Bettan

l

n se s a e r d n A th e b Elisa g o e r k S d l i h n r A

Bettan Jeg er skitbra!

S

© 2018 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: Terese Moe Leiner Sats: Dag Brekke | akzidenz as Omslagsfoto: Agnete Brun Papir: Holmen Book Cream 70 g Boka er satt med Dante 11,5 | 15 Repro: Løvaas Lito AS Trykk og innbinding: Livnoia Print SIA ISBN: 978-82-489-2211-7

Kagge Forlag AS Tordenskiolds gate 2 0160 Oslo www.kagge.no

Innhold 9 20 23 43 54 67 91 112 123 133 146 165 171 179 185 206 210 216 223 228 234 244 249 253 255 259

9 to 5 För kärlekens skull Singin’ in the Rain Ingenting är längre som förut Som stjärnor små Sometimes When We Touch La det swinge!

Waiting for the Morning Nobody There But Me Kvinna för dig Bryllupsvals O bli hos meg Duett Deilig er jorden A Fisherman’s Daughter You Raise Me Up Vem e’ de’ du vill ha?

Att jag levt mitt liv Vinger Jul igjen Don’t Cry for Me Danse mot vår Så länge skutan kan gå Litteratur Noter Stikkordregister

S

VERIGES MEST KJENTE COUNTRYSTJERNER får storsalen til å

koke. Året er 1980. Stedet er Medborgarhuset på Söder i Stock­ holm. Carina Wessman har nettopp gått av scenen. Mats Rådberg er på, og publikum foran ham ligner en mørk masse. Inne i den massen står en ung kvinne. Plutselig føler hun det som en kraftstråle slår ned i henne. Hun må opp og synge. Det er i kveld det skal skje!

Straks det blir pause, går hun inn bak scenen med kjæresten i hælene og buser ut til den første hun ser: «Hei, jeg heter Elisabeth Andreasson. Jeg kommer fra Göteborg og jeg er skitbra! Kan jeg få synge en låt?»

Mannen som hun har støtt på, er Lasse Holm, en av Sveriges mest kjente popkomponister og plateprodusenter, men det vet ikke Elisa­ beth fra Göteborg. Holm ser på henne og sier: «Du er så jævlig frekk.

Jeg vil høre deg.» Da teppet går opp etter pausen, er det en ukjent kvinne som kommer fram og sier: «Hei, jeg heter Elisabeth Andreas­ son. Jeg kommer fra Göteborg. Kan jeg få synge et par låter for dere?»

Fra salen kommer et rungende «Ja!», og hun synger. Folk klapper. Da hun kommer ned fra scenen, griper Lasse Holm henne i armen. «Kan du komme i studio og prøvesynge i morgen?»

«Mitt liv i musikken begynte der», sier Elisabeth Andreassen i dag og snakker sant, men det finnes også andre sannheter. I 1980 var hun tjueto år og hadde i minst to av dem levd av musikk. Dette var nok en begynnelse. Det skulle komme flere etter denne.

7

9 to 5

L «J

EG TENKER PÅ MEG selv som musikant og underholdnings­

1

artist», sa Elisabeth Andreassen da vi møttes første gang. «Jeg er også helt vanlig, som folk flest.»

Det var to overraskende utsagn. De fleste ser henne som glamo­ røs: en sangstjerne som figurerer på plakater og i kjendisblader i pal­ jettoverstrødde jakker og kjoler. Til og med på denne vanlige januar­ formiddagen i 2017 bar hun en lekker skinnjakke med frynser og dyre jeans og boots. Ved siden av henne ble jeg en grå historiker som satt og kjente på den følelsen noen kaller «starstruck». Betyr «starstruck» rett og slett at en blir voldsomt imponert? Eller kom beklemtheten jeg følte, fra det uvante ved å møte noen som det var så mye kjent ved, men som jeg likevel ikke kjente på vanlig måte, og som absolutt ikke kjente meg? Da jeg så den nokså lave, lyse kvinnen komme inn i rommet, rakte jeg fram hånden for å vise at jeg slett ikke mente å kjenne henne selv om hun var kjent. Jeg fikk en hjertelig klem som svar. Vi lo, og en del av spenningen forsvant. Snart var hun i gang med å fortelle om oppveksten sin i skjærgården utenfor Göteborg. Om hvordan hun ble oppdaget under countryfestivalen i Stockholm og fikk platekontrakt neste dag. «Jeg er skitbra», siterte hun seg selv, og vi gapskrattet. Spellemannsprisen hadde hun, førstepris i Eurovision

