Eighty days blå by Kagge Forlag

Oversatt av Kjersti Velsand

(Medlem av Norsk Oversetterforening)

© Vina Jackson 2012 © Norsk utgave: Kagge Forlag 2013 Originalens tittel: Eighty Days Blue Omslagsdesign: Graeme Langhorne Norsk omslagsdesign: Carina Holtmon Omslagsillustrasjon: Fiolin: © Getty Images Kvinne: © iStockphoto Papir: Holmen Book Cream 70 g Boka er satt med Plantin 11/14 Sats: akzidenz as | Dag Brekke Trykk og innbinding: ScandBook AB, Sverige ISBN: 978-82-489-1303-0

Kagge Forlag AS Stortingsg. 12 0161 Oslo www.kagge.no

1 Et østersmåltid

Midt på Grand Central Station kysset han meg. Det var en elskers kyss – kort, mykt og følsomt, fylt av de dvelende minnene om en dag tilbrakt i frydefull fornektelse, men samtidig en påminnelse om at dette ville bli vår siste kveld sammen i New York. Vi hadde ikke snakket om fremtiden ennå, ikke om fortiden heller. Hadde ikke våget. Det var som om disse få dagene og nettene var et vindu mellom nettopp det som hadde vært og det som skulle komme, det som helst burde glemmes helt til tidens uunngåelige gang tvang oss til å forholde oss til det. Det neste døgnet ville vi være elskere, et helt vanlig par. Nok en natt og enda en dag i New York. Fremtiden fikk vente. Det virket passende å tilbringe noen få av våre siste minutter sammen på Grand Central, et av yndlingsstedene mine i byen. Det er et sted der fortid og fremtid møtes, der alle New Yorks motsetningsfylte mennesker blandes – de velstående, de fattige, punkerne, jentene og guttene fra Wall Street, turister og pendlere – alle på vei mot hver sine liv,

uten annet til felles enn noen få travle øyeblikk der de er sammen om å skynde seg til toget. Vi sto i hovedhallen, ved siden av den berømte firesidige klokken. Etter kysset løftet jeg blikket og så meg rundt, slik jeg alltid gjorde når jeg sto der. Jeg likte å kikke opp på marmorsøylene og de hvelvede buene som viste middelhavshimmelen opp-ned, stjernebildene som antikkens kartografer forestilte seg at engler eller fremmede livsformer så når de betraktet jorden fra en annen sfære. Bygningen minnet meg om en kirke, men siden jeg bestandig har hatt et ambivalent forhold til religion, hadde jeg større respekt for jernbanens kraft, beviset på menneskets uopphørlige trang til å forflytte seg. Chris, bestevennen min i London, pleier alltid å si at man ikke virkelig kjenner en by før man har prøvd dens offentlige transportmidler, en sannhet som særlig gjorde seg gjeldende i New York. Grand Central Station var summen av alt jeg likte ved Manhattan: Den var løfterik og levende med energien fra folk som strømmet til og fra, en veritabel smeltedigel av kropper i bevegelse. Rikdommen og storslåttheten ved de forgylte lysekronene som hang ned fra taket, var et løfte til enhver pengelens forbipasserende om at et sted der oppe lå mulighetene og ventet. Gode ting skjer i New York; det var Grand Central Stations budskap. Bare du jobbet hardt nok, bare du kastet deg ut i det, ville du en dag ha hellet med deg, og byen ville gi deg sjansen. Dominik grep hånden min og trakk meg med seg gjennom folkemengden og ned nedgangen til Whispering Gallery i underetasjen. Jeg hadde aldri vært i Whispering Gallery i St Paul’s Cathedral i London heller; de sto begge på den uendelige listen min over severdigheter.

