De sang for livet

Per Vollestad DE SANG FOR LIVET Om norsk motstandskamp og forbudte sanger under annen verdenskrig

Kagge Forlag TordenskioldsASgate 2 0160 Materialetwww.kagge.noOsloervernet

© 2022 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: Trine + Kim Omslagsfoto: Forside: Øverst til venstre: Sigrid Solberg og søsknene Helga og Olaf, privat eie. Øverst til høyre: Baldor, privat eie. Nederst: Hanskebu, fra Med Milorg D14.2 på skauen, fotograf ukjent. Bak: Egil Wennemos klarinett, foto: Kari Wennemo. Innbrett: Einar Linderud og Otto Nielsen, foto fra fotoboken Grini, 1946, fotograf: Alf Rønning eller Leif Blichfeldt Sats: akzidenz as | Dag Brekke Papir: Holmen Book Cream 80 g 1,8b Boka er satt med Arno 12,5/15 Sangnoter med besifring: Per Vollestad Repro: JK Morris Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia ISBN: 978-82-489-2973-4

etter åndsverksloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplar fremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor Alle(www.kopinor.no).gjengittedikt,sanger, tekstutdrag og illustrasjoner er så langt det har latt seg gjøre å finne ut av trykket med tillatelse fra opphavsrettighetshaverne. Der det ikke har vært mulig å finne riktig opphavsrettighetshaver, ber vi om at vedkommende tar kontakt med forlaget. Dikt, sanger og tekstutdrag er gjengitt slik de er skrevet ned, dog har noen åpen bare skrivefeil blitt rettet. Noen av sangtekstene er transkribert etter muntlig over Forfatterenlevering. har mottatt støtte fra Det faglitterære fond og fra Fritt Ord.

Innhold Forord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 7 En teknisk revolusjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 15 Norske kampsanger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 18 En illegal plateinnspilling . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 23 Sensur av revy- og konsertlivet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 27 Henry Gleditsch – Trøndelag Teater . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 52 Nidviser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 60 Dikt og forbannet løgn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 70 Krigens hverdagsproblemer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 77 Norge i rødt, hvitt og blått . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 91 Kirkens protestsanger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 100 Milorg på Krokskogen og i Nordmarka . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 107 Bjørn West . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 126 Vestskogjegerne og Milorg Holtefjell . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 131 Milorg på flukt, Tapptjerndalen, Valdres . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 138 Grini fangeleir . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 142 Otto Nielsen og Grinikvartetten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 158 De dødsdømtes sanger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 169 Orkestrene i Grini fangeleir . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 176 Berg fangeleir – Quislings hønsegård. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 181 Falstad fangeleir . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 186 Elvenes – lærernes kirkenesferd . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 195 Norske konsentrasjonsleirfanger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 205 Norske illegalister og polititroppene i Sverige . . . . . . . . . . . . . . . . 224

7. mai 1945 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 229 Hva sang man så i NS? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 232 «Vår sang ble vårt våpen på ferden» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 236 Takk. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 239 Sangnoter med besifring . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 241 Kilder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 272 Sluttnoter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 275 Personregister . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 288

7

Dette er en bok om mot, trass, fortvilelse, håp, kreativitet og humor. Om sangens betydning for et hærtatt folk. Ikke den sangen og musikken som er skrevet for de store anledninger, men sangene som ble til på en celle blant fangekamerater eller i små lystige private lag ute i det okkuperte Norge. Sanger som ble sunget på bakrommet til hovedstadens revyscener eller blant ungdommer som drev motstandsarbeid langt til skogs og til fjells. Sanger som i stor grad gikk i glemmeboken da freden kom. Når enkelte av disse sangene senere likevel ble til allemannseie, og noen til og med ble nasjonale klenodier, hadde det med tilfeldigheter å gjøre. Tilfeldigheter, og selv følgelig også sangenes kvaliteter.

Forord

Disse sangene ble ikke kun skrevet for moro skyld, eller som rent tidsfordriv, og ved å fortelle disse historiene håper jeg å synliggjøre sangens og kulturens store betydning for et folk i krise. Det handler om illegale og forbudte sanger, skrevet av norske kvinner og menn, og om hverdagslivet i en okkupert hovedstad. Om vanlige menneskers problemer, om harselas og galgenhumor. Og om det å sno seg unna nazistenes strenge sensur. Det handler om gutta på skauens og Milorgs kampsanger, om musikk- og revylivet under krigen, om sang i fengsler, fangeleirer og konsentrasjonsleirer. Om samhold og nød, om de dødsdømtes sanger, og om sanger som aldri ble sunget. Men mest av alt handler boken om sangen som selvoppholdelsesdrift for å overleve i et okkupert Norge. I mange år har jeg samlet på dikt og sanger fra de mørke krigsårene da Norge var okkupert. Dette er etter hvert blitt til et stort materiale,

