Eva Joly. Rød klut, grønne drømmer

ERIK AASHEIM

EVA JOLY RØD KLUT, GRØNNE DRØMMER

© 2012 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: Martin Kvamme Forsidefoto: © Jean-François Robert Forfatterportrett: Sturlason Layout: Dag Brekke | akzidenzDTP Papir: Munken Print Cream 80 g 1,5b Boka er satt med Garamond 11,5/14,5 Repro: Løvaas Lito Trykk og innbinding: AIT Otta AS ISBN: 978-82-489-1193-7

Kagge Forlag AS Stortingsg. 12 0161 Oslo www.kagge.no

Boka er utgitt med støtte fra Stiftelsen Fritt Ord og Statens kunstnerstipend.

Innhold Evas entré: Stjernelunsj med Pippi . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 9 Klassereisen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 17 Gallisk hanekamp med sølvbestikk På ridetur i Boulogne-skogen Kommunist-flørt ga kaldt vann Med fingeren i nesen Ulykkens nattbok Ikke mer å bevise Dommeren som kom inn fra kulden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 37 Krevde avhør i underbuksa Dommeren som ser oppover Den tynne, gule saksmappen Tyveri fra et låst rom Kledd i blodets farge . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 52 Republikkens hore Elskerinnens luksus-reir Peisur og håndsydde sko Reddet av Kaptein Sabeltann Marerittet på flybussen

Privatlivet rakner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 72 Pistolen på bordet Tårer for mannen Hjemme-hos-intervjuet Gribbene For fransk for Norge . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 89 Eva blir Gro igjen Statsrådens kaffe Forbudt bok Med rett til å snakke Korsfarer eller jurist?

Tipset på Frognerseteren Krigen med Se og Hør Ubeskjedne årsrapporter Et rop om anerkjennelse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 114 En minister uten eget fly Stopp munnen hennes Presidentens rådgiver Den hemmelige klubben . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 128 De fryktløse skorpionene Vår tids pest Stoppet av kongelig innflytelse Jeger uten dødsfrykt Senatspresidentens riviera-villa Det norske betonglokket . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 144 Røkke og Thon Chablisens forsvarer Norsk regel-besettelse Et islandsk vulkanutbrudd . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 152 Til topps med Facebook Regjeringen i sin hule hånd Et blikk på en premiere

Politiker eller korrupsjonsjeger?

Björk + Eva = sant

Bonsoir Europe . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 167 Sarkozys kjøkkenbord-reform Presidentens mediehoff Afrikanske solkonger Et torskdunstende kvinnfolk Grønn dronning Sigøynernes beste venn Eva-mania For norsk for Frankrike . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 193 Kroningsseremoni med norsk touch Et 17. mai-tog til besvær Med to pass i lomma Aksenten fra helvete Ikke pen nok i tøyet Et grønt psykodrama . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 219 Cannabis og dødshjelp Stoppeklokke-demokratiet Krisehjelp fra familien Et spektakulært trappefall En uventet anerkjennelse Sarko-safari Injurie-dronning Drømmen brister Angriper det erkefranske En sirkushest trer av Evas sorti: Nye briller, ingen anledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 251 Takk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 255 Kilder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 257

Evas entré: Stjernelunsj med Pippi I november 2005 sitter kulturminister Trond Giske og noen av Norges mest kjente forfattere rundt lunsjbordet i Caen i Normandie. Det har vært et organisatorisk puslespill å klare å samle forfattere som Herbjørg Wassmo, Lars Saabye Christensen, Erlend Loe og Thorvald Steen samtidig. Jeg skal lage en tv-reportasje for Søndagsrevyen om norsk litteraturs suksess i Frankrike, og hver og en av de tilstedeværende ville vanligvis vært nok til å bli det naturlige midtpunkt. Men i dag venter alle på selve stjernen. Eva Joly.

Det faller lett å kalle det primadonnanykker når et helt lunsjbord med en statsråd i spissen må vente en time på den siste kvinnens entré. «Hun ville bytte klær siden hun skulle på tv», forteller arrangørene av Les Boréales-festivalen, de årlige nordiske kulturdagene i Caen.

Skredderdatteren som tjente noen av sine første franske franc som designer av sin egen «Joly»-kolleksjon i Paris i 1971, er sjarmerende kokett. Med en tredjeplass i Frøken Norge fra 1962 har hun ikke glemt forførelsens kunst. «Hva synes du om den nye frisyren 9

min?» er det første hun spør meg om etter å ha deltatt i en viktig politisk tv-debatt i februar 2012. Ikke ett spørsmål om hvordan jeg syntes hun hadde klart seg i debatten. Hun elsker omslagsfotografiet på denne boka: «Er det ikke flott? Her stemte alt. Frisyre, sminke og smykker.» Hun sukker litt over alle pengene hun må bruke hos frisøren på hjørnet. «Jeg kan jo ikke gå ut av et tog uten at det står kameraer og venter på meg. Da kan jeg jo ikke ha flatt hår, vet du.

Og etter to ganger med samme jakke på tv, så er den jo brukt opp», sier hun og forteller at hun betaler klesbudsjettet i presidentvalgkampen av egen lomme.

«Jeg trener nesten hver morgen. Styrke og kondisjon», sier hun mens hun med litt dårlig samvittighet nipper til en Martini Bianco med is. «Treneren min har forbudt meg å drikke alkohol. Men du vet, alt klarer man ikke.»

Hennes koketteri og humor er ukjent for franskmenn. I franske medier får man aldri lese om en Joly som lurer på om hun skal bleke tennene sine. «Jeg vet ikke om jeg våger. Hva tror du?

Jeg er redd de blir altfor hvite», sier Joly under et intervju, mens fotografen leter etter bedre lys. Hun har lært seg at bilder er 70 prosent av kommunikasjonen. Man har aldri hørt en politiker som åpent prater om tannbleking. I Frankrike behandles toppolitikernes skjønnhetskorreksjoner som statshemmeligheter. Med Eva Joly er alle ting annerledes. Hun er ikke redd for å være direkte, på grensen til det utleverende.

Joly kaller seg for papirkvinnen fordi hun selv opplever at hun lider under det bildet som franske medier har skapt av henne – og som de tviholder på. Selv liker hun ikke det hun ser. Det er ikke Eva Joly, mener hun. Kun en liten bit av henne. Hun klarer ikke å riste av seg inntrykket franskmenn har av en kompromissløs forhørsdommer av en utlending som kom til landet for å fortelle hvordan de skal rydde opp i eget hus. Ingen har som Eva Joly gjennomskuet det franske politiske systemet, vendt ut og inn på det. Faktura 10

for faktura, kvittering for kvittering. Sett sammenhengen mellom våpenkontrakter, partifinansiering og hemmelige nettverk mellom mektige menn. På 1990-tallet og frem til hun flyttet tilbake til Norge i 2002, ransaket, kryssforhørte og fengslet forhørsdommeren Joly en hel rekke av Frankrikes ledende politikere samt oljeindustriens toppsjefer. Den såkalte Elf-skandalen – med en flom av bestikkelser og korrupsjon – skapte et politisk jordskjelv i Frankrike.

«Det var yrkesrollen som skapte det bildet. Når man jobber som anklager eller dommer blir man ikke bedt om å ha forståelse for folks motiv. Din jobb er å si at A har rett og B tar feil. Det er en tøff rolle, men den er absolutt nødvendig for samfunnet», sier hun.

