Flammer og regn

WIIKØYSTEIN FLAMMEROGREGN EN ROMAN OM MARTIN LINGE

© 2022 Kagge Forlag Omslagsfoto: DavidOmslagsdesign: MariaASSundberg&Myrtille/ Arcangel Images Sats: akzidenz as | Dag Brekke Papir: Holmen Book Cream 80 g Boka er satt med: Warnok 11/14,5 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia ISBN: 978-82-489-2994-9 Kagge Forlag TordenskioldsASgate 2 0160 www.kagge.noOslo

Flammer og regn er en roman som bygger på dramatiske hendelser i Martin Linges liv, en roman om krigshelten og elskeren, krigen og kjærligheten. Basert på en sann historie, vevet inn i fiksjonen. Her er heltemot, kjærlighet, handlekraft og brennende lidenskap. Jeg har levd med Martin dag og natt, forsøkt å tenke som ham, se verden fra hans ståsted, gjenoppleve hans historie fra innsiden, med hans blikk og sanseapparat. Jeg har prøvd å leve meg inn i hans liv etter beste evne, med både hjertet og hjernen. Jeg har til og med forsøkt å samtale med Martin i sene nattetimer. Utfallet av disse samtalene skal jeg holde for meg selv. Mye er kjent i Linges historie, mye er fremdeles et mysterium. Ikke minst gjelder det tiden i London og arbeidet innen den hemmelige organisasjonen Special Operations Executive. En spennende tid, som gir rom for tolkning. Fiksjon og virkelighet flyter over i hverandre. Hendelser kan være flyttet i tid, fargelagt, tolket på de premissene som et heltedrama og en kjærlighetshistorie legger til grunn. Eksempelvis er rekkefølgen på fabrikkbygg og lagerbygninger som ble sprengt under Måløyraidet endret, for å tjene romanfortellingen. Et annet eksempel er funnet av en Enigma-maskin. En kilde hevder at det bare var kodehjul som ble funnet, en annen sier både hjul og maskin. I denne beretningen har jeg holdt meg til den siste teorien.

5 FORORD

Martins historie rommer stadig ubesvarte spørsmål, men jeg håper den som leser vil komme nærmere mennesket Martin, og kanskje finne noen svar. Det har i alle fall vært min drivkraft i dette romanprosjektet.

Rundt enhver ruvende skikkelse er det mange medspillere.

Flere av dem som spiller biroller i denne fortellingen fortjener sine egne romaner: Rubin Langmo, Odd Starheim, Frithjov Pedersen og Alf Konrad Lindeberg, for å nevne noen. Martin Linge var skuespiller og ansatt på Det Norske Teatret. Dermed har helten og forfatteren samme bakgrunn, noe jeg deler med dårlig skjult stolthet. Kanskje var det skuespilleren i ham som gjorde ham så unik og velegnet til å stå midt i krigens dramatikk og lede andre? I disse dager ser vi jo en annen tidligere skuespiller som står fjellstøtt som president og leder i Ukrainas kamp for friheten.

I Flammer og regn er det både virkelige og fiktive personer på rollelisten. Rosemary Reed innehar den kvinnelige hovedrollen – Martin Linges store kjærlighet.

Boken er tilegnet heltemotet, handlekraften og kjærlig8.heten.juni Øystein2022 Wiik

7 Prolog Måløy, 27. desember 1941 REGNET PISKET UT flammene etter kampene da lokal befolkningen gikk i gang med å rydde gatene for døde. De skilte tyskere fra briter på bakgrunn av uniformene. Det var flest tyske lik. Engelskmennene hadde tatt med seg brorparten av sine falne da de trakk seg ut tidligere på dagen. Det lød hammerslag fra bygningen tyskerne brukte som pakkstasjon for sine døde. To unge snekkere fra byen var utkommandert til å spikre kasser.

I den andre enden av Gate 1, i et trangt og mørkt smug, lå det enda syv døde soldater. Seks briter og én nordmann. Mens det tyske befalet var opptatt med å skjenne på snekkerne og organisere sine døde, hadde en liten gruppe menn, ledet av en ung politibetjent, klart å redde likene unna tyskernes årvåkne blikk. Det var risikabelt, og de kunne bli skutt hvis det ble oppdaget.Medfå gester og uten et ord bar mennene de syv døde til kirkegården, som lå rett utenfor sentrum. Noen minutter senere var de plassert i hver sin kiste, som byens begravelsesagent raust hadde stilt til rådighet.

Politibetjenten holdt vakt utenfor steingjerdet. De hadde avtalt et varslingssignal dersom det skulle dukke opp uvedkommende.

En annen arbeidsgjeng hadde gravd en stor åpen grav nederst i det nordre hjørnet på kirkegården, rett ved veien. Det gjaldt å få de døde i jorden før tyskerne fikk fatt i likene. Det handlet særlig om den døde nordmannen. De hadde gravd ham frem fra en steinhaug, og til tross for at ansiktet var svært

ta et bilde før vi lukker kistene», hvisket lederen for bærelaget, en vindskjev kar i femtiårene. Han hadde med seg et kamera, med en håndholdt blits ved siden av. Han gjorde seg ekstra flid med bildet av den døde nordmannen. «Steikje, det var synd», sa han lavt, så seg om etter uvedkommende og knipset. Ansiktet i kisten lyste blekt et øyeblikk av blitslyset. «Du veit at du må skjule det bildet for tyskerne?» sa en annen kar med oppslått jakke og skipperluen trukket godt ned i pannen. «Hvis noen ser at vi har tatt …» «Hysj!» kom det kjapt fra lederen. «Ingen navn, du veit aldri …» Det ble dødsstille et øyeblikk, og mer enn én mann kikket seg over «Ingenskulderen.fare»,sa fotografen. «Jeg fremkaller ikke bildene før ting har roet seg.» «Ingen må vite hvem som ligger her, dette har ikke skjedd, greit?»Mennene nikket unisont. De forseglet kistene og senket dem i jorden, uten så mye som et bibelord, før de spadde igjen den åpne graven og klappet den våte, sølete jorden hard med spadene. Det var meldt kaldere vær til natten, sluddet ville gå over til snø og skjule sporene etter den hastige og anonyme gravferden.Deblestående et øyeblikk og hvile seg på spadene. De av dem som hadde lue på, tok den av. «Han var en alle tiders kar», sa lederen. Et brått stormkast slukte ordene, så var det stille igjen. Mennene spredte seg utover kirkegården og gikk tilbake til byen hver for seg. De hadde klart å berge den døde nordmannen for tyskerne. Senere en gang skulle de sette opp et kors med et navn på, kanskje en flott gravstein og noen velvalgte ord. Når Norge var fritt igjen.

maltraktert, kunne de lese navnet hans på skjorteklaffen på brystlommen.«Jegvilgjerne

Bjørn unngikk å møte det livløse, blinde blikket hans. Øynene var festet på dødsdatoen i stedet, tjuesyvende desember nittenførtien. De dødes dag. «De har laget et teaterstykke om deg, sjef. Og det skal opp på Det Norske Teatret.» Bjørn sto foran sjefen, for første gang på femti år. Magen knurret i protest, men han undertrykte den. Behovet for en samtale under fire øyne var sterkere. Det kom ikke noe svar. Han ville snakke om hemmeligheten han hadde båret på helt siden tredje juledag i krigens andre år. Han var sytten år den gangen, og det var gått et helt liv. Det var klarvær, slik bare desember og kuldegrader kunne levere«Jegdet.slipper ikke», sa han. «Jeg slapp aldri taket, forstår du?» Stemmen lød ensom og klangløs. Den falt rett ned på grusen foran ham.