Det er et stort spenn i utvalget av sanger og historier i denne boken. Noen av sangene ble til under svært vanskelige forhold under flukt, eller i fangeleirer i Norge, eller i andre tyskokkuperte områder. Andre ble til i private hjem og hytter rundt om i landet. De fleste av sangene ble til i det skjulte, og kildene er til tider mangelfulle og sprikende. Dette er krigens folketoner, mange med ukjent opphav. Og som i likhet med andre folketoner finnes det noen ganger flere varianter. I disse tilfellene har jeg forsøkt å presentere den beste versjonen. I noen av tekstene og sitatene har jeg også valgt å rette åpenbare skrivefeil. De siste 10–12 årene har jeg brukt mye tid på å grave frem og samle inn disse sangene, og historiene knyttet til dem. Høsten 2021 var jeg i tillegg så heldig å motta fire omfangsrike dagbøker fra krigens dager, skrevet av en ung kvinne bosatt i Oslo. Gjennom rundt 1500 håndskrevne dagboksider har Sigrid Solberg detaljert beskrevet hvordan dagliglivet fortonet seg i hovedstaden, og disse dagbøkene gir, i likhet med sangene, et unikt innblikk i livet til vanlige mennesker gjennom de fem krigsårene.

8 de sang for livet og jeg har ingen ambisjon om å favne alle de mange hundre sangene jeg har samlet, i denne boken. Men jeg ønsker å vise eksempler på hvorfor og hvordan sangene ble til, og hvordan de ble brukt. I en egen del bakerst i boken er et lite knippe av sangene nedskrevet med enkel gitarbesifring. Flere av sangene finnes på innspillinger med Gutta på skauen, en trio bestående av Fredrik Øie Jensen, Svein Olav Blindheim og meg selv. Og lenke til enda flere innspilte sanger finnes på www.vollestad.com.

Den 19. august 2021 inviterte kong Harald, kronprins Haakon og den norske regjeringen gjenlevende krigsveteraner, fanger og uteseilere til en høytidelig seremoni i Operaen i Oslo. Arrangementet skulle egentlig ha funnet sted i mai 2020, men koronapandemien hadde satt en stopper for arrangementet den gangen. Jeg var tildelt det ærefulle oppdraget å synge for denne eksklusive forsamlingen. En av flere sanger i programmet var «Partisanersang», sangen som i sin tid vekket min interesse for krigens illegale sanger, og som dermed

Kunne jeg hjelpe dem med å lage en allsangversjon av «Partisaner sang»?

forord 9 også var spiren til dette bokprosjektet. Det var sterkt å oppleve hvordan disse tekstene fra krigens dager fortsatt beveget, ikke bare veteranene, men alle som var til stede i Operaen denne formiddagen.

Denne sangen hadde 65 år tidligere, i verdenskrigens siste år, vunnet førstepremien i en sangkonkurranse blant medlemmene av Milorgs gruppe D-14.2. Milorg, eller «Organisasjonen» som den først ble kalt, ble opprettet høsten 1940 med formål om å forberede frigjøringen av landet, og som støtte til en eventuell alliert invasjon. Organisasjonen ble etter hvert delt inn i 22 distrikter, og Milorg D-14.2 strakk seg fra Krokskogen i Hole kommune i sør til Hadeland og Hallingdal i nord. Men de drev altså ikke bare med motstandskamp disse karene i D-14.2, noen hadde også brukt tid på å skrive sangtekster, og arrangere en Konkurransensangkonkurranse.haddegåttut

Etter krigen var «Partisanersang» blitt sangen disse veteranene stemte i hver gang de møttes, både i uformelle samlinger og ved store markeringer som ved Partisanersteinen, minnestedet som ligger mellom Ådalen og Sokna på Ringerike. Her hadde veteranene opp gjennom årene sunget for både kong Olav, for kronprins Haakon, forsvarssjefer og en rekke statsråder. Men nå i 2009 var gutta blitt litt rustne i røsten og trengte hjelp.

på å skrive den beste partisanersangen, for det var partisaner gutta i Milorg kalte seg høsten 1944. Senere ble gutta på skauen kallenavnet på disse unge mennene som dro til skogs sensommeren og høsten 1944 for å unngå å bli innrullert i Nasjonal Samlings Arbeidstjeneste. Etter krigen er begrepet gutta på skauen av mange feilaktig blitt brukt også som en samlebetegnelse for andre medlemmer av Milorg, hjemmestyrkene, hjemmefronten og andre motstandsgrupper her hjemme.

Hvorfor akkurat jeg ble kontaktet den gangen i 2009, var nok fordi jeg sammen med mine medmusikanter i trioen Gutta på skauen nylig hadde holdt en serie konserter med sanger og historier

Det var høsten 2009 at ble jeg kontaktet av noen gamle milorgkarer.

Dette ble starten på et vennskap som dessverre ble altfor kort. Baldor døde sommeren 2013, 92 år gammel. Men i løpet av denne tiden ble vi gode venner, han lærte meg mye og var med på flere konserter som forteller, noen ganger også som medsanger. På Gutta på skauens første CD-innspilling med sanger fra krigens dager, Illegale sanger 1940–45, som kom ut i 2012, er Baldor med og synger en av sine favorittsanger fra høsten 1944. Stemmen var nok blitt litt rusten, men viljen og innlevelsen var det ingenting i veien

10 de sang for livet fra Krokskogen og Nordmarka. Men på tross av trioens navn og min interesse for markahistorier hadde jeg ikke hørt om denne sangkonkurransen under krigen, og heller ikke tenkt så mye over hva som ble skrevet og sunget her hjemme i okkupasjonsårene. Men dette ville jeg selvfølgelig være med på. Dermed ble jeg satt i kontakt med «Baldor», og med en liten lydopptaker tok jeg turen hjem til ham i Oslo. Dette møtet kom til å bli retningsgivende for mye av det jeg skulle befatte meg med som sanger og musiker i de kommende årene, og altså også som forfatter.

