En regel mot mord

Bøker i Armand Gamache-serien utgitt på norsk:

Mørkt motiv Nådestøtet Dødelig april En regel mot mord

En regel mot mord

Oversatt fra engelsk av Kjersti Velsand, MNO

Copyright © 2008 Louise Penny

© Denne utgave: 2023 Kagge Forlag AS

Originalens tittel: A Rule Against Murder / The Murder Stone

Oversetter: Kjersti Velsand

Omslagsdesign: Hodder & Stoughton

Tilrettelegging av omslagsdesign for norsk utgave: Gisle Vagstein

Omslagsfoto: Plainpicture (ugle) og Getty Images (trær)

Papir: Holmen Book Cream 80 g 1,8 Boka er satt med Janson 11/15

Sats: akzidenz as | Dag Brekke Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia

John Gillespie Magees «High Flight», som det er gjengitt utdrag fra, er gjendiktet av Kolbein Falkeid under tittelen «Høytflyvning» og hentet fra samlingen En annen sol (Cappelen, 1989). Én stilistisk og én ortografisk tilpasning er gjort i gjengivelsen. John Miltons Paradise Lost er gjendiktet til norsk av Arthur Olav Sandved under tittelen Det tapte paradis. Sitatene er lett redigert og hentet fra Aschehougs e-bokutgave (2015).

ISBN: 978-82-489-3134-8

Kagge Forlag AS

Tordenskiolds gate 2 0160 Oslo www.kagge.no

Til foreldrene mine, som jeg minnes med kjærlighet

Prolog

LAC MASSAWIPPI BLE oppdaget av skruppelløse forretningsmenn for over hundre år siden. Med et klart mål for øye kom de fra Montreal, Boston og New York, og etter å ha gravd seg dypt inn i den kanadiske villmarka bygget de et digert jaktslott. Selv fikk de naturligvis ikke jord på hendene; de var tilskitnet av noe ganske annet. Nei, disse mennene ansatte karer med navn som Zoétique, Télesphore og Honoré for å hugge ned de massive, gamle skogene. Quebecerne var motvillige først; de hadde tilbrakt hele livet til skogs. Det bød dem imot å ødelegge noe så vakkert, og noen av de mer intuitive blant dem dro kjensel på undergangen når de så den. Men alt ordnet seg med penger, og sakte måtte skogen vike for det praktfulle Manoir Bellechasse. Etter månedsvis med hugging og barking, vending og tørking ble de digre tømmerstokkene omsider lagt oppå hverandre. Lafting var en kunst. Det var likevel ikke estetikken som var styrende for karenes grove hender og skarpe blikk, men vissheten om at vinterkulden ville ta livet av enhver som oppholdt seg inne i bygningen med mindre stokkene ble valgt ut med omhu. En coureur du bois kunne betrakte den barkede stammen av et massivt tre i timevis, som om han fravristet den alle hemmeligheter. Denne skogens mann beveget seg rundt det, satte seg på en stubbe, stoppet pipa og ble sittende og stirre til han endelig visste nøyaktig hvor dette treet skulle sitte resten av sitt liv.

Det tok flere år, men til slutt var den store tømmerbygningen ferdig. Sistemann sto på det praktfulle kobbertaket som en lynavleder og lot blikket sveipe over skogene og den avsidesliggende, uforglemmelige innsjøen fra en høyde han aldri ville nå igjen. Og om denne mannens øyne hadde kunnet se langt nok, ville han ha sett det grusomme som nærmet seg, som forgreininger på et lyn. Det var på vei ikke bare mot tømmerbygningen, men mot stedet der han sto, denne bestemte flekken på det skinnende metalltaket. Akkurat der skulle det skje noe forferdelig.

Han hadde lagt kobbertak før, alltid med samme form. Men denne gangen, da alle trodde det var ferdig, hadde han klatret opp igjen og laget en mønepanne. Hvorfor visste han ikke, annet enn at det så fint ut og føltes riktig. Dessuten hadde han hatt kobber til overs. Han skulle bruke samme utforming om og om igjen på større bygninger i dette området, som var i utvikling. Men dette var første gang.

Etter at siste spiker var slått inn, klatret han sakte og forsiktig ned igjen.

Da karene hadde fått oppgjøret sitt, padlet de sin vei med tunge lommer og like tungt hjerte. På avstand la de mer intuitive av dem merke til at det de hadde skapt, kunne minne litt om en skog, men en som lå unaturlig på langs.

For helt fra begynnelsen av var det noe unaturlig ved Manoir Bellechasse. Slående vakkert var det, og de avbarkede tømmerstokkene hadde en gyllen glød. Bygningen var i tre og flettverk og lå like ved vannkanten. Den hersket over Lac Massawippi, slik forretningsmennene hersket over alt og alle; de kunne visst ikke hjelpe for det, disse industriherrene.

Og én gang i året forlot menn med navn som Andrew og Douglas og Charles jernbane- og whiskeyimperiene sine, byttet ut de korte gamasjene med myke skinnmokasiner og

forflyttet seg per kano til jaktslottet ved bredden av den øde innsjøen. De var lei av å stjele og trengte annet tidsfordriv. Manoir Bellechasse var uttenkt og bygget med et enkelt formål for disse mennene. Drap.

Det var en kjærkommen avveksling.

Etter som årene gikk, var ikke marka lenger like vill. Rev og hjort, elg og bjørn, alle de ville dyrene de skruppelløse forretningsmennene hadde jaktet på, listet seg stille vekk. Mannen fra abenakistammen, som ofte hadde padlet de velstående industriherrene til jaktslottet, hadde trukket seg tilbake i avsky. Byer og tettsteder vokste frem. Hyttefolk og helgegjester oppdaget innsjøene i nærheten. Men Bellechasse besto. I generasjonenes løp fikk det nye eiere, og gradvis forsvant de utstoppede hjorte- og elghodene med det forskremte uttrykket, til og med en sjelden puma, fra veggene og ble hengt på loftet.

Etter hvert som grunnleggernes formuer avtok, var ikke jaktslottet lenger i bruk. I mange år ble det liggende forlatt; det var for stort til en enkelt familie og lå for langt fra sivilisasjonen til å fungere som hotell. Like før skogen skulle til å gjenerobre territoriet sitt, var det noen som kjøpte stedet. Det ble anlagt vei og hengt opp gardiner; edderkopper, biller og ugler ble jaget fra Bellechasse, og betalende gjester invitert inn. Manoir Bellechasse ble et av de bedre auberges i Quebec.

Men selv om Lac Massawippi, Quebec og Canada og nesten alt annet hadde endret seg på alle disse årene, var det noe som ikke hadde gjort det.

De skruppelløse forretningsmennene var tilbake. Nok en gang var de tilbake på Manoir Bellechasse – for å drepe.

