Eirik Veum: Det svenske sviket

EIRIK VEUM

DET SVENSKE SVIKET 1940–1945

© 2016 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: Terese Moe Leiner Layout: akzidenz as | Dag Brekke Omslagsillustrasjon: Mary Evans Picture / NTB scanpix Papir: Holmen Book Cream 70 g Boka er satt med Arno Pro 11,5/15 Repro: Løvaas Lito AS Trykk og innbinding: Livonia Print SIA ISBN: 978-82-489-1850-9 Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond.

Kagge Forlag AS Stortingsg. 12 0161 Oslo www.kagge.no

Innhold Voksenåsen, 7. mai 2015 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 7 Forspillet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 13 Inn i en ny verdenskrig . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 27 De tyske togtransportene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 63 Den verdifulle handelen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 84 Angrepet på Sovjetunionen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 100 Felles kamp mot kommunismen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 114 Gustaf V som støttespiller . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 123 Sveriges nasjonalsosialistiske bevegelse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 129 De tyske desertørene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 133 Flyktningene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 139 Flyktningmottakene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 160 Jødehatet i Sverige . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 177 Studiereisene til Tyskland . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 214 Kvarstadbåtene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 234 Informasjonskontroll og pressesensur . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 256 Den svenske sikkerhetstjenesten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 282 Det hemmelige C-byrån . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 344 Troppetransportene avvikles . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 367

Sverige skifter side . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 378 Det svenske sviket . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 393 Oslo, 10. april 2015 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 411 Epilog . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 414 Takk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 419 Kilder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 421 Noter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 430 Personregister . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 475

Voksenåsen, 7. mai 2015

D

et er en kjølig vårdag oppe i Voksenåsen noen kilometer nordvest for Oslo. Dette høydedraget grenser til Nordmarka og ligger ovenfor Holmenkollen på nærmere 500 meter over Oslofjorden. Det kjennes godt på denne tiden av året. Både om våren og høsten er det merkbart kjøligere her oppe enn lenger ned mot byen. De siste dagene har det regnet, og tett, kald tåke ligger mellom de tunge grantrærne.

Her oppe finner en Voksenåsen Kultur- og konferansehotell. Bygningene eies av det svenske kulturdepartementet. 7. mai er en spesiell dag her i Voksenåsen. Dette er dagen da det gode forholdet som ble skapt mellom Norge og Sverige under andre verdenskrig, markeres. I år som tidligere har en rekke personer kommet opp hit for å være med på markeringen. De har pyntet seg. Mennene har dressbukser, skjorter, jakker og slips. Noen har frakk. Kvinnene går i drakt med lange jakker.

Et lite orkester med blåsere spiller fra Holberg-suiten av Edvard Grieg.

Voksenåsen Kultur- og konferansehotell har en spesiell betydning for både nordmenn og svensker, i alle fall for dem som ennå husker andre verdenskrig. Dette er selve symbolet på at vi er broderfolk. Den 9. mai 1955 ble eiendommen overlevert fra den norske statsminister Einar 7

Gerhardsen til hans svenske statsministerkollega Tage Erlander. Dette skulle være en gave, en takk til Sverige fra Norge, for svenskenes hjelpsomhet og offervilje under krigen. Opprinnelig ble det kalt Svenskhemmet Voksenåsen. Under den høytidelige overrekkelsen sa Gerhardsen at Norge ville gi tilbake noe av det fineste vi nordmenn har. En bit av Nordmarka med utsikt over Oslo har stor verdi for det norske folk.

Tanken bak gaven var at dette skulle bli et sted hvor det skulle skapes grobunn for samarbeid og kontakt mellom de to nabolandene.

Einar Gerhardsen utdypet dette i sin tale: «Det norske folk samles i dag for å uttrykke sin dypeste takknemlighet til sitt svenske broderfolk for hjelpen under de tøffeste krigstider og under de følgende år med oppbygging. På Voksenåsen, lokalisert 500 meter over havet, vil det svenske flagget bli heist i dag og flagre ved siden av det norske over 30 000 kvadratmeter land. Et hjem vil bli bygget på dette stedet for våre naboer. Midt i frodig skog vil eiendommen være utenfor allfarvei, men allikevel i hjertet av Norges hovedstad. Svenske kvinner og menn som bor i Norge vil kunne erfare det norske landskap og kultur. Med dette brev presenterer vi eiendommen Voksenåsen til det svenske folk.»1 Slik ble det.

Voksenåsen skulle være et sted svensker kunne komme for å oppleve Norge. Hotell- og konferansesenteret ble åpnet 2. oktober 1960.

Under seremonien var kong Olav V og Sveriges kong Gustaf VI Adolf til stede sammen med statsministrene Tage Erlander og Einar Gerhardsen. 60 år etter gaveoverrekkelsen, 7. mai 2015, er det norske og det svenske flagget heist ved siden av hverandre i to flaggstenger. Side om side rører de forsiktig på seg i den svake vinden.

Før seremonien er mange av deltakerne borte ved en byste som står ved en av bygningene. Den er av polititjenestemannen og kriminalteknikeren Harry Söderman som var grunnleggeren av de norske polititroppene som ble trent opp i Sverige fra 1943 og frem til frigjøringen 8. mai 1945.

