Detansition, baby by Kagge Forlag

Kapittel én

En måned etter befruktning

Det var dette som var spørsmålet for Reese: Var hun bare vanvittig tiltrukket av gifte menn? Eller var utvalget av menn som var tilgjengelige for henne som transkvinne bare de som allerede hadde sikret seg en ciskone og nå kunne «utforske» sammen med henne? Det enkle svaret, det alle damer hun kjente forfektet, var at menn var noen rasshøl. Men her er Reese nå – sniker seg rundt med enda en kjekk, sjarmerende, utro faen. Se på henne, der hun sitter i BMW-en hans iført svart blondekjole og venter mens han går inn på en Duane Reade for å kjøpe kondomer. Så kommer hun til å ta ham med hjem, unngå det megetsigende blikket til Iris, som hun deler leilighet med, og la ham knulle henne på den klisjeen av et blomstrete sengeteppe som hun fikk av den forrige gifte mannen, sånn at rommet hennes skulle virke litt mer jentete og frekt når han snek seg vekk fra kona. Reese hadde allerede satt fingeren på sitt eget problem. Hun var ikke i stand til å være alene. Hun flyktet fra sitt eget selskap, fra sin egen ensomhet. Vennene sa ikke bare hvor fæle de utro mennene hennes var, men også at etter to store brudd trengte hun tid til å lære å være seg selv, for seg selv. Men hun klarte ikke å være alene på noen moderat måte. Fikk hun en uke for seg selv, begynte hun å isolere seg, dyrket frem en askehaug av ensomhet som vokste seg stadig større, helt til hun dagdrømte om å selge alt og gli vekk på en båt på vei mot ingensteds. For å riste liv i seg selv igjen gikk hun på Grindr, eller Tinder, eller hva som helst, og ga hjertet et støt på ti tusen volt ved å lete etter det mest dramatiske pulssjokket av et forhold hun kunne

finne. Gifte menn var best når hun ville flykte fra ensomhet, for gifte menn greide heller ikke å være alene. Gifte menn var spesialister på å være sammen, på ikke å slippe taket, samme hva, til døden skiller oss ad. Under påskudd av å begrense det til «bare en kortvarig greie» stupte Reese uti, superdypt, superhardt. Ved å si til seg selv at det bare skulle være en flørt, ga hun seg lov til å oppfylle enhver fetisj fyren noen gang hadde drømt om, å avdekke hver eneste hemmelige sorg han hadde, å fornedre seg selv på de mest saftige, grusomme og uforsvarlige måter – og deretter klappe sammen i bitterhet, vemod og nag fordi det bare hadde vært en flørt, for hadde hun kanskje ikke vært modig nok og sårbar nok til å stupe superdypt, superhardt?

Hun betraktet seg som tiltrekkende, rundt ansikt og frodig figur, men innbilte seg ikke at hun fikk trafikken til å stanse; ei heller skjedde det ofte at folk ble stående og beundre fruktene av hjernevirksomheten hennes. Men med den rette typen mann hadde hun et talent for drama. Hun kunne destillere det og brenne det som jetbensin når ensomheten ga henne frysninger.

Mannen hun var sammen med denne gangen var som de andre. En kjekk, gift alfatype som holdt henne i stramme tøyler på soverommet. Men denne her var bedre, for han var en hiv-positiv cowboy som jobbet som advokat. Han hadde en greie for transjenter, hadde serokonvertert da han var utro mot kona med en transkvinne, og kona hadde ikke gått fra ham, og nå var han i gang igjen, med Reese. Jippi!

«Var det du som ble pult, eller?» hadde Reese spurt på den første daten.

«Nei, helvete heller,» sa han. «Legene sa det var en sjanse på én til ti tusen for å få det av å bli sugd. Det er vel minst ti tusen som blir sugd hvert eneste minutt, men den ene av ti tusen var meg. Hun sugde meg ofte, dessuten.»

«Nettopp,» sa Reese, som skjønte at den forklaringen ikke var sann og egentlig bare jattet med for å være sikker på at han ikke skulle prøve å få henne til å pule ham. Etter en time hadde hun ham på rommet sitt, der han innrømmet hvem han hadde fått hiv av og hvor. Etter to timer hadde Reese fått ham til å snakke om hvor skuffet kona var, om at hun nektet å la ham knulle på henne en unge enda hiv-en hadde sunket til ikke målbart nivå. Han beskrev hvor inderlig hun hatet prøverørsbehandlingen, at alt det kliniske ved den fungerte som en konstant påminnelse om hva han hadde gjort og at det var derfor hun lå på en kald legebenk og ikke i den varme ektesenga.

«Du får meg til å være mye mer åpen enn jeg pleier,» sa cowboyen og lød overrasket over seg selv der han klemte på puppene til Reese. «Fittas makt, kanskje.»

«Kan hende du får fitta mi,» svarte hun, moret seg og hermet etter den slepende cowboymåten han snakket på, «men en god kvinne flår sjela di.»

«Så sant som det er sagt,» slepte han. Så løftet han en stor pote til nakken hennes og trakk ansiktet hennes tett inntil sitt. Hun sukket, ble slapp.

Det uttrykksløse blikket hennes holdt hans.

«Hør her,» sa han, «først skal jeg eie fitta di …» Han stanset, og med hånden rundt nakken hennes skjøv han henne langsomt og bestemt ned på magen mot en pute. «Så får vi se på det med sjela.»

Nå sklir han inn i bilen igjen, med en liten, brun pose full av glidemiddel og kondomer, og en iling av forventning glir gjennom magen til Reese. «Trenger vi egentlig disse i kveld?»

spør han og holder opp posen. «Du veit at jeg har lyst til å kjøre deg på tjukken.»

Det var grunnen til at hun fortsatt holdt ut med ham: Han skjønte greia. Med ham hadde hun oppdaget sex som var virkelig og ordentlig farlig. Ciskvinner kjente et snev av fare hver gang de hadde sex, antagelig. Risikoen, spenningen, ved muligheten for å bli gravid – det ene knullet som ødela (eller velsignet?) livet. For ciskvinner, tenkte Reese, var sex en lek som foregikk på avgrunnens rand. Men før cowboyen hadde hun aldri hatt gleden av å oppleve akkurat den faren. Først nå, med hiv-en hans, hadde hun funnet noe som tilsvarte ciskvinners livsendrende faktor. Cowboyen hennes kunne knulle henne og merke henne for alltid. Han kunne knulle henne og gjøre slutt på henne. Pikken hans kunne utslette henne.

Virusmengden var ikke målbar, sa han, men hun ba aldri om dokumentasjon. Det ville drepe sødmen og faren ved det hele. Han likte å leke like ved stupet selv også, presset på for å kjøre henne på tjukken, befrukte henne med virussæd. Gjøre henne til mor, gjøre kroppen hennes til vert for nytt liv, en del av henne, men likevel ikke, akkurat som mødre i all evighet.

«Vi ble enige om alltid kondom. Du sa du ikke ville ha det på samvittigheten.»

«Jo, men det var før du begynte på prevensjon.»

Første gang hun omtalte PrEP-en sin som «prevensjon» var på en kinarestaurant i Sunset Park der han følte seg trygg på at ingen av konas venner kunne komme til å se ham. Det dukket opp i hodet som en spøk, men han så på henne og sa: «Faen, nå ble jeg knallhard.» Han ba om regningen, sa at det ikke ble noe kino på henne den kvelden og kjørte henne rett hjem for å legge henne på magen på det blomstrete sengeteppet. Neste morgen sendte hun ham en av de mest sexy, men tilsynelatende ikke-seksuelle, meldingene hun hadde sendt i sitt liv – en kort video der hun stappet et par av de store, blå Truvada-pillene sine ned i et sånt pastellfarget, skjellformet etui for p-piller,

med ett rom for hver dag i måneden. Fra da av var «p-pillene» en del av sexlivet deres.

I tillegg til stigmaet, tabuet og erotiseringen var det enda en grunn til at deres spesielle form for bugchasing hadde en snert for Reese: Hun ønsket virkelig å bli mor. Hun ønsket det mer enn noe annet. Hun hadde tilbrakt hele sitt voksne liv sammen med skeive, tatt til seg deres radikale forhold og polyamori og kjønnsroller, men av en eller annen grunn var barndommens snille, hvite Wisconsin-mammaer fremdeles toppen av kvinnelighet for henne. Hun mistet aldri den hemmelige, brennende lengselen etter å bli en av dem når hun ble stor. I morsrollen kunne hun se seg selv uten ensomheten og lengselen, for som mor, mente hun, var du aldri virkelig alene. Det spilte ingen rolle at både hun og alle transpersoner hun kjente hadde erfart at betingelsesløs foreldrekjærlighet alltid viste seg å være full av betingelser.

Og dette var kanskje like viktig: Som mor så hun for seg at hun endelig skulle få den kvinneligheten hun mistenkte at barndommens gudinner oppfattet som en selvfølge. Hun hadde lagt til rette for det også en gang. Hun hadde hatt et lesbisk forhold til en transkvinne som het Amy – en kvinne som hadde en god jobb i IT-bransjen og som ble så villastrøkpresentabel at når hun snakket, forestilte man seg ordene i Martha Stewart-font. Sammen med Amy hadde Reese kommet så tett på etablert familieliv som hun trodde transjenter kunne – tilliten og kjedsomheten og stabiliteten som nå hadde bleknet på samme måte som en drøm man husker med én gang man våkner. De hadde til og med hatt leilighet ved Prospect Park, en lys, luftig bolig av det slaget som beviste at her bodde solide og respektable mennesker med god smak, sånn at det å skulle vise adopsjonsbyråene hvor de bodde var et av de lavere hindrene på veien mot morsrollen.

Men nå, tre år senere, da kilometertelleren til Reese klikket seg opp i midten av trettiårene, begynte hun å tenke på det hun kalte Sex and the City-problemet.

Sex and the City-problemet var ikke bare Reeses problem, det var et problem alle kvinner hadde. Men i motsetning til millioner av ciskvinner før Reese, hadde ingen generasjon transkvinner noen gang løst det. Problemet kunne beskrives således: Når en kvinne begynner å merke at hun blir eldre, blir det mer og mer presserende å fylle livet med en viss mening. En trang til å redde seg selv, eller bli reddet, etter hvert som skjønnhetens og ungdommens gleder blir stadig svakere. Men når det gjaldt å finne mening, hevdet Reese, hadde kvinner fremdeles – til tross for endringene feminismen hadde medført – bare fire hovedalternativer hvis de ville redde seg selv, og historiene til de fire kvinnelige hovedpersonene i Sex and the City representerte disse alternativene. Finn deg en partner, og vær en Charlotte. Ha en karriere, og vær en Samantha. Få barn, og vær en Miranda. Eller uttrykk deg gjennom skriving eller kunst, og vær en Carrie. Hver eneste generasjon av kvinner fant opp denne formelen på nytt, mente Reese, de tilpasset og vred på den, men unnslapp den aldri. Men for hver eneste generasjon av transkvinner før Reeses generasjon var Sex and the City-problemet et problem de strebet etter. Bare de mest unike, mest stealth, mest vellykkede transkvinnene fikk så mye som sjansen til å forholde seg til det. Resten var utestengt fra alle de fire alternativene i utgangspunktet. De hadde ikke jobb, ikke kjæreste, ikke barn, og en transkvinne kunne kanskje være en muse, men ingen var interessert i kunst der hun snakket for seg selv. Dermed ble standarden for transkvinner en slags null-fremtid, og enkelte andre skeive valgte kanskje å betrakte ironien, gleden og gravene skeive ofte styrter inn i, som en eneste stor fest, men å styrte inn i null-fremtiden virket mye mer glamorøst når det

vakre liket man etterlot seg var resultatet av et vilt og villet valg og ikke bare en statistisk sannsynlighet.