Ventet han et svar fra bysten? Selvfølgelig ikke, men innerst inne næret han et håp om en forsoning mellom dem og en

9 Første1 MARTINakt

Vestre gravlund, atten dager før premiere, desember 1991 VINTERSOLEN GA BYSTEN på toppen av den kvadratiske, grovt tilhugde gravsteinen et særskilt overlys, slik sjefen også hadde hatt det da han levde. Skriften var enkel, med navnet hans, samt to titler: kaptein og skuespiller.

Det siste året hadde han ikke hatt tilbakefall, og han hadde så smått begynt å tro at han var frisk. Nå var fremgangen blåst vekk. Kroppen var et vulkanutbrudd, og han sto på gassen og bremsen samtidig. Femti år ble kastet sammen og forvrengt.

Bjørn økte farten. Det strammet i brystet når han trakk inn luft. Han visste at det lå et toalett nederst på høyre side i parken, mot Frognerveien, men det virket fordømt langt å gå.

Snart ville han få «det lange fjeset», en form for tics der han fikk et måpende uttrykk i ansiktet og øyne som sto ut som om de var i ferd med å sprenges. Mange misforsto ham når det skjedde, trodde han gjorde narr av dem, men han kunne ikke noe for det.

10 aksept for det som lå foran ham. Det ble med ett tyngre å trekke pusten. Han strakte frem hendene, ville gripe etter

Endelig nærmet han seg den hvite trebygningen. Døra sto åpen, og ordet TOALETT lyste mot ham. Han langet ut de siste meterne, huket tak i gelenderet, halte seg opp trappene, smatt inn i en bås og fikk satt seg i siste øyeblikk. Ble sittende med underarmene på lårene og hodet hengende mellom skuldrene. Svetten dryppet fra pannen og traff gulvet foran klosettskålen.

gravsteinen, som etter en livbøye, men han fikk seg ikke til å berøre den. I stedet snudde han brått og begynte å gå mot byen. Bannet innvendig over at han hadde utsatt seg for dette. Det var dumhet og overmot, ingen ting annet. Det var på vei nå, alle signalene var der, og han hadde bare seg selv å takke.

Fortid og nåtid, pisket til én røre. Bilder brant i hjernen, gift i dødelige doser, armer og bein rykket i en slags spastisk ukontrollert dans som bar navnet ataksi.

Små sirkler som overlappet hverandre og ble til en dam. Han var i sikkerhet. Nå var det bare å vente på at det skulle gå over. Han stirret på skulderbagen som sto ved føttene hans. Et manuskript med påskriften Det Norske Teatret stakk opp av den.

11

Bjørn fryktet hva stykket kunne inneholde. Han trakk ned og vasket hendene, la hånden på klinken, kom på bedre tanker og satte seg på dolokket igjen. Det var tryggere i det lille avlukket. Veggene var solide. Det var et godt sted å begynne lesningen. Han fisket manuskriptet opp av bagen, rotet frem en blyant som hadde gjemt seg under det brune etuiet i bunnen av vesken, strøk en finger over det ruglete læret, en siste vei ut. Han åpnet manuset og leste tittelen halvhøyt for seg selv: «Flammer og regn, et skuespill om krigshelten Martin Linge». Første scene var lagt til kvelden den åttende april nitten førti. Martin var på Akershus festning for å melde seg til krigstjeneste. Lett nedlatende fortalte vakthavende sersjant at de ikke hadde bruk for ham, for «tyskerne sto jo ikke på døren, akkurat».Bjørngrep blyanten og noterte i margen: God åpning! Bekrefter at kaptein Linge var på Akershus festning allerede åttende april om kvelden. Han hadde vært på en generalprøve på Nationaltheatret, med sønnen Jan Herman

Hvorfor hadde han sagt ja til dette? Det hadde kommet så bardus på ham. Det var teatersjefen selv som hadde ringt, ut av det blå. Hadde bedt om hjelp, fra ham, Bjørn Sjøvåg. Et tidsvitne, som teatersjefen sa. Han hadde blitt så forfjamset at han sa ja på flekken. Glemte å spørre om hvordan de hadde funnet frem til ham. Det føltes viktig, og han var smigret. Idet han la på, angret han. Men da var det for sent. For en idiot han var. Det var tre kvarter til han skulle være på teatret, og han hadde ikke åpnet manuset han skulle være konsulent for. Det var ikke uvilje, men berøringsangst, for skuespillet handlet om mannen han nettopp hadde besøkt på kirkegården. Martin Linge, kaptein og skuespiller.

(Kikki). To ganger var han der, men fikk bare en kald skulder. Det sier noe om hvor dårlig forberedt myndighetene var. Tre iltre bank i toalettdøren og en rungende stemme: «Det er andre som også trenger et toalett!» «Straks ferdig!» ropte Bjørn og gjorde enda et notat i margen. Martin tok toget til Åndalsnes dagen etter, og uten å nøle gikk han rett i krigen!

Det var nok den følelsen samtlige soldater i området slet med. Den bet seg fast som en kulde i beinmargen fordi alt manglet retning. Det gikk opp for ham at han kom til å dø, og det var antakelig uten betydning for utfallet om han foretok seg det ene eller det andre. Han var ikke redd for døden, men han var redd for å dø uten å ha bitt fra seg, dø før han hadde fått sjansen til å gjøre noe av betydning. Redd for å dø uten et glimt av håp, med vissheten om at Norge var tapt, og at alt var nytteløst.

Det var litt av en hestekur å bli kastet uforberedt ut i krigshandlinger som dette, bare dager etter at han tok toget til Setnesmoen for å la seg innrullere. Han var et stykke kjøtt nå, utstyrt med våpen, til bruk der det trengtes mest. Han var fratatt kontrollen over egne handlinger, og det falt ham ikke naturlig. Og ingen så ut til å ane hvor de skulle sette inn støtet. Ingen hadde oversikt. Det var frustrerende og uvant, til tross for at han i størstedelen av sitt voksne liv ikke hadde gjort annet enn å

13 2

Dombås, 15. april 1940 DET VAR DET absolutte kaos.

