TORGRIM EGGEN
FOR BINDE L S E N Jensen vs. Cappelen, 16 tonn hasj og vår tids største politiskandale
© 2017 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: Harvey Macaulay | Imperiet Layout: Ingrid Goverud Ulstein Papir: Holmen Book Cream, 70 g Boka er satt med Sabon 10 | 13 Trykk og innbinding: Livonia | Latvia ISBN: 978-82-489-2024-3 Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond og stiftelsen Fritt Ord. Av hensyn til personvernet er noen av personene som omtales i boka anonymisert. Kagge Forlag AS Tordenskiolds gate 2 0160 Oslo www.kagge.no
ARRESTANTEN LØSLATES «Det dyret må aldri ut!» The Wire Jakten på julehasjen En sværing på kroken Skitstormen SAL 250 I hvalfiskens buk Hemmelig, nemlig Forbindelsen Innskudd og utskudd Et liv i sus og rus Saksofonisten Røverspråk Spaning og glaning Sjefen over alle sjefer Norske byggeklosser Rørleggermafiaen Kniven i ryggen Medvirkning En ekte kjeltring Prosedyrene: leikestove Dommen: dies irae
9 11 25 39 53 68 83 85 98 110 125 144 159 166 188 199 215 233 247 261 274 283 294
I Straffeloven (1902) § 162 første ledd, jf. tredje ledd, jf. femte ledd for under særdeles skjerpende omstendigheter å ha medvirket til ulovlig innførsel eller forsøk på innførsel av narkotika, og overtredelsen gjelder et meget betydelig kvantum.
Grunnlag: Gjelder nr. 1 Eirik Jensen I tidsrommet 2004 til 14. november 2013 medvirket han til Gjermund Erik Cappelens innførsel og forsøk på innførsel av en særdeles stor mengde hasjisj til Norge. I egenskap av polititjenestemann ved Oslo politidistrikt hadde han tjenstlig kontakt med Cappelen fra våren 1993 og opparbeidet et tillitsforhold til ham. Fra 2004 var han villig til, mot betydelig godtgjørelse, å støtte Cappelen i hans innførselsvirksomhet, bl.a. ved å varsle ham om ulike forhold som kunne være av betydning for virksomheten, og derigjennom kunne redusere risikoen for at denne ble avslørt: som hvorvidt Cappelen til ulike tider var i myndighetenes søkelys, om narkotikatransporter var stanset av politi/tollvesen og lignende. Informasjon ble gitt i møter, ved e-post eller pr. telefon, ofte ved bruk av tekstmeldinger/e-post med tilsynelatende tilforlatelig innhold, som f.eks. «kontroll her», «stille», «solskinn», «stille og sol», «feriemodus over hele linja», «kontoret er tynt bemannet», «det er meldt knallvær», «en mann i grøfta, skal se på skadene på bilen» e.l., men som kunne være viktig informasjon for Cappelen (…) (Fra tiltalebeslutningen. Signert sjefen for Spesialenheten for politisaker, Jan Egil Presthus, 6. februar 2016)
«Du må jo bli tatt!» sa jeg til ham. Da svarte han: «Jeg kan ikke bli tatt.» Og jeg spør videre: «Hvordan kan det ha seg?» Og så sier han: «Jeg får vite alt.» Det tror jeg var ordlyden han brukte: «Jeg får vite alt.» Og jeg spør da selvfølgelig videre, og så sier han: «Jeg kjenner en snut.» Okei, og så beskriver han, og fra da begynner han å bruke navnet Eirik. (...) Han sa at «Eirik er en kul snut, jeg liker han og vi er venner.» (NN, vitne i Oslo tingrett, 24. april 2017)
Arrestanten løslates
«det dyret må aldri ut!» Desember 2013–januar 2014 You load sixteen tons, what do you get Another day older and deeper in debt St Peter don’t you call me ’cause I can’t go I owe my soul to the company store. (merle travis/george s. davis: «Sixteen Tons», ca. 1946)
