Eva Bekkelund-Eriksen
© 2024 Kagge Forlag AS
Omslagsdesign: Erland Banggren
Sats: aksidenz as | Dag Brekke
Papir: Holmen Book Cream 80g
Boka er satt med Plantin 11/15
Trykk og innbinding: Scandbook UAB, Litauen
ISBN: 978-82-489-3674-9
Kagge Forlag AS Akersgaten 45 0158 Oslo
www.kagge.no
Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er derfor ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov, eller følger av avtale med Kopinor.
Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som innmating eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk, er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.
Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.
Til barna mine: Anne, Aleksander, Julie og Ole Martin.
Og min søster Anne Lise og barndomsvenninne
Mette Lise. Begge er døde, men likevel til stede.
Huset vi bodde i, var falleferdig. Veggene var gamle og morkne, de buet seg på en måte som fikk dem til å se ut som bølger på havet. På innsiden av stuevinduet lå et tykt lag med is. Jeg pustet liv i isrosene, de åpnet seg slik at jeg kunne se ut på de hvite jordene og åsene som omkranset grenda.
Jeg lå i en stor, sammenleggbar jernseng sammen med søstrene mine. Vivian og Randi lå øverst, jeg i fotenden. Vi hakket tenner og hørte på mor som strevde med å få fyr i ovnen. I den andre enden av stua, på sovesofaen, lå far.
«Hvor vanskelig kan det være å få fyr?» klaget han.
Isrosene på vinduet fascinerte meg fordi de var vakre, men som distraksjon mot kulden varte de ikke så lenge. Likevel stirret jeg fortsatt ut. Flere ganger hadde jeg sett elg komme tråkkende i den dype snøen, og hver gang jeg kikket ut, hadde jeg et håp om at den skulle være der.
Tidligere den høsten hadde mor og jeg vært i skogen sammen og sanket kvister. Det var de kvistene hun forsøkte å få fyr i ovnen med nå. I grålysningen, mens vi tråkket over klongkjerr og det vi kalte ormegress, ble jeg oppslukt av mosen på steinene
og trærne, den hadde forskjellig grønnfarge alt etter hvordan sollyset traff. Jeg sto fortapt i fargene helt til moren min kom tilbake. Jeg skjønte at hun var irritert og lurte på hvor jeg ble av.
«Få opp farten», sa hun.
Moren min var sterk. Ofte, bare med ett knekk, kunne hun dele den tykkeste kvist i to.
Jeg fulgte etter henne gjennom skogen. Hun klatret over et piggtrådgjerde. Selv med favnen full av kvister svingte hun seg lett over. Jeg forsøkte det samme, men buksen ble hengende fast, og jeg mistet alle pinnene på bakken.
Jeg så på mor og løftet hendene for å vise henne hvor frosne de var. Hun så på meg og ga tegn til at det bare var å sette i gang, pinnene måtte plukkes opp.
Mor strikket ikke. Hvis det ikke var vanter i posene med klær vi fikk fra andre folk i bygda, måtte vi klare oss uten noe på hendene.
Ovnen ville ikke fyre, mor reiste seg. Det nyttet ikke, sa hun, hun «måtte ut». Jeg visste hva det betød. Hun kledde seg og forsvant ut døren. Like etterpå kunne en høy, skrapende lyd fra utsiden av huset høres, det var lyden av spikrene som ga etter da hun begynte å rive planker av husveggen.
Randi og Vivian hadde gått på skolen, mor var ute i et ærend. Bare far og jeg var hjemme. Jeg satt på gulvet foran vedovnen og kikket i et ukeblad vi hadde fått. I lysskjæret fra flammene i vedovnen kikket jeg på uniformskledde konger og kjolekledde dronninger, de var så fine og uvirkelige og fikk meg til å tenke på porselensfigurene i stentøysbutikken i Storgata i byen.
Jeg var oppslukt av de kongelige, men kikket like ofte ut på kjøkkenet, hvor lyspæren var gått og far satt i halvmørke. Beveget han på seg, eller gjorde tegn til å reise seg, betød bladet ingenting lenger.
Nå kom han bort til meg og spurte om jeg ville ha brødskive med brent sukker.
Jeg nikket, brødskive med brent sukker var noe av det beste jeg visste. Far gikk ut på kjøkkenet igjen, fant frem brødskalken og den store kniven, skar opp to skiver og strødde sukker på. Jeg fulgte ham med blikket, litt usikker på hva som egentlig foregikk, men likte lyden av sukkeret som strømmet ut av posen, det var så beroligende.
