Geir Lundestad: Fredens sekretær by Kagge Forlag

Geir Lundestad

Nobels fredspris gjennom 25 책r

© 2015 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: Exil Design | Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg Sats/layout: akzidenz as | Dag Brekke Omslagfoto: © Nobelstilftelsen/Foto: Ken Opprann Papir: Holmen Book Cream 70 g Boken er satt med Bembo 12/15 Repro og billedlegg: Løvaas Lito AS Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia ISBN: 978-82-489-1707-6

Kagge Forlag AS Stortingsg. 12 0161 Oslo www.kagge.no

Innhold

FORORD . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 9

NYTT OG GAMMELT I NOBELS FREDSPRIS . . . . . . . . . . 13 «The world’s most prestigious prize» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Hvorfor bryr verden seg om fredsprisen? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Hvorfor har det gått så bra? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Hvilken innflytelse har fredsprisen hatt? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

13 17 19 23

1990–1999 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 26 «Det er bare å sette i gang» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Det første møtet med Nobelkomiteen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Egil Aarvik som komiteleder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Gidske Anderson . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Francis Sejersted . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Lobbyvirksomhet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

27 29 30 32 34 37

PRISVINNERNE . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 39 1990: MIKHAIL GORBATSJOV . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 39 1991: AUNG SAN SUU KYI . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 53 1992: RIGOBERTA MENCHÚ TUM . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .63 1993: NELSON MANDELA OG FREDERIK WILLEM DE KLERK . . . . . . . . . . . . . . 76 1994: YASSER ARAFAT, SHIMON PERES OG YITZHAK RABIN . . . . . . . . . . . . . . . 85 1995: JOSEPH ROTBLAT OG PUGWASH CONFERENCES . . . . . . . . . . . . . . . . . . 95 1996: CARLOS BELO OG JOSÉ RAMOS-HORTA . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 102

1997: INTERNATIONAL CAMPAIGN TO BAN LANDMINES (ICBL) OG JODY WILLIAMS . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 108 1998: JOHN HUME OG DAVID TRIMBLE . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 115 1999: LEGER UTEN GRENSER . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 123

Reform av nobelarrangementene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 128 Nobelseremonien . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Foredrag og forskningsprogram . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Nobelkonserten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Arrangementer for barn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

128 130 134 137

Forholdet mellom Norge og Sverige i nobelsystemet . . . . . . . . . . . . . . . 139 Likheter og forskjeller . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Norge og Sverige i nobelfamilien . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Nobelstiftelsen under Stig Ramel . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Nobelstiftelsen under Michael Sohlman . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

139 141 144 146

2000–2008 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 150 Vanskeligere år . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 150 Gunnar Berge . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 150 Ole Danbolt Mjøs . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 152

Prisvinnerne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 155 2000: KIM DAE-JUNG . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 155 2001: FN OG KOFI ANNAN . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 163 2002: JIMMY CARTER . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 171 2003: SHIRIN EBADI . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 180 2004: WANGARI MAATHAI . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 187 2005: INTERNATIONAL ATOMIC ENERGY AGENCY (IAEA) OG MOHAMED ELBARADEI . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 194 2006: MUHAMMAD YUNUS OG GRAMEEN BANK . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 200 2007: INTERGOVERNMENTAL PANEL ON CLIMATE CHANGE (IPCC) OG AL GORE . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 208 2008: MARTTI AHTISAARI . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 215

Nobels Fredssenter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 221

2009–2014 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 228 Høydepunkter og strid . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 228 Thorbjørn Jagland . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 229 To profilerte komitemedlemmer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 234

Prisvinnerne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 237 2009: BARACK H. OBAMA . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 2010: LIU XIAOBO . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 2011: ELLEN JOHNSON SIRLEAF, LEYMAH GBOWEE OG TAWAKKOL KARMAN . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 2012: DEN EUROPEISKE UNION (EU) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 2013: ORGANISATION FOR THE PROHIBITION OF CHEMICAL WEAPONS (OPCW) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 2014: KAILASH SATYARTHI OG MALALA YOUSAFZAI . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

237 248 259 266 273 279

Min rolle som sekretær . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 287 Nobelstiftelsen under Lars Heikensten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 289 Heffermehl og Nobels fredspris . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 293

