp i meg som en brann, den stilnes først når jeg kjenner hendene hans rundt ansiktet mitt og leppene som smelter sammen med mine, som smaker på meg, som napper meg ertende. Kysset er så berusende at en strøm av bilder farer som glimt g jennom hodet mitt. Bilder av en plante som skyter knopper, slår ut i blomst og visner før den reiser seg igjen og nye knopper springer ut, de glir over i et bilde av 4

sjeler som lyser sterkere enn dagen og som støter sammen med sjeler så mørke at de går i ett med natta. Sjelene smelter sammen med elementene, og jeg ser himmelens evige kretsløp av snø, dugg og regn, de blir til vindens to ansikter – det som herjer og det som svaler – de er ilden som varmer og fortærer, jorda som så tålmodig gir alt vi krever av den. Bildene kommer om og om igjen til budskapet står klart for meg: Jeg er hydrogenet i vannet jeg flyter i. Jeg er oksygenet i luften jeg puster inn. Jeg er den lille, varme boblen i denne kilden. Jeg er blodet som strømmer gjennom gutten som kysser meg – jeg er slaget i ravnevingene som førte meg til ham. Jeg er en uløselig del av alt, og alt er en uløselig del av meg. Aldri har denne sannheten stått klarere for meg – en sannhet som ble avdekket av et eneste, inderlig kyss. Fingrene hans er lette og raske når de farer over kjolen min. Han skyver den ned fra skuldrene mine, over midjen, bøyer seg ned, leppene hans møter huden min, men så legger jeg håndflatene mot kinnene hans, avbryter ham, for jeg er nødt til å se ham, jeg er nødt til å se ham ordentlig – se ham slik han ser meg. Jeg lar tomlene gli over buen som markerer kinnbeina hans, fletter fingrene inn i det fuktige, rufsete håret, skyver det vekk fra tinningene og legger det bak ørene hans. Et par isblå øyne kantet med en ring av gylne spetter kommer til syne. De reflekterer speilbildet mitt tusen ganger. Kaleidoskopøyne. Jeg trekker pusten. Jeg er helt ute av stand til å trekke til meg blikket. Det finnes ikke noe i hele verden jeg heller vil se på enn øynene hans. «Tiden er inne», sier han og ser så intenst på meg at det nesten svir. Jeg nøler ikke når jeg nikker. Jeg føler på meg at han snakker sant, selv om jeg ikke aner hva ordene betyr. «Nå er det for sent å snu. Du er der du skal være.» Snu? Hvorfor skulle jeg ville snu? Jeg ble født for å finne ham. Det er jeg helt sikker på.

Jeg skyver tankene mine til side og presser meg tettere inntil ham. Hekter beina rundt knehasene hans, trekker ham til meg, jeg må kjenne kysset hans en gang til. Jeg skyter frem leppene, vil presse dem mot ham, men støter bare på kald, tom luft. Vennen min står ikke foran meg lenger. En annen har tatt plassen hans. En skikkelse med samme sterke, slanke kropp og samme markerte ansiktstrekk, men håret, som riktignok er blankt og svart som hos vennen min, er kort og ligger tett inntil hodebunnen. Og selv om øynene har samme farge og samme gylne spetter, slutter likheten der. For disse øynene er kalde. Onde. Og i stedet for å reflektere suger de alt til seg som to sorte hull. «Jeg overtar herfra.» Han dytter vennen min bestemt vekk. «Det gjør du absolutt ikke.» Vennen min henter seg raskt inn igjen. Hele han er anspent, musklene stramme, han står parat til å forsvare meg. Men gutten bare gliser og skal til å dytte seg forbi ham igjen, men heller ikke denne gangen kommer han særlig langt. Vennen min står i veien. «Ta det med ro, kjære bror», sier gutten med et hånflir om munnen. «Det er sjelen jeg er ute etter. Hjertet kan du få.» Vennen min står foran ham som en uinntagelig forsvarsmur. «Hjertet er ingenting uten sjelen. Du kan ikke få noen av delene.» Guttens blikk blir mørkere, dypere, han ser plutselig ondere og mer målrettet ut, og avfeier trusselen ved å si: «Ja vel. Da får jeg vel ta ditt i stedet.» Det tar noen sekunder før det går opp for meg. Noen sekunder før jeg skjønner hva han mener. Noen sekunder som går tapt. Som jeg sløser vekk. Det går så fort at jeg bare blir stående og måpe når han – gutten med de iskalde, tomme øynene – gjør alvor av trusselen og plutselig blir til noe annet. Noe ugjenkjennelig. 6

