© 2022 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: Erlend Askhov Layout: Erlend Askhov Omslagsfoto: John Andresen Papir: Magno Natural 120 g Boka er satt med Greta Text 12/16 Trykk og innbinding: Livonia Print ISBN:
Javad El Bakali Dette er nordmenn
www.kagge.no0160TordenskioldsKagge978-82-489-2979-6ForlagASgate2Oslo
4 Forord For tre år siden starta jeg instagramkontoen @utlending. memes. Tanken var at jeg gjennom denne kontoen ville dele små og store morsomheter fra hverdagen med fem venner av meg. De humra av bildene jeg delte, men jeg hadde ingen anelse om hvor stort det skulle bli. Nå blir jeg stoppet ved pissoaret på utesteder av hvite folk som skriker: «Digger de derre pakkismemesene dine, ass, hold det gående, bror!» Jeg blir også stoppet av utlendinger som synes det er oppriktig «chill» at noen har klart å sette ord på opplevelsene de selv har hatt oppigjennom årene. Det jeg så langt ikke har delt, er historiene som ligger bak disse memesene. Noen folk ler seg skakk i hjel av et enkelt bilde med teksten: «når kontaktlærer sier at hun skal ringe hjem til moren din». Hvorfor ler de? Antagelig fordi de vet at den vettskremte innvandrergutten på bildet kommer til å få bank når han kommer hjem. Kommentarfeltene mine består av 50 prosent innvandrere som tagger andre innvan drere med en «husker du? Hahh»- kommentar, og 50 prosent nordmenn som kommenterer «hahaha, huff,da». Av en eller annen grunn når bildene mine ut til alt fra Abdullah (18) på Stovner til Karoline (29) i Kabelvåg. Hvorfor? Det vet jeg fak tisk ikke ... Nå tenker sikkert noen av dere: «Fy faen, @utlending.me mes har skrevet en sånn whack influenserbok! Fuck ham!» Jeg kan forsikre dere om at dette IKKE er en sånn type bok. På instagramkontoen min har jeg med jevne mellomrom slengt ut bilder av noe som kalles «starterpacks». Disse kan kort beskrives som ni bilder som til sammen oppsummerer en stereotypi, en tradisjon eller en personlighetstype. Jeg har brukt disse for å illustrere alt fra «irriterende dørvakt» til «påskeferie». I drøsset med tilbakemeldinger på starterpacksene kommer alltid spørsmålet: «Hvordan i all verden kommer du på alle disse?» Slik ble denne boka til. Det meste jeg legger ut, er nemlig basert på egne erfaringer. Nå har jeg samlet et godt utvalg starterpacks og utdypet dem med historiene som ligger bak.
Jeg må samtidig informere om at ikke alt i denne boka er 100 prosent sant, for hvis det hadde vært det, ville jeg mest sannsynlig nå sittet i rullestol ... − Javad
17. mai
17. MAI DA JEG GIKK I 5. KLASSE:
Og den spesielt populære: «Hold flagget mitt, wallah, jeg skal prøve å kaste stein på Denham.»siste endte alltid med at noen ble henta av sosiallæreren.
→
«JegEller:kan se for meg hvor vanskelig det er å nyte nasjonaldagen når man kanskje føler seg litt dratt mellom to kulturer ☹»
Gutta ropte shit som: «Yoooo, det er kongen, wtf, tenk om noen skyter ham!»
Som barn var 17. mai en av de beste dagene i året. Nå, som voksen, liker jeg nasjonaldagen mindre og mindre for hvert år som går. Jeg vet hva du tenker: «Det er sikkert på grunn av den sterke nasjonalismen og din mangel på norsk identitet?»
Svaret er nei. Det har ingenting med kulturforskjeller eller utenforskap å gjøre. Jeg synes alle nordmenn burde fly rundt med det norske flagget i hånda eller malt i trynet på nasjonaldagen. Kjør på, stapp det opp i rumpa og vift det til alle, jeg heier på dere. Men hvorfor har det blitt så jævlig komplisert å feire denne dagen?
