Breddefotball

ANNA LIAN

En kjĂŚrlighetshistorie

© 2014 Kagge Forlag AS Bokdesign: Trine + Kim designstudio Omslagsfoto: Trond Findahl (øverste forsidebilde), Joakim Reinaas (nederste forsidebilde, samt bildene på baksideklaff), Øystein Eugene Hermstad (forfatterportrett på forsideklaff) Foto: s. 23: Jonas Johnsen, s. 81: Trond Findahl, s. 121 (til høyre): Knut Aage Dahl, s. 83: Arbeidets rett, s. 96 (øverst til høyre): Vegard Olsen, s. 112-113: Trond Findahl, s. 133 (øverst): Gunnar Kleven, Sogn Avis. Alle andre foto: Anna Lian Papir: Arctic Volume White 130 g Boka er satt med Eames Century Modern og Proxima Nova Repro: Løvaas Lito Trykk og innbinding: Livoniaprint ISBN: 978-82-489-1366-5

Kagge Forlag AS Stortingsg. 12 0161 Oslo www.kagge.no

BREDDEFOTBALL

INNHOLD Velkommen til tredjedivisjon............................................................................. 7 KAPITTEL 1 LANGVEISFARERNE (Bjørnevatn og Finnsnes) ................................................ 13 KAPITTEL 2 FØRSTE RUNDE I CUPEN (Buvik) .................................................................. 27 KAPITTEL 3 SUPERSUPPORTERNE (Trondheim, Stavanger, Kyrksæterøra)......................... 41 KAPITTEL 4 STORBYUTFORDRINGER I BREDDEFOTBALLEN (Oslo).......................... 59 KAPITTEL 5 SLITEREN (Tynset)................................................................................................77 KAPITTEL 6 GARDEROBEPRATEN (Bodø)........................................................................... 89 KAPITTEL 7 LEIESOLDATEN (Sandnessjøen).......................................................................103 KAPITTEL 8 HVOR ER INNVANDRER­UNGDOMMEN? (Mandal).....................................115 KAPITTEL 9 TALENTET (Sogndal)..........................................................................................125 KAPITTEL 10 SKJEBNEKAMPENE (Tangmoen, Brumunddal, Trondheim, Skjetten)................. 137 Etterord............................................................................................................... 157

nen, men breddefotballen gjør Det kan være kaldt på tribu tet. hjer meg alltid varm om

Torstein Petersen fyrer opp prim usen og serverer pølser til alle som vil ha på tribunen.

VELKOMMEN TIL TREDJEDIVISJON Det er lørdag formiddag i oktober, og jeg kan ikke lenger kjenne tærne mine. Jeg prøver å se en fotballkamp mellom to lag jeg bryr meg katta om, men det er vanskelig å se noe som helst fordi øyevippene mine er tunge av snø. Jeg tviholder i en kaffekopp for å holde fingrene i live i den iskalde vinden, mens jeg i det lengste prøver å unngå å spørre meg selv hva i all verden det er jeg holder på med. Hvordan endte jeg opp her? Jeg kunne begynt med yoga, jeg kunne gått på spa eller trent til maraton, men nei da. Jeg, en cortado-drikkende, kulturinteressert, urban småbarnsmor i 30-åra, ble så fasinert av norsk tredjedivisjon at jeg ikke bare nøyde meg med å finne ut hva det var som drev disse unggutta; jeg bestemte meg også for å skrive en bok om det. Og akkurat nå, jeg innrømmer det, så undrer jeg på hvorfor.

Kanskje startet det hele en senvinterskveld for noen år siden da jeg oppdaget mitt alter ego. Jeg så Norges mest populære blogger, Fotballfrue, på TV og bestemte meg for å lage en motvektsblogg. Den verdenen hun blogget om, var en verden helt fjern fra min, og fra de fleste jeg kjenner. Det var en verden full av diett, glam og ekstremtrening. Jeg ville lage en blogg for hverdagsheltene, de som går ut av døra med flekkete genser og sminken på halv tolv, de som stuer rotet i skapene etter beste evne og som aldri har sett snurten av en strøken kjøkkenbenk. En blogg for dem som spiller i tredjedivisjon, både på banen og i livet ellers. Så det gjorde jeg, og slik ble jeg en breddefotballfrue (.no).

