Text © Elias Våhlund
Illustrations © Agnes Våhlund
First published by Rabén & Sjögren, Sweden, in 2023
Published by agreement with Rabén & Sjögren Agency
© Norsk utgave: Kagge Forlag 2023
Originalens tittel: Handbok för superhjältar. Del 8: Den längsta natten
Oversetter: Kirsti Vogt, MNO
Formgiving, storyboard og karakterer: Agnes Våhlund
Bildekonsept, fargelegging og lineart bakgrunner: Łukasz Cywin´ski
Lineart bakgrunner: Don Arvidsson, Elwira Pawlikowska og
Bartosz Kaczyn´ski
Fargelegging karakterer: Filip Gutowski, Alf Steinsvik/ASII.it, Klaudyna Sułek, Małgorzata Lis
Grafisk tilrettelegging norsk utgave: Ingrid Goverud Ulstein
Papir: 130 g G-print
Boka er satt med: CC ExtraExtra 11/13
Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia
ISBN: 978-82-489-3190-4
Kagge Forlag AS
Tordenskiolds gate 2
0160 Oslo
www.kagge.no
ELIAS & AGNES VÅHLUND
DEL 8: DEN LENGSTE NATTEN
Oversatt av Kirsti Vogt, MNO
ELIAS & AGNES VÅHLUND
Når natten er aller mørkest, kan det bare bli lysere.
Enda det var midt på natten, var Nick lys våken. Han prøvde å få sove, men det prikket liksom i hele kroppen.
I morgen skulle han si til Dan og Karin at han ikke kunne være med i TV-programmet deres lenger. Vennene hans hjemme trengte hjelp.
I tillegg måtte han veldig tisse. Stille som en mus snek han seg opp av sengen for å ikke vekke Robot, som sto til lading. Doen oppe i overetasjen hadde vært i ustand i noen dager, så han gikk ned på badet i etasjen under.
Men der var det opptatt. Det var noen som dusjet. Og nå var det nesten krise, Nick klarte ikke å holde seg så mye lenger. Siste mulighet var doen i første etasje. Han skyndte seg ned trappen, tre trinn av gangen, og rakk det akkurat.
Da Nick var på vei opp på rommet sitt igjen, så han at det lyste bak kjellerdøra. Dan eller Karin hadde nok glemt å slå av lyset. Han åpnet døra og begynte å lete etter lysbryteren.
Han husket advarselen fra Robot tidligere den kvelden. Nick hadde sagt at han var litt nedfor, og da hadde Robot begynt å bable om at det var farlig å være nedfor, og at Nick ikke måtte gå ned i kjelleren. Han lo høyt. Robot var ikke alltid så flink med språk.
Rommet der nede så ut som en blanding av et verksted og et laboratorium. Nick klarte ikke helt å sette fingeren på det, men det var noe som føltes feil. Veldig feil. Hva var dette for et sted, egentlig?
Han gikk stille og forsiktig lenger innover i kjelleren. Så stanset han. Foran ham sto det fjorten store, tomme bur av metall. Og på hvert bur hang det et bilde og et skilt med navnet på et av de kidnappede barna.
Jeg må komme meg vekk herfra, tenkte Nick og snudde seg for å løpe. Da oppdaget han et tårn av TV-er som sto stablet oppå hverandre. Alle var slått på. Og alle hadde det samme grønne, flimrende lyset. Nick ble trukket mot lyset som om han var forhekset.
Da hørte han stemmen til Robot bak seg.
– Nei, nei, nei! Jeg sa jo at du ikke må gå ned her. Det skjer fæle ting her. Skumle og farlige ting. Nå blir jeg nødt til å gi deg godteri!
Robot tok en karamell og rakte den mot Nick, men Nick rygget unna.
– Det er dere som er kidnapperne!
– Nå må du spise godteriet, altså, sa Robot.
– Jeg vil ikke ha det forgiftede godteriet ditt, skrek Nick.
– Og jeg vil ikke skade deg, men nå er jeg nødt, sa Robot.
Uten forvarsel føk hånda til Robot frem og grep tak i Nick. Metallfingrene bendte kjevene hans fra hverandre og tvang karamellen inn i munnen på ham. Nick prøvde å spytte den ut, men Robot holdt hardt, og han klarte ikke å åpne munnen.
Snart kjente Nick at øyelokkene ble tunge. Gulvet
begynte å gynge under ham, og han sank ned mot det. Et sted i rommet hørte han stemmen til Karin.
– Flink robot! Aktiver tyverialarmene øyeblikkelig!
Iverksett!