Noe hinsides alt. Noe uhyrlig, demonisk, noe som er vokst ut av et stinkende mørke, av noe råttent og avskyelig. Leppene hans er blodige og flerret opp i munnvikene, og han flekker to skarpe huggtenner som han setter i vennen min. Han flår ham, river av ham huden, til brystkassa ser ut som en most kjøttkake og vannet rundt oss blir rødt, grusomt rødt. Han gir fra seg en ekkel snerrelyd når han kaster hodet bakover. Øynene lyser mørkerødt, de har samme farge som det som drypper fra haken hans, og nå stikker en hissig slange ut av munnen hans. Han har ikke lenger noen tunge. Jeg prøver å gripe tak i vennen min, jeg fekter med armene i luften i et fortvilet forsøk på å redde ham. Jeg kan ikke miste ham. Jeg kan ikke la dette skje. Ikke når det har tatt seksten år å finne ham. Selv om vi ikke har uttalt ordet ennå, er det ikke tvil om at det er Kjærlighet vi føler. At Kjærligheten fikk oss hit. Vi er uløselig knyttet til hverandre. Vårt møte er skjebnebestemt. Noen ting bare vet man. Jeg kaster meg mot demonen. Sparker. Slåss. Skriker. Men det er til ingen nytte – slangen lar seg ikke skremme av meg. Den bare fyker rundt og forbi meg og stuper rett ned i hullet som nå gaper i det maltrakterte brystet til vennen min. Den kommer opp igjen med en skimrende kule som den suger forsiktig på før den sluker den hel, og livet som kulen bar på slukkes som en flamme. Demonen flirer, og det grusomme bildet av ham brenner seg inn i hukommelsen min. Så flimrer han ut av syne, og jeg blir værende igjen alene med vennen min – min store kjærlighet, han som skjebnen har tiltenkt meg – som nå ligger kraftløs, som en sekk av livløst kjøtt, i armene mine.

ni Jeg våkner av at jeg hyler. Jeg ligger på magen med munnen trykket ned i puten, så lyden er ganske dempet, men jeg er redd for at Paloma kan ha hørt det likevel, at hun kanskje bestemmer seg for å kikke inn til meg for å forsikre seg om at jeg har det bra. Jeg sparker floken av sengetøy og pledd ned til fotenden av sengen. Så setter jeg meg opp, støtter ryggen til det lave hodegjerdet av tre og vipper øret mot gangen. Jeg lytter konsentrert etter tegn på at bestemor står der, for jeg er ganske sikker på at det bare er et spørsmål om tid før hun braser inn i rommet og tvinger meg til å drikke en eller annen rar urtete. Men det eneste jeg hører er de trygge kjøkkenlydene som strømmer inn under døren. Vann som renner, smør som freser, den myke, sugende sukkelyden når kjøleskapsdøren åpnes, og det faste, lille kneppet når den lukkes igjen. Lyder som tilhører dagliglivet i et hjem, lyder folk flest tar for gitt, men som jeg bare kjenner fra tv og film. Siden Jennika og jeg har levd i en koffert de siste seksten årene har jeg inntatt de fleste måltider på fly, restauranter og utenlandske kafeer med tvilsom hygiene, og når jeg har vært heldig har jeg kunnet forsyne meg av de overdådige cateringmåltidene de har på filmsettene. 8