EN

Gjestene ankom det avsidesliggende tømmerslottet ved innsjøen i begynnelsen av sommeren. De var kalt til Manoir Bellechasse av identiske invitasjoner på velinpapir med den velkjente håndskriften som var så tynn at den så ut som spindelvev. Det tykke papiret ble stukket gjennom brevsprekken og landet med et lite dunk på gulvet i imponerende hjem i Vancouver og Toronto, og i et lite mursteinshus i Three Pines. Postmannen hadde båret det med seg i vesken gjennom den lille landsbyen i Quebec, og han hadde tatt seg god tid. Ingen grunn til å anstrenge seg i varmen, sa han til seg selv og stanset for å løfte på luen og tørke svetten av pannen. Fagforeningsregler. Den egentlige årsaken til sendrektigheten var likevel ikke den stekende solen, men noe mer privat. Han hadde alltid somlet i Three Pines. Han trasket sakte langs de gjentagende bedene med roser, liljer og strunke revebjeller. Han hjalp barna med å lete etter frosk i dammen ved løkka. Han satt på varme steingjerder og så livet gå sin skjeve gang i den gamle landsbyen. Det tok flere timer av dagen hans og gjorde at han var det siste postbudet som kom tilbake til terminalen. Kollegene mobbet ham og fleipet med at han var så treg, og det var vel derfor han aldri hadde steget i gradene. I et par tiår eller mer hadde han tatt den tiden han trengte. I stedet for å skynde seg vandret han gjennom Three Pines og snakket med folk som luftet hunden;

ofte hadde han tatt en limonade eller en iste sammen med dem på uteserveringen ved bistroen. Eller en café au lait foran et knitrende peisbål om vinteren. Landsbyboere som visste at han pleide å spise lunsj på bistroen, stakk innom iblant, slo av en prat og fikk med seg posten sin. Han hadde nyheter å dele fra de andre landsbyene på ruten, som en omvandrende middelaldertrubadur som fortalte om pest, krig eller flom – andre steder. Aldri her i denne hyggelige og fredelige landsbyen. Han hadde bestandig likt å forestille seg at Three Pines, som lå gjemt mellom fjellene og var omgitt av Canada-skog, var uten tilknytning til omverdenen. Det føltes virkelig slik, og det var en lettelse. Så han tok ting i sitt eget tempo. I dag gikk han med en bunke konvolutter i den svette hånden og håpet han ikke ødela det øverste brevet i lekkert, tykt papir av utmerket kvalitet. Så fanget håndskriften oppmerksomheten hans, og han senket tempoet ytterligere. Etter flere tiår som postombærer var han klar over at han hadde levert mer enn bare brev. Opp gjennom årene hadde han sluppet bomber langs ruten, det visste han. Herlige nyheter om barnefødsler, lotterigevinster og velstående fjerne tanter som var avgått ved døden. Men han var en snill og følsom mann og innforstått med at han også brakte dårlig nytt. Tanken på smerten han forårsaket iblant, spesielt i denne landsbyen, kunne få hjertet til å briste.

Han visste at det han holdt i hånden nå, ville gjøre vondt. Det var ikke nødvendigvis en telepatisk begavelse som gjorde ham så sikker, snarere en ubevisst evne til å lese håndskrift. Ikke ordene alene, men intensjonen bak. Den enkle, hverdagslige trelinjers adressen på konvolutten fortalte ham mer enn hvor brevet skulle leveres. Hånden var gammel, kunne han se, og skrøpelig. Rammet ikke bare

av alder, men av raseri. Dette brevet ville ikke føre noe godt med seg. Og med ett kjente han trang til å kvitte seg med det.

Tanken hadde vært å rusle bort på bistroen og ta seg en kald øl og en sandwich, slå av en prat med Olivier, innehaveren, og se om noen kom for å hente posten sin, for han var også ørlite grann lat. Men brått hadde han fått nye krefter. Til sin forbløffelse fikk landsbyboerne se noe de ikke hadde sett før: postmannen i hurtig tempo. Han stanset, snudde seg og gikk raskt vekk fra bistroen i retning av en rusten postkasse foran et lite murhus med utsikt over løkka. Det knirket i lokket da han åpnet postkassen. Han klandret den ikke. Han slengte brevet inn og skyndte seg å lukke den. Det overrasket ham at den medtatte metallkassen ikke brekket seg og spyttet den fordømte tingesten ut igjen. Han hadde begynt å se på brevene som levende gjenstander og postkassene som en slags kjæledyr. Og han hadde gjort noe fryktelig mot akkurat denne postkassen. Og menneskene som eide den.

Hadde Armand Gamache hatt bind for øynene, ville han likevel ha visst nøyaktig hvor han befant seg. Det var lukten. Kombinasjonen av peisrøyk, gamle bøker og kaprifolium. «Monsieur et madame Gamache, quel plaisir.» Clementine Dubois vagget målbevisst rundt resepsjonsskranken på Manoir Bellechasse. Huden hang som vinger fra de utstrakte armene og disset så hun lignet en fugl eller en aldrende engel. Reine-Marie Gamache gikk henne i møte med åpne armer, men uten forhåpninger om å kunne nå rundt den omfangsrike kvinnen. De omfavnet hverandre og kysset hverandre på begge kinn. Da Gamache hadde utvekslet klemmer og kyss med madame Dubois, rygget

hun et skritt tilbake og tok paret i øyesyn. Hun betraktet Reine-Marie, som var lav, ikke direkte lubben, men heller ikke slank, med grånende hår og et middelaldrende ansikt som lot til å ha levd livet til fulle. Hun var pen uten egentlig å være vakker – det franskmennene kalte soignée – iført en plettfri hvit skjorte og et skreddersydd mørkeblått skjørt som gikk til midt på leggen. Enkel, elegant og klassisk. Mannen var høy og kraftig. I midten av femtiårene og foreløpig ikke tykk, men han var preget av en tilværelse med gode bøker, deilig mat og bedagelige spaserturer. Han så ut som en professor, selv om Clementine Dubois visste at han ikke var det. Håret var på vikende front, og der det en gang hadde vært bølgende og mørkt, var det nå blitt tynt på toppen og grått ved ørene og ned på siden, hvor det krøllet seg lett over kragen. Bortsett fra en velpleid bart var han glattbarbert. Han var iført seilerjakke, kakibukser og en myk blå skjorte, med slips. Like ulastelig antrukket som alltid, selv i den tiltagende varmen denne sene junidagen. Det mest slående var likevel øynene, som var varme og mørkebrune. Han utstrålte en ro slik andre menn kunne avgi en duft av etterbarberingsvann.

«Dere ser temmelig utkjørt ut.»

De fleste hotelleiere ville ha sagt: «Så godt dere ser ut!» «Mais, voyons, dere ser ikke en dag eldre ut,» eller til og med «dere ser yngre ut enn noensinne», i visshet om at aldrende ører aldri blir lei av å høre den slags.

Men selv om Gamachenes ører ikke kunne sies å være aldrende, var de slitne. Det hadde vært et langt år, og de hadde hørt mer enn de hadde hatt lyst til. Dessuten hadde monsieur og madame Gamache kommet til Manoir Bellechasse for å legge alt det der bak seg. Mens resten av verden feiret nyttår i januar, var det høysommer Gamachene

pleide å markere. Da besøkte de dette velsignede stedet som lå tilbaketrukket fra verden, og begynte på ny frisk.

«Vi er litt nedkjørt,» medga Reine-Marie og sank takknemlig ned i den bekvemme ørelappstolen ved resepsjonsskranken.

«Bon, det skal vi snart få gjort noe med. La meg se.» Med vante bevegelser var madame Dubois straks tilbake bak skranken og satte seg på sin egen behagelige stol. Hun trakk til seg gjesteprotokollen og rettet på brillene. «Hvor har vi gjort av dere?»