Mange av de involverte har i dag et intenst hat mot Joly. Flere av dem møter du i denne boka. Selv måtte hun leve med livvakter og drapstrusler. Ekteskapet endte med separasjon. Mannen Pascal tok livet sitt to år senere.

Denne boka er skrevet på biblioteket i Rådhuset i Paris – Hôtel de Ville. Biblioteket fra 1872 er plassert under takbjelkene, lav hvisking og knirking i eikegulvet er de eneste lydene man hører. På samme måte som nye besøkende høytidelig og respektfullt åpner de store tredørene inn til lesesalen, kan man nesten se for seg hva Eva Joly måtte føle da hun for første gang åpnet dørene og inntok en annen av byens maktinstitusjoner et steinkast unna, Justispalasset. Bibliotekets spesialitet er politisk og juridisk litteratur. Av de 600 000 verkene som tapetserer veggene, handler mange om Eva Joly. Det var noe au pair-piken aldri hadde drømt om da hun forlot Norge i 1964.

Denne høstdagen i 2005 gjør Eva Joly en entré til forfatterlunsjen som Wenche Foss ville ha misunt henne. Hun er én time forsinket. Øynene leter etter kamera da hun kommer inn døren på restauranten, der kulturministeren og forfatterne allerede er ferdige med forretten. Leppestiften er fersk. Filmes det? Hvor er beste plass? Hun 11

mumler kanskje et diskré, fransk «pardon» – unnskyld, men hun synes nok ikke det er nødvendig å lage noe poeng av at hun er sent ute. Kulturministeren og de norske forfatterne rundt lunsjbordet i Normandie har sikkert forståelse for at hun måtte bytte klær og sminke seg når hun skulle på norsk tv. Helt selvfølgelig setter hun seg ned på den ledige plassen ved siden av ministeren. «Skål», sier Eva Joly. «Dette var da veldig fransk», hvisker Trond Giske til meg og ser på klokken.

Hun hører det hele tiden. For fransk. For norsk. For Eva Joly er for fransk for Norge. Hun er for norsk for Frankrike. I 2002 kom hun hjem til fødelandet etter nesten 40 år i Frankrike for å jobbe som spesialrådgiver for den norske regjeringen – med rett til å snakke. Det ble syv år med kontroverser, misunnelse og diplomatiske krisemøter. Hun reiste verden rundt med diplomatpass og fikk direkte tilgang til statsledere og ministre. Med en urokkelig tro på at det er mulig å gjøre verden til et bedre sted å leve, er det ingen tvil om at hun fikk satt korrupsjon, hvitvasking av penger og kampen mot skatteparadiser på den internasjonale dagsorden.

For henne er korrupsjon vår tids pest. Men franske medier harselerer med statusen hun har i Norge: «Landets stolthet, korrupsjonsjegeren». De sendte journalister til Norge for å grave opp skitt om Eva Joly. Men de klarte det ikke. Norske journalister prøvde det samme. Det endte med en kritisk Se og Hør-artikkel om tipspenger på restaurant, luksusleilighet og reise på businessklasse på statens regning.

Eva Joly tilhører første generasjons Pippi Langstrømpe-leser.

Astrid Lindgrens bøker om verdens sterkeste jente begynte å komme ut på norsk i 1946 – tre år etter at Joly ble født. Rød-blonde Gro Eva Farseth ble sett på som like frigjort som Pippi da hun ankom Frankrike i 1964. Etter hvert ble hun også like nysgjerrig og frittalende som Astrid Lindgrens opprørske figur. Franskmennene har 12

siden prøvd å temme og sensurere Joly, men hun har alltid gått sine egne veier.

I Frankrike har hun fått samme behandling som Pippi. Også Pippi måtte bytte navn: På fransk høres det ut som «å tisse» – «pipi».

Derfor ble hun døpt Fifi. Eva Joly het først Gro. På fransk høres «Gro» ut som det franske ordet for «tykk». Derfor ble hun Eva. På samme måte som Pippi Langstrømpe, blir Eva Joly sett på som en provokatør. Den første franske utgaven av Pippi som kom i 1951 var strengt sensurert. Den manglende respekten for politiske autoriteter, myndighetspersoner og skolesystem ble sett på som anarkisme og provokasjoner, langt fra et anstendig forbilde for franske barn. For franskmenn ble det også for mye at ei lita jente skulle kunne bære på en hest. Derfor er det en ponni i den franske versjonen.

Den første usensurerte franske utgaven av Pippi Langstrømpe kom først ut i 1995. Men franskmenn klarer fremdeles ikke å forholde seg til en usensurert og direkte utgave av Eva Joly.

Under forfatterlunsjen i Caen starter jeg intervjuet med Joly.

Forsinkelsen og angsten for å bli tatt for kunnskapsløshet gjør at jeg glemmer det viktigste: å sette kameraet på «record» før jeg starter intervjuet og spør henne om hvorfor norsk litteratur slår an i Frankrike. «Den gir en beskrivelse av andre steder og andre miljøer», svarer hun. «Det er en annen måte å uttrykke fantasien på, underbevisstheten bruker andre bilder på norsk enn på fransk, det er denne annerledesheten franskmenn er opptatt av.»

Det er en aura over henne som gjør at man blir stresset når man treffer Eva Joly for første gang. Hun har noe Gro Harlem Brundtland-aktig over seg. Hun sukker over spørsmål som ikke er viktige nok. Man føler hun er den strenge lærerinnen på ungdomsskolen som skjenner indignert på elevene som ikke har gjort hjemmeleksene.

Den lille mikrofonen er allerede tatt av da jeg oppdager fadesen.

Hele intervjuet er forgjeves. «Dette har jeg virkelig ikke tid til. Jeg 13

rekker knapt lunsj før jeg skal holde foredrag», sier hun og venter på at de andre rundt bordet skal nikke samtykkende. Hun småkjefter mens jeg ber henne tre mikrofonledningen under den sorte og rosastripete genseren på nytt. Idet jeg sier «kameraet går» forandrer hun ansiktsuttrykk på sekundet og blir den medievante og kunnskapsrike Eva Joly som nordmenn elsker. Men som franskmenn i dag elsker å hate.

Like etter intervjuet inntar hun konferansesalen i festningen i Caen. Det er stappfullt hus. Hun er en stjerne. Bøkene hennes havner rett på ti på topp-listen i Frankrike. Franskmenn sitter nærmest måpende og lytter til hennes dramatiske historie som fransk dommer. Hun har dem i sin hule hånd. Applausen etterpå er overveldende.

2012 var året da Eva Joly skulle gjøre suksess som partiet De grønnes presidentkandidat. Så stor var troen på å lykkes at hun brukte egne sparepenger og pantsatte sitt 150 kvadratmeter store idylliske feriehus på Bretagne-øya L’île de Groix for å betale valgkampen. Men Jolys grønne drømmer ble først et grønt drama, så en grønn nedtur. Hun hadde håpet på 10 prosents oppslutning og en ministerplass i en sosialiststyrt regjering. Den 22. april 2012 fikk hun 2,3 prosent av stemmene.

Hennes grønne drømmer ble dyrekjøpte. Sønnen Julien mener franske medier har stått bak en hatkampanje mot moren. Det ble en vellykket kampanje. Midt i valgkampen hadde 72 prosent av franskmennene et dårlig inntrykk av personligheten hennes. 75 prosent mente hun var usympatisk. Hvordan er det mulig å gå fra stjernestatus til å bli en av Frankrikes mest mislikte politiske personligheter?