Panikken grep om seg, og fraværet av kyndig ledelse ga løytnant Martin Linge en følelse av å stå fullstendig alene.

Junker 52-flyene fløy på kryss og tvers over Dombåshimmelen, av og til så lavt at man følte at de fikk trærne til å svaie. Flyene spydde myriader av tyske fallskjermjegere ut av buken. Tåke, regn og skumring gjorde det bortimot umulig å plukke dem ned fra himmelen.

14 ta regi og spille de rollene han ble tildelt, store som små. Nå ventet han igjen på regi, på ordre om å rykke frem, mens

klynge etter klynge av tyske soldater landet i skogbeltet som dekket skråningen foran dem. Skulle han selv ta regien? Det var fristende. For hvert minutt de ventet, ble oppgaven vanskeligere.Martinhadde hatt en forventning om at krigshandlinger var raske og handlingsmettede. Med skuffelse innså han at det motsatte var tilfelle. Krig var øyeblikk tværet ut på pinefullt vis. Det var som å være på filmopptak og vente på at regissøren ropteNærmest«action».iet anfall av kjedsomhet sendte han en skuddsalve etter den av fallskjermjegerne som hang nærmest ham. Skudd i blinde som ikke førte til noe som helst. Martin hadde søkt dekning bak et nedskutt Junker 52-fly. Det sto med nesen godt plantet i krattskogen og flykroppen i været. Han myste mot hakekorset som var malt på haleroret. «Hva er det vi venter på?» «Fintfolk», lød svaret. Sersjant Eilertsen, en undersetsig kraftkar fra Toten, spyttet brunt i snøen og tørket seg rundt munnen med neven, skuttet seg og grep rundt maskingeværet igjen. «Det er regjeringsmedlemmer som skal til Åndalsnes før vi kan rykke frem.» Og for hvert sekund vi venter, taper vi terreng, tenkte Martin.Flyetter fly slapp fallskjermjegere over Dombås. Åtte maskiner var skutt ned, men de tyske jegerne landet like fullt i hopetall. Noen av dem ble umiddelbart tatt til fange. Et lag på tolv soldater kom seilende ned fra fjellet på en jernbanetralle. De var en lettkjøpt og misvisende seier. Antallet jegere som landet, var i ferd med å endre spillereglene på verst tenkelige vis.Etter sigende hadde general Falkenhorst gått til aksjon basert på ryktet om en forestående landgang av allierte styrker

Han banket tre ganger med knoken i treverket på kolben før han la på sprang, forberedt på å møte en sandstorm av kuler idet de blottstilte seg. Men hellet fulgte dem over sletten, og de var nesten fremme ved skogbrynet da to granater brått kom susende. Den ene av dem landet og sank ned i den bløte snøen rett ved siden av ham. Å komme seg unna var nytteløst. Han slapp geværet, hev seg etter granaten, grov neven ned i hullet der den hadde forsvunnet. Han kjente det kalde metallet, angret i samme øyeblikk, tenkte at det hele var over, røsket armen til seg og kastet. Granaten eksploderte mens den fremdeles var i luften, men et godt stykke unna. Eilertsen brølte, veltet seg rundt, nappet en splint ut av låret og kom seg på beina, som om ingen ting hadde hendt. Fyren var en tøffing. Rett etter smalt det igjen, og to mann på venstre flanke ble slitt i filler.

«Spre dere ut, og rykk frem!» Stemmen til kapteinen skar gjennom den korte stillheten før helvete brøt løs for alvor. Mens kulene fra skogholtet pisket opp snøen omkring dem, kavet mennene seg videre gjennom det våte dynnet og spredte seg ut mellom trærne som grå skygger. Bare den tørre smatringen fra geværene og de kortlivede stikkflammene fra

15 i Åndalsnes. Martin, som i all hast var kommet fra Setnesmoen, hadde ikke sett snurten av en engelskmann så langt.

Nå og da flerret et signallys den lavthengende, grå himmelen. Det plutselige regnet gjorde snøen tung og våt, og det var vanskelig å forsere de meterdype fonnene. Flammer og regn, tenkte Martin. Helt siden barndommen hadde flammer og regn fulgt ham. Regnet mot vindusrutene hjemme i Valldal. Brannen i Bergen, da han måtte slutte ved teatret. Flammer og regn.En bevegelse til høyre fikk ham til å snu på hodet. En gruppe soldater og en kaptein var kommet til og sto klare til å rykke fremover. Kapteinen pekte mot toppen av den skogkledde åskammen. Martin snudde seg mot sersjanten, som svarte med et dempet «Ålreit».

16 munningene vitnet om hvordan mennene kjempet seg oppover skogshøyden. De to døde soldatene lå igjen i snøen. Det var for farlig å hente dem der og da. Det sved i lungene, og melkesyren ble til kramper i beina. I en alder av førtifem år var det en barsk øvelse å jage i den våte snøen. Resten av den improviserte troppen var alt et godt stykke foran ham. Han så den krumme ryggen til Eilertsen forsvinne mellom trærne til høyre foran seg, og han bet seg fast i samme tempo som totningen. Skulle ikke være dårligere, hatet å være sistemann ut.

Gikk det likevel mot seier? Skauen var nordmenns rette element. Det gjaldt neppe for tyskerne. I det samme slo flere skudd inn i en trestamme tett på ham. Martin huket seg ned og brente av mot der han mente å ha skimtet stikkflammene. Noen skrek, en skygge gikk over ende, og han så ryggen på en tysk soldat som halset av gårde. «Stans!» ropte han og skjøt igjen. Tyskeren kastet seg på kne og løftet armene i været med et «Bitte, Soldatenbitte!».var enten en etternøler, eller så var han en del av en enhet som skulle rykke innpå dem bakfra og låse dem mellom to fronter. Månen brøt plutselig gjennom skydekket og kastet lys over området. Martin hadde alle følere ute, øynene i vidvinkel.«Snudeg.»Fallskjermjegeren dreide seg rundt, stadig knelende og med hendene over hodet. Geværet lå i snøen foran ham, men en Luger stakk opp av beltet. Ansiktet var glatt, trekkene myke som hos et barn. Hvor gammel var han egentlig? Knapt tjue? «Bitte, nicht schiessen, bitte, nein! » Faen! Han var allerede forsinket og burde gjøre hva han kunne for å komme de andre til unnsetning. Det var kraftig

Mørket var nærmest ugjennomtrengelig nå, men med jevne mellomrom hørtes stemmer fra overrumplede tyskere: «Bitte, gnade, schiesse nicht, bitte nicht!»