Armand Gamache tok stolen ved siden av sin kone, og de vekslet blikk. De visste at om de gikk langt nok bakover i den samme protokollen, ville de finne sin årlige signatur helt tilbake til en junidag for over tretti år siden da den unge Armand hadde skrapt sammen penger til å ta med seg Reine-Marie hit. For én natt. På det aller minste rommet helt på baksiden av det praktfulle gamle Manoir. Uten utsikt til fjellene eller innsjøen eller hagen der nyutsprungne peoner og roser sto i flor. Han hadde spinket og spart i flere måneder, for han ville at oppholdet skulle bli noe helt spesielt. Han ville at Reine-Marie skulle forstå hvor høyt han elsket henne, hvor mye hun betydde for ham. Og så hadde de elsket for første gang mens den søtlige angen av skog, timian og syriner fløt inn gjennom nettingvinduet. Men den deiligste duften kom fra henne, der hun lå frisk og varm i de sterke armene hans. Han hadde skrevet et kjærlighetsdikt til henne den kvelden. Han hadde bredt den enkle hvite dynen forsiktig over henne og satt seg i gyngestolen – uten å våge å gynge i tilfelle han skulle komme til å treffe veggen bak seg eller dunke skinneleggen inn i sengen foran seg og forstyrre Reine-Marie – og

betraktet henne mens hun sov. Og på Manoir Bellechasses brevpapir hadde han skrevet:

Mitt hjerte kjenner ingen –Hvordan kan en mann romme en slik –Mitt hjerte og min sjel har våknet til liv –Min kjærlighet til deg –

Hele natten hadde han skrevet, og neste morgen fant ReineMarie arket festet til speilet på badet:

Jeg elsker deg.

Clementine Dubois hadde vært der den gangen også, frodig, dissende og smilende. Hun hadde vært gammel da, og for hvert år han ringte for å bestille, var Gamache redd han ville høre en frisk og fremmed stemme si: «Bonjour, Manoir Bellechasse. Puis-je vous aider?» I stedet hørte han: «Monsieur Gamache, så hyggelig. Jeg håper dere har tenkt å avlegge oss et besøk igjen?» Som å ta en tur til bestemor. Riktignok en bestemor han aldri hadde møtt maken til.

Og mens Gamache og Reine-Marie så avgjort hadde forandret seg – de hadde giftet seg, fått to barn og et barnebarn, og enda en liten en var i vente – lot det ikke til at Clementine Dubois ble hverken eldre eller mindre. Det gjorde heller ikke hennes elskede Manoir. Det var som om de var ett, de to, gjestfrie og imøtekommende, oppmuntrende og vennlige. Et hyggelig ankerfeste som på uforklarlig vis forble som før i en verden i stadig raskere endring, og ikke nødvendigvis til det bedre.

«Er det noe galt?» sa Reine-Marie idet hun merket seg uttrykket i madame Dubois’ ansikt.

«Jeg begynner visst å bli gammel,» sa hun og så opp, de dypblå øynene var bekymret. Gamache smilte beroligende.

Etter hans beregninger måtte hun være minst hundre og tjue.

«Hvis du ikke har noe ledig rom, går det helt fint. Vi kan komme igjen en annen uke,» sa han. Det var bare to timer å kjøre fra hjemmet deres i Montreal til det østlige Quebec.

«Jo da, jeg har et rom, men jeg skulle gjerne gitt dere noe bedre. Da du ringte og bestilte, skulle jeg ha holdt av værelset med sjøutsikt til dere, det dere hadde i fjor. Men Manoir er fullbooket. Familien Finney har bestilt de andre fem rommene. De er her …»

Hun tidde brått og kikket ned på gjesteprotokollen på en måte som virket så vaktsom og utypisk henne at ekteparet vekslet blikk.

«De er her …?» spurte Gamache da stillheten vedvarte.

«Forresten, det spiller ingen rolle, det blir tid nok til det,» sa hun og så opp med et betryggende smil. «Men jeg beklager at jeg ikke holdt av det beste rommet til dere.»

«Hadde vi ønsket oss rommet med sjøutsikt, ville vi bedt om det,» sa Reine-Marie. «Du kjenner jo Armand; dette er hans eneste årlige flørt med uforutsigbarheten, og da liker han å ta visse sjanser.»

Det var langt fra sant, så Clementine Dubois lo. For mannen foran henne innebar hver eneste dag en høy grad av uforutsigbarhet, det visste hun. Nettopp derfor ville hun så gjerne at det årvisse oppholdet deres på Manoir skulle bære preg av luksus og komfort, fred og fordragelighet.

«Vi bestiller aldri noe bestemt rom, madame,» sa Gamache med den varme, dype stemmen sin. «Vet du hvorfor?»

Madame Dubois ristet på hodet. Hun hadde lurt på det lenge, men ønsket ikke å fritte ut gjestene, og spesielt ikke disse to. «Alle andre gjør det,» sa hun. «Når sant skal sies,

ba hele denne familien om gratis oppgradering. De kom hit i Mercedeser og BMW-er og ba om oppgradering.» Hun smilte. Ikke ondskapsfullt, men med en viss forbauselse over at mennesker som hadde så mye, ville ha enda mer.

«Vi liker å overlate det til skjebnen,» sa han. Hun gransket ansiktet hans for å se om han spøkte, men gikk ut fra at han neppe gjorde det. «Vi er såre fornøyd med det vi får.»

Og Clementine Dubois visste at det var sant. Selv hadde hun det på samme vis. Hver morgen våknet hun en smule overrasket over å gå en ny dag i møte, og alltid forundret over å være her, i dette gamle jaktslottet, ved innsjøens glitrende bredder, omgitt av skog og elver, hager og gjester. Dette var hjemmet hennes, og gjestene var for familie å regne. Men madame Dubois visste av bitter erfaring at man ikke bestandig kunne velge – eller like – familien sin.

«Her er den.» Hun rakte frem en gammel messingnøkkel i en lang kjede. «Skogrommet. Det ligger på baksiden, er jeg redd.»

Reine-Marie smilte. «Vi vet hvor det er, merci.»

Den ene dagen beveget seg rolig over i den neste mens Gamachene badet i Lac Massawippi og gikk tur i den duftende skogen. De leste og småpratet vennlig med de andre gjestene, som de langsomt begynte å bli bedre kjent med.

Inntil for et par dager siden hadde de aldri møtt familien Finney, men nå var de gode busser på det avsidesliggende hotellet. Som rutinerte reisende på cruise var de hverken for utilnærmelige eller for fortrolige overfor hverandre. De visste ikke engang hvilket yrke de andre hadde, noe som var helt i orden for Armand Gamache.

Det var midt på ettermiddagen, og Gamache sto og fulgte med på en bie som kravlet rundt på en spesielt rufsete lyserød rose da en bevegelse fanget oppmerksomheten hans. Han snudde seg og fikk øye på sønnen i familien, Thomas, og hans kone Sandra, som kom gående fra tømmerbygningen og ut i den blendende solen. Sandra løftet en slank hånd for å ta på seg store, svarte solbriller, de fikk henne til å minne litt om en flue. Hun virket så malplassert på dette stedet, befant seg virkelig ikke i sitt rette element. Gamache antok hun var sent i femtiårene eller tidlig i sekstiårene, selv om det var tydelig at hun gikk inn for å virke vesentlig yngre. Pussig, tenkte han, hvordan farget hår, tung sminke og ungdommelige klær faktisk fikk noen til å se eldre ut.

De trådte ut på plenen, der hælene til Sandra perforerte gresset, og stanset, som om de forventet applaus. Men den eneste lyden Gamache kunne høre, kom fra bien; inne i rosen spant vingene lavt.