Baldor hadde nettopp fylt 19 år da krigen kom til Norge, og fire år senere var han med på å bygge en av de første «cellene» Milorg etablerte på Krokskogen høsten 1944. «Celle» var Milorgs egen betegnelse på de små hyttene gutta på skauen satte opp langt til skogs, etter å ha blitt oppfordret og beordret til å forlate bygd og by sommeren 1944. Baldors virkelige navn var Reidar Bjørn-Larsen. Baldor hadde vært dekknavnet hans under krigen, og det navnet brukte han fortsatt med stolthet i 2009, og med den største selvfølge. Etter krigen hadde han blant annet gjort karriere i politiets overvåkningsavdeling, vært sjef for det som den gang het Mordkommisjonen, og vært vaktsjef ved Norges ambassade i Moskva. Baldor var utstyrt med en fabelaktig hukommelse, og han elsket å synge og å fortelle. Og ikke bare kunne han fortelle om livet på skauen og Milorgs sangkonkurranse høsten 1944, han kunne også fortsatt mange av sangene utenat. Og han var mer enn villig til å dele sin kunnskap med meg.

En partisaner lar seg aldri skremme. Stol på det – stol på det – PANG, PANG, PANG!

En partisaner lar seg aldri skremme. Stol på det – stol på det – PANG, PANG, PANG! I første rekke stiller vi oss gjerne, tar vårt tak – tar vårt tak – tar vårt tak. For vi vil loven i vårt Norge verne, blir vår sak – blir vår sak – blir vår sak. Vi kjemper for vårt fedreland. Det vil vi verge alle mann.

En vakker dag skal vi dra ned fra skauen. Ned til by’n – ned til by’n – ned til by’n. Nazista skal vi gi forræderdauen. Det blir syn – det blir syn – det blir syn. Vi stormer frem med norske flagg. Ja, det skal bli vår største dag.

En partisaner lar seg aldri skremme. Stol på det – stol på det – PANG, PANG, PANG!

Vi bygget hytter i en fei. Vi tråkket sti på hver en lei.

Vi unngikk Gestapo og tyskerdauen. Det var smart – det var smart – det var smart!

forord 11 med da han sang i vei på «Pang, pang, pang!», en av sangene fra konkurransen som i dag har ukjent opphavsmann: Vi dro fra by og bygd hit opp på skauen i en fart – i en fart – i en fart.

På skauen føler vi oss riktig hjemme. Her er bra – her er bra – her er bra. Her har vi Stengun og pistoler fremme. Godt å ha – godt å ha – godt å ha. Selv om det regner eller sner, vi er i godt humør og ler.

12 de sang for livet En partisaner lar seg aldri skremme. Stol på det – stol på det – PANG, PANG, PANG! Da vi begynte å spille konserter med sangene jeg lærte av Baldor, og andre illegale sanger, ble vi overrasket over den store interessen folk viste dette stoffet. Etter tre CD-innspillinger og hundretalls konserter, alene eller med trioen Gutta på skauen, har samlingen med sanger og tekster fra krigsårene økt betraktelig. Det var åpen bart ikke bare gutta i D-14.2 som diktet og sang. Jeg har fått sanger fra store deler av landet. Folk har sunget for meg etter konserter og foredrag jeg har holdt. Jeg har fått sanger over telefon, tilsendt i posten, via e-post og også personlig levert på døren. Langsomt vokste ideen om et bokprosjekt frem. Under arbeidet med en annen bok om krigen, nemlig Livet på Grini under annen verdenskrig (Kagge Forlag 2020), ble det enda klarere for meg hvor stor betydning sangen hadde hatt for befolkningen i krigsårene. Så, like mye som en fortelling fra krigsårene i Norge, er dette en fortelling om sangens og kulturens betydning for et okkupert folk. Her er sanger fra Kristiansand i sør til Kirkenes i nord, sanger diktet i krise, fortvilelse og sinne, men også til fest, trøst og til ren underholdning, krigens folketoner. Sigrid Solberg var født i 1915 og var dermed nesten seks år eldre enn Baldor, og hun hadde en helt annen bakgrunn. Hun var ett av seks søsken i en norsk misjonærfamilie med tilhold i Durban i Sør-Afrika.1 Alle søsknene var født og oppvokst i Sør-Afrika, men tilfeldighetene gjorde at foreldrene, Sigrid og to yngre søsken, 18-åringene Olaf og Helga, var på ferie i Norge vinteren og våren 1940, og da krigen kom, ble familien værende i Oslo. Her ble de boende i nesten seks år. To brødre var imidlertid blitt igjen i SørAfrika, og i de kaotiske aprildagene i 1940 bestemte Sigrid Solberg seg for å skrive krigsdagbok, slik at de to brødrene skulle få vite hvordan resten av familien hadde hatt det i krigsmånedene. Ja, for hun trodde ikke krigen skulle bli langvarig. Tre år senere, i 1943 skriver hun: «3 år, lite ante vi at den kom til å vare så lenge. Og godt

Bøkene gir et unikt innblikk i hvordan det var å være ungdom i Oslo i disse årene, og de er en tidsmaskin tilbake til krigens dager, med rykter, engstelse, matmangel og andre problemer. Men de handler ikke minst om musikkens betydning for Sigrid og familien.

