Tove Alsterdal Kvinnene pĂĽ stranden (2011) En stille grav (2012) Ingen vei tilbake (2016)
Tove Alsterdal
EVAS SISTE VITNE Oversatt av Egil Halmøy, MNO
© Tove Alsterdal 2016 etter avtale med Grand Agency © Norsk utgave: Kagge Forlag 2017 Originalens tittel: Vänd dig inte om Oversatt fra svensk av Egil Halmøy Omslagsdesign: Niklas Lindblad, Mystical Garden Design Omslagsfoto: Shutterstock Forfatterportrett: Annika Marklund Papir: 70 g. Creamy 1.8 Boka er satt med Sabon 11/14 Sats: Layout: Dag Brekke / akzidenz as Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen ISBN: 978-82-489-1953-7 Kagge Forlag AS Stortingsg. 12 0161 Oslo www.kagge.no
PROLOG BECKOMBERGA MIDTEN AV 1990-TALLET
Skumringen fulgte henne inn. Ingen radio som sto på, ingen angstskrik. Hun visste ikke at stillheten kunne være så stor. Som i en by etter nøytronbomben, tenkte hun. Der bare husene står igjen og kan vitne om at det en gang har vært en by der. Lukten av urin var iallfall ikke borte ennå, eller stanken av gamle askebegre. Sporene etter mennesker utraderte man ikke med et pennestrøk. Hun kunne fortsatt høre den dempede lyden av tøfler, trilafon-trampingen mot det pissfargede gulvbelegget, se skyggene i korridoren etter dem som slepte seg frem for å be om nåde eller neste sigarett. Hvis en tallerken eller en bæsjklump hadde kommet susende gjennom luften, ville hun ha dukket og ikke blitt særlig overrasket, hun var forberedt på sånt, etter så mange år var det en del av nervesystemet. Veivende armer og stangende skaller, ben som sparket vilt når noen skulle legges i belter, hender som rev i hår for å dra det opp med roten, og surret av 5
angstjammer og tvangsmessig oppramsing, alt innestengt sinne. Det skal brenne, brenne, syndere og djevelknullere, kukviftere og horesjusker, du som forgifter oss, det er døden døden, alt skal brenne og fordampe i helvete, det stråler i dusjen stråler fra veggene stråler på sosioterapien, Jesus ser meg, ikke glo på meg hele jævla tiden, forbanna drittspisere og falskronkere og spioner, ta meg i fitta din satans morder … I en av salene så hun en gjenglemt vasketralle og tenkte at ingen kroniske alkoholikere lenger ville snike seg inn for å helle i seg rengjøringsmidlene. Et belte, fastspent i en tom seng. Hun dro opp nøkkelknippet selv om det strengt tatt ikke spilte noen rolle. En velkjent tyngde i hånden, uhåndterlige metallklunser som ble brukt til å låse opp belter og vinduer, alle disse nøklene som var det definitive skillet mellom friske og syke mennesker. Hun lurte på om hun ville greie å tilpasse seg det nye. Kanskje hadde hun blitt deformert av det uutgrunnelige og fortvilte, som om det var den naturlige tilstanden, eller iallfall et sted hun hørte hjemme. Hun hørte en skrapelyd. Gnissing mot glass. Ulla snudde seg, men det var ingenting å se. Innbilning, tenkte hun, eller så hørte også det til det forgangne. Hun skimtet en bevegelse utenfor vinduet, noe blekt. Hun gikk nærmere, forberedt på det meste, men ikke spesielt redd. Det gikk historier om gjenferd, historier som alltid hadde blitt fortalt, om fredløse sjeler som flakket omkring i Beckombergas underjordiske ganger, kulvertene, men hun hadde naturligvis aldri møtt noen slike. Hvis noen oppholdt seg i sykehusparken på denne tiden av kvelden, var det åpenbart et menneske, og mennesker kunne hun håndtere, også dem som andre betraktet som livsfarlige eller nærmest umenneskelige, siden hun visste at alt allikevel bare var grader av mysteriet mennesket. Nå så hun ansiktet tydelig på den andre siden av det uknuselige glasset. Stirrende øyne, en kropp som ikke var 6