5

1

5

1

5

1

5

9

Song Contest, selvsagt, og Gromungen, sunnmørsjournalistenes parallell til pressefotografenes Snill Gutt. Peer Gynt­prisen fikk hun fra Einar Gerhardsens hånd, og ga ham selvtegnet karikatur av Tage Erlander etterpå. Den tegnet hun nå opp for meg i rask strek. Ny gapskratt!

Elisabeth Andreassen er stjerne, om hun aldri så mye satt der og insisterte på at hun er «helt vanlig». Samtidig viste hun at hun er god på å bryte isen, å få folk til å slappe av. Kanskje hadde også hun vært litt spent, men da hun ga til beste livshistorier, virket hun rolig og trygg. Nå ga hun meg også noe annet: Et pappomslag med eget por­ trett i stolt og tenksom positur. Inni fant jeg et notat som begynte slik: «Min drift var min vilje, energi, fantasi, glede og mine drømmer.

I min verden var alt mulig. Det var min innstilling.»

I notatet skrev Elisabeth Andreassen om beundringen for Dolly Parton og ønsket om selv å bli artist. Det hadde vært der fra hun var barn. I stua hjemme slynget hun seg rundt en stolpe og lot som om hun sto på scenen med mikrofon i hånden. På rommet sitt laget hun lange intervjuer med seg selv på et slags engelsk. Deretter var arkene jeg fikk, fylt av lister med stikkord for hvor drømmene, viljen, fanta­ sien og gleden hadde ført henne.

Det fantes mange svar i setningene og listene hennes, men sam­ menstillingen vekket også undring: Mange barn har stjernedrømmer, og noen har oppfylt dem, slik Elisabeth gjorde tidlig i 20­årene. Men 40 år senere er bare noen svært, svært få av dem som slo gjennom, fortsatt aktive på scenen eller synlige i mediene. Elisabeth Andreassen er blant disse svært få, og hun er ikke bare litt aktiv og synlig. Hun nærmet seg 59­årsdagen, men listene hennes, avisannonser, kjendis­ blader og nettomtale fortalte meg at det neppe fantes mange nor­ ske artister som jobbet mer enn henne. I tillegg hadde hun en svensk karriere som nordmenn flest ikke har oversikt over, men også den så omfattende ut.

Hvordan var dette mennesket som både var sangstjerne og in­ sisterte på at hun var «helt vanlig»? Hva vekket de drømmene hun 10

BETTAN

5

1

5

1

5

1

5

9 TO 5

1

mente var så grunnleggende? Hva gjorde henne i stand til å reali­ sere dem? Og hva fikk publikum til fremdeles å ville ha enda mer av henne? Jeg lukket omslaget, så rett inn i blikket på portrettet og satte meg fore å finne svarene. Da var det best å begynne fra grunnen: Til fansider, nettleksikon og andre kilder som kunne fortelle om livet, karrieren og den tiden hun har virket i.

På fansidene heter hun ikke Elisabeth Andreassen, men «Bettan».

Der finnes det opplysninger som noen har samlet i årevis og lagt sam­ vittighetsfullt inn mot bakgrunner av damask, skjærgård, blå himmel og solskinn.1 Her finnes platecovere og titler på flesteparten av de 21 soloalbumene hun har spilt inn fra 1981 til 2012, og de tretten singel­ ene og ti albumene hun har gitt ut sammen med andre artister siden hun debuterte på countryplaten «I’m the Singer. You’re the Song» i 1980. Konserter av betydning er listet opp, turneer, grupper hun har vært del av, konkurranser hun har vunnet, og alle de totalt tolv delta­ gelsene i svenske Melodifestivalen og norske Melodi Grand Prix der hun i tillegg har vært programleder. Her sto det også om Bettans familie, hennes boliger, en rekke kjærester, tre forlovelser, ekteskapet med Tor Andreassen og de to døtrene, Anna og Nora.

