Ola Thune: Byen vest for loven by Kagge Forlag

SKREVET I SAMARBEID MED THOMAS WINJE Ã&#x2DC;IJORD

ÂŠ 2016 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: Trine + Kim Layout: Dag Brekke | akzidenz as Papir: Creamy 70 g Boka er satt med Janson text 11|14 Trykk og innbinding: Scandbook | Litauen ISBN: 978-82-489-1887-5 Utgivelsen har mottatt stĂ¸tte fra Kver AS. Selskapet eies av Berge Gerdt Larsen, som er omtalt i denne boka. Av hensyn til personvernet er noen av personene som opptrer i boka anonymisert.

Kagge Forlag AS Stortingsg. 12 0161 Oslo www.kagge.no

Innhold Vest for loven . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 7 Monika, politivold og Kripos . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 12 Fagereng-saken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 29 Lindås-saken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 106 Åsane-saken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 159 Trine Frantzen-saken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 187 Fagereng-saken – andre akt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 214 Berge Gerdt Larsen-saken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 228 På rett spor . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 295 Kilder og metode . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 301 Noter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 309

Vest for loven April 2016 Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle sitte flere dager i strekk i en rettssal i Bergen og lytte til en engelsktalende revisor legge ut om intrikate økonomiske forhold i internasjonal oljeindustri – og faktisk nyte det. Aktoratet kverner gjennom spørsmål, i en stadig jakt på bekreftelser av anklager og hypoteser. Revisoren, Allan Kennedy, en tidligere inspektør hos de britiske skattemyndighetene HM Revenue & Custom, legger klart og tydelig frem fakta som går imot påtalemyndighetens teorier. Aktoratet virker frustrert. I slike situasjoner blir man nærmest høysensitiv – selv en liten fordreining i et ansikt fortoner seg betydningsfull, et rykk i munnviken, en hånd mot nakken, et sukk eller et megetsigende blikk fra en av dommerne – alt kan tolkes, alt gir inntrykk av mening utover det tilfeldige. Det går mot prosedyrer og slutten av ankebehandlingen av Berge Gerdt Larsen-saken i Gulating lagmannsrett. Stemningen er god. Aktoratets hypoteser fortoner seg mindre sannsynlige, forsvarets argumenter mer og mer overbevisende. De

fleste av aktoratets representanter har sluttet å hilse på meg når jeg kommer om morgenen – det gjorde de før. Den manglende høfligheten er antakelig et godt tegn, vi må ha gjort noe de misliker. Jeg får følelsen av å være en del av et vinnerlag, og da hoved forsvarer Anders Brosveet, partner i Advokatfirmaet Elden DA, kommer bort etter at dommerpanelet har forlatt salen, lar jeg meg overtale til en kveldstur opp Stoltzekleiven. Til tross for utallige Bergens-turer har jeg aldri gått opp Rævaskaret, som det også heter. Jeg aner at bakken er brattere enn jeg egentlig er motivert for. Et par timer senere angrer jeg på at jeg takket ja. Dessuten har jeg avtalt å møte Mikael Christensen, en tidligere forvaringsdømt som jeg bisto for noen år siden og stadig holder kontakten med. Da tiden for avmarsj nærmer seg, sender jeg en melding til Anders med flere unnskyldninger på en gang. Ikke bare mangler jeg treningsklær, jeg kommer heller ikke til å rekke å stille til klokken 18:00. Anders svarer at det går helt fint, jeg kan bare kjøpe et par joggesko og en t-skjorte, oppmøtet er utsatt til klokken 19:00. Med to små setninger hindrer advokaten flukten min. Det blir for teit å komme med en tredje unnskyldning. I bunnen av bakken bestemmer jeg meg for å gi jernet, og snart er flesteparten i Eldens advokatkorps et godt stykke bak meg. Det er vanskelig å undervurdere konkurranseinstinktet mitt, men det samme instinktet bidrar også til at jeg undervurderer trinnene opp Sandviksfjellet. Omtrent samtidig med at jeg skjønner hvor bratt steintrappen er – og innser at det aldri vil komme noe flatt pari – begynner melkesyra å spre seg i beina. Rekorden fra bunn til topp er 7 minutter og 58 sekunder. Hvor imponerende det er, skjønner du ikke før du trasker opp selv. Og hvor vakker Bergen er, skjønner du heller

