Feil medisin

Are Saastad

Feil medisin Historien om Norges største sykehusskandale

© 2013 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: Teft design AS. Torfinn Solbrekke Omslagsfoto: NTB SCANPIX Layout: Typeline | Line Monrad-Hansen Papir: 80 g Holmen Book Cream 1,8 Boka er satt med Sabon 10,5/13,5 pkt.

Repro: Løvaas Lito Trykk og innbinding: Scandbook AB ISBN: 978-82-489-1188-3

Kagge Forlag AS Stortingsg. 12 0161 Oslo www.kagge.no

Til min mor, Ada.* Og til Reiulf.**

* Det var Ada Marita Saastad, min mor, som fikk meg til å begynne å jobbe på Gaustad sykehus. Hun utdannet seg til aktivitør etter at vi barna var blitt ganske store, og begynte å jobbe på Gaustad sykehus i 1975 (det store kvinneåret!). Der tok hun og hennes kollega Kaja Collett, senere også Margrith Broch, fatt på en nesten umulig oppgave med å skape et meningsfylt aktivitetstilbud for pasienter som de aller fleste hadde gitt opp. Etter noen år utdannet mamma seg til hjelpepleier på Gaustads gode og nå for lengst nedlagte hjelpepleierskole, og deretter begynte hun å jobbe i turnus på Avdeling C M II, seinere akuttpsykiatrisk Post 3.Der jobbet hun fast til hun var 70 år, og deretter var hun ekstravakt i flere år. Hun elsket Gaustad, pasientene og arbeidsmiljøet sitt, og hun var så å si aldri borte fra jobben. De siste årene var hun plaget av alvorlig sykdom. Det gjorde henne glad da hun hørte jeg hadde fått kontrakt med Kagge Forlag for å skrive denne boka. 2. mars 2012 døde mamma. Hun var så mange ting, blant dem en stor lesehest, men denne boka rakk hun altså aldri å lese. Jeg er likevel sikker på at mamma har glede av å vite at boka er skrevet til ære for henne – en av velferdsstatens sanne bærebjelker. ** Jeg er stolt av å kunne kalle meg Reiulf Steens venn. Reiulf har, med sitt milde vesen, sine store kunnskaper, sin skarpe analytiske evne, sin uovertrufne veltalenhet og sitt varme hjerte betydd svært mye for meg. Uten ham hadde denne boka ikke blitt til. Med ham og det Steenske parti håper jeg vi kan endre retningen til det mye større partiet.

Innhold FORORD

9

Hvorfor akkurat jeg?

11

2001: DEN STORE REFORMEN

21

Tønnes triumf Her er det du skal legge fram, Gunhild Loddet er kastet Blomster er ikke kjernevirksomhet Statistikk mot nyfødte Groruddalen ut av Oslo

23 31 38 41 47 57

2005: HÅPET ER RØDGRØNT

65

Det er Jens som er problemet Om å tute med ulvene Ingen tid for nøling La oss bli ferdige med skiten Sanden endrer retning

68 74 85 96 103

2009: KOLOSS PÅ LEIRFØTTER

119

Den klart beste kandidaten En blek, men fattet direktør Davidsens taushet Jeg er sikker på at dette skal bli bra

121 133 151 160

2010: BORT MED AKER

169

En snorklipping som ikke skulle funnet sted Den svarte onsdagen Kampen blir nasjonal Situasjonen vurderes som svært alvorlig Her spiller ingen kort Det var i alle fall ikke telefonens skyld

171 178 190 199 212 216

2011: MOT SAMMENBRUDD

231

Du og dette demokratiet ditt Hatlens sorti Best å si fra selv Sykehuset kollapser, sier legene

232 237 246 251

2012: JUVELEN FUNKLER IKKE

259

Ti år er nok If there’s no problem, don’t fix it En moderne Brand?

261 268 283

Takk Navneregister Noter

289 294 297

FORORD Denne boka handler om noe av det viktigste og mest skremmende som skjer i Norge i dag. Det har tatt 150 år å bygge den norske velferdsstaten. Den er mangfoldig og kan ved første øyekast virke robust. I dag demonteres velferdsstaten raskt.