Livshistorien begynte da Elisabeth Gunilla Andreasson kom til verden på fødeklinikken i Göteborg den 28. mars 1958. Foreldrene hennes var Ingrid født Hjelle, og Jarle Andreasson, også han født Hjelle, som begge var flyttet til Sverige fra fødestedet Sykkylven på Sunnmøre. Faren arbeidet på Volvo­fabrikken og moren i butikk da Elisabeth ble født. I 1964 flyttet familien ut i skjærgården der Jarle solgte sportsfisketurer til turister og andre som hadde lyst til å fiske fra stor båt i Kattegat. Ingrid ble stedets sydame. I det tette øysamfunnet på Källö­Knippla vokste Elisabeth opp med drømmer om å bli sangstjerne. Som 16­åring flyttet hun tilbake til Göteborg for å gå på gymnasets økonomiske linje. 20 år gammel kom hun med i sitt første band. Hun fikk platekontrakt i 1980 og ble del av den populære svenske popgruppen Chips. Resten av historien om Elisabeth Andreassen er pop­, musikal­ og plateindustrihistorie, først 11

svensk, fra midt i 1980­årene også norsk. Hun debuterte i svenskenes versjon av Melodi Grand Prix, Melodifestivalen, i 1981. I 1984 dannet hun og Hanne Krogh duoen Bobbysocks, og året etter vant de Norges første seier i Eurovision Song Contest med Rolf Løvlands sang «La det swinge». Bobbysocks­samarbeidet varte i mer enn tre suksessrike år. Siden har hun ført videre både sin norske og sin svenske karriere med samarbeid og plateutgivelser, fjernsynsopptredener og konserter i begge sine hjemland, og på utenlandske arenaer med opptredener i Royal Albert Hall i London og Carnegie Hall i New York, pluss plate­ innspilling i Nashville som de gjeveste. Rolf Løvland, som i dag er en verdensberømt musiker og komponist, var i flere år hennes faste akkompagnatør før duoen Secret Garden fra 1995 krevde tiden hans.

Fra Grand Prix­seieren med Jan Werner Danielsen i 1994 samarbeidet hun med ham om plater og turneer til han døde i 2006. Showet «Kikki, Bettan & Lotta» der hun sang og ablegøyet med Kikki Danielsson og Lotta Engberg, gikk fra 2002 på Rondo i Göteborgs fornøyelsespark Liseberg, før suksessen etter mer enn 100 forestillinger fortsatte på turné og høsten 2003 ble flyttet til Cirkus på Djurgården i Stockholm.

I 2007, 2008 og 2012 spilte hun med Marian Aas Hansen, Hilde Lyrån og Guri Schanke i Chat Noir­showet «Showgirls» som også ble til TV­show på TV2. Turnering og plateinnspilling med Alexander Rybak har Elisabeth Andreassen også på CV­en, sammen med sommershow i Vestfold siden 1991 og juleturneer hvert år siden midten av 1990­årene. Etter Løvland har hun samarbeidet fast med pianisten og arrangøren Petter Anthon Næss, og med fiolinisten og multiinstrumentalisten Tarjei Nysted. Hun opptrer og er konferans­ ier for privatpersoner, organisasjoner og næringslivsaktører på eventer landet rundt. Samt under Stockholm Prides arrangementer på sensommeren, på sommerkonsert til inntekt for AIDS­senteret Aksept i Oslo og på mange veldedighetsarrangementer. Musikalkarriere har hun også gjort i begge land.