ikke før du står på toppen av Sandviksfjellet en klar og solfylt vårkveld og ser utover den fargerike bebyggelsen, Vågen og Puddefjorden. Knopper på trærne, hvitveis og blåveis på bakken og varm svette som kjøles ned av en mild og kjærkommen bris. Bergen er nydelig, og Bergen om våren er blant det fineste Norge kan by på. La meg si det med en gang: Dette er ingen fortelling om alt som er flott og fint i Bergen. Jeg er fascinert av bergenserne og det byen kan by på av opplevelser, kunst, musikk og livets goder. Været i vestlandshovedstaden plager meg heller ikke nevneverdig. I årenes løp har jeg vært så mye i byen, og fått så mange venner der, at det er naturlig å kalle den mitt andre hjem. Jeg har truffet og samarbeidet med mange dyktige og dedikerte politifolk – mennesker jeg har stor respekt for og tillit til. Denne boken handler derimot om det som ikke fungerer, det som ikke er en rettsstat verdig og det som innbyggerne i Hordaland har fortjent å være foruten. Våre folkevalgte har gitt myndighetene og deres ansatte enorm makt over enkeltindividet. Med loven i hånd kan de utøve fysisk makt, iverksette etterforskning, overvåke, registrere og bruke tvangsmidler som pågripelse, ransaking og beslag. De kan dømme, fengsle, forvare, inndra og fatte forvaltningsmessige vedtak med enorme konsekvenser. Det finnes samtidig et nett av lover og forskrifter, etiske normer og internasjonale konvensjoner som regulerer myndighetenes inngrep overfor borgerne slik at grunnleggende rettigheter, rettssikkerhet og personvern ivaretas. Slik skal det være i en moderne, demokratisk rettsstat. I Norge tar vi det for gitt at myndighetspersoner forvalter makten med ærlighet, forstand og ydmykhet. Slik er det ikke alltid. Altfor ofte skjer alvorlige maktovergrep og stor urett. Dette kan føres tilbake til elendig lederskap, inkompetanse

og dårlig kultur i organisasjonene. Vi må kunne stille større krav til våre myndigheter. Naturligvis er ikke slikt enestående for Bergen og Hordaland, men skandalene synes å opptre noe oftere der. Ideen til denne boken ble unnfanget omtrent et halvt år tidligere – i november 2015. Berge Gerdt Larsen hadde nettopp holdt en fem uker lang partsforklaring og markerte avslutningen med forsvarerteamet. Under middagen foreslo han at jeg skulle skrive en bok om erfaringene mine i Bergen slik at folk kan få vite hva som egentlig foregår i byen. Jeg har vært involvert i flere titalls saker i Bergen i løpet av de siste 35 årene og hadde for så vidt syslet med tanken selv, men følte ikke at tiden var inne for det. Dessuten hadde jeg ikke tid. Larsen insisterte på at tiden var inne nå – i kjølvannet av Monikasaken. Politi og påtalemyndighet var til de grader avslørt, og det var mer legitimt enn noen gang å uttrykke seg kritisk, selv i bergenspressen. Larsen tilbød seg dessuten å sponse prosjektet økonomisk, slik at jeg kunne sette av tilstrekkelig tid. På veien langs Storevatnet og de svingete bakkene mot Fløyen snakker jeg med Mari Gjølstad, en annen partner i Elden DA. I det store og hele mener forsvarerteamet at Larsen må bli frifunnet, men flere omstendigheter gjør saken spesiell – og vi kan ikke være sikre. Saken bygger utelukkende på indisier, og vi frykter at påtalemyndigheten kan lykkes med å selge inn hypotesene sine slik de hadde gjort i tingretten. Etterforskningen har i hovedsak vært utført av skattegrans kere uten politifaglig bakgrunn og uten overordnet ledelse og styring. Tunnelsynet har vært fremtredende, og den har manglet enhver form for kvalitetssikring. I sum minner det mest om personforfølgning. Uansett hvor positivt det kan

