Fortiden er ikke død; den er ikke engang fortid. Christa Wolf
Ingrid Brekke
DA Ă˜ST BLE VEST
Livet i Europa etter kommunismens fall
Š 2014 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: Bengt Olsson / Concorde Design Omslagsfoto: Scanpix Kart: Typeline Sats: Dag Brekke / akzidenz as Papir: Holmen Book Cream 80 g Boka er satt med Garamond 3 11/14 Trykk og innbinding: ScandBook ISBN: 978-82-489-1494-5
Kagge Forlag AS Stortingsg. 12 0161 Oslo www.kagge.no
Forfatteren har mottatt støtte fra Stiftelsen Fritt Ord og Willy Brandt-stiftelsen.
INNHOLD
Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 13 Kapittel 1: Muren og jernteppet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .27 Berlin 1989
Kapittel 2: Bl책ne bortenfor bl책ne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 48 Det nye Tyskland
Kapittel 3: Europas lysende stjerne. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 68 Polen
Kapittel 4: Blodlandene. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 93 Andre verdenskrigs ettervirkninger
Kapittel 5: Grensetrakter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 113 Innenfor og utenfor EU
Kapittel 6: Teksten og musikken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .134 Bitterhet i Budapest
Kapittel 7: En overraskende reise . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 157 Fra Budapest via Transylvania til Bukarest
Kapittel 8: De virkelige taperne. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .186 Europas romfolk
Kapittel 9: Elven og friheten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 206 Fra Passau til Donaudeltaet og tilbake
Etterord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .226 Takk. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .235 Litteratur . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 237
RUSSLAND Stralsund
Gdansk Rostock
Minsk
Swinoujsce
TYSKLAND
Szczecin
Berlin
Frankfurt an der Oder Eisenhüttenstadt
Jedwabne
Wi sla
Wandlitz Slubice
Poznan
Warszawa
Oder
Halle (Saale)
HVITERUSSLAND
POLEN Lublin
Leipzig Dresden Wroclaw
Wielun Michniow Czestochowa Kielce Koperniki Opole Bytom
Jena Zwickau
Praha
Plauen Donau
Kiev
UKRAINA
Krakow
TSJEKKIA
Lviv
SLOVAKIA
Passau
Bratislava
Wien
Miskolc Ozd Nagycsécs Gyöngyöspata
München
Budapest
ØSTERRIKE
UNGARN
Huedin
Timisoara
Zagreb
Roma
Bukarest
SERBIA
Sarajevo dr
Chisinau
Miercurea Nirajului
Beograd BOSNIAHERCEGOVINA
ITALIA
Tîrgu Mures
ROMANIA
Donau
KROATIA
MOLDOVA Toplita
Macau
Cluj-Napoca
SLOVENIA
A
Oradea
ia
te
rh
D onau
KOSOVO
av
et
BULGARIA Sofia
Svartehavet
MACEDONIA ALBANIA
HELLAS
Det tyrrenske hav Det joniske hav
Kartet viser stedene som er omtalt i boka.
Athen
TYRKIA
Gdansk Szczecin
POLEN Wi sla
Berlin Poznan
Oder
TYSKLAND
Warszawa Lublin
Wroclaw
Leipzig Dresden
Praha Krakow
u
Dona
TSJEKKIA
Lv
SLOVAKIA München
Donau
Bratislava
Wien
ØSTERRIKE
Miskolc
Budapest Oradea
UNGARN
Cluj-Napoca
SLOVENIA
RO
Zagreb Donau
KROATIA
Beograd
BOSNIAHERCEGOVINA
A
ITALIA Roma
SERBIA
Sarajevo
dr
ia
te
rh
D
KOSOVO
av
et
Sofia
MACEDONIA
ALBANIA
Kartet viser grensene for jernteppet (mørk stripe) og dagens EU-land (mørkere felt).