Da Reese bodde sammen med Amy, strebet hun etter Sex and the City-problemet selv. Det føltes helt sprøtt at hun, som transkvinne, kunne fråtse i tanker om hvor borgerlig hun hadde lyst til å bli. At det valget ikke bare ble tatt for henne, føltes som å lykkes. Så detransisjonerte Amy, og alt falt i grus.

Nå hadde fremtidsløsheten sneket seg inn i synsranden igjen. Nå gjorde Reese andre kvinners lykke om til sin egen, og gjorde virus om til barn.

«Greit,» sier hun, da de har kjørt i omtrent ti minutter.

«Greit hva da?»

«Greit. Vi ser om du kan gjøre meg gravid.»

«Seriøst?»

«Jepp.» Cowboyen hennes skal til å si noe, men hun avbryter ham. «Bare én ting, hvis vi skal gjøre dette, må du begynne å behandle meg bedre. Du må behandle meg som moren til barnet ditt.»

Han strekker seg bort og klyper henne i siden. «Mora til barnet mitt? Gi deg. Det er ikke det du vil være. Hvis jeg stikker et rumpetroll i brønnen, så vil du være sekstenåringen fra feil side av byen som er kjørt på tjukken. Du vil at alle skal vite at det er fordi du er en villig tøs.»

Hun vrir seg unna fingrene hans. «Jeg mener det. Du må behandle meg bedre.»

Han rynker panna, men holder blikket festet på veien. «Ja. Greit. Nå får vi oss noe mat,» sier han og bremser for rødt lys.

«Seriøst?» De var på vei til nabolaget hennes, Greenpoint, og som regel ville han ikke spise sammen med henne i det strøket. Han kjente for mange som bodde der. En gang

tvang hun ham med på en vegansk buffetrestaurant like ved leiligheten, og det var bare så vidt hun fikk øyekontakt med ham mens de var der. I stedet spratt blikket hans mot døra

hver gang det kom inn en ny gjest. Etter det lot hun ham få kjøre henne lenger sørover, eller iblant inn i Queens. Aldri Manhattan, aldri Williamsburg, der kona hans hadde sitt sosiale liv.

Men nå sier hun at han kan knulle henne uten kondom, og alle reglene hans fordufter. Reese kjenner et øyeblikks tilfredsstillelse. Kroppen hennes er det ultimate trumfkortet.

«Ja,» sier han, «kanskje du kan løpe inn et sted og hente noe takeaway.»

Selvfølgelig. Takeaway. Mens han venter i bilen. Hun nikker. «Klart det, hva har du lyst på?»

Inne på thairestauranten bestiller hun ingenting til seg selv. Han elsker thaicurry, på så sterkt Scoville-nivå at det knapt er spiselig. Det gjør ikke hun. Hun kan lage seg noe hjemme når han har gått. Hun skroller gjennom Instagram da telefonen ringer, og det er et nummer hun ikke kjenner, med et retningsnummer utenfor delstaten. Cowboyen hennes bruker Google Voice, sånn at meldingene fra henne ikke er synlige på iPaden hjemme, som kona låner iblant, og når han ringer, dirigerer Google det ofte gjennom rare numre.

Hun trykker på den grønne Svar-knappen og løfter telefonen til øret. «Jeg har kjøpt grønn curry med biffkjøtt, femstjerners styrke,» sier hun som hilsen.

«Oi, det var snilt av deg, men du husker kanskje at jeg er en skikkelig pyse når det gjelder krydder.» En mannsstemme. Varm og mild, men uten spor av cowboyens slepende dialekt, som han på et eller annet vis har greid å beholde til tross for mange år i New York.

Hun senker telefonen, sjekker nummeret. «Hvem er dette?»

Mannens tone endrer seg, ikke akkurat unnskyldende, men innbydende. «Reese. Hei. Sorry, det er Ames.»

Ute i bilen kan hun se cowboyen sin, skinnet fra telefonen hans lyser opp brillene han bare bruker når han leser. Hun snur seg vekk, som om han kan overhøre henne gjennom vindusglasset i bilen, restaurantens plateglass, over skramlingen fra kjøkkenet og samtalene til kundene som sitter rundt omkring.

«Hvorfor ringer du, Ames? Jeg trodde ikke vi var på talefot lenger.»

«Jeg vet det.»

Hun venter, holder munnen lukket. Hun kan høre at han puster. Hun vil at han skal snakke først.

«Jeg ringer ikke for å plage deg,» fortsetter han. «Jeg håpet du ville hjelpe meg.»

«Hjelpe deg? Jeg visste ikke at jeg hadde noe mer du kunne ta.»

Han er stille litt. «Ta noe fra deg?» Forvirringen lyder oppriktig. Det var dette som var problemet hans. At han ikke kunne se hva han hun hadde mistet på grunn av ham. «Den fortjente jeg kanskje. Men jeg lover at det ikke er derfor jeg ringer. Det er nesten motsatt.»

«Jeg er på date. Jeg venter på thaimat.» Hun vet det er hevngjerrig å si det. Men hun greier ikke å la være. Han har overrumplet henne, og hun vil både ta igjen med samme mynt og vise ham at hun har gått videre.

«Jeg kan ringe en annen gang?»

«Nei, du kan forklare deg frem til maten min kommer.»

«Er det en eller annen fyr som ser på at vi snakker sammen?»

«Jeg henter takeaway. Han venter i bilen.» Det trommer av tilfredsstillelse i brystet til Reese. Uansett hvordan Ames hadde tenkt at denne samtalen skulle utvikle seg, har hun røsket det fra ham.

«Greit,» sier han, «jeg hadde håpet å forklare dette grundig, men vi gjør det som du vil. Husker du at du alltid ville at vi skulle få barn? At det var det vi planla?»

Han kan ikke være helt seg selv hvis det er derfor han ringer. Han er ikke typen som sårer folk for moro skyld, og han må jo vite at disse spørsmålene, stilt så direkte, kommer til å såre henne. Hun føler seg som en idiot som har sagt at hun er på date.

«Er det fortsatt noe du ønsker deg? Barn, mener jeg?» Tonen stiger på slutten av spørsmålet, som om han er litt redd for at han er frekk som har spurt.

«Det er klart jeg fortsatt ønsker meg barn, for helvete,» glefser hun.

«Det er veldig fint å høre, Reese,» sier han. Tonen er lettet. Hun kjenner ham så godt at hun nesten kan se for seg hvordan kroppen hans slapper av. «For det har skjedd noe. Og selv om alt gikk som det gjorde, er du fortsatt den jeg stoler mest på at jeg kan snakke med om dette. Så vær så snill, vær så snill, med tanke på det du og jeg hadde, kan jeg få treffe deg? Jeg trenger virkelig å snakke med deg.»

«Du blir nødt til å fortelle meg litt mer enn dette her, Ames.»

Han puster ut. «Greit. Jeg har gjort en kvinne gravid. Jeg skal ha barn.»

Reese nekter å tro det. Hun nekter å tro at Ames ringer henne for å si at han har fått det hun så inderlig ønsker seg. Hun lukker øynene, teller til fem.

Serveringsdama bak disken klasker ned en brun pose og gjør tegn til at det er maten hun har bestilt. Men Reese ser det ikke. Cowboyen hennes, den grønne curryen med fem stjerner, p-pillen han skal gi henne senere – alt det har forsvunnet for henne. Et eller annet sted, på et eller annet vis, har Amy gjort det umulige: Hun har fått et barn.

Katrina sitter i kontorstolen foran skrivebordet til Ames. Det er noe ved det som er uvant og snudd på hodet. Siden hun er sjefen til Ames, er det nesten alltid han som kommer til

hennes kontor og sitter foran hennes skrivebord. I tråd med posisjonene de har i bedriftshierarkiet er hennes kontor dobbelt så stort som hans, med to hele vinduer vendt mot to nabobygg og et glimt av East River-utsikt mellom dem. Kontoret til Ames, derimot, har ett vindu med utsyn over en liten parkeringsplass. En gang, i skumringen, så han et brunt dyr trave lystig over asfalten, og insisterer fortsatt på at det var en by-coyote. Man tar den spenningen man kan få.

Katrina leter i en dokumentmappe, tar opp en brungul papirmappe og slipper den ned på skrivebordet med et klask. At hun har kommet til ham, gjør ham anspent, som en ungdom som har fått foreldrene inn på rommet sitt.

«Ja,» sier hun. «Det er virkelig. Dette skjer.» Han strekker seg etter mappa. Han holder ryggen rak og sender henne et rolig smil. Mappa åpner seg, og han ser utskrifter fra en pasientportal på nettet.

«Gynekologen min,» sier Katrina og ser nøye på ham. «Hun fulgte opp med en blodprøve og en underlivsundersøkelse. Hun bekreftet resultatet av testen jeg tok hjemme. Hun kan ikke si hvor langt jeg er på vei uten ultralyd, så det har jeg satt opp neste torsdag. Jeg mener, jeg vet at du kanskje ikke er helt sikker på hva du synes om dette ennå, men kanskje det hjelper hvis du blir med? Hvis jeg er mer enn fire uker på vei, kan vi se barnet – eller embryoet, blir det vel?»

Han vet at hun gransker ham for å se hvordan han reagerer. Han klarte ikke å reagere da graviditetstesten viste seg å være positiv. Han føler seg like lammet nå som han gjorde da, men kan ikke lenger utsette hele greia ved å si at han vil vente til det offisielt er bekreftet før han blir følelsesmessig involvert. «Utrolig,» sier han og tester ut et smil han er redd ligner en grimase. «Da er det vel virkelig. Særlig siden vi har –», han leter etter en formulering et øyeblikk, og ender med denne, «– en saksmappe full av beviser.»

Katrina flytter litt på seg og legger beina i kors. Hun har behagelige sko med kilehæl. Han legger alltid merke til hva hun har på seg, halvt av beundring og halvt fordi han har for vane å følge med på siste mote for kvinner. «Det har ikke vært så lett å tolke reaksjonen din,» sier hun forsiktig. «Jeg vet ikke, jeg tenkte at hvis du fikk se det svart på hvitt, ville jeg kanskje klare å forstå hva du faktisk føler.» Hun stanser og svelger. «Men det gjør jeg fortsatt ikke.» Han ser hvor mye det koster henne å hevde seg såpass.

Han reiser seg, går rundt skrivebordet og lener baken mot det, rett foran henne, sånn at beina deres berører hverandre.

Han snur utskriftene, ser en liste med prøveresultater, men skjønner dem ikke. Hjernen kortslutter da han kryssrefererer informasjonen han helt tydelig ser – han skal bli far – med informasjonen han har lagret i hjertet: Han burde ikke bli far.

Det er tre år siden Ames sluttet å ta østrogen. Han satte sin siste dose den dagen Reese fylte trettito. Reese, eksen hans, bor fortsatt i New York. De har ikke snakket med hverandre på to år, men han sendte henne et bursdagskort i fjor. Han fikk null respons. Mens de var sammen, snakket hun skråsikkert om at hun kom til å få barn før hun var trettifem. Så vidt han vet, har det ikke skjedd.

