Blåstrømper

Š 2014 Kagge Forlag AS Design og illustrasjon: Handverk / Eivind Stoud Platou Boka er satt med Bodoni Book Papir: Munken Premium Cream 100 g Trykk og innbinding: Bookwell, Finland Forfatterne har mottatt støtte fra Stiftelsen Fritt Ord ISBN: 978-82-489-1528-7 Kagge Forlag AS Stortingsg. 12 0161 Oslo www.kagge.no

Innhold

Forord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 7 10 bud for en ny feminisme . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 11 1: Statsfeminismen har utspilt sin rolle . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 13 Likestilling handler om frihet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 21 2: 3: Likhet i muligheter, ikke resultater . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 29 Ikke kødd med abortloven . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 35 4: 5: Sexkjøpsloven er et tilbakeskritt for kvinnesaken . . . . . . . . . . . . 47 6: Kvotering er diskriminering . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 65 7: Dropp fedrekvoten ... og mødrekvoten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 77 8: Kulturrelativisme er antifeminisme . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 91 9: Feminisme skal og må krysse landegrenser . . . . . . . . . . . . . . . 103 10: Klima er kvinnesak . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 111 En personlig appell . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 121 Noter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 125 Litteratur . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 131 Bilder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 143

Forord

«Feminist, sier du? Rødstrømpe, da eller?»

Nei, blåstrømpe!

Blåstrømpe – akkurat som de intellektuelle engelske kvinnene som på slutten av 1700-tallet var aktive i kampen for kvinners stemmerett og rett til utdannelse. De ble kalt blåstrømper fordi de utfordret samfunnets normer og regler og gikk med blå strømper – i stedet for sorte! Senere kom begrepet rødstrømper – som i dag brukes om radikale venstreorienterte feminister. Blåstrømpene viste oss at feminismen ikke bare tilhører den politiske venstresiden, men at den tilhører alle kvinner uansett politisk farge.

Vi har alltid vært feminister. Den arven har vi fått fra mødrene våre som gikk i tog på 1970-tallet for kvinners rettigheter. 30 år etter at Victorias mor, Edda Espeland, skrev boken Er du blitt sjef, jenta mi – en bok om kvinners utfordringer i arbeidsliv og næringsliv, er det et annet samfunn vi kjenner. Unge kvinner i Norge har nå de samme muligheter som menn, takket være de mange modige, stolte feministene som kjempet for den likestillingen vi tar som en selvfølge i dag. Betyr det at feminismen er gått ut på dato? Langt ifra.

I store deler av verden blir kvinner fortsatt utsatt for diskriminering, tvang og vold fordi de er kvinner. Når vi skriver denne boken, er to små jenter nettopp blitt gjengvoldtatt og hengt opp i et tre i India. I Pakistan ble en ung kvinne nylig steinet til døde av familien sin. Men – vi trenger ikke dra så langt utenfor Norges landegrenser for å finne politiske krefter som setter likestillingen tilbake mange tiår.

I Spania, for eksempel, har ikke kvinner lenger rett til selvbestemt abort.

Norge er kanskje verdens mest likestilte land, og vi er langt på vei skånet fra en strukturell diskriminering av kvinner. Men også her i Norge har vi utfordringer, og norske kvinner kan fortsatt ikke ta sine rettigheter for gitt. Det fikk vi et tydelig eksempel på da abortproblematikken plutselig dukket opp igjen og ble gjenstand for forhandlinger mellom de borgerlige partiene, ikke bare én, men to ganger i løpet av ett år.

8

Blåstrømper

Norsk feminisme er fortsatt preget av 1970-årenes tankegods. Derfor tror vi at tiden er inne for en ny feminisme. En feminisme som i større grad kan appellere til dagens unge kvinner, en liberal feminisme som tar utgangspunkt i den enkelte kvinne, hennes rettigheter og behov. Likestilling er å la kvinner – og menn – skape sitt eget liv på egne premisser, uavhengig av hva familie, politikere, religiøse ledere, media eller feminister mener er korrekt.