Et øyeblikk møttes blikket deres. «Reis deg langsomt, hendene over hodet», kommanderte Martin mens han vurderte sine muligheter. Binde ham fast til et tre? Skyte ham? Ta ham med seg?

ilden brått, og kort etter kom en mørk skikkelse løpende ned skråningen mot ham. Han løftet geværet, klar til å drepe på nytt, da skikkelsen ropte: «Eilertsen, ikke skyt!»

17 skuddveksling høyere opp i lia nå. Å dra på en fange ville hemme ham, og de hadde ikke fått noen instrukser om dette.

Lynraskt grep tyskeren etter pistolen. Martin trodde først ikke det han så, og han nølte. Det var vanskelig å være så tett på et annet menneske og skulle drepe det. Lyset i øynene hans, fra munnen. Et liv som skulle tas. Soldaten hadde våpenet ute av beltet, og skuddene falt nesten samtidig. Det sang i kraniet, og han var sikker på at han var truffet. Foran ham segnet jegeren om, åpnet munnen for å si noe: «Ich wollte nur …», sa han og så på pistolen. «Hva?» hveste Martin. «Hva skulle du?»

Han hadde mistet våpenet sitt, var svett og grimet i ansiktet av kruttslam. «De lå i bakhold. Kapteinen, og flere med ham,

frostrøyken

Tyskeren bøyde seg rolig fremover og satte nevene på bakken foran seg. «Hendene over hodet, sa jeg. Jeg ga deg faen ikke lov til å senke armene!»

Det tordnet og brakte over ham mens han samlet seg for å gå videre. En orkanlignende kulestorm som varte uendelig lenge.Såopphørte

Våpenet glapp ut av hendene på tyskeren, og han falt bakover, ble liggende og stirre med ubevegelig blikk. Han hadde drept, og selv om han var forberedt, kom det som et sjokk på ham. Han lette etter en følelse, noe som kunne beskrive det, men fant verken anger eller glede. Det eneste han kjente, var en naken og insisterende kulde i kroppen, en frost som satte seg i magen og spredte seg til hjertet og hjernen.

er drept, resten er tatt til fange! Løp, Linge, kom deg unna før det er for sent.»

De tok fatt på retretten, med den plagsomme lukten av kruttslam i neseborene, smaken av utmattelse i svelget og den sviende murringen av nederlag i bukhulen. Men aller verst var den forstemmende innsikten han hadde fått. Norske myndigheter var skandaløst uforberedt på den tyske invasjonen.Dadeendelig

hadde kavet seg tilbake til hovedkvarteret og 2. bataljon, ble han oppsøkt av en ung offiser med briller og dokumentmappe:«LøytnantLinge, du skal tilbake til Åndalsnes, nå i natt. Vi venter innrykk av briter, og du trengs der som forbindelsesoffiser.»

OBERSTLØYTNANT JOHN DURNFORD-SLATER spente

hanen på revolveren han hadde liggende på nattbordet. Han lå fullt påkledd med et vatteppe over seg. Men selv med den sivile svarte frakken kneppet helt opp til halsen, krøp minusgradene ham inn på livet. Frostrøyken sto fra munnen, til tross for at han hadde fyrt opp i ovnen da han la seg, slik instruksene lød. Hytta var et tilfluktssted for britiske agenter, og det var hit han hadde fått beskjed om å prøve å ta seg frem hvis han ble avslørt. Røyken som steg opp fra pipen på nattestid, var et signal om at han trengte hjelp videre. Kroppen verket, og selvkontrollen var i ferd med å glippe etter dager på rømmen. Han hadde valgt seg alkoven på loftet i den ellers romslige hytta. I fall noen avla ham en uønsket visitt, ville det gi ham noen ekstra sekunder til å områ seg. Men det var et tveegget sverd, for han var avskåret fra muligheten til flukt fra kvistværelset dersom de brøt seg inn.

Det var lyder rundt hytta. Venn eller fiende?

Utmattet som han var, kunne sansene lett spille ham et puss. Han mente å høre hviskende stemmer, men det kunne være vinden fra fjellene rundt.

En hytte nord for Sognefjorden, 20. april 1940

19 3

John strakte seg forsiktig, løftet på gardinet foran vinduet og kikket ut gjennom glipen. Det hadde skyet til, og mørket utenfor ble bare brutt opp av de matte refleksene fra snøen rundt hytteveggen. Venstre hånd fant frem til brystlommen på flanellskjorten under frakken, og med et nikk konstaterte

Han kom hjem i en kiste med det britiske flagget over. Det hjalp lite at de skjøt salutter da kisten ble senket i jorden. John så bare et svart, dypt hull.

20 han at selvmordspillen lå der, om det skulle bli nødvendig. Svelget han den hel, ville den passere fordøyelsessystemet uten å gjøre skade. Satte han tennene i den, var det et spørsmål om sekunder.Detvar bare en uke siden han så vidt hadde unnsluppet døden i en blindvei på Nordnes i Bergen. En desperat flukt gjennom trange smug som endte med at han skjøt en av forfølgerne, før han kom seg unna. Om mannen døde eller ikke, var uvisst. Men dersom han ble tatt, ville han blitt torturert på det verste. Han ville ikke kunne kreve status som krigsfange, for enheten han jobbet for, fantes ikke på papiret. Den var så hemmelig at selv bare utvalgte menn i War Office visste om den.Han hadde stjålet en bil som brakte ham et stykke på vei, men da den gikk tom for drivstoff, hadde han gått, syklet og haiket. De seks årene han hadde tjenestegjort i India, hadde herdet ham og gitt ham stamina. Oppholdet hadde også lært ham ikke å frykte døden, for i India var døden alltid nært til stede. Død, gjenfødelse, livshjulet og karma. Det var mange menn i Slater-familien som hadde falt i aktiv tjeneste. Faren hans hadde dødd på slagmarken i Frankrike tidlig i første verdenskrig, da John var ni år gammel.

Den dagen bestemte han seg for å bryte med familie tradisjonen. Han ville bli hesteoppdretter i stedet, men moren hans overtalte ham til en militær karriere, for å hedre faren og hans minne. Plikten hadde vunnet over drømmen. Hadde han valgt rett? Antakeligvis ikke, for han var ikke noe opplagt militært talent. Han hadde slitt seg til det, med en rigid og selvpålagt disiplin. Det var ikke alltid man burde lytte til mødre. Kanskje burde det å lytte heller være unntaket enn regelen.