Dominik stilte meg i hjørnet, med ansiktet mot en av søylene under de lave buene, og så løp han bort til motsatt side. «Summer», sa han, og den myke stemmen hans lød krystallklar gjennom søylen, som om det var veggen som snakket til meg. Jeg visste det var et arkitektonisk fenomen – lydbølgene beveger seg etter sigende fra den ene søylen til den andre via det hvelvede taket, så det var ikke mer enn litt akustisk magi – men det var nifst uansett. Dominik sto fire meter unna, med ryggen til meg, likevel var det som om han hvisket rett i øret på meg. «Ja?» mumlet jeg mot veggen. «Vi skal elske igjen senere i kveld.» Jeg lo og snudde meg for å se på ham. Han smilte skjelmsk fra den andre siden av rommet. Han kom bort til meg og tok hånden min igjen, trakk meg inn i en ny omfavnelse. Overkroppen hans var behagelig fast, og han var nesten tretti centimeter høyere enn meg, så selv med høye hæler kunne jeg lene hodet mot skulderen hans. Dominik trente ikke – i hvert fall hadde han aldri sagt noe om det – men hadde en slank, atletisk figur og de lette bevegelsene til en som trives med sin egen kropp. Sensommerdagen hadde vært varm; solen hadde vært så sterk at man kunne steke egg på fortauet. Det var fortsatt trykkende hett, og selv om vi begge hadde dusjet før vi forlot Dominiks hotell, kunne jeg kjenne varmen fra huden gjennom skjorten hans. Klemmen var som å omfavnes av en varm sky. «Men først», hvisket han, inn i øret mitt denne gangen, «skal vi spise.» Vi sto rett utenfor Oyster Bar. Jeg kunne ikke huske å ha fortalt Dominik hvor glad jeg var i rå fisk – enda en av mine særegenheter han hadde gjettet seg til. Jeg var på nippet til å fortelle ham at jeg kunne bli litt uvel av østers, bare for å understreke at han ikke alltid hadde rett, men jeg hadde hatt

lyst til å gå hit helt siden jeg kom til New York, og nå aktet jeg ikke å la sjansen gå fra meg. Jeg er forresten mistenksom overfor alle som ikke liker østers, og kanskje han har det på samme måte. Jeg ville ikke servere ham en løgn som kunne komme til å slå tilbake på meg selv. Oyster Bar er et populært sted, og jeg var overrasket over at han hadde greid å skaffe bord på så kort varsel. På den annen side, Dominik var troende til å ha bestilt lenge i forveien uten å si noe til meg. Vi måtte likevel drøye i tjue minutter før vi kunne sette oss, men servitøren kom umiddelbart med menyen, og ventet så vi fikk bestilt noe å drikke. «Champagne?» spurte Dominik, og bestilte en Pepsi til seg selv. «En flaske Asahi til meg, takk», sa jeg til servitøren, og så antydningen til et smil gli over Dominiks lepper idet jeg lot som om jeg ikke hørte forslaget hans. «Menyen her er temmelig overveldende», sa Dominik. «Skal vi dele noen østers til å begynne med?» «Har du tenkt å proppe meg med afrodisiaka?» «Om det finnes en kvinne i verden som ikke trenger afrodisiaka, Summer, så er det deg.» «Det tar jeg som en kompliment.» «Fint. Det var slik ment. Er det noen spesiell østers du foretrekker?» Servitøren var tilbake med drikkevarene våre. Jeg viftet vekk glasset han tilbød meg; øl skal drikkes rett fra flasken. Jeg tok en kjølig slurk og kikket på menyen. Her hadde de til og med østers fra New Zealand, dyrket i Hauraki-gulfen, like i nærheten av hjembyen min. Jeg kjente et flyktig stikk, en forbigående hjemlengsel, enhver sliten reisendes forbannelse. Samme hvor godt jeg likte enhver ny by jeg befant meg i, hendte det fremdeles fra tid til annen at jeg ble hjemsøkt av minner fra New Zealand. Sjømat var noe

av det som minnet meg om hjemme – om varme dager og kjølige kvelder langs kysten; det å begrave hælene i varm, våt sand i fjæra på jakt etter tuatua og pipi, skalldyr som lever i grunt vann langs sandstrendene; eller fredagskveldene på den lokale fish & chips-baren, hvor vi bestilte et halvt dusin frityrstekte østers og fikk dem servert i en hvit papirpose, dekket med salt og med en stor sitronskive ved siden av. Jeg bestilte et halvt dusin av en lokal østerssort og overlot til servitøren å velge hvilken, mens Dominik ba om å få et halvt dusin av det samme. Hjemlengsel eller ei, jeg hadde ikke kommet den lange veien til New York for å spise sjømat fra Hauraki-gulfen. Servitøren forsvant ut på kjøkkenet, og Dominik strakte en lang arm over bordet og la hånden sin over min. Berøringen var svalere enn forventet, kroppsvarmen hans tatt i betraktning, og jeg skalv ufrivillig av overraskelsen. Han hadde holdt glasset sitt med den hånden, slo det meg, og det hadde sikkert vært kaldt, enda han bestandig bestilte Pepsien sin med lite is. «Savner du New Zealand?» «Ja. Ikke hele tiden, men når noe minner meg om hjemme, et ord eller en lukt eller synet av noe, da gjør jeg det. Jeg savner ikke vennene og familien min så mye, for vi har kontakt både på telefon og e-post, men jeg savner landet, og sjøen. Jeg synes det er vanskelig å bo i London siden det er så flatt der. Ikke like flatt som i enkelte deler av Australia hvor jeg har bodd, men likevel. Landskapet på New Zealand er langt mer kupert.» «Man kan lese ansiktet ditt som en åpen bok. Du gir fra deg mer informasjon enn du selv er klar over. Du skjønner, det er ikke bare gjennom musikken det kommer frem.» Dominik hadde vært skuffet over at jeg hadde latt fiolinen bli liggende igjen hjemme i leiligheten min før jeg gikk