8

En av veteranene fra polititroppene som er til stede ved seremonien heter Thor Hofsbro. Han er opprinnelig fra Kongsvinger og var bare en skolegutt da krigen kom til Norge. Noen år senere flyktet han til Sverige og havnet i polititroppene. 91-åringen holder tale til minne om Harry Söderman, alle politiveterankameratene, og for sine svenske og norske venner. Hofsbro takker også for at betjeningen på Voksenåsen nok en gang tar imot dem for å minnes Harry Söderman og hans kamp for Norges sak. Hofsbro legger ned en krans og sier at «makan til mann har vi ikke sett, det mener i alle fall vi som er politisoldatveteraner». I sin tale ærer og minner han også Harry Söderman for hans «utrettelige lobbyvirksomhet for å få den svenske regjering til å se bort fra sin nøytralitet og tillate, og til og med hjelpe til, med å opprette en norsk hær i Sverige».

Etter at Hofsbro har holdt talen, er det svenske Kristina Persson som skal si noen ord. Hun er svensk minister med ansvar for strategi og fremtidsspørsmål. I tillegg har Persson ansvar for nordisk samarbeid.

Statsråden er en god taler. Persson snakker om den største humanitære aksjonen som svenskene noen gang har gjennomført. I 1945 ble det servert 340 000 porsjoner såkalt svenskesuppe, eller «avlatssuppen» som en del nordmenn omtalte den som, hver eneste dag.2 Så mange som 60 000 norske flyktninger fikk hjelp. Over 7000 nordmenn ble hentet fra tyske konsentrasjonsleirer med «de hvite bussene». Etter krigen ga svenskene oss hjelp til å bygge opp landet. Mange norske familier skapte seg et hjem i et såkalt Svenskehus etter frigjøringen.

Også Kristina Persson hyller de tusener av norske politisoldater som fikk sin utdannelse i Sverige, og gjør et poeng ut av at de ble utdannet nettopp der. Grunnen til all hjelpen var et ønske fra svenskene om å hjelpe sin nærmeste nabo, «vårt norska broderfolk». Persson skryter av hotellet og området. Hun synes det er vakkert og forteller om alt det konstruktive arbeidet som har foregått her gjennom etterkrigstiden.

Om alle samtalene og møtene som har vært her mellom nordmenn og svensker. Voksenåsen Kultur- og konferansehotell er et symbol på et 9

varig vennskap, sier Persson. Hun tror at stedet også vil være en viktig møtearena for nordmenn og svensker i årene som kommer.

Etter talen er det servering. Lunsjbuffet. Praten går som vanlig. De har fortsatt mye å snakke om. Dette var deres krig. Veteranene og de andre som har kommet hit, preges fremdeles av den. Etter noen timer er det slutt. De henter yttertøyet og tar hverandre i hånden. «Takk for nå, da.» Så går de hver til sitt. Flere er preget av alderdom. Livet nærmer seg slutten. Krigsgenerasjonen er i ferd med å dø ut. For noen blir det siste gangen de møtes.

Den årlige markeringen på Voksenåsen er en påminnelse om de nære båndene som er mellom Sverige og Norge. Sverige er vårt naboland, svenskene vårt broderfolk. Under andre verdenskrig ble kjærligheten og omsorgen fra våre naboer redningen for mange nordmenn. Det er slik det skal være når to folkeslag står sammen i krisetider. Det er i alle fall slik det står beskrevet i historiebøkene. Der finnes fortellingene om nødhjelpen, flyktningrutene og polititroppene. Beretningen om et Sverige som la forholdene til rette for at Norge skulle få kjempe mot de tyske okkupantene fra svensk jord, har vært en viktig del i vår felles versjon av krigshistorien. Historien om broderfolk i ufredstid har blitt fortalt gjennom tre generasjoner som et bevis på hjertevarme, offervilje og godt naboskap. De delene av krigshistorien som ikke styrket forholdet mellom Norge og Sverige, har ikke fått like mye oppmerksomhet.

Sverige hadde et hovedmål med sin politikk gjennom krigsårene.

Det var ikke å hjelpe Norge, men selv holde seg utenfor krigen. Alle vedtak svenske politikere besluttet, alle handlinger som ble utført, og den politiske hovedlinjen som myndighetene fulgte gjennom de fem krigsårene, hadde et hovedformål. Det var ikke å bli involvert. Gjennom de første årene av andre verdenskrig innebar det å gjøre slik Tyskland ønsket eller krevde. Det er forklaringen på at norske jøder ble avvist på grensen og at personer tilknyttet den norske motstandsbevegelsen ble arrestert og utlevert til Gestapo. Derfor kunne flere enn to millioner 10

tyske soldater bli fraktet trygt gjennom Sverige på vei til eller fra Norge, samtidig som svenske offiserer dro på studieturer til tyske frontstillinger for å lære moderne krigføring. Ønsket om å holde seg inne med Tyskland var også forklaringen på at svensk presse ble sensurert, mens enkelte aviser mottok økonomisk støtte fra det tyske utenriksdepartementet slik at de kunne produsere positive artikler om det nasjonalsosialistiske riket. Det er ikke vanskelig å forstå Sveriges vanskelige dilemma og deres valg i en utfordrende tid. Denne boken må ikke oppfattes som en kritikk av svenskenes handlinger. Noen ganger er svik det eneste riktige sett i et større perspektiv, men likevel er det interessant å gjøre seg opp en mening om valgene som ble tatt og konsekvensene av dem.

Gjennom etterkrigsårene ønsket både norske og svenske myndigheter å forsones. Det var viktig å legge krigen bak seg, i alle fall enkelte deler av den. Historiene som ble fortalt skulle skape samhold, ikke fokusere på de omstridte valgene og konsekvensene av dem. Norge og Sverige skulle møte etterkrigsårene sammen. Det ville gi styrke. Splid var ikke et alternativ.

