Der andre tier

sylvi listhaug

DER ANDRE TIER Skrevet i samarbeid med Lars Akerhaug

Š 2018 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: Terese Moe Leiner omslagsfoto: Tove Breistein sats: Ingrid Goverud Ulstein Papir: Holmen book cream 80 g, 1,8 b Boka er satt med Garamond premier pro 12,5 | 16 Trykk og innbinding: Livonia Print | Latvia ISBN: 978-82-489-2265-0 Kagge Forlag AS Tordenskiolds gate 2 0160 Oslo

Innhold Forord Alt skjer av en grunn Der jeg hører til En gnist blir tent Folkestyre eller globalisme?

Folk og elite Arven fra farmor Fra aldershjem til byråd Den første stormen Telefon fra Erna Den viktigste oppgaven System i ubalanse Nøkkelen til vår egen dør Kravene vi må stille Det vi må kjempe for Våre verdier Fra Rinkeby til Holmlia Den nødvendige kulturkampen Vi må knuse glasstaket selv Godhet og dobbeltmoral Å stå oppreist Den tøffeste uken Tilbake på jobb Når samfunnet svikter de svakeste Etterord Kilder

7 9 13 19 23 31 39 51 67 71 85 101 111 119 131 143 155 169 179 193 203 213 233 239 247 253

Forord

Det sies at uansett hva jeg gjør, skaper det oppmerksomhet. Sånn blir det nok med denne boken også, men det er ikke derfor jeg har skrevet den. Som politikere snakker vi med korte, poengterte og spissede budskap. Å skrive bok er noe annet. Det gir rom for lengre tankerekker og mer bakgrunn.

Med denne boken vil jeg si noe om hvem jeg er, og hva jeg vil som politiker, med mine egne ord. Jeg håper både meningsmotstandere og -feller kan bli bedre kjent med meg og de verdiene jeg står for.

ALT SKJER AV EN GRUNN

Mange vil at jeg skal være en annen enn den jeg er. De som håper å finne spor av dette i denne boken, vil bli skuffet. Jeg er som jeg er, og jeg er formet av min oppvekst, mine foreldre og hva jeg har opplevd på godt og vondt. Når jeg tenker på livet frem til nå, blir det stadig tydeligere for meg at det er en mening med det meste.

Livet og hvordan du ender opp handler ikke bare om tilfeldigheter. Det handler om viktige valg du tar. Hardt arbeid, og hvilke verdier du setter høyest.

Istedenfor å begynne tidlig med politikken, slik mange samfunnsengasjerte gjorde, ble jeg ikke aktiv i politikk før jeg var 20 år gammel. Jeg satte fotballen og jobbing i helgene foran. Jeg reiste ikke inn til en av de større byene i Norge for å studere etter videregående, men ble igjen på Sunnmøre for å ta vare på farmor.

Det er slettes ingen garanti for at jeg hadde engasjert meg i politikk om jeg hadde reist inn til Oslo, Bergen eller Trondheim.

I tillegg til min oppvekst og hvor jeg kommer fra, er det én person som har formet meg mye, og det er min ektemann, Espen Espeset. Han er det snilleste mennesket jeg kjenner. Vi har de samme verdiene og interessene, er begge engasjert i politikk, og 9

Der andre tier

han er familiekjær. Det er viktig for meg. Gjennom tykt og tynt har han vært min sparringspartner og aller nærmeste rådgiver.

Det går ikke en dag uten at jeg tenker på hvor heldig jeg er som er gift med ham.

Selvsagt skjer det ting i livet som ikke lar seg forklare eller som ikke gir noen mening. Om man mister et barn som er satt til verden, og som man har rukket å se, kjenne og blitt altoppslukende glad i, eller mister en av sine kjære i en ulykke. Slikt er det umulig å finne en mening i. Men i mitt liv føler jeg at det som har skjedd og valgene jeg har tatt, har skjedd av en grunn.

Denne måten å tenke på har vært en viktig støtte for meg gjennom mange vanskelige og krevende perioder av livet. Å få barn er det beste som har skjedd oss. Før det var både Espen og jeg fullstendig arbeidsnarkomane. Vi jobbet hele tiden. Han jobbet i stortingsgruppen til FrP, satt i fylkestinget i Vestfold og kommunestyret i Larvik. Han pendlet mange ganger i uken, og i helgene var vi rundt om i landet og holdt kurs eller deltok på ulike partiarrangement som vi ble invitert til. Det var livet, og FrP var livet for oss begge. Det er en grunn til at vi passer så godt sammen.