Eva Joly har en forunderlig evne til å skaffe seg uvenner. Hun trodde at hennes klassereise – fra au pair til presidentkandidat – ville inspirere franskmenn. Men hennes fattige oppvekst på Grünerløkka, striden med sin svigermor, åpenhet om mannens selvmord, kampen mot franske finansfyrster, debuten som krimforfatter og 14

stoltheten over å kunne hattesøm, ble borte i den voldsomme medie­motstanden mot henne personlig. Jolys politiske ideer druknet i støyen av kommentarer om utseende og klesvalg. Hennes norske aksent ble aksenten fra helvete. Ideene hennes er gode, mener franskmenn. Men de liker ikke måten hun presenterer dem på. Eva Joly er rett og slett for ærlig for dem.

Intervjuet rundt forfatterlunsjbordet i 2005 var mitt første møte med Eva Joly etter at jeg våren 2002 hadde sittet i sminkestolen ved siden av henne i NRK. Hun skulle være gjest i Dagsrevyen og snakke om sin nye norske jobb som spesialrådgiver for den norske regjeringen. Jeg ble sminket klar for å lede tv-programmet mitt, Stereo. Nervøst klarte jeg å si «hei» og at jeg var en stor beundrer. For det var vi jo, de fleste av oss nordmenn. Stolte over at hun hadde valgt å komme tilbake til Norge, selv om det for Eva Joly ble en tilværelse som flyktning. I sminkestolen smilte og takket hun for komplimenten. Men hun var nok mest opptatt av at frisyren satt.

Hun skulle jo på tv.

Fra 2005 har jeg fulgt henne tett i Frankrike. Fra det første kalde, litt fryktinngytende møtet har jeg sett nye sider av henne. En humor som ofte er vanskelig å oppdage. En varme for medmennesker. En tillit til dem som tar henne på alvor. En rik personlighet. Denne boka er basert på journalistiske intervjuer med Joly gjennom åtte år.

I tillegg har hun gitt egne intervjuer i forbindelse med bokskrivingen. Dette er ikke et offisielt portrett, og hun har ikke fått bokmanuset til gjennomlesning. Det har hun heller ikke bedt om.

Det er ikke ofte Joly rekker å puste ut med et glass rosévin på sin store takterrasse på Montparnasse i Paris. Enda mindre sitte barnevakt for sine fire barnebarn. «Mine barn støtter meg. De har akseptert at jeg svært sjelden er disponibel for barnebarna», sier Joly. Hun snakker om at man alltid tror man er så opptatt, at man ikke har tid til å engasjere seg. «Men det finnes alltid litt mer man 15

kan gjøre. Som må gjøres», sier hun. Jeg tror på henne. Det er dette som er hennes drivkraft.

Man kan mene mye om Eva Joly. Men engasjementet hennes er det vanskelig å underkjenne. Selv om hun er som en rød klut. Det er det denne boka handler om.

Erik Aasheim Biblioteque de Hôtel de Ville, Paris, juni 2012

Klassereisen Klassereisen startet en kald februardag i 1964. Eva Joly forlot et postkortvakkert vinterland som var for lite til å romme alle hennes drømmer. Hun hadde behov for å være i bevegelse. «Noen vil kalle det ambisjoner», sier hun i dag. «Det er et ord jeg ikke er redd for, men jeg foretrekker å kalle det stolthet.» Planen var et seks måneders opphold i Paris sammen med tre gymnasvenninner. Venninnene reiste tilbake til Norge, men for Joly varer reisen ennå. Seks måneder er blitt til nesten 50 år.

Denne vinterdagen var hun fremdeles Gro – Gro Eva Farseth.

Faren Eyvind var skredder og sydde uniformer for H.M. Kongens Garde. Moren Elsa var frisør. Med sekretærlinjen og filosofistudier i bagasjen skulle Gro studere fransk ved Sorbonneuniversitetet. Paris-turen hadde den konkurranseglade 20-åringen klart å finansiere ved hjelp av et område hun ikke visste noe om: Norges forretningsbankers betalingsteknikk i forbindelse med norsk utenrikshandel.

Det var temaet for en konkurranse utlyst av Andresens bank, og Gros avhandling gikk seirende ut. Førsteprisen var 1500 kroner.

Det var mye på den tiden.

17

Slik skulle hele Jolys profesjonelle liv utarte seg. Hun har fortsatt å kaste seg inn på områder hun ikke kan noe om. Hun skulle begynne å jobbe med økonomisk kriminalitet uten å vite hvordan man leser et budsjett. Hun skulle bli leder av EU-parlamentets utviklingskomité uten å kunne prinsippene for hvordan bistand drives.

Hun ville innta det franske presidentpalasset som utlending og uten å ha gått på de franske eliteskolene.

«Jeg lever ofte i drømmeland», har hun selv oppsummert. Men det betyr ikke at Joly ikke oppnår drømmene sine. Drivkraften hennes er å åpne nye dører i seg selv. «Nettopp følelsen av utilstrekkelighet på mange områder gir meg lyst til å lære for å skjønne mer.»

«God tur til Paris», var avskjedshilsenen fra Gros foreldre på Østbanen i 1964 da datteren gikk om bord på toget med 19 kolli, inkludert alle bæreposer og småvesker. Hun reiste ikke lett. Gros hode var fylt opp av vakre bilder av Frankrike. Hun og venninnene hadde forberedt seg godt. De hadde sett de fleste franske filmer som var å oppdrive i Oslo. Brigitte Bardot var hennes franske heltinne. De forestilte seg et vakkert liv i et høykulturelt land.

36 timer senere var de fremme i Paris. Støyen og alle menneskene fikk dem til å miste pusten, minnes Joly i dag. Dette var noe annet enn Oslo. Inntrykkene var overveldende. De brede bulevardene, alle fortauskafeene, de fargerike matmarkedene, de nydelige broene over Seinen og Paris-metroens fascinerende, underjordiske nettverk. Første stopp var KFUK-hjemmet i Paris, der de flyttet inn. «Jeg hadde bare penger til å bo der i ti dager, så jeg måtte fort finne en jobb», sier Joly.

Etter noen dager lyktes hun. Gro fikk jobb som au pair hos en overklassefamilie i byens beste kvartal. Joly husker det som et sted med gamle, fine møbler, krystallkroner og Versailles-parkett.

20-åringen flyttet inn, men trivdes ikke. Hun ble ikke medlem av familien, men ble behandlet på nivå som den spanske hushjelpen.

18

Grünerløkka-jenta hadde drømt om at det var sol og vår i Paris da hun forlot den kalde norske vinteren. «Det ble den kaldeste vinteren i mitt liv. Dette hushjelprommet var iskaldt, om natten sov jeg med håndklær rundt meg», minnes Joly. Til frokost måtte hun velge mellom smør eller syltetøy, og hun ble servert tørt brød fra dagen før. Gro prøvde å være hyggelig, men det hjalp ikke. Hun følte at alt ble feil. Da barna kom hjem med søleflekker på klærne, ble hun irettesatt. Gro turte nesten ikke gå på do, fordi det bråkte sånn da hun dro i snora.

Gro Farseth prøvde å gjøre seg usynlig. Men de sennepsgule strekkbuksene faren hadde sydd og vågale bukser i leopardmønster gjorde henne mer synlig enn hun ønsket. Hun dro til stoffbutikkene på Montmartre for å kjøpe stoffer slik at hun kunne sy nye klær til seg selv. Men hun klarte ikke å tilpasse seg livet i denne familien.

