Per Egil Hegge: Den norske folkesjela

Per Egil Hegge

DEN NORSKE FOLKESJELA ORDENE SOM FORTELLER HVEM VI ER

Š 2016 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: Carina Holtmon Sats: Dag Brekke, akzidenz as Papir: Munken Print White 115 g 1,5 b Boka er satt med Baskerville 12/15 Trykk og innbinding: Livonia Print ISBN: 978-82-489-1866-0

Kagge Forlag AS Stortingsg. 12 0161 Oslo www.kagge.no

FORORD

«Jeg elsker alt som er ekte norsk, fra folkelivet til sild og torsk.» Slik synger Ole Vig (1824–1857) i «Blant alle lande i øst og vest», som han tenkte som en fedrelandssang. «Ja, vi elsker» var ikke skrevet ennå, og for en beskjeden nordtrønder som Vig hadde «For Norge, Kjæmpers Fødeland» et altfor svulstig og prangende bergenspreg.

Denne boken er et forsøk på å ta for seg enkelte av de ordene som ikke bare karakteriserer oss nordmenn, men som kanskje er med på å gjøre oss til nettopp det. Det er ingen fullstendig liste, og det er ingen grunn til å markedsføre den som endelig eller udiskutabel. Jeg ser ikke bort fra at det er over fem millioner ulike og innbyrdes motstridende versjoner – over fem millioner fordi det sikkert er noen hoderystende utlendinger som gjerne vil ha et ord eller tyve med i laget og samlingen.

Dessuten: Slike lister vokser, i takt med språk- og samfunnsutviklingen. Hvem ville ha betraktet oljerikdom som 5

et ord med norsk betydningsinnhold for 50 år siden? I dag må det med, uansett om oljeprisen krydret det store norske jubileumsåret 2014 med å ta et dypdykk.

Ordene er ordnet alfabetisk, for så vidt – med justering ut fra Kjell Aukrusts prinsipp fra musikklivet i hans barndoms Alvdal: Grovspell uten krøss og b. Det innebærer at det er gjort en del unntak for å få plassert begreper som så noenlunde hører sammen, i nærheten av hverandre. Men registret bak er alfabetisk. Finstilt og finspilt.

Oslo, august 2016 Per Egil Hegge

ASKELADDEN

De fleste europeiske utlendinger kjenner eventyret om Askepott, og så kan enhver nordmann la seg lure til å tro at det er enkelt å forklare Askeladden for nysgjerrige tilreisende: Han er Askepotts bror, kanskje tvillingbror, til og med. I alle fall deler de to det vi får kalle fornavnet.

Dette kan tjene som kroneksemplet på hvor vanskelig det er å «oversette» norsk lynne og norsk mentalitet – ikke til andre språk, for det lar seg stort sett gjøre, med de utilstrekkeligheter som stort sett plager oversettelser – men til andre kulturer.

Det er jo ingen rimelighet eller rettferdighet i det som skjer med ham, ikke engang for den som er flasket opp på den nordiske modellen med skandinavisk fordelingspolitikk, moderat belønning og solid, traust utjamning som ledestjerne. Askeladden kommer seg til topps enda han mangler fremdrift, pågangsmot og initiativ. Ja, han mangler til og med både albuer og baller. Vel, det hender at han er rappkjeftet og snarrådig og kvikk i oppfatningen. Og med et ekte norsk minstemål av anstrengelse kan han være lur og smart i et knipetak. Men i utgangspunktet er han slett ikke på vei opp eller frem, det er all grunn til å tvile på at han så mye som drømmer om noe 7

slikt. Så kommer det da heller ingen for å hente ham i karet med firspann og kusk. Gullsko på føtter som langt fra er elegante, blir det aldri. Likevel sørger omstendighetene for å forfremme ham. Det er utvilsomt fordi han fortjener det – men bare på samme måte og etter samme sjenerøse regulativ som avdankede og ikke spesielt dugelige bedriftsledere nyter godt av: De får med seg noen dusin millioner på vei ut døren.

Hvis sagaen om Askeladden skulle ajourføres etter den norske eventyrmodellen, måtte han, dersom han en gang skulle bli lei av å sitte ved grua og pirke i asken med kjeppen sin, finne olje ved en tilfeldighet og cashe inn det meste av gevinsten før prisene begynte å falle igjen i 2014. Igjen fordi han fortjener det. Og rundt hjørnet venter prinsessen og halve kongeriket, som på linje med hvilken som helst SAS-billett vil bli oppgradert til hele kongeriket når svigerfar engang takker av. Dette er norsk rettferdighet på sitt mest oljeraffinerte. Så får det heller være med likhetstanken.