Den eneste gangen jeg har vært i nærheten av å oppleve noe som ligner et «vanlig» familieliv, var da vi tilfeldigvis befant oss hos Harlan på tolvårsdagen min, og Jennika ville overraske oss med å lage arme riddere til frokost. Men hun ble distrahert mens hun brunet brødskivene, og plutselig luktet det svidd, røykvarslerne ulte, og etter at ståheien hadde lagt seg dyttet Harlan oss inn i bilen sin og spanderte brunsj på en veganerkafé i nærheten av Malibu Beach. Men Paloma er overhodet ikke som Jennika. Ut fra det lille jeg har sett er hun selve bildet på god, gammel latinamerikansk gjestfrihet. Men selv om den rumlende magen min trygler meg om å stå opp og gå ut til henne, vil resten av meg drøye litt til og nyte denne lille stunden. Jeg skyver vekk en svett hårtjafs fra ansiktet, vrenger av meg klærne jeg sov i, og tar på den myke bomullsmorgenkåpen Paloma har lagt frem på en stol. Det ekle marerittet sitter fortsatt i kroppen, og for første gang håper jeg av hele mitt hjerte at jeg aldri mer drømmer om den gutten. Jeg krøller tærne nedi den myke saueskinnsfellen som ligger på gulvet ved sengen, tøyer og strekker litt på meg og prøver å bli kvitt kinken jeg alltid får i nakken når jeg sover på magen. Så bestemmer jeg meg for å utforske det nye rommet mitt, siden jeg ikke rakk å gjøre det i går kveld. Jeg ble helt slått ut av det Paloma fikk meg til å drikke. Ved vinduet står det et gammelt treskrivebord og en trestol. Initialene til faren min er risset inn i bordplaten øverst i høyre hjørne. Bokstavene, D og S, er rette og kantete, det ser nesten ut som om de er hentet fra det greske alfabetet. Men når jeg forsøker å se ham for meg ved bordet – at han snakker i telefonen, gjør lekser, at han i all hemmelighet planlegger flukten til Los Angeles – går det bare ikke. Jeg klarer ikke å gjøre om det smilende ansiktet på svart-hvitt-bildet til et virkelig menneske av kjøtt og blod, jeg klarer ikke å forestille meg Palomas eneste barn, han

som følte at han ikke fikk puste her, i denne byen, i dette huset, han som ikke kunne komme seg raskt nok vekk herfra. Selv ikke når jeg får øye på det innrammede bildet av ham på kommoden, klarer jeg å se ham for meg. Han ser pen og pyntelig ut på bildet, men det skinner helt klart gjennom at han ikke er så lykkelig. Skjorten er nystrøket og ren, håret ser nyklippet ut, og etter smilet å dømme skulle man tro han hadde det bra, men hvis man ser nøye etter, kan man spore en tydelig rastløshet i blikket. Og jeg klarer ikke å la være å lure på om Paloma også så det, eller om hun var som alle andre foreldre – om hun glatt overså alt som var for ubehagelig å forholde seg til. «På det bildet var han seksten.» Paloma stikker hodet inn av døren, som nå står åpen. Det kommer så uventet på meg at jeg uvilkårlig rykker til. «Akkurat som deg», tilføyer hun, men jeg blir bare stående og stirre på henne med den ene hånden på brystet, der jeg kjenner at hjertet mitt hamrer vilt, og den andre strukket ut for å rekke henne bildet. Jeg føler meg merkelig skyldig for å ha stått og sett på det. «Jeg hørte at du var våken.» Hun kommer mot meg, tar imot bildet og blir stående med det i hendene. Jeg sier ikke et knyst. Jeg vet ikke hva jeg skal si. Jeg er temmelig sikker på at det dempede skriket ikke bar helt til kjøkkenet. Betyr det at hun sto utenfor og ventet på det rette øyeblikket til å snike seg inn? «Eller, jeg hørte det vel egentlig ikke, det var mer en fornemmelse.» Hun smiler og ser fra bildet til meg og tilbake på bildet igjen. «Det ble tatt kort tid før han reiste sin vei. Han ringte av og til, sendte et par postkort, men jeg så ham aldri igjen etter at han dro.» Hun setter bildet på plass, er omhyggelig med å sette det akkurat der det sto, før hun går bort til vinduet og trekker fra de lette bomullsgardinene. En enkelt blek solstripe lyser skrått inn i rommet. 10

