anne marie brenne
elsk et og
savnet En gravferdskonsulents betroelser fortalt til eva høydalsvik
innhold vanlige begreper
9
alle andre lever videre
11
jeg er her om de trenger meg
15
veien til drømmejobben
21
omsorg i nye former
29
tabbekvoten
35
trøstesang
43
troens melodi
49
likeverdige livssyn
55
en gravferdshistorie
63
sorgen vi føler
71
dødsrydding
77
det første møtet
85
91
vi må snakke om salg
99
de vanskelige dagene
103 ved livets begynnelse 107 fra kaos til død 115 fra sorg til omsorg 123 å begrave sine egne 131 hvordan ser døden ut? 139 veien videre 143 på vegne av venner 149 min egen gravferd
157 takk 158 kilder
«Gi meg en blomst mens jeg lever så øyet kan frydes ved den, for øyet mitt ser ei de blomster du legger på kisten min hen.» ingeborg næstved På norsk av Rita Engebretsen.
vanlige begreper Det finnes mange ord og uttrykk for begravelser, og de brukes gjerne litt om hverandre. I denne boken har vi brukt dem slik: Gravferd er brukt der vi snakker generelt om ritualet som skjer med en avdød kropp, både begravelser og kremasjon. Begravelse er brukt om gravferd der en avdød kropp graves ned, med eller uten kiste. Bisettelse brukes om seremonien i forkant av kremasjonen. Urnenedsettelse er når urnen graves ned. Alternativt kan man spre asken for vinden. Seremoni er markeringen av gravferden uavhengig av religion eller livssyn, og uavhengig av tidspunkt i forhold til selve gravferden.
Q 9
alle andre lever videre Det dør omtrent 41 000 nordmenn i løpet av et år, under én prosent av befolkningen. Det er likevel mange nok til at det er sannsynlig at noen i din omgangskrets vil dø i løpet av året. Enten du går i den gravferden eller ikke, så skal den gjennomføres. Gravferden er for mange den offisielle starten på sørgetiden. Selve gravferden og ritualene knyttet til denne er med på å markere døden som en viktig hendelse i livene til de etterlatte. For den avdøde er det slutten på livet og en markering av at ringen er sluttet. I kirken symboliseres dette ved at man bæres inn til dåp ved livets begynnelse, og så bæres man ut igjen i kisten ved livets slutt. Med eldrebølgen vi står midt inne i, blir det litt flere døde for hvert år fremover. Statistisk Sentralbyrå melder at vi vil gravlegge 75 prosent flere i 2100 enn i
Q 11
dag. Jeg lurer på hvordan det skal bli plass til alle? Selv om det blir stadig vanligere med urnenedsettelse, som både er mindre plasskrevende enn kister og ikke har like lang fredningstid som en kistegrav, er det allerede plassmangel noen steder. Men gravferdsloven krever at alle kommuner i Norge til enhver tid må sørge for å ha ledige graver til minst tre prosent av sine innbyggere, så det ordner seg vel. Dagens 41 000 gravferder håndteres av landets rundt 350 begravelsesbyråer og omtrent 1000 gravferdskonsulenter. Deriblant meg. Hver dag plinger det i klokken over døren på Wang begravelsesbyrå avdeling Nordstrand i Oslo, og inn kommer mennesker i varierende grad av sorg. De vet som regel lite om hva de kommer til og hva som kreves av dem. Da er jeg der, gravferdskonsulenten. Bak den kronglete tittelen ligger oppgaver som mest ligner en guide. Jeg skal vise vei gjennom den omstendelige ferden fra død til gravferd. Kiste og blomster er valg de forventer å måtte ta, men fonter, symboler og musikk blir ofte for mye å forholde seg til. Da synger jeg sanger slik at de kan velge musikken som markerer avskjeden på riktig
Q 12
måte for dem. Jeg hjelper også med å velge ord for å si farvel. Ofte bruker de et unnvikende språk, som «han gikk bort» eller «hun sovnet stille inn». Jeg tror at dette handler mest om beskyttelse, men min erfaring er at det kan være godt å konfronteres med virkeligheten. Da spør jeg gjerne: «Eller døde hun?» «Åh. Ja», sier de da. «Det gjorde hun. Hun døde.»
