Feil sted, feil tid

Gillian Mcallister Feil steD, Feil tiD

Oversatt av Line Gustad Fitzgerald

WRONG PLACE WRONG TIME Copyright © 2022 by Gillian McAllister

© Norsk utgave: Kagge Forlag 2023

Originalens tittel: Wrong Place Wrong Time Oversetter: Line Gustad Fitzgerald Omslagsdesign: Tine Poppe Papir: Holmen Book Cream 80 g Boka er satt med Corundum Text 12/15 Sats: akzidenz as | Dag Brekke Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia

ISBN: 978-82-489-3163-8

Kagge Forlag AS Tordenskiolds gate 2 0160 Oslo www.kagge.no

Til Felicity og Lucy: I ethvert multivers ville jeg hatt dere som agenter.

D a G 0, li K e etter M i D natt

JEN ER GLAD FOR at klokkene skal stilles tilbake i natt. Ytterligere en time, ekstra tid til å late som hun ikke sitter oppe og venter på sønnen.

Nå som klokken har passert midnatt, er det offisielt blitt 30. oktober. Snart halloween. Jen vet godt at Todd er atten år, at september-gutten hennes er voksen nå. Han kan gjøre akkurat som han vil.

Store deler av kvelden brukte hun på å skjære ut en mislykket gresskarlykt. Nå tenner hun den og stiller den i utsiktsvinduet, der hun har overblikk over innkjørselen. Hun skar ut lykten av samme grunn som det meste hun gjør, fordi hun syntes hun burde, men den er faktisk ganske fin på sitt taggete vis.

Hun hører Kellys skritt i etasjen over og snur seg. Det er ikke vanlig at ektemannen er våken så sent, for han er morgenfuglen, hun er natteravnen. Han kommer ut fra soverommet deres i øverste etasje. Håret er bustete og blåsvart i mørket. Han har ikke på seg et eneste plagg, bare et muntert lite smil i munnviken.

Han kommer ned trappen. Lyset treffer tatoveringen på håndleddet, en dato, den dagen han visste at han elsket henne: våren 2003. Jen ser på kroppen hans. Noen av de mørke hårene på brystet er blitt hvite det siste året, hans førtitredje. «Hatt det travelt?» Han peker på gresskaret.

«Alle de andre hadde gjort det», forklarer Jen tamt. «Alle naboene.»

«Samme det, vel», sier han. Typisk Kelly.

«Todd har ikke kommet hjem ennå.»

«I hans hode er det fortsatt tidlig.» Den myke walisiske aksenten henger igjen, som om ordene hans snubler over en fjellkjede. «Det er vel klokken ett? At han må være hjemme?»

Det er en vanlig samtale dem imellom. Hun bryr seg veldig, Kelly kanskje for lite, tenker Jen. Samtidig snur han seg, og der er den: Den aldeles perfekte rumpa hun har elsket i snart tjue år. Hun kikker ut igjen, ser etter Todd, så på Kelly igjen.

«Naboene kan se rumpa di», sier hun.

«De tror bare det er enda et gresskar», sier han, kjapp og skarp i replikken som en kniv. Vitsing. Det har alltid vært deres språk. «Kommer du og legger deg? Tenk at jeg er ferdig med Merrilocks», legger han til og strekker seg. Hele uka har gått med til å renovere et viktoriansk flisgulv i et hus i Merrilocks Road. Helt alene, akkurat slik Kelly vil ha det. Han hører på den ene podkasten etter den andre og ser knapt en sjel. Komplisert, litt urealisert, sånn er Kelly.

«Ja da», sier hun. «Om en liten stund. Jeg vil bare være sikker på at han kommer trygt hjem.»

«Han er her når som helst nå, med en kebab i hånden.»

Kelly peker på henne. «Så det er pommes frites du venter på?»

«Gi deg», sier Jen og smiler. Kelly blunker og går og legger seg.

