En uvanlig spion. Frode Berg, norsk etterretning og spøkelsene fra den kalde krigen

ØYSTEIN BOGEN

EN UVANLIG SPION Frode Berg, norsk etterretning og spøkelsene fra den kalde krigen

Š 2019 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: Terese Moe Leiner Sats: akzidenz as | Dag Brekke Omslagsillustrasjon: Ă˜ystein Bogen Papir: Holmen Book Cream 70 g 1.6 Boka er satt med Lava 11,5/15,5 Trykk og innbinding: Livonia Print | Latvia ISBN: 978-82-489-2322-0

Kagge Forlag AS Tordenskiolds gate 2 0160 Oslo www.kagge.no

INNHOLD BEGREPSBRUK OG KILDER — side 7 FORORD — side 9 KAPITTEL 1 FORRÅDT — side 14 KAPITTEL 2 SKREKKENS FENGSEL — side 27 KAPITTEL 3 SJOKKET — side 32 KAPITTEL 4 EN UVANLIG SPION — side 47 KAPITTEL 5 EN NORDMANN I BUR — side 61 KAPITTEL 6 NYTT NAVN, GAMLE METODER — side 78 KAPITTEL 7 INNRØMMELSEN — side 94 KAPITTEL 8 SPLITTELSEN — side 108 KAPITTEL 9 SPIONKRIGEN — side 125 KAPITTEL 10 FALSKE VENNER — side 142 KAPITTEL 11 AMATØRTEATER — side 152 KAPITTEL 12 LOVLIGE REISENDE — side 175 KAPITTEL 13 NOVIKOVS PLAN — side 188 KAPITTEL 14 STORTINGSSPIONEN — side 208 KAPITTEL 15 STORMAKTSGALSKAP — side 222 LITTERATURLISTE — side 235 INTERVJULISTE — side 237 SLUTTNOTER — side 239

BEGREPSBRUK OG KILDER DENNE BOKA HANDLER om spioner og etterretningsvirk-

somhet, og i den forbindelse er tre ord flittig brukt: Agent, etterretningsoffiser og spion.

Gjennomgående i teksten vil ordet agent bli brukt om personer som handler på vegne av en etterretningstjeneste.

Med norsk agent mener jeg dermed en person som er vervet til å jobbe for Norges hemmelige tjenester, enten personen det gjelder, er russer eller nordmann.

Ordet etterretningsoffiser bruker jeg utelukkende om mennesker som er fast ansatt i en statlig etterretningsorganisasjon, og som for eksempel jobber med å verve agenter.

Spion er det ordet som favner videst, og av hensyn til variasjon i teksten vil jeg bruke det både om agenter og etterretningsoffiserer, som har det til felles at de har påtatt seg å bidra til å samle inn etterretningsinformasjon.

Sluttnotene vil vise hvor ulik informasjon stammer fra.

Mange av opplysningene kommer fra egne intervjuer jeg har gjort med kilder i inn- og utland, og vil ved første gangs nevnelse vise til kilden ved en sluttnote.

I tillegg til de kildene som har stått frem med navn, har jeg gjort mange intervjuer med mennesker som av hensyn til nåværende arbeidsforhold, taushetsplikt eller personlige forhold ikke ønsker å bli identifisert.

7

Selv om forlagsvirksomhet ikke er omfattet av de presseetiske retningslinjer, har jeg i behandlingen av disse kildene og formidlingen av opplysningene de har gitt, forholdt meg til VÌr Varsom-plakatens etiske og hündverksmessige kjøreregler for journalister.

FORORD «I etterretningsarbeidet gjelder bare én morallov – det er resultatene det kommer an på.»

John Le Carré1

Lefortovo-domstolen, Moskva, 2. februar 2018 «HAN KOMMER OPP nå. Han kommer», ropte den unge kvinnen.

Nede fra trappeoppgangen kunne jeg høre gjenlyden av tunge skritt i trappen. Alle de åtte norske journalistene tok opp kameraer og telefoner og albuet seg frem til en best mulig plass.

Pressesekretæren Jekaterina Krasnova tok et skritt bakover slik at hun ikke skulle forstyrre bildet. Det gikk fort.

En mann i skinnjakke og dongeribukser kikket inn gjennom den åpne døra. Bare øynene var synlige, resten av ansiktet var skjult bak et skjerf som var knyttet to ganger over nese og munn. Han nikket et klarsignal til noen bak seg og tok steget inn i den trange korridoren samtidig som han dro noen med seg.