Han la skivene i stekepannen. Jeg stilte meg opp ved siden av ham ved komfyren. Skivene skulle ikke stekes lenge før de ble svartbrente og uspiselige.
Far så på meg, han smilte.
«Har du lyst til å kjenne på platen?»
Jeg rygget litt bakover og kom borti bøtta med vann fra brønnen. Ikke noe søl, heldigvis. Far smilte fortsatt. Kokeplaten lignet et sint og rødt ansikt.
«Vil det ikke gjøre vondt?» spurte jeg.
«Nei, nei», sa han. «Bare legg hånden på, så får du kjenne.»
Jeg holdt hånden høyt over platen.
«Den kjennes varm ut, men hvis du gjør det raskt, er det ikke farlig», sa han
Jeg så på ham, han så stadig blid ut. Hele situasjonen var uvanlig. Vi hadde det hyggelig, far og jeg, hyggeligere enn på veldig lenge, kanskje noen gang? Det var bare oss. Vi skulle spise brødskiver med brent sukker.
Platen var ildrød. Han nikket, bare gjør det. Jeg beveget hånden mot komfyren, la den så vidt på, og håndflaten sved på en måte jeg aldri hadde kjent før. Jeg hylte, far lo. Han klappet seg på lårene, det brant i hånden, jeg både ville og ville ikke se på den. Jeg løp rundt i rommet og skrek. Da syntes far det ble for mye.
«Ro deg ned.»
Han helte vann på et kjøkkenhåndkle og surret det rundt hånden min.
«Sånn, dette vil hjelpe.»
Jeg gråt mer. Far kjeftet og ba meg være stille, men jeg klarte det ikke. Han fikk på seg skoene i en fart og forsvant ut døren, i retning naboen. Jeg løp etter, men ble stoppet.
«Jeg skal ordne noe, gå inn med deg», sa han.
Jeg travet frem og tilbake over stuegulvet.
Hånden var fortsatt som et bål inne i det våte håndkleet. Det kjentes som far ble borte en evighet, men da han endelig kom tilbake, hadde han med en tube med brannsalve og hvit bandasje. Han surret håndkleet av, smurte inn den ildrøde huden og la på bandasjen.
Ute i gangen kunne mor høres, han så på meg med et blikk som ikke kunne misforstås. Mor åpnet døren og spurte hva som foregikk.
«Her har det skjedd en ubegripelig ulykke», sa far.
Han forklarte, med blikket låst på meg, at jeg hadde kommet nedpå kokeplaten med hånden. Han hadde ikke rukket å gripe inn før det var for sent.
«Men jeg har stelt såret. Naboene har lånt oss salve og bandasje.»
Mor la hånden over munnen.
«Legge hånden på kokeplaten! Hvorfor finner du på sånt? Du kunne ødelagt deg!»
Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Lot hun som hun ikke forsto hva som hadde skjedd? Skjønte hun det virkelig ikke?
En del av meg ville fortelle sannheten. Men da ville de begynne å krangle, tenkte jeg, og da endte det med at mor ble låst ute. Jeg lot det være.
En av fars spesielle evner var å slippe unna. Han traff for eksempel aldri den sinte mannen på sosialen i syvende etasje på rådhuset i byen. Det var det alltid mor som gjorde.
«Du kommer alene i dag også, ja?»
Sosialsjefens underleppe hadde en kløft på midten, en liten tunnel som gjorde at jeg hele tiden kunne se de små tennene i underkjeven hans. Magen hans var slapp og hang over beltespennen.
Det korte, pistrete håret lå tett inntil skallen. Han lignet ingen andre menn jeg kjente.
«Ja, jeg gjør det», sa mor.
Sosialsjefen slo knyttneven i bordet. Han forlangte at far, «den fordømte latsabben», kom seg i jobb.
«I det minste at han dukker opp her!» ropte han. Det sosialsjefen ikke visste, var at den fordømte latsabben hadde begynt å kaste opp blodklumper i en bøtte i en krok i stua. Mor visste ingenting, hun heller, jeg var den eneste som hadde sett det, og hadde fått streng beskjed om ikke å fortelle det til noen.
«Jeg skal snakke med ham», lovet hun.
Hun sa at han gjorde det han kunne for å få seg jobb.
«Men i mellomtiden må jeg jo ha mat til ungene?»
Hun fikk penger til slutt. Og da vi gikk ned trappene fra sosialsjefens kontor, var hun seg selv igjen. Med lav og sint stemme snakket hun med seg selv. Hun kjeftet på far.