Før jeg fikk min første datter, Signe, i 2008, gråt jeg siste dag på jobb. Jeg skjønte ærlig talt ikke hvordan jeg skulle klare å ikke jobbe. Ukene jeg ventet på at Signe skulle komme, var utrolig lange og kjedelige, men straks jeg satt med det lille nurket i hendene, var jobben glemt. Det var sunt for oss å få et annet perspektiv på livet. Det har gjort meg mye mer avslappet og ført til at politikken ikke ble det viktigste i livet mitt.

Det har også vært tunge stunder. Fredag 15. mai 2015 var jeg landbruksminister, vi var akkurat ferdige med jordbruksoppgjøret. Jeg var glad og lett til sinns. Ikke bare fordi jeg var fornøyd 10

Alt skjer av en grunn

med å få på plass en avtale. Jeg strålte av lykke også på grunn av noe helt annet og mye mer privat. Inne i magen min var det et lite liv. Et nytt barn var noe jeg og Espen hadde sett frem til, drømmen er jo egentlig å få en flokk på fire barn. Det er noe jeg alltid har tenkt, og det var noe vi hadde snakket om mange ganger. Vi to hadde visst i noen uker allerede at det skulle komme et barn, og at jeg nå endelig med god samvittighet kunne ta en noe lengre mammapermisjon siden det ikke var valgkamp i 2016. Barnet skulle komme i begynnelsen av desember samme år.

Jeg var altså svært fornøyd både med situasjonen på jobb og på hjemmebane, men så skjedde det som ikke skulle skje. I pinsehelgen var vi i bursdagsselskap hos noen venner. Det var ikke mange som visste at vi ventet barn, vi hadde ikke sagt det til andre rett og slett fordi jeg hadde mistet et barn tidligere og visste at det kunne gå galt tidlig i svangerskapet. Nå var vi over oss av lykke, og delte den store begivenheten med våre venner.

Da vi kom hjem fra selskapet og satte oss i sofaen for å se en film, kjente jeg at noe ikke var som det skulle.

Jeg tilbrakte lørdagskvelden på legevakten i Oslo, og etter lang tids venting ble jeg sendt til Ullevål sykehus for ultralyd.

Legene konstaterte at det ikke var liv, og at det ikke hadde vært det heller på noen uker. Jeg tok en taxi hjem, oppløst i tårer, og lengtet etter å være sammen med Espen. Han var hjemme med barna og var selvsagt også svært lei seg. Han er så barnekjær og hadde gledet seg veldig til å få en ny baby i huset. Det er ingenting som betyr så mye for meg som de nærmeste rundt meg. Å miste det livet jeg bar på, var veldig vanskelig.

Det ble en tung helg og noen vanskelige dager før jeg kom tilbake på jobb. Heldigvis fikk jeg litt ekstra tid på grunn av pinsen til å bearbeide sorgen og ta meg inn igjen. Tirsdagen etter var 11

jeg imidlertid tilbake i arbeid og måtte håndtere avslutningen av jordbruksoppgjøret. Det var nesten ingen rundt meg som visste hva som hadde skjedd. Jeg hadde fortalt det til departementsråden Leif Forsell, som jeg hadde et svært godt samarbeid med. Erna Solberg og Siv Jensen var informert, men ellers var det ingen som visste det. Jeg måtte bare bite tennene sammen og ikke la det påvirke meg.

Jeg tror at alt skjer av en grunn. Hadde ikke det skjedd, så ville jeg ikke blitt innvandrings- og integreringsminister. Jeg ville da vært i permisjon i den perioden disse skiftene skjedde. Uten den jobben jeg gjorde på denne posten, er det heller ikke sikkert jeg ville blitt justisminister. Hadde jeg ikke lagt ut Facebookinnlegget som gjorde at jeg etter hvert trakk meg, ville jeg gått glipp av et av de beste årene i mitt liv så langt – med mer ro og tid til familien, og ikke minst en lang ferie der jeg bare kunne kose meg med barna. Uten innsatsen i Justisdepartementet ville jeg kanskje ikke blitt nestleder i FrP. Hva livet har i vente for meg, vet jeg ikke, men det blir som det skal.

Der jeg hører til

Inne i Storfjorden, litt over en halvtime å kjøre fra Ålesund, ligger Sjøholt. Nær fjorden ligger Ørskog kirke. «Storfjordens katedral» kalles den lokalt. Helt fra 1300-tallet har det vært kirke i Ørskog, og døpefonten er et messingfat fra 1686. Her er jeg og to av mine barn døpt. Kirken som står der nå, er fra 1873, en tradisjonell norsk langkirke. Den er hvitmalt og ligger fritt til ut mot havet.

