Esmeraldagåten by Kagge Forlag

ecilia Gaathe bor på Perlen pensjonat sammen med faren sin, Alan W. Gaathe, som eier og driver stedet. Moren, Iselin Gaathe, druknet på mystisk vis i Skutebukta forrige sommer.

Leo Bast har nettopp flyttet til Skutebukta. Han bor i den private delen av pensjonatet sammen med moren sin, Rebekka, som er nyansatt i stillingen som hotellsjef. Foreldrene hans er skilt. Faren er journalist og bor i Dubai.

ne Flaker bor sammen med foreldrene og de to brødrene sine i et gammelt skipperhus på østsiden av Skutebukta. Der har hun bodd bestandig. Faren, Widar Flaker, er fisker, mens moren er lærer på skolen inne i byen.

gon er hunden til Une. Den heter Egon fordi den er så egen og sta og stort sett gjør som den vil. Det er en knehøy blandingshund med brun, krøllete pels, lang hale og våt snute. Det sies at han stammer fra en politihund. Perlen pensjonat Pensjonatet Perlen ble bygd av Cecilias tippoldefar for over hundre år siden. Den gangen kom gjestene med dampbåt til dypvannskaia, eller med jernbanen til byen og videre derfra til kysten med hest og kjerre. Under krigen ble eiendommen tatt av tyskerne, som lot offiserene sine bo der. Etterpå har det vært flere forskjellige eiere, helt til moren og faren til Cecilia kjøpte det tilbake, pusset det opp og begynte å leie det ut til gjester. Cecilia og faren bor i en privat del i andre etasje på pensjonatet. Det samme gjør Leo og moren. Høyt over resten av pensjonatet rager tårnværelset.

CLUE-serien 1. Salamandergåten 2. Maltesergåten 3. Undervannsgåten 4. Gravrøvergåten 5. Libertygåten 6. Esmeraldagåten Hver bok i CLUE-serien er en egen historie som blir avsluttet, men gjennom de fire første bøkene løser Cecilia, Leo, Une og Egon et større mysterium, nemlig: Hva var det som egentlig skjedde sist sommer da moren til Cecilia forsvant? Samtidig med at den store gåten får en løsning i den fjerde boka, kommer de tre vennene på sporet av den mystiske Kutter-skatten. Hva skatten er og hvor den er gjemt, er et nytt stort mysterium, der det dukker opp ledetråder og spor i de neste bøkene, men først i bok nummer åtte får vi endelig svar på Kutter-skattens hemmelighet. Den som leser, får se. Jørn Lier Horst Forfatter

JĂ¸rn Lier Horst EsmeraldagĂĽten

ÂŠ 2014 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: Niklas Lindblad, Mystical Garden Design Omslagsillustrasjon: Shutterstock Sats: Typeline Kart/plantegning for- og ettersats: Typeline Papir: Holmen Book Cream 80 g 1,8 b Boka er satt med Minion Pro 13/17 pkt. Trykk og innbinding: ScandBook AB, Falun ISBN: 978-82-489-1513-3

Kagge Forlag AS Stortingsg. 12 0161 Oslo www.kagge.no

Innhold 1. Gruven 2. Dykkerskipet 3. Før frosten 4. Ukjent innhold 5. Tyggegummi 6. Gutenberg 7. En gammel dame 8. Bunnfall 9. Vraket 10. Defekt 11. I buret 12. Bleiklia 13. Sannhetens time 14. Dårlig søvn 15. Sykkeltur 16. Lageret 17. Navnelapp 18. Big Bang 19. Kollisjon 20. Rømlingen 21. Fornuft og følelser

11 17 24 31 36 42 48 52 60 65 72 77 83 88 95 101 106 111 119 125 130

«Fornuften må herske.» PLATON, 427 F.KR.–347 F.KR.

KAPITTEL 1

Gruven

Det var Leos forslag at de skulle bruke søndagen til å utforske Gibson-gruven. Une hadde vært der før og hadde sagt at det ikke var noen vits. Ti meter innenfor åpningen delte gruven seg i tre, hadde hun forklart. Inngangene til de tre gruvesjaktene var spikret igjen, og det var ikke mulig å komme lenger inn. Hun hadde rett. Bortsett fra det at plankene foran den venstre gruvegangen var revet bort, slik at det var laget en åpning. Innenfor lå et beksvart mørke. «Esmeraldagruven», sa Leo høyt. «Det er den dypeste av dem.» Han lot lyset fra lykten sveipe over de tre gruvegangene. Hver av dem hadde et navn som var skrevet i svart med store, klossete bokstaver på en planke over hver gruve. Det ble sagt at gruvene var 11