Men egentlig startet det hele lenge før. Og som så ofte ellers med meg, så startet også min kjærlighet til breddefotballen med kjærligheten til sjokoladekake.

Jeg vokste opp på 80-tallet i Hemne, ei lita bygd helt sør i Trøndelag.

Den gangen var det bare på lørdager man fikk meske seg med godteri, og kaker var stort sett forbeholdt bursdager og andre festlige anledninger.

Som begravelser, for eksempel. Ja da, i dag jeg vet at begravelser ikke teller som festlige anledninger, men den fireårige meg følte det ikke sånn under minnesamværet med de gode kakene etter begravelsen til min gam7

melonkel, da jeg med håp i stemmen spurte min far om vi snart kunne gå i begravelse igjen.

Det ble heldigvis ikke så mange begravelser de neste årene, men jeg fant ut at misjonssamlinger gjorde samme nytten. Jeg kunne sitte i timevis og høre på den gamle dama som med stor innlevelse de neste åra, fortalte historier om de stakkars barna i Afrika og viste bilder av døde slanger, før hun leste litt fra Bibelen, for jeg visste at etterpå ble det nystekte lapper med smør og banan. Og hvis jeg var ekstra heldig, ble det også satt fram en skål med twist. Det gikk så langt at jeg ble med i både barnekoret Shalom og på søndagsskolen. Ja, jeg vikarierte til og med som kristendomslærer for min egen førsteklasse da læreren var syk. Jeg hadde funnet min vei, og den var fylt med glade sanger, kirkekaffe og klissete bakverk. Jeg var frelst, i alle fall helt til jeg og to venninner fra koret ble sendt til det lokale eldresenteret for å synge noen fine sanger om Jesu fødsel like før jul. Jeg gledet meg stort. Her ville det nok bli både småkaker og annet julegodt å få. Men hva fikk vi? Jo, lefse med søst. Denne klumpete grøten full av bløte rosiner synes jeg som voksen smaker helt topp, men det syntes vi slettes ikke da. Høflige og forsiktige satt vi der og prøvde å spise, mens vi fortvilet forsøkte å gjemme så mye som mulig av søsten i serviettene våre. Skuffelsen lyste nok lang vei.

Etter det sluttet jeg i barnekoret, og min tid som gladkristen var over.

Jeg hadde nemlig funnet en ny kilde til både kake og andre godsaker: fotballen.

Jeg var nok allerede den gang en bedre tilskuer enn utøver. Sju år gammel virret jeg rundt på banen og visste knapt hvilken vei jeg skulle prøve å score, om jeg nå i det hele tatt kom borti ballen, der vi spilte med gutter som var ett år eldre. Det sies at jeg og venninna mi gikk hånd i hånd på banen det første året, og det høres jo ikke akkurat ut som noe en kommende Messi ville gjort. Men det føltes trygt, og jeg var fornøyd med tilværelsen, for ganske raskt skjønte jeg at fotballkamper, og ikke minst fotballcup, også er unntak fra lørdagsgodtregelen. Fotballmødrene 8

bakte sine sjokoladekaker med ære og stolthet og overgikk hverandre i rause lag med glasur og pynt. Og akkurat som med kristenfolket, så var også fotballmiljøet et godt sted å være. Ja, kanskje med unntak av den gangen jeg ikke ble med på det toppede laget, som offisielt absolutt ikke var toppet, men som alle visste var det likevel. Da var vi vel omtrent 10 år.

Etter hvert falt de dårligste jentene fra, men jeg holdt ut helt til jeg havnet tilbake med de beste. Dette skyldtes ikke at jeg ble så mye bedre, men det enkle faktum at det til slutt bare var nok spillere til ett jentelag. Det var altså ingen stor sportslig seier, dette, og det ble heller ingen sportslig suksess for min del. Det er noe demotiverende ved å kjøre flere timer til Rognes, Orkdal eller Rindalen hver helg, for å sitte på benken og sture som soleklart andrevalg på høyre midtbane. Dessuten hadde jeg blitt gammel nok til å kjøpe meg godteri når jeg selv ville. Så jeg slutta.