stille noe sted, uro og nerver og strittende hår. Mannen kunne være i førtiårsalderen, det var ikke godt å si på et sted som dette, der mennesker kunne eldes eller miste hukommelsen i tjueårsalderen eller bli sittende fast i barndommen livet ut. Hun skimtet noe hvitt ved halsen hans, hadde han en pasientskjorte på seg? Eller sykehusfrakk? Ulla begynte å snakke til ham, beroligende setninger som han naturligvis ikke hørte, men det var det hun pleide å gjøre, prate med mennesker i alle situasjoner og uansett hvem de var. Munnen til mannen beveget seg også, gapte eller tygde han, eller ville han henne virkelig noe? Hun grep det største nøkkelknippet, som var så tungt at det pleide å lage hull i lommen, og låste opp vinduet. Mannen gjorde et byks og snublet. Han løp bort mot Medicinskt centrum, fremoverbøyd og med lange steg. «Vent! Kan jeg hjelpe deg med noe?» ropte hun ut i parken. «Jeg er søster Ulla. Ulla Andersson. Var det noe du ville?» En mørk silhuett i utkanten av lykteskinnet, og så var han borte. Ulla rakk så vidt å se et par brune, flagrende bukseben, landstingets pasientuniform. Hun ble stående en stund mens himmelen ble mørk og skyene dypblå. Sannsynligvis ville natten bli kaldere enn dette. Hun hentet sine siste private eiendeler fra skapet og sjekket om noen av pasientenes medisiner eller verdisaker hadde blitt gjenglemt. Noen esker med Trilafon og Hibernal, et par lesebriller, en klokke. Det var vel alt, tenkte hun, og overveide å rappe med seg et maleri av en blå fugl som minne. Hun hadde sett det henge inne på kontoret i så mange år at hun sjelden la merke til det. Det føltes feil å ta det ned, det hørte hjemme der. Så mye var det vel for øvrig ikke å minnes. På vei ut låste hun opp døren til skyllerommet også. Borte var lukten av urinposer og bekken, sterilisert inn i evigheten. Ulla sjekket at ingen av de giftigste rengjøringsmidlene 7
lå og slang. På syttitallet hadde en vikarierende pleiemedhjelper i Malmö tatt livet av tjuefire demente oldinger med slike midler. En dør førte ut til bakgården. Hun slapp inn kveldsmørket og vårluften og kjente at hun frøs. Pleierne hadde pleid å sitte der på trappen og røyke og sladre iblant. De hadde også brukt døren som snarvei, for lettere å komme seg ut med pasientene, satt frem bord og stoler og sittet der og drukket kaffe med dem om somrene. Hun speidet ut i skumringen, mot gjemmestedene mellom husene, i håp om å få øye på den flyktende mannen igjen. Hun hadde kjent ham igjen. Han var ikke fra noen av de vanlige avdelingene hennes, men de som hadde bodd lenge på Beckomberga, visste man om likevel. Et bilde dukket opp i hodet hennes, av et fartøy med svarte seil som kom glidende ut av fortiden, på elvene for flere århundrer siden, narrenes skip, som var lastet med gærninger og fortapte, løsgjengere og usalige som byene ville bli kvitt, og som de dømte til å seile mot havner der ingen ville la dem gå i land, gjennom natten og glemselen, i skrikene som steg opp fra elvedalene, Jesus, Jesus, det skal brenne, brenne … Hun lukket bakdøren etter seg, men ikke helt. Lot den stå en anelse på gløtt. Så gikk hun derfra for siste gang.
