Fjellene har meg nå

STEIN P.

FjelleneAASHEIMharmegnå

har mottatt støtte fra Det faglitterære fond. Kagge Forlag TordenskioldsASgate 2 0160 www.kagge.noOslo

© 2022 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: Terese Moe Leiner Layout: Dag Brekke | akzidenz as Illustrasjoner: Stein P. Aasheim Kart: Lars Rudebjer

Valkeapää er hentet fra henholdsvis Solen, min far, DAT, Kautokeino 1990, gjendiktet fra samisk av Harald Gaski, Jon Todal og Kristina Utsi, og Vindens veier, gjendiktet fra samisk av Laila Stien, Tiden Norsk Forlag, Oslo 1990. Trykt med Utdragtillatelse.fra

Papir: Holmen Book Cream 80 g Boka er satt med Calluna 11,5/15,5

Trykk og innbinding: Livonia Print SIA ISBN: Diktene978-82-489-2974-1påside144avNils-Aslak

diktet «– Mere fjell» av Rolf Jacobsen på side 150 er hentet fra Samlede dikt, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1982. Trykt med Utdragtillatelse.fra

diktet «Det finnes musikk» av Stein Mehren på side 159 er hentet fra Den siste ildlender, Aschehoug, Oslo 2002. Trykt med Forfatterentillatelse.

I

6

J eg har ei lita hytte. Den måler fire ganger fem meter, 20 kvadratmeter. Her er ikke strøm og ikke vann. Hytta ligger oppunder tregrensen, 800 meter over havet, mellom Østlandet og Vestlandet. Det betyr at når jeg går eller kjører med hundene vestover fra hytta, blir jeg etter en stund møtt av noen av de høyeste og bratteste fjellveggene i Norge. De stuper ned i trange fjorder. Hvis jeg drar østover, derimot, kommer jeg inn i fjellterreng som er «eit av dei største uberørte høgfjellsområda i Sør-Noreg». Det er her jeg har jaktet rein de siste årene. Hjorten jakter jeg under fjellveggene, i den andre retningen. Mobildekning finnes noen ganger på en stubbe som ligger ti meter sør for utedoen. Derfra kan jeg sende beskjed til barna mine om at jeg er i live. Tilbake får jeg vite at barnebarna mine har lært å sykle eller tar T-kroken alene til tredje masta. Jeg har passert 70 og er blitt det man kaller en gammel mann. «Å, nei da, du er ikke gammel», sier folk. «Alder er bare et tall.» Men de tar feil. De som sier det, er unge og vet ikke hva de snakker om. Det er ingen på min egen alder som sier sånt.Uansett, det er mindre av livet mitt som gjenstår enn det som er tilbakelagt. Jeg har ikke så mange

7 drømmer som før. På den annen side har jeg mer liv å se tilbake på enn jeg har hatt noen gang tidligere. Dessuten er det slik at drømmer har større kraft og egenvekt enn minner. Så når du plasserer dem på hver sin vektskål – minnene om det som har vært på den ene og drømmene om det som kan komme på den andre − er det ganske bra balanse. Selv om volumet nå altså er større i minne-skåla enn i drømme-skåla. De siste årene har jeg tilbragt mye tid på hytta og i fjellene rundt. Særlig vinterstid, da har jeg enkelte år ligget her i flere måneder sammen med hundene. Jeg forestiller meg at det er her jeg lever, at dette er boplassen min. Jeg tenker at jeg har et samliv med fjellene. At vi er samboere. Det er ikke sikkert samboerskapet oppleves gjensidig. Det kan man ikke vite. Sånn sett er det bare en illusjon. Jeg lever greit med det. Jeg merket dette, hva skal jeg kalle det, åndelige fellesskapet, først på de lange samtalene og menings utvekslingene jeg hadde med hundene. Det er for så vidt ikke så uvanlig. Det er mange som snakker med dyrene sine. Deretter begynte jeg å snakke med trærne og fjellene. Det er kanskje ikke så sjelden, det heller. Jeg vet ikke. Men det var først da de svarte, fjellene, altså, at jeg forsto at her inne er det noe som ikke stemmer med den andre virkeligheten. Eller kanskje det er omvendt? Hvilken virkelighet som «stemmer» og hva som ikke «stemmer», er ikke så lett å se hvis du bare lever i den ene av dem.