For meg var det oversikten over karrierebegivenheter som ga de mest betydningsfulle opplysningene om henne på nettet. Siden den 12

BETTAN

5

1

5

1

5

1

5

9 TO 5

1

plasserte hendelsene på årstall, dannet den en tidslinje gjennom et liv som begynte i Sverige, og utvidet seg til Norge med avstikkere til Europa ellers og USA. Hvordan var disse landene og denne verdenen da Elisabeth Gunilla vokste opp?

Om Sverige kan man trygt si at det i 1958 må ha vært verdens beste land å bli født i. Økonomisk sto landet sterkt etter å ha gått nøy­ tralt og uskadet gjennom krigen. Industrien, særlig den mekaniske, utviklet seg voldsomt med både nye avanserte teknikker og økt lønn­ somhet. Politisk var landet stabilt med Tage Erlander som leder for en sosialdemokratisk regjering, innimellom i koalisjon med Bonde­ partiet. Folkepensjonsordningen som ble innført året etter Elisabeths fødsel, fullførte oppbyggingen av den svenske velferdsstaten som ble et forbilde ikke bare for andre skandinaviske land, men for sosial­ demokratiske og sosialliberale partier over hele den ikke­kommunis­ tiske verden. På musikkfronten ble Sverige i 1960­årene et foregangs­ land når det gjaldt å europeisere den amerikanske musikkformen jazz, både gjennom folkemusikkinspirert «jazz på svenska» og mer moderne improvisasjonsjazz. Samtidig blomstret den svenske vise­ kunsten opp i Elisabeths første tiår, med Evert Taube som det største navnet, og med Cornelis Vreeswijk og Fred Åkerström som tidlige representanter for en politisk radikal visekultur som på 1970­tallet gikk over i progrock. Mer fokusert på underholdning og musikken alene, var ABBA som i 1970­årene ble en internasjonal populærmu­ sikalsk trendsetter. Flere artister, som Barbro «Lill­Babs» Svensson og Lill Lindfors, beveget seg i Elisabeths ungdomstid fritt mellom de populære sjangrene jazz, viser og pop. Samtidig opplevde landet en USA­inspirert countrymusikkbølge fra midten av 1970­årene. Som et tradisjonelt østvendt land ble ikke Sverige USA­alliert ved inngangen til den kalde krigen som dominerte internasjonal politikk fram til Eli­ sabeth var godt voksen. I foreldrenes hjemland, det mer vestvendte Norge, dominerte en mer USA­vennlig stemning. Elisabeth vokste opp i et kulturelt vestvendt hjem.

13

Sterke bånd var knyttet gjennom USA­utvandring fra Norge og Sverige. Det medvirket til at de amerikanske musikk­ og populærkul­ turelle impulsene ble de dominerende utenlandske i begge land, men var neppe eneste årsak. Den amerikanske filmindustrien – og snart også fjernsynet – ble slagkraftige og populære formidlere av ameri­ kansk musikk, moter, dans og way of life. Rundt 1980, da Elisabeth begynte artistkarrieren sin, fikk også amerikanske politiske ideer stør­ re innflytelse med den såkalte jappetiden, med vekt på selvutvikling og økonomisk entreprenørskap både i Sverige og i Norge. Samtidig oppsto en ny medietype, kjendisbladene, i nordisk presse. Stoff om kongelige, filmstjerner og kjentfolk fra populærkulturen hadde alltid vært populære innslag i aviser og familieblader. Nå la den generelle velstandsøkningen grunnlaget for en voksende kulturindustri som skapte flere kjente fjes og bredere grunnlag for egne blader. Kjendis­ pressen ga mediehusene mulighet til å tjene penger på veksten i den blomstrende film­ og musikkindustrien. Bladene ga samtidig artister flere muligheter til å holde seg synlige på stjernehimmelen, og de gjorde det mulig å vise publikum flere sider ved seg selv, sitt liv og sin livsholdning.