Thomas sto som en admiral på broen øverst i den lille bakken som førte ned til innsjøen. Det gjennomtrengende blå blikket saumfor vannet, som hos en Nelson ved Trafalgar. Det gikk opp for Gamache at han hver eneste gang han så Thomas, tenkte på en mann som forberedte seg til kamp. Thomas Finney var i begynnelsen av sekstiårene og utvilsomt en flott mann. Høy og distingvert med grått hår og aristokratiske trekk. På de få dagene de hadde oppholdt seg her, hadde Gamache også lagt merke til at mannen hadde en viss ironi og en lavmælt sans for humor. Han var privilegert og arrogant, men lot til å være klar over det og ha evnen til å le av seg selv. Det var et kledelig trekk, og Gamache hadde begynt å like ham. Men på en varm dag som denne kunne han like det meste, særlig det gamle Life-magasinet som ga fra seg trykksverte i de svette hendene hans. Da han kikket

ned, fikk han se at han hadde tatovert i håndflaten. Life. Speilvendt. Thomas og Sandra hadde gått rett forbi de gamle foreldrene hans, som slappet av i skyggen på terrassen. Nok en gang stusset Gamache over denne familiens evne til å gjøre hverandre usynlige. Mens Gamache kikket over halvmånebrillene, betraktet Thomas og Sandra menneskene som satt rundt i hagen og langs bredden ved innsjøen. Julia Martin, den eldste søsteren – hun var et par år yngre enn Thomas – satt alene på brygga i en Adirondack-stol og leste. Hun var iført en enkel, hvit badedrakt. Hun var sent i femtiårene, slank og glinsende som et trofé, som om hun hadde smurt seg inn i matolje. Det så ut som om hun ble grillet i solen, og Gamache grøsset da han forestilte seg hvor sprøstekt huden hennes kom til å bli. Nå og da senket Julia boken sin og stirret ettertenksomt utover den stille vannflaten. Gamache visste nok om Julia Martin til å vite at hun hadde en hel del å tenke på.

De andre i familien, yngstesøsteren Mariana og barnet hennes, Bean, oppholdt seg på plenen som førte ned til innsjøen. Mens Thomas og Julia var slanke og attraktive, var Mariana lav og tykk og umiskjennelig lite pen. Det var som om hun var negativen til deres positiv. Klærne lot til å motarbeide henne og gled enten av eller satt så stramt at det stadig vekk var noe hun måtte ordne med, trekke i, snu eller vende på.

Bean var imidlertid slående vakker, med langt, lyst hår som var bleket nesten hvitt av solen, tykke, mørke øyenvipper og gnistrende blå øyne. Akkurat nå lot Mariana til å gjøre tai chi, om enn med bevegelser hun fant på selv.

«Se, vennen, en trane. Mamma er en trane.»

Den tykke kvinnen stilte seg på ett ben med armene mot himmelen og nakken bøyd bakover så langt det var mulig.

Ti år gamle Bean overså moren og fortsatte å lese. Ungen kjedet sikkert vettet av seg, tenkte Gamache.

«Dette er den vanskeligste stillingen,» sa Mariana høyere enn nødvendig og nærmest kvalte seg selv med et av sjalene sine. Gamache hadde observert at Marianas tai chi, yoga, meditasjon og militære holdningsgymnastikk kun ble utført når Thomas dukket opp.

Var hensikten å imponere storebroren, spurte Gamache seg, eller å gjøre ham pinlig berørt? Thomas sendte et kjapt blikk i retning av den lille, tykke tranen som nå var i ferd med å kollapse, og førte Sandra i motsatt retning. De fant seg hver sin stol i skyggen, for seg selv.

«Du spionerer ikke på dem, gjør du vel?» spurte ReineMarie, la boken sin i fanget og så på ektemannen.

«Spionere er å ta for hardt i. Jeg observerer.»

«Skulle du ikke ta en pause fra det?» Øyeblikket etter la hun til: «Noe av interesse?»

Han lo og ristet på hodet. «Ingenting.»

«Likevel,» sa Reine-Marie og kikket på Finneyene der de satt spredt rundt. «Merkelig familie som kommer hele veien hit for å samles og så overser hverandre.»

«Det kunne ha vært verre,» sa han. «De kunne jo ha kverket hverandre.»

Reine-Marie lo. «De ville aldri kommet nær nok til å klare det.»

Gamache gryntet samtykkende og innså med glede at han ikke brydde seg. Det var deres problem, ikke hans. Etter noen dager i deres selskap hadde han likevel fått en underlig sans for familien Finney.

«Votre thé glacé, madame.» Den unge mannen snakket fransk med en sjarmerende engelsk-kanadisk aksent.

«Merci, Elliot.» Reine-Marie skygget for ettermiddagssolen med hånden og smilte til servitøren.

«Un plaisir.» Han gjengjeldte smilet og rakte et høyt glass med iste til Reine-Marie og et duggende glass med ugjennomsiktig limonade til Gamache før han gikk videre med de andre drinkene.

«Jeg husker da jeg var så ung,» sa Gamache vemodig.

«Du kan ha vært like ung, men du var aldri like …» Hun nikket mot Elliot, som gikk med spenstige skritt over den veltrimmede plenen i skreddersydde svarte bukser og en liten hvit jakke som satt som støpt på den smidige kroppen.

«Å nei, blir jeg nødt til å banke opp enda en beiler?»

«Det kan hende.»

«Du vet jeg ville ha gjort det.» Han tok hånden hennes.

«Det vet jeg du ikke ville. Du ville ha tatt innersvingen på ham med lyttingen din.»

«Men det er en strategi. Knuse ham med det overlegne intellektet mitt.»

«Han skjelver nok i buksene.»

Gamache tok en slurk av limonaden og skar en grimase; tårene sto i øynene på ham.

«Ja, og hvilken kvinne vil kunne motstå det?» Hun så på de blunkende, våte øynene og det forvrengte ansiktet.

«Sukker. Den mangler sukker,» gispet han.

«Gi meg den, så skal jeg høre med servitøren.»

«Ikke tenk på det, jeg gjør det.» Han hostet, sendte henne et spøkefullt strengt blikk og kom seg opp av den dype, komfortable stolen.

Med limonaden i hånden ruslet han langs stien fra den duftende hagen og opp på den brede verandaen, som lå

kjøligere til i skyggen fra den sterke ettermiddagssolen. Bert Finney senket boken sin og så på Gamache, smilte og nikket høflig.

«Bonjour,» sa han. «Det er varmt i dag.»

«Men svalere her, det merkes,» sa Gamache og smilte til det aldrende paret som satt stille ved siden av hverandre. Finney var tydelig eldre enn sin kone. Gamache ville anslå at hun var midt i åttiårene, mens han måtte nærme seg de nitti og hadde det lett gjennomsiktige preget enkelte mennesker fikk når det lakket mot slutten.

«Jeg skal inn en tur. Kan jeg hente noe til dere?» spurte han, og det slo ham igjen at Bert Finney på én og samme tid var både høflig og et av de minst tiltalende menneskene han noensinne hadde møtt. Han bebreidet seg selv for å være så overfladisk, men måtte ta seg sammen for ikke å stirre. Monsieur Finney var så frastøtende at det nesten var tiltrekkende, som om estetikk var en sirkel og denne mannen hadde vært hele runden rundt den nådeløse verdenen.

Ansiktet var arrete og rødmusset, nesen stor, misformet og blodsprengt, som om han hadde sniffet burgundervin og holdt på fargen. De utstående tennene var gule og pekte forvirret i ulike retninger. Øynene var små, og han skjelte lett. Han så nok dårlig på det ene øyet, tenkte Gamache. Det som tidligere var kjent som det onde øyet, i mørkere tider da menn som ham ble forvist fra det gode selskap, eller enda verre, bundet til en stake.