7
Pris: 68.500,-
Jeg våknet klokka ti. Jeg tok på meg vanlige klær, hoppa på sykkelen, tråkka meg opp til skolen og stilte meg i rekke for å gå i tog. Da vi kom ned til byen, gikk vi pent i rekke oppover mot Slottet, hvor en frisk kong Harald sto og vinka.
På frokosten blir 90 % av gjestene møkk dritings før klokka har rukket å bli tolv (meg selv inkludert), og 30 % av disse blir så fulle at de må hjem (også meg selv inkludert). Så jeg trasker hjem fra frokosten og er hjemme rundt halvt ett om formiddagen. Der kollapser jeg på senga, stadig med dressen og skoa på. Jeg sover til rundt seks om kvelden og våkner med tidenes fyllesjuke. Jeg har 14 ubesvarte anrop fra drita kompiser som vil rekruttere meg til en eller annen fest nedi Kværnerbyen. Jeg tar av meg dressen, som jeg nå oppdager at er dekket av sjampanje og matrester, får på meg bukse og genser og praier en taxi. Jeg orker rett og slett ikke tanken på å vise det fyllesjuke trynet mitt på bussen.
Når jeg er ferdig på polet, må jeg innom en dagligvarehandel med godt utvalg for å finne alt frokostverten har bedt om. Jeg kjøper oliven til 95 kroner, tre oster til 250 kroner hver, og en overprisa eplemost til de som ikke liker «å drikke tidlig».
17. MAI I VOKSEN ALDER:
Så kommer dagen! Det er en fridag, men merkelig nok må jeg stå opp enda tidligere enn når jeg skal på jobb. Som regel må man være nydusja, pynta og ute av døra før halv ni.
Handlelista jeg har med, blir fort ubrukelig, for alle de fire flaskene på lista er allerede utsolgt. Jeg blir nødt til å impro visere og lete etter noe tilsvarende. Mest sannsynlig er alt av alternativer også utsolgt, og nå har klokka blitt så mye at jeg ikke har tid til å dra til et annet utsalg. Jeg må nøye meg med to flasker Gato Negro og en billig polsk vodka. Ikke nok med at besøket er et mareritt i seg selv, men nå risikerer jeg att påtil dårlig stemning fordi jeg ikke har fått tak i den komplekse naturvinen kompisene mine hadde gleda seg til.
8 9 Etter 17. mai-toget tok vi et faktisk tog tilbake til Haugenstua og marsjerte opp til skolen. Der var det potetløp, sekkeløp, og vi fikk kaste shit på blink og knuse ruta til vaktmesterens kontor (riktignok ikke en aktivitet i skolens regi). Skolen tok ansvar for alt. Mat? Ikke tenk på det, halalpølser til alle unga (også de norske). Sliten? De satte opp Shrek 2 og Småspioner 3 på storskjerm i teatersalen.
17. mai-feiring på Haugenstua skole var perfeksjon. I vaske mannen Daneks ord: «Ikka no stres, bare kosa sai og gjøra som do vil fordi Norga har Hanboshdagg.»haddehelt rett.
Forberedelsene starter flere dager i forveien. Jeg må sende dressen til rens, avtale hvor vi skal ha sjampanjefrokosten og festen, og samkjøre hvilke smakløse retter alle skal ta med til Deretterkoldtbordet.kommeroppgaven som får meg til å ville ta livet av noen. Jeg snakker selvfølgelig om Vinmonopolet.
Polet den 16. mai er en slagmark. Tenk skyttergravene fra første verdenskrig, bare at kampen nå står om alkohol.
18. mai→ Bedre kjent som den nasjonale egenmeldingsdagen.
Jeg angrer med det samme jeg kommer inn døra til festen. Halvparten lurer på hvorfor jeg ikke har på meg dress, den andre halvparten om jeg vil ha litt kokain mens de sabler dagens fjortende sjampanjeflaske. Jeg finner den mest edru av kompisene mine og tvinger i meg tre øl mens vi snakker om hvor jævlig det kommer til å være å dra på jobb dagen 17.etter.mai 2020 var jeg i karantene fordi en på jobben fikk påvist COVID-19. Jeg satt hjemme for meg selv, spiste mat levert på døra og så på UNO med Aksel Hennie. Det var den mest behagelige 17. mai-feiringen jeg har hatt.
