Dødsskipet by Kagge Forlag

Yrsa Sigurรฐardรณttir Tidligere utgitt pรฅ Kagge Forlag: Jeg vet hvem du er, 2011

Yrsa Sigurðardóttir

DØDSSKIPET Kriminalroman

Oversatt fra islandsk av Tiril Theresa Myklebost

© Yrsa Sigurðardóttir Published by arrangement with Verøld Publishing, Iceland © Norsk utgave: Kagge Forlag 2013 Originalens tittel: Brakið Oversetter: Tiril Theresa Myklebost Omslagsdesign: Harvey Macaulay | Imperiet Papir: Holmen Book cream 80g. 1,6 Boka er satt med Sabon 11/14 Sats: Dag Brekke | akzidenzDTP Trykk og innbinding: ScandBook, Falun ISBN: 978-82-489-1267-5 ISBN: 978-82-525-8162-1 (Bokklubben) Kagge Forlag AS Stortingsg. 12 0161 Oslo www.kagge.no

Denne boken er tilegnet bestefaren min, Thorstein Eyolfssønn, kaptein (1906–2007). En spesiell takk rettes til Michael Sheehan, fordi han forklarte forskjellige aspekter ved seiling og lystbåttrafikk for meg, til Arnor Haukur Ævarsson, styrmann, for veiledning angående telekommunikasjon til sjøs, styresystemer og annet knyttet til skipsfart, og til slutt til høyesterettsdommer Kristján B. Thorlacius, for opplysninger om den juridiske siden ved menneskeforsvinninger. Jeg bærer det fulle ansvaret for det som måtte være feilaktig på disse områdene i boken.

Yrsa

Prolog Brynjar dro jakka bedre rundt seg i den kalde kveldslufta. Han gledet seg til å komme inn i vaktbua, og lurte på hva han egentlig drev med der ute under åpen himmel. Kanskje var vandringen bare et tegn på hvor kjedelig jobben hans var. Han grep hver eneste anledning til å søke variasjon, til og med når han måtte tåle den bitende vinden. Havna han skulle overvåke var som vanlig tømt for mennesker sent på kvelden, og det slo ham plutselig at han ikke kjente den på noen annen måte. Han unngikk den på dagen når alt yrte av liv, ville helst se den akkurat som den var nå, med svart havflate og overgitte skip. Det var som om han ikke ville være vitne til at den livnet til i hans fravær; finne ut hvor liten rolle han selv spilte. Brynjar fulgte et gammelt par med øynene, de leide en liten jente ute langs bryggekanten. Rett bak hinket en ung mann på krykker, et heller uvanlig syn. Han tittet på klokka og så vel at det nærmet seg midnatt. Det var en underlig tid å være ute på med et barn som knapt kunne være over to år – det skjønte selv Brynjar som var barnløs. Kanskje var de ute i samme ærend som ham, og hadde utfordret kulda for å se 7

den mye omtalte yachten som var i vente. De var sikkert her for å ta imot det islandske mannskapet. Brynjar bestemte seg for å ikke gå bort til de fire, i tilfelle han hadde rett. I så fall hadde de jo et ærend. Det var nysgjerrigheten som drev ham. Han ville helst ikke at det skulle synes så godt. Selvfølgelig kunne han lire av seg noe om at han var der i embets medfør, men han var en elendig løgner. Risikoen var stor for at det ville komme feil ut. Heller enn å stå der som en tulling, gikk han bort til det lille kjøretøyet som var merket «Toll». Bilen hadde kommet til området for en halv time siden og blitt parkert på en måte som gjorde at sjåføren hadde god oversikt over havna. Kanskje ble han bedt inn i bilen og kunne bli kvitt frostriene. Han banket lett på ruta på førersiden og undret seg over at det var hele tre tollere der. Vanligvis var det bare én, i høyden to. Ruta ble rullet ned med et hvin som tydet på at det var sand i maskineriet. «God kveld», sa Brynjar. «God kveld.» Han som satt i førersetet ledet an. Lydene bar godt i den ødslige havna. «Har dere kommet på grunn av yachten?» Brynjar angret på at han hadde gått bort til bilen, og håpet om å bli bedt inn ebbet ut. «Ja.» Føreren kikket på Brynjar med det samme tomme ansiktsuttrykket som kollegaene sine. «Vi er her ikke på grunn av utsikten, akkurat.» «Hvorfor er dere så mange?» Frostrøyken fulgte hvert ord han sa, men ingen av de tre lot til å legge merke til det. «Det er noe på gang. Forhåpentlig er det ingenting, men sjefen så grunn til å sende oss ut.» Bilføreren dro opp glidelåsen i jakka. «De har ikke svart på anrop. Kanskje er det bare noe i veien med utstyret deres, men man vet jo aldri.» Brynjar pekte ut mot brygga og menneskene som ventet. Barnet hadde blitt løftet opp på armen til den eldre mannen, 8