Ved siden av mannen sin satt Irene Finney i blomstrete solkjole. Hun var lubben, og det hvite håret var satt opp i en topp. Selv om hun ikke kikket opp, kunne han se at huden hennes var sart og hvit. Hun så ut som en myk og innbydende falmet pute som var plassert ved siden av en bratt skrent.

«Vi har alt vi trenger, merci.»

Gamache hadde lagt merke til at Finney, til forskjell fra resten av familien, alltid forsøkte å snakke litt fransk med ham.

Inne på Manoir var temperaturen lavere igjen. Nesten kjølig var det der inne, jammen en lettelse i varmen. Øynene trengte en liten stund på å tilpasse seg.

Den mørke døren i lønnetre inn til spisesalen var stengt, og Gamache banket forsiktig på før han steg inn i det panelte rommet. Det ble dekket til middag med nystrøkne hvite duker, sølvtøy, porselen og en liten oppsats med friske blomster på hvert bord. Det duftet av roser og tre, av pussemiddel og urter, skjønnhet og orden. Solen strømmet inn gjennom de takhøye vinduene, som vendte ut mot hagen. Vinduene var lukket så det holdt seg svalt inne, selv om det var varmt ute. De hadde ikke aircondition på Manoir Bellechasse, men de massive tømmerstokkene fungerte som naturlig regulator. De holdt temperaturen oppe når Quebec-vinteren var på sitt kaldeste, og stengte varmen ute på de mest brennhete sommerdagene. Ennå var det ikke på det varmeste, men rundt 26–27 grader, antok Gamache. Han sendte likevel en takknemlig tanke til les coureurs du bois, som hadde reist denne bygningen for hånd og valgt hver tømmerstokk med en slik presisjon at ingenting som ikke var ønsket der, slapp innenfor. «Monsieur Gamache.» Pierre Patenaude kom mot ham med et smil og tørket hendene på en klut. Han var noen år yngre enn Gamache og slankere. Det måtte være all springingen fra bord til bord, tenkte Gamache. Men hovmesteren lot aldri til å ha det travelt. Han tok seg tid til hver og en, som om de var de eneste på l’auberge, tilsynelatende uten å overse eller forsømme noen av de

andre gjestene. Det var en særskilt evne dyktige hovmestere var i besittelse av, og Manoir Bellechasse var kjent for å holde seg med de aller beste.

«Hva kan jeg hjelpe deg med?»

Lett beskjemmet rakte Gamache frem glasset. «Jeg beklager bryderiet, men jeg skulle gjerne hatt litt sukker.»

«Å nei. Det var det jeg fryktet. Vi har visst gått tom. Jeg har sendt en av les garçons til landsbyen etter mer. Désolé. Men hvis du venter her, tror jeg at jeg vet hvor kjøkkensjefen har nødlageret sitt. Det er virkelig høyst besynderlig.»

Det som var høyst besynderlig, tenkte Gamache, var at den ellers så sindige hovmesteren virket så forfjamset.

«Unnskyld bryderiet,» ropte Gamache etter Patenaude, som forsvant ut.

Like etter var han tilbake med en liten porselensskål.

«Voilà! Der hadde vi flaks. Selvfølgelig ble jeg nødt til å vri den ut av hendene på kjøkkensjefen, Véronique.»

«Jeg hørte ropene. Merci.»

«Pour vous, monsieur, c’est un plaisir.» Patenaude grep kluten og en blomstervase i sølv og fortsatte pussingen mens Gamache rørte det dyrebare sukkeret inn i limonaden. Begge mennene ble stående i gemyttlig taushet og se ut gjennom vinduene mot hagen og den glitrende innsjøen bakenfor. En kano fløt dovent forbi i den stille ettermiddagen.

«Jeg sjekket værinstrumentene mine for litt siden,» sa hovmesteren. «Det brygger opp til storm.»

«Vraiment?»

Det var en klar og rolig dag, men som samtlige øvrige gjester ved det hyggelige gamle jaktslottet hadde han lært å stole på hovmesterens daglige værmeldinger, som tok utgangspunkt i målestasjonene han hadde satt opp rundt

omkring på eiendommen. Det var en hobby som var gått i arv fra far til sønn, hadde hovmesteren en gang forklart.

«Noen fedre lærer sønnen sin å jakte eller fiske. Faren min tok meg med ut i skogen og lærte meg om været,» hadde han fortalt en dag han viste Gamache og Reine-Marie barometeret og det gamle stormglasset med væske i tuten. «Nå er det jeg som lærer bort,» hadde Pierre Patenaude sagt og pekt i retning av de unge medarbeiderne. Gamache håpet ingen la merke til dem.

Det fantes ikke TV på hotellet, og selv radioforbindelsen var så dårlig at værmeldingen fra Environment Canada ikke var tilgjengelig. Bare Patenaude og hans bortimot mytiske evne til å forutsi været. Når de kom til frokost om morgenen, pleide værvarselet å henge på døren til spisesalen. I et land der folk var avhengig av værmeldingen, var dette den daglige dosen de trengte.

Nå sto Patenaude og så ut på den rolige dagen. Ikke et blad var i bevegelse.

«Oui. Først kommer det en hetebølge, så blir det storm. Av det kraftige slaget, ser det ut til.»

«Merci.» Gamache løftet limonadeglasset mot hovmesteren og gikk ut igjen.

Han var svak for sommerstormer, og spesielt på Bellechasse. Til forskjell fra i Montreal, der stormene dukket opp av løse luften, kunne man se dem komme på lang avstand her ute. Mørke skyer trakk seg sammen over fjellene på den andre siden av innsjøen, og et grått regngardin senket seg i det fjerne. Det virket alltid som om stormen samlet krefter og trakk pusten før den beveget seg i rett linje over vannet. Vinden tok tak i de høye trærne og ristet dem ettertrykkelig. Så braket det løs. Pang. Og mens vinden ulte og blåste og

kastet seg mot dem, satt han trygt inne på hotellet sammen med Reine-Marie.

Varmen traff ham mer som et slag enn som en mur da han kom ut igjen.

«Fikk du sukker?» spurte Reine-Marie og strakte ut hånden for å klappe ansiktet hans da han bøyde seg ned for å kysse henne før han satte seg på stolen sin.

«Absolument.»

Hun fortsatte å lese, og Gamache bøyde seg frem etter Le Devoir, men den store hånden nølte og ble hengende over avisoverskriftene. Nok en folkeavstemning om uavhengighet? Krig mellom motorsykkelgjenger. Et katastrofalt jordskjelv.

Hånden beveget seg mot glasset i stedet. Hele året gikk han med vann i munnen med tanke på Manoir Bellechasses hjemmelagede limonade. Den smakte friskt og rent, søtt og syrlig. En smak av solskinn og sommer.

Gamache kjente skuldrene senke seg. Han begynte å slappe av, og det kjentes godt. Han tok av seg den bredbremmede solhatten og tørket pannen. Luften var blitt fuktigere.

Der han satt denne fredelige ettermiddagen, hadde Gamache vanskelig for å tro at en storm var under oppseiling, men han kjente en enslig, kildrende svettedråpe renne nedover ryggraden. Trykket bygget seg opp, det merket han, og han kom til å tenke på hovmesterens avsluttende ord.

«Morgendagen blir drepen.»

Etter en forfriskende svømmetur og noen gin tonic nede på brygga tok Gamachene seg en dusj før de sluttet seg til de andre gjestene til middag i spisesalen. Det var tent stearinlys i stormlyktene, og hvert bord var pyntet med enkle buketter engelske roser. På peishyllen sto det frodigere blomsterarrangementer – peoner og syriner, lyseblå riddersporer og bevrende løytnantshjerter.