En forvirret, gråhåret mann stavret seg frem bak ham.

Venstre håndledd var festet med håndjern til en annen

9

skinnjakkekledd og maskert russer som dyttet mannen fremover i korridoren mot rettslokalet helt innerst i gangen.

«Hvordan er det med deg, Frode?» spurte jeg idet han passerte.

Frode Berg kikket forvirret opp. Han hadde mer enn nok med å plassere føttene riktig, der han ble vekselvis dyttet og dratt fremover av de to FSB-agentene.

Det tok et par sekunder før han gjenkjente meg, så lyste ansiktet opp.

«Hei. Hei», var alt han fikk frem. Så var følget passert, og Frode Berg ble dyttet videre i retning den tunge døra til rettssal nummer fire, som slamret igjen så fort følget hadde gått inn. Vi journalister måtte foreløpig stå igjen på utsiden.

Spionen Frode Berg. Ordene føltes fremmed i munnen min. Frode, den godlynte grenseinspektøren jeg var blitt kjent med 25 år tidligere. Formannen i menighetsrådet, faren, bestefaren. Den menneskekjære idealisten som stilte opp natt og dag for flyktningene som hadde flommet over grensen i 2015. Russlandsvennen Frode, som hele sitt voksne liv hadde kjempet for at vi ikke bare måtte se trusler i russerne, men vennskap og oppriktighet.

Nå satt han i en rettssal i Moskva, som et dyr i et lite bur, mens dommeren hastet gjennom sin kjennelse på et språk Frode ikke forsto.

Da han fikk oversatt hva som ble sagt, skjønte han at marerittet på ingen måte var over. Det hadde knapt begynt.

Frode grep til tårene.

«Jeg er beskyldt for noe jeg ikke har gjort», hikstet han mens journalistene knipset bilder og dommeren forsvant umerkelig ut av rettslokalet i sin lange, svarte kappe.

Det skulle snart bli klart at det ikke helt stemte. Frode hadde etter alt å dømme deltatt i en etterretningsoperasjon mot Russland. Kanskje ikke på en alvorlig måte, og selv 10

anså han seg ikke skyldig etter tiltalen. Men i russiske øyne var medvirkning i denne sammenhengen graverende nok.

Strafferammen på 10–20 år gjorde at 62-åringen kanskje aldri mer ville få se familien sin hjemme i Kirkenes.

Det var en sensasjonell sak, kanskje en av de verste skandalene som noensinne hadde rammet Norge i utenrikspolitikken. Nordmenn som spionerte for russerne, var blitt avslørt flere ganger under den kalde krigen, men dette var første gang en norsk statsborger tilsynelatende var blitt tatt på spionoppdrag i utlandet.

Etter hvert som saken ble brettet ut i detalj, med opplysninger både fra russiske myndigheter og fra Berg selv, møtte den norske regjeringen og Forsvaret selv påstandene med total taushet. De kunne benektet alt, men gjorde det ikke. Det er av mange blitt tolket som en bekreftelse i seg selv. Kanskje var det ikke annet å vente, selv i et land der vi er stolte av åpenhet og transparens i statsforvaltningen.

Temaet var simpelthen for sensitivt å snakke om for politikerne som styrer landet, kanskje var det også for pinlig.

Det fins en dypt festet tradisjon i alle land for at man ikke snakker høyt om hva ens etterretningstjenester driver med. Derfor vil vi sannsynligvis aldri få vite alle detaljene og nyansene som kanskje kunne renvasket E-tjenesten og regjeringen for noen av de krasse beskyldningene som er kommet i etterkant av avsløringene.

Men til tross for dette er det likevel viktig å forsøke å avdekke så mye som mulig av hva som har skjedd i denne saken – av hensyn til lokalsamfunnet som ble rammet, av hensyn til Norges internasjonale rykte, som nå kanskje har vist seg å ha vært noe rosenrødt, og av hensyn til ofrene.

Dem er det nemlig flere av, ikke bare Frode Berg selv.

Helt siden saken eksploderte i desember 2017, har den vært preget av flere spørsmål enn svar.

