Tor Erik Jenstad
Fysekjerringer og glupstuter Norges morsomste dialektuttrykk
Š 2018 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: Trine + Kim designstudio Layout: akzidenz as / Dag Brekke Papir: Holmen Book Cream 80 g Boka er satt med New Baskerville 11|14 Trykk og innbinding: Livonia Print ISBN: 978-82-489-2231-5 Kagge Forlag AS Tordenskiolds gate 2 0160 Oslo www.kagge.no
Innhold
Innledning 7 Jugerkne og døradillern Kropp og kroppsfunksjoner 9 Gropgrynhund og pråttåkongro Personkarakteristikker 22 Gongflesk og nonnemig Ord fra det norske kjøkken 52 Grisotta, kveldslusa og sponhelvete Ord fra arbeidslivet 63 Eivind Beinlaus, fastgardfis og rassballføre Ord for naturfenomener og medskapninger 80
Dørhavagull og rævkvilevippe Ord for ting og tang 102 Kjakebrak og reverense Ord litt sånn ommanidomm 118 Kilder/litteratur Ordbøker og ordsamlinger 131 Nettordsamlinger 133 Annen sitert litteratur 133 Stikkordregister 135
Innledning Hva er det som gjør et dialektord «morsomt»? Svaret er nok avhengig av hvem man spør, og ikke minst hvor i landet man stiller spørsmålet. Vi synes jo gjerne at andre dialekter enn vår egen kan være både snedige og morsomme. I mange tilfeller er det nok sjølve klangen, lydmassen, vi faller for – ordet er rett og slett artig å ta i munnen og «smake» på. Andre ganger kan det være ordets historie som gjør utslaget, som når vi har fått fiffige omforminger og tilpasninger til det nesten ugjenkjennelige av importert ordmateriale. Atter andre ganger er det innholdet, begrepet, som slår oss. At det virkelig finnes ord for dette! Men oversettelse til «standardnorsk» kan by på problemer. I denne boka vil du finne dialektord fra alle disse kategoriene. For i målføra våre blomstrer ordskapinga fritt. Det er langt fra bare import; vi har hatt en betydelig egenproduksjon her på fjellknausen vår. Men kanskje er den ordskapende evna på retur? Det vi i alle fall kan slå fast, er at det i våre dager foregår en omfattende standardisering og ensretting av ordforrådet. Kanskje det er den mest markante endringa i folks talemål fra generasjon til generasjon akkurat nå. Kunne denne boka hjelpe til å holde liv i noe av ordskatten vår, ville det være fint. I mitt arbeid som leksikograf tar jeg vanligvis ikke parti for orda, men registrerer dem så nøkternt og nøytralt som 7
mulig. Her har jeg derimot tatt stilling og valgt ut ord jeg synes er morsomme på en eller annen måte. Både gamle og nyere ord er med i utvalget, og de er henta fra mange forskjellige kilder. Jeg har lang fartstid i Norsk Ordbok, som dekker både norske dialekter og nynorsk skriftmål. Arkivet til denne ordboka rommer mange skjulte skatter. Videre har jeg forsynt meg rått i de mange lokale ordsamlingene som har kommet ut den siste mannsalderen. Disse dekker gjerne det eldste og mest tradisjonelle ordforrådet, så for balansens skyld er mange nyere nettsider konsultert. Også der flyter dialektene fritt og mektig. Gjennom radioprogrammet «Språkteigen» kommer det stadig inn spørsmål om interessante dialektord som kan kreve en liten undersøkelse. Ellers strømmer det inn et jamt tilsig av førsteklasses ordstoff gjennom formidlingsaktiviteter som foredrag og dialektkvelder. Det samme gjelder alle facebook-gruppene hvor man diskuterer den lokale dialekten. Her er det så stor aktivitet at det er uråd å følge med på alt, men noe blir i alle fall registrert. De forhåpentligvis morsomme orda i boka er grovsortert i noen hovedområder. I hvert oppslag vil du finne opplysninger om betydning, hvor ordet finnes, om opprinnelse dersom det går an å si noe om det, og av og til med illustrerende sitater. Innimellom blir også liknende ord og begreper fra forskjellige steder omtalt. Dermed blir en del flere ord enn de cirka 300 oppslagsorda behandla. Ei liste over ordsamlinger som er brukt og litteratur som er sitert, finnes bak i boka. Velkommen til ei rundreise med ord i vårt frodige, norske dialektlandskap!
