Fredrik Græsvik: Evig krig by Kagge Forlag

FREDRIK GRÆSVIK

EVIG KRIG Israel og Palestina

© 2015 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: Exil Design | Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg Sats/layout: akzidenz as | Dag Brekke Omslagsillustrasjon: Marco Di Lauro | Getty Images Kart for- og ettersats: Kart og grafikk | Gerd Eng Keilland Papir: Holmen Book Cream 1.8 70g Boken er satt med Arno Pro, 11/14 Repro: Løvaas Lito Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia ISBN: 978-82-489-1648-2

Kagge Forlag AS Stortingsg. 12 0161 Oslo www.kagge.no

Forfatteren har mottatt støtte fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening og Stiftelsen Fritt Ord.

Til Julie

Jabaliya, Gaza, våren –09 Jeg møtte Khaled Abed Rabbo ved ruinene av det som hadde vært et hjem. Fra grushaugen der bulldoserens spor fortsatt var synlige, dro han frem en skitten liten genser. Den hadde tilhørt Amal, datteren han savnet så det gjorde vondt. Toåringen som hadde blitt skutt på kloss hold av en soldat. Khaled trykket genseren til brystet og gråt stille. Et par måneder tidligere hadde han vært stolt far til tre vakre jenter. Nå var to av dem borte for godt.

INNHOLD FORORD . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 11 DEL 1 – OPTIMISME Første nærkontakt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 15 Oslo-avtalen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 22 Okkupasjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 34 Massakren i Hebron . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 37 72 jomfruer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 42 Det tomme setet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 47 Vitner uten våpen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 53 Hjem til Palestina . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 56 Tilbake til Oslo . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 61 Motstand . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 70 Attentat . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 74 Terror og demokrati . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 79 Blodig valgkamp . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 85 Bibis første år . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 93 Hatet i Hebron . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 107 Retrett . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 112 Camp David . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 116 DEL 2 – OPPRØR Ingen nåde – Sharons blodige historie . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 127 Martyren Muhammed . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 132 Intifada . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 138 Noe kommer til å skje . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 150 Hjelp oss . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 164 Frykt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 167

Døden i Jenin . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 176 Soldaten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 181 Pianisten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 185 Go away . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 187 Skammens mur . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 192 Gaza ulmer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 195 Veikart . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 199 Jazzer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 203 Sjeiken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 205 Evig kamp . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 210 Martyrenes aftensang . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 213 DEL 3 – GAZA Gazajødene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 221 Ut! . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 227 Islamistene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 235 Karikaturer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 244 Isolert . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 249 Flere fronter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 251 Diplomati og borgerkrig . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 259 Skammens høydedrag . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 266 Bakkekrig . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 280 Ofrene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 285 Blokade . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 295 Konvoien . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 298 Novemberkrigen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 305 Truende forsoning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 319 Tilbake til Gaza . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 326 De drepte barna . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 337 Evig krig . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 351 Fiskeren . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 354 Takk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 355 Navneregister . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 357 Noter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 363 Kilder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 373

FORORD

«Finnes det en løsning på konflikten mellom israelere og palestinere?» «Blir det noen gang fred?» Disse spørsmålene får jeg ofte fra folk som er nysgjerrige, men føler at de ikke kjenner konflikten godt nok. Selvfølgelig finnes det løsninger, men det betyr ikke at det blir fred. I Midtøsten er det nok av onde krefter som motarbeider alle hederlige forhandlingsforsøk. I denne boken tar jeg for meg perioden fra 1993 og frem til i dag. Det begynner med optimismen som Oslo-avtalen brakte, et håp som snart druknet i terror og vold. I Midtøsten følger de sin egen logikk. Den er ubarmhjertig, og påfører svært mange mennesker uendelig med lidelse. Det er først og fremst menneskene jeg ønsker å fortelle om. Det har gått et kvart århundre siden mine øyne falt på Midtøsten som student av internasjonal politikk. For 23 år siden ankom jeg regionen som soldat, og senere returnerte jeg som utenriksreporter for TV 2. Det har blitt et utall reiser til et område dominert av død og konflikt, men også noen få lyspunkter. For i dette kaoset av krig, undertrykkelse og okkupasjon finnes det mennesker som fortsatt bærer på håp om fred og frihet. Uansett hvilken konflikt man dekker som journalist, skal man forsøke å belyse den best mulig, og fra alle sider. Det betyr ikke at man skal tie om urettferdighet. Som journalist er det min plikt å gjøre seere og lesere kjent 11

