K_Enkemann_125x185_innmat_final.indd 1
26/08/16 22:36
K_Enkemann_125x185_innmat_final.indd 2
26/08/16 22:36
Enkemannsstøt Om å miste den man elsker og finne nytt håp
K_Enkemann_125x185_innmat_final.indd 3
26/08/16 22:36
Š 2016 Kagge Forlag AS Omslagsdesign og layout: Handverk | Eivind Stoud Platou Omslagsillustrasjon: Handverk | Eivind Stoud Platou Papir: Holmen Book Cream 80 g Boka er satt med Satyr (Monokrom) Repro: Løvaas Lito AS Trykk og innbinding: Livonia Print SIA ISBN: 978-82-489-1867-7 Kagge Forlag AS Stortingsg. 12 0161 Oslo www.kagge.no
K_Enkemann_125x185_innmat_final.indd 4
26/08/16 22:36
K_Enkemann_125x185_innmat_final.indd 5
26/08/16 22:36
K_Enkemann_125x185_innmat_final.indd 6
26/08/16 22:36
«Enkemannsstøt har sitt navn fordi det er en intens, kortvarig smerte – som enkemannens sorg», sa ordboka. Smerten var intens. Men ikke kort. Den kom i gjentakende støt. Det gjorde ufattelig vondt da det sto på. Så ble det stille. Men så kom den igjen. Og igjen og igjen.
K_Enkemann_125x185_innmat_final.indd 7
26/08/16 22:36
TAP Jeg gråt så jeg brakk meg ved min kones seng den morgenen hun døde. Vi bodde like ved, og jeg hadde gått hjem for å sove kvelden før. Hadde til og med tatt noen øl med et par kompiser, for å gjøre noe annet. La meg klokka to. Ti på fem ringte det fra sykehuset. Et kvarter etter var jeg hos henne. Følelsen av tomhet var absurd, som en astronaut som hadde fått revet av ledningen til moderskipet og svevde etterlatt i intet. Jeg sank ned, satte meg på knærne, la hodet over magen hennes. Og gråt, så snørra rant, til jeg nesten kastet opp, gispet, gråt igjen. Etter kanskje en time fikk jeg igjen pusten. Reiste meg, gikk ut til resten av familien. Etter litt stelte helsepersonellet henne, mens vi ventet. Deretter gikk alle inn igjen for å se på henne, sammen. Familien hennes, en prest og jeg. «Føler du lettelse nå?» spurte presten. Jeg skjønte at han tenkte på at det var vanlig at sånne som jeg, en som hadde vært pårørende lenge, ofte føler lettelse etter at den syke døde. Men jeg følte ingen lettelse. Det var uforståelig, det at en person jeg var så nær, en som var en grunnstein i livet mitt, var borte. 8
K_Enkemann_125x185_innmat_final.indd 8
26/08/16 22:36
Min kone var smart, kjærlig, inkluderende, perfeksjonistisk, flittig, dyktig, positiv, inspirerende, forfengelig, festglad, livsglad. Hun elsket mennesker. Hun elsket meg. Og jeg elsket henne. Vi ga alt for hverandre. Det begynte på byen i midten av tjueåra. En kvinne med snø i håret, med sin søster, sto ved inngangen til et utested der jeg satt med en kompis. «Vi må finne noen damer!» hadde han sagt. «Hva med de der?» sa jeg. Kompisen min, som var hakket frekkere enn de fleste, reiste seg, gikk rett bort til dem og sa noe som «du har en føflekk på overleppa! Det betyr at du har sterk kjønnsdrift.» «Bli med her!» sa jeg og viste dem til vårt bord. Hun kom fra noe etablert, liksom, med fast arbeid. Selv var jeg halvstudert kunstner, selvlært komponist og levde på lykke og fromme av sesongbasert utendørs maling av bygninger. Motsetninger tiltrekker hverandre, og vi møttes vel noe på halvveien. Jeg var streitere enn det kunne virke. Hun var gærnere. Vi bablet i vei, og så endte det med at vi klinte på gulvet under et nachspiel i et fotostudio på morgenkvisten. 9
K_Enkemann_125x185_innmat_final.indd 9
26/08/16 22:36
Seks dager etter sporet jeg opp nummeret til jobben hennes. «Hallo?» sa hun. «Hei, det er meg», sa jeg. «Å?» sa hun. «Hei, husker du meg ikke? Det er meg fra i forrige uke!» «Å, er det deg?» «Vil du være med ut og spise i overmorgen?» spurte jeg. To dagers varsel fikk holde. «Hva med i kveld?» svarte hun. «Eh, bra!» sa jeg. Jeg foreslo sted og satt klar ved bordet i god tid. Hun ankom i kåpe med frodig krage og en gjennomsiktig, lilla bluse med dyp utringning. Jeg bestemte meg for å holde blikket høyt. Hun viftet med hendene når hun snakket, strålte med blikket, sensuelt, sjarmerende, og smilte stort. Vi ble sammen den kvelden. Elsket hverandre fra første dag. Jeg fridde etter ti måneder, på toppen av en høyde i en europeisk by, på slaget klokka tolv natt til millenniumskiftet, slik at det statlige fyrverkeriet, som var kjent for å være presis på sekundet, smalt rett etter at hun sa «ja».
