Alyson Noël
Fortryllet En bok om Riley Bloom
Oversatt av Lisa Vesterås
© 2012 by Alyson Noël, LLC © Norsk utgave: Kagge Forlag 2013 Originalens tittel: Whisper Omslagsdesign: Angela Goddard Omslagsillustrasjon: Juliana Kolesova Norsk omslagsdesign: Carina Holtmon Papir: Munken Print Cream 90 g Boka er satt med Baskerville 12/16,5 Sats: akzidenz as | Dag Brekke Trykk og innbinding: Scanbook AB, Falun ISBN: 978-82-489-1288-0
Kagge Forlag AS Stortingsg. 12 0161 Oslo www.kagge.no
Til deg. Ja, DEG. Som holder denne boka i h책nden. Takk for at du blir med Riley og meg p책 denne ferden!
1
E
D
et første jeg tenkte da vi kom inn over Roma var: Hæ? Jeg myste mot vinden, det lange, lyse håret mitt flagret bak meg, og jeg følte meg ikke så rent lite motløs der jeg svevde over et landskap som så ut som alle andre. Veilederen min Bodhi, hunden min Buttercup og jeg hadde fløyet langt for å komme hit, og selv om det å fly var den måten vi likte aller best å reise på, var det ikke til å komme fra at landskapet kunne bli ganske kjedelig etter en stund – alt gled over i hverandre og ble til en endeløs strøm av skyer, natur og det menneskene hadde skapt. Og selv om jeg var blitt vant til det nå, hadde jeg likevel håpet at Roma skulle være annerledes, men her oppe fra så alt likt ut. Bodhi snudde seg mot meg, de grønne øynene hans registrerte det skuffede ansiktsuttrykket mitt. Han smilte bredt og sa: «Følg meg.»
G7H
Bodhi strakte frem armene og slo salto i luften. Buttercup og jeg gjorde det samme. Og jo raskere vi stupte mot bakken, jo mer levende ble landskapet under oss – det gnistret av så mange farger og detaljer at jeg måtte hvine av fryd. Roma var jo ikke kjedelig i det hele tatt, snarere tvert imot. Byen var et sjokk – en blanding av gammelt og nytt praktisk talt overalt. Den besto av ekstremt svingete, trafikkerte veier som snodde seg mellom nyrenoverte, moderne blokker og falleferdige, gamle bygg, og i hele byen ruvet tusenvis av år gamle ruiner, levninger fra en eldgammel historie som nektet å gi slipp. Bodhi saktnet farten. Håret falt ned i ansiktet hans da han nikket mot ruinen nedenfor seg og sa: «Der er det. Hva syns du?» Buttercup bjeffet begeistret og logret på den måten som alltid får ham til å spinne sidelengs rundt, mens jeg måpte mot det gamle amfiteateret. Jeg ble sjokkert over hvor digert det var, og jeg begynte plutselig å tvile på hele opplegget. Ja vel, men det var jo jeg som praktisk talt hadde tryglet Rådet om å få mer utfordrende sjelefangeroppgaver – jeg lengtet etter å gløde sterkere, jeg ville bli tretten mer enn noe annet i hele verden, og jeg trodde, feilaktig, at den eneste måten å få fortgang i saken på var å utmerke meg i jobben min. Men jo mer jeg stirret på den massive steinkonstruksjonen med sine bueganger og solide, gamle vegger – jo mer jeg tok inn over meg hvor gigantisk det var – desto mer tenkte jeg på hva ruinen var kjent for:
G8H
barbariske grusomheter og nedslakting, blodige kamper med livet som innsats. Jeg begynte å lure på om jeg kanskje hadde vært litt for ambisiøs, om jeg kanskje hadde tatt meg vann over hodet. Jeg ville ikke røpe at jeg hadde begynt å få kalde føtter, så jeg trakk pusten dypt og sa: «Wow, det er … ehm … det er mye større enn jeg trodde.» Vi svevde fremdeles i luften, og jeg hadde nesten glemt at jeg hadde lyst til å lande, da Bodhi grep meg i ermet og dro oss videre. Men istedenfor å fly ned mot arenaen, landet han på balkongen til en eksklusiv restaurant. Det hvite interiøret var det perfekte bakteppet for den spektakulære