Bare et barn by Kagge Forlag

Hanne Kristin Rohde Tidligere utgitt pĂĽ Kagge Forlag:

MĂ¸rke hjerter, 2014

Hanne Kristin Rohde

Bare et barn Kriminalroman

ÂŠ 2015 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: Harvey Macaulay | Imperiet.dk Layout: Dag Brekke | akzidenz as Papir: Holmen Book Cream, 80 g. Boka er satt med: Sabon 11|14 Trykk og innbinding: Scandbook | Falun ISBN: 978-82-489-1620-8 ISBN: 978-82-525-8486-8 (Bokklubben) Kagge Forlag AS Stortingsg. 12 0161 Oslo www.kagge.no

Dagsavisen 16. august 2014:

Lover flere midler til etterforskning STATSBUDSJETTET: To måneder før statsbudsjettet lover justisminister Ragnvald Storlien (Frp) flere midler til Oslo-politiet. – Vi har sagt at vi vil føre en politikk som gir økte midler til politiet. Vårt mål er å bekjempe mer organisert kriminalitet i vårt første år ved makten enn noen annen regjering, sier han til Dagsavisen. Bak Finansdepartementets me tertykke granittvegger i Akersgata og med justisministerlua i hånden, har Storlien fått klarsignal for sitt primære mål: Ekstra satsing på

organisert kriminalitet over lande grensene, herunder pedofilinettverk. Tre uker før regjeringens budsjettkonferanse og to måneder før budsjettet, presenteres altså Oslo politidistrikt for en stor oppgave. Det har ikke lykkes Dagsavisen å få en kommentar fra politimester Terje Hagen.

1 en lang, sort skinnfrakk som rekker ham til knærne. Den ene lommen har revnet og henger skrått nedover på siden av frakken med en frynsete kant godt synlig. Et glimt av en sort dongeri kan så vidt skimtes gjennom revnen. Han har et rødt bomullstørkle knyttet i halsen. Et sånt tørkle med mye mønster som Wilma husker at hun brukte i tenårene. Et kamera henger over skulderen. Hun ser ikke kameraet, men det står Canon på skulderremmen. I speilet ser hun at han har en liten sekk på ryggen. Heisen på politihuset er ikke av de trangeste, og speilene gir dessuten romfølelse. Likevel får den beske lukten av tobakk og klam svettelukt Wilma til å føle at turen de tre etasjene ned til presserommet virker uendelig lang. Hun kaster et skrått blikk på ham. En enorm hårmanke. Mørk. Med innslag av grått. Huden er gusten. Blå ringer under øynene. Det er bare de to der. Hun forsøker å fange blikket hans, men han ser forbi henne. MANNEN HAR PÅ SEG

Første etasje, annonserer den digitale damestemmen, samtidig med at heisdørene går opp. Mannen blir stående og se rett fremfor seg. Hun nikker kort likevel og går ut av heisen. Det slår henne at han ikke valgte noen etasje. Et lysglimt flerrer gjennom den enorme politihallen idet et voldsomt tordenskrall overdøver rislingen fra vannfontenen innerst i det folketomme rommet. Wilma går med raske skritt mot presserommet. Hun er allerede noen minutter for sent ute. Hun måtte lete gjennom alle skuffene på kontoret etter strømper som ikke var raknet. Hælene hennes slår mot steingulvet. Mannen fra heisen følger etter henne. Hun vet det uten å snu seg. I presserommet høres et jevnt surr av stemmer. Hun går inn. Fotografene reiser seg, og blitzlysene regner mot henne. Politiadvokat Håvard Heem sitter allerede fremme ved mikrofonene, klar til å begynne. Han skal sitte ved siden av henne under pressebriefen. Hun prøvde å unngå det, men han insisterte. Politi og påtale. Side om side. Hun synes det er uryddig. Enten skal det være politi eller påtale. Det gir et tydelig signal til media om hvem som svarer i saken. Wilma går helt opp på podiet og snur seg mot det fremmøtte pressekorpset. Katarina, informasjonssjefen, lukker døren. Fotografen fra heisen har funnet en plass på en ledig stol bakerst i rommet. Nærmest døren. Han har kameraet liggende i fanget. Hun forsøker å fange blikket hans på nytt, uten særlig hell. Men han ser i retning av henne. Politiadvokat Heem lener seg over mot henne og kremter. – Jeg er klar, svarer Wilma og fjerner blikket fra mannen og fokuserer på mikrofonene foran seg.