tilbake til hotellet hans bare noen gater lenger ned. Jeg lovet å stikke innom etter den og spille for ham igjen før han dro. Han hadde bestilt et kveldsfly, og måtte ta en drosje til flyplassen i firetiden neste ettermiddag, tilbake til London, til forpliktelsene sine ved universitetet og til huset med alle bøkene ved Hampstead Heath. For min egen del gikk en kjærkommen friuke mot slutten, og på mandag skulle jeg tilbake til orkesteret for å begynne innøvingen av det nye programmet vårt. Vi hadde ikke drøftet hvor veien skulle gå videre. Da jeg bodde i London, før jeg dro til New York, hadde vi en løselig avtale, et slags forhold av det ustrukturerte slaget. Han hadde sagt at jeg sto fritt til å utforske så lenge jeg fortalte ham detaljene etterpå, et krav som tiltalte meg. Jeg fikk et kick av å fortelle ham hva jeg hadde vært med på, og noen ganger gjorde jeg ting eller unngikk å gjøre dem kun av hensyn til den etterfølgende bekjennelsen. Dette poenget hadde jeg ikke nevnt for Dominik. Han var som presten jeg aldri hadde hatt. Det lot til at han enten moret seg over eller ble opphisset av eventyrene mine, helt frem til den kvelden han så meg sammen med Jasper, da alt hadde gått fullstendig galt. Jeg hadde ikke fortalt ham om Victor heller, mannen jeg hadde havnet borti i New York. Jeg var ikke riktig sikker på hvordan temaet skulle bringes på bane. Victors leker hadde vært langt mer perverse enn hva Dominik satte pris på. Victor hadde til og med solgt meg, hadde gitt meg til noen bekjente og latt dem bruke meg som de lystet. Jeg hadde gått med på alt, likt det meste av det. Skulle jeg fortelle Dominik om det? Jeg var ikke sikker. Det var bare førtiåtte timer siden jeg hadde forlatt festen til Victor, for han hadde villet merke meg permanent som sin slave, sin eiendom, og jeg hadde nektet. Med forslaget om den permanente merkingen

hadde han gått et skritt for langt. Det virket allerede som et helt liv siden. Å være sammen med Dominik hadde lindret ubehaget etter Victor, i hvert fall for en stund. Jeg var også sikker på at Dominik kjente Victor fra London, og det gjorde situasjonen enda merkeligere. «Hvordan går det i London?» spurte jeg for å skifte samtaleemne. Forretten kom fort, enda det sto i anmeldelsene jeg hadde lest at servicen var treg her. Som juveler var de tolv østersene lagt i vifteform på et stort hvitt fat med en sitron i midten. Sitronen var delt i to, og halvdelene var knyttet inn i hver sin musselinserviett. Slik ble sitronsteinene holdt på plass; som om det kom til å ødelegge hele retten dersom en slyngelaktig liten stein fant veien ut av frukten. «Du har ikke gått glipp av stort», svarte Dominik med et skuldertrekk. «Jeg har jobbet – forelest, holdt på med noen artikler på fritiden, skrevet en hel del.» Han kikket opp på meg, fanget blikket mitt og nølte så vidt før han fortsatte: «Jeg har savnet deg. Det har hendt visse ting vi burde snakke om når tiden er inne, men la oss nå nyte kvelden. Spis østersene dine.» Dominik satte en østers for munnen. Han lot skallet bli liggende i hånden mens han smekket i seg den kjøttfulle muslingen med den delikate sølvgaffelen servitøren hadde lagt frem. Det var noe barbarisk over måten han presset sitronen på, så hardt at man snarere ville si at han knuste den. Nærmest som om det var neste skritt i et vel innøvd rituale, kvernet han svart pepper over tallerkenen med to bestemte dreininger på kvernen. Han spiddet muslingen behendig og lett, uten at verken delikatessen eller den minste dråpe sitronsaft gikk til spille på veien inn på tungen. Jeg foretrakk å la gaffelen ligge og heller slurpe muslingen i meg rett fra skallet. Jeg nøt den glatte følelsen, det våte lille