Det ble hennes første kulturkollisjon. Gro sa takk for seg etter et par måneder og flyttet tilbake til KFUK-hjemmet.

I påsken, mens hun satt på jobbformidlingskontoret til studentersamfunnet og fylte ut skjemaer, kom France Joly inn døren. «En elegant og myndig dame», tenkte Gro. Overklassefruen var på jakt etter ny au pair. Det var blitt april 1964 og våren var kommet til en av de flotteste parkene i Paris, Luxembourghagen. Familien Joly bodde rett ved, i rue Garancière. De holdt til i et «hôtel particulier».

Disse flere etasjers høye herskapsboligene med egen hage er for Paris det som «palazzi» er for Roma: en maktdemonstrasjon for den dominerende klassen. På 1800-tallet var det 2000 «hôtel particuliers» i Paris. I dag er det 400 igjen. De fleste departementene har sine hovedkvarter i en slik herskapsbolig, der ministeren også ofte bor med sin familie. En rekke av dem er i nyere tid blitt kjøpt av arabiske konger og sjeiker samt russiske oljeoligarker.

I et slikt hus flyttet Gro Farseth inn. Det var noe annet enn den 70 kvadratmeter store leiligheten i Markveien på Grünerløkka der familien Farseth på fem hadde måttet dele toalett med naboene.

19

Hun kom inn i en drømmeverden. Jobben innebar å ta oppvasken og å holde de fire barna til France og øyekirurgen Jean-Paul Joly med selskap: Isabelle 25 år, Pascal 23 år, Jean-Sébastien 21 år og Robert 19 år. «Og selvfølgelig, De skal spise sammen med oss», sa France Joly til Gro Farseth.

Gro ble fascinert av Madame Jolys eleganse. «Alt var vakkert og estetisk ved huset og dem som bodde der. Familien Joly har i mange hundre år vært en del av det franske borgerskapet, med en høyt utviklet eleganse, estetisk sans og nedarvet kulturell dannelse. De var veloppdragne til fingerspissene, positive og sosiale og tok imot meg med åpne armer», skriver Joly i sin selvbiografi Korrupsjonsjeger.

Fra Grünerløkka til Palais de Justice. Men det skulle snart bli kaldere på tjenesterommet.

Gallisk hanekamp med sølvbestikk For en som selv uten å vite det var på full fart inn i den franske eliten, måtte det sosiale livet hos familien Joly være den beste opplæringen man kunne få. Gro Farseths oppvekst sto i sterk kontrast til det livet hun skulle leve de neste årene. Hjemme på Grünerløkka ble det sett på som bortkastede penger å ha kunst på veggene. På beste vestkant i Paris fikk hun en innføring i det erkefranske «dîner en ville» – storbymiddager sammen med familie, venner og bekjente. Det er som en gallisk hanekamp med sølvbestikk, og det ble som en kulturell opptaksprøve for Gro Farseth.

«Dîner en ville» er en arv fra Ludvig 14 og de litterære Parissalongene. På en slik middag bør en kunne sine klassikere, ha sett de siste filmene og lest de siste bøkene for å klare å henge med. En bør stråle og komme med gode poenger. Franskmennene har lært å bruke sin kritiske sans gjennom å analysere René Descartes eller Aristoteles’ retorikk i obligatorisk filosofiundervisning på videregående.

Denne teknikken tas med til middagsbordet. Kunnskapsnivået er 20

ofte høyt. Ordlek er en sentral del av slike sosiale treff. Sammen med abstrakte begreper og politisk kultur er det en viktig del av franskmennenes konversasjonskunst. Konversasjonen er vennskapelig, men det argumenteres på den måten som franskmennene har fått inn med morsmelka: thèse, antithèse, synthèse. Dette er en prøvelse for alle utlendinger, selv om man skulle kunne fransk flytende.

Når en rundt bordet sier «c’est très intéressant», så vær på vakt. Det «interessante» argumentet vil bli knust i neste setning. Når noen sier «bien sûr», selvfølgelig, så kommer det alltid et «men». Når man setter seg ned ved et fransk middagsbord hvor det ikke bare sitter familiemedlemmer, er det fire regler man bør ha i bakhodet om man vil skaffe seg nye venner eller få et godt forhold til kolleger:

1) Vis aldri din entusiasme. Vær kritisk, men du kan gjerne

være enig med din samtalepartner om du beholder et smil i munnviken. Kynikeren er klok, entusiasten er naiv.

2) Ikke lat som om dere er venner når det ikke er slått fast.

Det verste du kan høre fra et nytt bekjentskap rundt et middagsbord er: «Vi har ikke avlet opp kuer sammen.» Det betyr at du har gått for langt, at den andre mener dere ikke tilhørte den samme sosiale klassen i oppveksten. Du har prøvd å bli venn før du har bestått prøven.

3) Sett ikke ditt nye bekjentskap i en vanskelig situasjon ved å stille ja- eller nei-spørsmål. «Liker du det presidenten gjør?» er et bomskudd rundt et fransk middagsbord. «På hvilken måte synes du presidenten har utført sitt mandat?» er bedre.

Du må gi samtalepartneren mulighet til å utvikle sine egne argumenter.

4) Vet du ikke hva du skal si, så ta frem noen latinske uttrykk, som «ad vitam eternam», «per se», «ad hoc» eller «in extremis». Da har du i alle fall vist at du er godt utdannet, i mangel av noe annet.

21

De franske konversasjonsteknikker – både sosialt og i arbeidslivet – var fjernt fra livet i Markveien i Oslo. Da Gro satt med nesen i bøkene på Deichmanske bibliotek mente moren at det var bortkastet tid. Elsa Farseth fortalte sin datter at det var en virkelighetsflukt, at hun heller skulle gjøre noe nyttig. Dannelse sto ikke i fokus i etterkrigs-Norge. Viktigere var det å ha nok penger til å kunne kjøpe både poteter og kaffe samtidig. Gro fikk stadig høre av sin mor at klarer hun det, vil alt gå bra.

Livet hos familien Joly var den rake motsetningen til det hos familien Farseth. De var likevel rause mot husets norske skjønnhet.

Selv da Gro Farseth bød gjester på «skitne ting» (saltés) i stedet for «salte kjeks» (salés), ble de språklige bommertene tatt med et smil.

På ridetur i Boulogne-skogen Hos familien Joly fikk Gro et eget ni-kvadratmeter «chambre de bonne» – som er navnet på de små, ofte kalde rommene som tjenerskapet i Paris bodde i – på loftet. Men Gro var fornøyd. Hun hadde egen inngang og det var ikke langt til universitetet. Hun la om klesstilen og intensiverte den franske verbpuggingen.

Da Gro Farseth kom inn i familien, eide «Les Jolys» en brillefabrikk i Picardie, på landsbygda utenfor Paris. Familien hadde også en rekke eiendommer. En av dem var landstedet i Pargny, med tennisbane, hester og svømmebasseng. Gro fikk være med familien på hver eneste tur og ble venninne med husets datter.