Hun skyver TV2s mikrofon en centimeter til venstre, slik at notatene hun har med seg blir liggende akkurat slik hun ønsker. – To barn er funnet døde i Oslo i morgentimene, sier hun. – Det dreier seg om to gutter av afrikansk opprinnelse. Det er unge gutter, antakelig mellom tolv og femten år. Vi har ingen sikker identitet, så vi kan foreløpig ikke si noe mer om hvem de er. Vi etterforsker saken som to mistenkelige dødsfall. – Hvorfor sier dere det ikke som det er, at de er drept? At de også er utsatt for grunnleggende brudd på barnerettigheter? Wilma ser på en ikke helt ung kvinnelig journalist med tradisjonelt asiatisk utseende som reiser seg fra en av stolene på andre rad. Kvinnen har lange fortenner. Når hun lukker munnen blir leppene stramme. Som om munnen blir for full. – Jeg svarer på spørsmål etter redegjørelsen, sier Wilma. – Dessuten har vi ikke fastslått dødsårsaken ennå. – Politiet er komplett udugelige, fortsetter kvinnen. Stemmen er rolig, nesten sløv. Ikke antydning til annen sinnsstemning enn den ordene etterlater seg. Wilma ser ned i papirene. Flere av mediene sender direkte. Det beste er å fortsette der hun ble avbrutt, selv om det ikke er så mye mer hun kan si. – Barna ble funnet ved Stilla, like ved den gamle trebroen på Frysja. Vi ber publikum som har hørt eller sett noe uvanlig, om å ta kontakt med politiet. Ingenting er for lite til å … Wilma registrerer at den kvinnelige journalisten reiser seg. Hun har noe i hånden. Kvinnen hever høyre arm. Det er som om tiden står stille, før hjernen rekker å tolke det som er i ferd med å skje. Fra plassen bak mikrofonene ser hun et kort lysglimt og oppfatter samtidig lyden av to 9

skudd som kommer nesten oppå hverandre. Samtidig kjenner hun at noe seigt treffer henne på venstre side av ansiktet og uniformsskjorten. Hun ser blodet som brer seg utover arket hennes og drypper fra bordet og ned på gulvet. Wilma snur seg og ser politiadvokaten ligge fremover med hodet på pressebordet. Hun reiser seg og ser at alle andre har gjort det samme. Med unntak av journalisten fra TV2, som satt ved siden av kvinnen som skjøt. Hun har sklidd ned fra stolen hun satt på, og kommer til å måtte bæres ut. I likpose. Etter at kriminalteknikerne er ferdige. Wilma stirrer mot døren. Noen der ute må ha oppfattet situasjonen. Hun tar en hånd opp til pannen og tørker vekk noe som renner ned mot øynene. Kjenner brekningen når hun skjønner at det stammer fra politiadvokaten. Hun ser nedover uniformen. Skjorten er gjennomtrukket av blod på venstre erme og på brystet. Hun er ikke helt sikker på at det ikke er hennes eget, men det betyr ikke noe akkurat nå. Hun hever blikket og ser utover forsamlingen. Gjerningskvinnen er pågrepet. To kraftige karer har vrengt armene hennes bak på ryggen og tatt fra henne våpenet. – Få tak i politi! roper Wilma til Katarina, som løper rundt i presserommet og forsøker å hindre de tilstedeværende i å filme og fotografere. Ute av stand til å forhindre det ser Wilma hvilket sprengstoff de er i ferd med å feste til minnebrikkene sine. De som sender direkte, sender fortsatt, med reporteren urokkelig foran kameraet, som beskriver åstedet, forløpet. Hun griper den interne husmikrofonen med begge hender. Stemmen hennes skjærer gjennom lokalet. – Jeg vil at samtlige medier stopper sendingene, og stanser all fotografering på åstedet! Deretter snur hun seg mot politiadvokaten. Øynene hans ser tomt ut i rommet. Hun legger to fingre mot halsen hans.