Eva Levander-Olofsson ble ikke klar over at grensene hadde flyttet seg inni henne før en kveld sent i august, da hun bøyde av fra den asfalterte gangveien og gikk inn i skogholtet bak huset hans. Det var lys der inne, i det fjerde rekkehuset. Hun stanset i ly av en steinblokk. Trærne var fortsatt grønne og skjulte henne godt. Kvelden hadde kommet brått, slik den pleide på sensommeren, men varmen holdt seg. Hun så rosa revebjeller og stokkroser i blomsterbedene, den siste blomstringen før høsten kom. Ingen mennesker var å se i huset, men lyset var på i et soverom i overetasjen, det eneste rommet der de hadde fått opp gardiner. Ved en av veggene i stuen flakket en skygge fra kjøkkenet, de var hjemme. Fra plantegningen visste Eva hvordan rommene lå i forhold til hverandre. Disse rekkehusene var blant de mer eksklusive av alle som hadde blitt bygd i området, grå teglstein og utformet i en litt engelsk stil, med mansardtak og brede vinduer som viste mer enn noen egentlig ville vite. En hvit hjørnesofa og et bord i eik og marmor, en diger taklampe som syntes å sveve fritt i den nesten sju meter høye stuen. Et par hvite orkideer sto i vinduskarmen og poserte i stram eleganse, se her, her bor vi! Hun tenkte at det hele var enten veldig stilig eller ganske urovekkende, og følte seg
9
plutselig litt svimmel ved tanken på at hun faktisk sto der og kikket inn. Også i flere av husene ved siden av så hun likedanne blomster, som om de hadde blitt enige om å ha bare orkideer. Flimmer og farger og høy musikk strømmet ut over gresset, i nabohuset satt en gutt foran tv-en, i et annet hus så hun en yngre kvinne gå frem til vinduet. Eva tok et skritt tilbake mot steinen, lurte på hva det var mulig å se i skogholtet utenfor. En skikkelse i treningstøy som ikke burde være der, et ansikt, et mareritt? Sannsynligvis så kvinnen bare sitt eget speilbilde i vindusglasset, hun så ikke ut til å reagere. Det var så lyst der inne, så forbanna hvitpusset og opplyst av spotter og lampetter at ingen ville ha sett det om verden så gikk under i mørket utenfor, der Eva sto mellom gamle trestammer og steinblokker som hadde ligget der helt siden innlandsisen trakk seg tilbake, skjult bak trærne. Hun lente seg mot steinens ru overflate, kjente lukten av mose og forråtnelse. Ved føttene hennes lå det ølkapsler og plastsøppel som hadde trengt ned i jorden. En duft av grillet kjøtt fra en av terrassene der man fremdeles henga seg til sommeren. Gå hjem, sa hun til seg selv, og gå deretter videre, bearbeid, gjør alt det som alle sier at du burde gjøre, selv om du vet godt at de tar feil og at ingen med sikkerhet kan uttale seg om hva som rører seg i et annet menneske. Og kanskje må man ikke alltid forstå kjærligheten, men bare prøve å hvile i den. Det var et ord som stadig vendte tilbake: hvile. Månen gled inn bak skyene. Så skimtet hun en bevegelse i trappen. Svante hadde på seg snekkerbuksen, det var det første hun så. Den samme som han alltid hadde hatt, full av malingsflekker fra en annen tid, flekker som aldri hadde gått bort i vask. De hadde malt veggene på soverommet i en svak grønnfarge den gangen. 10
Hånden hans mot det buede trappegelenderet, skuldrene som så ut til å ha blitt så spente. Eva tenkte at han burde trene, eller få massasje. Det var nok mer en følelse enn en egentlig observasjon, slikt man visste når et annet menneskes kropp eksisterte som et fysisk minne i ens egen. Hun kunne fremdeles fornemme huden hans mot hend ene. Det litt grove, kraftige skinnet, og muskelmassen under. Hardheten i skuldrene når hun masserte dem, linjen der nakken hans ble mykere. Eva måtte svelge da Svante dro kniven ut av sliren i beltet. Skinnfutteral, skaft av valbjørk, ingenting av dette var synlig på denne avstanden, men hun visste det likevel. Hun hadde selv gitt ham kniven i julegave en gang. Noen flate brune pakker sto stablet mot en vegg og vitnet om at det ikke var for sent. Det var også noen flyttekasser der, kanskje de inneholdt hans kjære vinylplater, som hun ikke kunne se at de hadde ryddet på plass i hyllene ennå, eller alle bøkene om bunkere og slag under andre verdenskrig, og kanskje også noen av tingene til kjæresten, som kom til å fylle rommene og snart, hvilken dag som helst, skape den fullkomne illusjonen av et hjem. Svante skar et snitt langs kanten av en avlang pakke og veltet den ned på gulvet. Enda en bokhylle. Han leste i monteringsanvisningen og snudde på noen sponplater, han hadde aldri vært god på sånne ting, skjønt han nok aldri ville ha innrømmet det. Simpelt og møysommelig arbeid kjedet ham, det å følge en manual. Svante ville heller skissere store visjoner enn å sette sammen ting som andre hadde tenkt ut. Eva husket at hun hadde måttet lete etter skruer som hadde blitt borte. Det endte alltid med at Svante sto og forbannet Ikea som sendte feil ting, men senere viste deg seg at skruen bare hadde trillet inn i en eller annen krok. Hun skimtet bruddstykker av det som en gang hadde vært hennes.