De arbeidsomme, men litt for fantasiløse brødrene hans, Per og Pål, oppnår derimot ikke annen lønn for strevet enn at de får mer enn rimelig grunn til å føle misunnelse. For de må nøye seg med dårlig utsikt fra ormegården, der de havner med tre røde render (godt og grundig gjennomsaltet) på ryggen.

Askepott kompenseres for de onde stesøstrenes langvarige mobbing. I utgangspunktet har hun den fordel at hun er snill og vakker og har pene ben med små føtter.

Det medfører at dyden, utholdenheten og utseendet får

8

sin rettferdige belønning. Askeladden er grimete av sot, elegant i klesveien er han slett ikke, og skjebnen sørger for at alt gür enklere: Han vinner i olje-Lotto.

17. MAI

Det er enkelt å lage parodier på den norske 17. mai-­ feiringen, og enda lettere å parodiere 17. mai-talere.

Men selv de mer nøkterne og tolerante blant nordmennene har lett for å plassere slike satiriske ytringer i grense­ området mellom utidighet, utskeielse og fornærm­else – ja, som et slag, eller spark, under beltestedet. Spesielt hvis det er utlendinger som finner på noe så krenkende.

Vi føler det særlig sterkt, vi som har feiret 17. mai i utlandet. Der, nesten likegyldig hvilket utland, har de innfødte gjerne et mer kritisk eller krevende syn på mennesker som går i tog. Der må det forventes at man demonstrerer mot noe, ellers er det jo ingen vits med så mye anstrengelse – og i altfor mange tilfeller og altfor mange land: så stor risiko. Enten må man samle og somle seg til å kreve noe, eller så må man markere misnøye med minst én annen gruppe. Hos oss er dette i ­stedet den ene dagen i året hvor vi nordmenn ikke krever noe som helst (barn som forlanger mer iskrem, holder vi utenfor dette resonnementet) og likevel går i tog, i klar og nasjonal(istisk) kontrast til hva andre driver med.

De som måtte synes at dikteren Rolf Jacobsen drar det litt for langt når han betegner Norge som 10

Annerledeslandet, blir nødt til å gi ham rett på dette punktet: Feiringen av 17. mai er annerledes enn tilsvarende markeringer i resten av verden. Utlendingene ser det med det samme: Hvorfor er det nesten utelukkende barn i disse prosesjonene? Hvor er militærparaden?

Hvor blir det av jetflyene som skulle ha drønnet over oss i imponerende formasjon med trefarget forurensning i striper på slep? Statsoverhodet er Forsvarets øverste befalingsmann, og så lar han paradeuniformen bli hengende i skapet på en slik dag? Jo, jo, i hovedstaden er det salutt fra noen gamle kanoner på Akershus festning.

Men så?

Hos de utlendingene som har fått hedersplass foran Slottet i Oslo for å få sett barnetoget på ordentlig, svekkes begeistringen aldri så lite når det går opp for dem at dette kommer til å vare noen timer til, og enda litt mer når de skjønner at de neppe kommer seg unna før det er slutt. Men de vet at æresbevisningen bør, ja, må, påskjønnes med høflige og aller helst begeistrede takksigelser over muligheten til å overvære noe så – enestående, ja visst, men i bunn og grunn – annerledes.

Forstår de at dette stikker dypt? At dette er reservert for nordmenn? Ikke selve arrangementet, for det kan utlendingene få se på. Men skjønner de at innlevelsen, deltagelsen med hud og hår og skinn og hjerterøtter, er for de innfødte? En som så det, med resignert og likevel respektfullt klarsyn, var en av våre mest innsiktsfulle innvandrere, psykiateren Leo Eitinger (1912–1996). Bare så vidt hadde han overlevd redslene i Auschwitz, og han

11

visste mer enn de fleste om hva man kan risikere ved å være annerledes hvis verdenshistorien begynner å vise rovdyrtenner og -klør.

«Du vet», sa han en gang til en annen norsk borger som heller ikke hadde vokst opp millom bakkar og berg, men som var norsktalende og godt integrert etter mange år i landet: «Uansett så sto hverken du eller jeg på Eidsvoll med flagget i 1814.»