Marek var gift og hadde to døtre i Polen, mens Dominik og Pawel bare var 20 år gamle. Marek hadde tatt med tvillingene
Da jeg var 18 år, jobba jeg på Kiwi på den andre siden av gata fra Hausmania, en okkupert bygning i Oslo sentrum. Jeg hadde som regel 06.30-vakta, og møtte hver morgen på de samme tre polakkene som pussa opp boligblokka vegg i vegg med Kiwi-en. Trioen besto av Marek, Dominik og Pawel. De sistnevnte var tvillinger.
Polakk
Alle tre jobba ræva av seg fra fem om morgenen til midnatt. Jeg ble mektig imponert av hvor mye tre menn kunne få gjort på en dag, spesielt hvis man skal ta kostholdet deres i betraktning. Siden jeg satt i kassa, hadde jeg full oversikt over matvanene deres. Uten unntak kjøpte de det samme måltidet, bestående av: − 5 stk. First Price loff − 3 pakker First Price kokt skinke − 6 liter First Price appelsinbrus − Fire pakker med 30 stk. Paramount Rød (en sigg som smaker kull) Dag inn og dag ut rev de vegger. De jobba til og med på søndager, da jeg selv hadde fri. Gikk jeg forbi dem på gata, vinka trioen og ropte: «Cześć arabu!»
Mot vinteren var de over halvveis gjennom arbeidet i bolig blokka, og jeg prata med dem etter hver vakt. Et underlig, men fint vennskap hadde utviklet seg mellom oss gjennom alle handleturene deres.
→
13
I fjor sommer var jeg på et nach i en av leilighetene som Marek, Dominik og Pawel pussa opp den gangen. Det føltes litt stusselig å være der. Det eneste blandevannet vi hadde, var en flaske First Price appelsinbrus.
Dagenhånda.etter
Jeg fikk vondt i magen. De tjente bare litt over 2600 kroner hver i uka. De sov i en bil, og spiste ikke annet enn maten de handla hos meg.
Samtalen ble brått avbrutt av et skrik fra andre etasje i boligblokka. Marek løp bort til inngangsdøra idet Dominik braste ut med Pawel over skulderen. Dominik og Pawel skrek til hverandre på polsk. Det var noe rart med venstrearmen til Pawel, det så ikke bra ut. Marek åpna bakdøra på den rustne Volkswagen Transporteren deres og lempa Pawel inn. Pawel var kritthvit i ansiktet og så ut som han holdt på å miste bevisstheten. Marek smelte igjen dørene, og snart kjørte bilen av gårde med alle tre. Jeg sto igjen på gata som et stort spørsmålstegn, med en for lengst slukna sigg dinglende fra hadde jeg kveldsvakt. Da jeg nærmet meg Kiwien, fikk jeg øye på Marek og Dominik, der de satt utenfor butikken med hver sin sigg og Seidel. Vi snakka om tysk klubbfotball og sponplater som om ingenting hadde skjedd. Til slutt tok jeg mot til meg og spurte etter Pawel. Marek og Dominik begynte å fnise seg imellom. De fortalte at ingen av dem hadde verken oppholdstillatelse eller arbeidsvisum, så å ta med Pawel til legevakta hadde ikke kommet på tale. Da ville alle tre umiddelbart røket tilbake til Polen. Saken var klar: Pawel og den pleietrengende armen hans måtte ut av Norge. De hadde slengt ham på danskebåten, med en brukket arm som måtte holdes skjult. Men han fikk i det minste en ryggsekk fylt med Żubr-pils og polsk SmuglerMarlboro med seg på veien.
14 til Norge for å skaffe dem jobb, så de kunne spare til studier i Polen. Da jeg spurte om timelønnen deres, begynte Marek å le. «Hourly money? No, no, no, you crazy? Together we make 8000 kroner on week basis.»
Den høye beredskapen skyldtes at dette var den femte kunst- og håndverkslæreren vi fikk på under et halvt skoleår.
17
− Morten (29) sa opp etter tre uker, da han fant Volkswagen Poloen sin på parkeringsplassen dekket av akrylmaling. Dette var et resultat av at han nekta oss friminutt fordi han mente vi først måtte bli ferdig med selvportrettene våre, tegnet med kull.