Feil medisin tar for seg helseskandalen i hovedstadsområdet. Tre store sykehus i Oslo er slått sammen til én mislykket kjempe, og et stort sykehus i Akershus har fått langt flere pasienter enn det kan håndtere. Skandalen er en direkte følge av utviklingen i løpet av de elleve årene med sykehusreformen som Jens Stoltenbergs første regjering innførte i 2001.

Stoltenbergs prestisjefylte reform rammer deg direkte. Helsevesenet er en av velferdsstatens viktigste bestanddeler. Sykehusene våre representerer sikkerhetsnettet når vi er på vårt aller svakeste og fullstendig avhengige av samfunnets hjelp. Før eller siden gjelder dette oss alle.

Boka du nå holder, er en personlig beretning fra innsiden. Den starter med et kapittel der jeg presenterer meg selv. Resten av boka beskriver utviklingen fra år 2002 og fram til i dag.

Selv om Feil medisin først og fremst dreier seg om utviklingen på 9

sykehusene i hovedstadsområdet, beskriver boka en virkelighet som vil være gjenkjennelig også i andre deler av landet. Det er uansett slik at det som skjer i Oslo både vil få, og allerede har fått, store ringvirkninger. Skandalen er på mange måter nasjonal.

Sykehusskandalen er et resultat av bevisste valg som aldri burde vært truffet. Oppsiktsvekkende nok befinner de mest ansvarlige seg i partiet som mer enn noe annet har konstruert velferdsstaten: Arbeiderpartiet.

De ansvarlige ser i liten grad ut til å ha forstått hva de har gjort.

Jeg håper med dette å kunne bidra til en debatt som kan endre retningen for sykehuspolitikken i Norge. Jeg håper det ikke er for seint.

Are Saastad, Oslo, mars 2013

Statistikk mot nyfødte Juni 2003 Det er bare ikke til å fatte og forstå, men dagens aviser levner ingen tvil. Legges ned?

– Skal det liksom ikke være bruk for oss, nå da?

De ansatte som er samlet til morgenrapport på vaktrommet på fødeavdelingens ABC-enhet,49 er i ferd med å legge bak seg en tøff natt – ofte de aller mest hektiske timene på en fødeavdeling. At det har vært en natt med fullmåne, har ikke lettet presset. På en fødeavdeling er ingen i tvil om at mennesket er påvirket av naturen.

Rapporter skal skrives, og et nytt vaktlag skal på. Et par litt kompliserte fødsler har det vært, men ingen dramatikk. Bruk av sugekopp ved forløsning er ren rutine, selv når epiduralbedøvelse erstattes med fødsel i vann, som denne posten har spesialisert seg på.

Natta har til fulle vist at det er behov for ABC-enheten på Aker.

Nå er de ansatte preget av vantro. Vet ikke ledelsen hva de gjør?

Avdelingen er viden kjent for sine gode resultater og sin lange erfaring med alternative og myke fødsler. Avdelingen er også den eneste i landet i sitt slag. Erfaringen som her er bygd opp, er i stor grad fruktene av kunnskap utviklet i dialog med de fødende selv og 47

etter lang tids utprøving. Mye tilskrives at avdelingen har valgt å la seg lede av en jordmor. Mange mener det har gitt avdelingen en mer virkelighetsnær tilnærming.

Hvert år får rundt 1800 Osloborgere se verden for første gang på Akers fødeavdeling.50 Det er en stor oppgave å ta seg av barna og deres utslitte og lykkelige mødre. Dette er altså en jordmorstyrt avdeling, men som vel å merke er nøye medisinsk overvåket og korrigert av avdelingens fødselsleger, flere av dem svært erfarne og med internasjonalt ry.

På tross av de gode resultatene er organisasjonsmodellen omstridt. Eller er modellen omstridt nettopp på grunn av resultatene? De gjør det i alle fall annerledes på Ullevål der tingenes tilstand er som den alltid har vært: Legene leder, mens jordmødrene ledes. Slik er det på Rikshospitalet også. Nesten overalt er det slik.