dasket mot tungen, uberørt av spiseredskaper, den salte saften som dekket leppene mine. Da jeg så opp, satt Dominik og betraktet meg. «Du spiser som en villmann.» «Det er ikke det eneste ville jeg gjør», sa jeg, og smilte lurt. «Det kan jeg ikke nekte for. Det er noe av det jeg liker ved deg. Du hengir deg til dine lyster, hva de nå enn måtte være.» «På New Zealand betraktes dette som den raffinerte måten å spise sjømat på. Hjemme har jeg sett folk bite tungen av pipien, skalldyret vi har helt inne ved kysten. De stikker tungen ut av skallet akkurat idet du tar dem opp av vannet, og de virkelige entusiastene biter dem rett av, eter dem levende.» Dominik smilte. «Var du slik, en som spiste levende sjømat?» «Nei, det har jeg aldri hatt hjerte til. Jeg synes det er grusomt.» «Men jeg skal vedde på at du beundret andre som gjorde det, ikke sant?» «Jo, jeg gjorde nok det.» Jeg antar det bare er en del av å være selvmotsigende av natur og ha rebelske tilbøyeligheter, men i jo større grad en type mat enten elskes eller hates av folk, desto mer sannsynlig er det at jeg liker den, eller i hvert fall beundrer folk som gjør det. «Har du lyst til å strekke litt på beina?» spurte Dominik etter å ha takket betjeningen på vei ut. De svarte med å ønske varmt god kveld. Dominik var raus med tipsen. Jeg har lest et sted at man alltid skal merke seg hvordan en mann behandler dyr, sin mor og servitører,

så jeg inkluderte denne innsikten i hans stadig lengre positive kolonne. Jeg tittet ned på de svarte stilettene mine. Siden jeg hadde valgt den minste og mest glamorøse vesken min, hadde jeg ikke hatt plass til et ekstra par flate sko. «Vi kan alltids ta en taxi hvis du har vonde føtter», tilføyde han. «Ja, disse hælene er ikke laget for å gå med.» Jeg trodde han ville praie en drosje ute på gaten, men isteden grep han meg rundt håndleddet og trakk meg til siden. Ved restauranttrappen som førte til utgangen på East 43rd Street presset han meg opp mot veggen og dro hendene ned langs siden på meg og bak på ryggen min. Jeg kunne kjenne kulen i buksene hans mot låret. Jeg trodde han var i ferd med å få stå, men var ikke sikker, så jeg strakte ut hånden for å kjenne. Han dasket de prøvende fingrene mine unna. Faen ta ham. Denne tilbøyeligheten hans til å hisse meg opp og så la meg bli stående der, var til å bli gal av. Jo før vi kom oss hjem, desto bedre. «Jeg skal tidsnok få av deg skoene», sa han idet han satte meg ned igjen, uten å bry seg med å hviske. En middelaldrende dame som sto i den nå lange køen utenfor Oyster Bar, iført kremhvite bukser, pumps i imitert slangeskinn og, varmen til tross, en rosa cardigan, så misbilligende på oss. Dominik stakk armen sin i min, og vi gikk vestover opp 42nd Street til Park Avenue, omgitt av rene folkehavet denne lørdagskvelden: feststemte mennesker, turister, showgirls og tilskuere, alle pyntet og tilsynelatende på utkikk etter at noe skulle skje. For brorparten av dem var helgens moro på nippet til å begynne. Energien deres var i ferd med å anta et nærmest manisk preg, næret av de skarpe lysene og de blinkende lystavlene, trafikken som suste forbi og Times Square