11

Hvordan kunne det ha seg at norsk etterretningstjeneste vervet en pensjonist fra Kirkenes for å spionere på russiske atomubåter? Hvorfor la E-tjenesten alle normale forsiktighetsregler og rutiner til side i operasjonen, og hvorfor gikk russlandsvennen Berg med på å være kurér? Hvordan kunne russiske myndigheter vite at nordmannen hadde jakkelomma full av penger og instrukser som angivelig skulle sendes til en mulig norsk agent i Severodvinsk, og hvorfor er det ingen russere implisert i saken hans?

I saken om Frode Berg skal man være forsiktig med å dra bastante konklusjoner. Til det vet vi for lite, og opphavet til opplysningene er basert på usikre og til dels for få kilder.

Samtidig er det etter hvert dukket opp såpass mange biter av puslespillet at det mest nærliggende er å tro at det hele faktisk var en usedvanlig klønete norsk etterretningsoperasjon som gikk fryktelig galt.

Helt siden julen 2017 har jeg fulgt dette storpolitiske og personlige dramaet på nært hold – fra Moskva når Frode Berg er blitt fremstilt for fengsling, og fra Norge når utviklingen har skjedd her.

Jeg har gjennom denne tiden intervjuet titalls personer i inn- og utland. Noen av dem kjenner Frode Berg godt, andre har vært direkte involvert i saken, og andre igjen er eksperter på hvordan russiske og vestlige etterretningsorganisasjoner opererer. I tillegg har jeg forsøkt å grave i historien for å lete etter mønstre som kan forklare hvorfor E-tjenesten opptrådte på den måten de her ser ut til å ha gjort.

Dette var ikke første gang norsk etterretningstjeneste tok en nesten ufattelig risiko og satte en ukvalifisert og uforberedt sivilperson i fare i forsøk på å fravriste vår store nabo i øst strategiske hemmeligheter.

12

De neste årene vil trolig avgjøre om det blir den siste.

Ingenting tyder ennå på at hoder vil rulle i kjølvannet av saken, der man kan mistenke at norske statstjenestemenn i det minste har utvist uforstand.

Dette er historien om hva som skjedde med Frode Berg, slik saken står akkurat nå før rettssaken mot ham, og hva som var dens opprinnelse. Alt tyder på at saken kommer til å ri både lokalsamfunnet i Sør-Varanger og norsk utenrikspolitikk som en mare i mange år fremover.

KAPITTEL 1

FORRÅDT HUN HADDE KJENT at noe var galt med Frode den høsten.

Han sov dårlig om natten og var så uvanlig stille, som om han gikk og bekymret seg for noe. Anita Berg spurte flere ganger ektemannen hva det var, men Frode ville ikke svare.

Høsten 2017 hadde Frode Berg vært aktiv som alltid.

Etter at han tre år tidligere var blitt pensjonist, hadde han viet mye av sin tid til kunst og kultur. Han var formann i menighetsrådet, aktiv i lokalforeningen til Røde Kors, og han syslet med et bokprosjekt om Fridtjof Nansens hjelpeinnsats i Armenia like etter første verdenskrig.

Berg var bare 59 år gammel da han sluttet å jobbe, og hadde fortsatt mengder av energi og mye han ville gjøre.

Den viktigste hobbyen hans var Pikene på broen. Den lokale kulturorganisasjonen som er oppkalt etter Edvard Munchs maleri, har siden 1996 vært en av hjørnesteinene i det såkalte Barentssamarbeidet.

Kunst- og kulturformidling på tvers av landegrenser passet utmerket for den tidligere grenseinspektøren. Han ble først engasjert som guide for tilreisende kunstnere på utvekslingsopphold. Der ble han kjent med nordkoreanere,

14

russere, finner, franskmenn og amerikanere som lot seg fascinere av Bergs fortellinger fra grensen.

De som jobbet med ham, forteller at han på denne måten i godt voksen alder ble «omvendt» til å bli interessert i samtidskunst, og at han engasjerte seg mer og mer.

Etter hvert tok han på seg rollen som styremedlem og ansvarlig for logistikken under Sør-Varangers årlige kulturbegivenhet, festivalen Barents Spektakel. Nesten hver eneste dag deltok han i planleggingen av neste års festival, som i november 2017 bare var drøye to måneder unna.

Det var mye som skulle gjøres, og kunstnerisk leder Luba Kuzovnikova ble overrasket da vennen og samarbeidspartneren en dag fortalte henne at han skulle til Moskva. Hun hadde kjent Frode Berg siden 2010. At den ellers så pliktoppfyllende mannen nå skulle dra på impulstur til den russiske hovedstaden, virket på henne rart.