I Boulogne-skogen på bygrensen til Paris hadde familien Joly to hester oppstallet i skogen. Det vakre, grønne utfartsstedet har i århundrer vært jaktpark for franske konger. Kong Frans 1 bygde et slott i skogen i 1528, mens broren til Ludvig 16, greven av Artois, bygde sitt Château de Bagatelle i 1777. Under Napoleon 3 ble Bois de Boulogne omgjort til en offentlig park. På dagtid er det fullt av aktiviteter i skogen: sykling, jogging, båtturer på innsjøene 22

og familie-pikniker. På nattetid tas den over av prostituerte av alle kjønn og former. Halvopererte brasilianske transvestitter har sitt hjørne, silikonfylte falske blondiner inntar sin rundkjøring, og atletiske menn i alle farger tilbyr sine tjenester i et veikryss. I dette nattlige red-light-district inne i skogen, kun opplyst av bål i oljefat som gir varme under kjølige arbeidsnetter og en diskré veibelysning, overlates ingenting til fantasien. Det var her Gro dro på en ridetur som skulle endre livet hennes dramatisk. Familien Joly hadde to hester oppstallet i skogen. Sønnen Pascal inviterte henne med.

«Noe så mandig og vidunderlig hadde jeg ikke sett før, men det tok litt tid før jeg tillot meg å tenke tanken ut. Jeg tvilte på om det var bra, men så tok følelsene overhånd», minnes Eva Joly. Der og da syntes hun Pascal med sine grønne øyne og ravnsvarte hår lignet på skuespilleren Alain Delon. Landets store sexsymbol på 1960-tallet ble kalt for det franske svaret på James Dean og det mannlige svaret på Brigitte Bardot.

De prøvde å holde forholdet hemmelig og møttes i smug. Da Pascal sendte Gro et brev med en ferie-invitasjon, skrev han: «Ikke ring og gi svar, for jeg vil helst ikke at foreldrene mine skal få vite at jeg vil være sammen med deg i ferien.» Men Pascals mor oppdaget at sønnen en natt hadde sovet på Gros «chambre de bonne» i loftsetasjen. Hun tok det med et smil da sønnen innrømmet det dagen etter til ettermiddagsteen. At sønnen hadde en elskerinne, skadet ingen. Skandinaviske jenter hadde et rykte på seg for å være seksuelt liberale. Moren tenkte det var en fin opplæring for ham. Men Gro tenkte motsatt. I hennes familie var sex tabu. På KFUK-hjemmet i Paris, der Gro hadde bodd den første tiden i Paris, ga bestyrerinnen klar beskjed om hvordan blonde piker skulle oppføre seg: Gå raskt gjennom gatene, se ned og for all del ikke innled samtaler med latinske menn. For Gro var det Frankrike som var de frigjortes land.

Madame og Monsieur Joly trodde at Gro bare skulle være i Paris i noen få måneder, så forholdet bekymret dem ikke. Hun dro hjem 23

til Norge sommeren 1964, men kom tilbake om høsten og fant en ny au pair-jobb. Da hadde Pascals foreldre sendt sønnen til Reims for å studere der. De håpet det skulle holde Gro og Pascal adskilt.

Men Gro dro til Reims hver helg. Høsten 1965 sendte faren et advarende brev til sønnen: «Du må ikke tenke på å gifte deg med Gro. Vi vet ikke hvor hun kommer fra, vi vet ikke hvem hennes familie er. Hun er dessuten ikke rik og har heller ikke noe håp om å bli det. Og tenk så grove trekk hun har! I vår familie har vi alltid vært vakre, i generasjoner. Hvis du gifter deg med Gro, vil dine barn få grove trekk», skrev Jean-Paul Joly. Dette var tøft å høre for Gro Farseth. «Etter Miss Norway-konkurransen følte jeg meg vakker, og jeg tilstår til og med nå, i ettertid, at jeg følte at jeg var noe. Men i de finere kretsene i Paris var det bare én ting folk ville vite: Hva gjør foreldrene dine?» skriver Eva Joly selv i boka Jakten fortsetter. En liten bok om livsmot.

Pascal turte ikke å trosse sine foreldre. Gro følte seg såret. Hun dro hjem til Norge for å få noe annet å tenke på og kastet seg over fransk mellomfag ved Universitetet i Oslo. Men de klarte ikke å glemme hverandre. Det endte med bryllup i Asker kirke 27. juli 1967. Både svigerforeldrene og Pascals brødre kom. På engelsk, med sterk, fransk aksent, holdt svigerfaren en tale. Det ble nok et verbalt stikk mot henne som nå var blitt Gro Joly. «When I learned that Pascal was going to burry Gro …» Å begrave, i stedet for «to marry», gifte seg. Det skulle gå hele ti år før hun opplevde å bli akseptert av svigermoren France. Å gifte seg med husets sønn karakteriserer Eva Joly i dag som sin vanskeligste kamp noensinne. Det er en sterk uttalelse når vi ser tilbake på alle kampene hun har kjempet. Ikke minst den tapte kampen for å holde livsgnisten oppe hos sin ektemann. Men gjennom svigerforeldrene oppdaget hun de mørke sidene av elitetenkningen.

Det ble en klassekamp som preget Eva Joly. Rike familier, som gjør alt de kan for å beskytte familiens rykte og sikre at verdiene vokser.

24

25 år senere er det disse lukkede overklassekretsene som blir Jolys største fiende når hun som dommer starter opprullingen av den ene korrupsjonsskandalen etter den andre. Hun straffeforfulgte ministre, mektige toppsjefer og finansfyrster. Det er så man nesten kan ane en liten hevn på et overklassemiljø som gjorde det de kunne for å ekskludere Gro Eva Farseth.

Kommunist-flørt ga kaldt vann Noen måneder før Sorbonne-studentene rustet seg til kamp mot politiet og den politiske eliten i 1968, flyttet det nygifte paret inn i en 20 kvadratmeter stor leilighet i Joly-familiens «hôtel particulier». Den lå i sjette etasje og var uten heis. Et steinkast unna startet studentene planleggingen av et opprør som kom til å prege en hel verden.

Den 3. mai 1968 brøt opptøyene ut inne på universitetsområdet Sorbonne etter at politiet hadde forsøkt å stenge et politisk møte.

Fakultetsbygningene ble okkupert av studentene. Sorbonne ble kommandosentral for opprøret som raskt spredte seg til Paris’ gater og til fabrikker over hele byen. Opprøret ble ledet av den tysk-franske studenten Daniel Cohn-Bendit. Joly husker hun hørte ham tale på et studentmøte. Lite ante den da 23-årige Gro at hun 40 år senere skulle bli rekruttert inn i politikken av den samme Cohn-Bendit.

Gro deltok selv i noen av demonstrasjonene. «Det var noe vidunderlig som skjedde. Det ble også begynnelsen på vårt opprør i familien», sier Eva Joly. Det er så man kan høre sølvtøyet falle i gulvet og en sur tone fra krystallglassene i det borgerlige jolyske hjem da Gro ikke klarte å dy seg under en middag med svigerforeldrene: Etter at hun hadde uttrykt at kommunismen også har gode sider, skal svigermor France ha svart: «Så dra tilbake der De kommer fra.»

I en fransk, uautorisert biografi om Eva Joly, L’indignée de la République (Republikkens indignerte) hevder en anonym politikilde på høyt 25

nivå at Gro Eva Joly ble gransket på grunn av kontakten med den ytterste venstresiden og trotskistiske miljøer. I dag avviser hun på det sterkeste at hun skulle ha vært medlem av det trotskistiske partiet La Ligue communiste révolutionnaire (LCR), som det er blitt hevdet. «Selv om vi var med på noen studentmøter, så var vi ikke ute i gatene og kastet brostein mot politiet. Vi var opptatt av livet vårt, og ville bli ferdig med studiene. Vi var mer tilskuere til det som skjedde i 1968.»