Jeg vokste opp på en gård som ligger et stykke fra sentrum av bygda, innover mot Geiranger. Gården ligger rett ovenfor et lite vann. På soldager har vi fantastisk utsikt inn mot Lauparen og flere andre vakre topper som troner majestetisk. Lenger øst ligger Ørskogfjellet, hvor den høyeste toppen rager 1100 meter over havet. Jeg ser fjellene for meg hver gang jeg lengter hjem.

Husene ligger noe spredt, og det bor ikke mange i den lille grenda der jeg vokste opp. Vi er i slekt med mange av naboene, siden farmor og farfar kom fra nabogårder i grenda. Jeg hadde en utrolig fin og trygg oppvekst, som jeg med årene har lært at slettes ikke er alle forunt. Brødrene mine og jeg vokste opp med hund, katter, kalver og kyr. Tidvis hadde vi også sauer og høner. Det var 13

Der andre tier

rett og slett idyllisk, slik jeg husker det nå. Jeg gikk i barnehagen ett år, men jeg likte det ikke. Jeg ville heller være hjemme. Vi var så heldige at mamma var hjemmeværende, så jeg hadde muligheten til å slippe barnehage. Én ting jeg husker godt fra barndommen, er første skoledag.

Jeg var seks år gammel, siden jeg er født i desember. Denne dagen hadde jeg gledet meg utålmodig til i flere år. Barnehage var aldri noe for meg, men skolen var noe jeg så frem til. Jeg gledet meg til å bli skolebarn.

Da dagen endelig kom, hadde jeg bestemt meg for at jeg ville sykle sammen med nabojenta, som skulle begynne i fjerde klasse. Jeg skjønte ikke hvorfor mamma hadde tenkt å være med, jeg så ikke noe behov for at hun skulle følge meg til første skoledag på Skarbø skule. Skoleveien var et par kilometer på en liten sidevei og en fylkesvei. Mamma stusset nok litt, men hun hadde alltid nok å fylle tiden sin med på gården. De to andre som jeg startet på skolen sammen med, hadde med seg foreldrene. Det ble jeg veldig forundret over.

Jeg har vært selvstendig så lenge jeg kan huske, og jeg var aldri redd for å prøve nye ting i oppveksten heller. Allerede før jeg begynte på skolen, hadde jeg pleid å ta bussen alene for å besøke besteforeldrene mine på Valle, en nabobygd til Ørskog. Mamma pleide riktignok å følge meg til bussen, og så kjente jeg bussjåføren. Jeg overnattet borte fra jeg var liten uten at jeg kan huske at det noen gang var et problem. Jeg likte å være ute i den store verden.

I ettertid skjønner jeg likevel at jeg nok var litt utålmodig.

Det preget også skolegangen. Selv om jeg hadde gledet meg veldig til å begynne på skolen, syntes jeg fort det ble ganske kjedelig. Å spille fotball i friminuttene i all slags vær var imidlertid alltid morsomt.

14

Der jeg hører til

Helt fra jeg var liten, gledet jeg meg egentlig mest til én ting: Å bli voksen. Det var det jeg ville. Jeg satt i klasserommet og så ut av vinduet og bort på elven ned fra Storfjellet, og drømte og tenkte på hvordan voksenlivet skulle bli. Det var nesten så jeg ikke hadde tid til å være barn. Jeg var utålmodig og ville at ting skulle skje. Jeg gledet meg til å begynne å jobbe, og senere telte jeg ned dagene til jeg kunne begynne å øvelseskjøre og ta førerkort.

Alle barn har vel drømmer. Jeg følte meg helt sikker på at jeg kom til å gjøre noe spennende når jeg ble stor. Spør du mamma og pappa, sier de nok det samme. Jeg var alltid litt veslevoksen og trivdes i lag med voksne, særlig eldre. Jeg savner alle dem som var eldre da jeg vokste opp. I farfars generasjon var det seks barn som vokste opp på Liset, og i Smegarden, der farmor vokste opp, var de fire. De fleste bodde i nærheten på sine eldre dager, og det var alltid kjekt når de kom på besøk, eller jeg fikk være med til dem.