Berg elsket å reise, så det at han skulle på en ny tur østover, var ikke uvanlig i seg selv. Men siden han levde og åndet for sin rolle i kulturlivet, pleide han å si ifra flere måneder i forveien, for å forsikre seg om at planene hans ikke kolliderte med andre forpliktelser.

Denne gangen var turen mindre enn en uke unna da han sa ifra. Berg hadde et stort ansvar for at flere hundre tilreisende fra hele verden hadde hotellrom og transport når de kom til festivalen i februar. På toppen av alt hadde Berg påtatt seg å arrangere kunstkollektivets årlige julebord 8. desember. Årsaken han oppga for reisen, virket også snodig, syntes Kuzovnikova. Gjennom et langt liv på grensen hadde Berg blant annet knyttet kontakter med russiske grensevakter.

Noen av disse bodde nå i Moskva, men kontakten med dem hadde vært sporadisk, og Berg hadde aldri omtalt dem som noe annet enn «gamle kolleger».

15

«Nå sa han at han skulle besøke gamle venner. Men Frode har ingen ordentlige venner i Moskva», forteller hun.2 Berg forsikret Kuzovnikova at han ville være tilbake på onsdag uken etter, og at reisen ikke ville komme i veien, hverken for festivalarbeidet eller for julebordet.

«Det var rart at han poengterte det. Kanskje hadde han allerede fått en magefølelse som sa ham at noe kunne gå skeis.»

Berg hadde også forskjellige forklaringer på hvorfor han måtte av gårde så plutselig, avhengig av hvem han snakket med. Til kona Anita fortalte han at han trengte litt fri, at han ville oppleve juledekorasjonene i Moskva og kjøpe julegaver. Andre fikk høre at han skulle gjøre intervjuer med russere i forbindelse med boka om Nansen. I dag vet vi at sannheten var en annen, men bare én person i hans vennekrets kjente til denne.

Kun en liten stripe av dagslys kunne skimtes over horisonten i øst da Frode Berg la trillekofferten i bagasjerommet på bilen og satte seg i passasjersetet om morgenen den 3. desember.

På turen til flyplassen merket ikke kona Anita noe spesielt ved oppførselen hans.

De snakket om hverdagslige ting, og hun ba ham hilse til de to barnebarna som han skulle besøke i Oslo før han skulle fly til Moskva sent samme kveld.

Da de sa farvel på flyplassen, lovte han å holde kontakten slik de pleide når han var på reise. Hun hadde ingen fornemmelse av at noe tynget ham, og regnet med å se ham om tre dager. Han hadde jo så mye å gjøre når han kom tilbake.

Men det skulle gå lang tid før de møttes igjen.

I dag skulle Anita ønske at han hadde fortalt henne om hva han egentlig drev på med.

16

«Ja, på en måte. Men jeg vet ikke om jeg kunne stoppet ham fra å dra likevel.»3 Frode var i virkeligheten på vei til et hemmelig oppdrag på vegne av den norske stat, og det var ikke første gang.

Minst fire ganger tidligere hadde han vært på tur for E-tjenesten, hvis vi skal tro på den russiske sikkerhetstjenesten FSB.4 Den offisielle grunnen til at Berg dro, var alltid en annen, men oppdragene later til å ha vært ganske like. Tilsynelatende var det helt ufarlig: Han skulle bare ta med noen greier og putte i posten.

Dette var siste gangen, det hadde han lovt seg selv. Men det hadde han for så vidt sagt før. Etter en tur til Moskva i mars 2017 hadde han begynt å få kalde føtter. Da hadde han snakket med sambygdingen som hadde vervet ham til tjeneste flere år tidligere og sagt at han ikke ville mer.

Men da mannen ringte igjen høsten 2017, tok vedkommende ikke et nei for et nei, og visste hvilke knapper han skulle trykke på for å få Berg til å endre mening.

«Det var synd. Vi som trodde du var en god nordmann», skal han ha sagt.5 Ifølge noen av Frode Bergs nærmeste venner er det godt tenkelig at en slik uttalelse kan ha utløst en slags refleksiv pliktfølelse hos den tidligere offiseren. Andre avviser dette totalt og mener det må ha vært andre pressmidler eller overtalelsesmekanismer inne i bildet.

Kona Anita tror oppdragsgiveren også må ha spilt på mer personlige strenger, slik som å fremstille turen som en vennetjeneste.

