TOVE ALSTERDAL Tidligere utgitt p책 norsk Kvinnene p책 stranden, 2011
Tove Alsterdal
En stille grav Kriminalroman
Oversatt fra svensk av Bodil Engen (Medlem av norsk oversetterforening)
Š Tove Alsterdal 2012 Š Norsk utgave: Kagge Forlag 2012 Utgitt etter avtale med Grand Agency
Originalens tittel: I tystnaden begravd Omslagsdesign: Bengt Olsson | Concorde Design Papir: Munken print cream 70 g Boka er satt med Sabon 11/14,5 Sats: Dag Brekke | akzidenzDTP Trykk og innbinding: ScandBook AB, Sverige 2012
ISBN: 978-82-489-1183-8
Kagge Forlag AS Stortingsg. 12 0161 Oslo www.kagge.no
1
Han trenger ikke papir for å fyre opp i badstuen, men brevene skal brennes. Han holder den ene konvolutten sammenrullet i hånden og setter fyrstikken borttil. Den andre krøller han sammen og putter rett inn i ovnen. Han venter med å lukke ovnsdøren. Sitter fullt påkledd på brisken og ser på mens flammene begynner å danse. Som helvetes ild, tenker han mens de fordømte meglerbrevene brennes til aske. Den ytterste dag nærmer seg. Da badstusteinene er blitt varme nok, drar han på seg hanskene og løfter av to stykker. Han pakker dem inn i doble håndklær og bærer dem ut til kjelken. Snøen har nesten drevet igjen sporene hans. Et vindkast drar over gården og får bjørkene til å knake, det er ryssätuuli som kommer med iskulde fra Barentshavet. Fra den finske siden hører han jernbanens evige larm. Men det er noe annet der også, liksom en uro over Rauhala. Han spenner på seg skiene og finner sporet mellom bjørkene. Ingenting beveger seg borte på de andre gårdene. Han drar sjelden ut for å fyre opp før kjerringene har gått og lagt seg, så ingen kommer løpende og bryr seg. Der drar alle verdens venner til helvete, for verdens vennskap er hat mot Gud. Men ve dere som ler nå, for dere skal gråte en gang!
7
Foran ham reiser Rauhalas mørke vegger seg fra snøen. Våningshuset står som frosset inn i bakken, øde og gjennomkaldt, men stemmene er fortsatt der. Han går ikke inn dit mer. Alle vinduene er dekket med rim, og man ser hverken ut eller inn, men han vet at de ropende stemmene venter på synderen, de venter der inne. Han skynder seg forbi fjøset, der taket har rast inn. Hele dritten må styrte i avgrunnen før han slipper grådighetsdjevelen og horeridjevelen og æredjevelen inn på Rauhala. Ikke faen om de skal få ta gården fra de døde. Stabburet ligger for seg selv utenfor gårdsplassen. Det er uten vinduer. Ingen kan stirre inn på ham, og han tenker at heller ikke Gud ser ham der. Han spenner av seg skiene og skyver dem inn mellom stolpene tømmerbygningen er reist på. Laster den varme bylten med steinene av kjelken og drar døren opp. Steinene skal han bære opp på loftet og legge i fotenden av sengen, da blir det varme til utpå morgenen. Om natten lar han ovnen slukne for å spare fyringsolje. Han har råd til å kjøpe, men han tar ikke bussen for å handle i utrengsmål. Folk stirrer. Iblant kommer de bort og spør også. Men er det ikke han Lars-Erkki Svanberg? Eller det verste: LappErik! Men du er da Lapp-Erik? Det er forbannet at et menneske ikke kan få være i fred. Han har nettopp lempet bylten inn da han hører lyden. En lastebil dundrer forbi i det fjerne, sørover på vei mot Haparanda, men det er ikke den han lytter etter. Han hører definitivt knirking fra tråkk i snø. Et skritt som synker i nysnøen, og så ett til. Ingen dyr tar så tunge skritt. De nærmer seg borte fra badstuen, fra isbroene på elven. Han går raskt inn i stabburet og drar forsiktig igjen den tunge tredøren. Det blir mørkt som i graven. Han roter i lommen etter fyrstikkene, men tenker at han ikke kan tenne parafinlampen. Lyset kan synes i en sprekk mellom stokkene, og da vet de at han er oppe og våken. De har vel tenkt å ta ham på sengen, de 8
djevlene, men Lars-Erkki Svanberg lar seg ikke overrumple. Han har jaget folk fra gården før, unger og kjerringer som kommer og bryr seg. Har de glemt at han en gang i tiden seiret over hver eneste mann? Naturkraften fra nord, skrev de i avisene. En helvetes masse artikler. Han har isolert veggene på loftet med dem. Børsa henger i en brødkrok fra taket. Han famler seg fram langs bjelken og løfter den ned. Patronene ligger i bingen helt innerst, der oppbevarer han alt som er viktig. Verktøyet og brødet og nøklene til Rauhala. Han har orden i sakene, hver eneste ting på sin rette plass. Esken finner han med det samme, men hånden skjelver og han mister patronene. Han hører ikke hvor de triller. Det ligger fire lag tepper på gulvet, hver eneste fillerye på Rauhala har han dratt ut dit som isolering. Han krabber og famler i mørket, men finner ikke patronene. Skrittene lyder rett bak stabburet nå. Den som er der ute, beveger seg sakte, som når man sporer på jakt. Han gir opp patronene og krabber bort mot ovnen der øksa skal stå. Kjenner med hendene langs den grove tømmerveggen, men den er ikke der. Å satan, hvis han glemte øksa borte ved badstuen. Han husker at han lente den mot badstutrappen da han hadde hogd veden. Og nå er lyden fremme ved stabburshjørnet, helvete om de kommer inn. Han har hverken låst eller satt slåen for, og her inne har han alt et menneske trenger. Ingen skal ta det ifra ham. Eller hvis de kommer for å hente ham. Han skal ikke noe sted. Den ytterste dagen, tenker han mens han famler seg tilbake over filleryene. LarsErkki Svanberg er ikke redd for de levende. Bare de døde på Rauhala kan skremme ham, og helvetes ild. Så han tar børsa, uladet, og reiser seg møysommelig. Ryggen er blitt krokete og beina er stive, men han stavrer bort til døren i bekmørket og skyver den opp. Det svake snølyset faller inn. Han ser utover, lytter i vinden. Snøen ligger urørlig, ingen bevegelser nå. Sakte går han de fire trappetrinnene ned til bakken. 9
Han skal akkurat til å løfte børsa og se seg om da skyggen av en menneskekropp faller over snøen, et åndedrag. Noen som har stått der og ventet, sammenhuket bak døren da han åpnet. Han vrir seg rundt og ser et menneske uten ansikt. Luen er trukket ned så bare djevleøynene stikker fram. Redselen stiger som dampen fra avgrunnen, og han rister på børsa. «Vik fra meg, du forbannede. Unnfly den kommende vreden … den rettferdige dommeren, syndepinen skal steke deres sjeler … det er ingenting annet enn djevelskap … djevelskap.» Da ser han armen som løftes over hodet på ham. Skyggen av et redskap. Satan i helvete, er hans eneste tanke. De har funnet øksa. Og så er stillheten tilbake på Rauhala igjen.