Jula 2013 var den sørgeligste i Gjermund Cappelens liv. 47- åringen satt i varetektsfengsel, samboeren Siw og den eldste sønnen var også i politiets varetekt, de to minste barna fikk han ikke se. Familien skulle ha vært på juleferie i Thailand. Flybilletter var kjøpt og det hele. Men Asker og Bærum politidistrikt ville det annerledes. Etter to ukers intens spaning og etterforskning pågrep politiet Cappelen hjemme hos ham selv på Bekkestua nærmere midnatt 19. desember, som var en torsdag. Sønnen Michael hadde blitt arrestert ved sin leilighet i Oslo en snau time tidligere. Som om ikke fengslingen og den spolerte juleferien var nok; Gjermund Cappelen slet med abstinensplager. Som erstatning for heroin hadde han lenge holdt det gående på metadon, som politiet fant 117 småflasker av da de ransaket huset hans. Han var redd for å gå tom, så han hamstret. Mange misbrukere påstår at det er tyngre å komme av metadon, som ikke gir ruseffekt, enn å kutte ut heroin. Metadonen hadde
| 11
han kjøpt av en langer, så den var illegal og ble beslaglagt av politiet. I varetekt klagde han på magesmerter, det klassiske symptomet på abstinens hos opiatmisbrukere, og mente han burde undersøkes av en lege med tanke på kreft. Å avhøre misbrukere med sterk abstinens, som for øvrig er helt vanlig i slike saker, befinner seg i grenselandet for «torturliknende omstendigheter». Slik var det ifølge Cappelen ikke her. Han fikk noen medikamenter av fengselslegen for å dempe symptomene, en allergimedisin som skulle hjelpe på den fysiske abstinensen, samt det angst- og psykosedempende middelet Truxal. Det hadde hjulpet; han hadde i hvert fall greid å sove. Egentlig var ikke Cappelen særlig langt hjemmefra. Ila fengsel og forvaringsanstalt ligger bare åtte kilometer fra dørstokken hans i Bærumsveien 197. Fengselet ble bygd mot slutten av 1930-tallet, opprinnelig som kvinnefengsel, en klynge røde teglsteinshus i skogbrynet ved Løvenskioldbanen, det største skytebaneanlegget i Skandinavia. Her har det sittet fint folk før. Et par generasjoner nordmenn kjente Ila bedre som den tyske konsentrasjonsleiren Grini. Der satt mange fremtidige samfunnstopper, to statsministre blant dem, i forvaring mellom 1940 og 1945. De hadde drevet aktivt motstandsarbeid eller mer symbolske markeringer mot okkupanten. Fangerullene fra Grini er nesten en «hvem-er-hvem» over personer som fikk makt og innflytelse etter krigen. En av dem var høyesterettsadvokat Johan B. Hjort, bestefar til dommeren i Cappelen/Jensen-saken. Ikke mye av denne frihetskjempe-glamouren smittet av på Gjermund Cappelens tilværelse, der han satt på Ila i isolat. Riktignok er det mange som mener at det bør være en menneskerett å få røyke cannabis, men de utpeker ikke folk som ham til martyrer. Ingen står utenfor tingretten og synger «Kumbaya». Tvert imot, er det ikke med en viss avsky og
12 | forbindelsen