Akers modell har bevist at det finnes andre og vel så gode måter som den tradisjonelle. For noen er dette kanskje truende?

Det ristes på hoder over kaffekoppene. En ung fødselslege slår seg på låret og bryter ut i en kort latter. Latteren er ikke av det muntre slaget. Hun peker på avisen som ligger oppslått på bordet foran seg.

– Men se hva de får seg til å si, da, dere! De sier rett ut at det ikke er behov for så mange fødeplasser i Oslo. Fødetallene skal liksom ned i årene som kommer. Hva i huleste er det de snakker om?

Legen, som heter Unni, ser på de andre rundt bordet.

– Har dere merket at det har blitt mindre å gjøre de siste årene?

Kollegene humrer. Alle vet det jo, at trykket øker for hvert år.

Ikke minst her i bunnen av Groruddalen, Akers opptaksområde, der befolkningsveksten er til å ta og føle på, og der mange av våre nye landsmenn også bosetter seg fordi det er her de billigste leilighetene for barnefamilier finnes. Dette vet da alle, sier de på vaktrommet.

Bortsett altså fra viseadministrerende direktør i Helse Øst, Bente Mikkelsen, som mener at Oslo-befolkningen vil minke i årene som kommer.

Det er altså Mikkelsen som mener dette, hun som både er styreleder for Aker universitetssykehus og som selv har jobbet som gynekolog! En gang i tiden.

48

– Dette er så dumt at det ikke er sikkert at det blir noe av. Vet dere, jeg syns ikke vi skal tenke på det engang, det tar bare bort energien fra jobben vi skal gjøre, sier Unni.

En eldre jordmor som nettopp har satt seg, skotter på avisen og flytter blikket til den unge legen. Den blodige uniformen og det svette ansiktet tyder på en aktiv vakt og på at enda et lite menneske nå har kommet til verden i en stadig større by. Berit tørker pannen med håndbaken og utbryter: – Det er lenge siden jeg sluttet å tro på fornuften, Unni. Jeg tror dessverre de har bestemt seg. Vi er altfor gode for dem, dere skjønner vel det? Folk elsker jo Aker på grunn av oss.

Berit dasker hånden i bordplata.

– Men meg får de altså ikke flytta på. Jeg går av med AFP, tvert, om de vil ha meg til Ullevål. Den saken er bra sikker. Jeg vil ikke jobbe på en fødefabrikk.

* I juni 2003 vedtok styret i Helse Øst å legge ned Akers fødeavdeling fra 24. mai året etter. Begrunnelsen var, som de ansatte allerede hadde lest i avisene, at fødetallene for Oslo i de påfølgende årene ville vise en nedadgående tendens.51 Ifølge det regionale helseforetaket kunne derfor antallet fødeplasser begrenses. Det var godt mulig, mente regionledelsen, å håndtere hovedstadens fødende de neste årene på Ullevål sykehus i tillegg til fødeavdelingen på Akershus universitetssykehus – et sykehus det også nylig var vedtatt å bygge kraftig ut.

Helseforetaket og dets driftige viseadministrerende direktør, Bente Mikkelsen, hentet tallgrunnlaget for befolkningsutviklingen fra Statistisk sentralbyrå (SSB).

I etterkant har mange stusset på dette tallgrunnlaget og ønsket å kikke Bente Mikkelsen i kortene. De har ikke fått rede på hvilket materiale Mikkelsen baserte seg på. Henvendelser til det regionale helseforetaket om innsyn i gamle saksdokumenter fører ikke fram, med henvisning til at helseforetaket nå har skiftet navn til Helse 49

Sør-Øst. Stadig nye nettsider ser ut til å gi både mindre og vanskeligere tilgjengelig informasjon.

Flere har opplevd det som påfallende at akkurat tallene for befolkningsutviklingen forut for vedtaket i 2003 skal være så vanskelige å finne, all den tid den samme Mikkelsen som i 2003 både var styreleder for Aker universitetssykehus HF og viseadministrerende direktør i Helse Øst, fortsatte som Helse Sør-Østs administrerende direktør helt fram til november 2012.