− Kristoffer (25), eller «Kriss,» som han likte å kalle seg, holdt ut lengst av alle. Kanskje det var fordi vi egentlig
→
− Reidun (59) var egentlig sosiallærer på skolen, men trakk tydeligvis det korteste strået i ledelsen da noen måtte ta over. Reidun holdt ut i én hel undervisningsøkt før hun ble sykemeldt ut året. Det var egentlig ganske rolig den dagen, så vi skjønte aldri helt hva som hadde skjedd. Vi mistenkte at hun bare var lei.
Kunst- og håndverkslærer på randen av mentalt sammenbrudd
I 2008 fikk vi ny kunst- og håndverkslærer på Haugenstua ungdomsskole. Det var mildt sagt mye oppstyr den uka hun starta: Klassen vår ble observert i en hel uke av rektor og et pedagogisk team fra kommunen. Politiet var innom og holdt foredrag. Og sist, men ikke minst: Vi fikk to miljøarbeidere i klassen på fulltid.
− Ingrid (21) var den neste i rekka. Hun skulle være vikar for Morten inntil skolen fant en fast lærer til stillingen. Ingrid holdt ut i fire dager. Hun forsvant fra skolen dagen etter at Mahad ba henne sette seg på keramikkbananen hun hadde fått oss til å lage.
«Ja, men du er her hver dag, hvor mange timer i uka er du kunstner, liksom?»
Etter fire måneder med Pia bak roret virket det som om hun skulle bli der til evig tid. Suksessen ga henne høye ambisjoner. Hun ville ha oss til å lage kopier av hendene våre i keramikk til en utstilling på den store Påskefestivalen.
Herre til Walk The Line. Kriss fikk sparken da assisterende rektor tilfeldigvis kom inn i timen mens vi så på Da Vinci-koden. Han prøvde å forsvare seg med et tynt: «Det er jo Da Vinci?» En våt og kald mandag i november skulle endelig den nye læreren komme. Hele ledelsen sto klar bakerst i klasserommet. Stemningen var mildt sagt anspent. Bilal, som satt forrest, erklærte at han skulle «kjøre jihad» mot henne. Bilal ble dratt ut av klasserommet. Etter 25 minutter kom hun endelig inn. Hele klassen holdt pusten. Den nye læreren vår hadde på seg en okergul frakk med fargerike blomsterbroderier, et par polkadott-bukser og burgunderrøde Dr. Martens. Kronen på verket var en blankpolert skalle. Dette var Haugenstua på 2000-tallet: Ingen av oss hadde noensinne sett en skalla dame før. «WALLAH, HVORFOR ER HUN SKALLA, HAR HUN KREFT, ELLER? ASTAGHFIRULLAH!»
Det var alt Mustapha rakk å rope før også han ble dratt ut av Lærerenklasserommet.barelo og introduserte seg som Pia. Hun var en 33 år gammel kunstner fra Molde som hadde bodd i Oslo i åtte år. Hun og typen hennes, Alf, hadde akkurat kjøpt seg leilig het på Romsås. Det var tydelig at hun håpet dette ville vekke respekt, men Romsås imponerte ingen. Pia starta undervisningen som om det var en helt vanlig dag. Det gikk egentlig ganske greit, men riktignok satt jo ledelsen der i hver eneste time de første to ukene. Da de etter hvert forsvant, begynte ting å gli tilbake til gamle mønstre. Pia holdt ut, overraskende nok. Hun ble kalt alt fra «skitne hore» til «skalla fittelesbe,» men ristet det av seg. Pia hadde færrest sykedager av alle kunst- og håndverkslærerne vi hadde hatt til Ja,da.viholdt tellingen, og ja, vi betta også nudelpakker og snus på hvor lenge hun kunne vare.
Så, midt i en time, rakk Mustapha opp hånda. Han lurte på hvordan Pia hadde tid til å jobbe som lærer hver dag, samtidig som hun var kunstner. Pia svarte med et uskyldig: «Man finner tid til alt!»
18 19 aldri hadde noen kunst- og håndverksundervisning med ham. Han satte på en film idet timen begynte, og etter det gjorde vi ikke annet. På tre måneder så vi alt fra Ringenes
Denne gangen ble Pia synlig ukomfortabel. Mustapha bare «Skalfortsatte.dujobbe her resten av livet? Hva med kunsten din?»