Tower som raget i været over oss som en grell langfinger mot byens mer respektable strøk. «Har du fremdeles lyst til å se et show?» spurte jeg, i håp om at svaret skulle være nei. Tidligere hadde vi vært inne på tanken om å oppføre oss som turister og se en forestilling på Broadway. Riktignok hadde vi tilbrakt mesteparten av dagen til sengs, men jeg for min del var ikke sliten, og jeg hadde ikke lyst til å kaste bort den siste kvelden vår. «Jeg vil heller se på deg», svarte Dominik. Det glimtet i øynene hans, og hjertet mitt slo raskere mens jeg tenkte på hvordan han nøt betrakterens rolle, hvor opphisset han hadde vært etter hver privatkonsert han hadde arrangert der jeg spilte fiolin for ham i både på- og avkledd tilstand. Jeg tenkte på den kostbare Baillyen han hadde kjøpt til meg etter at mitt eget instrument ble ødelagt, mot at jeg skulle spille Vivaldi for ham – uten en tråd på kroppen. Hvordan han hadde tatt meg opp mot veggen etter den første solokonserten min i en krypt i London, helt uten videre, før han tok meg med hjem til huset sitt i Hampstead og ba meg om å ta på meg selv til det gikk for meg mens han satt i kontorstolen sin og så på. Vi sto ved veikrysset mens alle andre skyndte seg forbi, og jeg forestilte meg at dersom øyeblikket var blitt filmet, ville bildet vært av bare Dominik og meg, av kroppene våre som tydelig avtegnet seg mot en virvel av farger, som om vi var de to eneste eksisterende i New Yorks gater, mens de andre bare var en uensartet masse, folk som ikke lot seg skjelne fra hverandre, hvert individ like pregløst som det neste. Vi gikk den lange veien ned Broadway, forbi Union Square og så mot University Place, mens vi unngikk glitteret og glamouren langs Fifth Avenue. Føttene mine holdt på å ta livet av meg lenge før vi var hjemme, enda følelsen ble dempet av

ølene jeg hadde drukket til maten og den sorgløse følelsen jeg hadde der jeg gikk ved siden av Dominik, med armen hans i min, som om alle problemer var blitt feiet vekk, i hvert fall for en natt og en dag til. Dominik visste ikke at vi sto utenfor leiligheten som jeg delte med et kroatisk par, Marija og Baldo, to av orkesterets messingblåsere. Om kvelden gikk de vanligvis ut. Når de var hjemme, fylte de leiligheten med elskovslyder, heftig pusting og dunking mot hodegjerdet. Marija var så høylytt at jeg ble misunnelig, enda det selvsagt kunne hende at hun bare lot som. Jeg var ikke sikker på hva slags forhold de hadde, om de var gift, samboere eller levde i synd, hver på flukt fra sin respektive partner, hvilket ville kunne forklare hvorfor lidenskapens flamme aldri lot til å slukne. «Fiolinen min», sa jeg, «den ligger der inne, og jeg lovet jo å spille for deg en siste gang.» Han tok et skritt nærmere meg så jeg kunne kjenne den faste kroppen hans presse seg mot ryggen min, og så strøk han hånden forsiktig oppover innsiden av låret mitt. «Selvfølgelig. Jeg kan godt vente her», hvisket han mykt inn i øret på meg. Det lød liksom så henslengt, som om han moret seg aldri så lite. Han lot til å like effekten hans tilstedeværelse hadde på meg der jeg desperat fomlet med sikkerhetslåsen på inngangsdøren til bygården med fingre så skjelvne at man skulle tro jeg prøvde å løse Rubiks kube. «Neida», sa jeg, «bli med inn. Siden det er lørdag kveld, er de to jeg bor sammen med sikkert ute. I motsatt fall kan du jo hilse på dem – de er hyggelige og har ingenting imot en gjest.» Jeg kunne ikke huske sist jeg hadde invitert en mann med meg hjem. Verken Dominik eller Darren, fyren jeg hadde datet et halvt års tid i London før jeg møtte Dominik, hadde