komme til å se ut for Larsen, er vissheten om urett og kverulerende mistenkeliggjøring et forstyrrende moment for alle. «Som tidligere skattejurist skjønner jeg jo at man kontrollerer Berge og forretningsvirksomheten hans», sier Mari. «Det er helt legitimt. Men at man gjør det til en straffesak? Og når man i tillegg ser på de ufattelige ressursene de bruker … Det er … Man kan jo ikke annet enn å riste på hodet.» Før jeg rekker å si meg enig, blir jeg forstyrret av advokat Brosveet som pruster og peser bak oss. Det gleder meg at mannen med initiativet blir utfordret av tempoet. «Bare tenk hvordan dette hadde gått om ikke Berge hadde hatt ressurser til å stå imot presset», sier jeg endelig og snur meg på nytt for å nyte synet av Brosveet som blir stadig rødere i ansiktet. «Du skal ikke ha så mye mindre penger enn ham for å være sjanseløs.» «Det er jo Bergen, da», sier Mari. «Det er ikke for ingenting at vi jurister i Oslo snakker om begrepet ‘vest for loven’.» Jeg stopper opp og lar meg nesten innhente av Brosveet. Maris ord sammenfattet alle tankene og erfaringene mine med maktapparatet i Bergen. Dette er min fortelling om Bergen, slik jeg har opplevd myndighetene i byen i en periode som strekker seg over 35 år.

Monika, politivold og Kripos Medieomtalen av åtte år gamle Monika Sviglinskaja, som ble funnet død hengende i et belte i sitt hjem på Sotra utenfor Bergen, gjorde meg trist, men den sjokkerte meg ikke. Det gjorde heller ikke den voldsomme kritikken som ble rettet mot politiet, eller påstandene fra dem som mente at etterforsk ningen var mangelfull og at saken ble henlagt som selvdrap på uriktig grunnlag. Utover sommeren og høsten 2014 ringte det stadig vekk journalister som lurte på hva jeg mente om etterforskningen av dødsfallet. Journalistene visste at jeg hadde vært involvert i en rekke saker i Hordaland og at jeg tidligere hadde kritisert politiets arbeid. Jeg holdt en lav profil. Jeg visste for lite, og det var mange nok synsere, om ikke jeg også skulle bli en av dem. Oppstyret ballet på seg. Jeg leste om Robin Schaefer, politimannen som tilfeldigvis fikk innsyn i saksdokumentene og som varslet om at saken måtte gjenåpnes og etterforskes

som drap. Han ble avvist og advart om sanksjoner dersom han ikke holdt seg unna. Schaefer ble sykmeldt som følge av konflikten. I et internt møte på politistasjonen fant påtaleleder og visepolitimester i Hordaland, Gunnar Fløystad, likevel anledning til å kritisere ham for å ha blandet seg i ting han ikke hadde noe med. E tter press fra Monikas mor, Kristina Sviglinskaja, og advokat Stig Nilsen, samt fremleggelsen av en ekstern rapport utarbeidet av tidligere Kripos-etterforsker Asbjørn Hansen, ble etterforsk ningen gjenåpnet. Saken ble klassifisert som drap, og Kristinas tidligere samboer ble etter kort tid pågrepet og siktet. Jeg identifiserte meg med Schaefer. Jeg hadde selv vært varsler for døve ører hos politilederne mine – blant annet i den såkalte Anne Kristin-saken, der en 23 år gammel kvinne forsvant sporløst under en ferietur på Fuerteventura på Kanariøyene i 1990. Det endte med at jeg tok permisjon fra Kripos, reiste til den spanske ferieøya og oppklarte saken. En person ble domfelt for drap, en annen for å ha medvirket til å fjerne liket. Det ble et voldsomt rabalder. Politiet og påtalemyndigheten ble sterkt kritisert i mediene for å ha vært passive i etterforskningen. Lederne mine parerte med å beskylde meg offentlig for å ha opptrådt illojalt og handlet i strid med tjenstlige og rettslige regler. Konflikten førte til at jeg sluttet i politiet. Schaefers historie var et gufs fra fortiden, og jeg begynte å sette meg nærmere inn i hva som hadde skjedd. Monika-saken virket egentlig nokså ordinær – slett ikke av den vanskeligste sorten. Mye tydet på at det var beslutningstakere i sving som ikke hadde kunnskap om og erfaring med etterforskning av drapssaker der gjerningsmannen i utgangspunktet er ukjent. På et eller annet tidspunkt må det også ha gått prestisje i saken fra påtalemyndighetens side. Dette var ikke noe enestående

