Karin Berg: Fra første stavtak. Skistavens historie

© 2015 Kagge Forlag AS Bokdesign: Trine + Kim designstudio Omslagsillustrasjon, forside: Kronprins Olavs skistaver fra rundt 1930 Foto, forside: Trine + Kim designstudio Illustrasjon, bakside: «Skiløper». Tresnitt. Tore Hansen Repro: Løvaas Lito AS Papir: Arctic Volume 150 g Boken er satt med Cardamon Pro og Telefon Trykk og innbinding: Livonia Print ISBN: 978-82-489-1688-8

Kagge Forlag AS Stortingsg. 12 0161 Oslo www.kagge.no

Forfatteren har mottatt stipend fra Det faglitterære fond 2015.

AKVARELL AV NILS BERGSLIEN (1853–1928), kjent for sine nasjonal­ romantiske folkelivsskildringer og motiver fra eventyr og sagn.

TILHØRER SKIMUSEET I HOLMENKOLLEN

INNHOLD Forord........................................................ 9

KAPITTEL 12

Verdens lengste skistaver....... 135

KAPITTEL 1

Hva er en stav?................................... 11 KAPITTEL 2

KAPITTEL 13

Patenter – et kjedelig ord med spennende innhold.......................143

Verdens eldste stavspor................ 37 KAPITTEL 14 KAPITTEL 3

Heftige diskusjoner i hovedstaden........................................ 47 KAPITTEL 4

Den gule trinsen....................... 151 KAPITTEL 15

Ski og staver i norske kommunevåpen.............................155

Fra én til to staver............................ 55 KAPITTEL 16 KAPITTEL 5

Dekor og estetikk............................. 61 KAPITTEL 6

Kombinasjonsstaver – staver med flere funksjoner..................... 77

Hvor var du da Brå brakk staven?....................................157 KAPITTEL 17

Barn – «ut på tur – aldri sur».... 161 KAPITTEL 18

KAPITTEL 7

Kalde staver i polare strøk........169

Skiløpersoldater................................ 99 KAPITTEL 19

Prestestaver............................... 111

Fra skader og ulykker til redningsstaver.................................187

KAPITTEL 9

KAPITTEL 20

KAPITTEL 8

Den litterære skistav............... 117 KAPITTEL 10

Ispigging.................................... 121 KAPITTEL 11

Verdens største skistav............ 129

Skistavfabrikker..............................197 KAPITTEL 21

Rariteter, spesielle historier og anekdoter.....................................227 Kilder og litteratur........................236 Noter......................................................238 Takk........................................................239

forord

I

1993 BLE BOKEN min Ski i Norge utgitt på Aventura forlag. Den handlet om ski og skityper, bindinger og fottøy.

Noe har manglet, nemlig skistavens historie. Nå er den her, en bok om stavens betydning og funksjon i Norge gjennom tidene, om stavtak til glede og nytte, i alvor og lek.

Jeg håper boken vil gi ny kunnskap og bidra til et langt mer nyansert bilde av et smalt, men likevel omfangsrikt tema som spenner fra helleristninger med jaktscener til spørsmålet «Hvor var du da Brå brakk staven?». Humørfylte episoder, heftige diskusjoner knyttet til overgangen fra én til to staver og krangel om patenter krydrer historien om skistaven.

Hva har skistaven betydd for meg? Den er et redskap jeg aldri hadde klart meg uten.

Karin Berg

EN TRADISJONELL STAVKINNE (83 cm lang) for kinning (kjerning) av smør fra fløte eller rømme. Furukaret (68 cm høyt) var lagget og hadde ofte lokk for å hindre spruting.

FOTO: STIFTINGA MUSEA I SOGN OG FJORDANE, AVD. DE HEIBERGSKE SAMLINGER, SOGN FOLKEMUSEUM.

KAP. 1

hva er en stav?

O

rdet stav (oldnorsk stafr) betyr en rett, jevntykk stokk eller kjepp.

Grunnbetydningen er noe stivt og sterkt med støttefunksjon, som for eksempel stolpe, søyle eller pilar.

Første del i ordet stavkirke brukes om stående tømmerstokker i reisverkskonstruksjonen.

Staven som tegn på makt og verdighet er et urgammelt symbol. Konge- og bispestaver har vært brukt opp gjennom verdenshistorien for å synliggjøre kraft og status. Staven kunne også ha andre funksjoner, vi kjenner blant annet til pilegrimsstaven og tiggerstaven.

forståelser vi ofte støter på når vi snakker om staver. Her kommer noen eksempler.