21

Tyskerne hadde plutselig stått på døren, og han hadde vrikket foten da han hoppet fra andre etasje i det vesle trehuset han hadde leid. Noen hadde tystet på ham, og for alt han visste, var det de samme forræderne som nå lusket rundt hytta. Var det noen ved konsulatet i Bergen? Det var lite sannsynlig. «Forskerstipendet» han hadde påberopt seg, var en perfekt dekkhistorie, og med utgangspunkt i akvariet på Nordnes skulle han gjøre såkalte marinbiologiske studier på vestkysten av Norge.JohnDurnford-Slaters egentlige oppdrag var å forberede en operasjon med kodenavnet Ajax – den britiske invasjonen i Norge. Dersom Hitler okkuperte vestkysten, lå veien til de britiske øyer ubehagelig åpen.

Lyden av tunge støvelskritt forplantet seg i plankegulvet. Hadde han virkelig glemt å låse døren? Det gikk i trappen, og han mente å høre to forskjellige typer skritt. Høyre pekefinger justerte presset mot avtrekkeren, og venstre hånd fisket frem giftampullen fra brystlommen. Han la den forsiktig på tungen. Skrittene stanset. Hvem de enn var, så sto de rett utenfor døren nå. Det ble stille. Klinken beveget seg, og døren gled opp. Lyset fra en lommelykt traff speilflaten, og skikkelsen til en ung

En politisk bakstreverskhet uten sidestykke samt et krigsministerium der alle kranglet med alle, hadde forsinket planene, og Wehrmacht hadde kommet dem i forkjøpet. Noen tok i ytterdøren, banket først forsiktig, deretter hardere.John satte føttene på gulvet, så seg om og tok stilling ved siden av døren. Han kunne brenne av et skudd gjennom den om nødvendig. Han fikk et glimt av seg selv i speilet som hang til venstre for vinduet. Vanligvis var han velpleid, men de gjennomsvette hårtustene og de ukegamle skjeggstubbene fikk ham til å se ut som en av Dostojevskijs romanfigurer. Ville de se ham i speilet når døren gikk opp? Han justerte posisjonen så han ikke lenger var synlig.

«Jeg har seks kuler i trommelen og fingeren på avtrekkeren», sa John og håpet inntrengerne forsto ham. Dødspillen han balanserte på tungen gjorde diksjonen uklar. «Hold hendene over hodet, og kom inn i rommet. Én brå bevegelse, og jeg skyter.»Denunge

grepet rundt revolveren en anelse. Van der Hagen var et navn som ikke var ukjent for ham, selv om han aldri hadde møtt mannen. Sjømannspresten, som delte sin tid mellom Liverpool og London, var noe av en enigma, men alt tydet på at han var sentral i det gryende motstandsarbeidet i Norge. Var det virkelig ham? «Jeg var på vei for å hente deg på Nordnes, men tyskerne kom meg i forkjøpet», sa Kvittingen. «Samme gamle historien», svarte John, og tenkte på hvordan hans egen regjering hadde forspilt mulighetene. «Gi meg én god grunn til ikke å skyte dere.» «Ajax», sa sjømannspresten. «Jeg vet at du jobbet med forberedelsene, og at planene er lagt på is, foreløpig.»

mannen hadde hvit anorakk og nikkers og kraftige beksømstøvler på føttene. En høyreist kar med et kroppsspråk som umiddelbart innga tillit. Men den blonde luggen under luen kunne lyve om hvor lojaliteten hans lå. Mannen kunne like gjerne være tysk spion som norsk patriot.Kompanjongen

22 fyr med blå topplue viste seg i det sprukne glasset. Bak ham skimtet han en mann til, men mørket skyggela ansiktstrekkene hans.«John Durnford-Slater?»

hans virket også tilforlatelig. Han var lavere av vekst og mørk i håret. Øynene hadde et drag av noe finstemt, nesten«Alfhøytidelig.vander Hagen», sa han. «Og dette er Johannes Kvittingen.»Johnslakket

Van der Hagen smilte bredt og sa: «Vi skal få deg over til England snarest, så sant du er en brukbar skiløper, da.»

«Det kan ha kommet fienden for øre, og er ikke et godt nok argument.»«Seksjon D, venstre ving», kom det fra Kvittingen. For John var det jevngodt med en bekreftelse fra høyeste hold. Seksjon D var kodeordet for oppdraget han var på, og tilføyelsen «venstre ving» ga ham visshet. Kun den innerste sirkel rundt lederen, oberst Colin Gubbins, visste hva «venstre ving» representerte. Det var fløyen for såkalt udannet krigføring, eller bandittkrig.

John hadde aldri hatt ski på beina.

John senket våpenet og spyttet cyanidpillen ut i håndflaten, la den tilbake i brystlommen med en grimase han håpet fremsto som vennligsinnet: «Beklager mistanken, men man kan aldri være for forsiktig i disse dager.»

En hemmelig enhet som var i ferd med å etablere seg. John hadde fått nyss om det og meldt sin interesse, og oppdraget i Norge var en følge av dette. Han håpet å etablere seg som leder for den skandinaviske enheten i prosjektet.

24 4

Martin visste hva den varslet, men han nektet plent å ta hensyn til det. Flyangrepene hadde pågått i ti dager nå, og på det verste hadde Luftwaffe sluppet fire hundre bomber på én dag over Åndalsnes. Bombeflyene gikk høyt. Så høyt at de norske Gladiator-maskinene ikke kunne nå dem. Det var enerverende nok, men når bombene ble sluppet fra så stor høyde, ble treffsikkerheten deretter, og dette angrepet skulle faen ikke stanse ham. Flystripa skulle ferdigstilles, og det skulle skje nå, koste hva det koste ville. Krysserne som lå ankret opp innerst i fjorden, ville sørge for å holde tyskerne på armlengdes avstand.Detvar en av disse dagene da raseriet hans var som viltvoksende ugress, og bitter erfaring tilsa at han gjorde ting han kom til å angre på når likevekten forsvant. Han kjente årsaken til det emosjonelle skybruddet. Britenes landgang i Åndalsnes, snaue to uker tidligere, hadde vært forfulgt av uhell. Infanteribrigaden som hadde kommet Norge til unnsetning, var et ynkelig syn. Bataljonene tilhørte den britiske territorialhæren, en annenrangs brigade med dårlig trente soldater, uten feltartilleri og stridsvogner. Sammen med norske tropper skulle de sikre Dombås og dermed forhindre

Setnesmoen, Åndalsnes, 30. april 1940 DET VAR EN lett gjenkjennelig lyd, og han hadde hørt den ofte nok de siste dagene. En hissig, insisterende støy, som en uttrukket germansk guttural «r». Den åt seg innover i nervesystemet som en lei og insisterende migrene.