Jen streifer rundt i huset. Hun tenker på en sak på jobben der et par ligger i skilsmisse og hovedsakelig krangler om et servise, men egentlig om et svik, selvfølgelig. Hun skulle ikke

sagt ja til den, hun har over tre hundre saker fra før. Men i det første møtet så Mrs. Vichare på Jen og sa: «Hvis jeg må gi ham det serviset, har jeg mistet absolutt alt jeg er glad i», og Jen hadde ikke klart å si nei. Hun skulle ønske hun ikke brydde seg fullt så mye – om fremmedes skilsmisser, om naboer, om helsikes gresskar – men det gjør hun.

Hun lager seg en kopp te, tar den med tilbake til utsiktsvinduet og fortsetter nattevåken. Hun skal vente så lenge hun må. Begge foreldreperiodene – spedbarnstiden og nesten voksen-fasen – er preget av søvnmangel, men av ulike grunner.

Dette vinduet, midt på fasaden på det treetasjes huset, var grunnen til at de kjøpte huset. «Vi kan stå der og speide fra slottsbalkongen», hadde Jen sagt og fått Kelly til å le.

Hun stirrer ut i oktobertåken, og der er Todd omsider, et stykke borte i gaten. Jen får øye på ham idet vintertiden begynner og klokkeslettet på mobilen går fra 01.59 til 01.00. Hun må smile: Siden klokkene stilles tilbake, er han ikke sent ute lenger. Todd i et nøtteskall. Den språklige og semantiske saltomortalen er viktigere enn poenget med innetiden.

Han går med lange skritt bortover gaten. Han er tynn som en strek og ser ikke ut til å legge på seg overhodet. Knærne stikker ut i dongeribuksene når han går. Tåken utenfor er fargeløs, trærne og fortauet svarte, luften gjennomskinnelig hvit. En verden i gråskala.

Gaten deres – innerst i Crosby i Merseyside – er ikke opplyst. Kelly monterte en Narnia-aktig lampe utenfor huset. Den var en overraskelse til henne, dyr og i smijern, og hun aner ikke hvordan han fikk råd til den. Lyset slås på når lampen fanger opp bevegelser.

Men – vent. Todd ser noe. Han bråstopper, myser. Jen følger blikket hans, og da ser hun det også: En skikkelse forter seg bortover gaten fra motsatt hold. Han er eldre enn Todd, mye eldre. Hun ser det på kroppen, på bevegelsene. Jen legger merke til sånne ting. Har alltid gjort det. Det er derfor hun er en god advokat.

Hun legger en varm håndflate mot det kalde vinduet. Noe er galt. Noe er i ferd med å skje. Jen er sikker uten at hun kan sette ord på det. Et fareinstinkt, den samme følelsen hun får av fyrverkeri og planoverganger og fjellstup. Tankene strømmer gjennom hodet som kameraklikk, en etter en etter en.

Hun setter koppen i vinduskarmen, roper på Kelly og tar to trinn om gangen ned trappen. Den stripete trappeløperen er ru mot de bare føttene. Hun slenger på seg sko, men nøler et øyeblikk med hånden på dørvrideren.

Hva – hva er det hun føler? Hun kan ikke forklare det.

Er det déjà vu? Det har hun nesten aldri. Hun blunker, og følelsen forsvinner, like flyktig som røyk. Hva var det? Hånden på messingvrideren? Det gule lampelyset utenfor? Nei, hun husker det ikke. Det er borte nå.

«Hva er det?» Kelly kommer etter mens han knytter den grå morgenkåpen i livet.

«Todd – han er – han er der ute sammen med … noen.»

De forter seg ut. Høstkulden kjøler ned huden hennes med det samme. Jen løper mot Todd og den fremmede. Men før hun skjønner hva som skjer, roper Kelly: «Stopp!»

Todd løper mot den fremmede, og øyeblikket etter tar han tak jakken hans. Han er klar til kamp, skyter fram skuldrene, de går i klinsj. Den fremmede stikker hånden i lommen.

Kelly løper mot dem med et panisk uttrykk, blikket farer til venstre og høyre, i begge retninger av gaten. «Todd! Nei!» roper han.

Og det er da Jen ser kniven.

Adrenalinet skjerper blikket idet hun ser det skje. Et raskt, enkelt stikk. Og så går alt langsommere: armens bevegelse bakover, klærne som stritter imot før de slipper taket i kniven. To hvite fjær slipper ut med knivbladet og flyter som viljeløse snøfnugg i den iskalde luften.