utsikten. Bodhi balanserte på det grå rekkverket og stirret ned på landskapet flere etasjer under oss, mens jeg satt ved siden av med en ikke-særlig-samarbeidsvillig Buttercup på fanget. «Har vi en middagsavtale jeg ikke vet om?» sa jeg. Det var en teit spøk, men jeg klarte ikke å la være. Jeg begynte alltid å tulle når jeg var nervøs. Bodhi kastet et blikk over den store balkongen. Den var full av velkledde gjester som koste seg med middag i skinnet fra stearinlys mens solnedgangen badet Colosseum i en oransje-rosa glød – alle lykkelig uvitende om at det satt tre spøkelser blant dem. Så snudde Bodhi seg mot meg og kom til poenget: «Ok, nå skal du høre: Det spøkelset du skal ta deg av, heter Theocoles. Ikke noe etternavn, så vidt jeg vet. Og gjør deg selv en tjeneste: Bruk
G9H
hele navnet hans. Ingen forkortelser, ikke noe Theo eller T eller …» «Greit, Theocoles,» avbrøt jeg. Jeg syntes at navnet var litt av en munnfull, men det var strengt tatt min minste bekymring akkurat nå. «Hva mer?» spurte jeg og stirret stivt fremfor meg i håp om å virke selvsikker, selv om fingrene mine grov seg inn i den lysegule pelsen til Buttercup. Bodhi myste mot meg under de lange øyevippene, og stemmen hans var dyp og mørk da han sa: «Ifølge Rådet har han lenge gått igjen i Colosseum.» Jeg snudde meg mot ham og hevet øyenbrynene spørrende. Jeg måtte vite mer. Jeg stirret på ham. Han trakk på skuldrene og tok et frynsete, grønt strå opp av lomma, stakk det i munnen og begynte å tygge på det – noe han pleide å gjøre, enten for å samle tankene eller roe nervene, jeg forsto meg aldri helt på det. «Denne fyren er skikkelig intens,» sa han. «Han er virkelig en fortapt sjel, helt oppslukt i sin egen verden. Han har ikke noe begrep om verden utenfor, eller hvor mange år som har gått siden han døde, som er nesten to tusen.» Jeg nikket. Jeg klødde Buttercup bak øret en siste gang før jeg slapp ham ned fra fanget mitt sånn at han kunne snuse rundt gjestene og tigge om matrester – fullstendig uvitende om at ingen kunne se ham. «Det høres ut som det vanlige opplegget,» sa jeg og virket mye tøffere enn jeg egentlig følte meg. Selv om Colosseum var skremmende, så var det ikke noe uvanlig med
G10H
det Bodhi hadde sagt til nå. «De fleste spøkelser jeg har hjulpet, har vært intense,» fortsatte jeg. «Men jeg klarte likevel å nå frem til dem og overbevise dem om å krysse broen og gå videre, så jeg klarer sikkert å overtale han her Theocoles-fyren også. Lett som fot i hose.» Jeg nikket ivrig som for å bekrefte det jeg hadde sagt, men idet jeg snudde meg mot Bodhi, så jeg tvilen i øynene hans. «Det er noe mer du bør vite,» sa han lavt. «Theocoles var den største gladiatoren i sin tid. Alle fryktet ham, ingen klarte å beseire ham.» «Sa du … gladiator?» måpte jeg. Jeg måtte ha hørt feil. Bodhi nikket og skyndte seg å legge til: «De kalte ham Undergangens portvokter.» Jeg nikket og prøvde å la være å le, men klarte det ikke. Jeg skjønte at det navnet liksom skulle være skremmende, men jeg syntes det hørtes tegneserieaktig ut. Jeg satte latteren i halsen da Bodhi sendte meg et bekymret blikk og sa: «Han var gladiatorenes mester. En skikkelig primus palus, som de kalte det, som forresten betyr den fremste søylen. Han ble ansett for å være den tøffeste, farligste, sterkeste og mest fryktløse av dem alle. Det er ingenting å le av, Riley – jeg er redd du har en ganske vanskelig oppgave foran deg. Men du ba jo om en utfordring.» Jeg la ansiktet i hendene, og all selvtilliten min forsvant da alvoret i situasjonen gikk opp for meg.