med overgrepene som sivilbefolkningen i Midtøsten utsettes for. Det er også min oppgave å formidle det når de som har makt til å stanse brudd på internasjonale lover og regler, unnlater å gjøre dette. Det blir ingen gode reportasjer hvis man rapporterer med kjølig distanse. Først når man blir revet med av historiens fascinerende utvikling, er man er i stand til å rapportere med ekthet og innlevelse. Konflikten mellom israelerne og palestinerne får fullstendig tak på de fleste som har mulighet til å dykke ned i den. Har den først fått grepet om deg, slipper den ikke. Jeg ønsker at du også skal bli hekta, engasjert og opprørt. Du er velkommen til å bli med på en reise dominert av ondskap og hat, men med ørsmå glimt av optimisme og glede.

Jerusalem, juni 2015 Fredrik Græsvik

DEL 1 OPTIMISME

Blant alle jordens folk har Herren din Gud valgt deg til ĂĽ vĂŚre hans folk. Bibelen, femte Mosebok, kapittel 7,6

The best missile defense system of all would be a lasting peace. Tidligere utenriksminister Hillary Clinton om Israels situasjon, 2014.1

FØRSTE NÆRKONTAKT

Offiseren ved siden av meg noterte seg tidspunktet. Klokken hadde passert 19:00, og det var akkurat en uke igjen til julaften 1992. Buss etter buss kom sigende sakte forbi oss over grenseovergangen ved Metullah. Gardinene var forsøkt trukket for bussvinduene, men gjennom glipene så jeg likevel noen av passasjerene i gløden fra svake lamper. De var lenket fast og hadde bind for øynene. Mennene ble regnet som Israels farligste fiender. De var over 400 i tallet og ble nå kastet ut av eget land, som kollektiv straff for drapet på en israelsk politimann et par dager tidligere. Drapet hadde fått det til å flyte over for statsminister Yitzhak Rabin. Han hadde fått nok av de palestinske angrep ene og bifalt et forslag fra forsvarssjefen, generalløytnant Ehud Barak, om å pågripe de palestinske lederne som oppildnet til væpnet kamp. De skulle så deporteres til nabolandet Libanon. Metullah var en av tre grenseoverganger mellom Israel og Libanon. De to landene hadde formelt vært i krig siden 1948, og Libanon-grensen var i hovedsak stengt for sivil passering, men dette var et unntak. Fangene i de mange bussene visste ikke hvor de befant seg, og var uvitende om hva som ventet dem. Jeg stod lent inntil en hvit jeep. Det var allerede mørkt. Mot det høyre låret hang en skarpladd pistol, festet i uniformsbeltet. Kameraet lå nedpakket inne i bilen. Meningen hadde vært å fotografere grensepasseringen, men israelerne ga beskjed om at ingen skulle ta bilder. Som FN-soldater 15