BU
Minsk
RUSSLAND HVITERUSSLAND
Kiev Lviv
UKRAINA
MOLDOVA a
Chisinau
oca
ROMANIA Bukarest Donau
fia
Svartehavet
BULGARIA
TYRKIA
INNLEDNING – Hvordan virker den? Bruker du den til bøker? Jeg ser opp fra iPaden og inn i det åpne ansiktet til den eldre kvinnen i nabosetet. Vi sitter på flyet fra Warszawa til Berlin en tidlig morgen, og samtalen blir snart personlig. I løpet av den korte reisen får jeg et innblikk i Karin Tomalas liv: Hun er professor emeritus i kinesisk ved Universitetet i Warszawa, men ble født tysk i 1940, i det som het Königsberg og som nå er den russiske enklaven Kaliningrad. Da andre verdenskrig sluttet og nye grenser ble trukket, havnet hun og familien i det som ble DDR. Hun studerte russisk og kinesisk, og fikk arbeid i den østtyske utenrikstjenesten. Under kulturrevolusjonen jobbet hun ved ambassaden i Beijing (og fikk øynene opp for kommunismens sanne ansikt, som hun sier). Som student forelsket hun seg i sin professor, en polsk germanist, de giftet seg og flyttet til Warszawa. Dette var på en tid da tyskerhatet fortsatt var sterkt til stede i Polen, og det var ikke lett, verken for henne eller ektemannen. Karin Tomala er for øvrig på vei til en landsby litt utenfor Berlin for å besøke sin drøyt 100 år gamle mor. Moren mener fortsatt at den tyske gjenforeningen i 1990 er det største som har skjedd i historien, og er full av takknemlighet, forteller datteren meg.
13
Jeg sitter himmelfallen og lytter til denne fremmede kvinnens livshistorie, og det er så jeg knapt kan tro det da Karin Tomala forteller hvem mannen hennes er: den tidligere tyske kansleren Willy Brandts tolk under den berømte Polen-reisen i 1970. Da gjorde Willy Brandt det ikoniske, forsonende knefallet i Warszawa som en unnskyldning for tyskernes forbrytelser under andre verdenskrig. Gesten ble stående som et symbol på Brandts nye østpolitikk, en politikk som ga ham Nobels fredspris. Flysamtalen ender med en invitasjon hjem til ekteparet, slik at jeg også kan få møte ektemannen, Mieczyslaw Tomala. Dette korte, tilfeldige møtet representerer Øst-Europa for meg: en gullgruve for en journalist, et område med en dramatisk fortid der nesten alle menneskers liv er blitt påvirket av den store historien. Og det beste av alt: Folk forteller gjerne. I dag er begrepet Øst-Europa oftest brukt som en geografisk definisjon, altså landene lengst øst i Europa. Tidligere, før Murens fall i 1989, var begrepet snarere politisk. Øst-Europa betydde den delen av vår verdensdel som var kommunistisk og kontrollert av Sovjetunionen. For nordmenn føltes området fjernt og fremmed, assosiert med noe grått, trist og undertrykt, der toalettpapiret var like hardt som vårt matpapir og ingen snakket engelsk. Winston Churchill, britisk statsminister under krigen, gjorde begrepet jernteppe kjent i en tale i 1946: Fra Stettin ved Østersjøen til Trieste ved Adriaterhavet har et «jernteppe» senket seg tvers over kontinentet. Bak den linjen ligger alle hovedstedene til de eldgamle statene i Sentral- og Øst-Europa. Warszawa, Berlin, Praha, Wien, Budapest, Beograd, Bukarest og Sofia; alle disse berømte byene og befolkningene rundt dem ligger i det jeg må kalle Sovjet-sfæren. (Churchill nevner Wien fordi Østerrike den gang var delt opp mellom seierherrene i andre verdenskrig på samme måte som Tyskland. Wien lå inne i den sovjetiske sonen.)