DEN NORSKE NOBELKOMITE: NOEN SYNSPUNKTER . 297 En kort oppsummering . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 297 Utlendinger i Nobelkomiteen? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 298 En komite av akademikere? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 300 Stats- og utenriksministre i komiteen? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 300 Hvem bør Stortinget da oppnevne? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 301 Regjeringen, UD og Nobelkomiteen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 303

Sluttord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 310 Fortiden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 310 Framtiden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 312

FORORD

Jeg var direktør for Det Norske Nobelinstitutt og sekretær for Den Norske Nobelkomite fra 1. januar 1990 til 31. desember 2014. Det var 25 gode år. Derfor ble jeg værende i jobben så lenge. Høydepunktet var selvfølgelig kontakten med prisvinnerne. Denne boken handler først og fremst om dem. De var høyst forskjellige. Flere stod langt til venstre politisk, noen var klart konserva tive. Om prisvinnerne har noe til felles, vil jeg framheve to ting: en visjon om en bedre verden og et mot til å prøve å oppfylle denne visjonen. Innholdet i selve visjonene kan være nokså ulikt. Flere av prisvinnerne har vært i direkte livsfare mer enn én gang. Noen av dem kunne ikke komme til Oslo for å motta sine priser. Mange flere har gjort store personlige forsakelser for å nå sine mål. I tillegg til å skrive om prisvinnerne går jeg inn på en del andre forhold som stod sentralt i min hverdag som direktør og sekretær. Jeg skriver om forbindelsene mellom det norske og det svenske nobelsystemet, et viktig, men lite omtalt tema.Vi har felles økonomi basert på Alfred Nobels penger, men norsk-svensk samarbeid har til tider vært en utfordring. Sett utenfra er nordmenn og svensker ganske like; innenfra blir perspektivet fort et annet. I mine 25 år samarbeidet jeg nært med seks komiteledere: Egil Aarvik, Gidske Anderson, Francis Sejersted, Gunnar Berge, Ole D. Mjøs og Thorbjørn Jagland. De var høyst forskjellige, men de var alle spennende personligheter. 9

Mens komiteen konsentrerte seg om fredsprisen, overlot de det meste av alt det andre til meg, selvsagt mot at jeg holdt komiteen godt informert om de ulike aktivitetene. Det satte jeg stor pris på. Nobelarrangementene i desember ble modernisert. Vi gikk i gang med Nobels Fredspriskonsert. Det viste seg å bli det nobelprogrammet i Oslo og Stockholm med størst kringkasting. Komiteen skulle forholde seg til en verden som er større enn den norske offentligheten. Vi gikk i gang med et omfattende internasjonalt forskningsprogram som i mine år brakte omtrent 130 forskere fra hele verden til Nobelinstituttet. Det var utrolig lærerikt og morsomt. Dessuten opprettet vi Nobels Fredssenter. Det tok flere år av min tid, men det var en stor dag da senteret endelig kunne åpne 11. juni 2005. På Nobelinstituttet hadde vi dessuten et fantastisk bibliotek. Vi brukte mange penger på å åpne det for allmenheten og gjøre det enda bedre. Det norske nobelsystemet omfatter et praktisk samarbeid med tallrike norske institusjoner, fra blomsterbutikker til Grand Hotel, fra politiet til UD. Nobelsystemet er en uavhengig privat stiftelse, men det er mange som prøver å påvirke komiteen og dens beslutninger. Alfred Nobel bestemte i sitt testamente fra 1895 at Den Norske Nobelkomite skulle utgjøres av «ett utskott af fem personer som väljas af Norska Stortinget». Dermed er komiteen uløselig bundet til Stortinget. Det står i testamentet; ingenting kan gjøres med det. Forholdet til regjeringen og til norsk UD er vanskeligere. Det politiske Norge har verdsatt mange av de utpekte prisvinnerne. Da omfavner de komiteen og vinnerne. Andre prisvinnere, fra Carl von Ossietzky til Liu Xiaobo, har bydd på store utfordringer sett fra et offisielt norsk ståsted. Da har det offisielle Norge plutselig ikke noe som helst med Nobelkomiteen å gjøre. Nobelsystemet er preget av mye hemmelighold. Noe av dette er absolutt nødvendig, men slett ikke alt. I dag har offentligheten helt andre krav til informasjon enn det som gjaldt tidligere. Med denne boken ønsker jeg å være den første som skriver forholdsvis åpenhjertig om livet på innsiden av fredsprissystemet.