var det vår oppgave å unngå provokasjoner. FN-styrkens oppdrag var i hovedsak å observere partenes militære handlinger, og en sjelden gang bryte fysisk inn med makt for å forhindre vold og væpnede sammenstøt. Rett ved meg stod et av de pansrede kjøretøyene med bokstavene UN malt i svart. En av de andre norske soldatene stod med overkroppen opp gjennom tårnet med det påmonterte maskingeværet. Foran oss i det kalde desembermørket organiserte de israelske soldatene sikring av fangekolonnen. Pansrede Nagmashots, beltevogner og jeeper ble plassert inn i kolonnen. Israelerne var på vei inn i fiendeland, og de var nervøse. Dette var et helt ekstraordinært oppdrag, beordret fra øverste hold. Soldatene visste at de når som helst kunne bli beskutt. I området fantes flere geriljagrupper, som daglig angrep de israelske okkupantene. En knapp uke tidligere hadde den 29 år gamle israelske grensepolitimannen Nissim Toledano tilbrakt sabbaten sammen med kona og de to barna deres. En gang mellom 04:00 og 05:00 om morgenen søndag 13. desember, forlot han familiens hjem i byen Lod, rett ved Ben Gurion-flyplassen utenfor Tel Aviv. Hva som så skjedde, er uklart, men Toledano dukket aldri opp på arbeidsplassen til avtalt tid. Noen timer senere mottok israelske myndigheter et krav fra Hamas om at den palestinske gruppens åndelige leder, Sheik Ahmed Yassin, skulle løslates i bytte mot tobarnsfaren fra Lod. Hamas ga israelerne frist til klokken 21:00 samme kveld med å sette fri Yassin, som hadde vært holdt i israelsk fangenskap siden 1989. Sjeiken hadde vært med på å grunnlegge Hamas like etter at det palestinske opprøret – intifadaen – brøt ut i 1987, og var motstandsgruppens aller mest sentrale og betydningsfulle leder. Israel oppfattet ham som en stor sikkerhetsrisiko og nektet å forhandle om en fangeutveksling. To dager senere ble liket av Toledano funnet i snøslapset like ved den jødiske bosettingen Kfar Adumim, i utkanten av Jerusalem. Politimannen hadde merker etter å ha blitt kvalt, og var knivstukket flere ganger. Trolig ble han drept bare et par timer etter at fristen for å utlevere Yassin utløp.2 Den israelske responsen på drapet kom raskt. Over tusen palestinske menn ble altså arrestert på Vestbredden og Gazastripen, som Israel ikke 16

bare hadde okkupert, men også hadde hatt full militær kontroll over siden 1967. 415 menn med tilknytning til Hamas og den væpnede organisasjonen Islamsk hellig krig ble stuet om bord i busser og sendt nordover. Israel erne håpet at de ville forsvinne, for så aldri å vende tilbake. Som presseoffiser for den norske styrken var jeg vitne til noe langt større enn jeg forstod denne kalde desemberkvelden. Blant dem som ble skysset gjennom kontrollpostene bemannet av væpnede norske soldater, var Hamas-ledere som Abd al-Aziz Rantisi, Ismail Haniyeh og Mahmoud al-Zahar. Førstnevnte ble senere politisk leder for Hamas. Haniyeh og al-Zahar ble utnevnt til henholdsvis statsminister og utenriksminister da Hamas mer enn tretten år senere vant det palestinske valget. Jeg skulle etter hvert få muligheten til å treffe flere av dem. De palestinske fangene ble fraktet gjennom ansvarsområdet til den norske bataljonen, Norbatt, videre gjennom den israelskokkuperte delen av Sør-Libanon, for så å bli sluppet av på en vei oppe i fjellene ved Marj al-Zohour, helt sør i Bekaa-dalen. Derfra gikk de flere kilometer til fots i desemberkulden, helt til de ble stanset av soldater fra den libanesiske hæren. Libaneserne hadde siden 1948 hatt et særdeles anstrengt forhold til landets store palestinske flyktningepopulasjon, som utgjorde rundt ti prosent av hele Libanons befolkning. Mange av dem hadde vært i landet helt siden staten Israel ble opprettet. Andre ankom etter den israelsk-arabiske krigen i 1967. I Libanon var de lei trøbbel forårsaket av palestinere. I 1971 ble PLO-lederen Yasser Arafat og flere tusen av hans palestinske geriljakrigere kastet ut av Jordan, etter å ha blitt beseiret av jordanske styrker i den nesten ett år lange borgerkrigen kalt Svart september. Jordans Kong Hussein jaget PLO ut av landet, fordi palestinernes stadige angrep mot Israel og den israelskokkuperte Vestbredden førte til israelske militære angrep mot Jordan. Arafat forflyttet derfor sine menn og baser til L ibanon, for å fortsette kampen mot Israel derfra. Dette bidro til å forstyrre den allerede skjøre sikkerhetssituasjonen i Libanon så kraftig at det brøt ut en voldsom borgerkrig i 1975. Så fulgte to israelske invasjoner av Libanon, i