Denne boken er et resultat av vårt brennende ønske om at kvinner selv skal bestemme over egne liv, uansett religiøs tilhørighet, nasjonalitet eller hudfarge.

Likestilling er å la kvinner – og menn – skape sitt eget liv på egne premisser, uavhengig av hva familie, politikere, religiøse ledere, media eller feminister mener er korrekt.

10 bud for en ny feminisme 1:

Statsfeminismen har utspilt sin rolle

2:

Likestilling handler om frihet

3:

Likhet i muligheter, ikke resultater

4:

Ikke kødd med abortloven

5:

Sexkjøpsloven er et tilbakeskritt for kvinnesaken

6:

Kvotering er diskriminering

7:

Dropp fedrekvoten ... og mødrekvoten

8:

Kulturrelativisme er antifeminisme

9:

Feminisme skal og må krysse landegrenser

10:

Klima er kvinnesak

1: Statsfeminismen har utspilt sin rolle

Statsfeminismen har vÌrt den dominerende retningen innenfor norsk feminisme gjennom en ürrekke, og uten tvil lagt grunnlaget for mange av de rettighetene vi norske kvinner har i dag. Men en ny tid og nye utfordringer krever nye løsninger, nye svar.

Rebecca West (1892–1983)

«Personlig har jeg aldri klart å finne ut helt presist hva feminisme er. Jeg bare vet at mennesker kaller meg feminist hver gang jeg uttrykker meninger som skiller meg fra en dørmatte.»

Rebecca West i 1913, britisk forfatter og feminist VI ER HELDIGE, vi som er unge kvinner i Norge i dag. Vi er en del av en generasjon som har fått høre at vi kan gjøre hva vil, og bli hva vi vil. Verden ligger for våre føtter, og vi forventer det. Som L’Oréal-reklamen sier: Vi fortjener det. Og ja, selvfølgelig gjør vi det. Ideen om at jenter og kvinner ikke skal ha alle de samme mulighetene som gutter og menn, er for vår generasjon nærmest forhistorisk.

Denne friheten og de mulighetene som vi – dagens unge kvinner – har, kan vi i stor grad takke tidligere feminister for. Det vet vi. Norge anses for å være et av verdens mest likestilte land, og vi har sterke feministiske tradisjoner. Men det har vært lite rom for å diskutere feminisme ut fra andre premisser enn dem som venstresiden, og da først og fremst Sosialistisk Venstreparti og Arbeiderpartiet, har lagt til grunn siden 1970-årene. Derfor har begrepet feminisme for mange fått en litt tvetydig etterklang, det forbindes fortsatt med klassekamp og bh-brennende rødstrømper. Mange av sakene som feministene kjempet for på 1970-tallet, er vanskelige å relatere seg til i dag. Vi synes rett og slett at det virker meningsløst når det snakkes om kamp mot patriarkatets diktatur. Kamp mot et patriarkat bestående av norske menn som skal holde kvinner ved kjøkkenbenken, er neppe aktuell politikk lenger.

Likevel er feminismen som politisk og ideologisk tankekraft langt fra død. Konfliktspørsmålene er ikke nødvendigvis de samme som tidligere, men kvinner blir fortsatt utsatt for diskriminering, tvang og vold fordi de er kvinner.

Mens våre mødre kjempet for å knuse glasstaket, stiller vi spørsmål om styrekvotering av kvinner er en regel som har gått ut på dato, eller om fedrekvoten bør Statsfeminismen har utspilt sin rolle

15

forkastes. Dessuten har Norge i løpet av de siste tiårene utviklet seg til å bli et flerkulturelt samfunn. Dagens feminister må i større grad rette sin oppmerksomhet mot kulturer som fortsatt ikke er interessert i å likestille kvinner og menn. Foreløpig diskuteres en kvinneundertrykkende praksis som burka, mest som et kulturelt og religiøst fenomen.