og han med krykkene hadde slått seg til på en pullert like ved dem. «Jeg tror de skal ta imot yachten. Vil dere at jeg skal snakke med dem og undersøke saken?» «Hvis du vil.» Det var tydelig at mannen ikke brød seg om hva han gjorde, så lenge han ikke gikk i veien for dem. «Men jeg tviler på at de er her for å ta imot smuglergods. Vi har fulgt med på dem siden de kom og ville fått det med oss om de oppførte seg utenom det vanlige. Dette er bare en eller annen gjeng, slektninger av mannskapet eller noe sånt.» Brynjar fjernet armen fra vindusåpningen og reiste seg. «Jeg rusler bort til dem. Kan ikke skade.» Til avskjed fikk han ikke annet enn hvinet fra ruta idet den ble rullet opp. Han brettet opp kragen. Det måtte være mer liv i menneskene der nede enn i tollbetjentene, selv om de ikke hadde noen varm bil å be ham inn i. En enslig måke ga seg til kjenne med et skrik og lettet fra en lyktestolpe som for lengst hadde sluknet. Brynjar satte opp farten mens han fulgte den med øynene. Den svevde i retning av det mørke konserthuset og forsvant. «Hei.» Hilsenen hans ble heller sparsomt mottatt. «Jeg er vaktmann her. Venter dere på noen?» Lettelsen i uttrykket til det eldre paret var tydelig til tross for halvmørket. «Ja. Sønnen vår og familien hans skal være her om en kort stund. Dette er den yngste datteren deres, hun gledet seg sånn til å få mamma og pappa hjem at vi bestemte oss for å overraske dem.» Den gamle mannen fikk et fårete uttrykk i ansiktet. «Er det ikke i orden?» «Jo da.» Brynjar smilte til den lille jenta som klemte seg inntil bestefaren og kikket sjenert ut under kanten på den fargerike strikkelua. «Er sønnen deres på yachten?» «Ja.» Kona virket opprømt. «Hvordan visste du det?»

«Det er det eneste skipet som er i vente.» Brynjar snudde seg mot den unge mannen. «Venter du også på noen om bord?» Mannen nikket og tumlet seg på bena. Han lot til å være fornøyd med å få være med i samtalen og stavret seg bort til dem. «En venn av meg er maskinist om bord. Jeg tenkte jeg skulle kjøre ham hjem. Men hvis jeg hadde visst hvor kaldt det var, hadde jeg latt ham ta en taxi.» Han dro en svart lue bedre ned over ørene. «Han skylder deg en stor tjeneste, det er sikkert.» Brynjar la merke til at dørene på tollbilen ble åpnet, og han kikket utover havet. «Ja ja, dere behøver nok ikke vente særlig lenge.» Han kikket på den velformede stavnen som var kommet til syne ute i havnemunningen. Historiene han hadde hørt om yachten ved vaktskiftene var tydeligvis ikke overdrevne. Nå når den var synlig trengte en ikke vite mye om skip og båter for å skjønne at dette var et helt spesielt fartøy, i hvert fall etter islandsk målestokk. «Wow.» Han hadde ikke egentlig tenkt å si det, og var glad for at han ikke lenger sto i nærheten av tollbetjentene. Nesten tre fulle etasjer så han over vannlinja, og det så ut til å være i hvert fall fire dekk. Han hadde sett større yachter, men ikke mange ganger. Denne var mye mer elegant enn de andre han hadde sett, og det var helt tydelig at den ikke var designet for å ligge landfast i Reykjavik havn, eller overhodet å befinne seg på så nordlige breddegrader. Den så å si ropte på varme værtyper og krystallklart hav. «Fy faen, den va’kke liten.» Han lukket munnen og hevet øyenbrynene. Den som styrte båten måtte være påvirket, det fantes ingen annen mulighet. Yachten syntes å stevne farlig nær moloen, den seilte altfor fort, og før han fikk satt ord på det for seg selv, hørtes et skjærende hvin. Det fortsatte en god stund, så ble det helt stille. 10

«Hva i helvete …» Den unge mannen på krykkene stirret som fjetret på yachten. Den krenget i retning av moloen, men rettet seg opp og fortsatte ferden med den samme lyden som før. Tollbetjentene løp til, og det gamle paret stirret måpende på det som skjedde foran dem. Brynjar selv hadde aldri sett noe liknende alle de årene han hadde stått vakt i havna. Det underligste var likevel at det ikke fantes spor av menneskelig aktivitet om bord. Bak de store vinduene på brua var det helt tomt, og ingen mennesker var å se på noen av dekkene. Brynjar ba gruppa vente og sa stakkåndet at han snart kom tilbake. Han løp av sted og fikk med det samme øye på den lille jenta som kikket opp, om mulig enda mer storøyd enn før. Men i stedet for å virke sjenert syntes han at hun virket sørgmodig. Uendelig sørgmodig. Da han endelig var kommet over i den andre enden av havnemunningen, hadde yachten stoppet ved enden av den ene brygga. Han rakk å se for seg en lang og slitsom natt med rapportskriving da han hørte det massive stålet skalle inn i byggverket og ga fra seg en lyd som skar i ørene. Han la likevel merke til skrik fra der han kom fra og følte sterkt med menneskene som fulgte med, vel vitende om at slektningene og vennene deres var om bord. Hva i all verden var det som foregikk? Tollbetjenten hadde snakket om ødelagt utstyr, men det måtte da vel gå an å styre en ødelagt yacht bedre enn dette? Og hvis ikke, hvordan kunne det falle kapteinen inn å prøve å legge til på vanlig måte? Han kunne like gjerne ha drevet en stund, i påvente av assistanse. De tre tollbetjentene så like forvirrede ut som han selv følte seg, der de gikk forsiktig langs bryggekanten i retning av yachten. «Hva er det som skjer, egentlig?» Brynjar grep etter skulderen til den bakerste tolleren.