Når jeg tenker tilbake, så skjønner jeg slett ikke hvorfor jeg er så glad i fotball. Den har knapt nok gitt meg en eneste god opplevelse på banen.

Men den har gitt meg mange strålende opplevelser på tribunen, og det har jeg heldigvis hatt vett til å huske på. Å gå på fotballkamp har samme effekt på meg som å se langrenn på TV dagen etter en i overkant fuktig bytur. Det får meg til å føle meg normal, at jeg hører til og at jeg er en del av noe større. Da jeg var mindre, handlet det å gå på kamp om å smugkikke på de kjekke guttene, synge dårlige supportersanger, bruke opp ukepengene på Gomp-pastiller og sjokoladekake og juble uhemmet i lag med venner. Og etter hvert som jeg ble eldre: drikke kaffe, slå av en prat med folk jeg en gang kjente og juble når småbrødrene til kompisene mine grisetakler arrogante byspillere. Og ikke minst: kjenne på at jeg er en del av denne bygda, jeg også. For man heier ikke bare på et lag, men også på stedet man kommer fra. Der har jeg i ettertid syndet så det holder, men mer om det senere.

Slik startet altså det hele, men min fasinasjon for breddefotballen tok ikke av før jeg møtte en rødhåra og fregnete kjekkas fra Nord-Østerdalen.

15 år etter at jeg flytta fra hjembygda og slutta med fotballen, møtte jeg 9

nemlig mannen i mitt liv. Da hadde jeg blitt litteraturviter, scenograf og til slutt (på underligste vis) sportsjournalist, og jeg jobbet i Rosenborg Ballklub. Ja, det skrives med én b. Østerdølen het Ole Kristian, og i tillegg til å være sportsjournalist som meg, spilte han for Tynset i tredjedivisjon.

Etter å ha forelsket meg i rufsete kunstnere i en årrekke, var jeg nå sammen med en stødig fotballspiller. En A-lagsspiller. Det skulle jeg ha visst da jeg dagdrømte om A-lagsgutta som tenåring. Og slik endte jeg tilbake på gamle, slitte tretribuner med en lunken kaffekopp i hånda for første gang på så lenge jeg kunne huske. Og det er mens jeg sitter der, omgitt av entusiastiske lokalsupportere som heier fram blodseriøse spillere, at jeg plutselig skjønner noe vesentlig: Det er jo dette som er fotball.

Jeg elsker Rosenborg, og kommer alltid til å gjøre det. Men det er ikke til å komme bort fra at noe av sjarmen forsvinner når 18-åringer blir hausset opp og begynner å forlange millionlønninger, eller når hele laget er så godt som skiftet ut fra den ene sesongen til den neste. Jeg hadde glemt hvor befriende det er å se en midtspiss på snart 40 som fortsatt ofrer alt i hver eneste hodeduell, uten noen gang å ha fått ei krone for det.

Eller et virkelig hatoppgjør mellom to nabobygder der prestisjen og stoltheten også ligger tjukt utapå spillerne, og ikke bare publikum. Jeg hadde glemt, eller kanskje aldri visst, hvor stort engasjementet er i tredjedivisjon – hvor mange treningstimer som legges ned, hvor mange helger som går med, hvor mange mil som kjøres og hvor stor kjærlighet disse gutta har til fotballen. Dette er ikke jobben deres, dette er livet deres.

Jeg hadde glemt at folk flest spiller i tredjedivisjon, og ikke i eliteserien.

Og at idrettsgleden og innsatsen slett ikke er proporsjonalt økende med hvor mye du tjener. Og i tillegg til nyoppdaget respekt for og kjærlighet til breddefotballen, oppsto også en økende nysgjerrighet. Hva er det som driver disse gutta? Hvorfor gidder de å trene i pissregn og kuldegrader til alle døgnets tider, bruke hver eneste helg store deler av året og kjøre milevis på humpete veier for å spille fotball på fjerde øverste nivå i en bitte 10

liten fotballnasjon langt pokker oppe i nord? Og hva med supporterne, linjedommerne og oppmennene? Og billettørene, speakerne og kakebakerne? Hvor kommer denne gløden for breddefotballen fra?