tilfelle. Som drapsetterforsker i Kripos og privatetterforsker har jeg i flere tiår sett hvordan unnlatelser, feilprioriteringer og forutinntatthet har preget etterforskninger i Bergen. Alvorlig kriminalitet forblir uoppklart, og gjerningsmenn går fri. Ikke minst: Ofte blir uskyldige mennesker straffeforfulgt og i verste fall domfelt. Akkurat som Schaefer har jeg forgjeves varslet om alvorlige feil og fremlagt bevis og dokumentasjon som underbygget påstandene. Med få unntak er jeg blitt ignorert, i andre tilfeller direkte motarbeidet, til og med trakassert. Monika-saken og historien om Schaefer underbygget mine egne erfaringer og opplevelser. Det hersket en betydelig kunnskapsløshet og en usunn maktkultur i den øverste ledelsen i politiet og påtalemyndigheten i Hordaland. På et eller annet tidspunkt fikk jeg det for meg at det var riktig å fortelle at skandalen som nå opptok hele Norge ikke var et enkeltstående tilfelle, men nok et symptom på noe fundamentalt galt. Neste gang en journalist ringte, takket jeg ja til intervjuet. Det var TV 2. Samtidig ble jeg bedt om å skrive en kronikk i NRK Ytring. Jeg sa ja til det også. I kronikken beskriver jeg hvordan kritikken etter Monikasaken etterlater et inntrykk av at det er politiet som er udugelig. Det er misvisende; hovedproblemet befinner seg i påtale myndigheten, ikke hos politifolkene og etterforskerne. Jeg fortsetter med å beskrive problemene som forutsigbare: Politiet i Norge styres av påtalemyndigheten – det vil si jurister som verken har grunnleggende politifaglig utdannelse eller ferdigheter i operativ fagledelse. De representerer en annen profesjon og har ikke de nødvendige forutsetningene til å lede og fatte beslutninger i politioperasjoner og etterforskning av faktum i straffesaker. Tittel og uniform synes å være det eneste som gir dem kvalifikasjon.

På TV 2-nyhetene uttrykte jeg at jurister uten tilstrekkelig kompetanse har for mye makt og at det er på tide å revurdere den særnorske modellen med påtalemyndigheten som en integrert del av politiet. Kanskje burde påtalemyndigheten skilles ut som en selvstendig institusjon, slik de organiserer seg for eksempel i Sverige og i alle andre land vi kan sammenligne oss med (med unntak av Danmark). Det er på tide at politiet får styre i eget hus. Reaksjonene på medieutspillene lot ikke vente på seg – selv om de kom i en annen form enn det jeg hadde håpet på. Folk flest og enkelte politikere virket positive, mens politimestere og påtalejurister gikk i skyttergravene. Visepolitimester Gunnar Fløystad svarte at ledelsen i Hordaland politidistrikt slett ikke kjente seg igjen i mine karakteristikker. Han fremhevet at de gjorde en formidabel jobb, at de hadde igangsatt prosesser for å bli bedre og at de nå skulle samle viktig spisskompetanse i etterforskning og påtale i samme enhet. Jeg traff kanskje ikke presist nok med utspillene, og måtte innse at politimester Terje Nybø i Asker og Bærum syntes å ha rett da han hevdet at debatten om å skille norsk politi og påtalemyndighet var død. Men påtalejuristenes avvisning av kritikken og forsikringene om at de vet best hvordan politietterforskning skal organiseres og gjennomføres, overbeviser ikke meg. Jeg har heller ingen tro på at etterforskningen av alvorlige straffesaker vil bli bedre ivaretatt etter Monika-saken – selv om påtalemyndigheten hevder at de skal lære av feilene. Hva i himmelens navn skal de lære nå? All potensiell lærdom etter feilene i Monikasaken er elementær kunnskap for alle med erfaring fra slik etterforskning – det innbefatter en rekke politifolk i Hordaland, for eksempel Robin Schaefer.