Det er først nå, tre år etter bruddet, Ames klarer å snakke avslappet om Reese, omtale henne som «eksen min» og fortsette samtalen uten å dvele ved det. For sannheten er at han fortsatt savner henne på en måte som innebærer at det er farlig å tillate seg å snakke om henne, tenke på henne –slik en alkoholiker ikke kan tenke for mye på at hun har skikkelig lyst på bare ett glass. Når Ames tenker intenst på Reese, føler han seg forlatt, han blir sint, grinete og – det verste av alt – skamfull. For han klarer ikke å forklare hva det egentlig er han fortsatt vil med henne. En stund trodde han

at han ville ha et kjærlighetsforhold, men begjæret har mistet ethvert preg av noe seksuelt. I stedet savner han henne på en nesten familiær måte, slik han savnet og følte seg sviktet av sin biologiske familie da de kuttet kontakten med ham de første årene av transisjonen. Følelsen av å ha blitt forlatt nappet i en nerve som lå dypere og var mer pubertal enn opplevelsen av at voksen kjærlighet blir avvist. Reese hadde ikke bare vært kjæresten hans, hun hadde vært noe i nærheten av moren hans. Hun lærte ham å være kvinne … eller rettere sagt, han lærte å være kvinne sammen med henne. Hun fant ham da han var formbar og tidlig i utviklingen, i en pubertet nummer to, og formet ham etter sin smak. Og nå var hun borte, men merkene etter hendene hennes satt igjen på en måte som innebar at han aldri kom til å glemme henne. Han hadde ikke forstått i hvor liten grad han hang på greip som menneske uten Reese før etter hun begynte å rive seg løs fra ham, før savnet av henne gjorde så vondt at han nok en gang begynte å iføre seg maskulinitetens rustning og litt vilkårlig detransisjonerte for å kunne kle seg fullt og helt i den. Og nå har han levd i en testosteronavhengig kropp igjen i tre år. Og selv uten injeksjonene og pillene trodde Ames at han hadde gått på testosteronblokkere lenge nok til at testiklene hadde tørket inn og blitt permanent sterile. Det var det han sa til Katrina den første gangen noe skjedde mellom dem, den kvelden byrået arrangerte sin årlige påskeøltønnejakt. Han sa han var steril – ikke at han hadde vært transperson med inntørkede baller.

Ames blar gjennom papirene i mappa Katrina har kommet med. Under utskriftene fra legen er det flere utskrifter, fra noe som ser ut som Reddit-forumer. «Hva er dette?»

Hun senker hånden til magen. Den er flat, ikke noen babykul, men hun fører seg allerede som en gravid kvinne.

«Altså, jeg vet at du sa at du var steril. Jeg undersøkte litt, og sterilisering er visst nittini prosent effektivt, men jeg fant noen innlegg, fra menn som fortsatt kunne gjøre kvinner gravide –»

Han hever en hånd. «Vent litt nå. Jeg har aldri sagt at jeg har sterilisert meg.»

Det er bare en glassvegg som skiller kontoret hans fra gangen, akkurat som med de andre kontorene i denne raden. Hans ligger i enden, ved siden av en nisje der man finner kopimaskinen, vannkjøleren og et lite kjøkken der det – takket være en kampanje HR-avdelingen har kjørt i det siste – bare er sunt økologisk snacks å finne. Trafikken av kolleger i gangen er konstant hele dagen. Han vurderer ikke kontoret sitt som noe ideelt sted for å komme ut som forhenværende transperson.

«Ikke? Men vi har jo ikke brukt kondom på flere måneder, og hele den tiden har jeg trodd at … Hva mente du da? Dårlig sædkvalitet, liksom?»

«Jeg hadde veldig lave testosteronnivåer en stund.» Han strever med å holde stemmen rolig, med å motstå lysten til å senke den av ren nervøsitet. «Og da tørket testiklene inn, og legen sa at sæden aldri kom til å være levedyktig mer.»

Da Ames første gang gikk til legen for å få resept på østrogen, var han hos en hyggelig eldre endokrinolog som ikke hadde begynt å behandle transpasienter fordi han var spesielt interessert i kjønnsidentitet, men fordi han sa transpasienter var «så glade for å komme hit og få behandling». Flertallet av de andre pasientene til denne legen hadde hormonforstyrrelser som gjorde dem følelsesmessig ustabile. Etter at legen oppdaget transtakknemligheten, fylte han avtaleboka med så mange transpersoner han bare fikk tak i.

Ames, som ikke hadde hatt noen form for utredning, og ikke hadde noen av de dokumentene hormonenes portvoktere pleide å forlange, hadde gått i ukevis før legetimen og engstet

seg for at endokrinologen skulle vurdere ham som «ikke egentlig trans» og nekte ham hormoner. Så da han fikk høre at denne legen satte pris på å få høre at han ble satt pris på, var han overstrømmende takknemlig og gikk derfra med en resept på østrogensprøyter, akkurat slik han hadde håpet. «Det kan hende jeg forhastet meg litt med den resepten forrige gang,» sa legen fortrolig neste gang han var der. «Jeg burde ha sagt mer om sterilitet.» Han sa til Ames at han ville bli permanent steril i løpet av det første halvåret på hormoner og anbefalte ham en sædbank.

Neste dag tok Ames et voldsomt mot til seg og ringte sædbanken. Han hadde ikke lyst til å tenke på å bli far, den siste fjæren i manndommens hatt, men tvang seg til å ringe likevel. Resepsjonisten som tok telefonen oppga en årspris for oppbevaring av sæd på nivå med det Ames betalte for TVkanalene sine, og han tenkte at det antagelig var en rimelig pris for å bevare levedyktigheten til sine fremtidige genetiske etterkommere. Resepsjonisten satte ham på vent for å sette opp en time, og Ames lyttet til Vivaldi og funderte på om han burde si opp HBO-abonnementet for å ha råd til denne sædbanken. Det var vanskelig å få fullt grep om den enorme tyngden i farskap og generasjonsledd, men veldig lett å få grep om hvor veldig liten lyst han hadde til å si opp HBO.

Uten å tenke mer over saken la han på. Da det begynte å sprenge i brystvortene den våren, regnet han med at det uansett var for sent. Jo vondere brystvortene ble, desto mindre følte han at han ble kvalt av frykt når han tenkte på farskap. Nå satt Katrina på kontoret hans, og for første gang på veldig lenge var han nødt til å tenke på muligheten for å ha avlet et barn. Snart, veldig snart, ville han bli bedt om å ta en beslutning, som kom til å føre til andre beslutninger, generasjoner av beslutninger som ble skapt av denne ene beslutningen.

«Testiklene dine tørket inn?» spør Katrina forbløffet. «Men jeg syntes de føltes helt normale!»

«Ja,» nikket han. «Jeg mener, de er ikke digre, liksom.»

«Nei, ikke digre,» bekrefter Katrina, og legger til et oppmuntrende: «Men helt i orden!»

På den andre siden av glassveggen stanser Karen fra kreativ avdeling i gangen for å pakke ut en granolabar. Det går plutselig opp for Ames at han og Katrina faktisk sitter der og snakker om ballene hans midt i arbeidstiden.

Ames hadde fått høre kontorsladderen om Katrina så snart han begynte i byrået. Stygg skilsmisse. Hun hadde gått fra mannen sin noen måneder før Ames var på jobbintervju. Hun satt på kontoret sitt og gråt, fortalte kollegene, og så ga hun sekretæren beskjed om at mannen hennes ikke skulle settes over når han ringte. Han var utro, sa én. Nei, nei, hun hadde spontanabortert. Feil, sa en annen, de hadde økonomiske problemer. Spekulasjonene var både sensasjonslystne og tvangsmessige – å ha en sjef er så vanlig at man sjelden bemerker hvor pussig det er, men strukturen i det hele fører til at selv den mest gjennomsnittlige leder blir gjenstand for persondyrking. Som underordnet må man bringe til veie en erkjennelsesteori som forklarer hvordan det er blitt slik at hun hersker over den autonomien man setter så høyt. En grunnleggende forståelse av kapitalismens vilkårlige mekanismer er ikke nok – hjertet krever en menneskelig forklaring. Det var i alle fall sånn Ames rettferdiggjorde forelskelsen i starten.

Det første året Ames jobbet for Katrina, holdt hun like fullt privatlivet sitt privat. De snakket ikke om skilsmissen hennes, men Ames forsto intuitivt. Han la merke til den lette sårheten og utmattelsen som hang ved henne, den nesten tenåringsaktige angsten og viljen til å teste ut dårlige ideer som førte til et visst drit-og-dra-preg på arbeidet og en likefrem ærlighet overfor kollegene.

Hun utviklet en instinktiv mistro til konvensjonelle fortellinger. Når kjedelige bedriftskunder henvendte seg til byrået, hendte det at et par mye mørkere og mer eksperimentelle ideer til reklamekampanjer på nettet dukket opp innimellom de mer konvensjonelle variantene i presentasjonen. Dadaisme for Clorox-rengjøringsmidler. Kyborg-fortvilelse for Anker batterier. En serie radioreklamer for Purina der Jon Lovitz spilte på nittitallsnostalgi ved å gjenta kultklassikerollen som kritikeren Jay Sherman og ga diverse valper dårlig omtale. Det gjorde henne god i jobben. Ames tolket hangen til å omfortolke verden i nye fortellinger som skilsmissefremkalt.

Et godt stykke inn i forholdet, da de hadde ligget med hverandre mange ganger, nevnte hun skilsmissen. De lå i senga hjemme hos ham, på siden, vendt mot hverandre, han støttet opp på albuen, hun med ansiktet på et av de skoggrønne putevarene, det blanke, brune håret senket seg fra hode til pute til seng. Den tente nattbordlampen bak henne lyste opp ansiktets ytre månesigder – han la fortsatt merke til buen i et øyebryn på ren refleks.

«Det er sikkert noen på jobben som har fortalt at jeg spontanaborterte,» sa hun. «Jeg var dum nok til å snakke med et par stykker om det. Å si noe som helst til Abby er jo en tabbe.» Han lo, for ja, Abby var en sladrekjerring.

«Når du blir skilt,» sa hun etter et øyeblikk, «venter alle at du skal komme med en historie som rettferdiggjør det. Alle skilte damer jeg har møtt har hatt en historie som forklarer hvorfor de er skilt. Men i virkelighetens verden går historien og de egentlige årsakene til skilsmissen i hver sin retning. I virkeligheten er alt mye mer motstridende. De forklaringene jeg kan gi, ligger nærmere en stemning enn en serie av årsaker og virkninger. Men når jeg snakker om det, vet jeg at folk vil ha årsak og virkning, et klart derfor.»

«Greit,» sa Ames. «Så hva er stemningen i skilsmissen din?»

«Jeg kaller det i grunnen ‘heterofiliens kjedsommelighet’.»

«Skjønner. Lider du fortsatt av heterofiliens kjedsommelighet?» spurte Ames og gjorde en storslått armbevegelse mot tablået de befant seg i, et soverom etter samleiet.

«Jeg spontanaborterte,» svarte hun trassig og punkterte ironien hans.

Ames skyndte seg å be om unnskyldning.

Katrina flyttet på en pute, og da hun snudde seg mot Ames igjen, var ansiktet … muntert? «Nettopp, der bekreftet du poenget mitt. Da jeg sa ‘heterofiliens kjedsommelighet’, trakk du det i tvil, men da jeg sa ‘jeg spontanaborterte’, ba du om unnskyldning med én gang. Og derfor er det den offisielle forklaringen på skilsmissen. Det er aldri noen som trekker den i tvil. Å spontanabortere er personlig, så det betyr at jeg går helt klar. Den forklaringen taler for en skilsmisse som Danny ikke hadde skyld i – en sorg fordi du mister noe du ikke helt kan sette ord på. Folk går ut fra at sorgen skapte en trist splid mellom ektefellene – ingen hadde skyld. Man går bare ut fra ting. Det er aldri noen som spør hva jeg egentlig følte da jeg spontanaborterte.»

«Hva følte du egentlig da du spontanaborterte?» spurte Ames.

«Jeg ble lettet.»

«Lettet?»