«Hun snakker med søsteren sin», svarte tolken.

Jeg greier å betrakte samlivet med fjellene med et snev av selvironi. Verre er det ikke. Overfor venner

«Men det er jo en stein», kommenterte forskeren.

Nå er det ikke slik at jeg egentlig tror det er mulig å snakke med fjellet. Men det er fullt mulig å forestille seg slike samtaler. Det er det all tro handler om. Det er ikke mer mystisk enn det. Hva som er sant og hva som er innbilning, det er ikke alltid så godt å vite, verken på fjellet eller i lavlandet. «Det er bare noe du innbiller deg», sier folk. Eller: «Det er bare følelser.» Ja vel. Og så? Teller det ikke da, liksom? Det er mange mennesker i verden som greier å snakke med fjellene. Det er ikke så vanskelig som det høres ut, selv om det var mer vanlig før i tida. For å forstå fjellenes språk er det selvfølgelig en fordel å leve blant dem. Men i dag er det ingen som er oppvokst blant fjellene, eller på tundraen og i skogene. Og da forsvinner også språket. Vi har mistet evnen til å kommunisere med fjellene. Vi har mistet språket.

«Ja? Hva er problemet med det?»

8

Ailton Krenak er urfolksleder i Brasil. Han forteller en historie om en europeisk forsker som studerte hopifolket nord i Arizona på begynnelsen av 1900-tallet. Forskeren hadde avtalt et intervju med en eldre hopi kvinne, men da han kom for å snakke med henne, sto hun bare ved siden av en stein og gjorde ingen tegn til å ville samtale. Han spurte tolken om hun ikke hadde tenkt å snakke med ham.

Og så lener jeg meg tilbake og ser ut over fjellene og siterer Helge Ingstad: «Her er min kano, mine garn, min børse og mine hunder. Skogene og vannene står til min rådighet. Jeg sitter i skjorteermene foran mitt

9 betegner jeg hytta som en pelsjegersimulator. Ikke fordi det er viktig å drive med pelsfangst (selv om jeg har noen mårfeller ute om vinteren), men fordi pelsjegerliv gir assosiasjoner til Helge Ingstad og et fritt liv i villmarka. Det appellerer til meg. Jeg fore stiller meg, altså simulerer, en nærhet til fjellene og naturen som jeg tenker at Helge Ingstad må ha opp levd på tundraen i Canada på slutten av 1920-tallet. Selv om jeg er gammel og ikke har så mange drømmer som før, så er det ikke sånn at alle drømmer er blitt borte. Drømmen om et liv i fjellene har fulgt meg så lenge jeg kan huske – jeg tror det må være genetisk. Fjellene blir nok med helt fram. Jeg vet for eksempel om steder i disse fjellene som ikke er avmerket på noe kart. Det er helt sant. «Hvite flekker på kartet», het det da Fridtjof Nansen krysset Grønland, og da Otto Sverdrup kartla øyene nord for Canada ti år senere. «Unmapped», sto det stemplet over terrenget da Helge Ingstad tok seg fram med kano og hundespann til Thelons kilder øst for Store Slavesjø Jeg vet om slike steder i fjellene, hvite flekker som bare jeg kjenner til. En god simulator kan nemlig også etterligne og gjenskape fantasier og forestillinger. Ikke bare «virkelige hendelsesforløp», slik ordboka begrenser den til.

10 telt og føler meg som en millionær.» I fjellene er det slik at forskjellige virkeligheter glir over i hverandre. Eller illusjoner, kall det gjerne det. Og jeg bryr meg ikke alltid om å vite hvilken jeg befinner meg i. Siden jeg på et vis har skapt min egen verden her i fjellene, har jeg også laget mine egne stedsnavn og mitt eget kart. Det er uansett ikke så viktig å vite hvor hytta er plassert. Det holder å vite at den ligger i fjellene. Alle opplevelsene jeg skriver om, er så godt som sanne. Jeg mener, de har virkelig funnet sted. Men i min alder flyter minnene litt over i hverandre, og det kan hende jeg har flyttet på noen av dem, at hendelsene kanskje dukker opp til litt andre tider eller på litt andre steder enn der de skjedde i virkeligheten. Det er fjellene i sin alminnelighet jeg vil fortelle om. Deres vesen og lynne og personlighet. Ikke ett bestemt fjellområde. De nye hanskene mine, for eksempel. Dette er bare en liten bagatell, men det er et eksempel på hvordan simulatoren fungerer. Nå er det for så vidt ikke noe uniformsregulativ i simulatoren, det er ikke det jeg mener. Men vi holder da en viss stil. Bomull og ull, for eksempel. Og pelskanten på anorakkhetta er fra jerveskinnet som jeg byttet til meg mot en primus da jeg gikk på ski gjennom Sibir vinteren 1995. Hanskene er et fantastisk håndverk, laget av en gammel inuittkvinne på tundraen nord for handels posten Lutselke på Store Slavesjø. Snowdrift, het det den gang Helge Ingstad kom inn hit med hundesleden,