Jen stirrer mens blodet begynner å sprute, enorme mengder blod. Hun må ha falt på kne, for hun kjenner at småstein graver seg inn i knærne. Hun holder ham i armene, åpner jakken, kjenner varmen i blodet som strømmer over hendene, mellom fingrene, langs håndleddene.

Hun knepper opp skjorta. Brystkassen hans oversvømmes, og de tre myntinnkastene etter kniven flyter inn og ut av syne – det er som å lete etter bunnen i en rød dam. Hun er fullstendig kald.

«Nei.» Skriket hennes er grøtete og vått.

«Jen», sier Kelly hest.

Det er så mye blod. Hun legger ham ned i innkjørselen, bøyer seg fram og ser grundig etter. Hun håper hun tar feil, men et kort øyeblikk er hun sikker på at han ikke er der lenger. Måten det gylne lampelyset treffer øynene hans på, er ikke helt rett.

Natten er fullstendig stille, og etter noe som må ha vært flere minutter, blunker hun i sjokk og ser opp på sønnen sin. Kelly har flyttet Todd bort fra offeret og holder armene om ham. Kelly står med ryggen til henne, mens Todd kikker ned på henne over farens skulder med et nøytralt ansiktsuttrykk. Han slipper kniven. Det klinger som en kirkeklokke idet

metallet treffer den kalde asfalten. Han stryker hånden over ansiktet og etterlater et blodig spor.

Jen stirrer på ansiktet hans. Kanskje han angrer, kanskje ikke. Hun klarer ikke å se det. Jen kan tyde nesten hvem som helst, men Todd har hun aldri klart å tyde.

D a G 0, li K e etter 01.00

NOEN MÅ HA RINGT nødnummeret, for plutselig lyses gaten opp av klare blå streif. «Hva …?» sier Jen til Todd. «Hva …?» uttrykker alt: hvem, hvorfor, hva faen?

Kelly slipper taket i sønnen, ansiktet er blekt av sjokk, men han er taus, slik mannen hennes ofte er.

Todd ser verken på henne eller faren. «Mamma», sier han omsider. Går ikke barn alltid til mamma først? Hun strekker seg etter ham, men hun kan ikke gå fra offeret. Hun kan ikke slippe trykket mot sårene. Det kan gjøre det verre for alle. «Mamma», sier han igjen. Stemmen er brutt, lik tørr jord som sprekker i to. Han biter seg i leppen og ser vekk, bortover gaten.

«Todd», sier hun. Blodet skvalper over hendene som tykt badevann.

«Jeg var nødt», sier han, og endelig ser han på henne. Munnen hennes blir slakk av sjokk. Kellys hode faller ned mot brystet. Ermene på morgenkåpen hans er dekket av blod fra Todds hender. «Du», sier Kelly så lavt at Jen ikke er helt sikker på at han sa noe. «Todd.»

«Jeg var nødt», gjentar Todd mer bestemt. Han puster ut en røykstripe i den kalde luften. «Jeg hadde ikke noe valg», sier han, men denne gangen på tenåringers ugjenkallelige vis. Blålysene pulserer nærmere. Kelly stirrer på Todd. Leppene –hvite av blodmangel – mimer noe, kanskje et taust banneord.

Hun stirrer på ham, sønnen, denne voldelige gjerningsmannen, som liker datamaskiner og statistikk og – selv nå –ny julepysjamas brettet og lagt på sengen hver jul.

Kelly snur seg fåfengt i ring med fingrene i håret. Han har ikke sett på mannen en eneste gang. Øynene hans ser bare Todd.

Jen prøver å stoppe blodet som pulserer under hendene. Hun kan ikke forlate – offeret. Politiet er her, men ingen ambulanse ennå.

Todd skjelver fremdeles, av kulden eller sjokket, det vet hun ikke. «Hvem er han?» spør Jen. Hun har mange flere spørsmål, men Todd trekker på skuldrene uten å svare. Jen har lyst til å strekke ut armene, presse svarene ut av ham, men de kommer ikke.