Denne boken forklarer hvorfor Sverige gjennom de første krigsårene valgte det som i dag fremstår som et svik overfor Norge. Den viser også hvordan dette skjedde og hva som ble følgene av de valgene som ble tatt. Motivasjonen for å gå inn i dette materialet har vært å fortelle om en side av nordisk krigshistorie som ikke har vært så kjent i brede deler av offentligheten.

Det er ikke slik at historikere, journalister og forfattere ikke har jobbet med dette temaet tidligere. Særlig svenskene har hatt et kritisk fokus på sin egen krigshistorie, og også i Norge har det blitt publisert bøker og forskningsresultater om denne siden av forholdet mellom Norge og Sverige. Samtidig er det et faktum at det meste som har blitt publisert om dette, er bruddstykker eller delkapitler i beretninger som berører andre deler av krigshistorien. Denne boken skiller seg ut ved at det er foretatt en helhetlig gjennomgang av relasjonen mellom Norge og

11

Sverige under andre verdenskrig, Hovedfokuset ligger på hvilke konsekvenser svenskenes valg fikk for nordmenn, også de negative.

Dette er en bok om en krig som er avsluttet. Det svenske sviket reiser likevel noen spørsmål som kan være aktuelle, selv inn i vår tid. Hva er et land, eller et folk, villig til å gjøre for å redde seg selv? Når er svik en riktig løsning? Kan alt bli tilgitt i ettertid?

Forspillet

O

m morgenen fredag 1. september 1939 gikk flyalarmene i den polske hovedstaden Warszawa. Klokken 06.30 var tyske militære kampfly blitt observert på vei inn mot byen. Flyalarmene markerte det som skulle bli starten på andre verdenskrig. Verden ble vitne til en form for krigføring som ingen tidligere hadde sett. Tyskerne selv kalte det for «Blitzkrieg», og det kan best beskrives som en gjenoppliving av eldre tiders krigskunst. Borte var strategien med å legge seg i skyttergraver og slite ut motstanderen med artilleri, maskingeværstillinger og infanteri. Tyskerne jaget fremover i høye hastigheter og med voldsom kraft. Angrepene var umulige å stå imot. De polske forsvarslinjene brøt sammen på grunn av den voldsomme ildkraften som sammen med store infanteri- og stridsvognstyrker angrep i kolonner fra flere retninger og smadret alt som stod i veien for dem. Dette splittet opp forsvarsstyrkene, tvang frem kaotiske retretter og gjorde det enkelt å nedkjempe polakkene. I tillegg ga tyskerne begrepet terrorbombing et helt nytt innhold. Det tyske styrtbombeflyet Stuka hadde forholdsvis kort rekkevidde, men opererte mot frontlinjene og forårsaket store ødeleggelser. Flyene ble også satt inn mot polske byer som ble bombet 13

til ruiner. For å vise sin styrke ble feltfotografene sendt over Warszawa for å ta bilder og filmopptak av ødeleggelsene. Senere ble dette vist for andre lands diplomater i Berlin. Det ble ikke levnet noen tvil om hva som ventet Tysklands fiender.5 Like etter det tyske angrepet 1. september holdt rikskansler Adolf Hitler en radiotale. Der forklarte han hvorfor Tyskland hadde gått til væpnet angrep på sin polske nabo. Hitler hevdet at invasjonen var en gjengjeldelse av 21 ulike provokasjoner der polske soldater hadde rettet skudd mot flere tyske grenseposter, en radiostasjon, en tollstasjon og en skogvokterstasjon. Dette hadde skjedd dagen i forveien og kostet tyske liv. Rikskansleren påpekte at han lenge hadde forsøkt å holde på en fredstilstand med Polen mot sitt eget folks vilje. Det tyske folket ønsket krig, men Hitler hadde forsøkt, i alle fall ifølge ham selv, å unngå dette så lenge det lot seg gjøre. Etter hvert måtte han gi etter for folkets vilje. Det viste seg etter hvert at aksjonene aldri hadde funnet sted, men kun var fingerte angrep utført av tyskerne selv. Hendelsene ble likevel brukt av Adolf Hitler for det de var verdt og som et påskudd for å gå til krig. Polen ble beseiret på under fire uker. 27. september kapitulerte regjeringen i Warszawa.

To dager etter det tyske angrepet den 3. september, erklærte Storbritannia krig mot Tyskland. Årsaken var en såkalt støttepakt mellom Polen og Storbritannia som var blitt inngått fem dager før det tyske angrepet. Den britiske statsminister Neville Chamberlain gikk ut med erklæringen klokken 11.15 om formiddagen 3. september. Seks timer senere gjorde den franske regjeringen det samme.