Kontrollen er overflødig. Ingen trenger å spørre om dødsårsaken. Samtidig rives døren til presserommet opp, og uniformert politi stormer inn. De løper gjennom rommet. Wilma konstaterer at mannen fra heisen ikke er der lenger.

2 lagt på en benk hos bedriftshelsetjenesten. Kroppen kjennes stiv mot den læraktige overflaten. Hun holder blikket festet på den grønne døren. Legen har kontor i grønn sone. Hun selv i rød sone. I tillegg er politihuset utstyrt med gul og blå sone. Alle farger finnes i alle etasjer, et slags påfunn fra arkitekten som skulle gjøre det lettere å finne frem på det enorme huset. – Det seige i håret ditt og på uniformsskjorten er hjernemasse blandet med blod, sier bedriftslegen. Wilma ser på ham og på de tre sykepleierne som har samlet seg rundt henne. – Jeg er ikke skadet, sier hun. – Verken blodet eller hjernemassen stammer fra meg. Hun ser på Bjarne Larsen, lederen for Voldsavsnittet, som står bakerst i det lille rommet. – Vi må etterlyse … sier hun og strekker hals mot ham. Legen dytter henne tilbake på benken og begynner å måle blodtrykket. – Ligg stille, sier han. – Ikke snakk. Det sorte beltet strammer seg rundt overarmen hennes. I SYVENDE BLIR WILMA

– Blodtrykket ditt er høyt og pulsen helt vanvittig, sier legen. – Jeg skal gi deg et par tabletter. Du trenger ro. Wilma ser opp på ham. – Det jeg trenger aller mest er en dusj, sier hun. Kvinnegarderoben er iskald. Flisene føles som isflak mot føttene der hun småløper inn mellom radene av dusjbåser, velger den nærmeste og skrur på vannet. Hun skrur termostaten på så glovarmt kroppen kan tåle. Såper inn håret med en sjampo hun hadde stående i skapet på kontoret. Tre ganger. Lange striper med hvitt skum renner nedover magen, lårene, leggene, før skummet samler seg som hvite topper rundt sluket. Hun blir stående slik og la det varme vannet renne. Lenge. Lenge. Til rommet fylles av tett damp og det blir tyngre å puste. Hun puster. Hun er i live. – Du må bli med opp igjen og få blodtrykket målt en gang til, sier kvinnen fra bedriftshelsetjenesten som etter legens ordre ble med henne i garderoben. – Er jeg i sjokk? – Sannsynligvis ikke. – Da har jeg ikke tid, sier Wilma. – Du er utrolig dyktig, sier helsearbeideren. – Men du bør nok ikke jobbe mer i kveld eller i morgen. Wilma frotterer seg hardt. Lenge. Helt til hun fornemmer at alle biologiske spor fra Håvard Heem er fjernet. Borte for alltid. Akkurat som ham. Hun kjenner hvordan magen trekker seg sammen, og hun må løpe bort til toalettet og kaste opp. Brekningene varer lenge. Som om magen vil rense seg for partikler hun har pustet inn eller svelget. Etterpå trekker hun på seg klærne hun hadde på da hun dro ned til

politihuset tidligere denne sĂ¸ndags morgenen, da meldingen om de to guttene kom inn. Politiskjorten legger hun i en tynn, hvit avfallspose som hun knyter hardt igjen. SkjĂ¸rtet og slipset legges i en annen pose som hun river av rullen som rengjĂ¸ringspersonalet heldigvis har glemt igjen ved vasken. Skoene kaster hun. LĂŚret er gjennomtrukket av blod og frister ikke til videre bruk.