forakt hasj-aktivisten tenker på importøren og leverandøren, han som tar de store sjansene for deres skyld? Det Gjermund gikk gjennom, var smertefullt og ydmykende. Et dypt sosialt fall hadde endt med et brutalt klask mot betonggulvet i en celle. Han hadde nok sett for seg en annen samfunnsrolle. Den ene gangen lokalavisa Asker og Bærum Budstikke hadde omtalt ham, to år tidligere, var det som «Stabekk-investoren Gjermund Erik Cappelen». Det var da han skulle gjøre det stort som snusimportør. Men Cappelen trengte ikke avisoppslag for å fremstå som vellykket; han hadde skaffet seg alle de ytre symbolene likevel. Navnebyttet fra landlige Thorud til det mer mondene Cappelen, som er Siws etternavn, er et slikt symbol. Barna deres, en gutt og ei jente, bærer kongelige fornavn. Familien bodde i en enebolig i et fint villastrøk, riktignok leid, full av statusgjenstander og med tjukke bunker kontanter stukket i skoesker og bæreposer. Boligen var et slags skjærereir for mennesker. Da politiet åpnet skapene i huset, ramlet stabler med ubrukte, dyre designerjeans og uåpnede skoesker ut. Politiet fant klokker for et par millioner kroner, et lite fjell av telefoner, elleve iPader og andre nettbrett. De kunne knapt bevege seg hjemme, Siw og han, for alt blinget de hadde b året i hus. (Barna hadde det ryddigere enn de voksne, tro det den som kan.) Ute i garasjen sto en BMW X3 og dessuten en BMW 760i, en bilmodell beregnet på industrimagnater og statsoverhoder. Og så – poff! – borte. Easy come, easy go er det noe som heter, men det er aldri spesielt «easy» for den det gjelder. Ingen lettvinn ting å avslutte ett liv og begynne på, i beste fall, et annet. Hadde dette vært en helt annen historie, kunne den handlet om en omvendelse, en religiøs opplevelse. Men den typen var ikke Gjermund Cappelen. Han var typen som sprellet på kroken. Eller kom i forhandlingsmodus, som han kaller det selv.
«det dyret må aldri ut!» | 13
hasjberget som vokste Mens han satt i varetekt, ballet bevisene og beskyldningene mot ham på seg i en faretruende fart. Tre sentrale figurer i nettverket hans ble pågrepet 20. desember. Samme dag ble det beslaglagt 367 kilo hasj i garasjen i en enebolig i Jacob Neumanns vei 5 i Asker, som hadde fungert som ligaens hovedlager. Dette kom på toppen av de 109 kiloene som allerede var funnet under en såkalt hemmelig ransaking i Sørkedalsveien 179 i Oslo, nesten to døgn før pågripelsen. Hjemme hos Cappelen ble det funnet 532 gram hasj (et stoff han ikke benyttet selv) og litt over to millioner kroner i kontanter. Kommunikasjonsdata, avlytting og et antall håndskrevne lapper politiet fant, knyttet ham til de større beslagene. Politiets teori var at han var edderkoppen i en velorganisert hasjmafia. Dette var Gjermund Cappelen selvfølgelig lite lysten på å tilstå. Innrømmelsene kom bit for bit. I det første avhøret, som fant sted 20. desember, nektet han befatning med alt, unntatt halvkiloen som var funnet hjemme hos ham. Pengene tilhørte noen andre. Cappelen kunne ikke fortelle politiet hvem han oppbevarte dem for, siden bakmannen var en person det kunne være livsfarlig å tyste på. For å passe på pengene i noen dager skulle han motta 50 000 kroner. Denne historien gjentok han for dommeren i tingretten under fengslingsmøtet et par timer senere. Den «skjulte bakmannen» er en stødig gjenganger i åpningsavhørene i narkotikasaker. Mistenkte er ute etter å plassere seg selv i utkanten av begivenhetene som etterforskes, og da blir det nødvendig å putte en annen figur i sentrum. Politiet har et klengenavn på denne figuren, ifølge Dag Eirik Ekeli, overbetjenten ved Asker og Bærum politidistrikt som har gjort en rekke avhør med Cappelen. De kaller ham «Skybert», etter den usynlige lekekameraten til Albert Åberg i barnebokserien. Men i det lange løp kan det bli kostbart å fortelle eventyr for politiet. Da gambler man med tilståelsesrabatten, som