«Det er en drømmefanger», sier hun når hun oppdager hva jeg ser på. Jeg kjenner på det runde, fine nettet som henger i vinduskarmen. Tar på trådene det er vevd av, på perlene det er pyntet med. Midt i nettet er det et hull, og på undersiden henger det noen lette fjær og en rad med frynser av mykt, semsket skinn. «Vet du hva en drømmefanger er?» spør hun, og de mørke, tindrende øynene får meg til å tenke på fargen som jorda antar etter en natt med kraftig regnvær. Jeg rister på hodet og klør meg på armen selv om det egentlig ikke klør, det er en uvane jeg har hatt i årevis, og som jeg tyr til når jeg er litt utilpass. Min egen fæle drøm ligger rett under overflaten og murrer, og jeg får plutselig en trang til å fortelle henne om den, men slår det fra meg. «Alle er forskjellige, men de har en del fellestrekk, akkurat som oss mennesker. Denne drømmefangeren stammer fra navahoindianerne. Det er en venn av meg som har laget den. Det sies at drømmene våre kommer fra et sted utenfor oss selv, og at når man henger en drømmefanger over sengen eller i vinduet fanger nettet de gode drømmene, de som hjelper oss om dagen, mens mareritt blir ført gjennom hullet i midten og brenner opp i sollyset. Og de fjærene helt nederst», sier hun og peker på fjærene jeg har stått og fiklet åndsfraværende med, «symboliserer pusten i alt som lever.» Hun snur seg mot meg. Blikket hennes er lett granskende, som om hun venter på at jeg skal avsløre noe viktig. Det er fristende å si at drømmefangeren ikke virker – at det er et fint stykke håndverk, men at bruksverdien er tilnærmet lik null, at den ikke er verdt en dritt hvis det er meningen at den skal holde marerittene unna, men øynene hennes er så kjærlige og forhåpningsfulle at jeg biter det i meg og blir med henne inn på kjøkkenet for å spise frokost i stedet.

«Du er klar over at det stikker en stor stein ut av veggen?» Jeg drikker opp jusen og tar med glasset bort til Paloma, som står ved vasken med såpevann opp til albuene. Så vidt jeg kan se, er det ikke noen oppvaskmaskin her. Det hørtes bryskere og litt uhøfligere ut enn jeg mente, men det er jo litt rart at vi har sittet og spist brunsj i lang tid (jeg ante ikke at jeg hadde sovet rett gjennom frokosten og nesten helt til lunsjtider) – en skyhøy stabel med himmelske maispannekaker med varm lønnesirup, forskjellige økologiske bær fra hagen, ferskpresset jus og en stor kopp piñon-kaffe med en herlig aroma som fortsatt henger igjen i rommet – uten overhodet å snakke om den store steinen. Leppene til Paloma krummer seg til et lite smil. «Vi skal ikke gripe inn i naturen. Vi kan ikke kreve at den føyer seg etter oss. Vi bør heller lære oss å leve i overensstemmelse med den, for den er så rik på gaver.» Herregud. Jeg har hørt folk si sånne ting før. Vanligvis en eller annen ung skuespillerspire som, vill i blikket, kan fortelle om den livsomveltende yogatimen hun har vært på. Den nyvunne innsikten opptar henne i maks noen uker før hun kaster seg på neste helsebølge som skyller inn over Hollywood. Men Paloma er ingen ung skuespillerspire. Hun kunne helt sikkert ha vært det en gang i tiden – hvis jeg har klart å regne riktig er hun tidlig i femtiårene et sted, men hun er fremdeles veldig pen, på en sånn enkel og naturlig måte; håret er samlet i en lang, mørk flette som når henne til livet, hun har klare, brune øyne, kroppen er sped, og hun går barføtt rundt i en ledig, ermeløs bomullskjole som minner veldig om den jeg hadde på meg i drømmen. Jeg lar hånden gli over steinen. Det er utrolig hvordan den bare presser seg inn i rommet, hvordan den nærmest krever at alt annet må finne en måte å eksistere rundt den på. Huset ser annerledes ut i dag, og det skyldes ikke bare steinen jeg ikke oppdaget før nå. I går kveld virket det så lunt her, ilden i 12