3 WILMA STANSER PÅ TERSKELEN

inn til politimester Terje

Hagens kontor. Han reiser seg så stolen skraper i gulvet, kommer mot døråpningen og legger armene rundt henne. Hun blir stående med armene hengende ned langs siden og biter seg i leppa. Det er ingen god idé å sippe nå. Hagen trekker frem en stol, og hun setter seg. Ved den andre siden av bordet sitter hennes nærmeste overordnede, visepolitimester Tone Bylien. Wilma nikker til henne. Orker ikke si noe. Men hun ser at Tone er uvanlig blek, og for én gangs skyld er hun ikke i uniform. Det korte, hvite håret hennes gir et litt uryddig inntrykk, og hun har åpenbart glemt å ta på leppestiften som til vanlig gir leppene en frisk, rød farge. – Du har utvist mot og sindighet i en svært presset situasjon, sier Hagen. Ordene fremføres sakte, med rolig stemme. Pulsen øker umiddelbart, og Wilma angrer på at hun ikke tok tablettene hun fikk av bedriftslegen før hun gikk opp hit.

– Nå tar du fri noen dager til du har fått det hele litt på avstand, fortsetter han. – Men hvis du orker vil jeg gjerne høre hva som skjedde der inne. – Selvfølgelig, sier hun. – Alt skjedde så fort. Hun gir dem et kort resymé. – Hvem var denne journalisten? spør han. – Jeg aner ikke. Jeg har aldri sett henne før. Hun virket malplassert, akkurat som … – Var det sant det hun sa? spør Tone. Stemmen høres knytt ut. – Vi må vente på obduksjonen. Dere bør imidlertid kontakte redaksjonene og se om dere kan stanse spredningen av informasjon fra åstedet. – Det er nok i seneste laget når ingen av dere greide å stanse mediene fra å sende på direkten, sier Tone. Hun ser rett på henne, og Wilma gjengjelder blikket. – Å stanse mediene gjaldt ikke liv og død, svarer hun. Hagen legger en varm hånd på armen hennes. – Riksadvokaten har allerede oppnevnt Romerike politidistrikt som settepoliti for å etterforske drapene, sier han. – Du vil nok bli innkalt til avhør der temmelig raskt. Wilma stirrer mot vinduet der speilbildet hennes avtegner seg mot mørket utenfor. Hun retter opp de sammensunkne skuldrene, men lar dem fort synke ned igjen, slik at han ikke skal se hvor hardt hjertet banker i brystet. – Det går helt fint, sier hun med tilkjempet ro. – Det bør være noe jeg kan formidle til riksadvokaten allerede nå, sier Hagen. – Jeg hørte to skudd … Stemmen er ustø. – Det er to døde, sier Tone. – Jeg mener bare at jeg så aldri at kvinnen skjøt journalisten. – Hva mener du? 16

– Skuddene kom tett. Jeg tror at en annen i rommet skjøt journalisten. Hun ser at politimesteren og Tone veksler blikk. – Vi må definitivt se nærmere på sikkerheten her på politihuset, sier han. Etter en kort stillhet reiser Wilma seg. Lampen på fasttelefonen til politimesteren lyser konstant. – Media? spør hun. – Hele verdenspressen, sier han. – Men det skal du slippe å tenke på. – Takk … Jeg må konsentrere meg om de døde barna … Hagen reiser seg også og gir henne en ny, inderlig klem, med flere formaninger om å reise hjem. Wilma ser på Tone som observerer mørket utenfor vinduene. Denne gangen klemmer hun tilbake.

4 – JEG FORTALTE DEM IKKE om

mannen i heisen, sier Wilma. Hun ser på Bjarne. Uniformsskjorten hans har kaffeflekker på knappestolpen, og stoffet er vått av svette under armene. – Hvorfor ikke? – Jeg fikset det bare ikke der og da, sier hun. – Var i ferd med å miste kontrollen. Hun biter seg i leppa. – Det er mulig at det var han i heisen som skjøt journalisten. – Så du det? – Nei … – Unni Taraldsen, sier Bjarne. – Har jobbet for TV2 i ett år. Tidligere var hun i Aftenposten. Hun skriver … skrev med kvass penn. Ærlig og kompromissløst. Wilma tar hendene opp til håret. Lar fingrene gli gjennom de uryddige krøllene. Stanser brått bevegelsen. Redd for å oppdage rester av noe seigt. Men håret er rent. Og snart tørt. Hun finner frem en hårstrikk fra lommen og samler det i en hestehale. – Håvard er død. Wilma ser på Bjarne. – Er pårørende varslet? 18