Statistisk sentralbyrå (SSB) er mye lettere å kikke i kortene enn Helse Sør-Øst. SSBs daværende befolkningsframskrivinger for Oslos befolkning, for eksempel for årene 2002–2008 er slett ingen hemmelighet. De kan enkelt lastes ned fra SSBs nettsider.

I likhet med alle sentralbyråets prognoser opererte også denne med ulike variabler basert på ulik grad av sannsynlighet. Den mest sannsynlige prognosen kalles middels nasjonal vekst, eller MMMM. Ifølge MMMM-prognosen for årene 2002–2008 var Oslos befolkning forventet å øke med om lag 5 %. I antall innbyggere, som i Oslo i 2002 var 512 589, innebar dette en sannsynlig økning i den samme perioden på 24 225, til 536 814. Selvfølgelig mente ikke SSB at hele befolkningsøkningen ville komme i form av nyfødte. Fratrukket den delen av folketallsveksten som kunne tilskrives innvandring og tilflytting, ville nye babyer født av kvinner som allerede var bosatt i Oslo, i 2008 ligge på om lag samme nivå som i 2002. Mens aldersgruppa 0 til 4 år i 2002 tellet 33 078, ville den samme gruppa ifølge statistikerne være på 33 039 i 2008. Det tilsvarer en svært stabil folketallsutvikling, også blant de nyfødte.

I klartekst: Alene antallet nyfødte i Oslo ville altså ifølge SSBs folketallsprognose mer eller mindre stå stille – mens Helse Øst og Bente Mikkelsen fortalte mediene, befolkningen og de ansatte på Oslos sykehus at den ville synke med 5 %.52 Deretter vedtok styret å nedlegge jordmor Berit og fødselslege Unnis fødeavdeling, anerkjent som en av Oslos beste.

Det er ingen grunn til å tro at Helse Øst vedtok nedleggelsen av fødeavdelingen på Aker fordi de ønsket å gi befolkningen et dårligere sykehustilbud. Gynekologspesialist Bente Mikkelsen hadde 50

utmerket innsikt i, og sikkert også tillit til, nettopp denne delen av helsevesenet vårt. Samtidig var Mikkelsen nå ansatt som viseadministrerende direktør i et av landets regionale helseforetak, en organisering hun hadde tro på. De politiske føringene fra departementet for denne organiseringen var mange. Departementets årlige bestillingsdokument levnet på ingen måte tvil om at sentralisering var foretrukket. Ønsket om stordrift var tydelig. Viseadministrerende direktør Mikkelsen oppfattet sin nye rolle korrekt: å utføre bestillingene hun og det regionale foretaket fikk fra eier, gjennomført med klokskap basert på foretakets samlede faglige kompetanse.

Kan vi likevel si at Bente Mikkelsen løy om faktagrunnlaget for Akers fødeavdeling? Fantes det overhodet noe troverdig tallmateriale for beslutningen som skulle fattes i 2003, og som resultat skulle komme til å gi et betydelig lavere antall fødeplasser i hovedstaden i årene etter?

En hypotese kan være at Mikkelsen, dersom hun ønsker å uttale seg om dette, vil vise til en av SSBs mindre sannsynlige prognoser. De minst sannsynlige prognosene kalles lav nasjonal vekst (LLML) eller høy nasjonal vekst (HHMH), der folketallsutviklingen henholdsvis settes lavere eller høyere enn det som anses sannsynlig.

Ifølge den radikale HHMH-prognosen ville Oslos befolkning øke betydelig mer i den samme perioden, inkludert et større antall barnefødsler. Skulle man derimot legge LLML-prognosen til grunn, så ville antallet nyfødte vise en nedgang – mens det totale folketallet fortsatt ville øke. Vi må derfor anta at det nettopp var denne konservative prognosen Helse Øst bygde sitt vedtak på i juni 2003.