noensinne vært inne i leiligheten min. Jeg hadde hatt ymse one-night-stands så lenge jeg var singel, men også da hadde jeg bestandig insistert på at vi skulle gå hjem til dem. Det fantes ingen egentlig grunn til tilbakeholdenheten min; jeg ivaretar bare min egen intimsone. Jeg er også rotete av meg og kan ikke fordra å pendle, så jeg har det med å finne meg et rimelig, lite rom i et dyrere strøk fremfor noe større i en billigere bydel hvor jeg må ta undergrunnen hver eneste dag. Værelset mitt i denne East Village-leiligheten var ikke stort – ville jeg hatt noe romsligere, måtte jeg ha flyttet til Brooklyn. Marija og Baldo brukte det meste av plassen, og betalte derfor to tredjedeler av husleien. Jeg hadde et lite rom med en enkeltseng, et klesstativ der alle klærne og skoene mine sto fremme, noen bilder hjemmefra og en og annen bok. Skrivebord hadde jeg ikke; det fantes ikke andre møbler enn sengen og klesstativet. Helt siden jeg forlot New Zealand, hadde jeg lagt vekt på å ha et minimum av bagasje, slik at jeg uansett hvor jeg befant meg, kunne pakke og dra med minst mulig besvær. Jeg blir stresset av å eie mer enn det som får plass i en koffert. Jeg åpnet ytterdøren og famlet rundt på veggen etter lysbryteren mens jeg la håndvesken fra meg på kjøkkenbenken. «Hallo?» ropte jeg før jeg tok Dominiks hånd og trakk ham innenfor. Han ble stående på kjøkkenet og se seg rundt mens jeg banket lett på døren til kroatene for å sjekke om de var hjemme. Det var ingen som svarte. «De er ute.» «Bra», sa han, kom bort til meg, tok tak i håret mitt og dro forsiktig i det. Plutselig snurret han meg rundt så jeg ble stående mot karnappvinduet i stuen med utsikt mot den lille gårdsplassen vi delte med de andre i gården. Ute var det mørkt, og

siden lyset var på og persiennene oppe, kunne den som tilfeldigvis tok seg en røyk i den knøttlille hagen eller som sto i sitt eget vindu og kikket bort på vårt, se om ikke alt, så i hvert fall silhuettene våre, jeg i den korte svarte kjolen min og Dominik med skjorte og slips. Vi hadde begge kledd oss ordentlig, i fall vi skulle havne på en av New Yorks stiligere barer. Han tok seg godt ut i dressen sin. Den var ikke formell nok til at han kunne brukt den på jobben, men han så heller ikke ut som typen som hadde hatt kun én dress hengende innerst i skapet de siste ti årene og bare tok den frem en gang eller to årlig, til bryllup eller begravelse. Dominik hadde alltid noe lett og ledig over seg; han hadde selvtillit nok til å vite at han hadde utseendet med seg, og at han ville ta seg godt ut uansett antrekk. Han hadde en avslappet stil. Likevel, under den plettfrie, høflige fasaden skjulte det seg et svært så snuskete sinn, og det var dette mørket under den tilsynelatende pene overflaten som gjorde at jeg var interessert i å fortsette, isteden for å takke for meg slik jeg vanligvis gjorde etter å ha datet noen i et par–tre måneder. Jeg lurte på hva som ville bli Dominiks neste trekk mens jeg stirret ned på den minimale hagen. Utelyktene en nabo hadde hengt opp for å live den litt opp blinket som ildfluer. Ville han dytte meg mot vinduet? Få meg til å trekke kjolen opp til livet og så ta et steg tilbake for å betrakte rumpa mi? Knulle meg i naboens påsyn? Han hadde ikke smøget hånden under kjolen på meg ennå, så med mindre han hadde merket seg de manglende trusene mens vi kysset og han strøk meg over klærne, ville han være uvitende om at jeg hadde valgt å la dem bli liggende hjemme og hadde nytt den forfriskende luften mellom lårene hele kvelden. «Ta av deg stay-upsene», sa han, «men uten å bøye knærne. Og ikke snu deg og se på meg.»

Jeg kunne høre smilet i stemmen hans; han nøt å finne på en ny lek han visste ville tenne meg. Det var forandringen, overraskelsen, jeg ble opphisset av. Så lenge jeg ikke visste hva som kom til å hende, var det pirrende. Jeg kunne ganske enkelt slutte å tenke og heller slappe av, rette all min oppmerksomhet mot å følge hans neste instruks. Slik unngikk jeg å tenke på klesvasken som ventet, øvelsene til uken, når jeg ville få lønn neste gang og hvilke regninger som måtte betales først. Lyden av Dominiks stemme skylte enhver tanke ut av hodet på meg slik at jeg kunne føle isteden. Alle kroppens sanser var nå i full beredskap, så selv den minste berøring, det mykeste pust mot huden gjorde meg vill av begjær. Det er vanskeligere enn man skulle tro å fjerne et par strømper uten å bøye knærne. Jeg trakk opp kjolen og ga Dominik et glimt av hud, så stakk jeg tommelen under den elastiske blondekanten øverst på strømpen og trakk den nedover. Jeg stilte meg med føttene godt fra hverandre så jeg kunne bøye meg ned fra livet og berøre tærne samtidig som beina var like rette. Et kort sekund lot jeg all vekten ligge på den ene foten og lirket av meg skoen mens jeg trakk strømpen over hælen og tærne før jeg tok skoen på meg igjen. Deretter gjorde jeg det samme på den andre siden. «Gi meg dem.» Jeg strakte hendene ut bak meg og så stadig rett fremfor meg, ut av vinduet. Jeg visste ikke hva han nå ville gjøre. «Rekk meg hendene dine.» Dominik hadde ikke sagt spesifikt at jeg skulle strekke hendene ut bak ryggen, men siden han bestandig var bokstavelig i det han sa, gjorde jeg det. Hadde han villet at jeg skulle snu meg, ville han enten ha sagt det eller selv snudd meg rundt. Der sto jeg nå mot vinduet med spredte bein,