Gros røde drømmer førte til en isfront i familien. Pascals foreldre kuttet den økonomiske støtten til sønnens legestudier, men France Joly stoppet ikke med det. Hver kveld skrudde hun av varmen og kuttet varmtvannet til det unge ekteparet. Hun byttet fortau når hun møtte Gro på gaten. En nyskilt France Joly, som da bodde alene på 215 kvadratmeter, krevde husleie for loftsleiligheten. Da eksploderte Gro. «Jeg betaler ikke for å sove i samme seng som Deres sønn», nærmest skrek hun til svigermoren. Men den kampen tapte Gro og Pascal, selv om husleien en stund ble betalt gjennom at de pusset opp deler av familiens herskapsbolig.

Det var altså smått med penger for ekteparet som samtidig hadde fått sitt første barn, Caroline, i 1970. Det var da Gro kom på ideen om at hun skulle bli moteskaper. Den lille loftsleiligheten ble fylt opp av stoffer hun hadde kjøpt på Saint Pierre-markedet rett ved Sacré Coeur på Montmartre. Pascal hjalp til med sømmene på modellene som ble til på en Singer håndmaskin. 3. desember 1971 ble 20 kreasjoner vist frem i en lånt leilighet i motegaten rue du Faubourg Saint-Honoré. Det var da Gro ble til Eva. Det umulige navnet forsvant. «Design: Eva Joly» sto det på plaggene. En av kampene France Joly vant over sin svigerdatter var navnebyttet: På fransk blir ordet «Gro» oppfattet som «tykk». Dette var noe svigermoren til stadighet påpekte. Det passet også dårlig med bildet av en tidligere Frøken Norge-deltaker og moteskaper. Eva Joly var selv mannekeng denne kvelden, ikledd en lang, sort silkekjole.

26

Men karrieren som motedesigner ble kort, selv om bestillingene strømmet inn. Arbeidsinnsatsen sto ikke i forhold til inntjeningen.

Likevel hadde de det «moro som noen tullinger», slik Eva Joly oppsummerer det i dag.

I 1971 fikk hennes klassekamp den første jobbmessige konsekvensen. Gro Joly fikk da sparken som sekretær i plateselskapet Barclay der hun hadde jobbet siden mars året før. I plateselskapet som hadde spesialisert seg på fransk varieté-musikk, med blant andre Brigitte Bardot og belgiske Jacques Brel i stallen, var det ingen fagforeningsorganiserte. Men det stoppet ikke Gro. Hun og en kollega ble de første, og Gro oppfordret sine kolleger til å melde seg inn i fagorganisasjonen La Confédération française démocratique du travail (CFDT). «Jeg har næret en slange til mitt bryst», sa plateselskapets administrative direktør Henri Rossi den dagen Gro opprettet en lokal fagforening i plateselskapet.

Det var ikke siste gang at Joly skulle bli kalt en slange av sine fiender. Under etterforskningen av den spektakulære Elf-saken skulle den samme lite smigrende karakteristikken bli brukt om Joly. Men kampen i plateselskapet ble tøff for Gro. Hun fikk nervesammenbrudd og ble sykmeldt. Det ble slutten på hennes sekretærkarriere.

Den 28 år gamle arbeidsledige Gro bestemte seg for å studere. Hun vurderte medisin, men fant ut at det ville ta for mye tid. I stedet ble det jus. Det kunne hun klare med to timer studier om dagen, og slik lot det seg kombinere med fulltidsjobb.

Med en ny blå Citroën 2CV møtte Eva Joly i 1974 opp til sin første jobb etter å ha tatt juseksamen året før. I påsken samme år hadde familien flyttet til en villa i Paris-forstaden Bouray, der gartnereksamen i egen hage ble første utfordring. Grünerløkka-jenta hadde aldri lært forskjellen på blomster og ugress, men etter å ha pløyd seg gjennom hagebøker forvandlet hun hagen til et grønt paradis: 27

400 rosebusker, kaprifoler, akasier, asaleaer, blåregn og omfattende grønnsaksdyrking i hestemøkk.

Det var ikke hennes grønne fingre som bidro til penger i familiekassen, men hennes nye jobb som juridisk rådgiver ved det psykiatriske sykehuset Barthélémy-Durand ikke langt unna der hun og Pascal bodde. Der oppdaget hun taperne, de ekskluderte, de som manglet kjærlighet og støtte. Jobben var å hjelpe pasientene med saker som ikke hadde med selve sykdommen å gjøre, som farskap, skilsmisse, booppgjør og ubetenksomme innkjøp. «Jeg lærte meg lovene som handler om det virkelige liv», sier hun.

Samtidig som hun jobbet ved Barthélémy-Durand, gikk hun gravid med sønnen Julien, men det stoppet henne ikke fra å begynne på en doktorgrad og ta en eksamen i statsvitenskap ved siden av.

Temaet var norske mindretallsregjeringer. Sykehusjobben var den første stillingen som sto i samsvar med hennes utdannelse. Men hun ville videre. Eva Joly øynet håp da hun oppdaget en plakat med tittelen: «Bli dommer. Et dynamisk yrke!»

Med fingeren i nesen I 1981 gikk hun opp til eksamen med «fingeren i nesen», som det heter på fransk. Det betyr at hun nesten uten å forberede seg, med glans besto den ukelange skriftlige opptaksprøven for å bli dommer i den franske republikken. Det var 1100 kandidater til 100 stillinger. Nå gjensto bare den krevende, muntlige testen foran en såkalt «grand jury». Hun tenkte hun hadde en sjanse siden det ikke var en prøve i generell fransk kultur. Opptaksprøven til dommerjobben var likevel en intellektuell test av kunnskaper som det franske borgerskapet har fått inn med morsmelken. «Å tro man kan måle seg med eliten som er født og oppvokst til det, er en illusjon», sier hun i dag.

28

En rekke revolusjoner og avskaffelse av arveadelen i 1848 har ikke klart å dempe den franske elitedyrkingen. Dagens moderne aristokrati har gått på «les grandes écoles» – eliteskolene. Franske sosiologer har moret seg med å studere hvilken barnehage i Paris et barn bør gå på for å ha størst sjanse til en dag å kunne studere til ingeniør, statsviter eller økonom ved en av disse skolene. Et fransk årskull er på 750 000 barn. En del av skolesystemet dreier seg altså om tidlig å starte utvelgelsen av de kanskje 400 eller 500 av dem som en dag skal bli landets toppelite.

Så å si alle franske samfunnstopper og ledere har eksamen fra en eliteskole. De mest kjente er Institut d’études politiques de Paris (Sciences Po) og École nationale de l’administration (ENA) i Strasbourg. Begge rekrutterer ledere til statsadministrasjonen. I Frankrike er de beste ingeniørene uteksaminert fra École polytechnique, mens de ledende økonomene har diplom fra enten École des hautes études commerciales de Paris (HEC) eller École supérieure des sciences économiques et commerciales (ESSEC). Norges utenriksminister Jonas Gahr Støre har selv gått på eliteskolen Sciences Po. Han gikk ut som beste elev i kullet, men er som Joly likevel kritisk til elitetenkningen. «Det franske systemet har et ensidig, massivt fokus på kunnskap, så det er mange 18-åringer på disse skolene som har et lite levd liv», sier han. «I Norge er det litt motsatt. Kunnskap kan læres, men man kan ikke lære levd liv.»