«De kommer til å arrestere deg», sier Kelly lavt. En politimann løper mot dem. «Hør, ikke si noe. Greit? Vi skal …»

«Hvem er han?» Jen sier det altfor høyt, et skrik i natten. Hun prøver å få politimannen til å sakke på farten, vær så snill, saktere, bare gi oss litt tid.

Todd vender blikket mot henne igjen. «Jeg …», sier han, og for en gangs skyld har han ingen ordrik forklaring, ingen intellektuelle fakter. Ingenting, bare en ufullendt setning pustet ut i den fuktige luften mellom dem i de siste øyeblikkene før dette blir større enn familien deres.

Politibetjenten kommer bort til dem: høy, svart knivsikker vest, hvit skjorte, radio i venstre hånd. «Ekko fra Tango 2-45. På åstedet. Ambulanse er på vei.» Todd snur seg og ser på betjenten, én gang, to ganger, så på moren igjen. Det er nå. Det er nå han forklarer, før de trenger seg på med håndjernene og all politimakten.

Jen er iskald i ansiktet, hendene er varme av blod. Hun bare venter, redd for å røre på seg, for å miste øyekontakt. Det er Todd som bryter den. Han biter seg i leppen, stirrer ned på føttene. Og det er det.

En annen politimann flytter Jen bort fra den fremmede kroppen, og hun blir stående i oppkjørselen i joggesko og pysjamas, med våte og klissete hender, og bare ser på sønnen sin, og på ektemannen, som står der i morgenkåpen og prøver å forhandle med rettssystemet. Det er hun som burde ta ansvar. Hun er tross alt advokaten blant dem. Men hun er målløs. Fullstendig forvirret. Like fortapt som om hun nettopp landet på Nordpolen.

«Kan du bekrefte hva du heter?» sier den første politimannen til Todd. Andre betjenter kommer ut fra andre biler som maur ut av en tue.

Jen og Kelly tar et skritt fram, men Todd gjør noe da, en ørliten bevegelse. Han strekker ut hånden for å stanse dem.

«Todd Brotherhood», sier han tamt.

«Kan du si hva som skjedde?» spør betjenten.

«Vent nå litt», sier Jen og våkner til. «Du kan ikke forhøre ham i veikanten.»

«Vi drar til politistasjonen», sier Kelly inntrengende. «Og …»

«Jo, jeg stakk ham ned», avbryter Todd og peker på mannen på bakken. Han stikker hendene i lommen igjen og går nærmere politimannen. «Så du må vel arrestere meg.»

«Todd», sier Jen. «Ikke si mer.» Tårene setter seg fast i halsen. Dette kan ikke skje. Hun føler behov for en stiv drink, for å reise bakover i tid, for å kaste opp. Hele kroppen begynner å skjelve der ute i den absurde, forvirrende kulden.

«Todd Brotherhood, du har rett til å forholde deg taus», sier politimannen, «men taushet under avhør kan tale mot deg dersom …» Todd legger håndleddene inntil hverandre av fri vilje, som om han er med i en jævla film, og med et metallisk klikk får han håndjern på. Han har høye skuldre. Han fryser. Ansiktsuttrykket er nøytralt, til og med resignert. Jen klarer ikke, klarer ikke å slutte å stirre på ham.

«Det kan du ikke gjøre!» sier Kelly. «Er dette …?»

«Vent», sier Jen panisk til politimannen. «Vi blir vel med? Han er bare en ten…»

«Jeg er atten», sier Todd.

«Sett deg inn», sier politimannen til Todd og peker på bilen uten å høre på Jen. Over radioen sier han: «Ekko fra Tango 2-4-5. Gjør klar glattcelle.»

«Da kjører vi etter dere», sier hun fortvilt. «Jeg er advokat», legger hun forgjeves til, selv om hun ikke vet noe som helst om straffeloven. Men midt i en krise brenner morsinstinktet like klart og åpenbart som gresskaret i vinduet. De må bare finne ut hvorfor han gjorde det, få ham frifunnet og deretter skaffe ham hjelp. Det er det de må gjøre. Det er det de skal gjøre.

«Vi blir med», sier hun. «Vi møter dere på stasjonen.»