«Han har sikkert bedt om hjelp, men ikke sagt hvor alvorlig dette var», mener hun.

Uansett grunn sa Berg ja.

Aeroflotflyet fra Oslo til Moskva gikk som nevnt først senere den kvelden, og Frode Bergs videre bevegelser 17

etter at han gikk av Norwegian-flyet på Gardermoen rundt klokken 14 den ettermiddagen, vet vi lite om.

Det er blitt kjent at han på et tidspunkt den ettermiddagen eller kvelden møtte en annen kontakt fra E-tjenesten som gikk under navnet «Jørgen». Møtet fant sted på Thon Hotel Opera, som ligger bare 100 meter fra flytogterminalen på Oslo S. Der fikk Berg mer detaljerte instrukser og overlevert en bunke med 3000 euro. Pengene skulle legges i en konvolutt, postlegges og sendes til en adresse i Moskva.

I en annen konvolutt fikk Berg beskjed om å legge noe som sannsynligvis var en minnepinne eller et annet elektronisk lagringsmedium, og som skulle sendes til en annen adresse.

3000 euro var på alle måter en tilforlatelig sum. Dette er grensen for hvor mye man kan ta med ut av Norge uten å deklarere kontantene til Tollvesenet. Inn i Russland kan man ha med inntil 10 000 amerikanske dollar før tollfunksjonærene krever en forklaring.

Pengene Berg fikk overlevert den ettermiddagen, var med andre ord ikke noe han kunne havne i trøbbel for i seg selv. Ingen ville se med mistanke på at en norsk pensjonist hadde med seg en slik pengesum å julehandle for.

Lagringsmediet var et mye større problem. Ifølge den russiske sikkerhetstjenesten var dette mer enn nok til å starte en spionasjesak. FSB hevdet det inneholdt krypterte, skriftlige oppdrag til en russisk statsborger med tilknytning til skipsverftet Zvjozdotsjka utenfor Arkhangelsk. Det er her Russland bygger sine topphemmelige atomubåter.

Lagringsmediet skal også ha inneholdt detaljerte anvisninger for hvordan de sikkerhetsgraderte opplysningene skulle sendes tilbake. Spesifikt skulle agenten i den andre enden sende egne brev til adresser i Russland, der E-tjenesten ville sørge for å plukke dem opp.6 18

Var Frode Berg blitt informert om hvilken risiko han løp ved å ta med denne gjenstanden til Russland, hadde han kanskje ikke gått om bord på det gråmalte Aeroflot-flyet på Gardermoen litt etter klokken 23 den kvelden.

På grunn av tidsforskjellen mellom Oslo og Moskva var klokken kvart over fire om natten da Aeroflots rute 212 fra Oslo landet på Sjeremetjevo-flyplassen i Moskva den 4. desember. Herfra tok Frode Berg seg inn til sentrum, en kjøretur i taxi på rundt 30 minutter på denne tiden av døgnet. Der sjekket han inn på sitt faste hotell i Moskva, Metropol. Opplyst i mørket liknet bygningen, med sine buer, tårn og mosaikkfresker på veggene, på et slott.

I dagslys bærer den grå og strenge betongfasaden vitnesbyrd om at Metropol ikke alltid har vært assosiert med cocktailer og kanapeer på sølvbrett.

Ved åpningen i 1905 var dette byens første hotell med varmtvann og telefon på rommene, og i de urolige årene frem til 1917 var det her besøkende utlendinger helst ville bo.

Hotellets restaurant, med sitt buede glasstak, sine krystallysekroner og gullmalte søyler, var på den tiden et av de få stedene i byen der den russiske overklassen kunne kose seg med engelsk te, fransk champagne og tradisjonelle russiske pannekaker med svart kaviar. Det var derfor ikke så rart at den stadig mer militante russiske opposisjonen anså hotellet som et symbol på adelskapets dekadanse og umoral.

Under oktoberrevolusjonen i 1917 utkjempet de hvite og røde noen av sine blodigste slag i og rundt denne bygningen.

De russiske revolusjonære likte imidlertid også luksus, og etter at Vladimir Lenin tok makten, gjorde han bygningen om til et av sine hovedkvarter.