Elisabeth vokste opp under politisk stabile forhold innenlands, men under internasjonal spenning. I hennes ungdomstid ble store deler av kulturlivet venstreradikalisert, men samtidig vokste en mer høyreorientert mentalitet fram, hvor økonomiske muligheter og en­ treprenørskap også satte sitt preg på kulturlivet. Et gryende miljø­ engasjement fantes både i venstre og høyre leir. I svensk musikkindus­ tri resulterte den kulturelle næringsorienteringen i sterk blomstring fra ABBA­suksessen og framover. Et skifte skjedde internasjonalt som må ha påvirket Elisabeths karriere og inntekter. Samtidig med at hun rundt 1990 gikk fra å være musiker i etableringsfasen, til å bli en godt etablert artist, ble den blomstrende jappetidsøkonomien avløst av en kraftig nedgangsperiode med store gjeldsproblemer og svekket kjø­ pekraft blant nyetablerte. En dramatisk verdenshendelse av annet slag var sammenbruddet i den verdensordenen som hun hadde vokst 14

BETTAN

5

1

5

1

5

1

5

9 TO 5

1

opp under. Berlinmuren falt høsten 1989, og få år senere gikk Sovjet­ unionen i oppløsning. Dermed var den kalde krigen over.

Rundt både små og store hendelser i Elisabeths karriere og privat­ liv finnes det mange avis­, ukeblad­ og kjendisbladreportasjer med datoer som gjør det lett å se henne omgitt av sin tid. Hun fikk sin første platekontrakt det året da svenskene gikk til valgurnene for å stemme over kjernekraften, en folkeavstemning der flertallet ville avvikle kjernekraftverkene. Hun vant Eurovision Song Contest den våren da Norges største rettssak om spionasje for Sovjetunionen gikk for retten. I den nye, framvoksende kjendispressen ble hun, kjæres­ tene, hjemmene hennes og hytta noen av de kjæreste reportasjemå­ lene, først i Sverige og fra 1985 også i Norge.

Fansidene, hennes historie, Sverige­historien og medieutviklingen økte nysgjerrigheten på hva som ga Elisabeth den stjernestatusen som alle reportasjene viste. Hva gjorde at folk så gjerne ville lese om henne og kjøpte blader og plater når ansiktet hennes var på forsiden?

Mens listen min med spørsmål ble stadig lengre, fløy Elisabeth hit og dit på jobber disse vinterukene i 2017. Jeg lette dypere i internettet, lyttet til henne på YouTube og Spotify, så gjennom fjernsynsinter­ vjuer og leste meg videre opp. De fleste bakgrunnsopplysningene om Elisabeth ble gjentatt da hun var hovedgjest i et Anne Lindmo­show i oktober 2016. Elisabeth skulle snart legge ut på den første juleturne­ en under tittelen «Julestemning på et Blunck, Bettan og Endresens», så det passet godt å få fortalt om den i fjernsynets beste sendetid.

En viktig grunn til at også NRK ønsket å ha henne med i lørdags­ talkshowet, var programserien som rikskringkastingen skulle sende i januar 2017. En rekke norske artister hadde fått lære seg å joike og avla «eksamen» ved selv å lage en joik. Våren 2016 hadde Elisabeth vært i Karasjok for å få instruksjon av den samiske artisten Sara Mari­ elle Gaup Beaska og gjøre opptak til serien som fikk tittelen «Muitte mu», samisk for «Husk meg». Resultatet skulle framføres for et publi­ kum der Elisabeths familie – mannen og de to døtrene – også skulle være til stede.

15

Den Elisabeth valgte å joike, var Tor Andreassen, ektemannen gjennom tjueto år. «Det var naturlig for meg å velge Tor», sa Elisa­ beth. «En joik er noe av det fineste du kan få, og det å joike en som står deg veldig nær, er kanskje noe av det vanskeligste. Det blir som en kjærlighetsgave.» For å få ferdig den gaven hadde hun satt seg i en uvant ydmyk posisjon. «Du tenker for mye sang», kritiserte joikelære­ ren Sara Marielle, og ved neste forsøk: «Dette ligner mer på jodling.»