«Ja. Jeg ble lettet. Og det fikk meg til å føle meg som en psykopat. Jeg leste masse artikler i dameblader om spontanaborter, og i alle sammen sto det at jeg kom til å oppleve sorg og skyldfølelse. De forsikret meg at det ikke var min skyld: at det ikke var på grunn av det vinglasset jeg drakk den ene gangen, eller den italienske baguetten som var full av prosessert kjøtt. Men jeg tenkte aldri at det var min skyld. Min skyldfølelse kom av at jeg ikke følte skyld. Og etter å ha følt det sånn en stund begynte jeg å spørre meg hvorfor. Hvorfor

følte jeg meg lettet? Det fikk meg til å ta en nærmere kikk på ekteskapet mitt. Jeg var lettet på grunn av noe jeg ikke hadde lyst til å innrømme: Jeg hadde ikke lyst til å være sammen med Danny lenger, og hvis vi fikk barn, ble jeg jo nødt til å være det. Danny var en fin kjæreste å ha da jeg var yngre, da vi gikk på college. Sånn som en sanktbernhardshund hadde vært fin å ha hvis du gikk deg vill på fjellet, på en måte. En stor, koselig kropp man kunne finne ly bak. Danny var et slags bilde jeg arvet av hvordan en mann skulle være, kanskje fordi jeg vokste opp i Vermont. Vi kledde hverandre – jeg mener, nesten fra begynnelsen av visste jeg at den dagen vi satte inn et brudebilde i avisen, kom det til å se ut som det var fra et elegant magasin. Så da han fridde, sa jeg ja, enda vi hadde vært sammen i to år og vel aldri hadde sex som varte i mer enn et kvarter, medregnet forspill, og til tross for at da vi hadde vært sammen i tre måneder, hadde jeg på et eller annet vis allerede begynt å ta meg av klesvasken hans.

En gang fleipet jeg med at ekteskapet mitt var som en pushup-BH: Tok seg godt ut under en bluse, men du vet at alt sammen bare er vattering, og på slutten av dagen bare gleder du deg til å få av deg hele greia. Venninnene mine lo, men jeg følte meg iskald, for det gikk opp for meg at jeg hadde kommet i skade for å si sannheten, og den var fæl.»

Ames lyttet. Hun hadde sagt en gang at hun likte at han ikke så ut til å føle at han var nødt til å si noe eller gi råd når hun høylytt jobbet seg gjennom en tanke.

Katrina tok av seg øredobbene og la dem på nattbordet. «Danny og jeg gikk på Dartmouth sammen med et annet par – Pete og Lia. Da de flyttet til New York fra Seattle, startet de en greie der de inviterte andre ektepar hjem til seg for å se på Cheers og spise pai. Hele gjengen var sånne folk som likte fjellklatring og kalte seg gourmeter. Alle utenom meg var veldig, veldig hvite. Å se på Cheers var en del av den

underlige hipster-ironien deres. Alle snøftet av åttitallets kjønnsrollemønster, som om vi var mye bedre enn som så, som om vi faktisk hadde kommet veldig langt siden den gang. Fittejegeren Sam Malone og hun derre hvinende wannabefemininisten som innerst inne bare ville ha pikk, hva het hun igjen? Å! Jeg klarer ikke å huske navnet hennes.»

«Diane,» sa Ames.

«Ja, Diane. Jeg husker den ene kvelden, etter at jeg mistet barnet, da alle mennene liksom brettet seg rundt konene sine med én gang episoden begynte, og alle damene la seg fornøyd til rette i armene til mannen sin. Som kjærlige dyrepar. Og plutselig så alle sammen ut som aper som lysket hverandre. Jeg ble helt kvalm. Og Danny, man kunne se at han lente seg tilbake i modulsofaen, bredte de lange armene ut så jeg kunne plassere meg mellom dem og være god konemor sånn som de andre. Men jeg nektet. Jeg satt stivt ved siden av ham på sofaen med tretti centimeters avstand mellom oss. Vertskapet satte på Cheers, og vi så på menn og kvinner som sa helt forferdelige ting til hverandre, og lo som om det ikke var akkurat det samme vi gjorde selv. Eller gjør.»

«Nettopp,» sa Ames og nikket.

«Og hele tiden,» fortsatte Katrina, «satt Danny og sendte meg sårede blikk i smug. Jeg tror ikke han visste hva som var verst: det jeg tenkte eller det alle vennene våre tenkte. Men jeg ga blaffen. Der og da kunne ingen ting i hele verden ha fått meg til å bry meg om at han ble såret. Akkurat da klandret jeg ham for å ha ødelagt meg. For å ha gjort meg til psykopat. Alle tanker handlet om ham, som om jeg rent fysisk knivstakk ham med dem. Jeg tenkte det samme igjen og igjen: Hvis ikke du hadde irritert meg sånn, ville jeg ikke ha vært glad for å ha mistet barnet.

Jeg mener ikke at det var rettferdig, ikke logisk heller, men jeg skjønte at jeg hadde følt det sånn veldig lenge. Jeg hadde

ikke engang våget å sette ord på det i tankene. Det var bare noe med selvtilfredsheten i den situasjonen som slapp det løs, med det at jeg skulle være kjæleapen hans samtidig som vi lot som vi hadde utviklet oss.»

Katrina avbrøt sin egen historie med en dyster latter. «Og så var det vel omtrent på den tiden jeg fant den hemmelige samlingen med asiatporno.»

«Han hadde en hemmelig samling med asiatporno?»

«En hel haug på PC-en, og noen DVD-er som het Anal Asians eller noe sånt.»

«Tja, jeg vet ikke helt,» sa Ames. «Hvis jeg hadde vært en asiatisk kvinne, og mannen min hadde en samling med asiatporno, så ville jeg kanskje blitt smigret. Det betyr i det minste at han er tiltrukket av meg.»

«Nei,» sa hun. «Du skjønner ikke greia. Det betyr at du begynner å få en snikende mistanke om at til tross for alt dere har vært gjennom, til tross for årevis der dere har lært voksenlivet sammen, er det en mulighet for at mannen du giftet deg med bare er sammen med deg fordi han har en fetisj for asiater – enda jeg hele livet har følt at jeg ikke helt er asiatisk nok. Han greide ikke engang å fetisjere meg skikkelig.»

«Hva kaller man en sånn chaser?» spurte Ames.

«En sånn hva?»

Han trakk dyna rundt seg, ble plutselig kald. Det føltes som å ha trasket tankeløst ut i en vinterstorm og oppdaget at han hadde snublet ut på en tilfrosset innsjø med veldig tynn is. Han hadde bare vært borti chasere i én sammenheng. «Sånn som, øh, en transe-chaser. Hva kaller man en asiat-chaser?»

Hun gransket ham med et underlig blikk. «En ris-chaser,» sa hun tonløst. «Da jeg var barn, i Vermont, og andre unger så pappa sammen med mamma – de elsket å mobbe meg med at faren min hadde gulfeber.»

Plutselig skjønte Ames at hun trodde han spurte om seg selv. At hun trodde han ville vite hva slags stygt ord som kunne brukes om ham, nå som han hadde ligget med henne. Han kvalte den overveldende trangen til å protestere vilt. Til å si: Herregud, nei, jeg tenker jo ikke sånn, at det å ha sex med et bestemt menneske skulle stemple meg som noe – det er bare det at jeg faktisk skjønner hvordan det er å være gjenstand for en fetisj. Jeg skjønner hvordan det er når noen tenker at det å begjære meg er nedverdigende eller fornedrende for dem.

Men selv i dette øyeblikket føltes en sånn innrømmelse altfor risikabel. Hva om det å komme ut som tidligere transperson betydde at han aldri fikk gå til sengs med henne igjen? Hva om det førte til at de ikke kunne jobbe sammen lenger? Nei, det var bedre å vente til et passende øyeblikk.

Det hendte Ames gransket Katrina og forestilte seg hvordan det ville være å fortelle henne det. Hvordan hun ville reagere. Når han var alene, sa han til seg selv at kanskje, kanskje, ville hun til og med tenne på det. At kanskje årsaken til at hun skilte seg fra Danny i bunn og grunn var seksuell. At hun ikke var skeiv, akkurat – men ikke helt tente på livet som gift og streit heller.

For hun var virkelig en freak i senga. Sexlivet deres var mye villere enn han hadde forestilt seg da han var avstandsforelsket. Første gang de lå med hverandre var det i fylla, og det var ganske typisk heterodynamikk. Den andre gangen – da de var klin edru, midt på dagen en uke senere, etter at hun tok en dag med «hjemmekontor» og ga ham, sin underordnede, beskjed om å gjøre det samme – hadde helt klart vært skrudd.

På kjøkkenet hjemme hos seg selv hadde hun åpnet kjøleskapet og lent seg inn i det. Synet av henne bakfra, og den seksuelle spenningen som lå tykt i lufta, fikk ham til å synke ned på kne og halvt kysse, halvt trykke seg inntil den

jeanskledde rumpa. Hun snudde hodet og så på ham fra kjøleskapet, med et nesten bekymret uttrykk, samtidig som hun strakte hånden bakover og grep tak i håret hans.

«Er du sikker på at dette er greit for deg?» spurte hun. «Hvis dette med kjønn hadde vært motsatt, og en mann hadde beordret en kvinnelig ansatt til å seg en dag fri fra jobb og komme hjem til ham, ville jeg jo ha syntes det var motbydelig.»

Hun hadde håret hans snodd rundt fingrene da hun spurte, så han kunne ikke trekke hodet bakover, og det endte med at han svarte rumpa hennes, med munnen bare noen centimeter fra høyre rumpeballe, som om den var en mikrofon.

«Jeg elsker det, tro meg,» sa han til rumpa hennes. «Jeg er i himmelen. Jeg har alltid hatt en greie for sjefete damer. Å ligge med hun som faktisk er sjefen min er som å ha låst opp et hemmelig sexynivå. Jeg samtykker eller hva det nå heter, bare la meg få ha ansiktet her, vær så snill.»

«Så burde jeg være litt mer sjef her, da?»

Han kikket opp på henne, greide ikke å fatte hvor heldig han hadde vært. Å finne en bossy dame som attpåtil bokstavelig talt bestemte over ham fra før? Lotto-odds. «Ja,» sa han. «Ja takk.»

«Greit.» Hun lo, og snudde seg mot ham, sånn at nesa hans havnet på nivå med skrittet hennes. «Lag en powerpoint om hvorfor jeg bør la deg få bli værende der nede med ansiktet oppi fitta mi.» Han lukket øynene, pustet lykkelig inn; en gryende forståelse av at hun tente like mye på denne leken som han gjorde, meislet løs et lag av forkalkningen som hadde begynt å danne en skorpe over kjønnsdriften, og dermed over hjertet, og dermed over livet.

Neste dag sendte hun ham en mail mens begge var på kontoret. Venter fortsatt på den powerpointen vi snakket om. Når kan jeg regne med å få den?

Han visste ikke helt om han burde svare uten omsvøp. Han, som hadde et vell av hemmelige skeive meritter, var blitt fullstendig overrumplet av denne skilte, streite dama. Noe som selvfølgelig var så sinnssvakt sexy at han et øyeblikk vurderte å finne et avsidesliggende toalett der han kunne ta seg en runk. LOL, svarte han spinkelt.

Nei, jeg mener det. Jeg forventer at du viser meg presentasjonen innen arbeidstidens slutt på torsdag. Hvis du leverer for sent, kommer jeg til å tvinge deg til å vise den i et konferanserom. Du bestemmer.

