Yrsa Sigurdardottir: Dragsug

YRSA SIGURÐARDÓTTIR Det tredje tegnet, 2006 (N.W. Damm & Søn) Den som graver en grav, 2008 (Cappelen Damm) Aske, 2009 (Cappelen Damm) Jeg vet hvem du er, 2012 Dødsskipet, 2013 De uønskede, 2014 Løgnen, 2015 DNA, 2016

YRSA

SIGUR ÐARD

ÓTTIR Dragsug Kriminalroman Oversatt fra islandsk av Silje Beite Løken (MNO)

Copyright © Yrsa Sigurðardóttir 2015 Published by agreement with Salomonsson Agency © Norsk utgave: Kagge Forlag 2017 Originalens tittel: Sogið Oversetter: Silje Beite Løken Omslagsdesign: Ragnar Helgi Ólafsson Papir: 70 g. Creamy 1,8 Boka er satt med Sabon 11/14,5 Sats: Dag Brekke | akzidenz as Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen ISBN: 978-82-489-1972-8 ISBN: 978-82-525-8722-7 (Bokklubben)

Kagge Forlag AS Stortingsg. 12 0161 Oslo www.kagge.no

Boka er dedisert til Mjåsa og Pilla – Yrsa

SEPTEMBER 2004 Skolebygningen kastet en iskald skygge over den folketomme skolegården. Lenger unna varmet sola de få som tok veien forbi. Da disse ikke lenger befant seg i sollyset, dro de parkaser og jakker tettere rundt seg og satte opp farten helt til de kom ut i sola igjen. Der var det vindstille, men over det ene hjørnet av skolegården gikk det et kaldt gufs som rusket i huskene. De bevegde seg sakte fram og tilbake, som om det satt usynlige barn i dem og kjedet seg.

Slik Vaka gjorde. Hun syntes likevel at kulden var verre enn kjedsomheten. Den stakk henne i kinnene, og hun begynte å få vondt i tærne. Hele kroppen var kald, og det avkjølte trappetrinnet hun satt på, gjorde det bare verre.

Den nye vinterjakka var ikke lang nok til at den gikk ned under rumpa, og nå angret hun på at hun ikke hadde hørt på moren og valgt den side utgaven. Men den hadde de bare i mørkeblå, mens den korte var også å få i rødt. Vaka justerte ranselstroppene og lurte på om hun burde gå dit sola varmet. Da ville hun i alle fall ikke fryse mens hun sto og ventet. Men hvis hun flyttet på seg, var hun redd for at faren ikke kom til å få øye på henne, og kjøre videre. Nei, da var kulden å foretrekke.

En bil i samme farge som farens passerte, men det viste seg å være en annen bil og en annen sjåfør, og da ble Vaka 7

like matt. Hadde han glemt henne? Det var første dag på den nye skolen, og det var jo mulig at han hadde tenkt at hun kunne gå hjem, slik hun hadde gjort på den gamle. For hundrede gang kjente hun et stikk av savn etter det gamle hjemmet. Det eneste som var bedre på dette stedet, var rommet hennes; det var større og flottere enn i den gamle leiligheten. Alt det andre var blitt verre, blant annet skolen. Spesielt de andre ungene. Hun kjente ingen, og ingen kjente henne. I den gamle klassen visste hun hva alle het, kjente til og med navnene på jentenes kjæledyr. Nå var hodet hennes fylt av nye navn og ansikter som hun ikke klarte å sette sammen. Det var som et memory-spill, der hun bare klarte å vinne de gangene moren tapte med vilje.

Vaka snufset. Hvor lang tid ville det gå før faren oppdaget at han skulle ha hentet henne? Hun snudde seg og kikket opp mot skolebygningen i håp om å få øye på noen der inne, men vinduene var like mørke som den kalde skyggen, og det var ingen å se. Et vindkast fikk kinnene til å stivne, og gåsehuden snek seg nedover ryggen. Hun reiste seg, gikk opp trappene og mot inngangsdøra. Det var vel fremdeles noen voksne der inne. Noen som ville la henne låne telefonen. Men døra var og ble låst. Det skjedde ikke noe da hun banket på, og det hørtes ut som bankelydene hennes bare forsvant inn i det kraftige treverket. Hånden hennes sank ned langs siden, og hun stirret på den høye døra med et svakt håp om at den plutselig skulle gå opp.

Ingenting skjedde, og hun bestemte seg for å sette seg igjen.

Forhåpentligvis var det ikke like kaldt som før.

Kulden slapp taket i tankene hennes da hun snudde seg. Nedenfor trappene sto en jente som Vaka gjenkjente fra den nye klassen. Hun hadde ikke hørt at hun kom.