25 at tyskerne sendte forsterkninger til Trondheim over Dovre. Krig var først og fremst logistikk, og det hele var dømt til å gå til helvete fra starten av. Wehrmachts mastodontiske krigsmaskineri skapte panikk og forvirring. Nok et bevis på hvor uforberedt verden hadde vært. Statsoverhode på statsoverhode hadde sovet i timen, og Hitler hadde tatt hver og én av dem på sengen. Det var derfor disse daglige luftangrepene akkumulerte raseriet i ham. Med smertelig ettertrykk vitnet de om situasjonen Norge befant seg i, og de var deprimerende påminnelser om at britene hadde kommet for sent og for dårlig.

Martin rettet på skyggeluen og kneppet den øverste knappen i den lange uniformsfrakken. Det var på tide å vise fasthet, i enhver sammenheng, stor eller liten. Med en innbitt ro bøyde han seg over panseret på ordonnansbilen og skrev ferdig beskjeden. Han trengte flere mann til arbeidet med den provisoriske landingsbanen, og han trengte dem nå. Flystripa var en siste mulighet for å holde stand mot tyskernes aggresjon. Budbringeren sto og trippet, med et stadig mer bekymret uttrykk i ansiktet. Martin førte pennen langsomt. Skriften var sirlig.«Løytnant

Flere uker før tyskerne slo til, hadde ryktene svirret om Operasjon Ajax, en britisk invasjon, og Martin hadde håpet i det lengste at Churchill skulle komme Hitler i forkjøpet. Nå var sjansene for en invasjon fra vest minimale. Tvert imot var faren for evakuering av de britiske styrkene overhengende.

Linge … vi står lagelig til for hogg her, vi burde … ja … De også burde søke dekning.» Stemmen til den unge soldaten knakk. Han var bare guttungen, godt under halvparten så gammel som ham selv. Kanskje ikke eldre enn Jan Herman, sønnen hans. Det var et av krigens dystre, men uunngåelige perspektiv. Man ofret de unge.

Martin signerte ordren, brettet papiret pent sammen og sa: «Hvor mange måker fins det her på Åndalsnes?»

26 «Jeg vet ikke», sa ordonnansen og kastet et engstelig blikk mot horisonten. Flyene var synlige nå. Hang som wagnerske valkyrjer i horisonten. En sverm av Heinkel 111-bombefly. Vestavinden bar lyden fra dem så det gjallet mellom de blygrå fjellene og fikk dem til å virke nærmere enn de egentlig var. «Tjue tusen, kanskje? Eller flere?»

«Har du noen gang fått måkeskitt i håret?» Martin kostet på seg en latter og rakte ordonnansen beskjeden.

Martin la en hånd på skulderen hans og tvang det flakkende blikket hans til holde seg i ro.

«Nei, sir, ikke det jeg kan huske», sa unggutten og gjorde et spedt forsøk på å besvare latteren.

«De treffer ikke, de jævlene, forstår du? Å skite i høy fart og med et så gedigent lortfall, det blir som å sparke i blinde. Vi klarer dette. Jeg er pilot, så jeg vet hva jeg snakker om.» «Jeg skjønner», sa soldaten, svelget kraftig og rettet ryggen, men så ikke mindre engstelig ut av den grunn. «Fint!» sa Martin og la vekt på å vise ro og autoritet. «Sørg for at oberstløytnant Ford får denne beskjeden, og så kan du finne deg ly for måkeskitten.» Han slapp grepet om skulderen, deretter løslot han soldaten fra blikket. Ordonnansen tok notatet, pilte mot bilen og kvelte motoren i sitt første ivrige forsøk på å komme seg i sikkerhet. Martin løftet blikket mot horisonten igjen. Her skulle det ikke fires en tomme, men tvert imot settes et eksempel. Selv under bombeangrep var utsikten fengslende. Solen ble en blodpøl idet den sank ned bak fjellene, og la i samme øyeblikk et dekke av høy karat på toppene. Gull av gråstein. Fra platået han sto på, var det som om han kunne stikke tærne i den blå, blå fjorden. Vinden fraktet med seg den gode duften av salt og tang. Faens tyskere!

Arbeidslaget ute på jordet hadde fått fart på seg nå. Tok med seg hakker og rotkløvere og kom løpende mot ham. Han rettet ryggen, brettet seg ut og satte armene i siden.

Dem i dekning, løytnant Linge.» Martin hadde en krass kommentar på tungen, men nøyde seg med å stirre hardt på soldaten før han tok fra ham hakken og trasket ut på jordet. Han skulle sluttføre arbeidet med rullebanen, om de jævlene bombet aldri så mye. «Sir!»

27 «Det er for tidlig å gi seg ennå, gutter!» ropte han. Lagføreren smilte unnvikende: «De burde også komme

En kaskade av antiluftskyts steg opp fra krysserne på fjorden, og klyngen av bombefly bøyde brått av for den intense beskytningen.Martinlo,med klar adresse til arbeidslaget: «Som sagt, litt tidlig å gi seg, gutter!» Han svingte hakken og lot den synke inn i nærmeste rot. Ble varm i hodet av et hvitt og uregjerlig raseri, slik han kjente det når teppet gikk opp for en premiere og han visste at forestillingen var en katastrofe.

Brått var bombeflyene på vei tilbake, med overveldende kraft denne gangen. Noe var endret. De kom ikke lenger inn fra stor høyde, men angrep nærmest som om de var i ferd med å lande. Han kunne se omrisset av de tyske pilotene bak de store vinduene i cockpiten. Bombene kom tett som slagregn, svart røyk veltet opp fra ødelagte bygninger og fra fjorden. Flere skip i havnen var kanskje truffet. Han svingte hakken på nytt. Å gjøre retrett var ikke et alternativ.

Gjennom larmen av sammenhengende eksplosjoner syntes han å høre lagførerens stemme. Et desperat skrik til advarsel. Så kom det flerrende hvite lyset og en ubeskrivelig hete.

Lagførerens stemme lød forskrekket. «Unnskyld at jeg sier det, men dette er galskap, sir!» «Det er bare måkeskitt!» ropte Martin, uten å snu seg. Flyene var nær nå, dundret inn mellom fjellene. Han stilte seg bredbeint midt på jordet og løftet hakken i været. «Kom, jævler, bare kom!»