Det var disse spørsmålene jeg ville ha svar på, og det var bare én måte å gjøre det på. Så nå har jeg reist landet rundt gjennom sesongen 2013, og overalt hvor jeg har vært, har jeg blitt møtt med engasjement, humør og fotballglede. Men noen ganger, som denne lørdagen i oktober i snø og isende vind, har jeg som sagt lurt på hva det er jeg driver med. Det er da, når jeg står der og begynner å tvile på det hele, at jeg kjenner en varm og god lukt som brer seg . Jeg snur meg, og sannelig er det ikke en kar på tribunen som har fyrt opp primusen og nå står og deler ut nytrukne pølser til alle som vil ha. Jeg smiler, og nikker for meg selv. Jeg er fortsatt kald på tærne, men litt varmere om hjertet. Velkommen til tredjedivisjon.

Bjørnevatn Finnsnes KAPITTEL 1

LANGVEISFARERNE (Bjørnevatn og Finnsnes)

Jeg står på flyplassen i Kirkenes og grubler. Jeg har reist fra Trondheim via Oslo og ser Finnmark for første gang. Det er april, og det snaue landskapet er vintergrått og øde. Det er ikke et hus å se i noen retning, men hadde jeg visst hvor øst er, og snudd meg den veien, hadde jeg muligens sett Russland. Flyplassen er bare noen kilometer fra grensa, og i kveld skal jeg enda litt nærmere. Om noen timer skal jeg nemlig møte fem fullstendig ukjente gutter på en snølagt idrettsstadion på et knøttlite sted nær russergrensa. Ikke vet jeg hvordan jeg kommer meg dit, og ikke vet jeg hva jeg har begitt meg ut på.

Men én ting vet jeg: Dette er fotballgutter fra gruvebyens stolthet, tredjedivisjonslaget Bjørnevatn. Jeg tipper jeg er i gode hender.

14

1000 MIL I BREDDEFOTBALLENS TJENESTE Bjørnevatn er et tettsted ei knapp mil sør for Kirkenes, fire kilometer vest for grensa til Russland. Bygda har en Prix-butikk, en skole og ei gruve som gir arbeid til folket. Når den er i drift, vel å merke. Det er den nå, og optimismen er stigende blant de 2500 innbyggerne. Ikke bare på grunn av gruva, men bygda har selvsagt også et fotballag, og etter å ha kavet noen år i fjerdedivisjon, har Bjørnevatn IL endelig rykket opp igjen til tredje. Dette er alt jeg vet om Bjørnevatn da jeg går av bussen ved Prix og vandrer opp mot stadion en fredag ettermiddag. Eller, det er ikke riktig alt jeg vet. I morgen er det sesongåpning i landets nordligste avdeling, og jeg vet også at Bjørnevatn har over 1000 reisemil foran seg denne sesongen. Det er grunnen til at jeg er her. Reiseavstandene i Nord-Norge er fullstendig tullete, spesielt for en tander trønder som blir bilsyk bare hun kjenner lukta av innsida på en buss. Jeg har vanskelig for å forstå at noen gidder å bruke så mye tid, og kjøre så mange mil på dårlige veier hver eneste helg fra april til oktober, for å spille fotball i snøstorm og regn. Jeg skal haike med gutta i Bjørnevatn de 70 milene ned til Finnsnes i Troms for å forsøke å forstå hva det er som driver dem. Og de har ikke gjort det enkelt for meg, for det er ingen tvil om at åpningskampen mot Finnsnes, den soleklare opprykksfavoritten, kan ende stygt.

Likevel er trener Anton Romanov strålende blid da han og et partre spillere tar imot meg utenfor klubbhuset ved stadion. De vet at de er langt fra noen favoritter, og de tar det med knusende ro da de leser i avisa at samtlige trenere i avdelingen har tippet dem rett ned i fjerdedivisjon igjen. Gutta hevder det er greit med lave forventninger.