Politimannen møter omsider blikket hennes. Han kunne vært modell. Skarpskårne kinnbein. Faen, for en klisjé, men alle politifolk ser jo så unge ut nå? «Crosby politistasjon», svarer han og setter seg inn i bilen uten å si noe mer, og tar med seg sønnen hennes. Den andre betjenten sitter hos offeret. Jen orker nesten ikke tanken på ham. Hun kikker bort dit, bare én gang. Blodet, politimannens ansiktsuttrykk … Hun er sikker på at han er død.

Hun snur seg mot Kelly, og hun kommer aldri til å glemme blikket fra hennes stoiske mann. Hun ser inn i de mørkeblå øynene. Verden slutter å snurre et sekund, og i stillheten tenker Jen: Kelly er sinnbildet på et knust hjerte.

Politistasjonen presenterer seg for offentligheten med et hvitt skilt. MERSEYSIDE POLICE – CROSBY. Bak skiltet ligger en lav, bred bygning fra sekstitallet. Driver av oktoberløv har blåst inntil den lave muren rundt bygget. Jen stanser rett utenfor og parkerer ulovlig. Sønnen deres har knivstukket en mann – hva har vel en parkeringsbot å si? Kelly stiger ut før bilen står i ro. Han holder armen ut bak seg – ubevisst, tror hun – for å ta henne i hånden. Hun griper hånden som om den er en flåte til havs. Han skyver opp glassdøren, og så forter de seg over det slitte grå linoleumsgulvet i publikumsmottaket. Lukten der inne er gammelmodig. Som skoler, som sykehus, som pleiehjem. Institusjoner som krever uniformer og elendig mat, slike steder som Kelly hater. «Jeg skal aldri», sa han tidlig i forholdet, «bli en del av rotteracet.»

«Jeg snakker med dem», sier Kelly kort. Han skjelver. Det ser ikke ut som det er av frykt, men heller av sinne. Han er rasende.

«Det går greit – jeg kan innta advokatrollen og ta det innledende …»

«Hvor er overbetjenten?» bjeffer Kelly til en skallet betjent i resepsjonen med en signetring på lillefingeren. Kellys kroppsspråk er annerledes. Bredbeint, framskutte skuldre. Selv Jen har knapt sett ham blottlegge seg på den måten. Med en uinteressert tone ber betjenten dem om å vente på tur.

«Du får fem minutter», sier Kelly og peker på klokken, før han slenger seg ned i en stol på den andre siden av rommet.

Jen setter seg ved siden av og holder ham i hånden. Gifteringen sitter løst på fingeren hans. Han må være kald. Der sitter de mens Kelly vekselvis krysser og retter ut de lange beina og sukker, mens Jen er taus. En betjent kommer inn i resepsjonen og snakker lavt i mobilen. «Det er samme forbrytelse som for to dager siden – kroppsskade med forsett, paragraf 18. Offeret da var Nicola Williams, gjerningsmann ikke funnet.» Han snakker så lavt at Jen må anstrenge seg for å høre.

Hun sitter i ro og bare lytter. Kroppsskade med forsett, paragraf 18, det vil si knivstikking. Det må være Todd de snakker om. Og en lignende forbrytelse for to dager siden.

Omsider kommer betjenten ut, han høye med kinnbeina.

Jen ser på klokken bak skranken. Den er halv fire, eller kanskje halv fem. Hun vet ikke om det fortsatt er sommertid her inne. Det er desorienterende.

«Sønnen deres blir her i natt – vi avhører ham snart.»

«Hvor da? Der inne?» sier Kelly. «Slipp meg inn.»

«Dere får ikke treffe ham», sier betjenten. «Dere er vitner.»

Jen blir irritert. Sånne ting – nøyaktig sånne ting – er grunnen til at folk hater rettssystemet.

«Så det er sånn det er?» sier Kelly syrlig. Han slår ut med hånden.

«Unnskyld?» sier betjenten vennlig.

«Er vi liksom fiender?»

«Kelly!» sier Jen.

«Ingen er fiender her», sier betjenten. «Dere får snakke med sønnen deres i morgen tidlig.»

«Hvor er overbetjenten?» spør Kelly.