Det tyske felttoget mot Polen, som fikk kodenavnet Fall Weiss, hadde vært under planlegging over lengre tid. Angrepet var en del av avtalen mellom Tyskland og Sovjetunionen, den såkalte ikke-angrepspakten som ble inngått mellom Adolf Hitler og Josef Stalin den 23. august 1939. Der ble de to landenes ledere enige om at de skulle dele Polen mellom seg. Tyskerne gikk til angrep 1. september, mens russerne gikk inn østfra den 17. september. De ville vente med å bli 14

direkte involvert til de var sikre på at Polen kom til å bli nedkjempet. De ønsket å la tyskerne gjøre den delen av jobben og ville ikke selv ta unødig risiko. Polens fall førte til at russerne fikk kontroll over det de kalte «sovjetisk innflytelsessfære».6 Etter at polakkene var nedkjempet, gikk planen ut på at Tyskland og Sovjetunionen også skulle fordele de baltiske landene mellom seg. Tyskerne ville få kontrollen over Litauen, mens Sovjetunionen skulle ta Estland og Latvia. Finland skulle også kontrolleres av sovjetiske myndigheter.7 Gjennom høsten 1939 så lederne for de mindre statene med stor uro på det som foregikk. Foreløpig var det riktignok ingen større krigshandlinger. Briter og franskmenn lå nærmest og ventet på hva tyskerne ville foreta seg. Ingen av statene så ut til å ville sette i gang større operasjoner selv om de var i krig. Stillstanden fikk navnet «Phoney War», eller «Liksomkrigen».8 Tyskerne kalte den «Sitzkrieg», et ordspill på «Blitzkrieg». Likevel var frykten der, frykt for at Europa skulle bli kastet ut i en storkrig, som i 1914. Ville krigen da spre seg, eller kom briter, franskmenn og tyskere til å gjøre opp dette seg imellom uten å involvere andre land? Den svenske regjeringen erklærte raskt at Sverige var nøytralt og ville stå utenfor konflikten. Det samme standpunktet kom fra regjeringene i Norge og Danmark. De nordiske landene bestemte seg for å holde sammen. Norden skulle holde seg utenfor krig og konflikt samtidig som de ville sørge for at tilværelsen fortsatte å være så normal som mulig. Matproduksjon ville bli holdt på samme nivå som tidligere, men det måtte vises større måtehold. Handelen skulle helst ikke bli preget og krigen måtte i så liten grad som mulig berøre befolkningen. Norden søkte samhold. I fellesskap skulle de greie å håndtere de vanskeligheter som krigens blokader og eventuelle krigshandlinger ute i Europa ville føre med seg.9 De nordiske statslederne og deres utenriksministere møttes i Stockholm den 18. og 19. oktober 1939 for å legge sine strategier.10 Haakon VII, Gustaf V, Christian X og Finlands president Kyösti Kallio var alle 15

klar over at situasjonen var alvorlig og uoversiktlig. De tre kongene var alle i familie. Haakon og Christian var brødre, Gustaf deres fetter.11 Der ble de tre enige om å støtte Finland, som opplevde økte krav fra Sovjetunionen om å avstå landområder på det karelske nes, sørøst i Finland, slik at riksgrensen mellom de to landene ble lagt lenger unna det militærstrategisk viktige Leningrad.12 Det var slik russerne ville styrke sikkerheten rundt denne havnebyen.

Møtene 18. og 19. oktober var preget av krigsfrykt. Samtalene viste at de tre nordiske landene hadde tette bånd til hverandre på dette tidspunktet. De ønsket å stå sammen. Likevel spredte det seg en usikkerhet blant delegatene. Det var noe som ikke var helt greit. Både de norske og de danske utsendingene fikk en ubehagelig følelse som gikk på at svenskenes lojalitet strakte seg langt når det gjaldt Finland. Skulle noe ramme finnene, var Sverige villig til å utsette seg selv for det meste for å hjelpe nabolandet. Nordmenn og dansker hadde et inntrykk av at denne lojaliteten ikke gikk like langt når det gjaldt Danmark og Norge.13 Svenskenes nærmest ubegrensede støtte til Finland uroet også de politiske miljøene i Norge og Danmark. En bekymring som særlig var gjeldende innenfor den norske regjeringen, dreide seg om at svenskenes støtte til Finland skulle bli for markant og føre til at hele Norden ble involvert i en krig mot Sovjetunionen. Svenskene hadde på sin side betenkeligheter med sine nordiske naboer. Særlig mistroiske var de mot nordmennene. Hvor sterkt stod egentlig den norske nøytraliteten hvis britene begynte å kreve kontroll over nordiske områder som for eksempel de svenske gruvene som leverte store partier krigsviktig malm til Tyskland? Nordmennene hadde historiske og sterke bånd til Storbritannia. Kom landet virkelig til å holde seg nøytralt hvis det skulle dra seg til mellom tyskere og briter? Sammen med de nordiske landene var det femten andre europeiske nasjoner som erklærte seg nøytrale. De håpet alle å bli skånet, men det var kun fem land som greide å holde seg utenfor verdenskrigen. Det var Portugal, Spania, Irland, Sveits og Sverige.

16

Mange svensker oppfattet situasjonen ute i Europa som uoversiktlig og uavklart. Særlig var det den tysk-sovjetiske ikke-angrepspakten som skapte usikkerhet. De fleste svensker hadde fått med seg at Adolf Hitler gjennom en årrekke pekte på kommunismen og bolsjevikene som sin hovedfiende. Overraskelsen var derfor stor da de to landene ble enige om ikke å gå til krig mot hverandre. Skulle plutselig Josef Stalin og Adolf Hitler ha en slags allianse? Mange svensker som fulgte med på den internasjonale utviklingen i aviser og radio, så riktignok på avtalen som forholdsvis verdiløs. Den ville neppe holde på sikt.