Drønnet som fulgte, var som en damphammer mot trommehinnene. Han ble slått over ende som om noe hadde truffet ham i bakhodet samtidig som han kjørte pannen i en murvegg. Så kom trykkbølgen rullende, og den bar med seg eimen av krutt, blod og brent kjøtt. En tett, bitter røyk som la seg i munnen. Han forsøkte å krype, men klarte det ikke. Kroppen kjentes flatklemt som en boks der innholdet tøt ut. Manglet han en arm eller et bein? Han ante det ikke, registrerte bare en utmattende nummenhet. Han gled bort og kom tilbake i vekslende øyeblikk. Noen hadde grepet tak i ham. Han skimtet ansikter, hørte stemmer. Kjente at han ble løftet over på en båre og fraktet vekk. Litt etter litt drev virvlene av røyk, sand og kruttrester vekk, og han forsøkte å røre på beina, ble lykkelig da han klarte å krølle tærne på den ene foten. Han frøs og svettet. Buksebeina var brent vekk, og det blødde kraftig fra det ene låret. Men begge støvlene satt fremdeles på føttene hans. Han var i live, smertefullt i live, for han kjente brannsårene, hamringen i skjelett og vev. En følelse av å ha revnet på kryss og tvers. Han gled bort igjen, hvor lenge visste han ikke, men da han våknet, hang båren i et trekk langs en skipsside. Døde han nå? Åndalsnes lå som et eneste stort flammehav innenfor. Fjellsidene så ut som om de hadde tatt fyr, de glødet rødt mot den svarte nattehimmelen. Han sloss for å holde seg ved bevissthet, men øyelokkene ble tunge, og det glapp for ham mens han bannet så det ristet i den sønderrevne kroppen. Han hadde bedt om det, som den idioten han var.

Hun rakte ham neven. Han tok den, men beholdt hansken på, klam i håndflatene som han var. «Gerd Hovden, teatersjef. Flott at du stiller opp. Kort oppsummert – vi har møtt kritikk fra historikere basert på et førsteutkast av skuespillet.» Hovden trakk en avisartikkel opp av lommen og brettet den ut: Man skitner ikke til våre helter!

En mørkeblå flamme, med rytmiske utslipp av frostrøyk, kom mot ham fra Rosenkrantz’ gate. Den ble til en skikkelse da hun var nær nok til at han klarte å fokusere blikket. Blå jakke og bukser, bare et skjerf til å holde varmen. Veltrent. Kort, mørkt hår, gredd bakover, antydning til viker. Markante bryn, som et tak over det faste, grønne blikket: «Bjørn Sjøvåg, antar jeg?»

Det Norske Teatret, atten dager før premiere, 1991 BANNERE RAMMET INN hovedinngangen til Det Norske Teatret. På to av dem sto det: Flammer og regn. På de to andre: Martin Linge. I vinduene hang det ikoniske fotografiet av ham, det med den lange uniformsfrakken. Blikket i de mørke øynene nådde helt ut til fortauskanten der Bjørn sto og ventet, gjorde ham rolig og utilpass på samme tid. Han snudde seg vekk og speidet bortover Kristian IVs gate.

«Norsk krigshistorie er følsomt», nikket Bjørn.

«Derfor må vi legge fakta til grunn for vår historie. Nå har forfatteren sykemeldt seg, og her står vi. Linges etterkommere

29 5

ordene satte seg som nagler i Bjørns samvittighet. Han husket Voltaires påstand om at sannheten var en samling løgner man var blitt enige om. Var hans egen løgn en del av denne sannheten?

«Ja, jeg sendte en kopi til familien», sa Bjørn og strøk seg diskré over høyre underarm. Skorpene under skjorta klødde intenst nå. «Men jeg har forandret en del siden den gangen. Slutten, blant annet.» «Nøyaktig hva vi trenger for å vise at vi ikke farer med løgn og fanteri.»Desiste

Før Bjørn rakk å svare, hadde teatersjefen skyflet ham inn i publikumsfoajéen der NRK sto klare. Han fikk pudder i pannen og en mikrofon foran seg. Kameraet rullet: «Selv vanlige ting gjorde Martin Linge på en uvanlig måte, og plutselig var han en krigshelt.» Bjørn svelget. Halsen ble til sandpapir. «Jeg var sytten år da han kom til Lofoten … Ni måneder senere, på tredje juledag, for femti år siden …»

«Er du beredt for tv-debut på Dagsrevyen?»

Han slet nå og var smertelig klar over hvorfor. «… det som førte til tragedien, har et skjær av mystikk over seg. Det fins flere motstridende øyenvitneskildringer …»

Den siste, tenkte Bjørn, var hans egen, og han hadde holdt den for seg selv, med god grunn. «Kaptein Linge endte i en navnløs grav … Jeg kan ikke … Vi skitner ikke til Martin Linge! IkkeDetfaen!»kokte i hjernen nå. Han trakk seg unna og ropte. «Kan ikke! Jeg slapp ikke, ok?» «Takk!» sa mannen med hodetelefonene. Teatersjefen trakk Bjørn til side og ga ham en klapp på skulderen.«Beklager, jeg mente ikke …», stotret Bjørn.

30 tipset meg om deg, Sjøvåg. Du har skrevet flere hundre sider om tiden din med krigshelten?»

«Ikke tenk på det. Det er et opptak. De kutter og fikser, og det blir bra. Du konsentrerer deg om stykket nå, ok?»

Det var det motsatte av ok, tenkte Bjørn. Han hadde dritt seg ut og nesten forsnakket seg. Og han hadde fått et ansvar han ikke hadde lyst til å bære. «Er det ikke for sent å gjøre endringer nå, så kort tid før som det det var. Et ynkelig forsøk på å unnslippe fortiden. Men han var allerede involvert, enten han ville det eller ikke. Hovden dempet stemmen betraktelig: «Vi skriver om til teppet går opp, om nødvendig. De eter oss rå hvis vi bommer nå. Det handler ikke bare om kritikken. Produksjonen er råflott, men magien uteblir. Fortell meg hvorfor, Sjøvåg. Jeg må vite hvorfor.»

premiere?»Detlød

Et sykehus i Manchester, mai 1940 DET GJORDE VONDT å åpne øynene. Han husket bare så altfor godt de siste øyeblikkene han var våken. Stålbenkene om bord i hospitalskipet, operasjonslampene, legen som sto over ham med en beinsag i hånden. Raseriet over egen dumskap.

Angsten for å miste kontrollen da sykepleieren satte sprøyten i ham, la en maske over ansiktet hans. Ikke … Det siste han registrerte, var at en tredje person kom inn i rommet. En høy, blond kar som hvisket noe i øret til kirurgen. Så hadde han glidd inn i mørket, tilbake til moren Gunhilds syttiårsdag hjemme i Valldal. Et veddemål hadde gjort at han stupte i sjøen og la på svøm. Folk sto vantro og fulgte med på det vågale foretaket. Fjorden var to kilometer bred, og ingen hadde noen gang svømt tvers over. Vannet var iskaldt, og selv på sommerstid kunne brå stormrosser ta livet av folk. Det var der ute han hadde druknet, onkelen Martin var oppkalt etter. Svømmeturen kom etter en opphisset diskusjon. En av gjestene hevdet at Gunhild-sønnene, som Martin og brødrene ble kalt, alltid skulle kjekke seg. Han hadde tatt ham på ordet og stått løpet ut, til han stiv av frost kunne krype i land på den andreHvorforsiden.dukket

dette minnet opp nå? Han løftet hånden og gned seg i øynene, kjente at han var støl bak øyeeplene, støl i

Den desperate og fremmede klangen i stemmen hans da han bønnfalt feltkirurgen: Nei, ikke skjær i meg, ikke ta beina mine! Skyt meg heller! Ikke ta beina mine!»