14 | forbindelsen
er lovhjemlet i Norge. Siden 2001 forteller Straffelovens paragraf 59, annet ledd, at «dersom siktede har avgitt en uforbeholden tilståelse, skal retten ta dette i betraktning ved straffutmålingen». Hensikten med bestemmelsen er først og fremst samfunnsøkonomisk. En tilståelse i en komplisert sak sparer det offentlige for tid og penger. Rabattens størrelse er imidlertid ikke fastsatt, og tidspunktet for tilståelsen spiller også inn. Jo tidligere han tilstår så mye som mulig av det etterforskningen likevel vil avdekke, desto bedre ligger tiltalte an. Ordet «uforbeholden» skal man heller ikke hoppe sorgløst over. Gjermund Cappelen valgte en slags gyllen middelvei. Lille julaften tok han selv initiativet til et avhør, og erklærte at han ønsket å endre sin forklaring. Nå hadde han også advokat Benedict de Vibe til stede. Dag Ekeli fra bærumspolitiet stilte spørsmålene, som det ikke ble så mange av. Til å begynne med fremsto Cappelen som nervøs, men samlet seg etter hvert og forklarte seg rolig og sammenhengende. Han tok styringen. Mens nordmenn flest pakket gaver, pyntet juletreet og la pinnekjøttet i bløt, erkjente Gjermund at 80 til 90 kilo av det som ble funnet i Sørkedalsveien, var hans. Resten av hasjen hadde han ikke en anelse om hvem som eide. Åtti kilo er tilfeldigvis en «magisk grense» i hasjsaker. Er det beslaglagt åtti kilo eller mindre, kan tiltalte dømmes etter paragraf 162, annet ledd («grov narkotikaovertredelse»), mens beslag over åtti kilo utløser en såkalt tredjeleddssak («grov narkotikaovertredelse» pluss «meget betydelig kvantum»). Høyeste straff for brudd på annet ledd er ti års fengsel, mens tredje ledd under særdeles skjerpende omstendigheter kan gi 21 års fengsel. Lovens strengeste straff. Ofte er mistenkte bedre innsatt i jussen rundt forhold de anklages for enn politifolkene som avhører dem. 47-åringen Cappelen var i høyeste grad en ringrev. Han kunne ha erkjent 79 kilo, og dermed befunnet seg formelt sett «innafor». Men det ville sett påfallende ut, så han spanderte noen kilo ekstra og satset på rettens velvilje.
«det dyret må aldri ut!» | 15
Dette med hasj var ikke noe Gjermund pleide å drive med, fortalte han etterforsker Ekeli. Nei, det som hadde skjedd, var at «fortiden hadde innhentet ham». Han var blitt oppsøkt av to personer – Skybert II og III – som truet ham til å motta og selge dette partiet for å gjøre opp for gammel narkotikagjeld. Opp gjennom årene hadde han kritet heroin for enorme summer, forklarte han. Pengene som ble beslaglagt hjemme hos ham, skulle være forhåndsbetaling fra kjøpere. Så diktet han opp enda en Skybert, en nordmann med Stavanger-dialekt som bodde dels i Portugal og dels i Norge, og som Gjermund skulle ha møtt to ganger utendørs ved Grønlands Torg eller i