Sigrid var en observant ungdom med mange talenter. Hun tegnet, hun malte, sang i kor og spilte både fiolin og piano, og hun skrev godt. Gjennom de fire dagbøkene forteller hun om familiens liv, om sang og musikk, illegale viser, rykter og krigens hverdagsproblemer.

forord 13 var det at vi ikke kunne se inn i fremtiden. Vi kunne like som ikke tenke annet enn at den ville slutte like fort som den kom.»2 I nesten seks år skrev Sigrid ned hendelser fra det okkuperte Norge, noterte ned sine egne tanker rundt krigen og om livet generelt. Dagbøkene strekker seg fra kvelden den 8. april 1940 og avsluttes den 22. mars 1946, da familien endelig var tilbake i Durban.

Sigrid utdannet seg til pianolærer under oppholdet i Norge, og hjemme i Sør-Afrika ble det også yrket hennes. Her giftet hun seg med en enkemann med tre barn, og sammen fikk de et barn til. Sigrid flyttet aldri tilbake til Norge, og hun døde i 2005, men de fire dagbøkene hennes fant etter hvert veien nordover, og sommeren 2021 ble de overlevert til meg. Jeg var da allerede langt inne i arbeidet med denne boken, og til min store overraskelse viste det seg at Sigrids dagbøker omhandler mange av de samme temaene, musikk- og samfunnsinteressert som hun var.

Familien Solberg var en musikalsk familie. De hadde sitt eget familieorkester, og høsten 1941 begynte både Sigrid og broren Olaf på Musikkonservatoriet i Oslo. Etter jul fikk de også følge av søsteren Helga, eller «Mossa» som hun ble kalt. Familien Solberg spilte ofte i forskjellige bedehus, på gamlehjem og andre steder der musikken lovlig fikk klinge, men hun forteller også om de illegale visene og hvordan sangen blir brukt i protest mot okkupantene, av kirken, blant studentene og ute blant vanlige folk. Og Sigrid er ærlig, hun legger ingenting imellom når det gjelder beskrivelsen av NS og nazistene. Dagbøkene gjemte hun på forskjellige steder i hjemmet, og de ble aldri funnet av

uvedkommende, selv ikke da broren Olaf i mai 1942 ble hentet av Statspolitiet og kjørt til Grini fangeleir. På tross av faren hun visste hun utsatte seg for, skrev Sigrid dagbok gjennom alle krigsårene. Allerede i april 1941 har hun notert: «Ja, finner de denne dagboken før England vinner så stakkars meg!»3

En teknisk revolusjon

Nyhets- og musikkformidlingen hadde gjennomgått en revolusjon på 1930-tallet, både i Norge og ute i den store verden. Et nytt medium hadde ganske nylig sett dagens lys. I 1925 begynte de første lokale, regulære radiosendingene i Norge, og mot slutten av 1930-tallet hadde hele landet fått tilgang til dette nye mediet. Man måtte ha lisens for å få kjøpt radio, og i 1930 var det utstedt 83 000 slike lisenser i Norge. Ti år senere var antallet økt til 429 000. Med en befolkning på godt under tre millioner betød dette at de aller fleste nordmenn ved krigsutbruddet hadde tilgang til radio, og musikken var en av radioens bærebjelker.4 Nå kunne folk over hele landet for første gang høre salmesang, klassisk musikk og tidens nyeste slagere hjemme i sin egen stue.

Et av radioens mest populære programmer var reklamesend ingene som gikk på luften hver ettermiddag i ukedagene mellom 18.30 og 18.55. Her sang Frimann Clasen, alias «Lyktemanden», og andre kjente revyskuespillere og slagersangere nyskrevne reklame sanger, enten på direkten eller i opptak.5 Dette var en ny form for lettbent underholdning som kunne inspirere til leilighetsdiktning

15

Mennesker har til alle tider sunget i sorg og krise, og til høytid og fest, men kanskje var det også hendelser i årene før den annen verdenskrig som bidro til at sangen i krigsårene fikk en så stor utbredelse og betydning. I tiårene før dukket det nemlig opp både nye musikksjangre, og nye måter å formidle musikk på.