11
Et nonfigurativt maleri over konsollbordet, som hadde hengt på soverommet deres i Vasastan. Hendene hans. Lenestolen de hadde kjøpt sammen i en antikvitetsbutikk ved Odenplan, den var trukket om i hvitt. Hun hadde latt Svante få den da de skilte seg, Eva ga blaffen i tingene, han hadde fått alt han ville ha. Hun hadde vært sjenerøs for å vise ham at hun ikke var sint på ham, selv om hun iblant hadde mest lyst til å bare slå og slå, og kanskje også for å gjøre bot for at hun måtte skille seg. Hvis det så likedan ut i leiligheten etter at hun hadde flyttet, kom han kanskje ikke til å merke så stor forskjell og ikke anklage henne mer, da ville bitterheten hans gå fortere over. Ta hva du vil, hadde hun sagt, ting betyr ikke noe for meg. Og nå sto den gamle lenestolen deres der med sitt nye trekk, og Svante reiste seg og gikk mot kjøkkenet. Hun skjønte at de møttes der inne, to skygger som syntes å bli til én. Til tross for at det fortsatt var rene sommervarmen ute, nesten en tropisk fuktig følelse i luften, begynte hun å fryse av å stå så stille. Det verket i korsryggen. Igjen tenkte hun at hun burde gå, men det var noe med monteringen av den bokhyllen. Kanskje det siste som kom på plass, noe ugjenkallelig. Svante kom tilbake med en skål i hånden, som han helte alle skruene og pluggene ned i. Eva syntes hun oppfattet en trøtthet og samtidig noe ivrig i bevegelsene hans, som om han ville få opp farten, men ikke orket helt. Han var ikke helt ung lenger. Eva lurte på hvor ofte han tenkte på det. Om det var der anspentheten kom fra, presset om å leve opp til den betydelig yngre kvinnen som akkurat nå kom til syne i åpningen til stuen, kledd i et eller annet lysegrønt og flagrende som fremhevet hennes slanke figur. Hun het Jannike. Etternavnet var vel uinteressant. Håret i en sånn topp som så ut til å være satt opp i all hast, der løse lokker hang ned på helt riktig måte. 12
Eva hørte naturligvis ikke hva de sa til hverandre. Hun var tilskuer til en stumfilm der bevegelsene var små og ansiktsuttrykkene vage, og kunne bare gjette seg til hva de betydde. Var smilet og hånden som strøk Svante lett på overarmen virkelig den unge Jannikes uttrykk for kjærlighet? Eller en måte å manipulere ham på? Trodde han virkelig på det selv? Sidene var på plass, i likhet med overdelen og sokkelen, da Svante reiste seg og så på klokken. Han rotet i brystlommen på skjorten og dro opp en snusboks. Ristet på den og skar en grimase, sa enda en ting Eva ikke hørte, men som hun forsto likevel. Det var en enkel mimelek som muligens forandret alt. Han stakk kniven ned i sliren og gikk mot entreen i den andre enden av huset, mot ytterdøren. Jannike samlet sammen pappkassene og stakk en papirpose med søppel i hånden hans, hun kysset ham på kinnet. På kinnet, i det minste. Så kysset Svante henne på ordentlig, og Eva snudde seg bort. Det var nesten stille i parken. Trafikkstøy i det fjerne, motordur fra et fly på vei mot Bromma flyplass. Musikk, fra et vindu som sto åpent et eller annet sted. Hun burde høre når Svante startet bilen. Han hadde alltid pleid å ta Audien, om han så bare skulle hundre meter, men det kom ingen slik lyd. I stedet så hun ham komme gående der borte i enden av husrekken. Eva gjemte seg bak flyttblokken helt til han hadde gått forbi. Så dro hun opp hetten på jakken og fulgte etter ham på avstand. En taxi kom kjørende, noen sto på terrassen sin og røykte. Litt lenger borte så hun noen tenåringsjenter stå på skateboard på gangveiene. De nye boligene hadde spist seg inn i parken bit for bit og slettet sporene etter det som ikke 13