Denne greia han hadde med Katrina – maktspillet, spenningen i å prøve å skjule ting på jobben og den eksplisitte flørtingen –alt dette hadde løpt sammen i skikkelig god sex. I sitt tidligere liv hadde Ames transisjonert for å leve som kvinne før han noen gang hadde hatt skikkelig god sex, og han hadde ikke vært sikker på at han noen gang kom til å ha skikkelig god sex igjen etter detransisjonen. Alle andre kjærlighetseventyr han hadde prøvd seg på som heterofil mann hadde koblet hjerne og kropp fra hverandre, noe som hadde ført til at han ikke greide å vise ekte opphisselse eller fryd, heller ikke når han gjorde alt det som skulle gjøres, helt til partneren til slutt tolket denne frakoblingen som likegyldighet og ga slipp på ham. Når det skjedde, bare drev han vekk helt uanstrengt, som i filmer om skipsforlis, der den elskedes kropp langsomt flyter ned i havets avgrunn. Men ikke med Katrina. Med Katrina og sjefsleken hennes var han helt til stede, oppildnet, dagdrømte om det også når de var fra hverandre. Utrolig nok hadde ikke begjæret falmet i løpet av de fem månedene de hadde vært sammen. Snarere hadde det vokst, blitt vilt – en frodig, uregjerlig, grønn natur som bredte seg utover den anstendige oppførselens pent anlagte stier og blomsterbed.

Det ante ham at selv om Katrina var for stolt til å si det rett ut, hadde de en form for sex som hun lenge hadde lengtet etter, men ikke visst hvordan hun skulle be om. At hun for første gang i sitt liv opplevde hvor fortumlet man kunne bli av god sex – sånn sex som får folk til å reise tvers gjennom landet for å få bare noen timer sammen, som får dem til å snakke om å kjøpe bolig sammen, eller flytte sammen, eller bare generelt sett flette hverdagen sin sammen på en måte som i praksis er uforsvarlig når man ikke har stått hverandre nær særlig lenge. Kort sagt, sexen han og Katrina hadde var av det slaget som innebærer at når en graviditetstest viser seg å være positiv, er det så absolutt et alternativ å beholde barnet.

Bortsett fra to forbehold: For det første visste hun ikke at han en gang hadde vært transperson, og for det andre, etter all den mentale gymnastikken han hadde holdt på med, etter alt han hadde lært av å transisjonere og detransisjonere, var og ble farsrollen den ene tingen som krenket kjønnsidentiteten hans på en måte han ennå ikke klarte å svelge uten en snikende følelse av skrekk. At kroppen hans skulle gjøre ham til far, slik faren hans var for ham, og faren hans før ham, og så videre og videre, innebar å bli dømt til å kjempe med den skrekken resten av livet.

Herregud, han hadde skjult så mye av fortiden for henne, en grumsete, halvt uttalt fortid, og påskuddet for å dekke til alt sammen var å beskytte forholdet mot de andre på jobben. Og det gjorde ham helt utslitt, til tross for at det å viske ut ting hadde blitt en naturlig måte å forholde seg til fortiden på.

Nå skyver Katrina seg frem i stolen på kontoret hans og tar hånden hans. «Ames, hjelp meg,» sier hun lavt. «Hva vil du gjøre? Jeg ber deg ikke om å ta noen avgjørelse for meg. Jeg ble overrasket da jeg oppdaget at jeg er glad. Å si det får meg til å

føle meg sårbar, så vær så snill, gi meg en slags følelse av hva dette betyr for deg.»

Hun tar seg til magen igjen. Barnet som ennå ikke er et barn innenfor hånden hennes. Han husker å ha hørt at fosterets puls kan registreres når man er fire uker på vei. Han husker at hun har spontanabortert en gang. Den stillferdige smerten i det. Det er vondt å tenke på hva hun kanskje går igjennom nå. «Du sa til meg at du var steril, og nå er jeg gravid,» sier hun. «Og når legen har bekreftet det – noe du ba om – er det eneste du har å si at testiklene dine tørket inn? Det er ikke sånn menn vanligvis reagerer når de får vite at de kanskje skal bli far.»

Far. Uttalt av moren. Hun slipper hånden hans og tar den brungule mappa, og så gransker hun papirene selv, unngår blikkontakt da hun fortsetter.

«Dette er milevis unna hvordan jeg hadde ventet at du kom til å oppføre deg hvis du faktisk trodde at det ikke var mulig. Glede, frykt, fryd, sinne, hva som helst. Men du er overrasket på samme måte som om vi hadde fått bord på en restaurant der du trodde det var lang ventetid. Kan du forklare meg hva som foregår i hodet på deg?»

Ames puster inn. Venter. Puster ut nå. Hun venter. Forventer at han skal si noe, gjøre noe. Det er sånn han er nå, sier han til seg selv, en som tar avgjørelser, som ikke bare lar livet skje med ham. Var det ikke det han virkelig lærte av å transisjonere, av å detransisjonere? At man aldri kan kjenne til alle sider av saken, at utsettelse er en måte å gjemme seg fra virkeligheten på. At man bare finner ut hva man vil, og gjør det? Og kanskje, hvis man ikke vet hva man vil, så bare gjør man noe likevel, og alt blir annerledes, og kanskje det avdekker hva det er man egentlig vil.

Så gjør noe.

Og kanskje han ikke kunne ha valgt et bedre sted enn kontoret sitt når han skulle fortelle det – han hadde alltid

tenkt at det skulle skje over en middag et eller annet sted, der de skulle bli sittende og snakke om det. Men med innsyn fra kjøkkenkroken på kontoret? På jobb? Dette er det eneste stedet der hun ikke kan frike helt ut, der hun i det minste må late som hun tar det rolig.

Tausheten hans trekker ut. Til slutt gjør Katrina en håndbevegelse, vipper håndflaten opp, som for å si Hva er det?

Bare si det.

Så han gjør det. «Jeg fikk beskjed om at jeg var steril av legen som ga meg østrogen. Jeg satte østrogensprøyter og tok testosteronblokkere i rundt seks år, mens jeg levde som transkvinne. Han sa at jeg kom til å bli permanent steril etter seks måneder. Så, altså, med tanke på at jeg har en fortid som kvinne, er farskap ganske overveldende for meg å takle følelsesmessig.»

«Du levde som hva, sa du?» Ansiktet hennes tømmes for uttrykk.

«Jeg var transkvinne. Det er derfor jeg trodde jeg var steril.» Han strekker hånden mot skulderen hennes for å støtte henne. Han skal til å spørre om han kan fortelle alt.

Hun gjør et raskt rykk med armen under hånden hans, og mappa med vitnesbyrd om steriliseringer og graviditetstesten fyker rett mot ansiktet hans. Han dukker instinktivt til siden. Den gule mappa streifer skulderen hans, åpner seg, og utskriftene drysser ut.

Han vil berolige henne, prøve å ta på henne igjen – men hun spretter kvikt opp på beina. «Dette er helt utrolig. Jeg føler meg, herregud, jeg føler meg –» Det er som hun ikke greier å snakke, og i stedet løfter hendene til kragebeinet som om hun vil skyve ut ordene som har satt seg fast. «Lurt! Du har lurt meg. Hvorfor gjør du noe sånt mot meg?»

Han har nok erfaring med å komme ut til å vite at hvis han insisterer på at han ikke har gjort noe mot henne, kommer

det bare til å bli verre. I stedet kveler han en innskytelse til å bøye seg og samle utskriftene i mappa igjen. Utskriftene fra Reddit-forumene virker plutselig grellere og mer perverse enn om hun hadde slengt alt de hadde utvekslet av selfier og sexter i fem måneder utover. Og likevel rører han seg ikke. Hun står med én skulder fremover, som en bokser, og selv om hun ikke er typen til det, er han ikke sikker på at hun ikke kommer til å smelle til ham hvis han bøyer seg ned. Men så skvetter hun brått til og virvler rundt.

Josh fra bedriftsutvikling glaner på dem gjennom skilleveggen av glass. Da Katrina oppdager at han glor, bøyer han seg mot det lille kjøkkenet og snapper til seg et eple fra trådkurven som henger ved døra. Men han klarer ikke å motstå fristelsen og snur seg mot dem igjen for å se på kontortitteskapet innenfor glasset. Han sender Ames en kjapp dæven, kompis-grimase. Katrina stirrer på Josh. Hun er synlig opprørt, den vante behersket-sjef-holdningen er fortsatt nokså oppsmuldret.

«Hei, Josh,» sier Katrina kort gjennom glasset. Josh er så trollbundet av det han ser at det virker som han ikke legger merke til at den fjerde veggen brytes ned. Hun tar to bestemte skritt, uten å bry seg om utskriftene som ligger strødd, og åpner døra. I gangen snur hun seg og ser surt på Ames. «Kan du være snill å ta opp den mappa jeg mistet –», hun peker på arkene som ligger strødd utover gulvet, «– og komme inn på kontoret mitt med den om en times tid? Jeg er sent ute til en telefonsamtale nå. Men vi kan snakke mer om dette da.»

«Selvfølgelig,» sier Ames. «Gleder meg.»

Han bøyer seg for å samle sammen arkene. Josh venter til Katrina har rundet hjørnet i gangen, bøyer seg inn av døra hun lot stå på vidt gap, kaster eplet opp i lufta, fanger det og smiler selvtilfreds ned mot Ames. «Kjærestekrangel?» spør han.

«Så ungdomskilden din ser ikke ut til å ha tørket inn ennå,» sier Ames og sniker seg til å kikke på ansiktet til Reese da de trekker inn i en skyggefull virvel i den langsomme strømmen av flanører som nyter aprilsolen i Prospect Park.

Han synes hun ser ut omtrent som da hun var i tjueårene. Faktisk er hun enda mykere – kjolen med lavendelblå og hvite ruter fremhever den pæreformen damebladene omtaler som en kroppsfasong man må være omhyggelig med å velge klær til for å tone ned på kledelig vis, men som Reese alltid og ikke særlig stillferdig har skattet høyt som et tegn på uvanlig god passeringsevne.

Perioden da østrogenet også ga ham myk, kvinnelig hud hadde utsatt de første skavankene og furene, men da huden ble grovere igjen, og skjeggstubbene stakk ut på nytt, hadde et par grå speidere slått leir blant de mørkere hårstråene. Han hadde vært nøye med å barbere dem vekk i morges. Både som en mann som skal treffe en eks for første gang på flere år og vil skjule alle tegn til å ha blitt eldre, og forvirrende nok på grunn av et slumrende konkurranseinstinkt, en trang til å vise at han fortsatt er en skjønnhet.

«Og østrogennivåene dine ser ut til å ha sunket,» sier Reese, men uten noen særlig giftighet, som om hun bare er for sliten for høflighetsfraser, ikke egentlig prøver å såre ham.

«Jeg har hørt at smilerynkene mine er stilige.»

Reese sukker. «Jeg vil ikke snakke om hvordan du ser ut, Amy. Det der gidder jeg ikke.»

«Så klart. Helt fair.» Han ignorerer det med «Amy». Navnet fornærmer ham ikke, det er bare et navn ingen bruker lenger.

«Jeg ville bare si at du ser strålende ut.»

Reese trekker på skuldrene, og så slikker hun kanten av iskremsandwichen han har spandert.

Likegyldigheten overrasker ham. Han hadde satset på at komplimentet skulle bety noe for henne.

«Hallo,» sier han, i en påtatt lett tone, «jeg anstrenger meg her, faktisk, og innrømmer at du ser helt strålende ut.»

Hun ser på ham som om han akkurat steg ut av et romskip. «Å,» sier hun til slutt, «skjønner. Du ga meg et kompliment som mann. Du er vant til at kvinner bekrefter komplimentene dine som om du er mann.»

Det er sant. Folk pleier i det minste å legge merke til at han gir dem et kompliment.

Hun blafrer med øyevippene og griper seg til brystet i en grufull parodi. «Milde måne! Lille jeg?»