Kanskje hun hadde listet seg, selv om Vaka ikke skjønte hvorfor. Ikke var de uvenner, og Vaka hadde ikke vært 8

uvennlig. De kjente hverandre overhodet ikke, men Vaka husket henne godt. Det var umulig å ikke huske henne.

Jenta manglet nemlig to fingre på den ene hånden. Lille­ fingeren og ringfingeren. Hun hadde sittet helt foran i klasse­rommet og vært ganske taus. Først hadde Vaka tenkt at det også var hennes første dag på denne skolen, men læreren hadde ikke introdusert henne slik han hadde gjort med Vaka, så det kunne ikke stemme. Da de fikk lov til å snakke sammen i timene, hadde ikke jenta sagt ett ord. I friminuttene hadde hun sittet et stykke unna alle andre og stirret rett framfor seg. Hun fortrakk ikke en mine, ikke engang da to gutter begynte å synge noen strofer av en barnesang som Vaka kunne huske at bestemoren av og til hadde sunget for henne: «Lillefinger, lillefinger, hvor er du?

Ringfinger, ringfinger, hvor er du?» Vaka syntes det var forferdelig slemt, men det så ikke ut som om noen andre av barna reagerte. Til slutt hadde hun bare sett bort, ikke turt å blande seg inn. Hun var ny.

«Det er stengt.» Jenta smilte flau, men smilet forsvant like fort som det dukket opp. «De låser alltid når skole­ tiden er over.» «Å.» Vaka sto og trippet på trappene og visste ikke hva hun skulle si. Hun hadde aldri vært flink til å bli kjent med nye unger eller å snakke med fremmede, og hele denne dagen hadde gått uten at noen hadde forsøkt å lokke henne ut av skallet. «Jeg hadde tenkt å spørre om å få ringe.»

«Kanskje du kan få ringe fra kiosken. Den er like ved.»

Jenta pekte ut i gata. Hun hadde på seg votter som skjulte de manglende fingrene.

Vaka svelget og svarte ille berørt: «Jeg har ikke penger med meg.» Moren skulle egentlig gi henne ukepenger hver fredag, men glemte det alltid. Som regel gjorde det ikke noe, men av og til var det utrolig irriterende. Som nå. Like 9

irriterende som at faren glemte å hente henne. Voksne var ikke flinke til å huske. «Å.» Jenta så trist ut. «Det har ikke jeg heller.» Hun åpnet munnen som for å si noe, men ombestemte seg og presset leppene sammen. I kontrast til Vakas vinterjakke, som var blitt kjøpt for at hun skulle vokse i den, var jentas yttertøy altfor snaut på henne: Ermene var korte, og det så ikke ut som hun klarte å dra opp glidelåsen. Hun gikk ikke med lue, og det ugredde håret ble rusket til av vinden.

Jenta hadde på seg gamle og falmete gummistøvler selv om det var tørt ute. De vakre vottene i mange farger var derimot nye og rene.

«Det går bra. Jeg får bare vente.» Vaka forsøkte å smile, men mislyktes. Hun syntes det var vanskelig å stå sånn og vente i uvisshet. Hun frøys og var blitt sulten. Hvis faren hadde kommet til riktig tid, ville hun ha sittet på det nye kjøkkenet deres nå og spist ristet brød. Vaka kjente smaken av smeltet smør og syltetøy på tungen.

Jenta sto og nølte nedenfor trappene. «Har du lyst til at jeg skal vente sammen med deg?» Hun rettet ikke blikket mot Vaka da hun sa det, men så mot siden, utover den øde skolegården. «Jeg kan det, hvis du vil.»

Vaka var usikker på hva hun skulle svare. Var det bedre eller verre? Valget sto mellom å sitte alene og fryse, eller vente sammen med en jente som hun ikke visste hva het og prøve å finne på noe de kunne prate om. Selv om Vaka bare var åtte år gammel, hadde hun skjønt at det av og til bare fantes ett riktig svar på visse spørsmål: «Ja takk.

Hvis du gidder.» Men da jenta snudde seg fort mot henne og smilte, la hun til: «Men jeg må dra med en gang pappa kommer for å hente meg.»

Smilet forsvant og det tomme ansiktsuttrykket overtok igjen. «Ja. Det er klart.»

10

Vaka forsøkte å gjøre det godt igjen, for hun husket hvordan guttene hadde mobbet jenta og hvor ensom hun så ut til å være. «Kanskje han kan kjøre deg hjem når han kommer?» I det samme hun hadde ytret ordene, angret hun, for hun hadde ofte hørt foreldrene snakke om hvor dyrt det var med bensin. Hun hadde ikke lyst til å be faren kjøre en lang omvei, de hadde ikke så mye penger etter at de hadde kjøpt det nye huset. Det var derfor jakka og skoene var for store. «Bor du langt unna?»