Schweigaards gate. Skybert IV skulle ha vært oppdragsgiveren. Gjermund har et udiskutabelt talent for å spinne skrøner. Uten løgner og coverhistorier hadde han neppe overlevd de siste 20 årene, og med livsstilen fulgte regelmessig trening og finsliping av talentet. Noen ganger hadde han gått gjennom historien på forhånd, valgt ut detaljer som skulle styrke troverdigheten. Andre ganger ble de simpelthen til der han satt. Ting bare trillet ut av ham. Han var en slags bambusforklaringens jazzvirtuos. Ekeli trodde ikke noe særlig på fortellingen hans. Men Gjermund Cappelen sto på sitt. Etter å ha hatt hele jula og romjula til å tenke seg om, mottok han utskrift av avhøret med hele røverhistorien mandag 30. desember. Gjermund signerte og returnerte forklaringen pr. telefaks fra Ila, men tilføyde noen håndskrevne linjer om at han var villig til å samarbeide med politiet. Så fastholdt han Skybert-historien under et nytt fengslingsmøte i Asker og Bærum tingrett 3. januar. Heldigvis satt det en annen dommer der nå enn han hadde møtt rett før jul. Gjermund syntes ikke det var spesielt festlig å lyve for enda en dommer, men han greide å gjennomføre. Deretter bar det tilbake til Ila. Slik Gjermund tenkte, var løgn og sannhet ganske likegyldige størrelser her og nå. Her var det nødrett som gjaldt, og
16 | forbindelsen
da var alt lov. Siw var fengslet, sønnen Michael var fengslet, de to barna i tidlig skolealder var plassert hos fremmede og sikkert livredde. Alt hadde raknet. 100 000 i faste månedlige utgifter fortsatte å løpe ... Gjermund var desperat og forsøkte å koke en plausibel og noenlunde spiselig suppe på de opplysningene han visste at politiet allerede satt med. Men suppa verken varmet eller mettet. Han ble ikke løslatt. For all del, det fantes lyspunkter – han hadde ikke tystet på noen. Når politiet stilte spørsmål om den ene eller andre de mistenkte hadde noe med hasjligaen å gjøre, svarte Gjermund bare «ingen kommentar». Slik kjendiser og næringslivsledere gjør. Ja, unntatt Steinar Engh, da. Engh var rørleggeren, Gjermunds eldste venn og samarbeidspartner. Engh disponerte lokalet i Sørkedalsveien der hasjen ble funnet, og da Gjermund oppfattet at adressen sto i saksdokumentene, blåste han Engh i første avhør. Eller, det vil si, han røpet ikke navnet før politiet spurte: «Begynner etternavnet på E?» Da var maskeraden over. I brettspillet Monopol kan man ha flaks og trekke et kort som har teksten «Arrestanten løslates». Kortet oppbevarer man sammen med pengebunken, eller gjerne stukket litt under kanten på spillebrettet, til uhellet er ute. Det var dette kortet Gjermund famlet etter nå. Han fortalte etterforskerne at han hadde viktig informasjon å komme med, og ba om å få kontakt med sin kildefører i Oslo. Da ville alt løse seg, og hele den beklagelige misforståelsen ville bli oppklart. Men det som skjedde var rart og uventet. Han fikk ikke snakke med «kildeføreren» (et begrep som ikke benyttes av politiet). I stedet fikk han presentert en liste med tre navn. De tre var de eneste han kunne kontakte hvis han ville snakke om saken sin, og alle var tilknyttet Asker og Bærum politidistrikt. Han gjorde ikke noe forsøk på å kontakte kildeføreren gjennom sin advokat.