oppkalt etter konene til de tre Gibson-brødrene. Esmeralda var den yngste av dem, men det var i den gruvegangen det var funnet mest sølv. Nesten hundre tonn var hentet ut før gruven gikk tom en gang på 1950-tallet. «Den åpningen var ikke her da jeg var her sist», sa Une. Hun hadde bodd i Skutebukta bestandig og var bedre kjent her enn de andre to. «Når var det?» spurte Cecilia. Hun hadde bodd i Skutebukta siden faren overtok det gamle pensjonatet for seks år siden. «Det er noen år siden», innrømmet Une. «Vi var her med skolen en gang, husker jeg.» Leo gikk nærmere og lyste innover. Han hadde flyttet til Skutebukta i sommer etter at moren hans begynte å arbeide på pensjonatet. «Skal vi ta en titt?» spurte han. Egon satte snuta i bakken og snuste seg fram til åpningen i plankeveggen. «Egon har i alle fall lyst», sa Une. Egon var hunden hennes. Han var en nysgjerrig, liten blandingshund med brun, krøllete pels og en hale som vanligvis sto rett til værs. Leo hadde pakket med seg utstyr. Han vippet av seg ryggsekken og ga de to andre hver sin lommelykt. Cecilia tok imot og tente sin. 12

«Vi trenger ikke gå så langt», sa hun. Egon gikk foran dem inn i gruvesjakten. Leo fulgte etter, med Une hakk i hæl. Cecilia så seg tilbake før også hun gikk inn. Lyset fra de tre lyktene flakket hit og dit. Skrittene deres ga gjenlyd fra veggene. Gulvet var ujevnt og strødd med småstein. «Hallo!» ropte Leo for å teste ut ekkoet. Ropet rullet innover i den mørke gruvegangen før det døde ut. «Bare den ikke raser sammen», sa Une og kikket engstelig opp mot taket. Noen steder var det støttet opp med svære bjelker, men for det meste var det hugd ut av fjellet. «Rart at lufta er så god her inne», sa Cecilia og tenkte på den innestengte lufta i bunkersene og grottegangene som de hadde utforsket nede i Skutebukta tidligere i år. «Lufttilførselen er noe av det viktigste de sørger for når de lager en gruve», forklarte Leo. Han hadde brukt de siste dagene til å lese om gruver. «De laget luftekanaler og avløpskanaler for vannet så gruven ikke skulle bli oversvømt.» De fortsatte innover. Langs veggene sto det stablet tomme trekasser av ulike slag og størrelser. Noen steder lå det igjen gamle bor, trinser, tauverk og hakker etter gruvearbeiderne. 13

Etter femti meter delte gruvegangen seg i to. Foran gangen som gikk til høyre, var det stablet en meterhøy steinmur. På toppen av muren sto et skjevt trekors. «Har noen dødd her?» spurte Cecilia. «Tre stykker», svarte Leo. Une nikket. «Andredags-ulykken», sa hun. «Andredags-ulykken?» gjentok Cecilia. «Hva er det?» «Jeg har lest om det», forklarte Leo. «Gruven raste sammen da de startet opp arbeidet igjen andre nyttårsdag i 1936. Tre menn ble sperret inne.» «De døde ikke med én gang», fortsatte Une. «De ble fanget der i mørket innerst i gruvegangen, uten mat eller drikke. De andre arbeiderne prøvde i tre uker å grave seg fram til dem, men for hver meter de gravde, raste det ned en halvmeter. Til slutt måtte de gi opp. Alt håp var ute.» Cecilia rettet lysstrålen sin over steinmuren. «Så de døde der inne?» «Av vann- og matmangel», nikket Une. Leo satte lommelykten sin foran ansiktet sitt og laget en grimase. «Væææ. De er der inne fremdeles», sa han med tilgjort stemme. 14

«Æsj, ikke si sånt», ba Cecilia. «Jeg synes vi skal gå ut igjen.» «Vi går bare litt til», lo Leo og gikk først. Den andre gruvegangen svingte til venstre og videt seg ut til en stor hule. Flere av bjelkene i taket var brukket og så ut til å kunne falle ned når som helst. Cecilia lyste opp en dør som var murt inn i fjellveggen. «En lagringsstasjon», forklarte Leo og gikk mot den. Før han nådde fram, snublet han i noe og falt framover. Ryggsekken hans gled fram over hodet på ham, og det knaste i noe under ham. «Søren også», mumlet han og kom seg på beina igjen. Cecilia lot lysstrålen sin gli over ham. Klærne var blitt skitne og han blødde fra et skrubbsår på kinnet. «Gikk det bra?» spurte Une. «Ikke helt», svarte Leo. Han stakk hånden i lommen og dro opp mobiltelefonen sin. Dekselet var knust. «Den var nesten helt ny», sukket han og stakk den tilbake i lommen. «Æsj, det var dumt.» Une hadde gått fram til døra foran dem. «Hva kalte du dette?» spurte hun. «Lagringsstasjon», forklarte Leo og gikk bort til henne. «De laget sånne små rom innover i gruvegangen der de kunne låse inn sprengstoff og sånt.» 15

«Denne er låst fremdeles», sa Une og røsket i hengelåsen. Det blinket i stålet da Leo rettet lyset fra lommelykten sin mot den. «Ja, jeg så det rett før jeg snublet», nikket han. «Men det er noe som ikke stemmer. Denne låsen er jo helt ny og blank. Det er litt rart når gruvene ikke har vært brukt på femti år.»