Det er på tide å tenke nytt. Statsfeminismen har gått ut på dato. Vi ønsker å lansere en ny feminisme – en feminisme som i større grad kan appellere til dagens moderne kvinner.

Dette er statsfeminisme Statsfeminisme som begrep ble introdusert av professor og arbeiderpartipolitiker Helga Hernes i 1987 i Welfare State and Women Power. Essays in State Feminism.

Statsfeminisme var i utgangspunktet betegnelsen for en bestemt feministisk politikk som ble ført i de skandinaviske landene på 1970 og -80-tallet, men brukes i dag mer generelt om tiltakene som offentlige myndigheter er formelt pålagt for å fremme likestilling mellom kjønnene.1 Kort fortalt kan vi si at statsfeminisme utgjør et sett med lover, som for eksempel lov om likestilling mellom kjønnene, men den vedrører også andre lover, som kvotering i ASA-styrer i allmennaksjeloven, forbud mot seksuell trakassering i arbeidsmiljøloven med flere.2 Mange av tiltakene som er gjennomført under statsfeminismen, har hatt stor betydning for kvinners rettigheter, for eksempel offentlig støtte til krisesentre, permisjonsordninger og utbygging av barnehager. Vi ser at disse tiltakene var bra og viktige da de ble gjennomført. Dette er fortsatt bra, men i tillegg har vi i dag fått mange nye utfordringer.

Den politiske venstresiden har hatt et tilnærmet monopol på feminisme og likestilling her i landet, derfor har feminismedebattene båret preg av venstresidens retorikk der kvinner fortsatt defineres som en gruppe – en gruppe staten må hjelpe opp og frem gjennom kvotering, lovregulering av permisjoner etc.

Vi kjenner oss ikke lenger igjen i denne beskrivelsen av norske kvinner.

Noen av oss oppfatter det rett og slett som fornærmende å bli fortalt at vi som kvinner trenger hjelp ved å bli kvotert inn i styrer eller jobber, og at staten skal bestemme hvordan vi skal fordele permisjonen. Vi mener at ansvaret i større grad skal ligge hos den enkelte kvinne, ikke hos staten.

Dessuten har kvinnekampen fått en uheldig slagside. Det sterke fokuset på kvotering og pappapermisjon fører til at flere av de mer fundamentale feministiske 16

Blåstrømper

Gro Harlem Brundtland (1939–)

sakene fort kommer i bakgrunnen. Dette så vi da abortloven plutselig ble et hett diskusjonstema igjen i forbindelse med Høyres forslag om innskrenkning i loven, og reservasjonsrett for leger. Våre fundamentale rettigheter, som faktisk ble kjempet frem med stor motstand, kan forsvinne igjen, eller begrenses, og det kreves konstant arbeid for å beholde dem.

Høyresidens spede forsøk De siste årene har høyresiden i Norge sakte, men sikkert forsøkt å bevege seg mot nye definisjoner av feminisme. De har brukt begreper som borgerlig feminisme eller hverdagsfeminisme, men dessverre har disse begrepene blitt stående som politiske merkelapper uten et ideologisk innhold. Høyresiden har ikke klart å definere en klar feministisk stemme i et politisk landskap der venstresiden har hatt hegemoni på begrepet likestilling. Høyres Kvinneforum med Julie Brodtkorb i spissen har nok vært nærmest når det gjelder å definere en form for feminisme for den politiske høyresiden i Norge. De er opptatt av kvinner som enkeltindivider, og tilhører dermed den liberale fløyen av feministbevegelsen. Likevel forbindes borgerlig feminisme først og fremst med Høyres Kvinneforum, den defineres ikke som et grunnleggende feministisk prosjekt løsrevet fra partiet Høyre og deres fanesaker.