«Dere får snakke med sønnen deres i morgen tidlig.»

Kelly fyller stillheten med truende anspenthet. Jen har ikke sett ham utsette mer enn noen få for det, men hun misunner ikke politimannen. Det skal mye til før Kelly tenner, men når det først skjer, da smeller det.

«Jeg ringer til noen», sier hun. «Jeg kjenner noen.» Hun tar fram mobilen og begynner å bla nedover kontaktlisten med dirrende fingre. Advokater innen strafferett. Hun kjenner mange. Jusens første regel er at man ikke skal sysle med emner man ikke har spesialisert seg på. Den andre er at man aldri skal representere familien.

«Han har sagt at han ikke vil ha advokat», sier betjenten.

«Det trenger han – dere må ikke …», sier hun.

Betjenten slår ut med hendene. Ved siden av seg merker Jen at Kelly blir provosert.

«Jeg tar bare kontakt med en, og så kan han …», begynner hun.

«Greit, nå slipper du meg inn dit», sier Kelly og peker på den hvite døren til politistasjonens indre.

«Det kan jeg ikke tillate», sier betjenten.

«Dra. Til. Helvete», sier Kelly. Jen stirrer sjokkert på ham.

Betjenten bryr seg ikke med å svare engang, han ser bare taust og uttrykksløst på Kelly.

«Men – hva skjer nå, da?» spør Jen. Herregud, Kelly har bedt en politimann om å dra til helvete. Utilbørlig oppførsel mot offentlig tjenestemann er ikke måten å roe ned situasjonen på.

«Som jeg allerede har sagt, blir han her over natten», forklarer betjenten og ignorerer Kelly. «Jeg foreslår at dere

kommer tilbake i morgen.» Han gløtter bort på Kelly. «Dere kan ikke tvinge sønnen deres til å ta imot advokathjelp. Vi har prøvd.»

«Men han er et barn», sier Jen, selv om hun vet at han rettslig sett ikke er det. «Han er bare et barn», sier hun lavt, mest til seg selv, og tenker på julepysjen og på da han hadde omgangssyke nylig og ville at hun skulle sitte hos ham. De tilbrakte hele natten på badet mens de snakket om alt og ingenting og hun tørket ham om munnen med en fuktig vaskeklut.

«De gir blaffen i det og alt annet», sier Kelly bittert.

«Vi kommer tilbake i morgen tidlig – med en advokat», sier Jen og prøver å forsone og skape fred.

«Opp til dere. Vi må sende et team hjem til dere nå», sier han. Jen nikker taust. Kriminalteknikere. Huset skal ransakes. Full pakke.

Jen og Kelly går ut av politistasjonen. Jen gnir seg i pannen da de går bort til bilen og setter seg inn. Hun skrur varmen på fullt mens de sitter der.

«Skal vi virkelig bare dra rett hjem?» sier hun. «Sitte der mens de ransaker?»

Kelly er stiv i skuldrene. Han stirrer på henne, svart hår til alle kanter, øyne like triste som en poets.

«Jeg har faen meg ikke peiling.»

Jen ser ut gjennom frontruten på en busk som glitrer av nattens høstdugg. Etter noen sekunder rygger hun ut og kjører, for hun vet ikke hva annet hun skal gjøre.

Gresskaret i vinduskarmen hilser dem velkommen da hun parkerer. Hun må ha glemt å blåse det ut. I innkjørselen er åstedsgranskere i hvite overtrekksdrakter allerede på plass.

De står som spøkelser ved sperrebåndet som blafrer i oktobervinden. Blodpølen har begynt å størkne i ytterkantene. De slipper inn, inn i sitt eget hus, for faen, så de setter seg i første etasje og følger med på arbeidslaget utenfor, noen på alle fire mens de finkjemmer åstedet. De sier ingenting, de holder bare hender i stillheten. Kelly har ytterjakken på.

Til slutt, da åstedsgranskerne har dratt, og da politiet har gått gjennom og tatt med seg Todds eiendeler, legger Jen seg på sofaen og stirrer opp i taket. Og det er da tårene kommer. Varme og raske og våte. Tårene for framtiden. Og tårene for i går og det hun ikke så komme.