Kjerringa med staven Mange tror at det dreier seg om en skistav når de synger første verselinje av den gamle slåttestevvisen, «Kjerringa med staven høgt oppi Hakadalen», men de får sjelden med seg resten: Åtte potter rømme, fire merker smør Såleis kinna Kari, Ola hadde før Kjerringa med staven

Hva er en skistav?

Ordet skistav blir i dagligtale ofte for­kortet til bare stav. Det vil også av og til bli gjort i denne boken. Før vi skal forsøke å svare på spørsmålet i overskriften – uten å gå altfor vitenskapelig til verks – skal vi rydde av veien noen mis­

Det er med andre ord kinnarstaven det er snakk om, og ikke en skistav.

Teksten til «Kjerringa med staven» ble første gang nedtegnet av Ludvig Mathias Lindeman på midten av 1800-tallet, med Anders Olsen 11

Graff fra Løten som kilde. Visen ble ofte brukt som danselek på juletrefester og ved andre sosiale sammenkomster i hyggelig lag. Sangleken brukes fortsatt i våre dager. Å falle i staver Lagging av trekar, bøtter, tønner og andre nødvendige oppbevaringsgjenstander til bruk i det gammelnorske bondesamfunnet er en meget gammel teknikk. I Osebergskipet fra cirka 800 e.Kr. ble det funnet flere slike kar og bøtter. «Teknikken går ut på å sette sammen kopper og kar av staver. Stavene settes sammen rundt en sirkelformet eller oval bunn, på innsiden nederst i hver stav skjæres en lagg (bunnfals) som bunnen blir felt inn i. En bruker ikke lim til å binde stavene sammen, men små tretapper (doblinger eller primer) stukket inn i borede hull. For å holde det hele sammen bruker man band (gjorder) presset rundt karet.» 1 Trænstaven I vakre, fargerike turistbrosjyrer leser vi om et eventyrrike av øyer, holmer og fjell langt ute i havet, ytterst på Helgelandskysten i Nordland. Træna har mange interessante oldtidsfunn med tufter som fører oss 9000 år tilbake i tid. Der er det funnet menneskelagde redskaper av stein og bein, bronse og jern.

Grotter og huler vitner om at dette er et av Norges eldste fiskevær. Trænstaven er likevel ikke navnet på en skistav, men på det høyeste fjellet i kommunen.

I Vestfold brukte man ordet vrangstav om en umedgjørlig, vanskelig person, men ikke om et ubrukelig stavemne.

HOVEDMOTIVET på omslaget i Elling Holst og Eivind Nielsens (illustratør og tegner) Norsk Billedbog for Børn, Ny samling 1890 er sangleken «Kjerringa med staven». Man tar hverandre i hendene, løper etter hverandre i en lang rekke og synger i takt med melodien.

Det paradoksale er at kvinnen med skaut og stakk, som leder langdansen, faktisk har en stav i hånden.

FOTO: NASJONALBIBLIOTEKET

12

UTTRYKKET «å falle i staver» brukes om et lagget kar som ikke har vært i bruk på lenge. Da tørker trevirket inn, bandet sklir av, og stavene – de bearbei­

dete bordbitene – faller fra hverandre.

Uttrykket brukes også om personer som faller i tanker, blir tause og fjerne.

FOTO: JAN HAUG, DOMKIRKEODDENS FOTOARKIV

13

DET HØYESTE FJELLET, Trænstaven, er på 338 meter og har ikke noe med en skistav å gjøre.

FOTO: JAN HELGE ANDERSEN

Ord og uttrykk brukt om skistaver En verdifull kilde til kunnskap om skistaver er de spørrelistene som ble sendt ut til informanter, museer og andre institusjoner i hele landet i 1930-årene (Ord og Sed, OOS) og på 1960-tallet (Norsk Etnologisk Granskning, NEG). Man ønsket blant annet å få svar på lokale navn og uttrykk brukt på stavenes forskjellige deler, hva de var laget av, og om det var vanlig å bruke én eller to staver.

1 SKISTAV Skistavens øvre og nedre ende har med sine lokale ord og uttrykk gitt navn til skistaven i sin helhet. Her kommer noen eksempler.

I områder hvor nedre ende, piggen, ble kalt pik, som i Trøndelag, ble staven kalt «pikstav» eller «snuddstav». Snudd betyr «spiss, odd, kant». 2 Noen steder var staven påsatt spyd for å kunne ta livet av ulv. Da ble ordet «vargstav» brukt.