Noen grenser må det likevel være. Paragraf ti i Nobelstiftelsens statutter slår fast at det skal gjelde «sekretess» i nobelkomiteenes drøftinger: «Har vid prisutdelares beslut om prisutdeling skiljaktiga meningar förekommit, får de ej tagas til protokollet eller eljest yppas.» I det referatet som føres fra Nobelkomiteens møter, står det nesten ingenting om det viktigste: diskusjonen om hvem som skal motta Nobels fredspris. Diskusjonen skal være fullstendig fri. Hvem som helst må ha anledning til å si hva som helst uten at det senere skal brukes mot vedkommende. Lekkasjer vil kunne være ødeleggende for tilliten innad i komiteen. Noe materiale finnes selvsagt: konsulentrapporter, innsendte nominasjoner osv. Dette kan etter søknad frigjøres etter 50 år. I Oslo får hvem som helst slippe til det materialet, eldre enn 50 år, som finnes. I Stockholm granskes kvalifikasjonene til dem som søker om adgang. Mange har syndet mot punktene om sekretess. Både Halvdan Koht og Gunnar Jahn, som var med i Nobelkomiteen henholdsvis fra 1919 til 1937 og fra 1942 til 1964, førte dagbok fra møtene. Notatene deres er blitt gjort tilgjengelig etter 50 år. Andre har skrevet bøker der årene i Nobelkomiteen inngår. Flere av dem har i større eller mindre grad brutt punktet om sekretess. Selv den ellers meget lojale Gunnar Berge avslører forhold omkring prisen for 2002 til Jimmy Carter som klart bryter med retningslinjene. Jeg tror få vil mene at det har skjedd noen stor skade av den grunn. I Sverige, særlig i Svenska Akademien, har det blitt gitt ut svært så åpenhjertige skildringer av vennskap og fiendskap blant komitemedlemmene. I denne boken vil du finne lite om hvem av komitemedlemmene som mente hva under diskusjonene på de enkelte møter i komiteen fra 1990 til 2014. Dette er kjernen i sekretessbestemmelsen. Den har jeg altså i det vesentlige respektert. Det er prisarbeidet som skal beskyttes, ikke alt det andre. Mine omtaler av prisvinnere, komiteledere og svenske direktører kan jeg ikke se rammes av disse bestemmelsene. Her har offentligheten krav på mer informasjon. Det gjelder definitivt også alle de mer eller mindre pussige episodene jeg har opplevd. 11

Jeg var til stede på alle komitemøtene fra 1990 til 2014, med unntak av to møter våren 2002 da jeg hadde en kort forskningspermisjon. I likhet med flere av komitemedlemmene har jeg tatt notater fra alle disse møtene. Noe av informasjonen har jeg benyttet i denne boken, om enn mer indirekte. Komitemedlemmene er mye mer enige enn offentligheten ser ut til å tro. I den tidlige fasen av komiteens drøftinger kan det være mange ulike standpunkter. Så samles de nesten alltid mot slutten. Konsulentrapporter er nøye gjennomlest og brukt som basis for mine analyser av hvorfor de enkelte fikk fredsprisen, men ikke sitert direkte. Ellers er det utrolig hva man kan få ut av offentlige taler og erklæringer når man vet hva som ligger under de enkelte formuleringene. Mindre deler av denne framstillingen bygger på tidligere publiserte artikler. Disse er imidlertid alle revidert og oppdatert. På Kagge forlag vil jeg rette en takk til Erling Kagge selv, som tok initiativet til at boken skulle utgis på hans forlag, og til Tuva Ørbeck Sørheim for hennes uoppslitelige vilje til å forandre manus fra en lærebok til en bok for allmennheten. Kristin Brandtsegg Johansen har også ytt betydelige bidrag i så måte. Jeg takker Nobelinstituttet for kontorplass og praktisk støtte. Begge deler har vært til stor hjelp. Lykke til med lesingen!