Målet er å berge plassen, alt annet er bonus. Og akkurat nå er uansett ikke tiden for å bekymre seg for hvordan sesongen ender. Det er jo nå det begynner for Bjørnevatn. Gutta gleder seg, og viser stolt fram pokalskap, nyoppussede garderober og selvbygd styrkerom, mens de forteller om hvordan de har jobbet for å komme dit de er nå. Penger er det lite av, alt er gjort på dugnad og ingen av spillerne får ei eneste krone for å ta på seg den gule og blå drakta – i motsetning til morgendagens 15

Bjørnevatn-trener Anton Romanov lar seg ikke affisere av at laget hans er tippet nord og ned før sesongstarten i den nordligste avdelingen.

motstander, Finnsnes. Bare noen dager tidligere kom nyheten om at klubben fra Troms bruker over én million på spillerlønninger. De har Tromsø-legenden Bjørn «Bummen» Johansen som trener, og fra laget som rykket ned i fjor, er det kun to spillere igjen. Resten er byttet ut med semiproffer. Ingen skal være i tvil om at dette laget skal rett opp i andredivisjon. I fotballmiljøene i Nord-Norge murres det om «Finnansnes» og «kjøpelag», men det bekymrer ikke gutta i Bjørnevatn da jeg møter dem igjen på flyplassen i Kirkenes dagen etter. Det er kampdag, og spillerne er spente og glade. Endelig skal de få spille, vise hva de er gode for. Kanskje gi overbetalte Finnsnes-spillere mer motstand enn forventet.

De er våryre og overklare for å bli sluppet løs på grønt gress. Men først venter en time på et 40-seters Widerøe-fly fra Kirkenes til Tromsø, etterfulgt av 20 mil i buss på svingete vinterveier mellom stupbratte fjell. Dette er akkurat en sånn tur jeg hater, men dette er luksus, mener 16

Taktikken er klar. De skal ikke underh men holde un olde, na.

sus, veien til kamp er luk Å kunne fly deler av a. utt mener Bjørnevatn-g

«Hvert år kjøres det 10 millioner kilometer i fotballsammenheng i Nord-Norge.»

Bjørnevatn. I fjor, da laget var i fjerdedivisjon, måtte de nemlig reise mye lenger. Nærmeste bortekamp var i Båtsfjord 24 mil unna. I år får de jo fly til flere av kampene. Da vi er vel om bord på bussen etter å ha landet i Tromsø, får jeg høre historiene om bortekamper hvor man drar rett fra skolen, kjører 40 mil og så vidt rekker å dra på seg drakta før dommeren blåser i fløyta. Oppvarming er det bare å glemme. Bortekampene til Sørøya utenfor Hammerfest er også god underholdning, i ettertid. Men kanskje ikke like morsomt for 16-åringen som var førstereis og ladet opp til kamp med å spy hele veien over havet fra Øksfjord til Sørøya mens bølgene slo over dekk, og det eneste man kunne se ut av vinduene var havet som omringet båten. Ja, og den båtturen, den var først etter å ha kjørt 60 mil til fergeleiet.

Og dette gjør de frivillig. De må til og med betale for å være med på det, slik de aller fleste breddefotballspillere må. Min teori før jeg reiste til Bjørnevatn var derfor at det måtte handle om noe mer enn bare fotball.

17

Og etter å ha hengt med gutta et døgn, så trodde jeg at jeg hadde skjønt hva dette noe var.

For ei litt sliten småbarnsmor i 30-åra virker nemlig den sterke samhørigheten som kan oppstå i et fotballag ganske eksotisk, ja, nærmest litt mystisk. Det handler om interne regler for hva du kan og ikke kan gjøre, og det handler i stor grad om humor og den felles historien gutta har fordi de trener sammen, reiser sammen, taper sammen og vinner sammen. Og ikke minst fester sammen. Bjørnevatn er intet unntak. For finnmarkingene i den lille gruvebygda er laget og fotballen en viktig del av identiteten. Historier gjenfortelles til de når nærmest en mytisk status, som historien om spissen som ble funnet sovende naken på hotellgangen, med knekt nese, i Murmansk like før en vennskapskamp mot en lokal klubb. Eller den om da treneren kjørte utfor veien i Finland (de kjører ofte gjennom Finland til kamp fordi veiene er bedre der) på vei til kamp og måtte betale med øl for å få veihjelp. Og på bussen på vei mot Finnsnes denne lørdagen i april fortelles de samme gamle historiene om igjen – om fotball, jakt og mislykkede – og av og til vellykkede – forsøk på sjekking, og om legendariske badstuefester i garderoben. Og jeg tror som sagt at jeg har skjønt det, at dette er guttas fristed og at det er dette det egentlig handler om. Kameratene og fellesskapet. Hvorfor ellers gidder de å reise 140 mil på ei helg for å spille en kamp de vet de kommer til å tape?