Den norske folkesjela reiser ikke akkurat murer. Men hos oss kan selv en barneborg, i all sin flaggviftende begeistring, i gitte fall være nesten ekskluderende, den også.

AGURKTID

Den norske sommeren er så kort og lunefull at den må utnyttes. Selv de nordmenn som ikke leser lyrikk, vet i bunnen av sitt sjelsliv at «du skal ikkje sova burt sumarnatta». Derfor stenger landet når nettene blir korte og kulden truer med å forsvinne. Det går over, men alt til sin tid, og resten av alt kan utsettes til etter ferien, etter at den lange ferien er avviklet. Den har sin rettmessige plass på toppen av oversikten over de norske menneskerettighetene.

Ikke desto mindre skjer det fremdeles, selv i denne stengningsperioden, akkurat nok til at avisene blir fulle.

Hver dag. Sant nok er de litt tynnere i noen uker, for både politikerne og de fleste av de øvrige skandale­ makerne har tatt seg fri, de også.

Derav kommer uttrykket agurktid. For når det ikke skjer så mye, blir de små og dagligdagse begivenheter viktig stoff. En levning, eller en påminnelse, fra det gode gamle norske landbrukssamfunnets tid er at uvanlige hendelser som har med markens grøde å gjøre, rydder seg plass i avisene og andre nyhetsmedier, selv på svarte asfalten – som det blir mer og mer av. Og en agurk er ikke bare en agurk. Den har en form, og dens ideelle 13

form er nedfelt i et viktig dokument som landbruks­ byråkratene i Brussel har utstedt for hele EU (pluss Norge, for alle EU-bestemmelser gjelder også for oss): En godkjent agurk kan ikke ha mer enn 15 prosents krumning. Enhver redaktør – eller sommervikar, for redaktøren er også på ferie – vet at et skikkelig krokbein av en agurk er stoff på en laber nyhetsdag, særlig hvis beistet kan fotograferes. Ut på sensommeren duger poteter med underlig ut­seende også, for ikke å snakke om gulrøtter.

Men det redaktøren ikke vet, og slett ikke sommer­ vikaren, er at forbudet mot krumme agurker aldeles ikke ble oppfunnet i Brussel. Vel, det er ikke egentlig et bastant forbud, bare en anbefaling. Og Brussel-byråkratene hadde ikke suget påfunnet av eget bryst. Det er så fornuftig at enhver norsk EU-motstander vil få mistanke om at det må være ruget ut et annet sted. Og det er det.

Byråkratene kopierte ganske enkelt en dansk landbruksbestemmelse fra 1926.

Nå vet alle som har lest norske historiebøker, at de danske byråkratene fant på de underligste ting, særlig de av dem som ikke var glupere enn at de ble sendt til Norge for å påføre den norske folkesjela imperialistisk smerte. Spesielt skattefutene var fæle, og fælest er de fremstilt i de historiebøkene som ble skrevet på nynorsk.

Der blir de skildret med en kraft og en treffsikkerhet som har vist seg å være visjonær i sin utskjelling av dansk byråkratisk maktbrynde: Alt sammen er dekkende for hva den danske skatteetaten har funnet på av overgrep

14

mot sine undersåtter i dette århundret, det 21. Det er bare altfor få undertrykte og mishandlede danske skatte­ betalere som har hatt fantasi og språkkunnskaper nok til å hente ammunisjon fra disse verkene til bruk i den viltre og svært interne danske skattedebatten.

Men tiltaket mot krumme agurker hadde en forklaring som både er forstandig og logisk, og i tillegg samfunnsøkonomisk gunstig. Et knippe militært snorrette agurker tar mye mindre plass i en agurkkasse enn en tilsvarende – eller altså ikke tilsvarende – haug med krumme agurker. Dermed sparer produsenten emballasje, til gagn for hele samfunnet, altså for land og folk og skattebetalere.

At det var danskene som, med sitt uovertrufne talent for satire, lo høyest og hånligst og gjorde grundigst narr av dumskallene i EU-hovedkvarteret, er et godt eksempel på nyhetsstrømmens evige rundgang og motviljen mot å stille det fornuftige spørsmålet: Hvordan begynte det? I alle fall i agurktiden.

Og at historien om agurktid ble så lang som dette, selv om den egentlig ikke handler om noe som helst, er en god illustrasjon av agurktidens innerste sære natur og egenart. Ikke er den spesifikt norsk heller. Ikke egentlig.

For den finnes, under sterkt varierende navn – britene bruker uttrykket The Silly Season – i de fleste land som holder seg med aviser – som altså gjerne går litt på tomgang i sommermånedene.