D a G M in U s 1, K l

. 08.00

JEN ÅPNER ØYNENE.

Hun må ha lagt seg i sengen. Og hun må ha sovet. Det føles ikke som om hun har gjort noen av delene, men hun ligger på soverommet, ikke på sofaen, og det er lyst utenfor persiennene.

Hun legger seg over på siden. Si at det ikke er sant. Hun blunker og stirrer på den tomme sengen. Hun er alene. Kelly er nok oppe og ringer rundt, håper hun inderlig. Klærne hennes ligger strødd på gulvet som om hun fordampet ut av dem. Hun skritter over dem og tar på seg dongeribukser og en enkel høyhalset genser som får henne til å se diger ut, men som hun er glad i likevel.

Hun våger seg ut på gangen og stanser utenfor Todds tomme rom.

Sønnen hennes. Tilbrakte natten i politiarresten. Hun aner ikke hvor mange flere han har i vente.

Greit. Hun kan rydde opp i dette. Jen er god til å redde situasjonen, har gjort det hele livet, og nå er tiden inne for å hjelpe sønnen.

Hun kan finne ut av det.

Hvorfor gjorde han det?

Hvorfor hadde han med seg kniv? Hvem var offeret, denne voksne mannen som sønnen hennes antakelig har drept? Med ett kommer Jen på små tegn hos Todd de siste ukene og

månedene. Dårlig humør. Vekttap. Hemmelighold. Ting hun hadde klandret tenårene for. For bare to dager siden gikk han ut i hagen for å snakke i mobilen. Da Jen spurte hvem det var, sa han at hun ikke hadde noe med det og slengte mobilen bort i sofaen. Den spratt, én gang, før den deiset i gulvet, der begge to hadde stirret på den. Han hadde latt som om det var en spøk, men nei, det var et lite raserianfall.

Jen stirrer og stirrer på døren inn til sønnens soverom. Hvordan hadde hun endt opp med å oppdra en drapsmann? Tenåringsraseri. Knivstikking. Gjenger. Antifa. Hva er det egentlig snakk om? Hvilke kort har de fått utdelt?

Hun kan ikke høre noe til Kelly. Halvveis nede i trappen kikker hun ut gjennom vinduet, det vinduet hun sto ved for bare noen timer siden, det øyeblikket da alt forandret seg. Det er fortsatt tåke.

Overraskende nok er det ingen flekker på asfalten – regn og fukt i luften må ha vasket bort blodsporene. Politiet har dratt videre. Sperrebåndet er borte.

Hun kikker bortover gaten på alle trærne som gløder av sprøtt høstløv. Men det er noe rart med det hun ser. Hun kan ikke sette fingeren på hva det er. Det må være minnene fra kvelden før. Noe som liksom gjør bildet illevarslende. Litt fordreid.

Hun forter seg ned, over tregulvet i gangen og inn på kjøkkenet. Det lukter av natten før der inne, av før noe skjedde. Mat, stearinlys. Normaltilstand.

Hun hører en stemme rett over hodet, en dyp mannsstemme. Kelly. Hun ser forvirret opp mot taket. Han må være inne på Todds rom. Leter gjennom det, antakelig. Den impulsen skjønner hun godt. Trangen til å finne det politiet ikke fant.

«Kell?» roper hun og løper så fort opp trappen igjen at hun er andpusten da hun kommer opp. «Vi må finne ut –hvilken advokat vi bør …»

«Jen om senn!» sier en stemme. Den kommer fra Todds rom, og den er åpenbart hans. Jen tar et langt skritt bakover og snubler på trappeavsatsen.

Og det er ikke noe hun innbiller seg: Todd kommer ut fra rommet, kledd i joggebukser og en svart T-skjorte med Science Guy på. Han har tydeligvis nettopp våknet, for han myser mot henne. Det bleke ansiktet er det eneste lyset i mørket. «Den har vi ikke tatt ennå», sier han med et flir som viser smilehullet. «Jeg måtte til og med – jeg innrømmer det – se etter ordspill på nettet.»

Jen kan ikke annet enn måpe. Sønnen hennes, drapsmannen. Han har ikke blod på hendene. Ingen drapslyst i ansiktsuttrykket, men likevel.