Familien Finney satt sammen. Mennene var iført smoking, kvinnene sval sommerkjole denne varme kvelden. Bean hadde på seg hvit shorts og en nystrøket grønn skjorte. Gjestene så solen gå ned bak fjellene på den andre siden av Lac Massawippi og spiste seg gjennom den ene retten etter den andre. De begynte med kjøkkensjefens amusebouche av lokal karibu. Reine-Marie fikk escargots à l’ail, fulgt av brunet andebryst med confit av vill ingefær, mandarin og kumquat. Gamaches forrett var rucola fra hagen med høvlet parmesan, etterfulgt av økologisk laks med yoghurt med syreblader.

«Og til dessert?» Pierre tok en flaske opp fra kjøleren og skjenket den siste vinen i glassene.

«Hva anbefaler du?» Reine-Marie kunne knapt tro at hun fikk seg til å spørre.

«Til madame har vi fersk peppermynteis på en eclair fylt med kremet mørk økologisk sjokolade, og til monsieur en pudding du chômeur à l’érable avec crème chantilly.»

«Du store min,» hvisket Reine-Marie. Henvendt til ektemannen sa hun: «Hva var det Oscar Wilde pleide å si?»

«Jeg kan motstå alt unntatt fristelser.»

De bestilte dessert.

Til slutt, da de ikke orket å spise mer, kom ostevognen med et utvalg av lokale oster fra munkene i benediktinerklosteret som lå rett i nærheten, i Saint-Benoit-du-Lac. Munkene førte et kontemplativt liv mens de oppdrettet dyr, ystet ost og sang gregorianske sanger som var så vakre at de var blitt kjent over hele kloden, noe som var nokså ironisk, siden mennene med overlegg hadde trukket seg tilbake fra verden. Mens han nøt deres fromage bleu, satt Armand Gamache og så utover innsjøen, der lyset langsomt svant, som om en så vakker dag ikke ønsket å ta slutt. Det var kun et enslig lys å se der ute, fra en hytte. Men bygningen var ikke invaderende i den uberørte naturen, snarere virket den innbydende. Gamache kunne forestille seg en familie som satt på brygga og speidet etter stjerneskudd, eller i den landlige stuen og spilte gin rummy eller scrabble, eller cribbage, i skinnet fra propanlampene. Naturligvis hadde de innlagt strøm, men dette var jo noe han forestilte seg, og i hans fantasi klarte folk i Quebecs dype skoger seg med gasslamper.

«Jeg ringte til Paris og snakket med Roslyn i dag.» ReineMarie lente seg tilbake på stolen så den knaket behagelig.

«Er alt i orden?» Gamache så undersøkende på ektefellens ansikt, enda han visste at hun ville ha sagt det før dersom noe var galt fatt.

«De har aldri hatt det bedre. To måneder igjen. Det blir en septemberbaby. Moren hennes reiser til Paris for å hjelpe til med Florence når den vesle kommer, men Roslyn spurte om vi også har lyst til å dra.»

Han smilte. Selvfølgelig hadde de snakket om det. Det var ingenting de heller ville enn å være sammen med barnebarnet Florence, sønnen og svigerdatteren. Få hilse på babyen. Hver gang han tenkte på det, dirret Gamache av fryd. Bare forestillingen om at deres eget barn hadde fått barn, slo ham som nesten utenkelig.

«De har valgt navn,» sa hun tilforlatelig. Men Gamache kjente sin kone, ansiktet hennes, hendene, kroppen, stemmen. Og stemmen hadde nettopp endret seg.

«Få høre.» Han lot osten ligge og foldet de store, uttrykksfulle hendene på den hvite linduken.

Reine-Marie så på mannen sin. Størrelsen til tross var han vanligvis svært rolig og behersket, og det bare understreket styrken han utstrålte.

«Hvis det blir en jente, har de tenkt å kalle henne Geneviève Marie Gamache.»

Gamache gjentok navnet. Geneviève Marie Gamache. «Det er pent.»

Var dette navnet de skulle skrive på kortene til bursdager og jul? Geneviève Marie Gamache. Ville hun komme løpende opp trappene til leiligheten deres i Outremont, stabbende på små føtter og rope «Bestefar, bestefar»? Og ville han rope navnet hennes, «Geneviève!», og så løfte henne opp i de sterke armene sine og holde henne varm og trygg mot det lille stedet ved skulderen som var forbeholdt dem han var glad i? Ville han en dag ta henne og søsteren Florence med seg på tur i Parc Mont Royal og lære dem yndlingsdiktene sine?

Gis det en mann med så død en sjel at han aldri har sagt til seg selv: «Her er min hjemstavn, mitt fødeland!»

Han hadde lært det av faren sin. Geneviève.

«Og hvis det blir en gutt,» sa Reine-Marie, «er tanken å kalle ham Honoré.»

Det ble stille. Til slutt sukket Gamache, «jaha,» og slo blikket ned.

«Det er da et nydelig navn, Armand, og en nydelig gest.»

Gamache nikket, men sa ingenting. Han hadde lurt på hvordan det kom til å føles hvis dette skjedde. Av en eller annen grunn hadde han antatt at situasjonen ville oppstå; han kjente jo sin egen sønn. De var så like. Høye, kraftige, godlynte. Og hadde han ikke selv vurdert å kalle Daniel Honoré? Helt frem til barnedåpen var det meningen han skulle hete Honoré Daniel.

Men da det kom til stykket, kunne han ikke gjøre det mot sønnen. Livet var da vanskelig nok om han ikke skulle gå rundt med navnet Honoré Gamache?

«Han vil gjerne at du ringer ham.»

Gamache kikket på klokken. Snart ti. «Jeg slår på tråden i morgen tidlig.»

«Og hva skal du si?»

Gamache grep sin kones hender, så slapp han dem og smilte til henne. «Hva sier du til kaffe og likør i dagligstuen?»

Hun så på ham. «Du har kanskje lyst til å rusle deg en tur først? Jeg kan bestille kaffen.»

«Merci, mon cœur.»

«Je t’attends.»

Gis det en mann med så død en sjel, hvisket Armand Gamache der han beveget seg langsomt i mørket. Han hadde selskap av den søte duften av hornlevkøy, og av stjernene, månen

og lyset på den andre siden av innsjøen. Familien i skogen. Fantasifamilien hans. Far, mor og glade, fornøyde barn. Ingen sorg, intet tap, ingen kraftig banking på døren i en sen kveldstime.

Med ett ble lyset slukket, og så var det mørkt overalt. Familien hadde gått til ro for natten.

Honoré Gamache. Var det så ille? Var det galt av ham å føle som han gjorde? Og hva skulle han si til Daniel neste morgen?

Han stirret ut i luften og tenkte over det en liten stund. Langsomt ble han oppmerksom på noe der i skogkanten, noe som lyste. Han så seg rundt i fall det var noen andre der, flere vitner. Men det var tomt både på terrassen og i hagen. Gamache tråkket nysgjerrig i retning av lyset. Gresset kjentes mykt under føttene. Han så seg tilbake mot den muntre belysningen fra Manoir og menneskene som beveget seg rundt i rommene. Så snudde han seg mot skogen igjen. Det var mørkt, men ikke stille. Noen skapninger beveget seg der inne. Greiner knakk, og ting falt ned fra trærne med en dump lyd mot bakken. Gamache var ikke mørkredd, men som de fleste fornuftige kanadiere var han en anelse redd for skogen.

Men den hvite gjenstanden lyste og lokket, og som Odyssevs med sirenene ble han drevet videre.