På skjermen så prosessen Elisabeth gjennomgikk i opptakene til «Mu­ itte mu»­programmet, ut som en bratt læringskurve til tross for at NRK passet på å legge inn både hundekjøring, kjøring i pulk med rein på Finnmarksvidda, og andre både underholdende og spektakulære filmkutt. Foran avslutningskonserten virket hun genuint nervøs. «Jeg var kjempenervøs for å joike foran et samisk publikum. Heldigvis vis­ ste jeg ikke at de var joikere alle sammen», fortalte hun Anne Lindmo.

Elisabeth var også spent på hvordan Tor ville reagere. Det oppsto et fortettet øyeblikk på slutten av joikeprogrammet da Tor og døtrene satt blant publikum og hørte Elisabeth framføre joiken sin «Vinger».

De visste ikke hvem hun hadde valgt å joike. Mens hun sang, grep døtrene farens hånd og holdt den fast. Tor Andreassen kommenterte treffende da han ble intervjuet etter forestillingen: «Jeg visste at hun kunne være kraftfull, men dette! Det kom fra tærne og opp!»

Stemningen under «Muitte mu»­finalen var magisk, og den ble la­ det med enda sterkere følelser etter at opptakene var i boks. Reisen til Kautokeino var noe av det siste Tor Andreassen gjorde i livet. Tre uker etter framføringen og intervjuet, den 13. juni 2016, døde han av hjerteinfarkt.

Dagen etter var Tors død omtalt i alle aviser på nett og papir, men først i Anne Lindmos talkshow i oktober valgte Elisabeth å snakke of­ fentlig om sorgen etter ektemannen. Det var gått fire måneder, hun skulle ut på veien igjen, og alle kom til å tenke på dødsfallet og hvor­ dan hun tok det. «Det som jeg tenker i en slik situasjon, er at det er viktig å se opp mot lyset, ikke nedover i mørket, fordi jeg tror man blir tapt ganske fort hvis man gjør det», sa hun i samtalen med Anne 16

BETTAN

Lindmo. «Jeg tror det er bra å være åpen. Det er fint. Man skal ikke være redd for å være åpen i slike situasjoner.» Da brøt applaus ut i Lindmos studio, og mer applaus kom da joikeprogrammet ble sendt i januar 2017.

«Joiken kan være med på å ta vare på sjelen», sa Elisabeth til NRK­ journalist Marianne Rustad Carlsen etter første sending av «Muitte mu»­programmet. «I vårt travle samfunn er det viktig å tenke over hva som betyr noe for oss. Denne joiken vil jeg ha med meg resten av livet.»

Så kom reaksjonene i sosiale medier: «Så vakre dere er som fami­ lie», skrev en seer i en av de flere hundre Facebook­meldingene som kom på Elisabeths vegg etter programmet: «Jeg vil benytte anledningen til å takke for at du/dere delte denne vakre joiken til din elskede Tor og barnas flotte pappa. Jeg så pro­ grammet to ganger og det rørte meg. Vakkert, kjærlighetsfullt og nært, ja, helt nydelig.»

«Jeg vil ta den stunden med meg i hjertet mitt resten av mitt liv», skrev en annen.

Også hos meg rant det tårer mens jeg spilte av joikeprogrammet.

Rundt Elisabeth Andreassen var det åpenbart nok å ta inn både av fornuft og følelser.

Noen uker etter at programmet ble sendt, var jeg på Røros for å intervjue en kilde til et annet prosjekt, og der «møtte» jeg plutselig Elisabeth igjen utenfor Bergstadens Rema­butikk. På en plakat for en kveldskonsert i Røros Kirke under Rørosmartnan om få uker. Elisa­ beth Andreassen skulle være solist den dagen da Martnan åpnet, med Kor Magnon fra Tydal og Sangkoret Sneppen fra Tolga, i program­ met som hadde fått tittelen «Kärleken & livet», samme tittel som på 2012­albumet hennes med Løvland­sanger.