11 fullastet med vinterens pelsfangst. Hanskene er laget av caribou-kalv. De har det mykeste og tynneste skinnet på tundraen. Det er en tidkrevende prosess å lage et par hansker. Først skal man finne caribouen i den enorme villmarka. Noen ganger er de der. Da dekker de tundraen som et endeløst teppe. Andre år er de ikke å se i det hele tatt. Jeg kan Helge Ingstads beskrivelser av caribouen ordrett. «Disse spøkelsene på tundraen», som han kalte dem. Mennene skal jakte kalvene og flå og skrape og salte skinnet, og så står kvinnene bak den langdryge garveprosessen. Med barkekstrakt og urin og skylling og tørking og mer piss og bark, for så å tygge med egne tenner etter «urgammel oppskrift», som det står på blåbærsyltetøyet til Nora. Så skal skinnet klippes og sys med sener fra bakføttene til polarulven, som er det smidigste og sterkeste som finnes nord for polarsirkelen.

Jeg var så heldig å finne en hel reol på Europris til 249,90 paret da jeg var nede i den lokale handelsposten forleden.It’sall in your head … Om sommeren går det en gammel anleggsvei forbi hytta. Vinterstid, derimot, kan jeg bruke alt fra én time til to–tre dager inn dit med hundespann, avhengig av snøforholdene, antall hunder og tyngden på sleden. Det har forekommet at jeg har brukt flere dager på

Hanskene blir fôret med tundrahare, som er tatt i snare nettopp ved Thelons kilder, og til slutt blir de kantet med pelsen fra polarreven.

12 å gå opp et skispor som jeg deretter kan følge med hundespannet. Det er ikke brøytet lenger enn til gården til Ingulf. På ettervinteren hender det at Thomas har kjørt skuter innover. I skutersporet går det selvfølgelig fortere. Thomas jobber for Statens naturoppsyn, SNO. Han teller jervehi. Det hender han kommer innom og tar en kopp kaffe. Han vet at jeg har god kaffe. Da spør han om hvordan det går med mårfellene, og om jeg har sett noen spor etter jerv. Jeg har nesten aldri fått mår, men alltid sett jervespor. Om høsten jakter jeg hjort sammen med Thomas, så vi kjenner hverandre rimelig godt. Vi ler av de samme vitsene. Ingulf driver med sau, og gården hans ligger 250 meter over havet i en ganske bratt vestlandsdal. Vi skal spise mindre kjøtt for å redde kloden, sier de. Jeg stemmer på alt som er bra for miljøet. Men jeg greier ikke å forstå at det er folk som Ingulf, og sauene hans, som kødder til kloden og framtida for barna mine. Jeg skal komme tilbake til både Ingulf og kloden og barna, men det var ikke det jeg skulle si nå. Poenget var at det er mye stigning opp til hytta om vinteren. En gang hadde jeg 14 hunder foran sleden, men måtte likevel gi opp. Det hadde snødd i flere dager og snødde fortsatt da jeg la i vei. Så ble det mørkt, og i det tette snøværet nådde ikke lyset fra hodelykta lenger fram enn til de bakerste hundene. Jeg så ikke hva som foregikk lenger framme. Men da framdrifta stoppet helt, skjønte jeg at det hadde rotet seg til i front. Da jeg så skulle fram og ordne opp i line-kaoset, nådde

snøen meg til midt på magen, og bremseankeret som skulle holde igjen de bakerste hundene, hadde ikke feste, så de trakk både ankeret og sleden med seg inn i hundene foran, omtrent som et trekkspill. Og sånn gikk hele den natta − inntil jeg utpå morgenkvisten var tilbake igjen hos Ingulf.