Den lå i skogbrynet. Etter hvert som han kom nærmere, ble han overrasket over hvor stor og massiv den var, og helt firkantet, som en diger sukkerbit. Den rakk ham til hoftene, og da han bøyde seg frem for å ta på den, trakk han hånden forbløffet til seg. Den var kald, nesten klam. Han bøyde seg frem igjen, mer bestemt denne gangen, la den store hånden på klossen og smilte.

Den var i marmor. Han hadde vært redd for en marmorkloss, klukklo han. Noe så pinlig. Gamache tok et steg tilbake og betraktet den. Den hvite steinen glødet som om den hadde fanget det lille måneskinnet som falt i dens retning. Det var bare en kloss av marmor, sa han til seg selv. Hverken en bjørn eller en puma. Ikke noe å bekymre seg for, og definitivt ingenting å la seg skremme av. Men skremt ble han. Den minnet ham om noe.

«Peters pussfylte praktfilipenser pryder pannen.»

Der var det igjen.

Han snudde seg rundt og så en skikkelse som sto midt ute på plenen. Hun var omgitt av en lett sky, og en rød prikk glødet like ved nesen.

Julia Martin sto der og smugrøykte. Gamache kremtet høyt og strøk hånden over en busk. Den røde prikken falt umiddelbart på bakken og forsvant under en elegant fot.

«God kveld,» hilste hun muntert, selv om Gamache tvilte på at hun kunne vite hvem han var.

«Bonsoir, madame,» sa Gamache og bukket lett idet han gikk bort til henne. Den slanke kvinnen var iført en elegant aftenkjole. Frisyre, neglelakk og sminke var på plass, selv her ute i ødemarka. Hun viftet med en smal hånd foran ansiktet for å spre den stramme lukten av tobakk.

«Knott,» sa hun. «Den eneste ulempen med østkysten.»

«Finnes det ikke knott vestpå?» spurte han.

«Det er i hvert fall ikke mange av dem i Vancouver. Noen hjortelusfluer på golfbanen. Til å bli sprø av.»

Gamache trodde henne på det, han hadde vært plaget av hjortelusflue selv.

«Heldigvis holder røyken knotten unna,» sa han og smilte.

Hun nølte først, men brast i latter. Av vesen virket hun avslappet; også latteren var uanstrengt. På en fortrolig måte berørte hun armen hans, enda de ikke kjente hverandre overhodet. Det var på ingen måte invaderende, bare en vane hun hadde. Han hadde fulgt med på henne disse dagene og lagt merke til at hun tok på alle. Og at hun smilte av alt.

«Du tok meg på fersken der, monsieur. Smugrøyking. Temmelig patetisk, ja.»

«Familien din liker ikke at du røyker?»

«I min alder har jeg for lengst sluttet å bry meg om hva andre mener.»

«C’est vrai? Jeg skulle ønske jeg kunne sagt det samme.»

«Litt bryr jeg meg nok,» innrømmet hun. «Det er en stund siden sist jeg var sammen med familien.» Hun så mot Manoir, og han fulgte blikket hennes. Der inne bøyde broren hennes, Thomas, seg ned og snakket med moren, mens Sandra og Mariana så på uten å si noe, og uten å vite at noen iakttok dem.

«Da invitasjonen kom, var det bare så vidt jeg ikke lot den ligge. Det er en årlig sammenkomst, skjønner du, men jeg har aldri vært med før. Vancouver ligger jo så langt unna.»

Hun kunne fremdeles se for seg invitasjonen der den lå med forsiden opp på den blanke eikeparketten i det imponerende inngangspartiet, der den hadde falt ned som fra stor høyde. Hun kjente følelsen. Hun hadde stirret på det tykke hvite papiret og den velkjente tynne håndskriften. Det var en kamp mellom viljer. Men hun visste hvem som ville vinne. Hvem som bestandig vant.

«Jeg ønsker ikke å skuffe dem,» sa Julia Martin omsider, med lav stemme.

«Det er jeg sikker på du ikke gjør.»

Storøyd snudde hun seg mot ham. «Mener du det?»

Han hadde sagt det av høflighet. Sant å si hadde han ingen anelse om hvilke følelser familiens medlemmer næret for hverandre.

Hun la merke til at han nølte, og lo på ny. «Jeg beklager, monsieur. For hver dag jeg er sammen med familien min, er det som om jeg rykker ti år bakover i tid. Nå føler jeg meg som en klumsete tenåring som sniker seg ut i hagen for å røyke og har behov for anerkjennelse. Har du det på samme måte?»

«Om jeg er ute for å røyke i hagen? Nei, det er nok mange år siden sist. Jeg var bare ute og så meg rundt.»

«Vær forsiktig. Vi vil ikke at du går deg bort,» sa hun med et anstrøk av flørt i stemmen.

«Jeg er alltid forsiktig, madame Martin,» sa Gamache og voktet seg vel for å gjengjelde flørten, som sikkert var harmløs nok. Etter det han hadde observert disse dagene, brukte hun samme tonefall overfor alle, kvinner som menn, familie og fremmede, hunder, jordekorn og kolibrier. Hun kurret til alle sammen.

En bevegelse i sidesynet fanget oppmerksomheten. Han fornemmet noe hvitt som var i bevegelse, og hjertet slo kollbøtte. Hadde denne marmorgjenstanden våknet til liv? Kom den luntende mot dem ut fra skogen? Han snudde seg og så en silhuett på terrassen som trakk seg tilbake inn i skyggene. Så kom den til syne igjen.

«Elliot,» ropte Julia Martin, «så herlig. Har du hentet brandyen og benediktinerlikøren min?»

«Oui, madame.» Den unge servitøren smilte idet han rakte henne drinken fra sølvbrettet. Henvendt til Gamache sa han: «Og til monsieur? Hva kan jeg hente til deg?»

Så ung han så ut. Ansiktet var så åpent.

Likevel visste Gamache at den unge mannen hadde stått bak hushjørnet og lurt på dem. Hvorfor?

Han måtte le av seg selv. Han så spøkelser på høylys dag, innbilte seg at han hørte ting. Han hadde kommet til Manoir Bellechasse for å la alt sånt ligge, for å slappe av og ikke se etter flekker på gulvteppet, kniven i buskene – eller i ryggen. Her skulle han ikke merke seg ondsinnede antydninger som galopperte inn i høflige samtaler på ryggen av alminnelige ord. Eller følelser som ble klemt flate, brettet sammen og forvandlet til noe annet, som en slags origami som var laget for å se pen ut, men skjulte noe som var langt fra tiltalende.

Det var ille nok at han hadde begynt å se på gamle filmer og spørre seg hvorvidt de eldre menneskene i bakgrunnen fremdeles var i live. Og hvordan de døde. Men da han begynte å se på folk på gaten og merke seg hodeskallen under huden, var tiden inne for en pause.

Og like fullt befant han seg nå på dette fredelige jaktslottet, der han gransket den unge servitøren, Elliot, og var på nippet til å anklage ham for å spionere.

«Non, merci. Madame Gamache har bestilt drinker til oss i dagligstuen.»

Julia så etter ham da Elliot trakk seg tilbake. «Han er en kjekk ung mann,» sa Gamache.

«Synes du det?» spurte hun. Han kunne ikke se ansiktet hennes, men det var humor i stemmen. Like etterpå sa hun: «Jeg kom bare til å tenke på en lignende jobb jeg hadde da jeg var på hans alder, men det var på et langt mindre storslagent sted. Det var en sommerjobb på en billig restaurant på hovedgaten i Montreal. Boulevard Saint-Laurent, kjenner du til den?»