10
K_Enkemann_125x185_innmat_final.indd 10
26/08/16 22:36
Åtte måneder senere giftet vi oss, i hovedstadens domkirke, gikk i tog igjennom gatene, festet og feiret videre på en middelhavsøy. Vi kjøpte vår første leilighet. Jeg la parketten selv, malte alle veggene, mens vi sov på madrass på gulvet de første dagene. Litt etter litt fylte vi opp rommene med en fin blanding av arvegods og gjør-det-selv-møbler. Det oppsto av og til diskusjoner, men hele tiden med kjærlighet som ledestjerne, og vi orienterte oss alltid tilbake til en egendefinert standard: vår lykkelige hverdag. Vi nøt livet, sosialiserte, vokste hver for oss, sammen, og fulgte utviklingen av hverandres karrierer parallelt. Hun jobbet som helsejournalist da vi møttes, og jeg husket godt den dagen hun fikk tilbud om å være vikar som programleder. Hun var dyktig og ble umiddelbart spurt om fast stilling. Hun ble stjerne. Halvannet år etter fikk hun påvist brystkreft og måtte opereres. Hun fullførte programlederjobben ut året, smilte på skjermen, gråt ofte hjemme. Etter det ble hun sengeliggende store deler av tiden, i tre år. Det var helt jævlig, for oss begge. Men vi klarte det. Vi klarte det fordi vi visste at alt som var vondt, var det som kom fra utsiden.
11
K_Enkemann_125x185_innmat_final.indd 11
26/08/16 22:36
«Ingenting kan ta fra oss det som er vårt», sa hun. «Kjærligheten.» Så kom hun seg omsider, og vi feiret livet igjen. Hun begynte å skrive, i aviser og magasiner. Senere ble det fire bøker og mange foredrag om hvordan se positivt på tilværelsen og finne glede selv når livet butta imot. Som da det ble to graviditeter som begge endte i dramatiske spontanaborter. Eller da hun fikk tilbakefall av kreft, med spredning til lunger og lymfeknuter. Selv da fortsatte hun å spre glede og delte sine erfaringer og sitt stadige livsmot, offentlig. Og ble enda mer populær enn før. Men så fikk hun spredning til hjernen. Vi holdt ut, fordi vi holdt sammen. Hun skrev sin siste bok, og jeg hjalp henne. Snart ble hun veldig dårlig og ble lagt inn på sykehuset. Nå sto jeg her ved siden av henne. Hun var død. Og jeg var plutselig alene. Satt igjen med minner som ingen andre hadde. Hun hadde minner om meg. De fikk vi aldri dele igjen. Hver dag var jeg vant til å være med henne. Kroppen. Personligheten. Nå var hun ikke mer. Jeg kunne ikke lenger føle huden. Kjenne duften.