1978 og 1982, som i hovedsak var fremprovosert av at palestinerne gjennomførte operasjoner mot Israel fra Sør-Libanon. Når nå enda flere palestinere ble sendt over grensen, noen av dem militante ledere, sa libanesiske myndigheter stopp. De utviste palestinerne befant seg plutselig i et slags ingenmannsland mellom israelske og libanesiske soldater. De kom verken frem eller tilbake, og stod bom fast oppe i fjellene midtvinters. I løpet av timer ble nødhjelp sendt inn til dem. Norske soldater hjalp til med å frakte inn tepper og telt fra Røde kors. Vi var på oppdrag for FN, og ble av og til pålagt å utføre humanitære oppgaver. Et opplegg for faste vannforsyninger med Norbatts vannvogn ble etablert. Journalister strømmet til fra både den israelske okkupasjonssonen i sør og det libanesisk kontrollerte området i nord for å fotografere og intervjue palestinerne som var tvangssendt i eksil. Palestinerne etablerte raskt en teltleir der det var mulig å leve også under de verste vinterstormene. Israels historie inneholder en rekke eksempler på hvordan den jødiske staten har fordrevet og jaget vekk sine motstandere i håp om at problemene rundt dem forsvinner. Realiteten er at problemene ofte vokser. De over 400 palestinerne i fjellet nord for den norske bataljonen forsvant heller ikke, slik israelerne ønsket. Riktignok var det glissent med folk mellom teltene av og til, men det skyldtes at flere av dem ble fraktet til den iranske revolusjonsgardens treningsbaser i Bekaadalen i Libanon, eller til Syria og Iran. Der fikk de både grunnkurs og skolering i geriljakrigføring for videre komne. De iranske soldatene hadde lang og tøff krigserfaring fra krigen mot nabolandet Irak. Nå ble denne erfaringen videreført til andre som ønsket å slåss mot en felles fiende, Israel. Bånd ble knyttet. Opplæring i militær organisering, logistikk og stridsteknikk ble gitt. Palestinerne forberedte seg på å reise tilbake til Palestina for å fortsette kampen mot Israel. Farligere enn noensinne.