Statistikere anbefaler generelt at man ikke baserer seg på prognosers minst sannsynlige variabler. Usikkerheten, særlig i et lengre perspektiv, blir for stor til å danne noe grunnlag for kvalifiserte beslutninger. Dersom styret i Helse Øst i 2003 virkelig la reelle tall fra SSB til grunn for sin beslutning, må de altså ha trosset statistikernes anbefaling og lagt seg på en av de minst sannsynlige prognosene – den som ga et resultat som kunne forsvare en reduksjon i fødetilbudet i Oslo.

Høyst sannsynlig la altså administrasjonen i Helse Øst SSBs 51

konservative LLML-prognose til grunn for sin anbefaling til styret i det regionale helseforetaket. Styret i Helse Øst vedtok deretter nedleggelse tilsynelatende uten å sette spørsmålstegn ved administrasjonens anbefaling.

Tvert om. Helse Østs styreleder Siri Hatlen gjentok Mikkelsens prognose og gjorde den til sin. Hatlen var til og med svært spesifikk i sine uttalelser.

– Beregninger fra Statistisk sentralbyrå viser en nedgang i fødselstallene på 5 % de neste ti årene, samtidig som vi har en generell overkapasitet ved fødeavdelingene, sa Hatlen til NTB.53 Det hele var mildt sagt dristig. Spørsmålet er: Var det uforsvarlig?

Ingen vil i etterkant bry seg om dristig omgang med tall i planleggingen dersom virkeligheten ender som spådommen. Det forholder seg imidlertid ikke slik i dette tilfellet. Når det gjelder antallet fødsler i årene etter 2003, er virkelighetens dom helt nådeløs.

I motsetning til for eksempel de fleste muskel- og skjelettlidelser, som relativt sjelden er så akutte at pasientene ikke kan plasseres på en venteliste om tilbudet av behandlingsplasser er lavere enn behovet, så er en fødsel en helt akutt tilstand. Når barnet først vil ut, lar det seg i svært liten grad hindres av mangel på fødeplasser. Barn er gjennomsnittlig 40 uker i mors liv – deretter kommer de.

Gravide som fødte i Oslo etter 24. mai 2004, da Akers fødeavdeling ble nedlagt, viste ingen økt evne til å tilpasse sine fødsler til det regionale helseforetakets skrivebordsvedtak.

Barna kom, og det i stort antall.

Allerede et år etter nedleggelsen økte Oslo-befolkningen markant, for øvrig helt i tråd med utviklingen i årene forut for dette. Ikke bare økte tilstrømningen av innvandrere og innflyttere; også familiegjenforeninger og fødetall gikk opp. Utviklingen viste snart også en slags «renters rente»-tendens. Mange av våre nye landsmenn viste seg å ha en høyere grad av fertilitet (fruktbarhet) enn den opprinnelige befolkningen. Det ga flere barn per nyinnflyttet kvinne sammenliknet med tilsvarende «norsk» kvinne, født i Norge.

Utviklingen akselererte, altså.

SSBs MMMM-prognose, den som altså så mest sannsynlig ut i 52

2003, ble raskt forbigått. Allerede i 2011 var folketallet større enn det forskerne i 2002 mente ville nås først i 2020. Den konservative LLML-prognosen, som vi nå har all grunn til å anta at Bente Mikkelsen valgte å legge til grunn, ble dermed regelrett smadret.

Ikke engang SSBs mest radikale prognose for befolkningsvekst, HHMH-prognosen, viste seg å holde stikk målt mot virkeligheten.

Mens denne spådde at antallet innbyggere i Oslo i 2015 ville være om lag 591 687, viser de reelle tallene at byens befolkning allerede ved årsskiftet 2011 var på 599 230 mennesker. Snart etter passerte befolkningen 600 000, og 1. januar 2013 bodde det hele 623 966 mennesker i hovedstaden. Én lærdom kan man i alle fall trekke av dette: Selv Statistisk sentralbyrå kan ta feil. Folketallsutviklingen i Oslo har vist en langt høyere vekst enn byråets mest radikale prognose i 2002 klarte å fange opp.

Bente Mikkelsen – og Siri Hatlen – løy altså ikke. Det de og styret i Helse Øst derimot gjorde seg skyldige i, var å legge langtidsplaner for fødetilbudet i hovedstadsområdet på grunnlag av høyst usikre prognoser for befolkningsvekst i Oslo.