«det dyret må aldri ut!» | 17
the art of the deal Tirsdag 7. januar mener de at Gjermund Cappelen har hengt så lenge at han er mør. Den dagen får han besøk av to nye og ukjente personer på cella, sivilspanere fra Asker og Bærum politidistrikt. Nils Kristian Svendsen (kalt NK) og Tor Ullestad er staute, atletiske typer på rundt 40 år. Ullestad har en fortid som stort håndballtalent. Dette er folk som enkelt kan springe i fatt en nervøs arrestant – og i hvert fall en småfeit og kortbeint rusmisbruker som Gjermund Cappelen – men som i årenes løp er gått over til intellektuelt arbeid, til etterretningsoppgaver. Som Ullestad presenterer seg for Cappelen: «Jobben vår er å snakke med folk.» Han fortsetter: «Vi er ikke etterforskere, og vi har drevet med dette i lang tid. Vi gjør ting på en ordentlig måte og er profesjonelle på det. Det er derfor vi har blitt bedt om å komme og snakke med deg.» Gjermund kjenner ikke disse typene fra før, men han forstår at dette er møtet han har ventet på. At de understreker at de ikke er etterforskere, forteller ham at dagens agenda vil bli en annen enn den begredelige hasjsaken. Rammen rundt møtet er som en «uformell samtale», den første av tre, der Cappelens forsvarer ikke er til stede. Noe Gjermund ikke er klar over, er at samtalen ikke er mer uformell enn at det blir gjort lydopptak av den. Men opptak eller ikke, her skal det forhandles. Gjermund er i modus. «Jeg skjønner hvilken situasjon jeg er i», begynner han, «og har ikke lyst til at det skal eskalere mer. Jeg kunne godt tenke meg å få avslutta dette her. Jeg sitter med masse informasjon, og jeg har vært kilde i over tyve år for Oslo politikammer. Jeg har løst mange saker, blant annet ’flydroppsaken’. Jeg har arbeidet i utlandet sammen med norsk politi, nederlandsk politi, dansk politi og spansk politi, og løst enormt med saker.» Gjermund har et A4-ark liggende foran seg, som han har drodlet litt på i forkant av møtet. Nøyaktig hva som står
18 | forbindelsen
på dette arket, vil vi aldri få vite, men det inneholder hva politispanerne kaller «sexy informasjon». «Det jeg kan gi dere, er navn … adresser …», sier Gjermund. De to spanerne virker ikke så veldig interessert i arket hans. Det er Ullestad som fører ordet, og han begynner omstendelig å forklare at Gjermund ikke vil klare å snakke seg ut av den saken han er mistenkt for. Hasjberget vil ikke forsvinne. Etterforskningen vil gå sin gang og føre til rettssak. Slike samtaler er krevende og må spilles etter gehøret. De kan ta helt uventede vendinger. Hvis nå Gjermund hadde henvendt seg til NK når han snakket, ville de to spanerne skiftet roller. NK ville tatt styringen og Ullestad blitt sittende som controller. Dette er ikke noe «good cop / bad cop»-opplegg, slik vi er vant til fra tv-serier. De er good cops begge to, men Ullestad mest. «Jeg har hilst på deg for mange år siden», forteller Tor Ullestad. «Jeg tror ikke du husker meg, men det var på Dønskitoppen i Bærum. I forhold til det du har å tilby der ... det er veldig bra, men ...» «Jeg er interessert i å finne en løsning», sier Cappelen. «Det handler om å gi, og det handler om å ta. Jeg gidder ikke å gjøre dette her hvis jeg ikke får noe igjen for det.» «Nei, ikke sant», sier Ullestad. «Men ...» «Jeg har referanser i Oslo. Du kan ringe min kildefører og spørre ham. Han vil si at jeg er Norges beste kilde noensinne. Helt utvilsomt. Jeg farer ikke med tull, altså.» Ullestad stotrer litt før han kommer skikkelig i gang. «Det du kommer med her ... jeg tror på det, altså. Jeg kjenner til deg såpass godt at jeg vet at det du har her stemmer. Men ... vi er ute etter noe litt annet.» «Hva da?» «Jeg tror du veit hva det er.» Det blir stille ganske lenge. «Nei», sier Gjermund til slutt.
«det dyret må aldri ut!» | 19
«Du har aldri blitt tatt før nå», sier Ullestad lavt. «Og jeg lurer på hvorfor ikke.»