«Han kunne fått all kjeften jeg må ta imot», mumlet hun.
Hun hadde nok å tenke på, og jeg turte ikke fortelle at jeg var redd og svimmel når jeg så nedover etasjene, og at jeg ville ta heis. Nesten
ingen klarer å la være å se ned når de går i trapper. Høyder frister og kaller på deg med en stemme bare de med høydeskrekk kan høre.
Vi passerte heisen i en av etasjene. Jeg stoppet. Hun fortsatte nedover trinnene.
«Nei», sa hun.
Hun hadde visst skjønt hva jeg gikk og tenkte på.
«Jeg nekter å stå i en trang boks som går opp og ned inne i en bygning.»
Vi gikk for å handle dagligvarer i byen. Bare det aller nødvendigste. Ikke sjokolade eller fruktkarameller. Denne gangen var det ikke penger igjen til bussen, og vi måtte gå de tolv kilometerne hjem. Varene var plassert i en pappeske med grov hyssing rundt.
Handlenett eksisterte ikke i vår verden.
Solen sto høyt på himmelen. Støvet fra grusveien lå som en grå dis i lufta. Mor bar esken med varer, hun pustet tungt. Jeg gikk og tenkte på et skjerf jeg hadde sett i et butikkvindu. Tenkte andre gutter sånn, eller var det bare jeg som hadde slike
drømmer og forestillinger, om jenteklær, hårbånd, fine skjerf og sko med spenner? Hvorfor måtte gutter gå i bukser hele tiden?
Bil etter bil kjørte forbi, uten å stoppe. Mor gikk saktere og saktere, og måtte stadig oftere sette pappesken fra seg for å ta pauser. Da vi endelig kom hjem, dyttet hun døren opp med esken og dumpet ned på en stol. På kjøkkenet satt far og ventet. «Husket du spekepølse?» spurte han.
Stiene i skogen gikk i ulike retninger, men de fleste endte likevel ved brønnen, der mange av mødrene møttes for å prate og hente vann. Grenda vår lå på toppen av en bratt skråning. Derfra kunne vi se ut over de lappeteppelignende jordene og den tette granskogen som omkranset husene. Folk bodde spredt, men likevel så nær hverandre at ungene kunne løpe fra nabo til nabo, og derfor kjentes mange av folkene i nabohusene som familie. Jeg var daglig innom flere av dem, oftest hos Dronningen av Opelen, som egentlig het Vigdis, og som bodde i et lavt, skeivt hus et par hundre meter fra oss. Vigdis likte å ligge sammenkrøllet i baksetet i Opelen og høre på radio med lukkede øyne. Da skulle hun ikke forstyrres. Til og med mannen hennes, Bjørn, gikk i strømpelesten på gårdsplassen for å unngå at det knaste i grusen. Måtte jeg forbi mens hun lå i bilen, løp jeg så fort bena kunne bære meg. Hun var ikke slem, men uforutsigbar. I det ene øyeblikket varm og mild, i det neste kald og guffen. En gang noen hadde snakket begeistret om en politiker hun ikke likte, spylte hun dem med hageslangen neste gang de kom forbi. At noen kunne bli sure fordi de ble søkkvåte, skjønte hun ikke. «De eier jo ikke humor!»
Jeg nærmet meg innkjørselen, sjekket at hun ikke lå i bilen og banket på. Hun dukket opp i vinduet og vinket meg inn.
«Hva har skjedd med hånden din?» spurte hun mens jeg tok av meg skoene i gangen.
Jeg hadde allerede fått Globoid i flere dager mot smertene, og mer salve og ren bandasje. Håndflaten var fortsatt ildrød, men mer vablete, dekket av små, væskefylte puter. Hver gang bandasjen kom av, luktet hånden bedervet kjøtt, lik kjøttkakene som kunne bli liggende for lenge i jordhullet utenfor huset, som var kjøleskapet vårt.
«Bare en skade», sa jeg.
Vigdis slo seg til ro med det, og kikket ut vinduet. Jeg skjønte at det var noen som passerte.
«Der er visst faren din», sa hun og pekte.
Jeg lente meg til siden, slik at jeg kunne se ut. Far gikk forbi huset hennes og oppover veien.
«Han har jo en flott gange, den mannen», mumlet hun.