«Nei. Jeg bor rett bak her.» Jenta pekte på skolen og mente nok husklyngen som Vaka hadde sett i friminuttene da hun hadde ruslet rundt på måfå på skolens område og gått på baksiden av bygningen. Det var et høyt gjerde mellom husene og skolen, og på den andre siden av gjerdet lå det alt mulig skrot: ødelagt og falmet emballasje, papir­ rester, plastposer og råttent løv.

Med lyden av lekende unger i ørene hadde hun latt blikket renne over husene og bakgårdene, og kjent seg takknemlig for at foreldrene ikke hadde kjøpt et av dem. Alle virket like lurvete og skitne som gjerdet, malingen skallet av og bakgårdene var nesten bare ett stort buskas. På ett sted fikk hun et glimt av en rusten utegrill som stakk opp av det høyvokste ugresset, og Vaka syntes det så ut som det hadde spirt og grodd opp fra det lille hullet på lokket. Det hang skjeve og skitne gardiner i uvaskede vinduer. På noen steder hadde de bare trukket for et teppe, andre steder var det aviser og papp i vinduene. Vaka hadde syntes det var så ubehagelig å se på disse husene at hun ble nødt til å snu seg bort fra gjerdet for å springe tilbake til de andre ungene som lot som om hun ikke eksisterte.

Det var derimot ett pluss med husene. De lå nær skolen.

Kanskje hun kunne få låne telefonen hjemme hos jenta?

11

Det var bare noen minutter å gå dit. Vaka tok mot til seg: «Du, kanskje jeg kunne låne telefonen hjemme hos deg?»

Hun kvapp da hun så hvor forskrekket jenta så ut. «Hos meg?» Jenta svelget og så vekk. Hun stirret på vottene sine og fiklet med den skadde hånden. «Skal vi ikke bare stå og vente her? Faren din kommer sikkert snart.»

«Jo. Kanskje det.» Vaka trakk i ranselstroppene. Det virket som om den bare ble tyngre, som om minuttene hun ventet, ble dumpet oppi den. «Men hvis jeg får ringt, kan du bli med meg hjem og leke etterpå.» Vaka gikk ut fra at jenta ville bli glad for å ikke behøve å dra hjem til seg selv hvis rommet hennes var i et av de fæle husene. Kanskje det var derfor hun ble så forskrekket. Kanskje hun ikke hadde lyst til at Vaka skulle se hvordan det var hjemme hos henne. Vaka fortet seg å si at hun ikke brydde seg om hvordan det så ut hjemme hos henne.

Det så ut som jenta hadde problemer med å bestemme seg for hvordan hun skulle svare Vaka. «Ok. Hvis du er kjemperask. Og hvis vi kan dra hjem til deg og leke etterpå.

Du må være veldig stille. Pappa ligger sikkert og sover.»

Vaka nikket og var svært fornøyd med at det ordnet seg, og ikke minst med at hun var blitt kjent med en i klassen.

Hun hadde riktignok håpet å bli venner med noen av de andre jentene, og da helst de som virket morsomst og mest populære, men de hadde oversett henne, og hadde åpenbart ikke behov for flere venninner. Kanskje denne jenta var det beste hun fikk, og kanskje hun var helt grei, selv om hun manglet noen fingre. Hun var i alle fall ikke slem.

Men da de gikk av gårde, begynte Vaka å tvile. Hun så for seg de sjuskete husene, og plutselig hadde hun ikke lyst til å gå inn i noen av dem. Det hadde vært bedre å vente på de kalde trappene. Men nå var det for sent. De var kommet

12

ut av skolegården, var på vei inn i det lille nabolaget, og nå gikk de i sola.

Likevel ble ikke Vaka varmere. Hun frøys bare enda mer.

Uten hell forsøkte hun å finne på en grunn til å snu uten å såre jenta. Den nye venninnen var også taus på veien. De hadde ikke utvekslet et eneste ord siden de sto på trappene utenfor skolen, og nå befant de seg plutselig på fortauet foran et av de husene som Vaka hadde betraktet samme formiddag. Det så ut til å være det mest slitte huset i hele gata.

Det var på to etasjer, kledningen var rustent bølgeblikk som ikke kunne ha blitt malt på flere år.

Hagen foran huset var i samme tilstand som de bakgårdene Vaka hadde mønstret om formiddagen. Mellom løvetann, stjerneblom og krokete busker lå det en veltet trehjulssykkel, like rusten som selve huset. Så å si alle vinduene var punkterte, og ingen hadde forsøkt å henge opp fine gardiner på den siden som vendte ut mot gata. På toppen av alt så inngangsdøra skjev ut. For en fæl plass.