I 1922 flyttet sovjetregjeringen ut, og det ble bestemt at bygningen igjen skulle bli hotell. Selv om standarden ikke var helt som tidligere, ble Metropol et av få hoteller i Moskva 19

der besøkende utlendinger ble anbefalt å bo. I en mørk tid med matmangel, politisk undertrykkelse og få atspredelser var det også hit de få utenlandske journalistene og diplomatene i byen trakk når de trengte en pause fra den dystre sovjetiske hverdagen.

For den sovjetiske sikkerhetstjenesten var det praktisk å samle utlendinger under ett tak. Det var en kjent sak at de tykke marmorveggene sannsynligvis inneholdt alle tenkelige former for opptaksutstyr som kunne brukes for å overvåke hva utlendinger gjorde på rommene sine.

I restauranten var en av kelnernes viktigste oppgaver å holde øyne og ører oppe og rapportere hva utlendingene snakket om, og i baren var de tungt sminkede servitrisene etter sigende ikke bare ansatt for å lytte, men også for å lokke uvitende menn til å gjøre ting de helst ikke burde.

En mye brukt teknikk var å ta lydopptak, bilder og film av sengekosen, og deretter true offeret med offentliggjøring dersom vedkommende ikke sa seg villig til å oppgi sine hemmeligheter eller gå i tjeneste for Sovjetunionen.

Blant journalister som jobber i Moskva er det den dag i dag en utbredt oppfatning at sikkerhetstjenestene fortsatt har full kontroll med hva som skjer i korridorer, på rom og under dynene på Metropol.

Like fullt var det her Frode Berg bestemte seg for å bo de tre nettene og to dagene han skulle tilbringe i Moskva.

Klokken nærmet seg trolig seks om morgenen den 4. desember da han gikk inn på rommet sitt. Berg hadde nå vært på sammenhengende reisefot i over 20 timer, og må på dette tidspunktet ha vært svært sliten.

Sannsynligvis sov han lenge neste dag, deretter gikk han for å se på julemarkedet. En tekstmelding til kona Anita sendte han også. Der skrev han at Moskva var flott og at han ville ha henne med på neste tur.

20

I de russiske rettsdokumentene angis det ganske presist at det var på rom nummer 5514 at nordmannen gjorde forarbeidet til det oppdraget han hadde fått. Han la lagringsmediet og pengene i to forskjellige konvolutter, trolig adressert til to forskjellige adresser i Russland. Alt tyder på at han ble filmet av FSB uten å vite det.7 37 og 39 minutter etter midnatt la Berg ut to bilder av julemarkedet på Den røde plass på Facebook. Det ene bildet viste julemarkedet utenfor Kremls murer etter mørkets frembrudd. I bakgrunnen kan man se Vasilij-katedralens fargerike løkkupler, i forgrunnen overdådig opplyste trehytter, der handelen foregikk. Det andre bildet viste det samme markedet i et blekt dagslys. Bildet må derfor ha blitt tatt tidligere på dagen, etter lysforholdene å dømme mellom klokken 16 og 18 lokal tid.

Berg kommenterte bildene med teksten «Christmas time in Moscow!».

Markedet ligger der det ville være mest praktisk for Berg å postlegge konvoluttene. Den lyseblå postkassen befant seg kun et par hundre meter fra hotellet, inn langs Nikolskajagata, som praktisk talt ligger på Den røde plass. Markedet gjorde det enklere å være agent. Plassen og gatene rundt var fulle av både turister og fastboende russere disse dagene.

Det var naturlig for en utlending å være der, og det var et sted der man lett kunne forsvinne i menneskemengden om man skulle ønske det.

På dette tidspunktet må vi anta at russiske sikkerhetsagenter fulgte godt med på hver pepperkake nordmannen fortærte. Men foreløpig hadde han ikke foretatt seg noe ulovlig. Han puttet ingenting i postkassen den kvelden, men var trolig kun på befaring for å sjekke at postkontoret fortsatt lå der det skulle.

21

Da Frode gikk til ro den kvelden, var parkeringsplassen utenfor hotellet som vanlig full av mørklagte biler, med menn i svarte skinnjakker som satt og røykte. Sikkerhetstjenesten FSB hadde full kontroll, slik de alltid har der utlendinger ferdes.

Neste dag, den 5. desember, dalte lette snøfnugg ned på Den røde plass. Det var ennå ikke blitt så kaldt som det gjerne blir i den russiske hovedstaden om vinteren, men himmelen var tung og mørk, og en fuktig tåke var i ferd med å krype inn fra Moskva-elva.