14
Ettersom tiårene gikk, føltes menneskene på den andre siden av jernteppet mer fremmede, og de fleste av oss i Vesten hadde bare vage forestillinger om livet der. Det gikk stort sett an å reise dit (med visum), og noen eventyrlystne tok da også en tur til Praha, reiste på sommerferie til Svartehavet eller dro på interrail på kryss og tvers. På enhver grense i Europa, ikke bare i øst, kom grensevakter gjennom togene; man måtte vise passet og kanskje svare på bryske spørsmål med dertilhørende språkproblemer. I dag kan man ta nattoget fra Budapest i Ungarn til Berlin i Tyskland gjennom Tsjekkia og Polen, i et tog sammensatt av vogner fra tre land, og samtidig få en natts sammenhengende søvn. Før kom alltid norske turister hjem med historier om hvor vanvittig billig det var i øst, øl for en brøkdel av prisen hjemme, middag for småpenger og lokalbefolkning som ville kjøpe Levis-buksene du hadde på deg. For det var knapphet på mye i de kommunistiske regimene, kanskje køer for å skaffe seg dagligvarer («Nei, dette er ikke køen til butikken der de ikke har egg, men til butikken der de ikke har kjøtt» var en vits som ble fortalt), og vestlige produkter var eksotisk og ofte forbudt luksus. Elever kunne bli sendt hjem fra skolen hvis de hadde en plastpose med vestlig reklame på. Og selv om vi kunne besøke dem, kunne de knapt besøke oss. Reiserestriksjonene var strenge, og de som fikk lov til å reise – som jugoslaver – slet med at pengene deres var så lite verdt. I Norge hadde vi mest kontakt med østeuropeere gjennom flyktninger: Ungarere kom i kjølvannet av oppstanden i 1956. Motstanden mot Sovjetregimet startet med en studentdemonstrasjon, håpefulle protester fortsatte, så kollapset den ungarske regjeringen. En ny regjering lovte frie valg, og det så en kort stund ut til at Sovjet ville la landet finne sin egen vei. Men nei – tanksene rullet inn, og motstanden varte en uke. 2500 ungarere ble drept, og 200 000 flyktet. Senere kom blant annet polakker engasjert i frigjøringsbevegelsen Solidaritet til Norge; de flyktet fra den militære unntakstilstanden tidlig på 80-tallet. 15
Andre kom for å plukke jordbær, noen intense sommeruker i Norge, som ga inntekter de kunne leve lenge av hjemme. I 1989 ble alt annerledes. Sovjetunionen kollapset, den kalde krigen var over, Muren i Berlin falt, jernteppet mellom Øst- og VestEuropa smuldret opp. Landene som i praksis var styrt fra Moskva i flere tiår, fikk sin selvstendighet og skulle etablere seg som nasjoner i den nye tid. Demokrati og institusjoner skulle bygges fra grunnen, og millioner av enkeltmennesker opplevde at hverdagslivet ble snudd på hodet fra den ene dagen til den neste. Mange mistet jobben og tryggheten, og livet ble dyrere og mer uforutsigbart, men en fremtid fylt av frihet og velstand ble brått en realistisk mulighet. I 2004, mange år før de fleste hadde trodd var mulig, ble åtte ekskommunistiske land EU-medlemmer: Tsjekkia og Slovakia (som for øvrig hadde vært ett land, Tsjekkoslovakia, frem til 1992), Litauen, Estland og Latvia (som hadde status som sovjetrepublikker i kommunisttiden), Slovenia (som var en republikk i Jugoslavia), Polen og Ungarn. I 2007 kom også Bulgaria og Romania med i unionen. Ferskeste medlem av EU-familien er Kroatia, også en tidligere Jugoslavia-republikk, som ble tatt opp sommeren 2013. EUs ønske om å knytte bånd til andre tidligere sovjetrepublikker gjennom det såkalte østlig partnerskap-programmet endte i krise i Ukraina da president Viktor Janukovitsj avslo å undertegne en assosieringsavtale høsten 2013. Skuffelsen og frustrasjonen over det korrupte regimet hans og den manglende muligheten til økt samarbeid med Europa ble uttrykt gjennom store demonstrasjoner på Majdanplassen i Kiev. Senere akselererte krisen til en voldelig konflikt som også kan sees på som en slags kamp mellom EU og Russland. President Vladimir Putins annektering av Krim-halvøya var en type handling man ikke har sett i Europa siden andre verdenskrig, og EU er satt på en hard prøve. Ukrainernes rett til selvbestemmelse må ivaretas, men ingen ønsker en akselererende militær konflikt.