Vaka slet med å finne på noe å si, slik at de kunne snu, men var for treg. Jenta så på henne med et trist ansikts­ uttrykk og sa: «Kom. Det er her jeg bor. Vær stille og vær rask. Så drar vi hjem til deg og leker. Ikke sant?» Forventningen lyste av de fargeløse øynene, og Vaka kunne ikke gjøre annet enn å nikke.

Hun fulgte etter jenta mot inngangen, det kjentes som om ranselen var full av steiner, og det var vanskelig å puste. Hvert skritt var en prøvelse og det føltes som om hun gjorde noe som hun visste ikke kom til å ende godt – men så gjorde hun det likevel. Som den gangen hun tok for mange tallerkener med seg da hun skulle dekke på bordet til foreldrenes selskap, og så mistet hun dem i gulvet. I 13

det samme hun hadde løftet den stabelen med tallerkener, visste hun at den kom til å bli for tung. Men hun gjorde det likevel. Hver eneste tallerken knuste. Nå ble hun grepet av den samme fornemmelsen.

Jenta sto med hånden på dørhåndtaket. «Kom. Du må skynde deg, husker du.» Hun halvveis hvisket, som om et monster ventet på dem der inne, noen som ikke måtte merke at de kom.

Vaka nikket nedslått og tok det siste skrittet bort til døra. Så var hun innenfor. Hun hadde gått fra sola og inn i mørket. En lukt av sigaretter og noe surt møtte henne, det førte til at hun instinktivt rynket på nesen. Jenta lukket døra bak dem, og mørket ble enda svartere. Det var kanskje bedre, for nå var ikke rotet, som måtte være der inne, så tydelig, og jenta så sikkert ikke Vakas forskremte ansiktsuttrykk.

«Telefonen er oppe. Kom.» Jenta hvisket så lavt at det var så vidt hun hørte noe. Blikket hennes flakket. Hun veivet utålmodig da Vaka ikke reagerte kjapt nok. Hun hadde tatt av seg vinterjakka, men bare den ene votten.

Vaka rev blikket løs fra votten som skjulte manglende fingre og steg forsiktig over terskelen fra entreen. I det samme knirket det i gulvet i etasjen over. Jentas hode rykket til da hun så opp i taket. Ansiktet var preget av redsel.

Vaka stivnet helt og kjente hvor ubehagelig varme øyenlokkene føltes, som om hun skulle til å briste i gråt. Hva gjorde hun egentlig her? Hun slapp fra seg et lite stønn, og selv om det var stille i huset var stønnet hennes knapt hørlig. Dette var en grusom feiltakelse. Verre enn tallerkenene.

Skrekken grep tak i henne, og hun klarte ikke å tenke en eneste tanke til ende. Det eneste som sto klart for henne, var at hun ikke engang visste hva jenta het.

14

*** Politiet i Hafnarfjörður etterlyser Vaka Orradóttir. Vaka er åtte år gammel, med halvlangt mørkeblondt hår, hun er slank og lav for alderen. Hun hadde på seg rød vinterjakke til livet, rød lue, dongeribukse og rosa joggesko. Vaka ble sist sett klokka 15.00 i dag, da hun gikk hjem fra skolen i Hafnarfjörður. Det antas at hun fremdeles befinner seg i byen. De som mener å ha observert Vaka, bes henvende seg til politiet i Hafnarfjörður på telefon 525 3300.

2016

1 Huldar lot bunken med skolens kopier deise ned på skrive­bordet. Med unntak av noen halvfulle kaffekopper som hadde hopet seg opp på bordplaten, var den tom. Nå fikk han hovedsakelig de oppgavene som andre i politiet ikke gadd å ta på seg. Som denne saken fra skolen. Det ble vel en intern vits på politistasjonen, slik som ham selv – sjefen som falt i unåde og ble degradert. Nå satt han i utkanten av et åpent kontorlandskap, og derfra var det gamle private kontoret hans så vidt synlig.

Han passet seg godt for ikke å se i den retningen. I og for seg ga han blaffen i at han var blitt degradert, men det var mye verre at hans tidligere underordnede behandlet ham som om han var smittsom. Han hadde trodd at omgangen med kollegene ville falle tilbake i det gamle sporet fra før han ble forfremmet, men slik gikk det ikke.

Tausheten deres når han dukket opp og tiskingen når han gikk, var så uutholdelig at det hendte at han skulle ønske at han fremdeles var sjef for avdelingen.

De gangene han ble slått av tanken, var derimot sjeldne, for tankene hans bevegde seg fort over på hvordan han hadde mistrivdes i sjefsstillingen. Utallige skjemaer, rapporter, møter og alle disse meningsløse papirene. Hvis noen hadde fortalt ham hva jobben innebar, hadde han 19

aldri takket ja til forfremmelsen. Men det hadde dessverre vært få forklaringer den gangen han fikk tilbudet.