radiostasjoner bød på knitrende musikkopplevelser, og grammofonplatens inntog gjorde også sitt til at konsumet av mekanisk innspilt musikk økte. Til stor bekymring for noen. I for håndsomtalen til en konsert arrangert av Oslo Musikklærer forening i 1938 het det blant annet at «Den mekaniserte musikken har forledet ungdommen til å hylle seg inn i en kappe av dovenskap. Det er særlig påkrevet at den norske nasjon vender tilbake til musikken –den levende – den som kommer innenfra. Fortsetter vi nemlig som hittil, er det forbi med vår nasjon som et musikalsk folk».6 Så galt skulle det ikke gå. Det ble riktignok solgt færre pianoer, og ungdommene var kanskje ikke lenger like interessert i Griegs «Lyriske stykker» eller klassiske perler for fiolin og cello. Jazzen og populærmusikken hadde gjennom de nye mediene endret ungdommenes musikksmak, og det var også denne musikken som i stadig større grad ble fremført på kafeer og i kinosaler. Dette var musikkformer som på denne tiden neppe ble undervist i særlig grad av medlemmene i Oslo Musikklærerforening. Men visse former for utøvende musikk holdt stand, og til og med økte i omfang i årene før krigsutbruddet. Dette gjaldt særlig den norske korsangen. Frem til 1930-tallet hadde mannskorene vært nærmest enerådende rundt om i landet, men nå vokste det frem både barnekor, blandakor og rene kvinnekor. I arbeiderbevegelsen doblet antall kor seg i årene fra 1933 til 1938. Også korpsbevegelsen økte raskt på 1930-tallet.7 Både i kor- og korpsbevegelsen var det den tradisjonelle musikken som fortsatt gjaldt. I Normalplan for landsfolkeskulen av 1939 het det: «Den oppsedande verknaden songen har, må femna vidare enn berre om skulen. Difor skal ein freiste oppseda elevane til å bli så glade i song at dei kjem til å synga heile livet igjennom.» Så kom krigen. Noe av det første som forsvant fra kringkastingens sendinger i dagene etter den 9. april 1940, var reklamesangene og

16 de sang for livet også i de tusen hjem. Både kjente diktere, som Arnulf Øverland og Herman Wildenvey, og helt ukjente kvinner og menn skrev dikt og sanger til blant annet Tiedemanns Medina-sigarett og andre pro dukter.Utenlandske

startet så nazistene sin konfiskering av norske radioapparater.

reklameinnslagene. Tyskerne var, sikkert med god grunn, redd for at disse sendingene kunne brukes til illegal meldingsvirksomhet og propaganda.Høsten1941

Hele 538 642 radioer ble inndratt. Senere gjorde mangelen på råstoff sitt til at grammofonplater ble vanskelig å skaffe. Eneste mulighet for å få kjøpt en ny plate ble å samtidig levere inn en gammel plate til gjenbruk.

For mange stilnet musikken etter at radioene ble inndratt, men det var kun for en kort periode. Forfatteren Hans Jørgen Hurum, som allerede tidlig under krigen hadde fått i oppdrag av Aschehoug forlag å skrive historien til norsk musikkliv under okkupasjonen, skrev i 1946: «Langs hele det langstrakte landet vårt lyste sangen som bauner fra bygd til bygd. Hvilken vilje, hvilken fremdrift lå det ikke i dette uslitelige virke i sangens tjeneste?»8

Små musikkgrupper og mannskor ble etter hvert stiftet både på arbeidsplassene og i private hjem, og selv om en del kor og korps ble lagt ned, var det også mange som fortsatte virksomheten, noen enda mer aktivt enn i årene før krigen. Og musikklærerne, som før krigen hadde vært engstelige for frafallet blant ungdommen, opplevde nå en enorm pågang. Enkelte pianolærere i Oslo kunne ha femti elever på venteliste, og da en musiker flyttet til lille Levanger høsten 1941, fikk han raskt et tjuetalls elever, i klarinett og harmonilære.9 Blant de mange ungdommene som krigen førte lenger inn i musikkens verden, var den unge Sigrid Solberg og hennes to yngre søsken. Da søsteren Mossa begynte på konservatoriet, hadde hun forsøkt å få Sigrids pianolærer, men han hadde altfor mange elever allerede. Sigrid skriver at det er lang ventetid på pianostemming, for «Efter radioene blev borte har folk begynt å spille mere selv». Ved juletider i 1944 forteller hun at Musikkonservatoriet i Oslo nå hadde 1300 elever!10

18

Norske kampsanger

I Bibelen kan man finne over 400 referanser til sang, og over 50 direkte oppfordringer til å synge. En av våre mest kjente salmer, «Vår Gud han er så fast en borg», ble skrevet av Martin Luther på 1520-tallet som en regelrett kampsang mens reformasjonsstriden raste som hardest. Her hjemme dukker kampsangene opp som skillingstrykk på begynnelsen av 1800-tallet i forbindelse med Napoleonskrigene. Fra Bergen finnes en vise fra denne perioden på hele 26 vers, og med den noe omfattende tittelen: «EN ENFOLDIG NY VISE, angaaende Udcommandoen i Aaret 1807, synges som: Mars, mars ad Norden ind! Til Oppmundring for vore kiære Landsmænd og Brødre, opsat og fremført i Bergen af en ringe Kongens Undersaat, som Soldat af det grønne leirdalske lette Infantericompagnie, af Hermund Hermundsen.» Et annet eksempel er «En ny krigssang», trykket i Bergen fem år senere. Sangen har seks vers og synges på Johan Nordahl Bruns skålvise «For Norge, Kiempers Fødeland», som ble skrevet i 1771. Tematisk er det ikke stor forskjell på denne teksten og sangene gutta på skauen sang 130 år senere. Her er første vers:

Så den 1. oktober 1859 sto Bjørnstjerne Bjørnsons dikt «Ja, vi elsker dette landet» på trykk i Aftenbladet. Rikard Nordraak komponerte en melodi, og sangen fikk sin urfremførelse på Eidsvoll under 50-årsjubileet for Grunnloven, den 17. mai 1864. Sangen overtok gradvis plassen til «Sønner av Norge», men først så sent som høsten 2019 ble den endelig vedtatt som offisiell norsk nasjonalsang av et samlet storting. I årene før unionsoppløsningen med Sverige, i 1905, fikk «Ja, vi elsker dette landet» for en periode konkurranse av en ny nasjonalsang, Per Sivles og Christian Sindings «Vi vil os et Land». Sosialisten Per Sivle skrev opprinnelig diktet «Vi vil os et Land» til kampen for allmenn stemmerett i 1895. Med Christian Sindings melodi ble den et par år senere en umiddelbar suksess i kampen for oppløsning av unionen med vårt naboland i øst. Etter urfremførelsen

norske kampsanger 19 Jeg som en Helt vil træde frem i Kamp og Krigens Lue; jeg vil ej være En af dem som alle Tider grue. Men jeg vil slaae saa godt jeg kan for Konge og for Fædreland; jeg som en Helt vil træde frem i Kamp og Krigens Lue.11

Etter hvert som den gryende norske nasjonalfølelsen vokste frem, ble det behov for en fedrelandssang, og i 1819 utlyste Selskapet for Norges Vel en konkurranse om å skrive en ny nasjonalsang. Av de 20 innsendte bidragene ble «Norsk Nationalsang», oftest kalt «Søn ner av Norge», kåret som vinner. Jurist og forfatter Henrik Anker Bjerregaard hadde skrevet teksten, og melodien var komponert av Christian Blom. I mange år var dette den mest brukte nasjonal sangen, selv om det aldri ble gjort et offisielt vedtak om dette.

den 11. mars 1897 skrev Morgenbladets anmelder begeistret: «Forøvrigt sang Konsertgiveren selv endel Romancer, af hvilke især en ny Nationalsang af Sinding med Text af Per Sivle, ‘Vi

20 de sang for livet vil os et Land’, baade ved sit Indhold og sin korte, knappe Form slog stærkt an.»12

Et par uker senere fremførte sangeren Ingolf Schjøtt sangen igjen på en konsert i Kristiania. Samme avis skrev dagen etter at sangeren ble sterkt applaudert og måtte synge kveldens ekstranummer «Vi vil os et Land» da capo.13 Før jul i 1898 hadde den kjente sangeren Thorvald Lammers konsert i Kristiania, og Dagbladet skrev da i anmeldelsen at det var et naturlig uttrykk for både sangerens og publikums stemning da sangeren under stormende jubel fra gulv til tak sang «Vi vil os et Land».14 Men det kom også sterke motreaksjoner på Sivles dikt. I satire bladet Tyrihans den 28. februar 1902 hadde Olaf Gulbransson en karikatur av dikteren. Under tittelen «Indbringende nationalsang» satt dikteren med sin rosemalte ølbolle og tok imot et regn av mynter fra oven. Pengene kom fra staten i form av diktergasje, og poenget var åpenbart for alle, det var Sivles nasjonale stemme og «Vi vil os et Land» som hadde skaffet ham diktergasjen. Dette var bare en av mange karikaturer over samme tema, og disse karikaturene og senere uthengninger i pressen var en medvirkende årsak til dikterens selvmord på Kristiania Bad i september 1904. Kort tid før sin død møtte han vennen Anders Hovden i Drammen og leste opp sitt avskjedsdikt for ham: Ja, no skal Noreg ha takk for meg. Og so fær daa kvar ein syta for seg. Eg gjorde mitt og det var ikkje stort. – Men endaa eg segjer at gjort er gjort.15 «Vi vil os et Land» fortsatte å være populær som nasjonalsang også i årene etter unionsoppløsningen, til manges ergrelse. Komponist Ole Olsen skrev forarget i 1925 at han ikke forsto at noen fortsatt kunne synge «Vi vil os et Land», landet var jo blitt vårt eget!16