Jugerkne og døradillern KROPP OG KROPPSFUNKSJONER
Kroppen vår kommer vi ikke utenom. Ordforrådet på dette området er rikt, og her finner vi ord for kroppsdeler, skavanker og lyter, sjukdommer og plager, men også ord for hva vi gjør med kroppen, som geberder og ganglag. Attabakfjatt Å være attabakfjatt betyr å ha rank holdning; være «bratt» i nakken; bakoverbøyd (og gjerne med godt sjølbilde). Ordet kommer fra Rana og er å finne i Tor Jacobsens samling Ke de skaft? Ranværingsord og historier (2001). Det skal også kunne beskrive den som bøyer seg framover og setter baken i været. I Nesna kalles det å være attfjatt. Den siste delen er trolig omdanna av fatt (i norrønt fattr) som finnes både i attfatt og bakfatt, og betyr nettopp bakoverbøyd.
Berrfletting «Han brukte berre bærrflettingen», det vil si at den det her er snakk om, var uten klær; han var i «Adams 9
drakt». Ordet må være danna til berrflett, som vil si ‘flådd bar’, hvor -flett er ei gammel bøyingsform av verbet å flå. Ordet kommer fra Nes i Hallingdal og er henta fra ei nettordsamling ved historielaget der.
Bøgadretu Diaré som står som en bue ut fra kroppen (Hallingdal). I Rindal på Nordmøre finner du båggåskjettu om det samme fenomenet (skjettu ’diaré’)
Dreppillhår Hår midt på hodet (Røros). Dreppill er drøvel, og ved vondt i halsen mente man i den gamle folkemedisinen at drøvelen hadde seget ned. For å kurere dette kunne man snurre dreppillhår på en pinne og «heise» drøvelen opp igjen, het det seg. Det er høyst uvisst om dette noensinne har fungert!
Døradillern Magesjuke, diaré (Trøgstad, Ullensaker). Ikke langt unna, i Eidsvoll, får man i stedet døradilla. Atskillig lenger unna, i Suldal, heter det døradidlo. Ideen er vel at akutt diaré medfører hyppig renn i dørene. Det finnes andre ord med liknende tanker bakom, som fykomnov, skundomnov og det trønderske døravippa.
File hønrauv Å file (på) hønrauv(a) er å plystre høyt, skjærende, irriterende og ofte falskt. Stundom er det sagt også om dårlig musikk, frambrakt for eksempel av en nybegynner på fele. Uttrykket er visst typisk nordmørsk/ trøndersk. Man sier også «file (på) hund(s)rauva», og 10
enda grovere uttrykk finnes når det gjelder mer intime kroppsdeler. Slike uttrykk ble nok gjerne brukt i advarsler mot å plystre; det het seg at man kunne framkalle styggvær med det. På Geitastranda i Trøndelag filer man nøkkelhol ved slike anledninger.
Galtekut «Å ta galtekuten» er å legge på sprang det beste en har lært. Akkurat dette uttrykket ser ut til å høre heime først og fremst i Trøndelag og på Nordmøre, men det har også vært brukt i Bjerkreim i Rogaland. Det kan også brukes om en hest som slår over i heftig og urein galopp. Sammenlikninga viser til grisens løpesett når den tar til beins i panikk, når den har fått galtestøkken. Særlig elegant eller grasiøst er dette ikke, men farten kan bli forbausende høy. Andre uttrykk for det samme er blant annet å ta galtspranget, ta gristanet, ta grisgaloppen og ta gristråvet (alle fra trøndersk dialektområde).
Halvtiantommingen Skrytenavn på penis (Hitra). Ni og en halv tomme er respektabelt, i alle fall når vi ikke snakker om hest. Sannsynligvis gjelder dette erigert tilstand.
Jugerkne «Gjera jugerkne» – sitte med den ene foten over den andre, over kneet (sør i Gudbrandsdalen, brukes på Fåberg og i Vestre Gausdal). Å sitte slik skal vel være tegn på at man juger – kanskje er det ei enkel form for løgndetektor? Det finnes også andre merker på at man juger, som stor åpning mellom fortennene, 11
kalt lygarskar(d) eller lygarglipe (det siste kommer fra Davik i Nordfjord). Ei lygarblemme, blemme på tunga, er derimot et signal om at noen juger om en.