lenger fantes. Det sto vippedyr og en sandkasse utenfor en av de gamle bygningene som nå var forvandlet til barnehage, punkthus med innglassede balkonger hadde skutt i været. Bare i hjertet av Beckomberga var historien så monumental at den ikke lot seg forandre i en håndvending, fire massive murbygninger som hadde blitt reist på 1930-tallet for å romme Europas største psykiatriske sykehus. Kvinnebygget og mannsbygget, Stora Kvinns og Stora Mans, vendte fasadene mot hverandre, lukkede og uinntagelige. Til og med der skulle det bli andelsleiligheter, som allerede var solgt for mange millioner. Det sto brakker utenfor portene, og i et hus med klokketårn på taket bodde det allerede folk, men om kveldene og nettene hvilte det en ubestemmelig dunkelhet over stedet. Eva husket hvor svimmel hun hadde blitt av å se opp mot fasadene. I tenårene hadde gjengen hennes en gang parkert mopedene utenfor gjerdet og klatret over. Hun husket gamle gubber med rennende snus og en kvinne som hveste kjønnsord og slo seg på brystet i ett sett. Flere pasienter hadde vært innesperret der siden trettitallet. Historiene hadde sirkulert i forstedene rundt omkring, onde historier om gærninger på rømmen, konger og statsministere som fikk behandling i hemmelighet, og kunstnere og diktere som skapte, skrev og døde bak Beckombergas murer, for kanskje var kunsten en del av en galskap som menneskene ikke helt kunne forstå. Hun visste ikke hva som var sant. Uansett var jo alt borte nå. Langs veien der Svante gikk, så man bare de nye rekke husene, her var de malt i gult. Eva fulgte ham på avstand gjennom en gammel eplehage, og så tok området slutt. Et lavt stakitt bare, der det før hadde vært et høyt gjerde. Svante stanset opp ved en rekke med søppelcontainere. Hun hørte hvordan han frenetisk trampet i stykker pappkasser, lyden av glass som ble knust når han kastet tomflasker. 14
Hvis han snur nå og kommer denne veien, blir jeg bare stående, tenkte hun. Da slipper han ikke unna, og ikke jeg heller. Husker du hva du snakket om den første gangen, Svante, om alt det et menneske skjuler? Om slike ting som andre ser, og det vi ikke engang vet om oss selv? Eva fikk øye på ryggen hans litt lenger borte, ja det var sant, han skulle jo kjøpe snus også. Gangveien snodde seg mellom runde boligblokker. For hundre år siden hadde hun sovet der en natt, i en leilighet som så ut som et kakestykke, men med hvem hadde hun glemt for lengst. Ute ved veien hadde et gatekjøkken med thaimat nettopp stengt, duften av kokos og karri hang igjen. På den andre siden av Spångavägen, der den krysset Bällstavägen, lå det en Ica-butikk som hadde åpent i noen minutter til. Det var dit han var på vei. Jeg vet at det ikke er lett. Det er kanskje det vanskeligste som finnes, dette med å elske og lure seg selv. Et sensommervemod i luften, en duft av kommende regn. De kunne støte på hverandre liksom tilfeldig når han kom ut av butikken. Eva krysset gaten og gikk så sakte hun kunne. Ble stående ved inngangen, der det satt en kvinne og tigget. Sammenkrøpet og innpakket i skjørt og pledd, med et krus og et lite skilt i hånden. «Hei, hei, tusen takk.» Man hadde ingen plikt til å gi almisser. Kanskje gjorde man bare ting verre ved å gi, Eva orket ikke engang å tenke på det akkurat nå. «Hei, kroner, tusen takk, hei, hei.» Kvinnen reiste seg, holdt frem fotografiet av barna sine. Eva likte ikke at de trengte seg på. Én ting var når de satt på bakken, da kunne man velge om man ville se ned eller ikke, om man ville gi penger eller ikke. Hun hadde gjort det iblant, og en og annen gang en brødskive eller en brukt
15
paraply også, for den saks skyld, men tiggerne på gaten ble bare flere og flere. Eva gestikulerte overtydelig, med tomme hender. «Jeg har ikke kontanter», mumlet hun, «no money». Det var løgn, hun hadde en hundrings i lommen, men det måtte vel komme fra viljen til å gi? Inne i butikken hadde Svante kommet frem til kassen, han hadde fylt en handlekurv. Klokken nærmet seg elleve, en av de siste kundene gikk mot bilen sin. «Hei hei mama, god dag, tusen takk.» «Men i helvete, da!» Eva tenkte ikke, det bare skjedde. Armen hennes fløy ut og traff nesten kvinnen i ansiktet, raseriet bare var der. «Mama, mama, tusen takk.» Ikke engang det hjalp. Gjenstridig pekte kvinnen på munnen sin og holdt opp bildet av barna. Eva så etter Svante, men tiggeren sto i veien, med sjalene og hendene sine overalt. «Please, kroner, tusen takk.» «Men hør hva jeg sier, da, jeg har ingen penger!» Eva rev fotografiet ut av