Etter dagens ordning er det påtalemyndigheten, det vil si politimesteren og påtalejuristene, statsadvokatene og Riks advokaten, som skal beslutte om det er grunnlag for å iverksette etterforskning. I praksis gjøres dette som regel av en politijurist. Det er også påtalemyndigheten som har ansvaret for å lede etterforskningen. Dette delegeres gjerne til en politijurist, og det innebærer at vedkommende skal sørge for at etterforskningen blant annet er målrettet og objektiv. Det er også påtalemyndigheten som skal vurdere påtalespørs målet, altså om en sak skal henlegges eller tiltale skal tas ut. Dels er dette i henhold til loven, dels er det i henhold til konkrete instrukser fra Riksadvokaten. Det er derfor misvisende når kritikken i Monika-saken rettes mot politiet som etat. Det er påtalemyndigheten og til syvende og sist riks advokat Tor-Aksel Busch – som er daglig leder av påtalemyndigheten – som eventuelt skal kritiseres for ikke å ha gjort jobben sin. På Riksadvokatens hjemmeside står det at det er de som «fører tilsyn med og arbeider for kompetanseheving i påtalemyndigheten for øvrig, slik at straffesaksbehandlingen drives målrettet og effektivt, samtidig som kravene til kvalitet og rettssikkerhet ivaretas.»1 Videre står det: «Overfor det enkelte politidistrikt ivaretas påtalemyndighetens fagledelse av statsadvokatene i regionen.» I et nyere rundskriv – nr. 2/2016 – presiserer Riksadvokaten ytterligere påtalemyndighetens forpliktelse til å ivareta kvaliteten i etterforskningen, og at blant annet kompetent etterforskningsledelse og aktiv fagledelse fra statsadvokatene er sentrale suksessfaktorer. Det er altså Riksadvokaten som har det øverste ansvaret for at den som blir satt til å lede en etterforskning innehar den nødvendige kompetanse til å sørge for at etterforskningen er målrettet og objektiv og at det gjennomføres fortløpende

kvalitetskontroll. Dersom politidistriktet av en eller annen grunn ikke har tilgjengelig kompetent personell, så er det påtalemyndighetens ansvar å anmode Kripos om bistand. Naturligvis skal Riksadvokaten delegere oppgaver, men embetet kan ikke delegere ansvaret. Riksadvokaten må følge opp og kvalitetssikre at statsadvokatene følger opp og kvalitetssikrer politijuristene som igjen må følge opp og kvalitetssikre arbeidet som etterforskerne gjør i de konkrete sakene. Det er ikke politiet eller politifolk som eventuelt skal kritiseres når en etterforskning går galt. I mange tilfeller kan en sikkert si mye om kvaliteten på utøvelsen av de enkelte etterforskningskritt, men det er ikke problemet. Problemet ligger hos dem som skal lede og kvalitetssikre – nemlig påtalemyndigheten. Jeg begynte på en ny kronikk for å svare visepolitimester Fløystad og de andre påtalejuristene som var uenig med meg, men fornuften min fortalte at jeg ikke skulle kaste bort mer tid. Dessuten hadde jeg andre ting å gjøre, for eksempel å bistå den bergenske oljemagnaten Berge Gerdt Larsen. Han var satt under tiltale av statsadvokatene i Hordaland for grov økonomisk utroskap og grov skatteunndragelse. I oktober 2013 ble han domfelt i Bergen tingrett, og det lå an til at jeg skulle bistå forsvarerteamet i forbindelse med ankebehandlingen i Gulating lagmannsrett. Larsen hadde fått med seg utspillene mine etter Monikasaken. Han hadde selv latt seg rive med i folkeopinionens engasjement mot politi- og påtalemyndighetens udugelighet og var opprørt på vegne av den lille jenta og moren hennes. Kompetanse, objektivitet og kvalitetssikring i politiets etterforskning ble et stadig hyppigere samtaletema mellom oss. Larsen kjente seg igjen i medienes beskrivelse av de grove