Kakkræva Den som er kakkræva har utstående bakende (Søndre Land). Lenger nordover i landet beskrives denne kroppsfasongen som tutræv eller tutrauv, og adjektivet som følger med, blir tutrauva. På Nordmøre kan man også være attrauva.
Kjefot/killingfot Sjølsagt er dette foten på et kje, en geitekilling, men når snørrungen får beskjed om å tørke av seg kjefoten, er det nok noe annet det gjelder, nemlig snørr som henger ned fra begge neseborene i to uappetittlige striper. Ordet og begrepet finnes hist og her langs kysten fra Vest-Agder til Tromsø. I Folldal og Meldal heter det killingfot, og enkelte steder i Trøndelag kan det kalles geitføter. I Øystre Slidre betyr snørkilling ’snørrklyse’.
Kleiarkøyne Insektstikk eller kvise (Vanylven, fra Marie Lovise Widnes’ ordsamling Målet hennar mor (2001). Ei køyne er ei kvise, ei blemme eller en byll, og kleiar- viser til kløe. Ordet er visst ikke registrert andre steder. Dette er et eksempel på slikt som berges for ettertida gjennom innsatsen i lokale ordsamlinger.
Kokkstrek Svart strek eller sotflekk i ansiktet. Vi har flest belegg fra Sør-Trøndelag, men noen også fra Hedalen 12
i Sør-Aurdal. Ei gammel tru ville ha det til at dersom ei ugift kvinne hadde en slik strek, og kunne sette fingeren rett på det, ville hun bli gift snart. Denne prestasjonen kunne også bety at man fikk ønske seg noe. «Kokkstrek er kokkens adelsmerke», het det i Rennebu.
Krakksittende Den som er krakksittende har vondt for å gå (på grunn av skade, sjukdom, alderdom) og må derfor sitte i ro på krakken eller stolen: «Han hadde ødelagt beinet, så han vart krakksittanes.» Uttrykket er best kjent på Østlandet, men forekommer også i Agder og har et par utløpere på Vestlandet. Et (trolig eldre) synonym er krakksæt, som etter Norsk Ordbok finnes i Telemark, Øystre Slidre og Gulen.
Krøppelkalva Ei kvinne som er krøppelkalva har vanskelig for å føde barn. Nord-Norges store dialektforsker Hallfrid Christiansen noterte det på Bjøllånes i Dunderlandsdalen i 1947 med denne merknaden «vel egentlig brukt om kuer, spøkefullt om kvinner». Ordet er så sjelden at det ikke har kommet med i Norsk Ordbok, og Christiansens opplysning er faktisk den eneste vi har om ordet. Men det er neppe noen grunn til å tvile på at hun faktisk har hørt det. Førsteleddet er nok beslekta med krøpling og verbet krøple, som ordet krøpling for øvrig stammer fra.
Langambaren Å plukke i langambaren vil si å ete bæra i stedet for å ha dem i spannet. Langambaren blir på den måten et 13
skjemteord for magen eller magesekken. Uttrykket er brukt noen steder i Sogn og Fjordane, og dessuten i Volda. En ambar er et sylinderforma trekar, samme ord som vi kjenner fra amfora i antikken. Liknende ord er for eksempel langdallen (Rødven i Romsdal, Nordmøre, Nordland, Senja), langabytte (Hardanger og Voss), langskreppa (Meldal, Verdal, Ogndal), langskrukka (Indre Nordmøre, mange steder i Trøndelag – det er vel her tenkt på neverskrukka), langstrokken (Skatval), langstrokka (Osen), langholken (Drangedal, Nissedal, Suldal, Bømlo), langkista (Fauske) og fotebytte (Masfjorden i Hordaland).
Ligge fu i fang (fu om fang) Ligge på sida, tett inntil hverandre, med mage mot rygg (Telemark, Sørlandet). Fua (baken) vender altså mot magen på den som ligger bak. Mer utbredt er å ligge i skei (som skeiene i et etui). Noen steder kalles det å kvelve trau. Som det heter i ei ordsamling fra Arendal: Dette kan være uttrykk for både nærhet og kjærlighet, men også en rent praktisk løsning når to må dele for eksempel en smal divan.