«Det gjør jeg.»

«Selvsagt gjør du det, beklager. Det var et realt høl. Minstelønn og en klåfingret innehaver. Motbydelig.»

Hun holdt inne igjen.

«Jeg stortrivdes. Min første jobb. Jeg sa til foreldrene mine at jeg tok seiltimer på yachtklubben, men i stedet satte jeg meg på 24-bussen og dro østover. Uutforsket terreng for engelsktalende på sekstitallet. Temmelig dristig,» sa hun selvironisk. Men Gamache ga henne rett; han visste hvordan det hadde vært.

«Den første lønnsslippen husker jeg ennå. Jeg tok den med hjem for å vise den til foreldrene mine. Vet du hva mor sa?»

Gamache ristet på hodet, men innså at hun ikke kunne se ham i mørket. «Non.»

«Hun så på den, ga meg den tilbake og sa jeg burde være stolt av meg selv. Det var jeg også, men det var tydelig at hun mente noe annet. Så jeg gjorde noe dumt. Jeg spurte henne hva hun mente. Etter det har jeg lært ikke å stille spørsmål med mindre jeg er forberedt på svaret. Hun sa at jeg var privilegert og ikke hadde behov for pengene; det var det andre som hadde. Jeg hadde så godt som stjålet dem fra en eller annen fattig jente som faktisk trengte jobben.»

«Det var leit å høre,» sa Gamache. «Jeg er sikker på hun ikke mente det.»

«Det gjorde hun, og hun hadde rett. Dagen etter sa jeg opp, men av og til dro jeg tilbake bare for å se på den nye jenta som betjente bordene. Det gjorde meg glad.»

«Fattigdom kan ødelegge et menneske,» sa Gamache stille. «Men det samme kan privilegier.»

«Som jeg misunte den jenta,» sa Julia. «Det var dumt, jeg er klar over det. Romantisk. Hun hadde sikkert et redselsfullt liv. Men det var i hvert fall hennes eget, pleide jeg å tenke.»

Hun lo og tok en slurk av drinken sin. «Kjempegod. Tror du munkene i klosteret lager den?»

«Benediktinerne? Jeg vet ikke.»

Hun lo. «Det er ikke ofte jeg hører de ordene.» «Hvilke ord?»

«Jeg vet ikke. Familien min vet alltid. Mannen min visste alltid.»

Disse dagene hadde de utvekslet høflighetsfraser om været, hagen, maten på Manoir. Dette var den første egentlige samtalen han hadde hatt med noen av dem, og det var første gang hun nevnte mannen sin.

«Jeg kom hit til Manoir noen dager for tidlig, ser du. For å …»

Det lot ikke til at hun visste hva hun skulle si, men Gamache ventet. Han hadde all verdens tid og tålmodighet.

«Jeg står midt i en skilsmisse. Jeg vet ikke om du visste det.»

«Jo, jeg hadde hørt det.»

De fleste kanadiere hadde det. Julia Martin var gift med David Martin, hvis oppsiktsvekkende suksess og like oppsiktsvekkende nedtur var blitt nådeløst blottlagt i mediene. Han hadde vært en av landets rikeste menn og skapt seg en formue innen forsikring. Nedturen hadde begynt for noen år siden. Den hadde vært lang og smertefull, som en rutsjetur ned en sølete bakke. Lenge så det ut til at han ville klare å stoppe fallet, men i stedet sølte han seg bare enda mer til, mens farten økte. Til slutt syntes til og med fiendene hans at det var vondt å se på.

Han hadde mistet alt – også friheten.

Men Mrs. Martin hadde stått ved hans side. Rakrygget, elegant og verdig. Snarere enn å vekke misunnelse med sine åpenbare privilegier hadde hun klart å vinne folket over på

sin side. De hadde sans for hennes gode humør og fornuftige betraktninger, og de identifiserte seg med lojaliteten og selvrespekten hun utviste. Ikke minst ble hun beundret for den offentlige unnskyldningen hun kom med til slutt, da det ble klart at mannen hennes hadde ført alle bak lyset og satt sparepengene til tusenvis av mennesker over styr. Hun hadde sverget på at pengene skulle betales tilbake.

Og nå satt David Martin i fengsel i British Columbia, mens Julia Martin hadde flyttet hjem igjen. Før hun forsvant, hadde hun uttalt til mediene at hun ville skape seg et liv i Toronto, men her var hun, langt ute i skogen i Quebec.

«Jeg kom hit for å få en pust i bakken i forkant av familiearrangementet. Jeg ville gjerne ha litt tid for meg selv, for det har jeg savnet.»

«Je comprends,» sa Gamache, og det gjorde han. «Men det er noe jeg ikke forstår, madame.»

«Ja?» Det lød som hun var litt på vakt, som en kvinne som var vant til å få invaderende spørsmål.

«Peters pussfylte praktfilipenser pryder pannen?»

«Det var en lek vi pleide å leke da vi var yngre.»

Han kunne se en del av ansiktet hennes i det ravgule lyset fra Manoir. De ble stående stille og se folk bevege seg fra rom til rom. Det kjentes nesten som å være tilskuer til en teateroppsetning. Scenen var stemningsfullt belyst; det var satt opp seks ulike scener der skuespillerne forflyttet seg rundt.

Han så på henne igjen og kunne ikke hjelpe for å undre seg. Hvorfor var resten av familien hennes der, som et ensemble på scenen? Og hvorfor sto hun her ute alene i mørket og så på dem?

De hadde samlet seg i dagligstuen, der det var høyt under takbjelkene og et imponerende interiør. Mariana var på vei mot pianoet, men ble viftet vekk av madame Finney.

«Stakkars Mariana,» lo Julia. «Visse ting endrer seg aldri. Magilla får aldri spille. Det er Thomas som er familiens musiker, akkurat som far. Han var en begavet pianist.»

Gamache kikket bort på den eldre mannen i sofaen. Han kunne ikke forestille seg at de knudrete fingrene skapte musikk, men de hadde vel ikke alltid vært like krokete.

Thomas satte seg på pianokrakken, løftet hendene og sendte toner av Bach ut i kveldsluften.

«Så vakkert han spiller,» sa Julia. «Det hadde jeg glemt.»

Gamache var enig. Gjennom vinduene så han ReineMarie slå seg ned i en av sofaene, og en servitør satte to espressoer og konjakk foran henne. Han ville inn igjen.

«Det kommer en til også.»

«Å ja?»

Hun hadde forsøkt å få det til å lyde lett, men Gamache syntes å merke en undertone.

Reine-Marie rørte i kaffen og hadde snudd seg for å se ut av vinduet. Han visste at hun ikke kunne se ham. I lyset der inne kunne hun ikke se annet enn gjenskinnet av stuen.

Jeg er her, hvisket han inni seg. Her borte.

Hun snudde seg og så rett på ham.

Det var selvfølgelig en tilfeldighet. Men den delen av ham som ikke var så opptatt av det rasjonelle, visste at hun hadde hørt ham.

«I morgen kommer lillebroren min, Spot. Antagelig har han med seg kona, Claire.»

Det var første gang han hadde hørt Julia Martin si noe som ikke lød hyggelig og imøtekommende. Ordene var nøytrale, informative. Men tonen var avslørende.

Hun grudde seg.

De gikk tilbake til Manoir Bellechasse, og da Gamache holdt opp nettingdøren for Julia Martin, fikk han et glimt av marmorklossen i skogen. Han kunne se et hjørne av den, og det gikk opp for ham hva den minnet ham om. En gravstøtte.