Mener sykehusadministratorene at de selv har mandat til å ta unødvendige sjanser? Sjansetakingen i 2003 ga i alle fall raskt helt konkrete og merkbare følger for kvinner i Oslo.

I 2003, siste hele driftsår, hjalp altså Akers fødeavdeling 1800 Oslo-borgere til verden. Sammen med fødetilbudet på Ullevål og Rikshospitalet var dette nok til å sikre de aller fleste fødende Oslokvinner plass innen byens grenser. Allerede året etter, da fødeavdelingen på Aker ble nedlagt, viste derimot statistikken at om lag 1700 Oslo-kvinner ble nødt til å føde på sykehus utenfor byen: i Drammen, i Asker og Bærum, i Fredrikstad og ikke minst – på Ahus.

Virkeligheten avslørte allerede etter bare ett år at Helse Øst hadde tatt grundig feil.

Hvilke ulemper utsatte dette byens befolkning for? Noe av svaret får vi kanskje i Marta Breens lille bok Rosa streker, røde tall, der forfatteren med utgangspunkt i sin opplevelse som fødende kvinne på Ullevål viser et fødetilbud på rask vei mot å bli helautomatisert: 53

«Gravide blir fremdeles avvist på Ullevål. Sykehusenes økonomer teller og teller på fødsler og senger, men systemene svikter stadig.

Hovedproblemet er at sykehusene er livredde for overkapasitet, det vil si dager der noen (senger) står tomme, eller ‘for mange’ er på jobb.» 54 Ifølge Breen er det i dag 10 000 årlige fødsler på Ullevål, mens det i 2004 var 5400.

Fantes det da ingen som sa fra, som rettet en advarende pekefinger mot Helse Øst før de fattet sitt skadelige vedtak om fødeavdelingen? Kan styret i helseregionen skylde på at de ikke hadde forutsetninger til å forstå hva de stemte over, eller at virkeligheten endret seg helt uventet og at det er altfor lett å være etterpåklok?

Svaret er at det haglet med advarsler. Debatten raste i avisene i forkant av beslutningen.

Blant annet satte et samlet politisk miljø i Oslo seg imot nedleggelse. Både bystyret og byrådet markerte dette gjentatte ganger i mediene og i høringssvar og brev til Helse Øst. Arbeiderpartiets fraksjonsleder i helse- og sosialkomiteen, Trond Jensrud, argumenterte for at Oslo ville få et forringet fødetilbud som følge av helseregionens planer.55 – Jeg håper vi kan være enige om at også i Oslo er sykehus lokale, sa Jensrud i spørretimen i Oslo bystyre 18. oktober 2003.

Ap-politikeren, som for øvrig seinere selv ble hentet inn til styreverv i helseregionen, hadde daværende helseminister Dagfinn Høybråten i tankene. Høybråten valgte nemlig å ikke sette seg mot Helse Østs vedtak om nedleggelse av fødeavdelingen på Aker, mens han på den annen side valgte å argumentere for hensynet til det lokale sykehustilbudet på Gjøvik, da han samme år grep inn og reddet den nedleggingstruede fødeavdelingen i Mjøsbyen.

Også Den Norske Jordmorforening, foreningen Fødsel i fokus og en egen aksjonsgruppe for alternativ fødsel markerte seg mot nedleggelsen av Akers fødeavdeling med utallige leserinnlegg, høringssvar og demonstrasjoner. De argumenterte med at det allerede var fullt på alle Osloregionens fødeavdelinger. En nedleggelse av Aker ville forverre situasjonen ytterligere, mente jordmødrenes fagforening.

54

Internt i jordmorkretser var frustrasjonen enda større. I et notat fortalte en jordmor at hun anså det som var i ferd med å skje med fødetilbudet i Oslo som skremmende: «Jeg er jordmor på Rikshospitalet. Og der er det fullt kjør dagen lang. Vi har til og med måttet sende bort kvinner som er i fødsel til andre sykehus. Jeg tror at når fødeavdelingen på Aker legges ned, vil fødetilbudet i Oslo bli betydelig dårligere.»56 Det fantes riktignok også dem som beroliget og mente en nedleggelse av fødeavdelingen på Aker ikke ville få noen stor betydning. I deler av Ullevål-miljøet ble nedleggelsen nærmest hilst velkommen.