Om det ikke er frihet og likhet på eliteskolene, så er det brorskap. Det har Jonas Gahr Støre opplevd mange ganger, ikke minst når han møter franske politikere som har gått på samme skole som ham. De vet at Gahr Støre gikk ut som beste student i sitt kull. «Les grandes écoles» ble også tema da han møtte det tidligere fransk-colombianske FARC-gisselet Ingrid Betancourt: «Hun var i Norge for å fortelle om sine fem år som gissel i jungelen, men likevel brukte vi den første halvtimen av møtet til å snakke om felles kjente ved vår felles skole, Sciences Po. Det sier litt», forteller Støre meg. Da 29

sosialisten François Hollande ble valgt til president 6. mai 2012, tok han med seg en rekke av sine kullvenner fra ENA inn i presidentpalasset. Presidenten gjorde altså det som er typisk fransk: Sjefer rekrutterer medarbeidere fra «sin» skole.

Opptaksprøven for å komme inn på eliteskolene er tøff. Temaene er språk, historie, økonomi og kultur. For folk som ikke er vokst opp i de beste familier er dette temaer og en tankegang som er ukjent. Har man foreldre som har gått på en annen eliteskole, blir man fra man er liten oppmuntret til å tenke i de samme baner. Man har ofte lest de store klassikerne og man har visse begreper om felleskulturen som vi på norsk vil kalle dannelse. Mens franskmennene leste poesi og pugget sin Voltaire, ble man som nordmann i Eva Jolys generasjon satt til å pugge salmer. Kulturelt ble man fôret med bøker om Frøken Detektiv og Hardy-guttene og kanskje så man Lassie-filmer på kino.

Eliteskolen gir et diplom, en status som bestemmer resten av karrieren din. Virkeligheten er langt fra det såkalte franske «republikanske meritokrati-prinsippet». Det slår fast at alle skal gjennom samme prøve, noe som innebærer lik sjanse for alle, og de flinkeste skal plukkes ut – uavhengig av hva de heter og hvor de kommer fra.

Men det er kun på papiret. Selv avskyr Eva Joly dette systemet, der man nærmest er garantert å lykkes om en tilhører det rette sosiale lag. Som presidentkandidat i 2012 foreslår hun å legge ned landets eliteskoler. Hun mener de eliteskoleutdannede er blitt et fåmannsvelde som beslaglegger makt. Midt under eurokrisen gjør hun politikk ut av det ved å si at franske bankdirektører blir enige om å gi seg selv uforsvarlige bonuser, i strid med EU-direktivet som regulerer dette. «Når vi ser på deres bakgrunn, så ser vi at de kommer fra de samme eliteskolene. Disse skolene som er republikkens stolthet skaper en elite som har mistet blikket for hva som er i det offentliges interesse», sier Joly. Reaksjonene var sterke. Kritikere fra 30

både venstre- og høyresiden mente at dette var populisme og at det er tydelig at hun aldri har gått på en eliteskole selv.

Jolys opptaksprøve for å bli dommer var inspirert av den avsluttende «Oral» ved en eliteskole – en muntlig eksamen, med presise regler. Der får ikke studentene karakterer, men rangordnes. Det var en slik muntlig prøve Eva Joly sto overfor for å få oppfylt drømmen om å bli dommer.

Foran henne satt 15 menn i mørke dresser. Under en kryssild av spørsmål måtte hun holde hodet kaldt. Først kom det et spørsmål om den psykiske pasientreformen og så et om skilsmisse. Så kom overraskelsen: «Hva representerer kysset for Dem?» «Et uttrykk for følelser», sa Eva Joly. «Å, har De ikke hørt om Rodin?»

«Har De ikke hørt om Rodins elev Vigeland og hans livssyklus?» sa hun, og juryen ble svar skyldig, men fortsatte: «Hva er en mannssjåvinist?»

«En utdøende rase», sa hun.

Den mannlige juryen ble sjarmert av Eva Jolys skarpe tunge.

I ettertid tenker hun tilbake på opptaksprøven med stolthet.

Det var hennes første integrasjonsseier, ikke bare med tanke på det franske samfunnet, men også svigerfamilien. Likevel reagerte familien med forbløffelse over at hun kunne bli dommer, hun som ikke var fransk. Heller ikke nå fikk hun den anerkjennelsen hun hadde drømt om. Nok en gang opplevde hun å bli holdt utenfor fordi hun ikke var født og oppvokst i borgerskapet.

På rangordningen havnet hun på 30. plass. Det betydde at hun kunne velge blant de mest attraktive jobbene. Eva Joly ble statsadvokat i Orléans, der Jeanne D´Arc er byens heltinne etter at hun 8. mai 1429 klarte å drive ut engelskmennene som hadde okkupert byen.

Som 19-åring ble hun brent på bålet for hekseri og for å ha brukt mannsklær. I Orléans tredde også Joly inn i en mannsdominert, 31

konservativ verden. Men det gikk ennå noen år før den franske finanseliten begynte å drømme om å brenne henne på bålet.

Ulykkens nattbok Eva Jolys foreldre satt stolt i salen da datteren avla eden i appellretten i sort dommerkappe, med hatt og hvite hansker. I desember 1981 skulle hun begynne i stillingen som underordnet påtalejurist i Orléans. Den mannlige førstepresidenten i rød dommerkappe med hermelinskrage benyttet anledningen til å beklage seg over at han hadde fått Joly i sin stab. Førstepresidenten i appellretten var ikke begeistret for den nye måten man rekrutterte dommere på. Utlending var hun også. Heldigvis forsto ikke foreldrene hva dommeren sa. Moren Elsa var overbevist om at datteren ville nå langt. «Neste gang blir du minister», sa hun.

Men først måtte Eva Joly lære jobben. Hun var nærmest blitt dommer over natten og hadde verken bakgrunnen eller erfaringen som dommere vanligvis har. Med novisens angst i magen styrte hun etterforskninger om hverdagskriminalitet som dreide seg om ran, innbrudd, voldtekter, mord, brann og bilulykker. Det var da hun oppdaget sitt hemmelige våpen som senere skulle bli brukt for hva det var verdt til å sverte henne: aksenten.

I Orléans hadde hun en bred aksent, og hun blandet, som utlendinger flest, hankjønn og hunkjønn. Men etter at en kvinnelig dommerkollega ga henne komplimenter ved å kalle det for en «sjarmerende aksent» og sa at «man ikke kan la være å lytte til det De sier», forsto Joly at hun også kunne bruke dette positivt. Hun tiltrakk seg oppmerksomhet, og dommere med tendens til å sovne utsatte høne­blunden da norsk-franske Joly åpnet munnen.

I 1984 fikk Joly sin første kontakt med forstadsproblemer, noe som kom til å prege hennes senere karriere som politiker. Hun ble statsadvokat i betongbyen Evry, som ligger 25 kilometer fra Paris 32

og ble bygd i 1965. I dette sosialt spente miljøet i drabantbyene oppdaget statsadvokaten Joly en annen type kriminalitet: tøffere vold, ungdomsproblemer og grove overgrep mot barn. En stor del av befolkningen både var og er innvandrere fra land utenfor EU og folk fra de tidligere franske koloniene. Den gang som i dag, var arbeidsledigheten enorm og den kulturelle blandingen en utfordring.

Voldtekter og incest var saker hun stadig hadde som aktor i lagmannsretten. Her lærte hun yrket til fingerspissene. I drabantbyen Evry hadde hun i en periode også ansvar for narkotikasaker – en erfaring som gjør at hun som politiker 25 år senere går lengst av alle når det gjelder liberalisering av Frankrikes narkotikalovgivning.