Frode Berg hadde vært på marked, lagt ut bilder på Facebook og sikret seg et alibi både overfor alle der hjemme og eventuelt andre som fulgte med på hans bevegelser. Dette hadde han også gjort på tidligere turer for E-tjenesten.

Ingen typisk spionopptreden, vil enkelte kanskje si, men så var da heller ikke Berg noen profesjonell i dette spillet.

Nå gjensto bare det som hadde vært hele hensikten med reisen: å postlegge de to konvoluttene han bar på innerlomma.

Berg rakk imidlertid ikke å gå mange meter fra hotellet. På gata utenfor, sannsynligvis på Revolusjonsplassen, der en Karl Marx i betong fortsatt stirrer strengt ned på det nye, kapitalistiske Russland, ble han omringet av en gruppe menn i skinnjakker.

Normalt pleier den russiske sikkerhetstjenesten å gå rimelig brutalt til verks når de pågriper spioner, med finlandshetter, våpen i hendene og gjerne et kamerateam på slep for å dokumentere det hele til skrekk og advarsel for resten av nasjonen.8 Ingen bilder fra denne aksjonen er foreløpig blitt offentliggjort på russiske medier, og sannsynligvis foregikk pågripelsen på en langt mer skånsom måte enn det FSB vanligvis foretrekker.

22

Uansett må 62-åringen fra Kirkenes ha blitt sjokkert da han ble påsatt håndjern og lempet inn i en ventende bil. Han ble ikke fraktet langt, bare rundt 400 meter oppover gata, til en stor, rødbrun murbygning: FSBs hovedkvarter Lubjanka.

Den dag i dag kan man se eldre mennesker korse seg når de går forbi bygningen der «folkets fiender» for noen tiår siden ble dratt inn midt på natten, avhørt på de mest utspekulerte måter, før de deretter ofte ble skutt i kjelleren.

Frode Berg kjente nok også godt til Lubjanka og dets blodige historie, og kan ikke ha følt seg særlig høy i hatten da han ble geleidet inn en sidedør til et avhørsrom en gang rundt klokken 16 den 5. desember. Der ventet imidlertid dagens andre sjokk, som for Berg nok var minst like ille som å bli arrestert på åpen gate. Den som tok imot ham, var en mann han kjente fra før. Han var på Bergs egen alder, tykkfallen, kort og uten noe særlig hår på hodet. Når det var noe han måtte lese, satte han et par smale briller med stålinnfatning ytterst på nesetippen.

Berg hadde kjent Anatolij Voznjuk i over 25 år, og så på ham som en god kollega han hadde tilbrakt store deler av livet sammen med. Faktisk hadde nordmannen ringt ham tidligere på dagen og foreslått at de skulle møtes for en prat, før han returnerte til Oslo.

Kanskje var det nettopp denne telefonsamtalen som satte startskuddet for FSBs operasjon, spekulerte senere hans russiske forsvarer.

Nå satt altså Bergs gamle venn foran ham i et avhørsrom i Lubjanka. Mannen han hadde arbeidet med, skålt og utvekslet presanger med, ja til og med introdusert for sin kone, hadde forrådt ham.

23

Datateknologi og deling av informasjon mellom allierte stater gjør det i dag mulig å få en varsling når mistenkelige utlendinger ankommer landet. På flyplassen, og av og til når vedkommende kjøper billett, blir passopplysninger og bilder diskré sjekket opp mot etterretningstjenestenes servere.

Sannsynligvis var dette en annen viktig grunn til at Frode Berg ble pågrepet i Moskva den kvelden. Som ansatt ved grensekommissærens kontor i 25 år var det naturlig at Berg ble kartlagt av russiske myndigheter. Navnet hans fantes i FSBs database. Hadde Berg tenkt over dette, ville han kanskje ikke så lett ha tatt på seg oppdragene for E-tjenesten.

Trolig hadde FSB diskré hatt ham i kikkerten under alle de foregående reisene.

«Med hans bakgrunn kan du være sikker på at det fins en fil på ham og på oss som har jobbet med disse greiene. Det sier seg selv», forteller en tidligere kollega.

Han mener at Kirkenes-mannen må ha blitt blåøyd og blendet av den gode stemningen han hadde opplevd i møtene med russiske kolleger etter jernteppets fall, og at han aldri burde reist til Russland på et slikt ærend etter at han gikk av med pensjon.