«Det holder, Reese.»

«Du skal være glad for at jeg i det hele tatt sa ja til å komme. Du får ikke en guttegæren tenåring i tillegg.»

«Jeg ser det.»

Første gang de traff hverandre, var det på en piknik her. En piknik for transdamer. Han bor fortsatt i leiligheten ikke langt fra nordenden av Prospect Park. Den de hadde delt. I tidens løp har minnene med Reese i parken blitt erstattet av nye. Stedene der han jogger, der han leser ved dammen eller studerer fugler – i håp om å få se en av rødhalevåkene som bygger rede der, men ofte må han slå seg til ro med en rømt sangfugl, eller en svane hvis det virkelig kniper. Men å treffe Reese snur opp ned på alt, maner frem fortiden.

Han vet ikke om det var et taktisk trekk fra hennes side å foreslå å møtes her. For å gjøre ham mindre trygg. Han merker at fortroligheten de pleide å ha, ikke er der – men om den manglende nærheten er tapt for alltid, eller er et barn som leker gjemsel, er han ikke helt sikker på.

I trærne over dem skriker en glanstrupial som et rustent hengsel. Han skal til å beklage, si at dette har vært en feil og dra hjem, da hun tilbyr ham isen. For første gang den ettermiddagen senker hun skjoldet med noe som ligner et smil. «Hør her,» sier hun. «Jeg spilte med en stund. Jeg ventet

sammen med de andre damene og lot deg få spandere is som om vi bare var enda et heteropar på heterosøndagsdate og hadde fått en heterokjedelig idé om å gå i parken. Ta litt is, nå, jeg vil ikke spise hele selv.»

Han tar en bit, og hun trekker den til seg igjen.

«Men jeg skal si deg én ting, i alle fall,» sier hun. «Du fører deg annerledes enn før.»

«Fører meg annerledes?»

«Ja, du har alltid vært grasiøs, men før var du så nøye med å svinge med hoftene. Du var en slapp gutt som lærte å føre deg som en kvinne, og så lærte du å føre deg som en gutt igjen, men uten å slette hele harddisken hver gang. Du har små glipper i bevegelsene. Jeg så på deg da du sto i kø for å kjøpe is – du glir som en slange.»

«Wow, Reese. Bare – wow.»

«Nei! Det er karismatisk. Husker du da Johnny Depp lot som han var en dritings Keith Richards som lot som han var en gæren pirat? Man kan ikke unngå å bli dratt litt mot det, hva er greia med han der, liksom?» Hun smiler til ham og slikker litt på isen, påtatt uskyldig.

«Jeg glemmer hvordan det er å være sammen med transkvinner,» innrømmer han. «At for en gangs skyld er det ikke bare jeg som konstant analyserer kjønnsdynamikken i hver eneste situasjon for å kunne spille min rolle.»

«Velkommen tilbake,» sier hun, tilsynelatende mye muntrere. «Du har visst også glemt at det var jeg som lærte deg alt du kan.»

«Gi deg. Eleven har gått forbi læreren for lenge siden.»

«Særlig, girl.»

Det er som å komme hjem, dette raske «girl». Noe varmere og deiligere enn vårsolen som luner i nakken og smaken av isen som fortsatt ligger på tunga. Det er skremmende og forførende, med vekt på skremmende. Begynner han å lete

etter den formen for trygghet, kommer han garantert til å drite seg ut.

Trangen til å be om å bli inkludert trakk i ham hver gang han så en transkvinne på gata eller toget. Ønsket om hennes aksept var som et stikk. De fleste frafalne hadde det antagelig på samme måte, enten de var tidligere amish, muslimer, homofile, hva som helst.

Da han levde som transkvinne, snakket nesten ingen om detransisjon. Det ble betraktet som noe som tilhørte konverteringsterapi og tabloidoverskrifter: Han var mann, så kvinne, så ble han mann igjen! Detransisjon som tema var kjedelig – årsakene var aldri sammensatte: Livet som transkvinne var vanskelig, så folk ga opp. Ikke bare det, å snakke om detransisjon som en mulighet skapte et håp for gale og trangsynte mennesker som ønsket at transkvinner ganske enkelt bare skulle detransisjonere (det vil si slutte å eksistere på noen synlig – og dermed meningsfylt – måte).

Han hadde vært kvinne i to år før han møtte en som faktisk hadde detransisjonert. Amy var på en skeiv fest sammen med Reese og seks andre transkvinner. De hadde okkupert en liten krok av lokalet som sin skanse, og den ble prompte erklært som helt uinteressant av homsene og transmennene og ciskvinnene. Og dermed dreide samtalen blant transkvinnene seg om det den alltid handlet om på skeive fester, nye varianter av den samme gamle klagen: «Vi er jævlig sexy. Hvorfor ignorerer alle oss?» Det var et tema som – etter hvert som alkoholen fikk både hemninger og kvalitetskrav til å minke –gikk over i å gå sammen i par og kline. Bortsett fra at akkurat den kvelden, halvveis i monologene om at de ble ignorert, kunne ikke Amy unngå å legge merke til at de faktisk ikke ble ignorert.

En fyldig mann i begynnelsen av trettiårene med ukegammelt skjegg bøyde seg mot dem og lo og ristet innforstått på hodet. Amy ventet på at noen skulle si: «Stikk av, chaser.» Men ingen møtte blikket hans. I stedet gjorde de plass til ham med en slags resignert overbærenhet. Det var som om han var et gjenferd alle kunne se, men ingen hadde lyst til å vedstå seg – ikke fordi spøkeriet skremte dem, men fordi gjengangeren hadde en tendens til å tolke all oppmerksomhet som en invitasjon til for ørtende gang å fortelle den pinlige historien om at han døde da han forsøkte seg på autoerotisk kvelning.

To åpenbart streite jenter som var omtrent ti år yngre enn mannen, og tydelig hadde pyntet seg med nettingstrømper for å gå på skeiv fest, kom med noe å drikke til ham. Yaz, en av transkvinnene, lot oppmerksomheten flakke mot dem et øyeblikk, men trakk den tilbake da hun så hvem som fikk glasset: en paria som var så ynkverdig og smittsom at selv overivrige tjueåringers lettsindige kløft så like ved var stemplet verboten.

Til slutt trakk Amy Reese til side. «Hvem er han fyren?»

Reese viftet med hånden. «Æsj.»

«Nei, si det. Hvem?»

«Han kaller seg vel William nå. Han har detransisjonert, men dukker fortsatt opp for å henge med transkvinner av og til.»

«Er det sant?» Amy klarte ikke å skjule nysgjerrigheten.

«Jepp. Han kommer vel for å ha gruppeterapi og sånn. Han er …» Reese fant ikke det rette ordet. «Det er bare tragisk.»

Da William gikk ut, snek Amy seg vekk og fulgte etter ham. Hun fant ham et halvt kvartal unna, der han tok seg en røyk.

«Det er du som er William?» spurte hun.

William var ganske full. For full til å lage grammatisk korrekte setninger. Men oppmerksomheten fikk ansiktet hans til å lyse opp på en måte som var vond for Amy å granske

direkte. Hun så på røyken hans i stedet for ansiktet. Prøvde å ikke legge merke til at kroppen hadde et mykt preg av å være på puppestadiet. Her er det Amy fikk ut av samtalen: Han hadde levd som transkvinne i sju år. Men det var for vanskelig. For vanskelig. Han passerte ikke som kvinne. Han ville dø. Han var fortsatt transkvinne. Alle så det, samme hva han gjorde, men siden han ikke ville si det selv, kunne ikke de si det heller. Han hadde fått seg en bra jobb. Distribuerte medisinsk utstyr. Han bodde på Staten Island sammen med de to unge jentene. Han hadde kjørt dem til festen i kveld og hjulpet dem å pynte seg. Han rørte dem ikke, ta det med ro. Han bare likte å være en av jentene. Røyken i hånden hans laget løkker, risset inn røde buer i mørket mens han snakket. Amy konsentrerte seg om gloen, som om den skrev hemmelige meldinger bare til henne. Jo mer han snakket, desto bedre forsto Amy den høflige, foruroligende forakten de andre transkvinnene hadde behandlet ham med. Hun ville ha foretrukket hva som helst fremfor å stå der og høre på ham. Medlidenheten vaklet på randen av avsky.

Da Amy detransisjonerte, lovet hun seg selv at hun aldri skulle la noen få se henne slik hun hadde sett William den kvelden. At hun aldri skulle sikle etter å bli inkludert av transkvinner. Ames ville ikke ha medlidenhet, og avviste forakten deres. Men selv om han var ubøyelig i sitt ønske om verdighet, og omhyggelig trakk opp grenser for å respektere forskjellen på sitt liv og transkvinnenes liv, lokket de på ham med sirenesang. Hver gang en transjente gikk forbi, tryglet

Williamen inne i ham om å få slippe ut, om å få løpe mot henne og trygle ynkelig om å bli lagt merke til, om å få sole seg i hvert sekund av den kvalmeblandete oppmerksomheten hennes. Den åpenbare løsningen for å holde andre transjenters medlidenhet og avsky i sjakk hadde også vært det vanskeligste

misbrukerens åpenbaring: Kutt ut de jentene, uten omsvøp. For gir du etter for fristelsen én gang, blir du som William.

Fortiden er fortid for alle, bortsett fra for spøkelsene.

Men nå – hør det hviskende lokkeropet, kjenn det verke: Særlig, girl.

Et provisorisk nettinggjerde bak parkbenken de sitter på kaster fiskeskjellskygger over skuldrene og ansiktet til Reese.

«Greit, gamlefar, så du har gjort en dame gravid,» sier Reese. «Jeg venter fortsatt på hva det har med meg å gjøre.»

«Gamlefar» tyder på at han allerede har unnagjort halve

forklaringen: Fornærmelsen ville ikke ha hatt brodd hvis hun trodde han hadde forsonet seg med farsrollen.

«Gi deg, Reese. Vær høflig, i det minste.»

«Far,» sier Reese. «Du kan like godt venne deg til å høre det.»

«Ikke hvis du hører på meg i stedet for å angripe meg!»

Reese trekker seg unna. «Hva har jeg med dette å gjøre? Så vidt jeg kan se, angriper jeg deg ikke. Jeg forsvarer meg mot det du kom hit for å gni inn.»

«Du har alt med dette å gjøre!» Stemmen til Ames stiger til et oppgitt nesten-rop, og et par muligens litt småpussa collegejenter som går forbi, stirrer på ham, sperrer øynene opp og ser på hverandre før de ser kjapt på Reese, som for å si: Stakkars dame. Reese har alltid oppført seg sånn når de har kranglet. Angrep som forsvarsmetode. Ames legger hendene i fanget, med håndflatene opp. For noen måneder siden så han et intervju der filmstjernen Winona Ryder sa at hvis hun ønsket å fremstå som ufarlig på film, la hun ofte hendene i fanget med håndflatene opp, for det formidlet åpenhet og sårbarhet. Hun mente det var denne gesten som var grunnen til at hun ble betraktet som skjør. I ettertid har Ames testet det ut for å prøve å ta brodden av uenighet, spesielt i situasjoner der det å

43 –

være mann fremstår som noe truende. Han fortsetter, lavt og forsiktig: «Jeg prøver å si at jeg vil du skal vurdere å være mor for dette barnet.»