– Det er svært uheldig at det spres uro for hvilket tilbud de fødende får. De vil få et godt tilbud. Det kan jeg garantere, sa avdelingsoverjordmor Kristi Hjelle på Ullevål.57 I desember protesterte likevel Oslos helsebyråd Margareth Eckbo fra Fremskrittspartiet mot nedleggelsen i et skarpt brev til styreleder i Helse Øst, Siri Hatlen. Eckbo beskrev nedleggelsen som «svært kontroversiell»: «Kapasiteten ved fødeavdelingene i Oslo (…) synes å være helt marginal. (…) Den nåværende situasjon i Oslo, der selv fødende som har fått et tilbud ved et sykehus i hovedstaden risikerer å bli overført til et annet sykehus med kort varsel for å føde, er ikke tilfredsstillende. Situasjonen vil forverres dersom fødetilbudet ved Aker sykehus nedlegges.»58 Ved en nedleggelse av Akers fødeavdeling ville også Oslos eneste ammeklinikk forsvinne. Dette opprørte overlege Gro Nylander, leder for Nasjonalt ammesenter ved kvinneklinikken på Rikshospitalet.

– Det er kjempetrist. Helsestasjonene har ikke samme type spisskompetanse som klinikken på Aker, som er et veldig verdifullt tilskudd, sa Nylander.59 Jordmødrene på Aker sto selv i spissen for protestene. Etter at Aker ble bedt om å ta over 20 ukentlige fødsler fra Ullevål i januar og februar 2004 fordi fødeavdelingen der var sprengt, viste jordmor Unni Tryti til at sykehusene både i Østfold og Akershus også gikk med nesten full kapasitet allerede.

55

– Vi advarer mot det forverrede tilbudet til fødende neste år. Selv i dag er det vanskelig å finne plasser nok, sa Tryti til Aftenposten.60 Det regionale helseforetaket overså alle protester. Det endelige vedtaket om nedleggelse av Akers fødeavdeling, som ble fattet i begynnelsen av oktober 2003, stadfestet ikke bare nedleggelsen, det slo fast at det fra året etter skulle fødes 2000 færre barn i Oslo.

ABC-enheten fra Aker skulle flyttes til Ullevål sykehus som likevel ikke utvidet sitt totale antall plasser. Eventuelle fødsler man ikke fikk plass til på Ullevål eller Rikshospitalet, skulle sendes videre til Østfold eller Akershus.

Styret i Helse Øst fattet med andre ord vedtaket om nedleggelse av Akers fødeavdeling ganske godt informert og på tross av klare advarsler fra fagfolk og politikere. De valgte bevisst å overse de faglige innvendingene, og de blåste i protestene. De gjorde det etter all sannsynlighet basert på prognoser for befolkningsvekst som de burde ha forstått var høyst usikre.

Styrets vedtak ble fattet mot bare to stemmer. Vedtaket uttrykker heller ingen form for tvil. I styret satt det vi må anta var kompetente mennesker.

Hvordan kunne styret vedta noe som ga så få ønskelige effekter?

Gitt alt det styret satt med av informasjon, og med en rimelig antakelse om at styret besto av ansvarlige mennesker, må svaret muligens søkes et annet sted enn i styret.

Kan resultatet man fikk, faktisk ha vært ønskelig?

Var hensikten med nedleggelsen slett ikke å gi fødende et tilpasset tilbud i Oslo, slik mediene og befolkningen ble fortalt, men tvert om? Kan årsaken til direktør Bente Mikkelsens og styreleder Siri Hatlens omgang med statistikk ikke ha vært å unngå lengre reisevei for de fødende, men snarere tvinge dem til å oppsøke andre sykehus med sine svulmende mager?

Et annet og oppsiktsvekkende vedtak i Helse Øst høsten 2003 kan tyde på nettopp det.