Mange kommenterte at far gikk så raskt og lett, og at han var grasiøs når han kom gående. Men ingen visste at han også hadde en pisk, en lang, brun kvist, som lå oppunder taket på kjøkkenet, og at han slo meg bare de stedene som kunne dekkes til med klær.
Av og til ble pisken byttet ut med en annen. Fra den ene dagen til den andre kunne jeg se at pisken var blitt kortere, lengre, tykkere eller tynnere.
Pisken var også grunnen til at jeg hadde løpt ut,
og ville være ute så lenge jeg kunne. Tidligere den dagen hadde den plutselig ligget på kjøkkenbordet.
Hos Dronningen av Opelen fløy timene av gårde, hun hadde alltid morsomme historier som fikk meg til å glemme alt som skjedde hjemme.
Vi gikk inn i kjøkkenet. Jeg hadde knapt satt meg ned før hun spurte om jeg hadde hørt det siste? Om Dorte og suppekjelen?
Jeg ristet på hodet, men visste at nå kom det noe spennende. Og så fortalte hun om denne Dorte, som hun bare kalte Pyntedokka. Pyntedokka hadde følt seg så beæret og stolt da en av de fine fruene i nabogrenda ville låne den nye suppekjelen hennes. Frua lovet å levere kjelen tilbake etter tre dager, men så gikk ukene, og da begynte Pyntedokka å ane uro. Hun trengte jo kjelen! Ja, og til slutt dro hun dit for å hente den, da, og veit du hva hun oppdaget? Jo, hun så at den fine frua kokte trusene til mannen sin i den!
«Ja, det er sant!», fortsatte Vigdis. «Den staselige kjelen var full av gamle truser!»
Hun lo og slo seg på lårene. Pyntedokka hadde blitt så sinna at hun lugget og sparket frua. De endte på gulvet, begge to, i såpeskum – for de hadde klart å rive kjelen av ovnen i basketaket! Og det var da det kom for en dag at Pyntedokka også hadde løshår, som lå og fløt på gulvet sammen med trusene!
«Hun hadde løshår!» gjentok Vigdis.
Hun lo ukontrollert, og da så jeg at noe rørte seg i munnen hennes.
«Er det gebisset du ser på?» spurte hun. «Jeg har gebiss, ja, hvis det er det du lurer på?»
Hun tok tennene ut av munnen og holdt dem mot meg. Med ett lignet hun ikke lenger seg selv. Munnen hennes ble innsunken og haken stakk mer ut. Hun lignet Madam Mim, heksa i Donald Duck.
«De gnager, så jeg legger dem i et vannglass om natta», fortalte hun. «Jeg kan faktisk også risikere å sette dem i halsen.»
Hun hadde gebiss fordi de ikke hadde råd til tannlege da hun var barn. Tennene hadde blitt svarte og råtnet.
Jeg tenkte på moren min, som aldri var hos tannlegen. Ville hun også få gebiss? Heldigvis slapp jeg å tenke altfor lenge på det, for Dronningen av Opelen var raskt over i noe nytt. Hun snakket både i revers og med full gass, men det hun fortalte, var ikke alltid lett å begripe.
«Du veit, jeg var bare unge jenta da jeg kom hit til grenda», sa hun.
Jeg ville spørre hvor gammel hun var, men rakk det ikke.
«Jeg bodde hos svigerforeldrene mine, og svigerfar, vet du, han ville kaste meg ut da jeg ble kjørt på tjukken! Foreldrene mine ville heller ikke vite av meg.»
Hun valset frem og tilbake på kjøkkenet mens hun fortalte om foreldrene sine, og om forholdet
til svigerfaren. Jeg tenkte: Var hun blitt påkjørt? Og etterpå tjukk? Hun som var så liten og tynn?
Ute i stua begynte datteren hennes, som jeg ikke engang visste var hjemme, å spille rockemusikk på den nye platespilleren.
«NEI!» ropte hun. «Nå må det hæern fløtte meg være slutt på denne spellinga, disse Creedencegreiene gir meg huepine.»
Hun skrek gjentatte ganger med beskjeder om å slå musikken av, men datteren brydde seg ikke, med høyttaleren og forsterkeren var det hun som hadde overtaket.
Vigdis forsvant ut i stua, de fortsatte å krangle om musikken. Jeg sa «ha det» uten at noen av dem fikk det med seg, og gikk til venninnen min, Line, som bodde et par minutter unna.
Jeg løp nedover bakken og rundet en sving, men der sto det noen ungdommer som jeg skjønte hadde vært på campingen og badet.
«Hvordan er det med fattiggutten i dag?» spurte en av dem.