Samtidig var det en trygg oppvekst også i nærmiljøet. På Skarbø skule var det barn fra grenda der jeg vokste opp, og barn som bodde lenger innover i kommunen. Det var en todelt skole da jeg gikk der, tre klassetrinn gikk i samme klasse. Mens læreren forklarte ett klassetrinn noe på tavla, satt andre med matteoppgaver, og noen leste en tekst. Det kan ikke ha vært helt enkelt å undervise på denne måten, men for meg var det godt å ha en så trygg ramme for oppveksten.

Jeg hadde en fantastisk skoletid på Skarbø. Skolen ble dessverre nylig nedlagt. Det synes jeg er trist. I klassen min var vi bare tre: to gutter og meg. Jeg lekte med jenter som var yngre og eldre enn meg. Først og fremst brukte jeg imidlertid de fleste friminuttene på å spille fotball.

Vi hadde et godt miljø. Odd Asbjørn Nybø var klasse15

Der andre tier

forstander og gjorde sitt beste for å holde styr på oss, selv om jeg nok kunne være ganske bestemt.

Hele barndommen hadde jeg en veldig sterk vilje. Foreldrene mine opplevde nok fra tid til annen at jeg ikke hørte på dem, var sta og ville gjøre ting på min egen måte. Ingen skulle fortelle meg hvordan ting skulle være, selv om jeg var liten. Jeg husker godt at farmor sa at om jeg brukte evnene mine rett, kunne jeg gjøre hva jeg ville i livet, men om jeg brukte dem feil, kunne det gå riktig galt. Det tror jeg er sant. Jeg går helt og holdent inn for det jeg holder på med, uansett hva det er. Derfor har jeg vært svært bevisst helt fra ungdomstiden på å holde meg borte fra narkotika. Å ha kontroll og være klar på hvordan jeg bruker tiden min og lever livet mitt, har jeg vært veldig opptatt av hele veien.

Den første sommerjobben jeg hadde, var å vaske busser da jeg var 14–15 år. Jeg bestemte meg tidlig for at jeg skulle greie meg selv, også økonomisk. Helt fra jeg var tenåring, var jeg veldig bestemt på at jeg aldri skulle være avhengig av en mann, men tjene mine egne penger og klare meg uten å være bundet av hjelp fra foreldre eller noen andre. Foreldrene mine hjalp likevel til litt med å betale for hybelen da jeg studerte i Volda. De har alltid stilt opp for oss barna.

Senere jobbet jeg med stell og pleie, på kjøkkenet og i vaskeriet på aldershjemmet i hjembygda. Jeg vasket i møbelfabrikker og var innom det lokale samvirkelaget. Jeg jobbet så mye jeg kunne og fikk mulighet til. Jeg mener det er sunt og viktig for barn og unge å få slike erfaringer, ikke minst for å forstå at for å komme noen vei må man jobbe og stå på. Man finner fort ut verdien av arbeid og penger når man kommer ut i jobb.

Som vestlandskommuner flest er hjembygda mi omgitt av fjell. Før var det drift på støler og setre oppe i fjellet der folk 16

hadde sau og geit. Lisetsetra heter setra som min familie brukte i gamle dager. Jeg var veldig fascinert da de eldre i familien fortalte om livet på setra. Det var både romanser og fine dager, men også hardt arbeid der de måtte bære melkespannene over lange strekninger. I min oppvekst var det nok ikke så populært å gå i fjellet som det er nå. Man var der oppe om man hadde noe der å gjøre.

Nå både springer folk og går på ski i fjellet.

Jeg ble aldri noen stor friluftslivsentusiast. Jeg har blitt mer glad i fjellturer med årene. For meg var oppveksten nesten synonymt med fotball, på Ørskog IL. Mitt beste fotballminne er fra Hjalmar cup i Ulsteinvik, hvor vi deltok med et lag med stort sett folk fra klassen på ungdomsskolen. Da vant vi hele turneringen, etter en finale mot Gursken.

Senere spilte jeg også på lag i nabobygdene. På barne- og ungdomsskolen og videregående var dette den store interessen. Jeg var med på noen kretssamlinger og spilte helt frem til jeg kom i 20-årene, da fikk jeg problemer med kneet. Jeg husker fremdeles den gode følelsen av å dundre ballen i mål, og hvor sint jeg kunne bli når jeg bommet.

På denne tiden var jeg utålmodig og ikke så flink til å jobbe systematisk. Det er noe jeg har utviklet senere, i politikken og yrkeslivet. Sett i ettertid tenker jeg kanskje at det også var av en grunn: Hadde jeg brukt for mye tid på fotballbanen, ville jeg nok ikke kastet meg inn i politikken.

En gnist blir tent

Det var i lokalsamfunnet på Sjøholt at det politiske engasjementet ble tent. For meg er det å være politisk engasjert noe som går hånd i hånd med det å være stolt av stedet jeg kommer fra.