Et par dager etter min første nærkontakt med den israelsk-palestinske konflikten svingte jeg innom bataljonshovedkvarteret på toppen av det vi kalte Falkehøyden. Jeg fikk med meg en bunke post på vei til den lille bygningen som huset mitt eget kontor, et mørkerom og bataljonens radiostasjon. Det var bare noen uker siden jeg i en alder av 25 hadde startet på det over et år lange engasjementet som den norske styrkens PIO, presse- og informasjonsoffiser. En jobb jeg ble tilbudt på grunn av en kortere journalist karriere i Norge og gjennomførte journalist- og statsviterstudier fra USA. Jeg la de mange julehilsenene som skulle videreformidles til soldatene via radiostasjonen ned i en allerede velfylt eske, og tok med et brev adressert til meg selv inn på kontoret. Det var en fôret, brun konvolutt fra Forsvarsdepartementet i Oslo. I konvolutten lå en kassett med et følgebrev som forklarte at dette var forsvarsminister Johan Jørgen Holsts innleste julehilsen til de norske soldatene i Sør-Libanon. Jeg tok med meg kassetten inn i radiostasjonens kontrollrom for å lytte. I litt over et år hadde det vært gjort seriøse forsøk på å forhandle frem en fredsavtale mellom Israel og palestinerne. USA hadde under president George H. W. Bush (den eldste av Bush-presidentene) på begynnelsen av 90-tallet maktet å samle en usannsynlig koalisjon av arabiske allierte i kampen mot Irak og Saddam Hussein. Etter å ha presset de irakiske styrkene tilbake fra Kuwait og over grensen i 1991, ville Bush utnytte USAs nyvunne godvilje fra sine nye allierte blant de arabiske landene. Den kalde krigen var i prinsippet over, og sammen med Sovjetunionen klarte amerikanerne å lokke og presse Israel, flere araberstater og palestinere til en første forhandlingsrunde i Madrid høsten 1991. For Israel var den amerikanske tilnærmingen til araberne noe nytt – og truende. Målet med forhandlingene var å løse den uløseligste av alle konflikter, den mellom Israel og Palestina. Under den konservative statsministeren og Likud- lederen Yitzhak Shamir nektet Israel å møte PLO direkte. Men i korridorene rundt den storslåtte konferansesalen i den spanske hovedstaden pågikk hektisk telefonaktivitet mellom palestinske delegater og PLO-leder Yasser Arafat, som på den tiden var forvist til en eksiltilværelse i Tunisia.

Madrid-konferansen viste et internasjonalt ønske om å forsøke å finne en løsning på palestinernes situasjon. Ikke minst for å sikre stabiliteten i Midtøsten. Men fra talerstolen var aggresjonen stor, og den israelske statsministerens holdning til de okkuperte landområdene på Vestbredden og Gaza var godt kjent. Shamir ønsket videre utbygging av jødiske bosettinger på palestinsk land. Konferansen, som for øvrig ble avsluttet vel en måned før Sovjet unionens totale kollaps, ble forløperen til en rekke møter mellom partene. Det var tydelig at noen måtte få de palestinske og israelske lederne til å snakke sammen direkte, skulle man i det hele tatt kunne håpe på en eller annen form for løsning. Men partene var presset til forhandlingsbordet, og det skulle vise seg at selv om resten av verden ønsket fred i Midtøsten, var mistilliten mellom israelerne og palestinerne så stor at når andre så tegn på en positiv utvikling, gravde partene bare dypere skyttergraver. Selv om møtene fortsatte gjennom det neste året, klarte man ikke å opprette direkte dialog på høyeste nivå. Kassetten fra forsvarsministeren gled på plass. Jeg dyttet inn dekselet, og trykket inn play-knappen. «Kjære fredsbevarere», startet Johan Jørgen Holst. Forsvarsministeren fortalte hvor viktig jobb vi gjorde i FNs buffersone mellom de krigførende partene i de libanesiske fjellene. «Dere viser mot og vilje til å gjøre verden tryggere. Det står det respekt av.» Så sa mannen som snart skulle bli utenriksminister og et symbol på den norske evnen til å skape dialog, noe interessant. Han snakket om de viktige forhandlingene som var ført for å skape fred i regionen, og at han så optimistisk på sjansen for å lykkes. «Jeg tror vi står foran et år der det kan skje noe som endrer Midtøsten.» Jeg skjønte ikke hvor mye profeti dette budskapet skulle vise seg å inneholde. Det gjorde nok heller ikke Holst, som ennå ikke var involvert i planene som førte til at palestinske og israelske forhandlere bare en måned senere skulle møte hverandre i all hemmelighet på en gammel herregård i 20

Norge. Men noe stort var under oppseiling og skulle for alvor sette norsk fredsdiplomati på kartet. Johan Jørgen Holst avsluttet med å ønske oss en fredelig jul og et riktig godt nyttår. Jeg spolte kassetten tilbake til start, og la den klar på et trygt sted for avspilling på riktig tidspunkt.