«Hva?» sier hun. «Hvordan kan du være her?»

«Hæ?» Han ser virkelig ut akkurat som før. Selv midt i all forvirringen blir Jen nysgjerrig. De samme blå øynene. Det samme bustete, svarte håret. Den samme høye, slanke kroppen. Men han har begått en utilgivelig handling. Utilgivelig for alle, kanskje bortsett fra henne. Hvorfor er han der? Hvorfor er han hjemme?

«Hva?» spør han. «Hvordan kom du deg hjem?»

Todd rynker pannen så vidt. «Dette er rart, selv til deg å være.»

«Hentet pappa deg? Slapp du ut mot kausjon?» bjeffer hun.

«Mot kausjon?» Han hever øyenbrynet, noe nytt han har lagt seg til. De siste månedene har han sett annerledes ut.

Slankere i kroppen, om hoftene, men pløsete i ansiktet. Med den bleke huden folk får når de jobber for mye, spiser for mye takeaway og ikke drikker vann. Noe Jen ikke var klar over at Todd gjorde, men hvem vet. Og så begynte han med de nye faktene like etter at han traff den nye kjæresten, Clio. «Jeg skal treffe Connor.» Connor. En gutt på samme trinn, men nok en ny venn, en han fikk i løpet av sommeren. Jen ble kjent med moren hans, Pauline, for flere år siden. Hun er helt rett for Jen: blasert, full av banneord, ingen naturgitt mor, en sånn person som stilltiende gir Jen lov til å rote det til. Jen har alltid likt sånne mennesker. Alle vennene hennes er uhøytidelige og lite redde for å gjøre eller si det de tenker. For ikke lenge siden sa Pauline om Connors lillebror, Theo: «Jeg elsker ham, men siden han er sju, oppfører han seg mest som en dust.» De holdt på å dø av skyldbevisst latter utenfor skoleporten.

Jen går nærmere og tar Todd i øyesyn. Ikke noe djevelens merke, ingen forandring i blikket, ingen våpen på rommet bak ham. Faktisk ser det urørt ut.

«Hvordan kom du deg hjem – og hva skjedde?»

«Hjem fra hvor da?»

«Politistasjonen», sier Jen rett ut. Hun merker at hun holder avstand. Bare et skritt mer enn til vanlig. Hun vet ikke hva denne personen – gutten hennes, hennes store kjærlighet – er i stand til lenger.

«Unnskyld, men politistasjonen?» sier han lattermildt. «Spørsmålstegn?» Todd skjærer en grimase, rynker på nesen slik han gjorde da han var bitte liten. Han har to ørsmå arr etter de verste tenåringskvisene. Ellers er ansiktet barnlig og plettfritt på ungdommens fine, dunete måte.

«Arrestasjonen, Todd!»

«Hvilken arrestasjon?»

Jen merker vanligvis når sønnen lyger, og der og da skjønner hun at han ikke gjør det. Han ser på henne med det klare skumringsblikket og et forfjamset ansiktsuttrykk. «Hva?» hvisker hun så vidt. Et grøss kryper oppover ryggraden, en nølende, skremmende visshet. «Jeg så … Jeg så det du gjorde.» Hun peker ned på vinduet. Og det er da hun skjønner hva som er feil. Det er ikke selve utsikten: Det er vinduet. Ikke noe gresskar. Det er borte.

Jen begynner å hakke tenner. Det kan ikke stemme. Hun tvinger blikket vekk fra den gresskarløse vinduskarmen.

«Jeg så det», gjentar hun. «Så hva da?» Øynene hans er så like Kellys at hun tar seg i å tenke, for minst tusende gang, at de er identiske. Hun bare ser på ham, og for en gangs skyld møter han blikket hennes. «Det som skjedde i går kveld, da du kom hjem.»

«Jeg var ikke ute i går.» Ertingen, kjekkaseriet, det tilgjorte er som blåst bort.

«Hva? Jeg satt oppe og ventet, du kom for sent, men så gikk vi over til vintertid …»

Han er taus mens han holder øyekontakten. «Klokken stilles tilbake i morgen. Det er jo fredag i dag?»