Forrige uke, etter at Katrina viste ham graviditetstesten, gikk han hjem, lå i senga som en gretten sjøløve og rørte bare på seg for å bla gjennom Instagram-kontoen til Katrina enda en gang – det eneste sosiale mediet hun brukte. Etter å ha sett på ansiktet hennes i en time, gikk han inn på Instagrammen til Reese, slik han hadde for vane når han var ensom eller lei seg, en vane han aldri helt hadde klart å kvitte seg med. Hvis han gikk langt nok ned i feeden, fant han bilder av henne fra tiden da de bodde sammen – alle bildene av ham var slettet, selvfølgelig, men på mange av de andre visste han at han sto like utenfor kanten av bildet. Han så på et bilde av henne med kaninører fra en påskemorgen i leiligheten deres og forsøkte å forutsi det hånlige svaret hvis han fortalte henne at han skulle bli far. Og ble overrasket da han for første gang på flere timer streifet borti en følelse som lignet håp. Det hadde alltid bare vært ved hjelp av henne, sammen med henne, han hadde kunnet forestille seg en foreldrerolle. Hvorfor kunne ikke det skje igjen? Reese – transkvinnen som hadde lært ham kvinnelighet – ville se ham i en farsrolle og avfeie det. For henne kom han alltid til å være kvinne. Ved å betrakte det fra hennes synsvinkel kunne han nesten se seg selv som forelder: Kanskje det var mulig å holde ut å være far hvis hun hele tiden var der og forsikret ham om at han faktisk ikke var det. Denne muligheten falt sammen med det han uansett ønsket: at han og Reese skulle være en familie igjen, på et eller annet vis. Så hvorfor ikke gjennom foreldrerollen? Var den tanken egentlig så vanvittig? Hvis Reese også var en del av barnets oppvekst, fikk alle det de ønsket seg. Katrina fikk en familie sammen med kjæresten sin, Reese fikk et barn, og han selv, tja, han fikk leve opp til det begge kvinnene håpet at han kunne være – ved

å være det han allerede var: kvinne, men ikke kvinne, far, men ikke far.

«Hva? Du vil at jeg skal vurdere å være mor for dette barnet?» Håndflatene til Reese vender ikke oppover. «Det henger jo virkelig ikke på greip.»

«Jo, det gjør det. Hør på meg nå.» Men Ames har heller ikke helt overbevist seg selv om at planen henger på greip, om at ikke panikken har gitt ham ville illusjoner. Han har sittet med det mentale sjakkbrettet sitt og skjøvet rundt på brikkene til Katrina og Reese, men er ikke sikker på om det han har tenkt stemmer med trekkene virkelighetens Katrina og Reese kan komme til å foreta seg.

Han forklarer hele greia. Katrina vil at han skal være far. Hvis Ames faktisk ikke greier å være far, synes ikke Katrina tanken på å bli alenemor er noen fryd, så da vil hun bestille time til abort. Ames på sin side vil være sammen med Katrina, og han kan forestille seg å bli forelder, men ikke far. Han vet imidlertid at Katrina ikke har noen skeiv bakgrunn som gir rom for en slik begrepsforskjell, og at uansett hvor gode hensikter han har, kommer hun automatisk til å forholde seg til alt det som er mest vanlig når en mann og en kvinne får barn med hverandre. Med mindre han finner en måte å unnslippe kjernefamiliens tyngdekraft på, spiller det ingen rolle hva han selv kaller seg – da blir han far. Dette trenger han ikke å forklare for Reese. Hun vet at uansett hva du selv identifiserer deg som, er det gode muligheter for at du til slutt bukker under og blir det verden behandler deg som. «Og det er der du kommer inn,» sier Ames, og gir ikke rom for mange pausene, sånn at Reese ikke kan avbryte før han har fått ut alt sammen. «Jeg vil at du skal oppdra barnet sammen med meg, og Katrina. Når vi er tre, blir det forvirrende nok til at hele familiegreia brytes opp. Katrina kommer ikke til å greie å se meg som noe annet enn barnets far, men det gjør du – og her

snakker jeg av erfaring: Det vidsynet ditt, og din måte å se ting på, er smittsomme greier. Og sammen kan vi kanskje være en familie som fungerer.»

Reese sier ingenting.

«Tenk på det, Reese. Du kan bli mor. Du kan oppdra et barn. Sånn som vi alltid ønsket.»

«Nå skal jeg reise meg og gå,» sier Reese til slutt. «Det har klikka for deg. Jeg trodde ikke jeg kunne bli sjokkert over de idiotiske forvandlingene dine lenger, men selv ikke jeg kunne ha forutsett at du skulle dukke opp igjen og foreslå å bli bigamist. Hva faen, liksom.» Men hun reiser seg ikke for å gå. Hun rører seg ikke i det hele tatt. Han slutter å puste, venter på at hun skal si nei, si at hun aldri i verden vil ha et barn med ham, avvise det beste tilbudet han noen gang vil kunne legge på bordet. Hvis hun ikke vil ta imot morsrollen fra ham, kommer hun aldri til å ta imot noe han vil gi henne.

«Har du virkelig så lave tanker om meg?» fortsetter Reese et øyeblikk etter. «Du tror at jeg tar imot en slags annenrangs morsrolle? Og mens jeg er i gang, hvorfor i helvete skulle denne andre dama bære frem et barn for en transkvinne og en eks-transkvinne? Hvem er denne dama? Hva er gærent med henne?»

«Det er ingenting i veien med henne. Jeg vet ikke engang om hun vil være åpen for dette. Jeg har ikke foreslått det.»

«Å herregud, du kommer til meg først? Du er jo helt psykopat.»

«Hun kan si nei! Du kan si nei!»

«Hvem er hun?»

Så Ames oppgir detaljene, omtrent som man ville presentere seg for en ny kollega: hva man jobber med, hvor man er fra og om man er newyorker, hvor man bor, og kanskje, hvis man er av den virkelig kaldblodige typen, hvor gammel man er. For Katrina kan Ames rapportere følgende variabler: Hun

er sjefen hans i reklamebyrået; hun er fra Vermont, men har bodd i New York siden hun var ferdig på college; hun har en treroms i Brooklyn, og er trettini; hun har spontanabortert en gang. Men etter å ha ramset opp disse kjensgjerningene føler Ames at han ikke har sagt noe viktig, ingenting som beskriver Katrina i det hele tatt, eller hvorfor han tror hun ville dele på å oppdra et barn.

En hund spretter mot Reese og avbryter forklaringen. Reese klapper hunden, og eieren beklager. Da Ames igjen konsentrerer seg om det han skulle si, prøver han å skyve vekk tankene på alle øyeblikk, meninger og inntrykk som preger det nære forholdet han har til Katrina, men tilslører det tydelige, likefremme ved henne, for å beskrive henne slik en upartisk fremmed kanskje ville se henne.

«Da jeg traff Katrina,» sier han, «syntes jeg hun virket ganske trad. Kanskje det var fordi hun var sjefen min, sånn at det lå litt i den profesjonelle avstanden hun holdt. Men da jeg ble bedre kjent med henne, begynte jeg å se på den trad-greia som en fasade, eller en forsvarsmekanisme. Men ikke som noe hun gjør for å lure folk eller med vilje. Det er mer sånn at hun har lag på lag av merkelige greier hun har opplevd i livet, hun vokste opp i Vermont, og så gikk hun fra mannen sin, og så har hun en personlighet som er ganske egenartet – og så er det liksom som om hun er litt flau over det og ikke vil at noen skal legge merke til det, så hun dekker det til med å være gourmet og drive med pilates og sånne ting. Men under alt det der er hun helt sprø. Ikke konvensjonell i det hele tatt. Det kan godt hende hun vil like denne ideen.»

«Hvordan ser hun ut? Jeg vil se henne for meg,» sier Reese. Han vurderer å ta opp telefonen og vise henne et bilde, men har ikke egentlig lyst til å rote seg inn i en situasjon der Reese sammenligner seg med eller vurderer utseendet til en annen

kvinne. «Hun er gjennomsnittlig høy, ganske sped. Skikkelig søte tær.»

«Pervo! Det hjelper meg ikke å forestille meg henne. Er hun blond? Du har alltid likt blondiner.»

«Nei, rett, brunt hår. Moren er kinesisk og faren er jødisk. Men hun har etternavnet til faren, Petrajelik, og fregner på nesa, så blant hvite passerer hun som hvit. Der hun vokste opp i Vermont, var det bare hvite unger, så hun fikk sjokk da hun flyttet til Amherst og andre asiatiske ungdommer øyeblikkelig oppfattet henne som asiat.»

Reese ler. Ja, selvfølgelig. Den samme historien, en annen minoritet: Uansett hvor lett hun selv passerer som cis blant cisfolk, skjer det aldri at hun passerer som cis blant andre transkvinner – de har livslang trening i å se at noen er trans, og bare håpet om å se det er nok til at de oppdager disse tegnene hos Reese. «Flott, hun og jeg har allerede noe felles,» sier Reese. «Begge er nesten hvite ciskvinner.»

Ames og Katrina har snakket om hudfarge flere ganger, og Katrina gir alltid uttrykk for en viss forferdelse over å passere som hvit. «Jo da, dere passerer, begge to. Men jeg vet ikke om hun streber like mye etter det som du gjør. Det er nesten motsatt: Jeg forstår det som at hun føler at hun mister noe når hun passerer som hvit kvinne.»

«Hun bodde i Vermont under hele oppveksten?»

«Jepp. Men ikke bare Vermont, men skikkelig bondsk tilbake-til-naturen-Vermont. De hadde ikke TV engang før hun var tenåring.»

«Forhistorisk.»

«Hun elsker populærkultur på samme måte som folk elsker godteri når de vokste opp med foreldre som nektet dem å spise sukker.» Det har slått Ames at historiene Katrina forteller fra barndommens første år kunne vært tyvlånt fra en roman om sen-hippier, en som er skrevet til skrekk og advarsel.

En sånn historie som ender med sultende idealister på jordbrukskollektiv, der den nifse menneskenaturen kommer til syne når blomsterkransene som skjuler den visner. I typisk førstegenerasjonsstil iverksatte moren til Katrina, Maya, et dobbeltopprør mot innvandrerforeldrene. Først insisterte hun på å bli kunstner, og så, da hun tok kunsthistorie, traff hun en jødisk gutt fra Brooklyn som het Isaac – og insisterte senere på å gifte seg med ham. Før college sendte Isaacs sionistforeldre ham for å bo i kibbutz i Israel et år. Som attenåring gikk han frivillig inn i israelsk militærtjeneste, noe som nesten kostet ham det amerikanske statsborgerskapet.

Før et år hadde gått, deltok han i invasjonen i Libanon i 1978, som senere ble kjent som Operasjon Litani, og mistet til foreldrenes store forferdelse alle illusjoner om sionismen og, i forlengelsen av det, religion som sådan. Han kom hjem igjen med tendenser til det man nå kanskje ville kalle PTSD og var overbevist om at oppholdet i det lovede land hadde gjort ham til en slags bonde. Denne overbevisningen holdt han fast på gjennom hele romansen med Maya, da han sluttet på college for å stikke av med henne og frem til han til slutt brukte arven etter mormoren på et stykke land i Vermont. Han hadde aldri vært nærmere et liv som bonde enn da han tok sin nygravide kone med seg vekk fra hennes misfornøyde familie og til et trekkfullt våningshus på nitti mål med granittåser ikke langt fra grensen til New Hampshire, der han lovet å bygge om verandaen på baksiden til et lyst atelier for henne.

Etter noen dårlige sesonger der Isaac prøvde å dyrke grønnsaker han skulle selge til restauranter og på bondens marked, møtte han en mann som fortalte ham om en dansk metode for pelsdyroppdrett av mink. Så det meste av barndommen bodde Katrina på en minkfarm, og en av hennes daglige plikter var å fôre hundrevis av slanke elverovdyr, i

stabler av bur på seksti ganger hundre og tjue centimeter, med en blanding av most kjøtt og tørket fisk.