BLØTKAKE

Ikke bare er ordet bløtkake uoversettelig; svensker og dansker som ellers behersker norsk, forstår det ikke, de heller. Og når du bruker det mest effektive språkundervisningsknepet som finnes, og viser de interesserte et eksemplar av arten, sier svensken: Det där är en torta.

Og hvem ville finne på å kalle en torta for noe så avsindig misvisende som en bløt kake? Er den dynket i vann, kanskje?

Dansken vil si: Ja ha. En lagkage. En kake med flere lag. Hva skulle være så bløtt ved det?

Forståelsen er litt større hvis vi melder overgang til det sosiologiske og vurderer bløtkakens funksjon på ­norske arbeidsplasser. Fødselsdager, produksjons­rekorder, en ny kontrakt til beste for firmaet, forfremmelser, opprykk, avskjed, avgang, pensjonering – alt dette forutsetter minst én bløtkake.

Men sammenholdt med de blomstrende betingelsene som gjaldt for bløtkaken i min barndoms Trøndelag, har den nå slitt i motbakke en generasjon eller to. En barnefødselsdag var utenkelig uten sjokkolade (dvs. varm kakao) å blautkak. Pizza hadde vi ikke hørt om, og pølser spiste vi til middag; med poteter og saus var det hverdagskost.

16

Bløtkakenes status som festmat, ja, som æresbevertning, fremgår av en historie som jeg skal takke min kollega Mona Levin for. Det hendte nemlig at det kunne bli i meste laget, selv for godt voksne folk. Hennes historie har den finske bass-sangeren Kim Borg som røslig og buldrende hovedperson. Han turnerte i Norge med hennes far, pianisten Robert Levin, som akkompagnatør. Dette ville ha vært i Rikskonsertenes regi hvis Rikskonsertene hadde eksistert på den tiden, men det var lange reiser til steder hvor det ikke kom så mange konsertmusikere. Ord som begynner med Riks- er for øvrig litt anløpne, men brukbare og utbredte likevel. Problemet er at de kan skyve tanken i retning av den språklige inspirasjonen: Begreper som Det tredje riket, rikskansler, rikskanselliet, riksakten i 1942 kan mane frem bildet av Tyskland og Norge i en heller utrivelig periode. Men siden vi allerede hadde det omreisende Riksteatret, for ikke å snakke om Norsk Rikskringkasting, var Rikskonsertene en naturlig lillebror eller -søster.

Men tilbake til de to turnerende. Følgelig var det en stor lokal begivenhet når disse to kunstnerne innfant seg, og etter hver konsert ble de invitert hjem til lederen i kommunens kulturforening sammen med et utvalg av beærede og beundrende honoratiores. Menyen var lite variert: Det ble servert kaffe og bløtkake. ­Vertinnen hadde alltid bakt den selv, og det var lite å utsette på håndverket, enda mindre på fettprosenten i fløte­kremen.

Men samlet sett – og spist – ble det mye bløtkake, kveld etter kveld. Kunstnerne var jevnt over sultne etter sin

17

opptreden, og å mette seg på bløtkake var det eneste alternativet som forelå. De måtte naturligvis også overøse vertinnen med uforbeholden ros for den praktfulle kaken.

En kveld gikk naturen over opptuktelsen for Kim Borg da han, med munnen full av krem og kake, fikk det litt for kvitrende spørsmålet: «Det må vel være fryktelig strabasiøst å reise slik i flere dager i trekk og gi konserter, herr Borg?»

Bass-sangeren svelget unna det verste, skyllet etter med kaffe, og så kom det: «Jå-å. Utan alkoholet hadde det nog aldrig gått.»

Dette skjedde i de tider og de strøk hvor DNTs ideologi ennå sto sterkt, ikke minst i kulturbærende lokalmiljøer (vi snakker om Det Norske Totalavholdsselskap), og applausen for replikken var noe spakere enn den hadde vært for konserten. De to kunstnerne skyldte på tretthet og et hardt program neste dag og brøt opp.

Om de to turkameratene ikke hadde en liten en på lomma, hadde de saktens noe på rommet på pensjonatet, når de bare kom seg så langt. Vi får tenke oss at det rotnorske ordet «bløtkake» ble såpass gjennomdynket av mer fremmedlandske ingredienser – skotske bidrag er en plausibel hypotese – at det ble mer diffust etter hvert som natten seg på.