Etter et par år i jobben fikk hun en telefonsamtale hun aldri glemmer. En mann holdt sin eks-samboer som gissel. Det var sommer og Eva Joly var alene på jobb. Men hun lot ikke opplysningene om at mannen var svært voldelig og at han hadde voldtatt sin egen mor, stoppe henne. Frimodig og selvsikker troppet hun alene opp og banket på døren. «Jeg ville fortelle ham at jeg kunne garantere at han skulle få en fair behandling», sier Joly i dag. «Men det eneste jeg hørte var at han hylte gjennom døren.» Akkurat da følte hun noe hun ikke ofte føler: En total avmakt. Hun sto foran døren, men kunne ikke gjøre noen ting. Hun så ingen annen utvei enn å ringe spesialstyrken RAID, eksperter på gisselsituasjoner og med fullmakt til «å nøytralisere farlige individer». Joly husker at de kom, kledd i sort med hetter, slo opp et stort telt med antenner og evakuerte alle i etasjene rundt. Spesialstyrken fikk opp en direkte telefonlinje med gisseltakeren og klarte å få kontakt. De installerte et lytteapparat i etasjen over og visste til enhver tid i hvilket rom mannen befant seg.

Joly var til stede hele tiden. «Jeg kunne ikke bare gå min vei i en slik situasjon», sier hun.

RAID var imponert over hvordan Joly holdt hodet kaldt, og hun var imponert over at RAID klarte å få så god kontakt med mannen. «Det var en lettelse at de var der», sier hun. Denne lange 33

augustnatten i Evry fulgte politiet og Joly gisseltakerens minste bevegelser – at han åpnet ølboks på ølboks, at han til slutt sovnet. Da gikk RAID inn. Senere stilte Eva Joly ham for retten.

Minnene fra denne gisselhistorien kom frem igjen 26 år senere da terroristen Mohammed Merah barrikaderte seg i leiligheten sin i den franske byen Toulouse etter å ha drept syv personer. Tre av de drepte var barn ved en jødisk skole. Også her var det RAID som styrte aksjonen. Innenriksminister Claude Guéant var allestedsnærværende og ga fortløpende pressekonferanser på stedet. Dette fikk den politisk ukorrekte presidentkandidaten Eva Joly til å bli den første som kritiserte myndighetenes handlingsmåte. Hun mente innenriksministeren fremsto både som minister og påtalemyndighet. «Hvorfor er han på plass og kommenterer situasjonen, time for time? Han skaper forvirring. Hva er hans rolle?» Hun sa at en operasjon skal styres av statsadvokaten eller av en dommer, ikke av en politiker, og ga uttrykk for at dette var en politisk iscenesettelse midt i en valgkamp. Utspillet gjorde at hun fikk føle fransk presses fiendtlighet på kroppen. De mente at dette kan ikke en finansekspert noen ting om. At hun ikke kjente til landets terrorlover. «De tok feil», sier hun. «Hadde journalistene gjort jobben sin, ville de ha funnet ut at jeg hadde vært i denne type situasjon før som statsadvokat.»

Evry ble en vandring i elendighet. Hjemme i huset i landsbyen Bouray 20 kilometer unna hadde Joly og legemannen Pascal hver sin vakttelefon ved sengen. «For ham: natt-angst, hjerteinfarkt, nyre­stensanfall. For meg: innbrudd, voldtekt og mord. Vi hadde en følelse av å skrive ulykkens nattbok», oppsummerer Eva Joly i sin selvbiografi.

34

Ikke mer å bevise Uten å kunne noe om økonomi, kastet Eva Joly seg i 1987 over et nytt saksfelt: økonomisk kriminalitet. I to år jobbet hun med å granske bedrifter som gikk konkurs for å se om det dreide seg om underslag eller svindel. Hun lærte seg konkursrett og å lese mellom linjene i regnskap. Hun lærte seg å følge pengene. «Jeg fikk rykte for å ha teft», sier hun.

Denne nye kunnskapen om økonomisk kriminalitet ville snart gjøre henne til en av Frankrikes mest kjente og fryktede kvinner.

Men først skulle hun innta en ny festning: Finansdepartementet.

Som alltid følte hun at hun ikke var på høyden med det hun startet med. Likevel var hun selvsikker nok til ikke å tvile på at hun ville lykkes. I 1989 begynte hun i «Den interdepartementale komité for industriell restrukturering» – et slags hjelpekorps for bedrifter i vanskeligheter.

To år senere hadde hun sin første tv-opptreden i franske Dagsrevyen. Sommerblond og i irrgrønn drakt var hun i Marseille for å prøve å redde en bedrift på konkursens rand. Skipsverftet Sud Marine holdt på å bygge en boreplattform for Norge. Bestillingene var mange, men verftet hadde likevel ikke penger til å betale lønninger til sine 875 ansatte. Jobben til Joly var å finne ny kapital. Men først måtte hun komme til enighet med den kommunistiske fagforeningen om at det var bedre å redde 600 arbeidsplasser enn å miste alle.

I tv-reportasjen på France 2 den 13. august 1991 kan vi se Joly tre inn i denne mannsverdenen. Jakken er tatt av, den hvite toppen har sklidd ned og bh-stroppen er synlig over skulderen der hun trenger seg gjennom flokken av fagforeningsfolk. Man kan se på blikkene til verftsarbeiderne at de ikke er vant med å se en kvinne i en slik situasjon på arbeidsplassen. Deler av pressekonferansen blir vist på tv, der Joly presenterer sin redningsplan som var laget sammen med Sosialdepartementet og som fagforeningen hadde godtatt. Men hun 35

ble lurt. Fagforeningene fortsatte med aksjoner som kostet bedriften dyrt. Likevel lyktes hun med å redde skipsverftet for noen år.

Etter denne tv-opptredenen fikk hun en telefon fra finansminister Pierre Bérégovoy, som var imponert over hennes innsats. Som første kvinne ble hun utnevnt til visedepartementsråd. Hun var også den første som fikk en slik jobb uten å ha gått utklekkingsanstalten for toppbyråkrater, eliteskolen ENA. Hun fikk jobben fordi hennes overordnede mente hun rett og slett var flinkest. For første gang opplevde Joly at hun ikke hadde mer å bevise.

Læringskurven hadde vært bratt, ikke minst takket være spreng­ lesing av finansaviser hver morgen på forstadstoget RER på vei til Finansdepartementet i Paris sentrum. Det var slik hun lærte seg finansverdenens tekniske termer. I tillegg tilbragte hun dager sammen med juskolleger som forklarte henne alt hun ikke visste.

«Jeg hadde målt meg med folk hvis kvalitet ikke kunne diskuteres.

Denne perioden var sikkert verdt en handelshøyskole, men jeg fikk ikke noe diplom, og den dag i dag spør folk meg hvordan jeg klarer jobben min uten høyere handelsutdannelse», har Joly selv skrevet om denne intense perioden i sitt liv.

Full av selvtillit tok hun på seg en diskré grå drakt med hvit bluse og oppsøkte høyesterettsjustitiarius i Paris. Dette er ikke stedet man spiller på sin kvinnelighet. Planen var å overbevise ham om å opprette en ny stilling til henne som forhørsdommer ved økonomiseksjonen i Paris. Hun lyktes. For første gang i fransk historie ville næringslivsledere og politikere ikke lenger være skjermet mot nærgående undersøkelser om konkurser, ulovlige provisjoner og tvilsomme formuer. Den 1. januar 1993 startet den snart 50 år gamle Eva Joly det nye livet som skulle gi henne den tittelen hun er kjent for verden over: Korrupsjonsjeger.