Det er kanskje også årsaken til at høyresidens feminister har havnet i bakevja i kvinnekampen. Det er den politiske venstresiden som i alle år har stått frem som kvinnesakens store fanebærere. Høyrekvinnene gikk i tog for selvbestemt abort på 1970-tallet, og det er ikke tvil om at interesse og engasjement har vært til stede.

Samtidig har statsfeminismen, og for så vidt den mer radikale feminismen, hatt en sterk ideologisk tilknytning til sosialisme og sosialdemokrati. Kampsakene har alltid vært klinkende klare, og derfor har det vært lettere å forbinde kvinnekamp og feminisme med den politiske venstresiden i Norge.

Hos feministene som befinner seg på politikkens høyreside, kan det derimot se ut til at det ideologiske fundamentet er fraværende. Det er ingenting som tyder på at Høyre og Fremskrittspartiet er uenige om det prinsipielle utgangspunktet om å fokusere på kvinner som individer, ikke som del av en gruppe. Men når det kommer til praktiske politiske saker, kommer uenigheten frem. Partipolitikken veier tyngre. Det ble veldig tydelig i spørsmålet om abort og reservasjonsrett for fastleger. En sak med bred feministisk motstand, men som likevel ble «ofret» for partipolitiske hensyn. Og la oss heller ikke glemme den øredøvende stillheten fra 18

Blåstrømper

hverdagsfeministene i Fremskrittspartiet i samme sak – partiet som før valget skulle være abortlovens store garantist. Praktisk politikk ser ut til å bety prinsippløs feminisme på høyresiden i norsk politikk.

Det er mange eksempler på at høyresidens feminister har fremstått som ganske ribbet for ideologisk feministisk grunnlag. Eksempelvis tar de ikke den prinsipielle, men vanskelige diskusjonen om tildekking av kvinner. Den blir tilsidesatt til fordel for partipolitisk populære saker som for eksempel pappapermisjon. Vi hadde trodd at Fremskrittspartiets hverdagsfeminister ville sette kraftig søkelys på saker der kultur og religion kommer i klinsj med likestilling. Men noen av de første utspillene fra den nye likestillingsministeren, Solveig Horne, dreide seg i stedet om skilsmissestatistikk, og at foreldre trengte en barnefri kveld i uken.

I Dagens Næringsliv 8. februar 2014 skrev professor Hege Skjeie i artikkelen «Styringsdyktig høyrefeminisme?»: «12 kulepunkter under overskriften ‘likestilling’ i regjeringsplattformen kan gi inntrykk av vilje. Mye er likevel såpass vagt formulert at det blir å anse som politisk fellesgods. Det finnes ett tydelig unntak: Løftet om å fremme en helt ny lov om likestilling og antidiskriminering. Ennå vet vi ikke hvor feministisk den vil bli.»

Det er mange eksempler på at høyresidens feminister har fremstått som ganske ribbet for ideologisk feministisk grunnlag.

Julie Brodtkorb svarte på innlegget med en kulepunktliste av saker som den nye regjeringen vil forplikte seg til. Hun svarte godt på utfordringen med klare og konkrete målsettinger som for eksempel bistand til jenter og utdanning i utviklingsland, økt fokus på kvinnehelse, og raskere og bedre DNA-resultater i voldtektssaker.3 Gode tiltak som regjeringen bør følge opp. Det prinsipielle, at høyresidens feminisme ikke skal være synonymt med partiet Høyres feminisme, uteblir imidlertid fortsatt. Høyres Kvinneforum, som har markert seg sterkest på borgerlig side når det gjelder spørsmål om kvinners rettigheter, bør derfor ta et initiativ til å bygge en bredere, mer ideologisk forankret feminisme som flere på den politiske høyresiden kan enes om. I stedet for et kvinneforum for de som tilhører Høyre, hvorfor ikke et forum for feminister på høyresiden?

Det er flott med praktisk politikk og kvinner som er villige til å gjennomføre likestillingstiltak som ikke nødvendigvis er i tråd med statsfeminismen. Vi ønsker

Statsfeminismen har utspilt sin rolle

19