Navnet «jarnkringelstav» forekommer flere steder, men mest i Sør-Trøndelag og på NordMøre. Denne betegnelsen og en annen, «krin­ gel-donstav» viser direkte til kringlen, trinsen.

Kringeldon betyr rett og slett «kringledoning, kringelutstyr». Ordet kringle betyr ganske enkelt «runding». 3

Illustrasjonen på neste side er hentet fra nomenklaturprosjektet for gjenstands­ registrering i Norden i 1996. Her ser vi oppgitt de offisielle navnene på skistavens ulike deler. Spørrelistene har gitt oss utfyllende informasjon om hva de ulike delene ble kalt. Det må presiseres at svarene langt fra er komplette og følgelig har metodiske svakheter, men de gir oss likevel verdifulle opplysninger. Og når det gjelder skistaver brukt i sportslige disipliner, er det langrennsstaver som vies oppmerksomhet

I Møre og Romsdal ble en gammel stavtype kalt «ringestav» eller «randastav». Den ble laget ved at man flekket av barken i en sammenhengende stripe i spiral rundt staven. På treslaget or ble de avbarkede stedene rødfarget, og der barken sto igjen, var det hvitt. Resultatet ble en rød og hvit stav. 4 På Vestlandet ble skistaven vanligvis kalt «geitl» eller «geisl». I noen bygder, som på Voss og i indre Hardanger, har disse blitt brukt som navn på skistaven helt opp til 1990-årene.

Treslag og andre materialer Enkeltstaven Her skal vi først se på bruken av enkeltstaven i det gamle norske bondesamfunnet. Hvilke treslag som ble benyttet som stavemner, varierte fra landsdel til landsdel. Vi må også skille mellom hva som var det foretrukne materialet, og hva man hadde for hånden.

Kunnskap og praksis om de forskjellige tresortenes egenskaper ble overlevert fra generasjon til generasjon. Valg av stavemner har med andre ord vært betinget både av tradisjonsbundne forestillinger og natur­ gitte forhold.

I Nordland ble ordet «freistarstav» brukt. Denne staven hadde solid jernskoning nederst. Navnet kommer av å friste, utprøve om isen på elver og vann var sikker.

Noen steder i Oppland og Buskerud ble staven kalt «klotstav» etter trinsen som ble omtalt som klot. Ordet klot betyr ifølge Norsk etymologisk leksikon «klump» eller «kule».

I Telemark vet vi at noen omtalte «spadestaver» som «lurkstaver» og i Hedmark «rørstaver» etter materialet bambus.

16

4 REMHULL Ingen spesielle opplysninger.

6 HÅNDTAK Skistavenes håndtak ble også karak­ terisert som «grepdelen». I Møre og Romsdal ble staver uten håndrem kalt «stanggrep». I noen få tilfeller oppgis det at den øvre enden kunne være utformet som anlegg for børse. Den utskårete eller naturvokste delen ble da kalt «skyteknagg». Hadde stavene utskåret hode eller kule øverst, ble disse kalt «stavhoder».

5 REM Ingen spesielle opplysninger.

2 TRINSE, KRINGLE Disse navnene var vanlig i store deler av landet, mens «stavtryg» eller bare «tryg/trug» ble mest brukt i Midt-Norge.

Trinsen av bukkehorn ble kalt «bentry».

Ellers var «bjørkekote», «bjørkekåte» eller «knåte» vanlig i Sør-Norge.

3 PIGG Dette ordet har vært brukt i hele landet.

I Møre og Romsdal kjenner vi til navnet doppsko, og i Hedmark ble piggen kalt «snudd» eller «snudde», mer sjelden «nudd».

ILLUSTRASJONEN ER HENTET FRA NOMENKLATURPROSJEKTET FOR GJENSTANDSREGISTRERING I NORDEN I 1996.

17

Bjørk var det vanligste materialet over hele landet, først og fremst i Nord-Norge.

Veden er hard, finporet, lys gulhvit, sterk og varig.

Mange staver var tykkere nederst. Det var en fordel å ha rotenden ned. «Tyngden der nede gir god ’sleng’ på stavene – en trenger ikke å bevege handa stort for å bære staven frem. Når den løftes opp, pendler staven fremover av seg sjøl.» 5

BJØRKESTAV fra rundt 1870.

FOTO: PER ANDERSEN

TEGNING: INGRID LOWZOW

Andre tresorter som ble brukt, var ask, rogn, hegg, furu, einer (brisk), eik, hassel, osp, selje og gran (OOS og NEG).