Antakelsen min viser seg imidlertid ikke å holde vann. På spørsmål om de hadde spilt for Bjørnevatn hvis det kun hadde handlet om fotballen, hvis de ikke hadde vært en kameratgjeng som trivdes så godt i lag, så svarer samtlige ja. Selvsagt. De vil jo spille fotball, og skal man gjøre det i Nord-Norge, så har man ikke noe valg. Da må man reise langt. Sånn er det bare. For en finnmarking er et sånt spørsmål bare dumt, men ikke for den ene østlendingen i Bjørnevatn-troppen. Sondre Nilsen fra Strømmen spiller for klubben mens han har militærtjeneste i Finnmark. «Der jeg er fra, var den lengste borteturen en time unna. Folk hjemme hadde ikke orket å reise så langt for å spille fotball. Da hadde det blitt mye klaging,» 18

mener han. Men klaging er det altså veldig lite av i Bjørnevatn. I stedet har de ambisjoner. Målet er å etablere seg fast i tredjedivisjon, selv om de vet at det ikke kommer til å bli enkelt. Kirkenes, med sitt tredjedivisjonslag, ligger kun ei lita mil unna, og verken Kirkenes eller Bjørnevatn kan tilby utdanning utover videregående skole. Mange spillere reiser derfor til Alta eller andre steder for å studere, og de største talentene forsvinner gjerne tidlig de også. Jeg ser meg rundt i bussen og ser bare unggutter; ingen av gutta er over 30. Jeg lurer på hva de gjør utenom fotballen og får svar: Noen går på videregående, men de fleste jobber. Noen i Kirkenes, men flere av dem i malmgruven hjemme i Bjørnevatn, som tok opp driften igjen i 2009 etter å ha ligget brakk siden 1996.

Vi nærmer oss Finnsnes, og jeg må sitte helt rolig og se framover for ikke å kaste opp da trener Anton samler spillerne til kampmøte bakerst i bussen. Idet taktikktavla tas fram går det fra fliring til tyst på to sekunder.

Greit nok at de mildt sagt er «underdogs», men dette er alvor. Kampen i dag er resultatet av to år med knallhard, målrettet jobbing tilbake til tredjedivisjon. Og nå er de her.

Og derfor går gutta ut på banen med hevet hode. De vet at de ikke er her for å underholde, men for å holde unna. Og fram til pause klarer de det ganske bra. Finnsnes er gode, men har kun klart å score ett mål da dommeren blåser etter 45 iskalde minutter. Inne på klubbhuset fylles bordene opp av smått misfornøyde hjemmesupportere som finner trøst og varme i kaffe og litt felles akking over resultatet. I det ene hjørnet er det laget en slags VIP-avdeling med fat på fat med ferdig påsmurte vafler, og utenfor har de samme «veldig-viktige-personene» fått navnene sine inngravert i plaketter på klubbhustrappa. Det ser du ikke ofte i tredjedivisjon, og jeg konkluderer med at «Finnansnes» passer ganske så godt. Her tenker de i alle fall som en storklubb.

Jeg sjekker Facebook og ser at venner i Oslo drikker utepils i kortermene. Her har det begynt å snø sidelengs, og som om ikke det er nok, har kiosken allerede gått tom for vafler. Det er mulig jeg ser litt 19

To enslige bo

rtesupporter e på plass i

Finnsnes.

divisjon.

Endelig tilbake i tredje

Finnsnes’ trofaste ildsjeler får beta lt i kaffe og vaffel.

2-0 er den farligste ledelsen, mumles det på tribunen.

20