«da skal jeg ut!» Pausen som følger, blir veldig lang. Tid er subjektiv: De to politimennene opplever 40 sekunder som flere minutter. Gjermund mumler «skjønner» et par ganger, men det er ikke lett å si hva han skjønner. Så får han små rykninger i ansiktet. De kan se at hjernen hans arbeider, at tankene kverner noe veldig. Den hardkokte hasjimportøren ser plutselig både sjokkert og litt redd ut. Samtalen vandrer på knivseggen. Den kunne ha implodert der og da – hvis Gjermund hadde lent seg tilbake, flirt og svart «fordi jeg er smart og dere er dumme», hadde hele spillet vært over. Så kremter Gjermund for å klarne stemmen: «Hvis vi skal inn på det temaet der, så skal jeg ut. Da kan du få det på papiret. Det blir en bombe.» NK følger opp, forsiktig og litt nølende: «Hvis vi snakker om det samme da, hvis vi skjønner hverandre, så må det være konkret.» «Helt hundre prosent», sier Gjermund. «Det må være kontrollerbart …» «Det er det også.» «… og ikke bare rykter på byen.» «Nei nei, det er klart. Men da må dere skaffe noen fullmakter først. Da skal jeg og kona mi ut, få tilbake beslaglagte biler og så videre, og så blir saken sånn som den blir.» «Jeg skal ta med meg det tilbake», sier Ullestad. «Men jeg skal være helt åpen og ærlig med deg. Saken din går sin gang. Det du har å hente, har du å hente på dette her. Men jeg tror det er liten sannsynlighet for at du kan gå ut herfra før saken din er ferdig etterforska.» Gjermund gjør seg tynn og mild i målet og klager sin nød: «Gi meg meldeplikt, da. Ta fra meg passet, hva som
20 | forbindelsen
helst. Jeg har en kone som ikke er helt, hva skal vi si, verdens smarteste person. Jeg har en liten sønn som har store utfordringer. De trenger meg hjemme. Og dette her kommer til å bli brutalt. Det er en bombe.» «Jeg veit at det er en bombe», sier Tor. «Og jeg kommer til å sitte midt i det når den går av. Jeg og familien kommer til å trenge beskyttelse, witness protection program», siterer Gjermund fra filmer han har sett. Noe navn er ennå ikke nevnt. De snakker om «denne personen» eller bare «dette her». Stilltiende har de nådd enighet om at navnet, det kommer først når tilbudet ligger på bordet. Og dit er det noen dager ennå. «Hva kan du si at han har hjulpet deg med?» spør NK. «Det er noe som heter å rake kastanjene ut av ilden. Det er sånt som ikke skal skje. Det blir en bombe dette, en katastrofe. Han kommer til å prøve å drepe meg. Det dyret må aldri ut. Han er farlig, livsfarlig.» «Hva tror du vil skje med ham?» «Det blir 20 år det, så mange paragrafer du bare kan tenke deg. Det blir helt jævlig.» Gjermund begynner å snakke om bevis. Han har tekstmeldinger liggende på sin iPhone som beviser at han nærmest har vært utpresset, sier han. Mas og fjas fra morgen til kveld. Håndverkere kan bevitne at han har betalt alle utgiftene ved en oppussing hos vedkommende. «Slipp meg ut og sett på meg en båndopptaker», foreslår Gjermund. «Det er det som er måten å gjøre det på, vet du. Da er det ikke mer å snakke om. Men det må jeg ha amnesti for.» Ideen med lydopptaket tar han opp flere ganger, men de svarer ham ikke. Det virker ikke som om politiet, eller senere Spesialenheten for politisaker, på noe tidspunkt seriøst har vurdert å slippe ham løs for å provosere frem bevis. Vel kunne saken vært løst på denne måten, og trolig kunne det også gjøres på en måte som retten vil godta, men de mulige
«det dyret må aldri ut!» | 21
konsekvensene må ha fylt dem med skrekk. Cappelen på vill flukt med politiets opptaksutstyr teipet til kroppen. Full skandalefråtsefest i pressen, tre fulle dager til ende. Så mye stoler de ikke på ham. Ser man på bærumspolitiets handlingsmønster i saken under ett, kan man mistenke at det har vært viktigere å ikke drite seg ut enn å oppklare forbrytelser. Samtalen blir mer gemyttlig jo lenger den varer. Det utveksles minner fra Dønskitoppen. De ler og flirer litt. Stemningen som fyller rommet er god. Først og fremst lettelse over at det har gått bra, deretter glede over at purk og skurk for én gangs skyld kan møtes til gjensidig berikelse, samles om et felles mål. Det er slik rekruttering av informanter foregår. Hestehandelen er praktisk talt klar. Politiet har vervet en informant, riktignok en godt brukt sådan. Gjermund Cappelen har, etter alt å dømme, skaffet seg en deal.