Samtidig som tyskerne rykket frem gjennom Polen, stadfestet den svenske statsministeren Per Albin Hansson i en tale den 12. september 1939 at «sina vänskapliga förbindelser med andre nationer, krigförande eller neutrala, önskar Sverige upprätthålla». Videre påpekte Hansson at Sverige skulle ha en streng, nøytral linje samtidig som man ønsket et «öppet och vänskapligt samarbete åt alla håll».14 Sverige heiste det hvite nøytralitetsflagget denne høsten. De ville helst være venner med alle. Et betydelig antall svenske diplomater var blitt sendt til land som var, eller med stor sannsynlighet kom til å bli, involvert i krigen. De skulle sikre den svenske nøytraliteten ved å skape eller opprettholde et godt forhold mellom Sverige og de ulike krigførende statene.15 Etter det tyske angrepet på Polen ble vaktholdet og den militære årvåkenheten fra svensk side skjerpet. Likevel forsøkte myndighetene å skape ro. Stemningen var svært urolig i resten av Europa. Tyskland, Frankrike og Storbritannia var i krig, og det var sannsynligvis bare et spørsmål om når det kom til å eksplodere. Svenskene ville vise at de tok sin nøytralitet på alvor. De forsøkte å påta seg en rolle som fredsmeg­ ler mellom de tre stormaktene. Den aldrende svenskekongen Gustaf V forsøkte å få i gang noe han kalte en fredskongress. Etter et møte med forfatteren og oppdageren Sven Hedin på Drottningholm den 10. oktober 1939, dro Hedin til Berlin for å finne ut om Adolf Hitler var interessert i et slikt initiativ. Hedin var 74 år, kom fra Stockholm og var en 17

av Adolf Hitlers personlige bekjentskaper. I møtet med Hitler mandag 16. oktober fortalte Hedin at han ikke var i Berlin på offisielt oppdrag, men hadde hatt samtaler med kong Gustaf i forkant.16 Møtet førte derimot ikke frem. Hedin dro tilbake til Stockholm og rapporterte at en fredskongress ikke ville være mulig å arrangere.17 Det var ikke tilfeldig at det ble Sven Hedin som svenskekongen ønsket skulle dra for å snakke med Adolf Hitler. Hedin var godt kjent i Tyskland, og hadde møtt Hitler tidligere. Bøkene han hadde skrevet fra sine oppdagelsesreiser i Asia, solgte svært godt i det tyske markedet. Dette ga ham status på lik linje med idrettsstjerner og de største filmskuespillerne. En av hans største tilhengere var den tyske føreren.

Hedin ble blant annet bedt om å holde en tale under åpningen av de olympiske leker på Olympiastadion i Berlin den 1. august 1936. Et opptak av talen ble distribuert som en grammofonplate.18 Dette gjorde ikke kjendisstatusen mindre. I tillegg reiste Sven Hedin over hele Tyskland hvor han holdt foredrag om sine reiser.

Til tross for at Hitler avslo fredsforslaget, var det mange tyskere som på dette tidspunktet var interessert i en fredsavtale med Storbritannia.

Forklaringen var enkel. Nå opplevde tyskere flest en form for velstand og økonomisk vekst. Tyskland kontrollerte eller hadde skapt seg allianser med det meste av Europa. En fredsavtale med britene ville gjøre at tyskerne kunne konsentrere seg om et oppgjør med kommunismen.

Dette var noe de fleste antok ville komme en gang i fremtiden.

I likhet med Adolf Hitler var heller ikke britene interessert i noen fredsavtale. Marineminister og medlem av krigskabinettet Winston Churchill reagerte på det svenske fredsinitiativet med forakt og uttrykte seg meget nedsettende om svenskene. Hvordan den svenske kongen kunne foreslå at Storbritannia skulle komme frem til en fredsavtale med en diktator som okkuperte store deler av Europa, var for Churchill helt uforståelig. Han mente at svenskene med dette kom til å svikte sine naboland Norge og Finland for å holde seg inne med tyskerne. En fredsavtale ville føre til at Tyskland fikk kontroll over Skandinavia.

18

Britene mente det svenske forslaget var «sjeldent usmakelig» og et bevis på at Gustaf V befant seg «fullstendig i Tysklands grep».19 Svenskene var blitt en altfor sentral samarbeidspartner for tyskerne, mente den britiske marineministeren og mange briter med ham. I desember 1939 uttrykte Churchill kraftig irritasjon over at Sverige solgte betydelige mengder jernmalm til tyskerne. Han var i ytterste konsekvens villig til å ta i bruk militære midler for å stanse den svenske eksporten.

Det meste av den svenske malmen ble skipet ut fra havnene i Luleå eller Oxelösund. Churchill la planer for å utføre en sabotasjeaksjon mot havnen i Oxelösund, som var isfri det meste av året.20 Mens Europa rustet seg til krig, forsøkte den svenske regjeringen å dempe frykten i sin egen befolkning. Fire dager etter at ikke-angrepspakten mellom Sovjetunionen og Tyskland ble bekjentgjort, den 27. august 1939, holdt den svenske statsministeren Per Albin Hansson en tale til det svenske folk. Der slo han fast at «vår beredskap er god».21 Med dette mente Hansson at det svenske folk ikke trengte å frykte uroen ute i Europa. Beredskapslagrene var fulle. Det var nok av matforsyninger, kull og koks. Ingen trengte å være bekymret. Tre dager før det tyske angrepet på Polen var stemningen svært spent. Svenske aviser hadde hatt fyldige reportasjer om utviklingen. Svenskene var derfor ikke overrasket over at det brygget opp til krig. Usikkerheten handlet mer om de selv ville bli involvert, men Hansson mente altså at svenskene kunne håndtere en militær krisesituasjon hvis den skulle oppstå. Videre i talen poengterte den svenske statsministeren at «vad som än må ske är Sveriges linje klar och, den får icke grumlas. Det är den stränga och strikta neutralitetens linje. Den skall följas, hävdas och försvaras. Den stränga och strikta neutraliteten betyder heller icke någen lust till isolering, något fegt försök att sticka oss undan arbetet på en bättre ordning».