12
K_Enkemann_125x185_innmat_final.indd 12
26/08/16 22:36
Ligge i samme seng. Høre henne svare at hun elsket meg da jeg sa det samme. Jeg snudde meg mot presten som sto ved siden av meg. «Nei», sa jeg til ham. «Jeg føler ikke lettelse. Bare et enormt tap.» Det er et vidt gap mellom det å se kjæresten sin være en sprudlende gledesspreder og å se henne som en sengeliggende pasient i livets siste fase. Men når man er til stede med hverandre hver dag, virker likevel ikke disse forskjellene så ekstreme som de kan synes for utenforstående. Derimot er det en ubeskrivelig avstand mellom det å se kjæresten sin rett før døden inntreffer, og like etterpå.
K_Enkemann_125x185_innmat_final.indd 13
26/08/16 22:36
K_Enkemann_125x185_innmat_final.indd 14
26/08/16 22:36
EVOLUSJONSTEORI Døden tok fra meg alt. Følelsen av å miste var så ukjent, så avgrunnstom, at jeg måtte finne en rasjonell forklaring for å begripe den. Jeg sludret med meg selv, for å trøste meg, finne en slags aksept: Sorg er noe alle må igjennom, på en eller annen måte, før eller siden. Det er noe fra evolusjonen. De færreste sørger over at mennesker de ikke kjenner, går bort, mens når noen man er glad i forsvinner i døden, vil det alltid oppstå intense triste følelser. Det er en beskyttelsesmekanisme, en viktig del av livets gang; man elsker noen og formerer seg, elsker barna og så videre, og bevarer dermed familien så godt man kan. Det er kjærlighet som binder oss sammen. Og hvis man mister den, blir det naturligvis en sorg. Det ble lettere for meg å ta imot sorgen ved å se at den var en side av kjærligheten. Slik tenkte jeg. Det var risikabelt å elske og gi meg fullstendig hen til et annet menneske. Den tosomheten som oppsto av å være oss to, var dristig, for idet jeg mistet den, gjorde det så helvetes vondt. Men det var verdt det. Smerten etterpå var verdt hvert minutt jeg hadde med henne.
15
K_Enkemann_125x185_innmat_final.indd 15
26/08/16 22:36
RENSELSE De første dagene var opplevelsen av å bli frarøvet det kjæreste jeg hadde, voldsom. Jeg gråt heftig, men det var ingen gråt jeg hadde kjent før. Den kom i anfall, i kramper. Magemusklene spente seg av seg selv. Det kjentes som om en kjertel med egen vilje skviset ut tårer når det passet den. Jeg kunne ikke kjempe imot. Ofte lå jeg i senga eller på gulvet, i bueform. Om noen hadde sett meg, ville de ha sagt at jeg lå i fosterstilling. Jeg lå der som en kokt reke. I én time. To. Eller bare i fem minutter. Hver gang i spenn, til kroppen var ferdig. Krampene kom flere ganger hver dag. Men så oppdaget jeg noe uventet innimellom støtene. For i den grad jeg hadde en forventning om hvordan sorg skulle føles, hadde jeg sett for meg at det var en konstant tilstand. En vedvarende følelse gjennom dagene. En uoverskuelig periode av blytung og utmattende tristhet som gradvis over måneder og år skulle bli lettere. Slik var det ikke. Like etter et utbrudd av gråt følte jeg ofte en stillhet og indre fred. Jeg oppdaget at jeg ble rolig av å tømme meg for tårer. Min kone pleide å nevne det, husket
16
K_Enkemann_125x185_innmat_final.indd 16
26/08/16 22:36
jeg, at tårer var kroppens måte å rense ut stress på. Nå kjente jeg det selv. Først spastisk gråt. Så ro. I den roen som kom, følte jeg intuitivt at jeg ville komme til å takle det å bli enkemann bedre enn jeg fryktet, allerede første dag. Jeg følte meg litt lettet akkurat da, renset, og med litt god samvittighet over å ha vært ærlig mot kroppen og latt den få gi etter for det som ville ut. Jeg kjente meg klarere i hodet og kunne i et håpefullt glimt forestille meg selv i en fremtid. I det å ha grått meg tom lå det en kime til håp.
K_Enkemann_125x185_innmat_final.indd 17
26/08/16 22:36