peisen og alle de tente bordlampene fylte rommet med et koselig lys. Men nå ser jeg hvor enkelt det egentlig er innredet, nesten nøkternt: noen navaho-tepper, enkle tremøbler, syltetøyglass fylt med gule og fiolette markblomster, og flere små, rare veggnisjer med håndlagde figurer av forskjellige helgener. Men selv om innredningen er ganske spartansk, inngir hjemmet hennes unektelig en slags trygghetsfølelse. Jeg klarer ikke helt å sette fingeren på det, men jeg tror det kan ha med størrelsen på huset å gjøre. Det er lite og koselig, man kan ikke gå seg vill her. I tillegg til dette store, åpne rommet med kjøkken og stue består det av to soverom – mitt og Palomas (og jeg gjetter meg frem til at det også er to bad, for jeg kan ikke huske at hun har brukt mitt) – og et rom helt innerst som åpenbart er av nyere dato. Den skrå, lille mursteinsrampen som fører opp til rommet munner ut i en buet døråpning, og gjennom den kan jeg skimte en vegg full av hyller med urter som ligger og tørker, krukker med rare væsker og all slags ting og tang – i mangel av et bedre uttrykk. «Hva er det der?» Jeg peker mot det mystiske rommet. «Det er der jeg tar imot pasientene mine. Det er kontoret mitt, på en måte.» Paloma trekker proppen ut av vasken, vannet gurgler når det forsvinner ned i avløpet. «Men ikke vær redd, jeg har satt av dagen til å være sammen med deg, så vi kan snakke uforstyrret og bli bedre kjent med hverandre», sier hun og tørker hendene på et brodert, blått håndkle. Jeg ser fra rommet til henne og tilbake på rommet igjen. «Kanskje vi burde begynne der inne», sier jeg. «Jeg er jo tross alt sinnssyk, og jeg ble jo sendt hit for at du skulle kurere meg.» Hun ser på meg med et blikk jeg ikke helt klarer å tyde – er det medlidenhet, er hun lei seg, er det et savn? Ikke godt å si. «Du er ikke sinnssyk.» Hun lener seg mot den fargerike, flislagte kjøkkenbenken, legger hodet på skakke og ser granskende på meg. «Og jeg kan nok ikke kurere deg, som du sier.»

Jeg gjør store øyne. Ordene hennes lyder som et ekko i hodet mitt. «Men hvorfor er jeg her, da?» roper jeg, nærmest hysterisk. «Hvorfor er jeg kommet helt hit hvis du ikke kan hjelpe meg? Hva er vitsen med alt dette? Hvorfor har du fått meg til å flytte fra Jennika?» «Nei, nå misforstår du.» Hun går ut av kjøkkenet og gir meg tegn om å følge etter henne til stua. Der gjør hun opp ild i peisen, og når vedkubbene begynner å sprake og slå gnister går hun og setter seg i sofaen. «Jeg sa ikke at jeg ikke kan hjelpe deg, jeg sa at jeg ikke kan kurere deg. Du har ikke fått noe som trenger en kur, Daire.» Jeg ser stygt på henne. Flytter litt på meg. Drar i morgenkåpen, trekker den så godt rundt meg at den nærmest går to ganger rundt kroppen, før jeg slår meg ned på et armlene. Jeg aner ikke hva hun prøver å si. Det høres litt mistenkelig ut, det hele, som om hun taler med to tunger. Det er like før jeg ringer Jennika og beordrer henne til å sette seg på første og beste fly for å komme hit og hente meg. «Det skjedde med faren din også», sier Paloma. «Det begynner alltid i sekstenårsalderen.» Jeg trekker et dypt sukk og rister på hodet. «Så jeg er gæren. Herlig. Og du mener at jeg fikk det fra faren min!» Jeg skjærer tenner og drar så hardt i beltet på morgenkåpen at jeg hører stoffet gi etter. Dette tar kaka. Dette tar faktisk kaka. Jeg reiser helt hit bare for å få samme diagnose som i Marokko og Los Angeles. «Nei.» Palomas stemme er like myndig som ansiktsuttrykket. «Du er ikke sinnssyk. Det føles kanskje som om du er det, og kanskje det ser sånn ut også, men dette har ingenting å gjøre med sinnssykdom. Det du opplever er at den biologiske arven din begynner å gjøre seg gjeldende. Den har gått fra generasjon til generasjon i familien vår, og alltid til den førstefødte.» 14