16
En historie om fremgang EU-medlemskap var – og er – så forlokkende for postkommunistiske land fordi det betyr å inkluderes i Europa og i den vestlige verden. Det er også vesentlig som en konkret målestokk på fremskritt: For å bli medlem av EU, må landene nemlig oppfylle en rekke kriterier som handler om demokrati, menneskerettigheter, institusjoner og økonomisk styring. Hvor raskt dette gikk an å bygge opp for land som i flere tiår hadde vært diktaturer med et helt annet økonomisk system, og med en befolkning som (med noen få unntak) aldri hadde levd i demokratier, er imponerende. For å bruke den tidligere Solidaritet-aktivisten Adam Michniks bilde: Sosialismen lagde fiskesuppe av et akvarium. Å gå den andre veien er adskillig vanskeligere. At så mange land i Øst-Europa faktisk har klart å få liv i akvariet igjen, ofte også både mangfoldig og livskraftig, trenger vi å minne hverandre på. Det lille vi hører i det norske nyhetsbildet, er negativt: høyreekstremismen i Ungarn, korrupsjonen i Bulgaria, romfolkets situasjon i Romania, nasjonalisme, arbeidsledighet, fattigdom og skuffelse. Men når vi hever blikket og ser på de lange linjene, er fremgangen formidabel. Friheten er blitt en selvfølge, livene til mange er blitt mye bedre og mulighetene adskillig større. Derfor er denne boken mest av alt en positiv fortelling, en fortelling om hvor utrolig raskt endring kan skje og om det fantastiske, mangfoldige og interessante Europa. Ikke fordi jeg ignorerer eller dekker over skyggesidene, de dukker opp igjen og igjen, i alle kapitler, men fordi tragedien, mørket og dysterheten taper i det store perspektivet: Historien om Europa siden 1989 er historien om fremgang. Ytringsfriheten er vel etablert, demokratiene fungerer. Infrastrukturen er bedre, vareutvalget enormt. Og det viktigste for folk som en gang var innesperret er kanskje at de kan reise når de vil. Som en ungarer sa til meg: «Mitt land var et møkkaland, og er det fortsatt. Men nå kan jeg i det minste flytte til utlandet og arbeide der.»
17
Med oppsmuldringen av jernteppet kom ikke bare muligheter for folk som bodde i landene på østsiden, men vi vesteuropeere fikk også en helt annen tilgang til våre naboer, nye reisemål og nye muligheter for forretninger eller politiske og personlige forbindelser. Men vi har kanskje ikke vært så veldig interesserte. For mange høres fortsatt «Øst-Europa» ut som en grå og utilgjengelig sone, heller enn det livlige og varierte området det faktisk er – delt inn i helt ulike land, fullt av vakre byer, spennende historie, sterk kultur og god mat. Den ungarske filosofen Mihály Vajda sa under en Europa-debatt i Berlin i 2013 at han i 1989–90 hadde håpet at ikke bare Ungarn kunne lære noe av sin egen historie, men at kanskje Europa også kunne lære av den. Kanskje kunne de kulturelle ulikhetene brukes til noe, i stedet for at «den andre» betraktes som mistenkelig. Slik gikk det ikke, og spesielt gikk det ikke slik i Sentral-Europa, påpeker han. Hvor mye vi egentlig kan lære av historien, er et filosofisk spørsmål, og selv om jeg skulle ønske at svaret er «ganske mye», er det nok heller «temmelig lite». Men det vi kan gjøre, er å tenke på de post-kommunistiske landene som en selvsagt del av Europa, som våre naboer, som noen vi er interessert i utover billig arbeidskraft. Og da må vi også vite noe om dem, som blant annet at andre verdenskrig fortsatt helt essensielt er til stede i dagens politikk og debatt – dette var land som var adskillig hardere rammet enn Norge, og dessuten knapt kunne snakke om krigen mellom 1945 og 1989, utover å hylle russerne for seieren mot nazismen. Hendelsene rundt 1989 og hvilken betydning kommunisttiden fortsatt har, er et annet vesentlig aspekt for å forstå dagens virkelighet, i likhet med forholdet til EU og Europa. Livet i USA og Vest-Europa var en drøm for folket som befant seg øst for jernteppet, et fargesprakende, lokkende fata morgana der alle slags matvarer og alle verdens bøker og plater fantes i butikkene, der vi fråtset i dyre klær, hadde elektriske apparater til alt mulig 18