Lortfallet (skitfallet, møkkfallet) Avstanden fra skrevet eller buksebaken og ned til bakken. Henholdsvis lang- og kortbeinte (eller store/små av vekst i det hele) er sagt å ha høgt eller lågt lortfall. De med korte bein kan også å sies være korte, stutte eller side i lortfallet (side i buksebaken – slik som moderne saggere) eller låge oppunder lortfallet. Mest utbredt er nok denne uttrykksmåten på Vestlandet, i Trøndelag og Nord-Norge, men den finnes også registrert fra Oslo-slangen. Slike talemåter er 14
gjerne brukt for å sette på plass den som brisker seg for mye, blir for kry og karslig: «Du er for kort i lortfallet.» Høg i lortfallet brukes også overført om å være kry, stolt, kaut. Fra Hitra: «Du e for kort i lortfaille’ te å harseler’ med gammelt folk.» Fra Sparbu: «Hainn e heldi såles, hainn hi bra høgt lortfaill.» I Valberg i Lofoten kan det hete at man er sid i lortfallet når man er molefonken eller vonbroten. Hist og her i Trøndelag får også møkkfallet gjøre tjeneste på samme måte (kort, låg oppunder møkkfallet). Tone Tryti har det med i Norsk slangordbok (2008): lang/sid i møkk(a)fallet. Skitfallet finner vi på Nordmøre, i Fosen og Haltdalen: «Skjørtkanten kjem heilt oppunn skitfalle» (eksempel fra Tingvoll). «Han fikk høre at han var for kort i skitfallet til å smelle dører her i garden», skriver forfatteren Ragnhild Magerøy i Kjærligheten spør ikke fra 1976. På svensk: högt/lågt skitfall. I Soknedal i Trøndelag ser man det fra en litt annen synsvinkel: Der kan en person være lang eller kort oppi pessfallet. Og så minner vi om han som sa til en kortbeint kar at han burde saksøke Vegvesenet: – Hvorfor det? – Jo, de har da lagt vegen så nær ræva di!
Mussufingra Veike, kraftlause fingrer som bærer lite preg av manuelt arbeid. Ordet dukka opp da en facebook-venn fortalte at hun hadde fått gnagsår på tomlene etter skigåing. Hun kommenterte sjøl at det kanskje var på grunn av «akademikerfingrer». Ordet mussufingra er i alle fall kjent og brukt i Nord-Østerdalen 15
(Folldal, Sollia), flere steder på Nordmøre, i Hemne og i indre Sør-Trøndelag (Oppdal, Meldal, Budalen, Singsås). Dessuten er det enkeltbelegg fra Andebu i Vestfold. Førsteleddet er rett og slett myse, og uttalen varierer i samsvar med det: mysu-, møssu-, møsså-, mussu-. Ordet kan også brukes som skjellsord om en person som er veik i klypa. «Kom med mussu-fingrom dine, Johan Øyset, så skal eg snart rette dem beine» er en invitasjon vi finner i romanen Torevatn (1927) av Leif Halse. Her er det nok krokdraging det brygger opp til, og da gjelder det å ikke ha for mye myse i fingrene!
Rennamage Løs mage; diaré. Beskrivende ord som er fullt levende og kanskje har mer preg av yngre slang enn dialekt. Finnes også i forma rennemage. Rundt om i dialektene er det veldig mange ord for dette, for eksempel rennedrite, rennskjuttu.
Røtkvese Kvise, byll, svull som er betent, som det lukter av. Hans Ross (Norsk Ordbog, 1895) har det fra Alvdal, og videre finnes det i Vidar Aasens dialektordbok fra Stange (Slik tala vi. Dialektord fra Stange, 1999). Fra nabobygda Romedal har Inger Hekneby røtkvesa om brannkopper. Røt- står vel her for røyt-, og ordet har sammenheng med røyte og råtten.
Råtabeint En som snubler lett; som har lett for å falle; er råtabeint (Eidskog) – har «råtne bein», altså. Snublebeint og snubleføtt er andre ord for dette. 16