Uttalelsen om at Sveriges beredskap var god, vekket oppsikt blant landets egen befolkning. Det var mulig at det var nok av mat og kull, 19

men landet hadde, i likhet med Norge, et militærvesen som etter lengre tids forfall og mangel på vedlikehold var i svært dårlig forfatning. Sverige var en gang en militær stormakt, men på dette tidspunktet var forsvars­ evnen blitt betydelig svekket. I likhet med Danmark og Norge hadde sosialdemokratiske partier sittet med makten gjennom store deler av 1930-tallet. Politikken gikk ut på å få folk i arbeid. Styresmaktene ga dermed økonomisk støtte til ulike tiltak for å få arbeidsledige ut i jobb. I tillegg ble det brukt store summer på sosiale hjelpetiltak. Dette var med på å bedre levestandarden og velferdstilbudene for folk flest, men for å få til dette ble det i første halvdel av 1930-tallet tatt økonomiske midler fra blant annet forsvarsbudsjettene. Mange offiserer mistet jobbene sine, soldater ble ikke innkalt til tjeneste, våpen og utstyr ble ikke vedlikeholdt, forlegningene lå mørklagte og militære avdelinger ble nedlagt.

Sverige var ikke alene om å gjøre seg selv tilnærmet forsvarsløse. Militærvesenet i alle de tre skandinaviske landene var blitt fullstendig utdatert. Fra 1936 var det riktignok blitt en viss økning av midler, men det ga ikke umiddelbart noen styrket forsvarsevne. Etterslepet var for stort og både våpen, utstyr og mannskap hadde behov for en omfattende fornyelse. Blant offiserer ble det spøkt med at militærorkestrene var de eneste som kunne sies å være øvet, trent og klare for innsats. Nedrustningen hadde startet i Danmark, deretter fulgte Sverige etter sammen med Norge. I Sverige hadde utviklingen vært ønsket siden flertallet av det svenske folket selv hadde valgt seg denne løsningen gjennom demokratiske valg. Før Per Albin Hansson ble statsminister, hadde han ikke lagt skjul på at han var en overbevist antimilitarist, selv om han som politiker riktignok hadde vist en mer ansvarlig holdning.22 I Norge var det Arbeiderpartiet som hadde regjeringsmakt i denne perioden, og antimilitarismen var en del av partiets ideologiske grunnmur.

Med symbolet «det brukne gevær» markerte arbeiderbevegelsen sitt standpunkt. Statsminister Johan Nygaardsvold var selverklært pasifist og hadde en nærmest naiv innstilling til hvordan det militære forsvaret av Norge skulle organiseres. I månedene før krigsutbruddet fikk han for 20

alvor innblikk i de store manglene og utfordringene som preget Forsvaret og ivret for økte bevilgninger, men da var det for sent.23 Den svenske regjeringen hevdet at deres beredskap var god, men landet var på ingen måte forberedt på krig til tross for at de hadde fått mange urovekkende forvarsler. Selv om de svenske militærattacheene i Berlin, Warszawa og Tallinn hadde gode kontakter, greide de ikke å fange opp meldinger som tydet på at en ny storkrig var nært forestående. Landets myndigheter måtte erkjenne at de hadde latt sitt eget militærvesen forfalle, og at de nå var uten evne til å forsvare seg hvis en av de krigførende maktene ønsket å ta kontroll over svenske landområder eller naturressurser. Etter krigsutbruddet den 1. september 1939 ble det gjort enkelte forsøk på å ruste opp deler av de svenske styrkene.

Kjøpsavtaler og kontrakter ble inngått med flere våpenleverandører.

Særlig ble Italia en viktig samarbeidspartner for Sverige. Svenskene kjøpte inn fire marinefartøy og syv hundre jernbanevogner fullastet med krigsmateriell. Det politiske Sverige var nå skjønt enig om at noe måtte skje, og det raskt. De påfølgende diskusjonene handlet ikke om hvorvidt det skulle rustes opp, men hvor mye penger det var nødvendig å bruke for å komme opp på et akseptabelt nivå. Før kunne det snakkes om fred og nedrustning, men slike synspunkter fikk nå liten støtte.

Svenskene erkjente sin manglende evne til å forsvare seg.24 Det ble inngått en kontrakt med italienske produsenter pålydende 250 millioner kroner. Leveransene gjorde at svenskene kunne forsterke sine lagre av miner, ammunisjon, bomber og torpedoer. I tillegg kom det reservedeler til kanonene slik at de kunne oppjustere sine artilleribatterier.25 Etter hvert etablerte svenskene også et eget heimevern. Det svenske samfunnet merket at myndighetene hadde lagt om den politiske kursen. Industrien gikk inn for krigsproduksjon og landets økonomi ble i større grad tilpasset usikre fremtidsutsikter. Forbruket skulle preges av moderasjon og måtehold.

Samtidig med den militære opprustningen ble det gjort et forsøk på å skjerpe beredskapen i den svenske befolkningen. Folk fikk beskjed 21

om å være varsomme. Fienden kunne være midt iblant dem, og spionasje kom til å bli en stadig større trussel mot det svenske samfunnet. Til tross for advarslene tok det lang tid før den svenske beredskapen kunne sies å ha kommet opp på et akseptabelt og forsvarlig nivå sett i forhold til den tyske trusselen.26 Ikke før mot slutten av 1943 var svenskene godt nok rustet til å stå imot et omfattende militært angrep.