jeg er her om de trenger meg Å være gravferdskonsulent er en drøm som har vært med meg nesten hele livet, men jeg var godt voksen før den ble en realitet. Da viste det seg fort at ingenting var helt slik jeg hadde drømt om. Det var riktignok litt kirke, blomster og sanger, men det var mest møterom, skjemaer og transport. Under alle formalitetene lå likevel jobbens egentlige oppgave, den som har holdt på meg i tjue år; det å bidra med noe godt i en vanskelig situasjon. Mange tenker at det jeg gjør er makabert, og jeg får ofte spørsmål om hvordan det er å jobbe med de døde hele tiden. Men det gjør jeg jo ikke. Jeg jobber med levende mennesker som skal gravlegge noen de er glad i. De som dør, er noen helt andre enn dem jeg møter på jobb. Det er alle dem som lever videre.
Q 15
Å leve videre er lettere sagt enn gjort. I alle fall for noen. Som gravferdskonsulent må jeg tåle det som mennesker bærer med seg i sorg. Tåle menneskene og følelsene de har med seg, den tiden det tar å arrangere en gravferd. Noen signaliserer svært tydelig at de ikke ønsker noen som helst kontakt, kun å få sitt ærend utført. En slik bestilling respekteres naturligvis, akkurat som jeg respekterer dem som har behov for å snakke masse, som trenger en trøstende klem eller å få lov til å gråte. Selv om jeg vet at følelsene de har med seg ikke handler om meg eller er rettet mot meg, kjennes det ofte slik likevel. Han var en elegant mann i sekstiårene. Vi håndhilste og jeg viste vei inn dit vi skulle sitte. Kaffe takket han nei til. Stresskofferten plasserte han med et dunk ved siden av seg og med høy og sint stemme fortalte han at hans samboer var død. Samtalen mellom oss var forretningsmessig og saksorientert, noe han la klart opp til. Med hendene knyttet i fanget og blikket festet i bordplaten oste han av sinne og fortvilelse. Han tok raske avgjørelser og ville ha alle avtaler i orden med det samme. Han gjorde det også klart
Q 16
at han ikke ville være tilgjengelig for noen henvendelser fra meg i dagene frem mot begravelsen. Dagen før begravelsen ringte telefonen og jeg kjente et lite hjertehopp da jeg skjønte at det var ham. Men han hørtes annerledes ut i stemmen. På en forsiktig og hyggelig måte spurte han om han kunne stille meg et personlig spørsmål? «Hva synes du jeg skal ha på meg i morgen?» spurte han, og beskrev dressen og fargen på slipset han vurderte. Jeg lyttet og bekreftet at det hørtes fint ut. Han takket og jeg ønsket ham lykke til. Da jeg avsluttet samtalen smilte jeg for meg selv og kjente lykkeboblene. Slike situasjoner har det vært mange av i løpet av min lange karriere. Jeg slutter aldri å forundre meg over disse møtene, som kan inneholde så mye. De jeg gruer meg mest til – et barn, et selvmord – kan ofte bli de fineste, mens de tilsynelatende enkle blir vanskelige. Sorg er så nakent. Vi orker liksom ikke å kle på oss den fasaden vi vanligvis møter verden med når vi har mistet noen som står oss nær. Det kan være vakkert å møte naken sorg, men det kan også være grusomt. Uten en fasade eller et filter mellom følelsene våre og
Q 17
resten av verden, blir man litt grenseløs. Jeg har opplevd å måtte være fredsmekler og jeg er blitt utsatt for verbale angrep. Mennesker i sorg kan ha behov for å fordele skyld. De vil gi meg skylden. Men det er ikke min skyld at noen dør. Jeg er her likevel, om de trenger meg.