hendene på henne. En gutt og en jente, rakk hun å registrere før hun kastet bildet fra seg. Hun så hvordan det ble tatt av vinden og seilte i en bred bue over Bällstavägen. I samme øyeblikk fornemmet hun en forandring i luften, en lyd som minnet om et innpust, idet døren ble åpnet. «Eva? Hva gjør du her?» Og så ble alt feil. Kanskje skyldtes det at tiggeren var der, eller at hun mistet grepet om situasjonen, men ingenting av det hun ville si greide hun å få ut. Bare en slags tåpelig stamming, setninger hun ikke greide å fullføre fordi han kikket så rart på henne. Det samme blikket som en gang hadde gjort henne så underlig svak og samtidig tryggere enn noen gang før. Blekt gråbrunt, som barken på et tre. 16
«Følger du etter meg?» spurte han. «Er du gal?» Som om hun ville ham noe vondt, det var jo det siste hun ville. Han var allerede på vei mot fotgjengerovergangen. «Svante, vent …» Å bli tvunget til å løpe etter ham. «Vi må da i det minste kunne snakke med hverandre. Vent, Svante, vær så snill …» Han snudde seg ikke engang, så seg bare til høyre og venstre, der det ikke var noen biler, og snakket rett ut i luften. «Vi har ingenting å si til hverandre. Dra hjem nå, og jeg mener nå med en gang, forsvinn, og kom ikke tilbake.» Eva grep ham i armen. Han mente ikke det han sa, det visste hun. Det var noe som ikke stemte i stemmen hans. Selvsagt hørte hun ordene og kulden, hun var ikke døv, men samtidig lå det noe annet under, et streif av følelser som grep henne om hjertet, noe skjørt som var i ferd med å briste. Han sa det han måtte si, og ikke det han følte innerst inne. Så godt hadde Eva lært å tolke ham gjennom alle årene de hadde vært sammen. Hun hørte tiggeren rope fra et eller annet sted, kvinnen hadde gått over til rumensk eller hva det nå var. Et bakgrunnskor av sinte stavelser og kanskje banneord som fløy og danset som insekter. «Jeg har tenkt så mye», sa Eva, «og jeg vet at det var min feil også, jeg er lei for det.» «Gi deg nå», sa Svante, «det har ingen hensikt.» «Jeg vil bare at du skal tenke deg godt om en gang til før …» Han viftet bort hånden hennes og begynte å gå over gaten. Eva kjente raseriet komme, var det ikke typisk? Det var så forbanna respektløst å vende folk ryggen, å aldri stanse lenge nok til å lytte ordentlig til det hun hadde å si. Hun nådde ham igjen ved de runde husene. Der sto det et sånt teppebankestativ som vel ingen mennesker brukte lenger. Lyset fra gatelyktene nådde ikke dit. 17
«Vi må iallfall kunne snakke om Filip», sa hun. «Dette rammer jo ham også.» «Er det derfor du følger etter meg? For å snakke om Filip?» Nå sto han i det minste stille. Det var noe med ansiktet og blikket hans hun ikke helt greide å oppfatte i mørket. Hun kjente det ikke igjen. Svante kunne bli urimelig sint for småting, men dette var noe annet. En dunklere følelse som måtte ha kommet fra et dyp hun aldri hadde nådd. «Jeg følger ikke etter deg», sa hun. «Jeg skulle kjøpe mat til frokosten, jeg kunne vel ikke vite at du …» «Men så gå og kjøp det, da, for helvete.» «Det spiller vel ingen rolle hva det var jeg skulle kjøpe, det er jo ikke det …» En bil som kjørte forbi, lyste dem opp, og et kort sekund var det som om hun kunne se den yngre Svante i ansiktet hans. Han så i alle andre retninger, på alt som var der bortsett fra akkurat henne. «Eva, for faen … Hva er det du ikke forstår? Jeg vil aldri se deg igjen, skjønner du? Gå vekk herfra, bare gå.» Skyggene samlet seg rundt dem, mørket falt der de sto. Eva mente å kunne føle sorgen hans i sin egen kropp, sorgen over at det var her de hadde havnet. Plutselig kom det en vind, fra ingen steder. Og så en smerte, som var rent fysisk. Hun forsto ikke fra hvor eller hvorfor. Noe hadde truffet henne i hodet, det var som et lyn skjøt ned i nakken. Hun så husene svaie, og der var teppebankestativet, som ble vridd 180 grader og syntes å henge over henne. Lyden av noe hardt som deiset i bakken. Tiden ble løftet opp fra plassen. Hold meg, tenkte hun. Et ansikt kretset rundt henne, var det hans? Så ble himmelen revet i stykker.