«Hvordan i helvete skulle jeg vite det?» Stemmen var usikker og stemte ikke overens med de harde ordene. «Kapteinen er vel full. Eller dopa.» Til slutt nådde de enden av brygga der forstavnen på yachten hadde truffet. Nå så den ikke fullt så flott ut lenger, men var bøyd og ripete. Ennå hadde ingen svart på anropene til tollbetjentene, som nå hadde sluttet å forsøke å få kontakt. Den forreste snakket med barsk stemme med politiet i mobiltelefonen. Han avsluttet samtalen og stirret på den høye forstavnen over dem. «Jeg foreslår at vi går om bord. Politiet er på vei, men det er ikke noe å vente på. Jeg liker ikke dette. Hent stigen, Stebbi.» Stebbi virket ikke altfor fornøyd med oppdraget, men snudde seg og løp tilbake til bilen. Ingen sa noe. Av og til kikket de etter besetningen, men som før var ingen å se. Brynjar syntes det var stadig mer ubehagelig å stå der i stillheten og ble i samme stund lettet da tolleren kom tilbake med stigen. Den eldste av tollerne, han som hadde gått foran, begynte å klatre. Brynjar fikk oppgaven å holde stigen, og der sto han da alle de tre mennene hadde klatret om bord og politiet ankom stedet. Han gjorde rede for sin egen rolle mens politibetjentene ristet på hodet over omstendighetene. Så lente den ene tollbetjenten seg over relingen og så enda mer forvirret ut enn tidligere. «Det er ikke en kjeft om bord.» «Hva mener du?» Politimannen som svarte var på vei opp stigen. «Hva er det for noe helvetes tull?» «Jeg sier det jo. Det er ingen her, ikke en kjeft.» Politimannen stoppet på det fjerde trinnet. Han lente seg bakover for å se ansiktet til tollbetjenten. «Hvordan kan det ha seg?» «Ikke vet jeg. Men her er det ingen. Yachten er tom for mennesker.» 12

Det ble helt stille. Brynjar kikket langs brygga og så det gamle paret, den lille jenta og den unge mannen på krykker stå ved enden av den. Forståelig nok hadde de ikke greid å vente der de skulle. Han skjønte at politimennene ikke hadde lagt merke til dem, for de viet dem ingen oppmerksomhet. Så han bestemte seg for å ta seg av dem. Han gikk mot dem og satte opp farten da han så at de begynte å gå mot ham. De hadde ingenting om bord på yachten å gjøre, selv om det var nettopp de som hadde størst interesse av alle de fremmøtte. Politiet måtte få arbeidsro. «Ikke kom nærmere. Brygga kan bryte sammen.» Det var heller usannsynlig, men han kom ikke på noe bedre å si for å stoppe dem. «Hva er i veien? Hvorfor sa mannen at det ikke var noen om bord?» Stemmen til den gamle kvinnen dirret. «Selvfølgelig er de om bord. Ægir, Lára og tvillingene. De er der. De kan bare ikke lete.» «Kom.» Brynjar visste ikke hvor han skulle gå med dem. Han visste bare at her kunne de ikke være. «Dette er nok en misforståelse. Vi må være rolige.» Han lurte på om han kunne få plass til dem alle sammen inne i vaktbua. Det ville bli trangt, men han hadde i det minste kaffe. «Alt er helt sikkert i orden med dem alle sammen.» Den unge mannen på krykkene stirret Brynjar inn i øynene. Da han begynte å snakke, dirret ikke stemmen hans mindre enn hos den gamle kvinnen. «Jeg skulle vært om bord.» Han lot til å ville fortsette, men tidde da han så at den lille jenta fulgte med på hvert ord han sa. Han greide likevel ikke å holde igjen og la til: «Herre Gud.» «Kom.» Brynjar måtte ta den gamle mannen om skulderen og snu ham rundt. Han stirret mot den skadde stavnen som reiste seg truende og hovmodig ved siden av den lille flokken. «Tenk på jenta.» Brynjar nikket i retning av barnebarnet hans. «Det er ikke bra for henne å være her. Det 13

kommer for en dag alt sammen.» Men det var for sent. Skaden var allerede skjedd. «Mamma død.» Den lyse barnestemmen var ubehagelig klar. Dette var det siste Brynjar, og sikkert de andre også, hadde lyst til å høre akkurat nå. «Pappa død.» Og det ble verre. «Adda død. Bigga død.» Barnet sukket tungt og grep om benet til bestemoren. «Alle døde.» Så begynte hun å gråte med lavmælte hikst.