32 6

Var prestens overdrevne humør genuint, eller bare et forsøk på å vekke håpet i en mann som nettopp var blitt krøpling?

Det venstre beinet var bandasjert fra hoften og ned, men når han konsentrerte seg godt, klarte han å røre på tærne. Han ble fuktig i øynene, hvisket et «takk» og bet seg i leppen for

«Hvor er jeg, og hvor lenge har jeg vært her?» Han grep tak i dynen for å løfte den vekk, men nølte akkurat så lenge at motet forlot ham.

øynene et øyeblikk før han våget å kikke selv.

«Du er på et sykehus i Manchester. Du ble med et hospitalskip fra Åndalsnes da britene trakk seg ut», sa sjømannspresten.

På en stol et stykke unna satt det en kar han ikke kjente. Mannen, som kunne være i trettiårene, hadde svart skjorte og hvit rundsnipp. Det var noe i ansiktet, en barskt utmeislet viljestyrke som ikke harmonerte med presteklærne.

tankeprosessene også. Hvor lenge hadde han vært borte? Timer, dager, uker? Han var ikke lenger om bord i hospitalskipet. Han lå i en sykehusseng, med en hvit dyne over seg. Var han hel? Han gruet seg for sannheten, vegret seg for å røre på kroppen og kjenne at det ene beinet, eller kanskje begge, var borte.

Presten lo: «Ikke så vidt jeg vet, Linge. Det var nære på, men det var åpenbart ikke din tur. Jeg heter Alf, Alf van der Hagen.»

«Kan du gjøre meg en tjeneste … van der …» «Kan«Alf!»du

fjerne dynen? Sjekke om jeg har bein eller ikke?»

33

«God formiddag, Linge», sa presten. Stemmen var ru, men stødig.«Skal jeg dø? Er det derfor du er her?»

Alf fikk et ubestemmelig uttrykk i ansiktet. Martin tolket det straks i verste mening og skulle til å protestere da sjømannspresten varsomt løftet dynen og kikket.

«Ingen grunn til bekymring», sa Alf. «Du har begge i behold.»Hanlukket

«Jeg går ut fra at du ikke er her for å sitte barnevakt?» sa Martin og gransket Alf inngående. «Vi kjenner da ikke hverandre, eller tar jeg feil?»

34 å hindre tårene i å komme. Han visste ikke hvem takken var rettet mot. Skjebnen, Gud, legen om bord i hospitalskipet?

Kanskje alle tre? Han var hel, hadde fått livet i gave. Det hogg til i venstre bein da han rullet over på siden, og han lo av smerten. Gleden hadde bedøvende virkning. Han tvang seg opp og satte føttene på gulvet. Venstrebeinet var numment, men det var vel på grunn av bandasjen. Han skulle ut av sengen. Han ville råtne opp om han ble liggende. «Linge, du må ikke …» Alf så sjokkert ut. «Jo, for faen, jeg må!» Øyeblikket etter slo han haken i linoleumen så det knakk i kjeven. Han forsøkte å reise seg, men ble liggende og pese. Pulsen var som paukeslag mot trommehinnene. Straks etter var to sykepleiere der og løftet ham tilbake i sengen. Bandasjen var gjennomtrukket av blod.

«Du er litt for tøff nå, Linge!» sa Alf. Han lo ikke denne gangen.«Jeg kan ikke bli her!» «Du vil heller at de amputerer beinet ditt?» «Jeg skal slåss.» «Så hold sengen og bli frisk.» Sykepleierne lagde et svare styr rundt ham. Den ene av dem klippet opp bandasjen, og den andre undersøkte det sammensnurpede såret. Det var en lang og ujevn flenge, blodet rant fra stingene, og huden rundt var faretruende mørk. Ville han noen gang kunne gå på det? Selvsagt skulle han det. Han bestemte seg for å hate de hvite lakenene, den myke puten, lukten av desinfeksjonsmiddel, alt som minnet om forråtnelse og død. Det slo ham plutselig at presten fremdeles ikke hadde sagt noe om grunnen til besøket.

ble svart i blikket, og et sekund lot det til at presten sloss mot ugudelige ord som ville over leppene.

«Østlandet er tapt, offensiven mot Trondheim og Dombås er avblåst.»«Faen!Ja, unnskyld, jeg …» «Av og til fins det ikke et bedre ord for å uttrykke det man føler», sa Alf. «Så vi kan bare begynne å lære oss tysk?»

«Jeg ville ventet litt med det. Det er ikke sikkert det er bryet verdt.»Sykepleierne

35

hadde surret beinet med ny og ren bandasje, og de forlot rommet med et nikk til dem begge. Van der Hagen trakk stolen nærmere sengen og lente seg mot ham: «Når du er kommet til hektene, vil jeg at du reiser til London. Det er noen karer der jeg gjerne vil at du skal treffe.» Han holdt pekefingeren foran leppene, reiste seg og strakte ut neven. Martin tok den. Det kunne ligge mye i et håndtrykk, og Alfs grep var som et fast holdepunkt, en ny forankring.

«Ryktet løp vel foran deg», sa van der Hagen med samme halvt ironiske tonefall som Martin. Ansikt som en sfinks. Man får som fortjent, tenkte Martin. «Og jeg ser jo at du lever opp til det», la presten til med en avvæpnende snert. Var det en kompliment eller et uttrykk for det mot satte? Hva var agendaen hans? Så la han til: «Som sjømannsprest forsøker jeg å følge opp de nordmenn som kommer hit.» Det lød fordekt og unnvikende. «Ikke avspis meg med selvfølgeligheter.»

Det bare glapp ut av ham. Var det medisinene som gjorde ham sleivkjeftet? «Vet du hva som skjer i Norge? Har du nytt hjemmefra?»VanderHagen

Et godt uprestelig flir for over van der Hagens lepper.

«Jeg er der før du aner ordet av det», sa Martin.

«Tviler ikke», sa van der Hagen. «Lykke til og god bedring.» Straks presten lukket døren bak seg, løftet Martin vekk dynen. Bøyde venstrebeinet og strakte det ut, langsomt og forsiktig. Pustet tungt og gjentok bevegelsen.

Han hadde dårlig tid. Hele verden hadde dårlig tid.