– Alt er tatt hånd om og under kontroll. Ikke tenk på det nå. – Ble det funnet tomhylser? – Veit ikke. Ennå. – Tror du hun bommet, Bjarne? – Det ser faen ikke slik ut. – Jeg mener … Hvorfor Håvard? – Gå hjem nå, Wilma. Ta fri. Samle tankene. – Jeg kommer ikke til å ta fri i morgen, sier Wilma. Bjarne legger en hånd på skulderen hennes. – Det ville jeg aldri trodd heller. Selv om du burde. – Slutt å fortelle meg hva jeg bør gjøre! Der er den igjen. Pulsen. Mot sin vilje ser hun selv hvordan brystet hever og senker seg. Fort. Jo mer hun forsøker å holde igjen, desto verre blir det. – Jeg kommer litt senere i morgen, sier Bjarne. – Gulltanna er løs. Han stikker en finger i munnen og rugger på jekselen rett bak hjørnetannen i overmunnen. – Jeg er nok ikke på jobb før klokka ti. – Det er greit, sier Wilma. – Jeg tar hintet. Hvem jobber på saken vår utover kvelden? – Førstebetjent Vidar Baardsen holder fortet. – Bra. Vi trenger en erfaren mann på denne saken. Og krimteknikerne? Hvor langt har de kommet på åstedet? – Det er helt mørkt ved Stilla nå. Men de har flomlys og er i ferd med å sette opp telt over funnstedet. Det ventes et kraftig regnvær til natta. – Mediene står vel med langlinse og zoomer inn arbeidet. Bjarne gjør en grimase og tømmer i seg den siste kaffen fra kruset han bærer med seg overalt. – Alle krimjournalistene ser ut til å være kalt inn for å jobbe med drapene på politihuset, sier han. – Det var visst

bare én eneste fotograf igjen der de siste timene og han pakket sammen utstyret for en halvtimes tid siden. – Flaks for oss, sier Wilma. Det går opp for henne hvordan ordene kan oppfattes, og hun ser raskt bort. – Guttene legges på obduksjonsbordet i morra formiddag, sier Bjarne. – Blir du med? Wilma nikker. Hun masserer det venstre øret. En kraftig tinnitus er på vei inn. Antakelig etter smellet fra våpenet. – Når i morgen? Er det satt noe klokkeslett? – Klokka ett, svarer han. – Likene her fra huset har førsteprioritet. Selvfølgelig. Hva har to uidentifiserte afrikanske guttunger å stille opp mot en politiadvokat og en journalist. Hun stirrer på bildene av de to små guttene som ligger på pulten hans. – Er de drept, tror du? spør hun og tar opp det ene bildet. Bjarne trekker på skuldrene. – Ikke godt å si sikkert. Lite søl. – De er så små! Se her! Hun strekker bildet frem mot der han står. Peker på ansiktet til den minste, hvor huden strammer over kinnbena før den synker inn i munnhulen. Og på magen til den andre gutten hvor genseren har glidd opp og avslører ribbein som er altfor synlige, som om huden overhodet ikke er der. – Herregud, Bjarne, dette er verre enn vi først trodde. Han reiser seg. Går bort til stolen hvor hun har slengt fra seg bilnøklene og en genser. Dytter begge deler inn i hånden hennes. – Du kan si hva du vil, men nå drar du hjem. Hadde du sett deg sjøl, hadde du vært enig. Wilma reiser seg. Vet at han har rett. Hodet føles som om det er skilt fra kroppen. Og ingen av delene lystrer henne spesielt godt akkurat nå. 20

– Det er dessuten ikke tilfeldig at de ble drept her, sier hun. – Gutta? – Heem og Taraldsen. – Det er jævlig risikabelt å planlegge drap på politihuset, sier Bjarne og dytter henne ut kontordøren. – Nettopp. Nettopp derfor.