Han hadde kviser i ansiktet, langt hår og gikk ut i veien slik at jeg ikke kom forbi. Jeg forsøkte å passere via grøftekanten, men da tok han et steg til siden.
«La ham gå», sa en av de andre.
Gutten reagerte ikke, han sto bare der.
«Bare slutt, han begynner snart å gråte, ser du», sa en av de andre.
Han steg opp på veien til slutt. Jeg passerte i grøften og fortsatte på veien mot Line. Line var søsteren min, uten egentlig å være det. Hun levde i en annen virkelighet enn meg, men vi visste begge at vi tilhørte hverandre, og at vi var bundet sammen på større og viktigere måter enn mange andre.
Vi hadde allerede planlagt å leke bryllup, og at jeg skulle være prestinne. Da jeg kom frem til Lines hus, var en av naboguttene, Vidar, den faste brudgommen, allerede på plass. Det samme med Miriam, bruden.
Line måtte finne seg i å være prestinnens assistent.
Tidligere den dagen hadde jeg gjemt en av mors rosa underkjoler, og et hvitt underskjørt, bak ripsbuskene. Jeg hentet klærne før jeg, høytidelig, som om det var en seremoni i seg selv, tok dem på meg. Det hvite underskjørtet ble en slags krage over kjolen. Rak i ryggen og med en salmebok i hånden gikk jeg opp yttertrappen utenfor Lines hus. Mors lange underkjole slepte i bakken etter meg. Line hadde plukket en brudebukett i bedet hos noen naboer, og ga den til bruden.
Jeg kremtet, og talte om ekteskapet som det fineste som finnes, før jeg henvendte meg til Vidar.
«Vil du ha Miriam som hos deg står?»
Leken var så vidt i gang, men han var allerede mutt og lei, og ville ikke svare. Til slutt mumlet han:
«Jeg vil ikke gifte meg med Miriam. Jeg vil gifte meg med Line.»
Miriam begynte å gråte. Hun slo brudebuketten i hodet på ham. Brudeslør, ringblomster og røde nelliker føyk rundt.
«Kom igjen, du får skilsmisse etterpå», sa jeg for å få Vidar til å ombestemme seg.
Miriam protesterte:
«Jeg vil ikke skilles, for det er det bare dumme folk som gjør, og de får dårlig råd!»
Vidar strammet seg opp, seremonien ble gjennomført. I rosa og hvite prestinneklær viet jeg kranglefantene og skilte dem like etterpå.
Etterpå lekte vi kongelige. Med hatt på hodet og fortsatt den lange rosa underkjolen på, stilte jeg meg opp med Line. Vi vinket med håndflaten, smilte, nikket, slik de kongelige gjorde. Vi sto på den samme trappen som vielsen hadde funnet sted,, men i fantasien var vi på en slottsbalkong og møtte en stor og begeistret folkemengde.
Sånn holdt vi på hele ettermiddagen, til det ble kveld. Lines far ropte henne inn, det var sent. Jeg innså at jeg hadde hatt på meg kjolen og skjørtet hele dagen, og fortet meg å ta det av. Da Lines far kom gående, krøllet jeg det sammen og gjemte det bak ryggen.
«Kan jeg låne doen deres før jeg går hjem?» spurte jeg.
«Selvfølgelig», sa Line.
Hun forsvant i prat med foreldrene sine, jeg gikk inn i huset og bortover gangen, mot toalettet, full av den gleden og misunnelsen jeg kjente på hver
gang jeg var hos henne. Huset Line bodde i, var nytt, faren hennes jobbet og kjørte bil, de hadde skinnende parkettgulv, og alle hadde egen seng med tykk dyne.
Jeg åpnet døren til doen og så meg rundt. Toalettet og vaskeservanten var rosa. Håndsåpen lå i en skål, og kluter i forskjellige farger hang på knagger. På gulvet lå et mykt rosa teppe. De hadde speil, og tannbørstene sto i glass. De hadde badekar, og dessuten vannklosett, som Lines mor kalte det. Selv var jeg vant til å sitte på utedoen hjemme. Doen vår var liten, uten lokk og bilder på veggene, som flere andre i nabolaget hadde, og den luktet forferdelig. Mor sa ofte «nå må jeg innom det glade hjørnet», men det fantes overhodet ingen munterhet der, spesielt ikke på mørke vinterkvelder. Da kunne vi høre mus løpe omkring, og hvis vi ikke skyndte oss, var det fare for å fryse fast i setet.