G11H
Seriøst, en gladiator? Var det utfordringen som Rådet hadde bestemt seg for å gi meg? Det måtte være en feil, eller kanskje en spøk. Det var sikkert bare Rådets lille hevn fordi jeg alltid fulgte mine egne spilleregler istedenfor å følge deres. Hva hadde jeg – en tynn, hengslete, flatbrystet tolv åring med oppstoppernese – å stille opp med mot en svær, sterk, sint kjempe av en fyr som var kjent for å hakke motstanderne sine opp i småbiter? Selv om jeg var død – selv om han ikke kunne skade meg, teknisk sett – så betydde ikke det at jeg ikke skalv av frykt. For det var det jeg gjorde. Seriøst. Og jeg er ikke redd for å innrømme det. «Jeg er klar over at det er mye å be en fersk sjelefanger som deg om,» sa Bodhi. «Men ikke vær redd, Rådet gir deg bare oppgaver de vet du kan klare. Det at du er her, betyr at de tror på deg, så det er på tide du begynner å tro på deg selv også. Du må i det minste prøve, Riley. Hva var det Mahatma Gandhi sa?» Han tiet og så på meg, som om han forventet at jeg skulle svare på spørsmålet. Da jeg ikke gjorde det, fortsatte han: «Et helhjertet forsøk er en helhjertet seier.» Han tiet igjen, for å la ordene synke inn. «Du kan ikke annet enn å gjøre så godt du kan. Mer er det ingen som kan be om.» Jeg sukket og så bort. Vanligvis pleide jeg ikke å ha problemer med å tro på meg selv, snarere tvert imot – jeg pleide å ha farlig høy selvtillit. Men dette var ikke akkurat
G12H
noen vanlig situasjon. Og selv om jeg hadde bedt om det, tryglet om det, faktisk, så var jeg litt sur på Rådet for at de hadde gitt etter. «Og hva med de andre sjelefangerne?» spurte jeg. «De som ble sendt dit før meg, og som mislyktes? Rådet hadde vel tro på dem også, eller?» Bodhi tygget på strået sitt og dro hånden nervøst gjennom håret. «Altså, det gikk ikke så bra med dem …» Jeg myste mot ham og ventet på fortsettelsen. «De forsvant. De ble sugd så dypt inn i hans verden at de …» Han tiet, klødde seg på skjeggstubbene på haken og kremtet før han forsatte: «Vel, la meg si det slik at de aldri kom tilbake.» Jeg stirret på ham med åpen munn, fullstendig målløs. Det var ingen vei utenom. Men jeg var i det minste ikke alene. Jeg hadde Bodhi og Buttercup med meg. «Du skal vite at Buttercup og jeg er her hvis du trenger oss. Vi drar ikke noe sted uten deg, det lover jeg.» Jeg stirret på ham. Øynene mine ramlet nesten ut, og stemmen min lød hysterisk da jeg sa: «Mener du at jeg skal gjøre det alene?» Jeg ristet på hodet. Denne situasjonen hadde plutselig gått fra å være veldig, veldig ille til helt utrolig mye verre. «Jeg trodde at det var din jobb, for ikke å snakke om din plikt, å følge meg? Og hva med Buttercup? Sier du at jeg ikke kan ta med hunden min som beskyttelse engang?»
G13H
Jeg så meg rundt i restauranten, og til slutt fikk jeg øye på den søte, gylne hunden min under et av bordene. Der lå han og gnagde på en gullsko som en av gjestene hadde tatt av seg. Jeg sa til meg selv at han strengt tatt ikke pleide å være noe særlig til hjelp – når alt kom til alt var han mer reddhare enn truende vakthund, men han var kjærlig og lojal (for det meste, i hvert fall), og det var tross alt bedre å være sammen med ham enn å være helt alene. Bodhi så på meg, og stemmen hans var full av med følelse da han sa: «Beklager, Riley, men Rådet gjorde det veldig klart at dette skal være din sjelefangst. Bare din. De ba meg om å holde meg utenfor, om bare å holde øye med deg, og at du måtte finne ut av det på egen hånd. Men vi skal prøve å gi deg en livbøye – eller sjelebøye, kan man kanskje kalle det – hvis du trenger det. Jeg vurderte å la deg få ta med Buttercup, om ikke annet så for selskaps skyld, men tusenvis av dyr døde i arenaen, og mange av dem går igjen der, som spøkelser. Det ville vært ganske skremmende for ham å bli jaget av en løve eller bjørn, særlig siden han ikke er klar over at han er død.» Jeg stirret ned på ruinene under oss, lange rader med smale, falleferdige bygninger som strakte seg ut i kveldslyset. Roma hadde mer enn nok av ruiner, så vidt jeg kunne se. «Det blir snart mørkt,» sa Bodhi mykt. «Jo raskere du kommer i gang, jo bedre. Og du bør begynne der nede.» Han pekte på ruinen. «Det der er en eldgammel ludus
G14H
– Ludus Magnus – og var en av de viktigste gladiatorskolene i sin tid. Det er sikkert lurt å begynne der, så får du en følelse av hvordan det var … før du begir deg inn på arenaen.» Arenaen. Jeg svelget, nikket og prøvde å ikke tenke på de andre sjelefangerne, de som aldri var kommet tilbake. Jeg mener, hvis Rådet tror jeg kan klare det, så kan jeg kanskje det. Kanskje de vet noe ikke jeg vet. Jeg strøk panneluggen bakover, kastet et siste blikk på hunden min, som fremdeles lå og gnagde på skoen, og lot meg gli ned fra rekkverket. Jeg håpet virkelig at Rådet hadde rett, at jeg var i stand til mer enn jeg trodde selv. Men allerede på vei ned begynte jeg å tvile.