En indikasjon på at dette kunne stemme, var «vennen» Anatolij Voznjuk som nå satt overfor Berg i avhørsrommet i Lubjanka. Den tidligere russiske grensevakten hadde imidlertid en birolle i avhøret som fulgte.

En FSB-etterforsker tok ledelsen, mens Bergs gamle venn oversatte det som ble sagt til et slags norsk. Det skal også ha vært en russisk advokat til stede, oppnevnt av FSB. Han skal ha vært relativt lite entusiastisk når det gjaldt å forsvare nordmannens rettigheter.

Ingenting tyder på at Berg på noe tidspunkt ble utsatt for vold. Det faktum at han var norsk, og dessuten ingen 24

ungdom lenger, gjorde at han ble forskånet for slag og spark, som ellers er vanlig i alvorlige russiske straffesaker, spesielt når FSB er involvert.9 Avhøret var imidlertid tøft på det psykiske planet. Nordmannen ble presset hardt og fikk forelagt svært alvorlige anklager. Konvoluttene han bar på innerlomma, var selvfølgelig blant de mest åpenbare bevisene, og Berg skal fra første stund ha innrømmet hva som var hans oppdrag.

Bergs innledende avhør varte i et ukjent antall timer. Det ble deretter gjort en utskrift av forklaringen på russisk, og denne ble så lest opp.

Til tross for at han hadde jobbet på den norsk-russiske grensen i en årrekke, forsto Berg svært lite russisk. Teksten ble derfor oversatt av Voznjuk, og etterforskeren forlangte så at Berg skrev under for å bekrefte at han sto ved sin forklaring.

Oversettelsen han fikk, var i beste fall overflatisk. Flere kilder beskriver den russiske tolkens språkkunnskaper som svært dårlige selv på den tiden han jobbet daglig med nordmenn, men Berg valgte likevel å skrive under. Etterforskeren må ha vært fornøyd. Nordmannen hadde innrømmet det meste, og resten hadde ordnet seg gjennom oversettelsen.

Svært mye av saken mot Frode Berg bygger på det som ble sagt i dette første avhøret, og selv om nordmannen ikke ble utsatt for fysisk tortur, fins det fortsatt flere som tviler på at Bergs innrømmelse var så fullstendig som saksdokumentene gir inntrykk av.

Den russiske sangeren Vladimir Martynenko var i 2010 ute for noe av det samme som nordmannen. Basert på det han selv opplevde, er han sikker på at FSB også må ha bearbeidet Bergs forklaring for å få den til å fremstå akkurat som de ville.

25

«De lytter ikke til hva du sier. De er helt uinteressert i det, og manipulerer bruddstykker av din forklaring til å bevise din skyld.»10 Musikeren havnet i FSBs søkelys fordi han under en turné i Sverige fikk god kontakt med den tidligere svenske statsministeren Carl Bildt. En spionanklage ble diktet opp, og Martynenko endte med å tilbringe over to år i Lefortovo og nesten tre år i fangeleir i Sibir. Han bor nå i Norge, og tviler på at Berg har sagt alt det som FSB hevder.

«Folk som blir tatt, de blir lurt. Alle sammen. Det å lure Frode Berg var null problem for disse tjenestene.»

Etter det mange timer lange avhøret må Berg uansett ha vært svært nervøs og skjønt lite av hva som foregikk, men Voznjuk skal ha forklart ham at han trolig kom til å slippe fri ganske raskt. Kanskje ble det noen få netter på en celle.

Etterforskerne måtte bare gå gjennom materialet de hadde beslaglagt, og kanskje hadde de noen oppfølgingsspørsmål.

Sent om kvelden, eller natten til 6. desember ble Frode Berg satt inn i en bil og fraktet nordover, gjennom et mørkt og tåkefylt Moskva til en for ham ukjent destinasjon. Etter om lag 20 minutter var de fremme.

En knirkende jernport åpnet seg sakte i den skitne, grå muren, og bilen kjørte inn i en sluse som var omkranset av piggtråd. Der ble kjøretøyet og passasjerene sjekket grundig av uniformerte vakter. Foran dem skramlet en ny jernport, og de kjørte inn i en borggård, opplyst av kraftige, gule lyskastere.

Det var et uhyggelig sted, der mennesker var gjenstander og bevæpnede vakter med uttrykksløse ansikt hadde all makt. Alle som kom inn her, var per definisjon skyldige, og vaktenes jobb var kun å holde nye gjester i live lenge nok til at en domstol kunne bekrefte dette.