Jobb­ presentasjonen og ansettelsesprosedyren ble knadd sammen i én setning som besto av fire ord: Vil du være sjef?

Ledelsen hadde hastverk ettersom den ene skandalen etter den andre hadde rammet stasjonen, og de fleste sjefene var satt ut av spill for en periode, så Huldar ble valgt nærmest tilfeldig. Det var ikke universitetsgrader, men ansiennitet og alder som ble vektlagt når lederstillingene skulle besettes i politiet. Og det var et system som var oversiktlig. Men etter alt kaoset i forbindelse med skandalene mistenkte Huldar at politimyndighetene hadde vedtatt andre kriterier, og valgt lederkandidater etter høyde. Han var i alle fall skråsikker på at de hadde sett hodet hans stikke opp fra mengden da de speidet seg om etter en ny sjef. Han skulle ha satt seg i akkurat det øyeblikket, eller bøyd seg ned. Da ville han hatt samme rolle som før, og i det minste befunnet seg midt på rangstigen. Ikke på nederste trinn.

Men Huldar bar likevel ikke nag til dem som hadde tilbudt ham jobben. Han kunne ha takket nei. Han var heller ikke sint på dem som degraderte ham. Det ville aldri ha gått å beholde ham i fortroppen. Han hadde rotet det så grundig til i en drapsetterforskning at det manglet sidestykke. Den eneste sammenlikningen han kom på, som han forklarte en av søstrene, var at en kirurg kom springende inn på operasjonsstua med skalpellen hevet, klar til dyst, men snublet og endte med å kutte hodet av pasienten.

Det verste var å ha tatt med seg barnepsykologen Freyja, tidligere daglig leder av Barnehuset, i fallet. Helsetilsynet kunne ikke tilgi henne at hun skjøt en mann i lokalene til Barnehuset. Hun var blitt degradert til konsulent på samme sted.

20

Egentlig kunne begge to prise seg lykkelige over at de slapp å lete etter nye jobber.

Men lykkeprising var ikke en følelse Freyja gikk rundt med. De få gangene veiene deres hadde krysset hverandre etter den skjebnesvangre hendelsen i Barnehuset, hadde hun så vidt hilst på ham. Sinnet oste av henne, og det var tydelig at hun rettet det mot ham. Huldar skar en grimase bare ved tanken. Han hadde håpet at de kunne komme overens, til tross for den pinlige starten, problemene som fulgte og den opprørende avslutningen. Han hadde seg selv å takke, det første bekjentskapet deres satte tonen, og det var underlig at han hadde klart å bli venner med henne etter det, selv om vennskapet viste seg å bli kort­ varig. Brent av tidligere bekjentskap med kvinner han hadde møtt på byen, ga han seg ut for å være tømrer da han traff Freyja første gang, og han tilbrakte natta med henne på falske premisser. Hans erfaring var at de færreste ­kvinner på byen var begeistret for politimenn. For å gjøre det litt mer stuerent hadde han fortalt at han het Jónas, noe som var mellomnavnet hans. Da de møttes under en draps­etterforskning, som deretter dro karrieren deres ned i dass, kom alt for en dag: Tømreren Jónas måtte presentere seg som politimannen Huldar.

Men det som hadde skjedd én gang, kunne skje igjen.

Kanskje han kom til å få en ny sjanse. Tanken virket oppmuntrende.

Han smilte til den unge politimannen som satt vis-àvis ham. Den unge fyren gjengjeldte smilet brydd og konsentrerte seg veldig om det som var på pc-skjermen. Der kunne det umulig stå noe interessant, for mannen var nylig blitt etterforsker og befant seg til og med under Huldar på rangstigen. Han sto i grunnen på gulvet der rangstigen var plassert.

21

«Travel?» Huldar var forsiktig slik at han ikke skulle framstå som spydig, for den unge etterforskeren var svært nærtakende. Han hadde ikke vondt av å bli herdet, men det var andre enn Huldar som fikk ta på seg den oppgaven.

«Ja. Nei.» Pannen over skjermen ble illrød.

«Mener du ja eller nei?»

«Nei. Jeg har det ikke travelt. Men det er nok å gjøre.»

«Du vet at det kan være positivt at vi har lite å gjøre.

Det synes i alle fall byens borgere.» Huldar satte seg og dro til seg papirene. Jo før han ble ferdig med dette tullet, jo bedre. Han tillot seg ikke å sukke selv om han kjente lysten til det, da han skummet gjennom den barnslige skriften i teksten som sto på det øverste arket. I 2016 kommer biler til å bli avleggs. I stedet får vi små helikoptre som går på solceller. Vi får medisiner mot kreft og alle andre alvorlige sykdommer. Ingen dør før de blir 130 år. Island er fremdeles verdens beste land å bo i! Elín 9C. Underskriften hennes ble etterfulgt av to hjerter og to smilefjes. Han kunne ikke huske å noensinne ha sett et smilefjes i jobbsammenheng.