August 2015 Geir Lundestad

NYTT OG GAMMELT I NOBELS FREDSPRIS

«The world’s most prestigious prize» Den første eller den andre fredagen i oktober går lederen av Den Norske Nobelkomite, med sekretæren i bakgrunnen, fram til en mikrofon og annonserer hvem som skal få årets fredspris. Den store salen på Nobelinstituttet er full av journalister fra fjern og nær. Så snart prisvinnerens navn er annonsert, begynner ledende politikere og journalister å kommentere det valget Nobelkomiteen har truffet. Noen sier valget er flott; andre lurer på hva komiteen egentlig holder på med. Det bemerkelsesverdige er imidlertid at verden i så stor grad er opptatt av hva komiteen kommer fram til. Hvorfor bryr verden seg om hva en komite av fem relativt ukjente nordmenn kommer fram til? Det er ikke ofte internasjonal presse beskjeftiger seg med Norge. Norges befolkning utgjør mindre enn en promille av jordens.Vi befinner oss i utkanten, langt mot nord, langt fra de sentrale deler av verden. Det finnes antakelig over 300 fredspriser i verden, litt avhengig av definisjonen av fred. Representanter for mange av disse prisene kom på besøk på mitt direktørkontor. De hadde alle de samme to spørsmålene: Hvorfor har Nobels fredspris

fått en slik posisjon, og hvordan kan vår pris oppnå tilsvarende prestisje? Nobels fredspris har antakelig aldri stått sterkere enn i dag. Oxford Dictionary of Contemporary History beskriver fredsprisen som «the world’s most prestigious prize». En amerikansk konservativ skribent, Jay Nordlinger, utga i 2012 en bok om fredsprisen Peace, They Say. A History of the Nobel Peace Prize, the Most Famous and Controversial Prize in the World. Hans utgangspunkt var kritisk. Nordlingers helter, Ronald Reagan og George W. Bush, hadde ikke mottatt fredsprisen. Mange av mottakerne, også Nelson Mandela, hadde kritisert USA. Likevel beundret Nordlinger fredsprisen og konkluderte med at ingen pris, selv ikke Oscar-prisene, hadde større prestisje enn Nobels fredspris: «the Nobel Peace Prize is almost certainly No. 1.» Det har aldri vært flere nominasjoner til fredsprisen, med en stadig økning de seneste tiårene. I 1904, det første året med en fullstendig oppstilling av de nominerte, var det 22 nominerte til prisen; i 1961 var tallet steget til 42, i 1991 til 79. I 2014 var det 278 nominerte. Tallet går opp nesten hvert eneste år. Det er vanlig med store underskriftskampanjer for ulike kandidater. Rekorden er på over 700 000 underskrifter til støtte for biskop Ruiz i Sør-Mexico, som aldri mottok prisen. Antall mediaartikler har eksplodert. Gjennom mine 25 år som direktør for Det Norske Nobelinstitutt tok det meg lengre og lengre tid å gjennomgå den økende bunken av klipp fra hele verden. Lenge var det primært land i Nord-Amerika og Vest-Europa som interesserte seg for prisen. De seneste tiårene har den fått oppmerksomhet over nesten hele verden. Dette har vært avgjørende for prisens posisjon. Det reflekterer det enkle faktum at mens prisen fram til 1960, ja, faktisk enda lenger, først og fremst var en pris for individer og organisasjoner nettopp fra Nord-Amerika og Vest-Europa, har prisvinnerne i de seneste tiår kommet fra alle verdens kontinenter, med unntak av Australia. Fra 1990 og til i dag har ti prisvinnere kommet fra Asia, sju fra Afrika, fem fra Europa, fire fra Nord-Amerika, tre fra Midtøsten og én fra Latin-Amerika. 60 prosent av jordens befolkning bor i Asia, og Den Norske Nobelkomite glemmer aldri at dette 14