norske kampsanger 21 Våren 1940 var plutselig landet ikke lenger vårt eget, og «Vi vil os et Land» ble igjen tatt i bruk i frihetskampen. Vi finner diktet igjen i flere illegale sanghefter fra krigens dager, og en av Norges første illegale aviser, som kom ut i oktober 1940, fikk navnet Vi vil oss et land.17 I brev av 15. september 1942 gjorde Teaterdirektoratet det helt klart for operasanger Karl Johansen at «Vi vil os et Land» er forbudt å fremføre,18 men fra det nøytrale USA sendte Royal Norwegian Information Services sangen ut i eteren og hjem til det okkuperte Norge, fremført av stort kor og orkester. Mannen bak dette var Gunnar Martin Nygaard. Gunnar Martin Nygaard var en av radiopionerene i Norge, både foran og bak mikrofonen. I 1933 ble han ansatt i NRK. Da den annen verdenskrig brøt ut, ble Nygaard leder for en av de evakuerende enhetene som NRK sendte ut på invasjonsdagen. Den 7. juni 1940 satte ishavsskuta «Gimsøy» over Nordsjøen med blant annet Nygaard og hans kollega Karl K. Larsen om bord. Oppdraget var å forsøke å etablere norske radiosendinger fra det nøytrale USA, og slike sendinger kom i gang i september samme år. Formelt var sendingene ledet av ambassadør Wilhelm von Munthe af Morgenstierne i Washington, men ble reelt utformet av Gunnar Martin Nygaard.19 I 1942 ble det spilt inn fire sanger i New York, for Royal Norwegian Information Services. En av disse var Per Sivles og Christian Sindings «Vi vil os et Land», fremført av Zion Norwegian Lutheran Chorus og orkester, under ledelse av Agnes Førde.20 En av de andre sangene som ble spilt inn ved samme anledning, var «Hjemmefrontens sang». Hallomann Frank Nelson påpekte at ingen lenger visste hvem som hadde skrevet teksten, og at den dermed var å regne som en ekte folketone. Dette gjelder de fleste illegale sangene fra krigsårene, anonymitet var livsviktig. Gunnar Martin Nygaard var selv solist i «Hjemmefrontens sang»: Vær Nordmann, la tyskerne føle ditt hat, de uslinger som brøt seg inn her en nat, med tanks og kanoner med mark millioner,

Sommeren 1941 var det også her hjemme krefter som planla å bruke nyskrevne patriotiske sanger til å styrke kampmoralen. Radioene var på dette tidspunktet enda ikke inndratt av okkupasjonsmakten, det skjedde samme høst, og datidens kortbølgesendinger brakte nyheter fra England, Sverige og USA. I Norge var det nå kun det nazifiserte NRK som sendte, så hvis nyskrevne kampsanger fra Norge skulle høres over eteren, måtte opptakene gjøres i det skjulte, noe som krevde utstyr som ikke så mange hadde tilgang til. Datidens vanligste opptaksteknikk var å gravere opptaket direkte inn på lakkplater. Disse måtte så smugles over til Sverige, og videre til England eller USA, for derfra å bli distribuert i de norske sendingene. Slike aktiviteter kunne få store konsekvenser dersom man ble avslørt, det skulle lektor Karl Forthun fra Oslo få erfare.

de trodde at Norge skulle falle uten slag.

Dette er første vers av «Hjemmefrontens sang». I en samling illegale sanger fra Sandefjord ligger en annen variant av denne sangen. Denne har tittel «Vær Nordmann!», og her er «Med rifler og kniver, med ljåer og river» byttet ut med «av røk og av skrik og helstekteVærlik»:Nordmann, la tyskerne føle ditt hat, de kjeltringene som brøt seg inn her en nat, med tanks og kanoner og mark millioner, de trodde at Norge skulle falle uten slag. Hva var det som tordnet fra Borgen med ett et regn av granater så luften ble tett av røk og av skrik og helstekte lik i olje, se det var paraden de fikk.

Vi sloss det vi kunde, og ryggen er rak det gjaldt våre hjem, det var frihetens sak. Med rifler og kniver, med ljåer og river vi laget naturkatastrofe lag på lag.

23

En plateinnspillingillegal

Klokken halv fem om morgenen onsdag den 2. juli 1941 ble lektor Karl Forthun, eller Karl Johan Knutsen som det står i arrestasjonsprotokollen til det tyske sikkerhetspolitiet, vekket av Gestapo i familiens leilighet i Oslo. Aksjonen var ledet av den beryktede SS-offiseren Siegfried Fehmer, som på vei ut av leiligheten ble angrepet av Forthuns gamle mor. Hun hamret løs på den tyske SS-offiseren: «De får ikke ta sønnen min fra meg!» Siegfried Fehmer så ned på den lille kvinnen, men henvendte seg direkte til sønnen: «Snakk med Deres mor. De vil da vel ikke tvinge meg til å legge hånd på henne?»21 Sønnen forsøkte å berolige moren med å si at han ikke skulle bli lenge borte – det skulle gå fire år før han kom tilbake.Etter et kort opphold på Møllergata 19 gikk veien til Victoria terrasse, der Karl Forthun ble overlatt til den tidligere solofløytisten i Filharmonisk Selskaps Orkester, Rolf Schüttauf. Schüttauf hadde kommet til Norge i 1926 og vært ansatt i Filharmonisk Selskaps Orkester siden den gang. I 1933 meldte han seg inn i tyske NSDAP (Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei),22 og fra sommeren 1941 arbeidet han som tolk og forhører for Gestapo. Forhøret ble brutalt, og da Siegfried Fehmer kom tilbake, var Karl Forthun i dårlig forfatning. Med ribbensbrudd og hodeskade

24 de sang for livet ble han kjørt til et apotek i Grensen i Oslo sentrum, og her betalte SS-offiseren selv for medisinene til fangen, før de dro tilbake til Victoria terrasse. På plass i en celle i kjelleren serverte Fehmer så smørbrød og kaffe, før han igjen forlot lektor Forthun.