«Kunne du tenkt deg å skifte ut bilen din med et solcelle­ drevet helikopter?» Huldar skjøv til side et par lameller foran vinduet og kikket ut. Det grålige vinterlyset var nok ikke optimalt for at slike helikoptre ville kunne ta av, og i alle fall ikke holde seg gående.

«Hæ?» Den unge mannens stemme indikerte at han snarere oppfattet det som et eksamensspørsmål enn en spøk.

«Bare glem det.» Huldar var for trøtt til å forklare. Han hadde tilbrakt kvelden før på bar sammen med kompiser, blitt sen og tatt den ene ølen for mye. Men guttungen hadde tydeligvis ikke hørt om saken som hadde havnet på Huldars bord, eller så var han for treg til å legge sammen to og to.

«Har vi adgang til helikopter?»

22

«Ja.» Huldar angret straks på svaret og rettet på seg selv. «Nei. Vi har ikke helikopter. Jeg må gå gjennom ti år gamle forestillinger som skoleelever en gang hadde om det året vi nå lever i. Dette er en av dem, at vi reiser rundt i helikoptre som går på solceller. Det blir sikkert ikke det dummeste forslaget av alle dem jeg må lide meg gjennom.»

Den unge mannen skjøv stolen sin sidelengs slik at han kunne se Huldars ansikt. Han het Guðlaugur, ble bare kalt Gulli på politistasjonen, selv om han stadig forsøkte å unngå det. Sannsynligvis forble han Gulli fram til han hadde klart å vise hva han var god for. Hvis det noensinne skjedde. Det var ikke alle som holdt ut i denne jobben.

«Hvorfor gjør du det?»

«Det ble oppdaget et bisart svar i bunken, så rektor kontaktet oss.» Huldar rakte Gulli kopien av helikopterbrevet. «På den tiden disse brevene ble skrevet, var skolen vennskapsskole med en amerikansk, og det innebar blant annet at de skulle begrave en tidskapsel i skolegården. Den skulle tas opp etter ti år, så skulle framtidsvisjonene til ungdommene i de to landene sammenliknes. Alle niendeklassinger beskrev hvordan de så for seg Island etter ti år, så ble brevene oppbevart i tidskapselen. Det er for så vidt greit nok, hadde det ikke vært for at en av de islandske ungdommene ser ut til å ha benyttet seg av anledningen til å skrive om framtidige drap. Jeg skal finne forfatteren av akkurat den skildringen, slik at psykologer kan undersøke vedkommende og finne ut om han eller hun har blitt en farlig voksen. Jeg har mine tvil, men må uansett se på saken.»

«Hvem er det forfatteren av brevet har tenkt å drepe?»

«Det er flere. Vedkommende ramser opp seks individer, men det nevnes faktisk ingen navn, kun initialer. I to av tilfellene er det kun én bokstav.» Huldar bladde gjennom 23

bunken på jakt etter det merkelige brevet. Skolen hadde gitt ham kopier av de andre brevene, men originalutgaven av dette. Da skolekonsulenten rakte ham brevet, hadde hun skåret en grimase. Så lot det til at hun var lettet over at brevet var blitt noen andres problem.

Guðlaugur betraktet ham bla gjennom arkene. Huldar kunne ikke nekte for at det føltes bra at en kollega interesserte seg for det han holdt på med. Det var lenge siden sist.

Det dumme var at saken var så idiotisk. «Hvorfor kan vi ikke ta en prat med den eleven? Det kan ikke være så vanskelig å finne vedkommende.»

«Brevet er ikke signert.»

«Hva skal du gjøre da? Finne ut om en av elevene ikke har lagt et signert brev i tidskapselen? Sammenlikne brevskriverens skrift med gamle skoleoppgaver?»

«Noe slikt. Det er ett brev for mye, med tanke på antall elever som gikk i niende det året. Forfatteren har trolig levert to brev. Jeg må altså sammenlikne mordbrevet med de andre brevene fra tidskapselen. Synd at alle ungdommene har så fæl skrift. I alle fall guttene.»

«Er det en gutt?»

«Ja. Eller en jente som har skrevet med venstre.»

«Fingeravtrykk?»

Huldar lo. «Ja, særlig. Jeg får garantert tillatelse til å sende fingeravtrykk fra sekstifem brev over til krimteknikerne.» Han tok helikopterbrevet og la det tilbake i bunken. «Til det behøver jeg minst ett lik. Helst alle seks.»

Han fant fram brevet. I 2016 blir disse menneskene drept: K, SG, BT, JJ, PV og I. Ingen kommer til å savne dem. I alle fall ikke jeg. Jeg kan nesten ikke vente. Etter denne beskjeden fulgte det ingen hjerter eller smilefjes.