faktum må reflekteres i utvelgelsen av prisvinnere. Komiteen har fått kritikk for å ha gitt prisen til så mange fra USA. Amerikanerne har utvilsomt vært prominente, men altså ikke fullt så tallrike som mange ser ut til å tro. Det har vært mange høyprofilerte prisvinnere de seneste 25 årene. Det har nok løftet prisen i folks bevissthet. Samtidig har det også vært mange ukjente mottakere. Jeg husker prisen fra 1995, da omtrent ingen av de tilstedeværende journalistene visste hvem Joseph Rotblat og Pugwash Conferences var. I 2006 var det samme tilfelle med Muhammad Yunus, for ikke å snakke om Grameen Bank. Flere av journalistene trodde at Grameen Bank var navnet på en person som hadde fått prisen sammen med Yunus. Slike priser til relativt alminnelige personer er nesten alltid populære i Norge.Vi verdsetter «det hellige, alminnelige mennesket», eller som en journalist skrev, det «heldige alminnelige mennesket». Det er viktig at det finnes slike prisvinnere og at komiteen ikke faller for fristelsen til alltid å foretrekke store, berømte navn. Jeg tror faktisk at muligheten for at en nærmest ukjent person kan motta prisen, også har bidratt til prisens posisjon.Vi kan aldri vite hvem som vil få prisen i år. Det var således fint at nesten ukjente Kailash Satyarthi kunne hedres i 2014 sammen med berømte Malala Yousafzai. Når journalistene får hentet fram den relevante informasjonen, så har disse prisvinnerne alltid en viktig historie å fortelle. Det gjaldt i aller høyeste grad Satyarthi. Det blir av og til hevdet at komiteen i de seneste 25 årene har foretatt store utvidelser av Alfred Nobels fredsbegrep. Det er bare delvis riktig. Inkluderingen av det humanitære kom allerede i 1901, i prisens aller første år, da den ble tildelt grunnleggeren av Røde Kors, Henri Dunant. Den neste «utvidelsen» var inkluderingen av menneskerettigheter, og det er mange mulige kandidater som kan anses som den første prisvinneren i denne kategorien. Den første utvetydige menneskerettighetsprisen gikk til Albert Lutuli i 1960, så dette er heller ikke noe nytt. Det nye er at miljø nå inngår i fredsbegrepet. Flere har spurt hva miljø egentlig har å gjøre med Alfred Nobels testamente. Det er imidlertid ikke vanskelig å kople de to. Alfred Nobels 15

første kriterium for prisen var «brorskap mellom nasjonene». Etter min mening skal det godt gjøres å finne et klarere eksempel på brorskap mellom nasjonene enn nettopp forsøkene på å redde planeten vår fra global oppvarming. For å få dette til må vi alle stå sammen i en felles kamp. Nobels kriterium nummer tre, «avholdelse av fredskongresser», kan i og for seg også sies å være ivaretatt gjennom det omfattende miljødiplomatiet som foregår på mange nivåer for å redde kloden vår. Slik jeg ser det, blir dette et utmerket eksempel på hvordan komiteen kan forholde seg til moderne utfordringer og samtidig være lojal mot Nobels testamente. Noe annet ville fort bidra til en økende irrelevans for fredsprisen. Av og til diskuteres det også hvem som skal være medlemmer av Den Norske Nobelkomite. Temperaturen i diskusjonene kunne kanskje friste noen til å tro at komiteen er i krise. Det er slett ikke tilfelle. Tvert imot er det stadig flere som ønsker å ha en hånd på rattet. Komiteen er blitt for viktig til at den kan overlates helt til seg selv. Det er prestisjefylt å være med. Gjennom årene har jeg registrert at nesten alle ledende norske politikere på et eller annet tidspunkt har vist interesse for å komme inn i komiteen. Det har heldigvis ikke vært plass til så mange av dem. De aller fleste fredspriser inneholder elementer både av fortid og framtid. En prestasjon må ligge til grunn for tildelingen, men samtidig håper komiteen at prisen kan bidra til at nye resultater følger. Dette er heller ikke noe nytt. Mange av de aller første prisene gikk til ulike fredsforkjempere som hadde høyst begrenset innflytelse på sin samtids politikk. Dette var nettopp uttrykk for at komiteen håpet at deres idealer skulle oppnå større innflytelse. Noen har argumentert for at komiteen ikke burde dele ut noen pris før den historiske prosessen, for eksempel i Midtøsten, endelig er fullført. Men historien tar aldri slutt. Den fortsetter og fortsetter.