Til tross for at regjeringen gjorde noen politiske grep som en konsekvens av den usikre situasjonen, merket de fleste svensker lite til at en verdenskrig var i ferd med å bygge seg opp ute i Europa. Medienes dekning av det tyske felttoget i Polen var skremmende nok, men det kunne ikke merkes i Sverige. Dette endret seg dramatisk torsdag den 30. november 1939. Krigen var ikke lenger noe som rammet andre langt borte. Selv et vennligsinnet nabofolk kunne bli angrepet.

I den finske hovedstaden Helsinki var stemningen rolig denne solrike og fine høstdagen. Mange av dem som tidligere hadde flyktet fra byen, var nå kommet tilbake. Som vanlig var det mye trafikk og travelt i bygatene gjennom morgentimene. Barna gikk til skolen, studentene var på vei mot lesesalene, og de voksne skulle på arbeid. Luftangrepet kom uten forvarsel. Bombene haglet over byens sentrum. Folk løp i panikk for å finne dekning. Opp mot himmelen kunne de se angriperne. En sovjetisk flystyrke stasjonert i Estland var kommet inn mot den finske hovedstaden i lav høyde. De var ikke blitt oppdaget før det var for sent.27 Nyheten spredde seg raskt. Sovjetunionen hadde gått til angrep på Finland. Vinterkrigen var i gang. Flyplassen Malm like utenfor sentrum av Helsinki var målet for bombeangrepet, men det falt også bomber over andre deler av byen. Med det sovjetiske angrepet fikk Sverige kamp­handlingene og krigen tett innpå sine egne grenser.

Norge og Danmark erklærte seg nøytrale, mens Sverige påberopte seg status som «ikke stridende».28 Dette var ikke det samme som å være nøytral, og gjorde det mulig for Sverige å støtte finnene militært.

Det ble etablert en samlingsregjering som tiltrådte den 13. desember 22

1939 under ledelse av sosialdemokraten Per Albin Hansson. Regjeringen fikk navnet Hansson III, men ble omtalt som «Samlingsregjeringen». Den bestod av representanter fra Socialdemokraterna, Högerpartiet, Folkpartiet og Bondeförbundet. Det innebar at alle partiene i Riksdagen var representert bortsett fra Sveriges kommunistiska parti og Socialistiska partiet. Denne regjeringen hadde naturlig nok flertall i Riksdagen og partilederne fikk statsrådsposter. Det førte til at den politiske makten i praksis ble flyttet fra nasjonalforsamlingen og over til regjeringskontorene. Den nye svenske samlingsregjeringen ønsket å holde Sverige nøytralt i forhold til de europeiske stormaktene. Det ble viktig å legge opp til en politikk og en retorikk som ikke ville skape reaksjoner hos noen av partene. Verken tyskere, briter eller franskmenn skulle ha noe å utsette på Sverige. Den nye utenriksministeren Christian Günther var for eksempel en karrierediplomat uten partitilhørighet, og tidligere Sveriges envoye til Norge. Han hadde ingen politisk fortid som kunne irritere hverken aksemaktene eller de allierte.29 Dette var et klart signal til Tyskland som hadde vært svært misfornøyde med Günthers forgjenger, Rickard Sandler.30 Fra nå av ble det annerledes.

I den nye statsråden fant tyskerne snart en viktig alliert. Til tross for sin påståtte nøytralitet var utenriksminister Christian Günther atskillig mer tyskvennlig enn forgjengeren. I møter han senere hadde med tyske utsendinger, i september 1940, ga han klart uttrykk for at han håpet på tysk seier i krigen. Et tysk nederlag ville skape ubalanse i Europa og åpne veien for Sovjetunionen. Günther fortalte at han ville jobbe for å forsterke det nære forholdet han mente var godt etablert mellom Tyskland og Sverige. Dette skulle også gjøres militært ved at de to landene sammen med finnene burde delta i kampen mot kommunismen. Günther påpekte videre at han ville gjøre alt som var mulig for å unngå at svenske aviser skrev negative artikler om Adolf Hitler eller andre tyske ledere. Christian Günther mente at det var viktig å skape et Sverige som Tyskland så på som en vennligsinnet alliert.31 I tillegg til å ha tyske sympatier var Günther sannsynligvis også realistisk og beregnende. Han 23

forstod hva små, utenrikspolitiske feilskjær kunne få av konsekvenser.

Det gjorde både ham og resten av regjeringen redde, men også kyniske.

De fryktet Tyskland, og Günther gjorde det han mente var nødvendig for at det ikke skulle oppstå konflikter.