armene strukket rett bakover og hendene foldet med tomlene ned mot rumpa. Enda så elastisk det tynne stoffet var, viste strømpene seg å være overraskende effektive håndjern. Han brukte begge og festet dem rundt hendene mine med to innviklede knuter ved håndleddene slik at blodet ikke skulle hindres i å sirkulere, men jeg likevel ikke skulle kunne sno meg løs selv om jeg forsøkte. Jeg kunne nok ha vridd meg fri dersom jeg virkelig hadde gått inn for det, men flukten appellerte ikke til meg. Jeg likte tanken på å være underlagt Dominiks vilje, være hans frivillige fange som han kunne gjøre hva han ville med. Han la hendene på skuldrene mine og snudde meg mot seg. Verkingen i føttene etter den lange byturen på høye hæler var i ferd med å bli behagelig nå, en skarp, opplivende påminnelse om at jeg hadde overlatt kroppen min til Dominik så han kunne bruke den, og at jeg derfor hadde ham å takke for enhver fysiske fornemmelse. Det hadde slått meg før at hadde jeg kunnet anvende denne tenkemåten på andre områder av livet, ville jeg kunnet oppnå hva som helst. Når jeg først var kommet i gang, var jeg som et tog på skinner, med kurs direkte mot det som ventet meg, uten at jeg brydde meg det aller minste om eventuelle ubehageligheter underveis. Underkastelse var imidlertid ikke noe jeg kunne hengi meg til når og hvor jeg selv måtte finne det for godt. Jeg trengte en trigger. Under oppveksten hadde jeg fiolinlæreren min, Mr. van der Vliet, som ikke på noe vis hadde lagt hånd på meg annet enn slik en lærer berører sin elev; likevel hadde jeg hatt et så sterkt behov for å gjøre ham fornøyd at jeg øvde langt mer enn det som var vanlig. Nå hadde Dominik den samme makten over meg fordi jeg selv hadde gitt ham den. Med blikket fastlåst i mitt bøyde han seg ned og strøk den ene hånden først langs det ene beinet og så det andre,

fra ankelen og opp dit kanten på trusene ville gått hvis jeg hadde hatt på meg noen. Øynene var som granitt, han hadde dette uttrykket han fikk når han henga seg til sitt eget begjær, et sted hinsides tankens bevissthet, der kroppen bestemmer om man bare lar den få lov til å overta. Pusten min var i ferd med å bli hes. Jeg elsket at han gjorde noe slikt som dette, det gjorde jeg virkelig, men herregud, hver gang hånden hans nærmest seg, ville jeg ikke annet enn at han skulle stikke fingeren inn i meg. Tålmodighet har aldri vært min sterke side. Han rettet seg opp og stilte seg bak meg, grep tak rundt de fastbundede håndleddene mine som om strømpene var et praktisk håndtak. Jeg måtte anstrenge meg for å følge ham der jeg gikk bakover på stolprende hæler mot parkettgulvet. Han dyttet meg med ansiktet ned i sengen. Jeg var fremdeles bakbundet. Jeg snudde ansiktet til siden så jeg fikk puste og betraktet ham i øyekroken der han stilte seg på kne ved hodegjerdet og fomlet under sengen. Han smilte fornøyd da han fant tuben med glidemiddel og kondompakken jeg hadde liggende der. Ikke akkurat noe hemmelig gjemmested, tenkte jeg. Kanskje var jeg ikke så forskjellig fra andre kvinner. Eller kanskje han alltid datet den samme typen. Dominik trakk kjolen min opp rundt livet på meg, slik at den bare rumpa mi var fullstendig blottet. Han pustet tungt idet det gikk opp for ham at jeg hadde tilbrakt kvelden med ham i den korte svarte kjolen uten noe under. Jeg rykket til idet jeg hørte ham dra av seg beltet, usikker på om han hadde tenkt å daske meg på rumpa med det eller bare få av seg klærne så han kunne knulle meg. Jeg ville ha likt begge deler så lenge det hele endte med et knull. Jeg ble liggende helt rolig, ventet på det som skulle komme, håpet det ikke ville drøye, for i så fall var jeg redd jeg kom til å eksplodere.