Etter noen timer var gestapisten tilbake. To lyskastere ble rettet mot Karl Forthun, og forhøret begynte: «For Deres skyld håper jeg at vi nå holder oss til realitetene. Her har jeg endel saker som De sikkert kjenner.» Fehmer tok opp en samling 78-plater som Forthun umiddelbart dro kjensel på. «De er kanskje interessert i å høre deres egen stemme?» Tyskeren fant frem en bærbar platespiller og la en av platene på spilleren. Så begynte han å sveive, og lektor Karl Forthun hørte seg selv lese: «Til alle nordmenn, til alle frie menn, til alle som ikke vil gi opp. For dere er denne sangen skrevet og spilt inn, for dere som står fast. Det er nødvendig at vi alle bygger opp et indre forsvar mot terror og propaganda, et forsvar som kan holde. Det må bygges på vederheftig innsikt og klar forståelse av vår egenart, i motsetning til de andres. De, forræderne, beskylder oss for å være degenererte idioter, som ikke forstår vår tid. De beskylder oss! Vi erkjenner oss skyldige i å være nordmenn, vi erkjenner oss skyldige i å være frie menn, vi erkjenner oss skyldige i å være så eiendommelig innrettet at vi ikke er til salgs. Slik er vår natur. Vi vil alltid stå mot dere, quislinger. Dette er vår kampsang, dette er nordmenns vei!» Så fulgte først sangteksten unisont lest opp, før den ble sunget, akkompagnert av fiolin, trompet og slagverk: Vi kjenner vår vei, vi nordmenn i dag, vi kjemper ikke for urett sak. Men de tramper oss ned. Vi slåss for vår rett, hver eneste mann, til å leve fritt i vårt eget land. Vi vil være i fred. Vi kjenner vår vei. Vårt lodd er å slåss, alene og ukjente, hver for oss, uten våpen og makt, men med tanke og vett mot trelldom og urett, for frihet og rett.

Etterpå var det stille, lenge. «Nå, har De ikke noe å si? Tenk Dem om! Vi har flere overraskelser. Deres nærmeste medarbeider i grammofonplate-fremstillingen ble tatt like etter Dem.»24

Innspillingen var blitt til tidligere på sommeren. Karl Forthun var initiativtaker, lektor Ralph Halling hadde skrevet teksten, og maleren Rolf Syrdal sto for musikken. Sangere og musikere var studenter fra universitetet, under ledelse av driftsbestyrer Tollef Larsson. Opptakene ble gjort delvis i en leilighet over Jacobsens begravelsesbyrå i Akersgata og i en hytte i Bærumsmarka. Meningen var at platen skulle smugles over til England via Sverige, og spilles over «Frihetssenderen», en radiostasjon som ga inntrykk av å sende illegalt inne fra det okkuperte Norge. De halvtimes lange programmene var populære og gikk på luften hver kveld. Frihetssenderen var aktiv fra januar 1941, men da sendingene også kom med kritikk av eksilregjeringen, ble den, etter krav fra den norske regjeringen i London, nedlagt før året var omme.25 Også tekstforfatter Ralph Halling var blitt arrestert denne morgenen, og både han og Karl Forthun havnet i Grini fangeleir. Christoffer Oftedal, som eide hytta i Bærumsmarka, ble også anholdt og forhørt, men slapp med det. Ralph Halling ble etter en tid løslatt, men Karl Forthun ble sendt videre til Tyskland før jul i 1941, og der satt han helt til freden kom.26 En av «Frihetssenderen»s faste lyttere var den unge Sigrid Solberg. I mars 1941 forteller hun begeistret i dagboken sin om

en illegal plateinnspilling 25 Vi nordmenn står sammen, og sterk er vår ånd. Det gjør ikke stort om vi bindes med bånd, om vi pines og dør. Hver nordmann de slår blir et banner for dem, som følger på veien og som skal gå frem. Vi vet hva vi gjør. Og rolige, midt under terror og tvang, hører vi inni oss frihetens sang. Vi nynner den sakte vi nordmenn i rygd. Vi kan synge høyt og fritt hva vi vil!23

Noen av byens trikkekonduktører hadde i all hemmelighet delt ut små lapper til de reisende, med informasjon om sendingene og om frekvensen, og Sigrid lyttet hver kveld klokken halv ni til mannen som fortalte at han befant seg på norsk jord, og at tyskerne gjorde hva de kunne for å få tak i ham. For den religiøse Sigrid var språkbruken noen ganger litt for grov, men den anonyme mannen kom med viktige nyheter. Han fortalte hvordan folk skulle oppføre seg, at de foreløpig kun skulle gjøre passiv motstand og vente til kong Haakon kallet. Sendingene ble alltid avsluttet på samme måte: «Vi kommer igjen i morgen aften så sant forholdene tillater det.»

sendingene som kan høres nesten hver kveld på frekvensen 29,8.

Mannen i radioen var vittig, og Sigrid syntes han hadde mange morsomme kallenavn på tyskerne og deres medhjelpere: «Han er ikke alltid så fin i sine uttalelser, men han har en pen stemme og er megetNazistenesinteressant.»27reaksjon

mot Karl Forthun var ikke annerledes enn overfor folk som ble tatt for arbeid med for eksempel illegale aviser.

Meningsmotstanderne skulle knebles for enhver pris, og dette arbeidet startet lenge før Norge ble okkupert. Også før krigen var Tyskland i stand til å kneble ytringsfriheten her i landet, og det med norske myndigheters hjelp.