Hva i …? Jeg rister på hodet og kikker bort på henne igjen. Munnen hennes beveger seg fortsatt, hun prøver fortvilet å forklare, men det blir for mye for meg, det hun sier er altfor merkelig, og jeg har allerede falt av lasset. Jeg blir så ør i hodet av å høre på stemmen hennes og alle de meningsløse ordene som strømmer ut av henne, at jeg ikke klarer å si annet enn: «Men hvorfor fortsetter dere å få barn når dere vet dette? Seriøst, du aner ikke hvordan det føles. Hvorfor tok Django sjansen? Hvorfor brukte han ikke prevensjon? Hvorfor fortalte han ikke om det til Jennika, i det minste?» «Fordi Django var like ung og idealistisk og sta som enhver annen sekstenåring. Han nektet å tro på det. Ville ikke lytte til advarslene mine. Han innbilte seg at han kunne slippe unna det han så, slippe unna det jeg fortalte ham, hvis han bare kom seg vekk herfra. Men du har jo selv sett at det ikke går an. Synene fant deg da du var på den andre siden av kloden, og de kommer til å finne deg igjen hvis du prøver å flykte. Jeg forsto det sånn at symptomene kom for fullt i Marrakech. Men jeg regner med at du så noen tegn lenge før den tid.» Det vrenger seg i magen, det kjennes som om lungene mine krymper, og jeg er nødt til å tilkjempe meg hvert eneste, overflatiske pust. Jeg flakker panisk med blikket, leter etter en vei ut herfra. «Jeg klarte ikke å nå inn til Django. Jeg klarte ikke å nå inn til min eneste sønn, greide ikke å overbevise ham om at han hadde en plikt i livet. Et ansvar. En skjebne. Men Daire, med deg skal jeg klare det. Jeg vet akkurat hvor fælt du har det. Hver av oss ser forskjellige ting, men budskapet er det samme. Du må lytte til det nå, før det er for sent.» Hun fingrer med falden på kjolen med de korte, ulakkerte neglene. «Det er vondt å se at du ikke har det bra, at du er så forvirret, men jeg kan love deg at det ikke alltid kommer til å være sånn. Hvis du får riktig veiledning og

opplæring og har et fornuftig kosthold, kommer du til å legge alt det bak deg og fullbyrde skjebnen din, det du ble født til å gjøre.» Jeg blunker. Ser på henne. Blunker en gang til. Hører meg selv si: «Hva er det du prater om?» mens jeg rister på hodet og ser stygt på henne. «Er du klar over hvor sinnssykt det høres ut?» «Ja, jeg er det.» Hun nikker. «Og jeg kan love deg at jeg reagerte på samme måte. Men du er nødt til å overvinne fordommene dine. Du må prøve å se bakenfor det du er opplært til å tro. Det står så mye på spill. Denne byen er full av hemmeligheter, den skjuler ting som overgår dine villeste fantasier. Den er full av coyoter, og coyoter er bedragere. Du må finne ut hvordan man overlister dem.» Hun ser meg inn i øynene for å vise at hun mener alvor, at hun ikke kommer til å legge fingrene imellom. «Hvis du ikke vil lære, hvis du ikke vil ta inn over deg at du er utvalgt til å gjøre noe helt bestemt, kan jeg dessverre ikke redde deg – da kan ingen redde deg. Hvis du fortsetter å kjempe mot kallet ditt er det bare et tidsspørsmål før din fars skjebne også blir din. Og Daire, min kjære nieta, det kan jeg ikke sitte stille og se på. Jeg vil ikke miste deg også, jeg nekter å la dem vinne. Men før du har forsonet deg med oppgaven din, før du forstår rekkevidden av det som venter deg, det som kreves av deg, er du bare trygg her, i dette huset. Eiendommen min er beskyttet, du har ingenting å frykte så lenge du er her. Det tar nok noen uker før du har lært det du trenger for å kunne forlate huset.» Dette nekter jeg å godta. Det er knapt så jeg tror mine egne ører – det hun sier er jo helt absurd. Hun får ikke sperre meg inne, det kommer ikke på tale. Jeg nekter å høre på mer av dette vanviddet. Og før hun rekker å stanse meg, fyker jeg ut av stua og inn i gangen, og jeg hører stemmen hennes etter meg helt til jeg slenger igjen døren til rommet mitt og stenger den ute.