løfter og venteboller Tre dager senere møtes de tre igjen i Drammen fengsel, dit Cappelen er flyttet nå. I Drammen er det litt mer primitive forhold. Bevertningen er suboptimal, forteller Gjermund, med en middag bestående av kanelboller med smeltet ost på som selve skrekkeksempelet. Ullestad synes tvert imot det høres praktisk ut: middag og dessert i ett. Nei, det er et skrekkens fengsel, hevder Cappelen. Spanerne fra ABPD forteller om hvordan det har gått med tilbakemeldingene. De har brakt saken så høyt til topps som de kunne få det. Nå er de en liten, men eksklusiv krets som kjenner til at Gjermund planlegger å snakke. Det er de to, Ullestad og NK, og deres to nærmeste ledere. Politimesteren i Sandvika er nødvendigvis orientert, og hun har tatt kontakt med Riksadvokaten. NK understreker at de ikke snakker med Riksadvokatens embete, men med riksadvokat Tor Aksel Busch personlig. Det er svært uvanlig. «Ordet amnesti fins ikke i norsk lovverk», forteller Ulle-
22 | forbindelsen
stad. «Riksadvokaten har signalisert at han vil gjøre alt for å imøtekomme dine krav, men han kan ikke ta ordet amnesti i sin munn.» Dette slår Gjermund seg midlertidig til ro med. Han foreslår igjen at de skal slippe ham ut med skjult mikrofon. Det er den eneste løsningen, påstår han, for det han har er kompromitterende, men vil neppe være fellende i seg selv. Han har fått tid til å tenke seg om litt nå, og har lagt en plan, begynner han. Men spanerne har lagt sin egen plan, virker det som. De forklarer ham at så fort disse innledende samtalene er over, vil de to forsvinne fra saken. Affæren vil gå videre til Spesialenheten for politisaker, ettersom politiet ikke kan etterforske seg selv. Før de kan koble inn Spesialenheten, må de imidlertid ha litt mer kjøtt på beinet, de må forsikre seg om at informasjonen er konkret, matnyttig og vil ha en effekt. «Etterpå vil det komme en etterforsker fra Spesialenheten for å snakke med deg», sier NK. «Da er det viktig at du stiller med helt blanke ark. Du må bare glemme hva vi har snakket om.» «Jeg skjønner det», sier Gjermund. «Men denne fyren er jo blanda opp i alt. Det går ikke an å skille hans sak fra min sak.» «Du tenker på at når du forklarer deg om det, så inkriminerer du deg sjøl?» spør Ullestad. «Altså, dersom jeg risikerer å sitte i en straffesak sammen med han ... sitte på samme tiltalebenk ...» «Nei nei», forsikrer spanerne. «Når Riksadvokaten i dag lover en vilje til å strekke seg langt med tanke på straffereduksjon, går det ikke an å få det noe tydeligere enn det», sier NK. «Minimumsstraffen for tredjeledd, er ikke den seks måneder?» spør Gjermund. «Og en dom kan unntas offentlighet. Det er også mulig.»
«det dyret må aldri ut!» | 23
«Tenk på det sånn», sier Ullestad. «Idet du legger alle korta på bordet, da har du gjort opp for deg. Da er du uangripelig etterpå. Når du går ut etter det, så er du en fri mann.» «Jeg skjønner. Dette har pågått i 20 år.» «Skal vi begynne fra starten, så går vi fram litt varsomt?» spør NK. «Vi trenger å ha spikret noen introverdier, og det foregår sånn at vi stiller åpne spørsmål, ikke legger noen form for føringer på deg. Vi kan vel begynne med det. Hva er navnet på denne personen?»