«Pels er virkelig utrolig ekkelt,» sier Reese. «Flaks at jeg aldri har hatt råd til pelskåpe, for det er noe litt sexy ved noe som er så rått og barbarisk. Jeg hadde ikke greid å motstå fristelsen til å vise den frem.»

«Nemlig,» sier Ames. «Hun har et bilde på Instagram, fra et naturfagsprosjekt i åttende klasse eller noe, da hun flådde en mink mens klassen så på. Det sto i skoleavisen. Litt sånn søt, keitete jente smiler foran en haug med rødt gørr.»

«Grusomt,» sier Reese lykkelig. «Ikke rart hun later som hun er normal nå.»

Ames’ yndlingshistorie fra Katrinas barndom handlet om en ung svartbjørn som ødela et nettingvindu og tok seg inn i huset mens familien var ute. Bjørnen herjet rundt på kjøkkenet, knuste to flasker rødvin, trampet gjennom dammen av vin og etterlot seg røde poteavtrykk over hele det hvite syttitallsteppet og den kremhvite sofaen. Isaac kom hjem, ble rasende over skadene og raste rundt i huset mens han viftet med en ildrake, overbevist over at han ville greie å ta kampen opp med en bjørn. Maya, derimot, kom hjem med Katrina i bæresjal på ryggen og klappet henrykt i hendene.

Minkpels ble aldri så lukrativt som minkoppdretterne hadde lovet Isaac, så det hendte at ekteparet hadde alvorlige økonomiske problemer i Katrinas barndom. Før det hadde gått to uker, hadde Maya solgt sofaen med poteavtrykkene til noen rike newyorkere med en skihytte i nærheten, der sofaen fikk æresplassen fordi den egnet seg så perfekt som noe vennene deres kunne beundre og snakke om. Faktisk var salget så lukrativt at Maya laget en falsk bjørnepote, helte ut en flaske rødvin til og utpenslet bjørnens poterute til også å omfatte to stoler som hun deretter kunne selge.

«Hø,» sier Reese. «Da jeg drev og plaget meg med tanker på hva slags damer du kom til å elske i stedet for meg, var det ikke en landsens jødisk-kinesisk minkbonde jeg så for meg. Evnen til å lage stereotyper har visst sviktet her.»

«Vet ikke helt om hun er så glad for at jeg valgte henne heller.»

«Så hvorfor holder hun ut med deg, om jeg kan spørre?»

«Fordi jeg er så barsk, maskulin og kjekk, selvfølgelig.»

Reese fnyser. Han er fortsatt altfor pen; med den tidligere så plastikkirurgisk-perfekte nesa, som er brukket nå, men fortsatt nydelig, og med de lyseblå øynene som på gamle fotografier ville ha sett tomme og hvite ut, en sånn farge som ikke lot seg fange på film før fotografiteknikken hadde utviklet seg.

«Er dama skeiv i det hele tatt?»

Ames har tenkt ganske mye på det. «Jeg tror ikke det egentlig er sånn at hun omfavner det skeive, mer at hun begynte å bli ambivalent til det heterofile. Jeg vet at de to tingene ikke er det samme. Hun er tiltrukket av maskuline kropper, det er jeg helt sikker på.» Han slår med håndleddet i en halvironisk bevegelse mot sin egen kropp, som nå er fri for runde former, som bevis. «Om enn kanskje ikke menn som gruppe. Mye av det hun likte ved meg, sier hun, er at jeg er så annerledes enn andre menn hun har vært sammen med. Jeg tror at det hun kanskje er tiltrukket av, er kjønnsidentiteten min, sporene av noe skeivt hos meg – med meg får hun det skeive uten at hun trenger å sette ord på det eller grave frem en tiltrekning mot kvinner. Men nå som hun vet at jeg har vært trans, oppfører hun seg som om det er den eneste grunnen til at jeg er sånn som jeg er. Alt hun likte ved meg før, er plutselig ladet. Hun tar det ikke så bra.»

Og det er sant, hun gjør ikke det. Hun tar ikke telefonen når han ringer, og snakker bare akkurat nok med ham på jobb til å holde fasaden. Noen dager etter at han fortalte det, oppdaget

han at hun stirret på ham over møtebordet, med et blikk som nesten var ufokusert, slik man stirrer på en optisk illusjon for å prøve å bli klok på den. Han forsto hva hun holdt på med: Hun forvandlet ham til kvinne i tankene, en øvelse han hadde gjort utallige ganger selv også, bare omvendt – det hatske blikket hans brøt en transkvinnes ansikt ned i komponenter, uvilkårlig og stygt, for så å omforme dem i tankene, fjerne den synlige feminiseringen og se hvordan hun hadde sett ut før hun transisjonerte. Hjernen hans var et rasshøl, for resultatet av denne øvelsen var at hans egen usikkerhet ble tredoblet. Med tanke på hvor uanstrengt og uvilkårlig han gjorde det, enda han visste hvor utrolig føkka det var, kunne han tenke seg hvor ofte andre mennesker som ikke var like sensitive hadde gjort det med ham.

Han tipper at hans tolkning av Katrinas skeivhet i det minste gjør Reese innstilt på ikke å hate henne. Reese er blitt mildere stemt av at han har nevnt muligheten til å bli mor, og nå tar han henne til klimaks med hemmelige øyeblikk med ko-ko kjønnsfølelser eller forvirra homoliv – alt det Reese lever og ånder for.

«Skjønner,» sier Reese da han er ferdig. «Så alt er opp ned for henne, ikke sant? Hun ble skilt, og nå er hun gravid. Hun er litt sær, og hun er ikke sikker på hva hun vil. Hun tviler på seg selv. Så du tror det kan hende hun lar deg få invitere en annen kvinne med på å oppdra barnet deres sammen med henne?»

«Ikke få meg til å høres så lumsk ut,» svarer Ames. Men han har lagt saken frem med en lumsk vri for å appellere til følelsene til Reese. Å snakke om et barn hun vil ha et desperat ønske om å elske og oppdra, er mindre vondt når man gjør det på samme måte som Cruella de Vil snakker om valper.

«Kutt ut. Det kommer så utrolig mye føkka fra deg,» sier Reese. «Du er sjukt sprø og utspekulert, selv da du holdt på

med den Martha Stewart-greia du drev med sammen med meg, og helt klart nå som du holder på med den falske cisgreia her. Men jeg skjønner hvorfor du tror det kan funke. Du selger inn ideen mens hun er forvirra og prøver å finne en ny måte å se verden på. Ikke sant? Det er det som er planen din?»

«Nei! Jeg vil virkelig gjøre det rette her. Behandle henne bra. Jeg mener at dette gir henne alle muligheter – en ekstra mulighet, til og med. Hvis hun vil ha barnet alene, skal jeg betale barnebidrag og gjøre det jeg kan. Hvis hun vil ta abort, skal jeg selvfølgelig støtte henne i det. Og hvis hun vil ha meg som far, skal jeg si ja til det, og så skal jeg foreslå at du kommer inn i livet vårt.»

«Aha,» sier Reese. «Nok en gang er Reese plan C.»

«Jeg gjør så godt jeg kan her, Reese. Jeg kan ikke tvinge henne til noe som helst. Og det vil jeg faktisk ikke heller. Det eneste jeg er fullt og helt imot her, er at det ender med at hun tar abort, og så hater meg, samtidig som du også fortsetter å hate meg. Alle-hater-meg-alternativet, som ærlig talt er det som virker mest sannsynlig. Det vil jeg unngå.»

Reese gir fra seg et hånlig snøft. «Det er bare det verste resultatet for deg. For oss ville det kanskje være ideelt å bli kvitt deg.»

«Og da må du gå glipp av enda en mulighet til å bli mor.»

Reese rykker litt til og svarer ikke.

«Reese,» fortsetter Ames, «jeg beklager at jeg ikke kan love noe. Men jeg ber deg om å vurdere en mulighet som gjør deg til mor.»

«Jeg er her. Jeg hører på deg, enda så sjukt dette er. Men nå –», Reese setter to fingre mot skjorten hans, «– har jeg noen spørsmål. Vær ærlig. Elsker du henne?»

«Jeg ønsker gode ting for henne. Jeg vil helt klart ikke såre henne.»

«Svar på spørsmålet, Amy.»

«Ja. Jeg elsker henne. Vi sier ikke ordet ‘elsker’ til hverandre. Men jeg elsker henne.» Det er som han ikke klarer å møte blikket hennes, og i stedet kikker han opp på vinden som rasler gjennom løvverket over dem.

«Spørsmål nummer to. Elsker du meg fortsatt?»

Dette er Reese i høyeste potens. Å stille et sånt spørsmål når hun har mest mulig overtak – når han akkurat har vært åpen om hva han føler for en annen kvinne. «Ja og nei. Noen dager elsker jeg deg fortsatt, andre dager gjør jeg det ikke.»

Reese venter, fornemmer at det ligger mer der. Så han lar henne få så mye av sannheten som han holder ut å gi. «Men de dagene jeg ikke elsker deg … Jeg må jobbe hardt for at de dagene skal skje. De dagene jeg gjør det, krever ingenting av meg. Du var det aller viktigste mennesket i livet mitt veldig lenge, og så … så gikk alt galt, og vi bare forsvant for hverandre. Når jeg tenker på å oppdra dette barnet sammen med deg, tja, det føles som en slags forløsning. Når det gjelder et kjærlighetsforhold, altså, faen, hvem vet om vi noen gang kunne passe sammen igjen? Hele greia raste så til de grader sammen at jeg ikke vet om jeg engang tør å håpe på det. Men hvis vi ikke er skapt for å være kjærester, så betyr ikke det at vi ikke er skapt for å være familie. Hver eneste gang jeg tenker på hvordan forholdet oss imellom er nå, blir jeg på gråten. Jeg trodde det kom til å bli lettere, men det har ikke blitt det, det har bare forandret seg. Hvis vi ikke prøver på nytt, så er det som den tiden vi hadde sammen … Ikke bare tok den slutt, det er som om den aldri fantes.»

«Det var du som forsvant, Amy. Se på deg selv.»

Han raser videre, hopper bukk over kommentaren hennes, er redd for å miste øyeblikket. «Men det er derfor jeg prøver å se på dette som en mulighet. Ikke sant? Hva om vi kunne forvandle de årene vi hadde sammen til noe nytt? Alt i fortiden vår kunne danne grunnlag for noe som faktisk varer.»

Reese blåser opp kinnene og puster ut et lite pfft. Hun rister på hodet, nesten som om hun undrer seg, og så sprekker ansiktet opp av et plutselig glis. «Vet du hva, Amy? Jeg tror den beste hevnen jeg kan få, er å si ja til dette tilbudet og så sitte på første rad og se deg slite med å finne ut av hele greia. Så faen ta deg, elskede. Ja, jeg skal vurdere det.»

«Vurdere det.»

«Ja, gå og be denne andre dama, Katrina, dele det ufødte barnet sitt med en transkvinne. Jeg regner jo med at hun kommer til å myrde deg for å foreslå det, og det kommer jeg til å ta en del av æren for, uten å risikere å havne i fengsel. Hvis du fortsatt er i live om en uke, tar vi det derfra.»

Ames folder hendene hardt. «Så du går med på det?»

«Jeg har allerede sagt ja.» Stemmen røper altfor mye ærlighet, og hun er redd for at Ames kan høre det hudløse håpet som allerede har viklet seg rundt henne. Han sier ikke noe mer, så hun klasker ham på låret, ler en kort, nervøs latter, og så legger hun ansiktet i hånden og mumler, mest for seg selv: «Dette her kan faktisk være verdens aller mest trans måte å gjøre meg gravid på.»

Detansition, baby

Torrey Peters

Detransition, baby

Kapittel én

En måned etter befruktning

Articles inside

Kapittel én