feilene i Monika-saken, og interessen hans for den generelle rettssikkerheten i Norge ble vekket under debatten. Jeg møtte Larsen første gang i 2006. Han fremsto da som en hardkokt forretningsmann, men etter hvert som jeg lærte ham å kjenne, skjønte jeg at han hadde et engasjement ikke bare for dem som sto ham nær, men også for de mindre ressurssterke i samfunnet. Via andre fikk jeg høre at han donerte store pengesummer til gode formål. Kanskje passet det ikke med imaget som kompromissløs forretningsmann, for han snakket aldri om det selv. Derfor ble jeg egentlig ikke veldig overrasket da Larsen spurte om jeg kunne undersøke om Monikas mor hadde behov for hjelp eller økonomisk støtte. Noen dager senere, 2. desember 2014, dro jeg til Bergen, og samme ettermiddag møtte jeg advokat Stig Nilsen utenfor kontoret hans på Strandkaien. Han ble tydelig overrasket da jeg presenterte ærendet mitt. Kristina hadde absolutt behov for økonomisk støtte, for hun hadde allerede pådratt seg betydelige gjeldsforpliktelser i forsøket på å få saken gjenåpnet, og den videre utviklingen var uoversiktlig. Jeg fortalte ikke hvem jeg representerte, bare at jeg hadde en bekjent som ønsket å hjelpe til og at Nilsen ville bli kontaktet av en annen advokat for å ordne det formelle ved pengestøtten. På nyåret 2015 overtok Advokatfirmaet Elden forsvarer oppdraget i straffesaken mot Larsen. Som et ledd i forberedelsene til ankebehandlingen utover sommeren og høsten intervjuet jeg Larsen om forretningsvirksomheten hans, og omstendighetene som tiltalen mot ham bygget på. Det ble tidvis noe utenomsnakk, for eksempel om den mangelfulle etterforskningen i hans egen sak, utviklingen i Monika-saken, manglende rettssikkerhet i Norge generelt og i Bergen spesielt. Vi pratet også om mine opplevelser fra Bergen – om

Fagereng-saken, Lindås-saken, Åsane-saken, Trine Frantzensaken og en rekke andre forhold der erfaringene mine med rettshåndhevelsen lå nokså langt unna den virkeligheten folk flest får presentert gjennom media. Larsen var overbevisende når han hevdet sin uskyld, og han forsto ikke hva påtalemyndigheten bygget anklagene på. Det burde kanskje bety at han hadde lite å frykte, men likevel merket jeg at han ble mer og mer bekymret desto nærmere vi kom ankebehandlingen. Han var redd for ikke å få en rettferdig behandling og redd for å bli dømt. Med mine erfaringer fra Bergen var jeg neppe rett mann til å berolige ham. Ankebehandlingen startet i Gulating lagmannsrett 12. oktober 2015. Omtrent én måned senere ble det kjent at Kaare Songstad skulle bli politimester i det nye Vest politidistrikt. Larsen ble oppgitt over nyheten. Songstad var kanskje den personen han hadde minst tiltro til at skulle klare å rydde opp i distriktet. Siden 2002 og frem til sommeren 2007 sto Songstad sentralt i skattesakene så vel som straffesaken mot Larsen – først som leder av aksjeavdelingen ved Bergen ligningskontor og senere som påtaleansvarlig for straffesaken. Ifølge Larsen fikk sakskomplekset en lei slagside fra starten av, og saksbehandlingen virket spekket med feil og manglende objektivitet. Hovedansvaret la han på den nye politimesteren. Etter hans mening var ikke Songstad en del av løsningen, men en del av problemet. Bergen er kjent for politiskandaler, og den første og største skandalen jeg fikk innblikk i, hadde sin spede begynnelse på slutten av 1970-tallet og fortsatte gjennom 1980-tallet. Politiet i Bergen ble beskyldt for omfattende vold mot arrestanter. Politivoldsaken rystet ikke bare Bergen og Vestlandet, men fikk bred nasjonal oppmerksomhet.