Familien min har sterke røtter og kan spore slektsleddene tilbake til tipptippoldeforeldre på den samme gården.

Som for veldig mange andre som ble født på slutten av 1970tallet og vokste opp på begynnelsen av 1980-tallet, var det særlig én politisk sak som virkelig har formet meg: striden om norsk medlemskap i EF, senere kalt EU. Jeg hadde ikke stemmerett i 1994, men ved skolevalget i 1993, som var oppkjøringen til EU-avstemningen, stemte jeg faktisk på Senterpartiet. Jeg hadde allerede da mest sans for FrP, men i EU-saken spilte de seg selv helt ut over sidelinjen. Partileder Carl I. Hagen var det man kan kalle en lunken EU-tilhenger, og et flertall, om ikke veldig stort, støttet medlemskap.

Jeg stemte Sp bare på grunn av innsatsen til Senterparti-leder Anne Enger Lahnstein, som ble nei-bevegelsens dronning. Det imponerte meg hvordan hun klarte å stå i en storm av usaklig kritikk og anklager om nasjonalisme og det som verre var, uten 19

Der andre tier

å bøye av. I ettertid har jeg tenkt at det må ha kostet mye. Jeg har fortsatt respekt for henne, selv om hun og jeg er uenige om mangt. Innsatsen hennes og flere andres var viktig for landet, fordi det reddet oss fra å bli medlem av EU. Hjemme på Liset drev foreldrene mine gården, og i likhet med bønder flest var de også motstandere av at Norge skulle bli medlem av EU. Jeg tror knapt det var noen av naboene som var EU-tilhengere. Sånn sett merket vi lite til det Anne Enger Lahnstein fikk kjenne på kroppen, de voldsomme rivningene EU-spørsmålet førte med seg, og som rev opp lokalsamfunn og ødela naboskap, vennskap og til og med skapte kontroverser innad i familier.

Jeg engasjerte meg sterkt i EU-kampen og diskuterte flittig også på videregående på Spjelkavik, spesielt i samfunnsfagtimene. Læreren vår hadde det motsatte standpunktet, noe som førte til mange gode diskusjoner.

I innspurten før folkeavstemningen ble jeg med til Oslo på den store markeringen som nei-bevegelsen arrangerte. Vi ble med bussen som var satt opp av nei-bevegelsen i Ålesund, og kjørte til Oslo. Vi demonstrerte sammen med 35 000 andre. Det var første gang jeg engasjerte meg i noe politisk. Jeg kan fortsatt huske plakatene hvor det sto «Nei til salg av Norge». Det var en fantastisk opplevelse. Jeg var sikker på at vi kom til å vinne EU-kampen.

Jeg reiste sammen med Kristin, en tremenning som var med i Fremskrittspartiets Ungdom. Under demonstrasjonen tok hun meg med innom partikontoret, som den gang lå på Youngstorget.

Det var første gangen jeg var der, og lite visste vi om hvor mye tid jeg skulle tilbringe der i årene som kom. Vi hilste på Jan Simonsen, som var nesten alene i de store, folketomme lokalene.

20

Han var stortingsrepresentant den gangen. Det var spennende å møte ham, som jeg kjente igjen fra TV-skjermen og nyhetssendingene. Året etter EU-kampen, i 1995, meldte jeg meg inn i Fremskrittspartiets Ungdom. Jeg var engasjert i samfunnsspørsmål og hadde kommet til at FrP var det rette partiet for meg.

Lodve Solholm hadde falt ut av Stortinget som følge av det dårlige valget FrP gjorde i 1993, mye på grunn av håndteringen av EU-saken. Han hadde derfor kommet hjem til Ørskog og jobbet nå som lærer for min brors klasse. Da mamma skulle på foreldremøte, ba jeg henne høre med Lodve hvordan jeg kunne melde meg inn i partiet. Jeg fikk et telefonnummer og ringte det.

Så var jeg medlem. Mamma og pappa ble ikke særlig begeistret for mitt partivalg. De hadde som bønder flest i området stemt Senterpartiet hele livet. Det gjør de heldigvis ikke lenger.

Selv om jeg meldte meg inn, hadde jeg ikke tid til å bli aktiv i FpU. Mens jeg gikk på videregående, fikk jeg jobb på aldershjem.

Ellers tok fotballen mye tid. Etter hvert begynte jeg også å være mer ute sammen med venninner på fest og de vanlige tingene ungdommer gjør.