«Så du tror at alle disse menneskene er i live?»

24

«Absolutt, men siden jeg ikke har annet enn initialene eller initialen, er det jo ikke helt sikkert.» Huldar rakte Guðlaugur brevet. «Men skolekonsulenten fortalte at ingen som passer til disse forbokstavene, har vært drept i løpet av de siste ti årene. Hun la faktisk til at en mann med et navn som begynte på K ble drept i 2013, men gjerningsmannen er dømt og har verken vært tidligere elev på skolen eller er jevnaldrende med brevskriverne. Jeg må selvsagt dobbeltsjekke disse opplysningene, selv om en skolekonsulent sikkert har klart å sjekke navnene på de få drapsofrene vi har her på Island.»

Guðlaugur tidde mens han leste brevet. Deretter kikket han opp på Huldar med et uutgrunnelig ansiktsuttrykk.

Ansiktet var ikke helt fullvoksent, nesen og kinnene var overstrødd med fregner, og det var ingen skjeggrot å spore, selv om det var langt utpå dagen. Han måtte være under tretti, og sannsynligvis var han ikke mye eldre enn den anonyme brevskriveren. «Det fins en side på Wikipedia.»

Guðlaugur rødmet igjen, noe som heller ikke gjorde at han så eldre ut. «En oversikt over alle drap på Island.»

Huldar hevet øyenbrynene. «Er det kanskje du som er redaktør?»

«Nei. Jeg ville bare gjøre deg oppmerksom på artikkelen. Du kan lese over navnene der og spare deg litt tid.»

Huldar angret på å ha vært lite hyggelig mot den unge mannen. Det var rett før de ble venner, og dem hadde han ikke mange av på arbeidsplassen. Men Huldar fikk ikke anledning til å gjøre det godt igjen. I sideblikket så han Erla komme stormende mot dem, med ytterjakka på. Han håpet dypt og inderlig at hun ikke hadde tenkt å dra ham med seg ut av bygningen, for han hadde jo akkurat kommet inn, og det hadde begynt å brygge opp til det uværet som var meldt.

25

*** Det var lavtrykk nummer førtifem som hadde bevegd seg over Island i løpet av denne vinteren. Det virket som om de bare ble flere, mer intense og heftigere. Som om værgudene og Island hadde endt i et voldelig forhold, der gudene dengte landet veggimellom og ikke klarte å begrense seg.

«Finner du noe?» Erla kjempet for å holde seg på beina, der hun sto ved siden av ham. Den side, svarte politijakka fungerte som et seil, og Erla måtte stille seg opp slik at siden vendte mot vindretningen. Forståelig nok hadde hun ikke lyst til å ramle foran ham. Forholdet dem imellom hadde vært anspent etter at han ble degradert og hun fikk sjefsstillingen som han hadde hatt. Han hadde fremdeles ikke bestemt seg for om han savnet noe. Den anspente stemningen var det først og fremst Erla som sto for, han brydde seg ikke noe videre om omrokeringen, og bar ikke nag til henne. Noen måtte ta jobben, og hvorfor skulle det ikke bli henne? Etter hans oppfatning var hun hakket for grov i kjeften og brautende, men det var kanskje noe av det som spilte inn da hun ble valgt. Det var dessuten et visst press på å øke antallet kvinnelige overordnede i politiet, og i Erla fikk politimyndighetene to for én: en kvinne som oppførte seg som en råtamp.

«Nei, jeg finner ikke noe. I alle fall ikke noe som virker unormalt. Dette ser bare ut som en helt vanlig hage med helt vanlig hageskrot.» Han nikket mot en ødelagt trampoline som var behørig tjoret fast i utkanten av hagen.

Det måtte være en stund siden barn hadde hoppet på den.

Duken var borte, og det eneste som sto igjen, var metallkonstruksjonen og et par spiralfjærer. Huldar dunket lett på en rusten grill på terrassen, men unngikk å nevne badestampen. Det var ikke nødvendig. Her hadde de alt som 26

kjennetegnet en standard islandsk hage. «Det er vel en spøk, eller hva?»

«Spøk?» Erla så videre inn i hagen slik at hun unngikk å se Huldar inn i øynene. Under hetta fulgte hun med på unge Guðlaugur som stakk en stokk ned i noen bladløse busker, på let etter noe de ikke visste hva var. Erla snudde seg mot Huldar, men rettet blikket sitt mot haken hans, ikke øynene. «Jeg ser ikke hva som er så jævlig morsomt med denne spøken.»

Huldar trakk på skuldrene. «Nei. Ikke jeg heller.» Det var vanskelig å se humoren i å bli lurt ut i dette været. De kom i alle fall ikke til å sende varme tanker til den som hadde sendt dem brevet. På veien hadde Erla informert om en beskjed som hadde dukket opp rundt tolv den dagen, og som var stilet til henne. Der sto det at politiet kunne være interessert i noe som befant seg i akkurat denne hagen.