Bildet på den store plakaten på Rema­veggen var det samme som på mappen hun hadde gitt meg tidligere i måneden. Hun holdt hån­ den under haken og så rett mot alle som gikk forbi. Øynene glim­ tet blå. På ringfingeren glitret det i gylne stener. Håret var vakkert 9 TO 5

17

stripet og lå i nøye danderte lokker. Stylingen bar et umiskjennelig preg av Oslo vest, så helt «vanlig» framsto hun ikke her. Jeg lurte på historien bak den ringen og hvordan hun havnet på Røros. Til det siste lå svaret allerede på nettet. Hun beveget seg ikke bare på hoved­ stads­ og riksscener, eller dro på store turneer. Elisabeth Andreassen gjorde enkeltkonserter med kor og band mange steder i landet. Av nettsidene til den lokale radiostasjonen gikk det fram at hun hadde opptrådt på Røros flere ganger tidligere, at hun skulle framføre den samme konserten i Tydal, og at hun hadde samarbeidet mye med musikalsk leder Lars Lien fra Tydal og dirigenten, fløytisten Lindsay Winfield­Chislett.

Elisabeth og jeg møttes ikke ansikt til ansikt i disse ukene, men vi ble Facebook­venner og vi bygget tillit via mail. Snart ga hun meg tilgang til kalenderen sin. Der sto konsertene i Bergstaden og Tydal som to av vel ti opptredener i januar og februar, i snitt ett arrange­ ment i uken, de fleste krevde reising, og dette var ikke hennes trav­ leste årstid.

Jeg begynte å bli på fornavn med henne nå, men følte meg likevel som en kikker der jeg fotfulgte den digitale Elisabeth videre på stadig flere plattformer. Plakatbildet, Instagram­ og Facebook­oppdaterin­ gene skapte et sterkere og sterkere inntrykk: Hun lanserte artistlivet og blottla et varmt hjerte. I den grad hun viste mer av seg og livet sitt, var det en nøye kontrollert versjon. Hun praktiserte både «vanlighet» og åpenhet. På sosiale medier kunne en studere hvor grensene for begge gikk.

Den 26. januar kom det et nytt bilde opp på Facebook­veggen hen­ nes – av en smilende Tor med hvitvinsglass i hånden og armen rundt en mann som var like blid. «Denne helgen skal vi minnes vår kjære Tor med skrei og kjærlighet i Tromsø», skrev hun fra Oslo lufthavn Gardermoen.

Balansen mellom underholdning og sorg er ingen enkel øvelse, men hun måtte jo mestre den. Det var underholdning hun arbeidet med, samtidig som hun sørget. I sosiale medier ytret hun seg etter 18

BETTAN

hvert oftere og åpnere. Der hadde hun selv kontrollen. Der har hun også en stor skare av sine varmeste fans. Da Facebook­meldingen om torskemiddagen i Tromsø ble lagt ut sist i januar, kom det over to tu­ sen reaksjoner i form av likes, hjerter og gråte­emojier. Flere hundre reagerte med meldinger og små kommentarer: «Vil tro han er med dere alle også på denne turen», skrev et kor­ medlem som hadde sunget med Elisabeth under juleturneen. «Jeg tenkte på det da du sang Gabriellas sang (...) Jeg sto med frysninger og tårene trillende. Jeg vet ikke hvorfor jeg kom på det nå, men jeg er ganske sikker på at han er med dere videre.»

«Fint bilde av din kjære Tor og du ser han hadde et godt liv», kom­ menterte en annen under bildet av Tor med vennen og vinen.

«Du er flink til å inkludere vener i sorgarbeidet. Det er nok tøft, men du er eit godt førebilde for mange. Takk!»

«Du er tøff og sterk oppi det hele, Bettan, det skal du ha. Kos dere.»2 De fleste meldingene besto bare av helt vanlige varme rekker med hjerter.

För kärlekens skull

K

F

EBRUAR 2017 BEGYNTE TØRRKALD på Røros og råkald i Oslo,

men Elisabeth Andreassen holdt varmen. På agendaen denne må­ neden sto opptreden i den svenske ambassadørens residens sammen med Lill Lindfors. I februar skulle Elisabeth også holde konsert i Trondheim, ha de første planleggingsmøtene for sommershowet sitt i juli, og for juleturneen med premiere i november. Røros­konserten og en konsert i Kristiansund hadde fått plass, og innimellom skulle hun blant mye annet på scenen under showfeiringen av Wenche Myhres 70­årsdag i Oslo Spektrum.