Pia stormet ut av klasserommet med et høyt Pterodactylskrik. Den okergule frakken flagret bak henne, og det var det siste vi så til Pia. Dagen etter hadde vi vikar igjen. Noen uker etter informerte rektor oss om at Pia hadde sagt opp. Noe mer enn det kunne han ikke fortelle oss. Seinere samme dag sykla vi oppover mot Stovner-senteret for å møte gutta før trening. Ved Deichman-bygget bak senteret bråstoppet Mustapha. Han pekte på en gigantisk glassmonter utenfor biblioteket. «Hva faen?» Inne i glassmonteren var alle keramikkhendene vi hadde laget. Over dem hang det et skilt: UKAS «BetongjungelensKUNSTUTSTILLING:uhørteropom hjelp» av Pia Konradsen Mens vi sto lamslåtte og stirra på glassmonteren, minnet Ali oss på at han hadde vunnet veddemålet. Vi skyldte ham tolv nudelpakker og fire snusbokser.
«Hvorfor bor du i leilighet på Romsås om du er kunstner?»
«Hvor mye tjener du som kunstner?»
«Vet mannen din at du er lesbe?»
20
De andre kasta seg på. «Hvorfor har du ikke en egen Wikipedia-side?» «Er du en lesbekunstner?» «Kan du tegne hele Haugenstua for oss?»
«Hvor mange utstillinger har du i måneden?»
påUngdomsklubbøstkanten→ Jeg fikk øyekatarr av de sakkosekkene. Lekeplass på østkanten → Bydel Stovner prioriterte parkeringsplasser overfor sandkasser på tidlig 2000-tallet.
→
Jeg visste allerede fra 3. 4. klasse at det ikke ville bli noen lang utdanning og prestisjefull karriere på meg. Med Ahmed var det derimot en helt annen sak.
Jeg ble derfor ganske overrasket da Ahmed kontaktet meg på Facebook i 2019. Han ville, ifølge meldingen, ta en kopp kaffe og «catche opp, bro». Et par dager seinere satt han i en dyr dress innerst på Stockfleths i Gamlebyen og vinka meg inn. Ahmed hadde en ekstremt skarp sveis, med viker som truet med å ta knekken på ham. «Fy faen, det er lenge siden, ass, haha. Se på oss, a! Vi ser eldgamle ut, jo!» Vi var bare 25. Mens jeg prøvde å holde en samtale gående om hva vi hadde gjort etter videregående, avbrøt Ahmed meg konstant. Det var anekdote på anekdote fra utvekslingen i Melbourne, mastergraden i Manchester og boligen i Paris. Midt i samtalen dro Ahmed fram en iPad. Han lurte på hvordan det gikk med foreldrene mine, men det virket ikke som om svaret interesserte ham. Da jeg åpna munnen for å svare, avbrøt han med et nytt spørsmål.
deg inn i et pyramidespill
kontaktsomBarndomskompisplutseligtarforålure
Ahmed var en robust kar. Han var alltid godt kledd, med et sjarmerende, tyrkisk Colgate-smil som kronen på verket.
Alle så opp til ham. Ahmed var den eneste av oss som både klarte seg bra på skolen, var kul og − utrolig nok − dritgod i fotball. Etter ungdomsskolen starta han på Oslo katedral skole, mens vi andre nøyde oss med Sogn og Etterstad. Med andre ord: Det var Ahmed som skulle nå langt her i livet.