Jeg ville ikke gi ham den tilfredsstillelsen det var å se meg tigge, men så sterkt var ønsket om å kjenne ham inni meg at det var som om tiden hadde saktnet farten. Hvert sekund han var nær uten å røre meg, virket som en time. Det var som å befinne seg på en knivsegg, fanget mellom begjær og tilfredsstillelse. Jeg nøt det og hatet det på samme tid. For hver gang han trakk seg unna, vokste lysten min på ham, men for hver gang han berørte meg, brakte han meg nærmere klimaks og nærmere slutten på det hele. Dette var også han klar over. Uansett hvor mye jeg av stolthet hadde anstrengt meg for å beherske meg, hadde han tydeligvis fulgt nøye med under møtene våre, og han visste hvordan han skulle spille på meg som om jeg var et instrument. Han eide ikke hele meg, det ville han aldri gjøre, men så lenge vi befant oss i samme seng, eide han kroppen min enten jeg ville det eller ei. Jeg var fullstendig prisgitt Dominik. Jeg skvatt til da jeg hørte lyden av plast som ble revet opp og glidemiddeltuben som ble åpnet. Omsider kjente jeg fingeren hans i meg, prøvende, utforskende, først én, så en til, og enda en, og enda en, helt til jeg var sikker på at han ikke kunne få plass til flere. Jeg forsøkte å skyve meg bakover mot ham, bøye knærne og få litt bevegelsesfrihet så jeg kunne presse meg mot hånden hans, men der jeg lå bakbunden på sengen kunne jeg bare vri meg hjelpeløst som en larve på insektsforskerens bord, eller som en sommerfugl under nålen på disseksjonsplaten. Han var uventet rolig bak meg, nøt forhåpentligvis å se meg forsøke å vri meg unna. Halvt avkledd kjente jeg meg mer eksponert enn om jeg hadde vært helt naken. På et vis var det noe mer pornografisk over å ha klær på overkroppen og ingenting nedentil, som om den blottede rumpa og kjønnsorganene virket mer sjokkerende når brystene ikke

var bare. Den halvnakne posituren var pervoenes, gamle menn i leskur med skjorten på, buksene nede og frakken åpen. Når noen var halvt naken etter en annens ønske, lå det en viss ydmykelse over det, en følelse av eierskap. «Spre beina», sa han. Jeg gjorde som han sa. «Mer.» Det begynte å kjennes i lårmusklene; han ville nærmest ha meg til å gå ut i spagaten. Jeg sto fremdeles på knærne med brystet presset ned mot sengen og hendene på ryggen, og det var bare så vidt jeg greide å holde balansen. Han huket seg ned og dro tungen lett hele veien fra knærne mine og til øverst på innsiden av låret, først på den ene siden, så på den andre. Han stoppet like før han nådde frem til fitta, men holdt munnen mot meg så jeg kunne kjenne den varme pusten hans mot kjønnsleppene. Jeg presset meg forsiktig bakover i håp om å få kjenne tungen hans. «Ikke gjør det. Stå stille.» Enda jeg gjorde mitt beste for å virke behersket, begynte jeg å stønne og vugge lett frem og tilbake. «Du vil ha meg, skjønner jeg?» Tonen var ertende. I en hvilken som helst annen situasjon ville jeg hatt lyst til å slå til ham, men akkurat nå kjentes det som om kroppen sto i brann. Jeg ville ha gjort hva som helst for å få ham til å berøre meg igjen, selv om det innebar at jeg måtte krype over gulvet på hender og knær og tigge om det. «Ja.» «Ja? Du virker ikke særlig overbevist. Kanskje jeg skal gå min vei til du er sikker?» Han reiste seg og tok noen skritt. «Nei, vær så snill, ikke gå. Jeg vil ha deg mer enn noe annet.»