Brevet var anonymt og oppga ingen flere opplysninger som kunne gjøre letingen enklere. «Kanskje vi skal avslutte?»

Endelig møtte Erlas blikk hans, og Huldar skjønte at han skulle ha holdt munn. «Nei. Vi må faen meg gidde å lete videre.»

«Ok. Den er grei.» Huldar satte opp et smil som fort bleknet; det var vanskelig å gi uttrykk for å være fornøyd med å bli værende utendørs. Han så etter Erla. Hun vaklet av gårde i vinden, men var tydeligvis fast bestemt på å lete videre. Han snudde seg mot terrassen og kikket etter noe som kunne være et gjemmested. Det ville ha gjort søket enklere å vite hva de så etter.

Fra badestampen kom det lyder, Huldar så det tunge lokket heve seg så vidt, så dumpet det tungt ned igjen, før blåsten røsket i det på ny. Gjennom den hylende vinden hørte han at festet på lokket knirket. Utenpå stampen var det en luke som han ikke hadde sett i, så han gikk bort 27

dit mens huseieren fulgte årvåkent med fra husets øverste etasje. Mannen, som het Benedikt, hadde ikke likt at de kom, det var heller ikke så greit å skjønne hva det dreide seg om. Men det var ikke noe som tydet på at han sto bak brevet, for det var vanskelig å spille like forundret som han hadde vært da politiet kom. Etter utseendet å dømme var han nylig blitt pensjonist, og etter oppførselen å dømme var han en av disse breiale gamlekarene som var vant til å sjefe. En av dem som hadde problemer med å innse at den tiden var over.

Huldar vinket til mannen og smilte. Til gjengjeld fikk han en sur mine og gestikulasjoner som kunne tolkes dit hen at han skulle la badestampen være. Mannen kunne da ikke tro at Huldar hadde tenkt å slenge seg oppi, han bekymret seg nok for hva som ville skje med lokket dersom festene ble løsnet. Men det var ikke planen, så Huldar nikket mot mannen i håp om at han skjønte det.

Bak luken fantes det ikke annet enn pumper og rør.

Huldar fant fram en liten lommelykt, men så bare støv.

Han dunket hodet da han gløttet inn i luken, det knaste i treverket. For en stank. Huldar lukket luken og rettet seg opp. Han gned den ømme nakken mens han lot blikket sveipe over den halvmørke hagen. De hadde mer eller mindre finkjemmet den, i alle fall bedre enn hageflekken på framsiden av huset. Mannen i huset hadde stått i et vindu og ropt at de måtte passe på plantene. Noe som var latterlig med tanke på tilstanden. Det lille de så av beplantning, var vissent og nakent.

Huldar strøk håret bakover. Vinden svarte med å ruske det rett tilbake over pannen. Hvor var det neste stedet han skulle lete? Huldar gikk rundt i hagen og forsøkte å komme på hva som kunne være et godt gjemmested. Erla og den unge politimannen surret like forvirret omkring, 28

Guðlaugur hadde fremdeles stokken hevet. Huldar slo seg ned på kanten av badestampen og nøt varmen fra den lune dampen som slapp ut fra under lokket.

Det var ikke noe å finne i denne hagen.

Vinden løyet plutselig, og den varme dampen fikk stige uhindret opp langs Huldars kropp og lekte rundt ansiktet hans. I den lette fukten var det en eim av noe som Huldar kjente igjen. Jernaktig blodlukt. Han spratt opp og løsnet lokket. Det ble banket heftigere på vinduet fra andre etasje.

Huldar måtte bruke en stund på å skjønne hva det var som fløt i stampen. Da hjernen hadde klart å kople de merkelige signalene, tok han instinktivt et skritt bakover og mistet taket i det tunge lokket. Vinden benyttet seg ivrig av anledningen og dro på med slik kraft at de massive hengslene ga etter. Lokket løsnet og ble dratt bortover terrassen.

Huldar kikket opp for å notere seg huseierens reaksjon, men ansiktsuttrykket hans gikk fra sinne og over i forundring.

Forundring og skrekk.

Huldar fortet seg å gripe tak i lokket og forsøke å hale det tilbake på plass mens han kjempet mot vinden. Han ropte til Erla og Guðlaugur og ba dem om å hjelpe seg.

Et vindkast grep tak i lokket igjen, og det kjentes som om overarmene sto i brann. Samtidig klarte han ikke å ta blikket fra det som fløt i badestampen. Han kjente at han savnet den bagatellmessige skolesaken. I det rødlige vannet lå det nemlig to avskårne hender og duppet.