25
Ahmed gliste stort mens jeg stotret fram at jeg ikke helt forsto spørsmålet hans. «Vi sitter her på en helt vanlig kafé, ikke sant? Men se hva de har bak kassa der! Den kaffemaskinen er grunnen til at de og alle andre kafeer her i landet tjener DUMT MED CASH! Jeg vil tippe du tjener rundt 290 til 320 000 i året? Javad! Det er ikke noe å leve av! Jeg vil at du skal tjene opp mot THE BIG MILLI, skjønner du? Det var akkurat derfor jeg ville snakke med deg i dag: Jeg er partner i et firma som heter aquabeanREFRESH. De er ganske nyoppstarta, men tjener allerede grovt. Tenk på alle mæbene og homsene som kjøper overprisa kaffe hver dag, bro. GULLGRUVE!»
han bodd hjemme hos foreldrene, jobba på Bama-lageret på
Jegøkonomisk.tokmeg i å synes synd på Ahmed. Hvordan kunne han, som hadde vært den mest lovende av oss alle, ende begravd i gjeld fra kyniske svindlere? Jeg sendte Ahmed en melding, for gamle dagers skyld. Jeg skrev at jeg syntes det var kjipt å føle meg brukt og lurt på den måten, men at jeg fremdeles gjerne ville ta en ordentlig kaffe med ham for å catche opp. Hvis han hadde lyst. «Seff, bro, det var ikke ment sånn, intensjonen min var å hjelpe deg opp på beina, jeg vil bare at folka rundt meg skal tjene bra, skjønner du? Men nok om det, la oss møtes på torsdag og bare chille, bro :) Sjekk ut linken her, forresten!»
Lenken ledet til en introduksjonsvideo for noe som het GUNSLINGER ENERGY DRINK. Jeg blokkerte ham rett etterpå.
Fatih fortalte meg alt. Melbourne, Manchester og boligen i Paris var bare løgn. Sannheten var at Ahmed hadde begynt på en bachelor på BI og droppa ut etter to år. Siden da hadde
På dette tidspunktet snakka han ikke lenger, han ropte. Hele kafeen stirra. Jeg har aldri følt meg mer ukomfortabel. Jeg prøvde desperat å komme på noe annet å snakke om, og begynte febrilsk å mimre om gamle dager. Men Ahmed var ikke til å stoppe. Sjokkert fortalte jeg Fatih, en gammel kompis fra Haugenstua, om møtet på Stockfleths. Han begynte å le. «Hvorfor møtte du han tullingen der?»
26 «Hva vet du om kaffemaskiner?»
Nyland og prøvd seg på utallige start-ups: eller rettere sagt, pyramidespill. Lite overraskende hadde disse ruinert ham
29
Bergen
I 2016 var jeg på et utested i Bergen for å se en kompis spille.
Vi var en gjeng på åtte stykker som ble blikka ned av alle de andre utlendingene på stedet. Jeg visste ikke at det var så mange utlendinger utenfor Oslo, men denne kvelden fikk jeg et solid førsteinntrykk av utlendinger fra Bergen, for å si det sånn.
Fyr: Du vet ka eg menar. Meg: Ja, Marokko. Fyr: Eyyy, maroc fra Oslo, eller? Meg: Ja.
Fyr: Kor kåmer du fra? Meg: Oslo? Fyr: Eg menar land, din idiot ... Meg: Norge? Marokko?
→
Fyr: Dokkar deiger dokkar der borte, ass… Meg: Gjør vi? Fyr: Ja, men bro, dokkar ekkje en dritt i forhold til tjommiene her, e du med? Dokkar Groruddalssvartinger ekkje en dritt i forhold til tjommiene mine fra Loddefjord, Flaktveit og Løvstakken ... Meg: Hva er greia med disse Disney Channel-navnene her? Løvstakken?
30
Fyr: SKA DU HA BANK, ELLER? Meg: Bro, hvorfor ... Fyr: IKKJE AVBRYT MEG NÅR EG SNAKKAR TIL DEG, SKJØNNER DU? DU E I BERGEN NO, IKKJE OSLO! Meg: Hva er det du vil fram til? At Bergens utlendinger er mer kriminelle enn oss eller noe? Fyr: Nei ... Men vi er farligere, tjommi, vi har Kamelen ... Kem har dokkar? Meg: Kan jeg få se ferdig konserten nå? Fyr: Husk kor du e ... Meg: Det skal jeg! Etter konserten fulgte gjengen hans etter oss bort til By banen. Da vi gikk på, begynte de å løpe etter som om de skulle banke oss. Dørene lukket seg, og de lagde noen kleine knivbevegelser mot vinduene mens de forgjeves jagde etter KompisenBybanen. min ga meg et undrende blikk og sa: «Utlendingene her er corny som faen, ass.»