Rogn ble også nevnt som stavemne i de tidligere nevnte spørrelistene. Forstmann Einar Stoltenberg (1934) kan ikke få fullrost rogn som det beste materialet. Det var både tungt og hardt og brakk sjelden. Derfor var rogn spesielt god til å bremse med og ri på i utforkjøringer, hevdet han.

STAVEMNE av bjørk.

FOTO: ODD ARNSTORP

18

BRUKEN AV grovt tilvirkete staver, i Nord-Norge vanligvis kalt staur eller stokk, kan dokumente­ res langt tilbake i vår historie. Et av de eldste eksemplene er hentet fra Olaus Magnus' verk Historien om

de nordiske folk fra 1555. Denne illustrasjonen viser foreldre på vei til kirke med barn som skal døpes.

Ektemannen har en kort staurlig­ nende stav, mens kona synes å ha en mer bearbeidet tynnere stav.

19

GRAN BLE BRUKT som stavemne over store deler av Sør-Norge. Det var ofte grovt tilvirket. Sentvoksende gran i myrlendt jord ble foretrukket. Myrgran var fast og seig.

FOTO: ODD ARNSTORP

AMUND HETLANDS tegning av en birkebeiner i kraftig motvind. Den lange, kraftige staven ga god støtte og fremdrift over fjellet.

SKIMUSEETS ARKIV

Trinsene på enkeltstaver kunne være av dreiet bjørkerot eller naturvokst valbjørk.

Horn av elg og geit (bukkehorn) ble også mye brukt i enkelte landsdeler, særlig i Trøndelag mot svenskegrensen og i Østerdalen. Nordpå ble også einer benyttet.

Flere informanter forteller at trinser ble vanlig da man begynte å bruke to staver. De ble da utstyrt med pigg og jernskoning.

Ikke alle staver hadde trinse. De fleste var tilspisset nederst.

Håndremmen var vanligvis av lær. Fra 1930-tallet og fremover ble remmen sydd av tykkere lær med en trepinne inni for å gi bedre gripetak.

Senere ble remmen utstyrt med reguler­ bar spenne. Dagens staver benytter ulike blandinger av kunststoffmaterialer.

INTERESSEN FOR FRILUFTSLIV grep stadig mer om seg på slutten av 1800-tallet. Midt i kretsen av friluftsglade ungdommer finner vi Eva Sars (1858– 1907). Hun brøt barrierer når hun gikk på ski i lange, grå vadmelsbukser under en sameinspirert overdel som gikk ned til knærne. Denne skidrakten ble et forbilde for mange.

Etter en svært anstrengende skitur sammen med sin ektemann Fridtjof Nansen over Norefjell nyttårshelgen 1889 ble Eva fotografert av L. Szacinski i hans atelier. Her bruker hun en liten kjepp som skistav.

STAVPIGGER AV JERN, messing og aluminiumslegering.

Messingpiggen kunne få et grønt belegg, irr, som resulterte i at den sprakk.

Aluminium var lettere enn messing.

FOTO: NASJONALBIBLIOTEKET, BILLEDSAMLINGEN, AVD. OSLO

FOTO: SILJA AXELSEN

22

STAV MED BJØRKEKOTE fra Gudbrandsdalen cirka 1840. Spikeren gjennom sta­ ven på undersiden av trinsen forhindret at den skled ned og falt av.

STAV MED DREIET BJØRKEKOTE fra Finnmark cirka 1820.

FOTO: PER ANDERSEN

FOTO: PER ANDERSEN

STAV MED TRINSE AV ELGHORN, Østerdalen, cirka 1870. Dette materialet var regnet for å være eksklu­ sivt. Stavene var ofte utstyrt med hornknapp i øvre ende.

Slike staver ser vi oftest brukt i velstående miljøer.

FOTO: PER ANDERSEN

TRINSE AV BUKKEHORN fra Østerdalen.

Bukkehornet ble delt langs­ etter og satt sammen til en ring ved hjelp av jernnagler.

Denne staven ble brukt i slaget ved Trangen i 1808 (se s. 102).

FOTO: PER ANDERSEN

TRINSE AV KUKLAVE fra Østerdalen rundt 1800.

FOTO: PER ANDERSEN

PÅ STAVEN fra SørTrøndelag fra rundt 1820 er trinsen og piggen av jern sveiset sammen til ett stykke.

FOTO: PER ANDERSEN