Til tross for regjeringens ønske om å holde seg nøytrale, oppstod det en sympatibølge ute i det svenske folkedypet. Det var det finske broderfolket som var truet, og slagordet «Finlands sak er vår sak» fikk bred støtte. Frem til 1809 hadde Finland tilhørt Sverige, og i Finland var det en betydelig svensk overklasse med stor innflytelse. Båndene mellom de to landene var sterke samtidig som det i begge land var en utbredt fiendtlig holdning til Sovjetunionen. I Sverige ble det snart satt i gang en rekrutteringskampanje der de som var skikket til det, ble oppfordret til å melde seg som frivillige soldater, men fra regjeringshold ble det tydelig kommunisert at Sverige skulle holde seg utenfor og ikke bli involvert i en krig med Sovjetunionen. Nøytraliteten måtte opprettholdes, selv om det var finnene som trengte hjelp. I Sverige førte denne holdningen til voldsomme diskusjoner, også internt i regjeringen. En rekke sentrale politikere, forsvarstopper og samfunnsdebattanter tok til orde for at landets styrker burde delta langt mer aktivt på finsk side mot russerne. Sjefen for Forsvarsstaben, den 55-årige generalen Axel Oscar Rappe fra Stockholm, gikk så langt som til å foreslå at Sverige skulle sende 200 000 soldater, og sammen med finnene gjenerobre de områdene som russerne hadde tatt. Dette hevdet Rappe ville føre til at Sovjetunionen ville inngå en våpenhvile og deretter trekke seg tilbake fra de finske grenseområdene. Forsvarssjefen var ikke alene om disse holdningene. Han hadde støtte for dem i deler av det svenske offiserskorpset.32 Axel Oscar Rappe var særdeles kritisk til regjeringen.

Han mente den var feig og gikk så langt som til i all stillhet å oppfordre sine offiserskollegaer til å bidra til et «regimeskifte», nærmest et statskupp.33 Rappe var sikker på at dette ville få støtte hos kong Gustaf V. Han var en sterk tilhenger av Tyskland, og Rappe mente også at Sverige og Finland burde søke seg sammen i en union.34 I mars 1941 gikk han 24

av som stabssjef, men fortsatte å ha ledende stillinger i forsvarsledelsen helt frem til april 1944. Rappe ble dermed en viktig kilde og kontakt for den tyske etterretningstjenesten i denne perioden.35 En av Rappes kontakter, Ludwig Weissauer fra det tyske utenriksdepartementet, var en av dem som under Vinterkrigen etablerte et omfattende etterretningssamarbeid mellom finsk, tysk og svensk etterretning. Hensikten med dette samarbeidet var å få oversikt over sovjetisk aktivitet og være forberedt hvis russerne skulle finne på å angripe andre land. Ingen kunne vite hvor lenge Finland ville holde stand og hvem som eventuelt ville bli Sovjetunionens neste offer.

Til tross for at Sverige skulle holde seg nøytralt, og ikke blande seg inn i Vinterkrigen, bidrog regjeringen og den svenske forsvarsledelsen med betydelige mengder krigsmateriell til de finske styrkene. Det ble sendt flere titalls fly, nærmere ett hundre tusen skytevåpen, 45 millioner patroner og flere hundre tusen granater.36 Til tross for omfattende våpenleveranser førte nøytralitetspolitikken til at svenskene ikke ga tillatelse til at det ble fraktet våpen og materiell fra de allierte gjennom Sverige til Finland. Det samme var tilfellet for transport av britiske og franske tropper som ville kjempe sammen med finnene.37 Planen var at 50 000 briter og franskmenn skulle gå i land i Narvik, rykke inn i Sverige, besette områder nord i landet, for deretter å angripe sovjetiske styrker gjennom Finland. Det ville gi de allierte kontroll over malmforekomstene. Svenskene sa nei til disse troppetransportene som ville vært svært viktige for finnene. De fryktet at dette kunne gjøre Norden til en krigsskueplass hvor både Storbritannia, Frankrike, Sovjetunionen og Tyskland kom til å gjøre opp seg imellom.38 Det ønsket ikke Sverige.

Finnene fikk dermed ikke den hjelpen de hadde håpet på, og den svenske nøytralitetspolitikken førte til en del bitterhet i Finland. Finnene oppfattet den svenske regjeringen som feig, og følte seg sveket av myndighetene i nabolandet.39 Selv om svenske myndigheter hadde besluttet at de ville holde seg nøytrale, var det likevel mange svensker som ønsket å verve seg frivillig 25

til å kjempe for Finland. Nærmere 12 000 gikk så langt som til å skrive under på vervingsdokumentet og slutte seg til de finske styrkene. Av dem var det 8260 som havnet i aktiv krigstjeneste i Finland.40 I tillegg vervet 714 nordmenn seg for å kjempe mot de russiske inntrengerne.41 Svenskene som gikk i krigstjeneste for Finland, ble av mange omtalt som å tilhøre den svenske overklassen, men dette er ikke riktig. De fleste soldatene kom fra arbeiderklassen eller bondefamilier. Kun noen få av de frivillige var akademikere, studenter eller yrkesoffiserer. I tillegg til å sympatisere med Finland var det flere av de frivillige som hadde klare nasjonalsosialistiske eller høyreekstreme holdninger. Andre kom fra sosialdemokratiske miljøer, så det var store politiske ulikheter mellom de frivillige.

Vinterkrigen ble avsluttet med en våpenhvile 13. mars 1940. I løpet av den 105 dager lange krigen ble 33 svensker og 2 nordmenn drept i kamphandlinger. En av de falne fra Norge var Arvid Andersen, 28 år, fra Oslo. Han døde 2. mars 1940. Åtte dager senere, 10. mars, kom melding om at 48-årige Abraham Johan Christensen fra Larvik også var blitt drept i kamp.42 Begge falt ved tettstedet Märkäjärvi i Salla kommune i Lappland.43 De finske tapene under Vinterkrigen var naturlig nok langt større. 26 662 finner falt. Sovjetunionen mistet ti ganger så mange. Det blir anslått at om lag 270 000 russiske soldater ble igjen på slagmarken, men tallene er fortsatt svært usikre. Russiske kilder hevder at 217 500 sovjetiske soldater falt.44