Wenche som hadde stått på scener i over 60 av sine 70 år, inviterte «sine aller beste artistvenner», sto det i lanseringen av showet, og de siste tiårene var Elisabeth blitt en av dem. Nære venner på scenen var også Jan Eggum, Johnny Logan, Kampen Janitsjar og gjengen fra TV­ programmet «Hver gang vi møtes».

De var sesongnaboer, Wenche på Nesøya i Asker og Elisabeth som i 1992 kjøpte seg hytte på Brønnøya rett over sundet. Nå gikk de på scenen sammen foran nærmere 7000 jublende mennesker som lyste med vår tids konsertlighter, mobiltelefonen, for å hylle «Die Wen­ che» som de mange tyske blant dem kaller henne. Brønnøya­naboen skulle opptre, men med hva? Hun måtte finne en sang som framhevet

20

Wenche. Wenches mann, Anders Eljas, hadde satt sammen et bra band som han ledet selv, og Elisabeth bestemte seg for å trøkke til med Stevie Wonders «Happy Birthday» som han skrev til Martin Luther King. «Jeg gjorde bare litt om på teksten», fortalte hun på telefonen.

«I stedet for Wonders ord sang jeg: ‘Største stjerna Norge har / Hun har et hjerte stort som gull / Dere er et flott bevis / Hele Spektrum er jo full’. Det var ikke stor poesi, men det var sant.»

Like etter 70­årsshowet reiste Elisabeth til Røros for øvelser i kir­ ken og åpningskonsert under Martnan. Repertoaret besto av sanger som både hun, det store koret og musikerne kjente ut og inn. Men plutselig, da de gikk gjennom Ted Gärdestads «För kärlekens skull» kom tårene, og hun lot dem bare renne. Alle kunne se hva som skjed­ de, og dirigenten spurte om hun trengte en pause, men solisten sa at alt var i orden. Tor var så glad i den sangen, og sorgen kom bare over henne innimellom. Da pleide hun å la den slippe ut. Det viste seg at flere i koret nylig hadde mistet noen av sine nære. De begynte å snak­ ke om å tørre å sørge selv om det synes. «Det ble slik en fin samtale», fortalte hun meg siden. «Deretter fortsatte vi øvelsen. På konserter gråter jeg helst aldri.»

På Røros sto lokale arrangører for konserten, mens det var Al­ ler Media som laget Wenche Myhres jubileumsshow, og det var Aller som kom til Elisabeth Andreassens kontor i Parkveien for å forberede sommeren 2017. Hun siktet mot Vestfold, slik hun hadde gjort siden tidlig i 1990­årene. Festsalen på Park Hotell i Sandefjord var bestilt for ti forestillinger i juli.

Vi holdt kontakten mellom planleggingsmøter, prøver, jobbreiser og opptredener, men hadde fortsatt ikke bestemt noe møtested for innledende samtaler om livet og karrieren hennes. Så slo tanken ned: Vi skulle selvsagt starte der det hele startet, i Göteborg, og dra videre til Källö­Knippla. Jeg stolte på magefølelsen og sendte henne en for­ siktig mail for å lodde stemningen. Forslaget gikk rett inn. Elisabeth elsket å kjøre og brukte oftest bilen til hjembyen, fortalte hun, det tok «bare tre timer». Bil var den praktiske reisemåten når hun skulle FöR KäRLEKENS SKULL

21

ha med norsk mat til foreldrene, handle og ordne ting for dem mens hun var der, og ha med svenske varer til seg og jentene når hun skulle hjem. Men vi to skulle jo prate og konsentrere oss om det. Da måtte vi kjøre ekspressbuss. Ikke fly. Buss var billigere og raskere og svært behagelig, forsikret hun og ville bestille billetter, så kunne jeg bestille hotell. Elite­kjeden var bra. Og slik ble det.