Hariton Pushwagner

PETTER MEJLÆNDER

HARITON

PUSHWAGNER Biografien

© 2018 Kagge Forlag AS omslagsdesign: Terese Moe Leiner omslagsfoto: Petter Mejlænder sats: Dag Brekke | akzidenz as papir: Holmen Book Cream, 80 g boka er satt med Stempel Garamond 11|14 trykk og innbinding: Livonia | Latvia isbn: 978-82-489-2269-8 Forfatteren har mottatt støtte fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening og stiftelsen Fritt ord.

Kagge Forlag AS Tordenskiolds gate 2 0160 Oslo www.kagge.no

Til Anne Grethe

INNHOLD DEL I | TERJE 1940–1958 Omringet av idioter 13 – Sirkus Brofos 17 Den første død 21 – Gjenfødt som kunstner 26 En levende fakkel 28 – Rotta på sengekanten 30 Den vesle trollmannen 32 – Konkurranseinstinktet våkner 36 Det store sviket 38 – Fritatt fra tegneundervisning 44 Ransplaner og hemmelige drifter 49 – Gud spiller bordtennis 51 Et helt menneske 53 – Å løpe for livet 55 Et skjelett på rektors kontor 59 – Villdyret våkner 63 Desperate markeringsbehov 67 – Kaving for å holde seg flytende 69 Bomben 71

DEL II | VERDEN ÅPNER SEG 1959–1968 Bohemliv i Paris 78 – Det gode tramperliv 82 – Africa calling! 84 Kunstnerdrap 88 – Lille Rimbaud og livet som dynamitt 90 Markeringsbehov og forelskelse 92 – Farsdrapet 99 En døende skyr intet middel 100 – Pianolageret 117 I drømmeland 121 – Tvetydige livliner 126 Søppelkjøringens erkjennelser 129 – Talentfull og utholdende 133 Statstjenestemann og forsikringssvindler 136 Stand up-komiker på teater 141 – Alt går til helvete 144 Eva rømmer, og Terje stikker 147

DEL III | VERKET BLIR TIL 1968–1980 En ny æra 158 – Den reddende streken 160 – Den sorte hulen 169 Ville kort på hånden 178 – Rus og galskap i Skippergata 185 Kjærlighet og magi 187 – Flukten 190 – Skrikende tarmer 193 Pushwagner 196 – Hele universet ville bli kvitt meg 205 Forfulgt 220 – Nytt liv og nytt formspråk 227 – Hverdagene 240 Selvportrett 245 – Den mest nyskapende tiden 252 Et liv i velstand 256 – Soft City: Total kontroll 264 Livet på øyeeplet 272 – Matros og styrmann 282 Bermudatriangelet som forsvant 290 – Familien Mann 292 Utvist fra paradis 306

DEL IV | PUSHWAGNER 1980–1995 Fra asken til ilden 312 – Det magiske navnet 317 – Hjemløs 321 Kjærlighet ved første blikk 329 – Et krevende samboerskap 334 Ekstase og vanvidd 345 – En dam av blod og avmakt 359 Det minst dårlige maleriet 370 – På vei mot verdensberømmelse 380 Mot pop-art-himmelen 391 – Tilbake til slagmarken 398 En ny skaperakt 404 – En godt bevart hemmelighet 408 Ekstase og tragedie 417 – Frihet, forfall og Beach Club 424 En lek med døden 432 – Livlinen ryker 437

DEL V | PUSH 1995–2007 Kunsten å selge sjelen 456 – Man sauser det inn 464 Full speed 476 – Bruddet 483 – The Beautiful People 493 Barnet uten egenskaper 503 – Skjelettdanseren 511 – Likkisten 530 Vanviddet fortsetter 550 – På parti med lovens lange arm 563 Vendepunktet 565 – «Han dreper meg!» 574 – Blodet spruter 585 En mann av sin tid 591 – Real life 605 – Balansekunstneren 616

DEL VI | GJENNOMBRUDDET 2007–2018 En aldrende stjerne som overstråler alle andre 622 Festen fortsetter 652 – Og resten står skrivd i stjernene … 660 Last words 700

ETTERORD 706 TAKK 727 KILDER OG METODE 731 NOTER 748 PERSON- OG VERKREGISTER 816

Pushwagners siste ønske for biografien var at den skulle gå rett på sak, uten et omstendelig forord. Livsfortellingen fikk tale for seg, som real life. Av den grunn har jeg også latt ham stikke hodet frem i sitater, som dukker opp med ujevne mellomrom i den løpende teksten. Disse sitatene er ikke merket med kilde, men skulle likevel være greie å identifisere. Sitatene kommer fra mine samtaler med ham og er derfor ikke hans kommentarer til den løpende teksten.

Plassering og utvalg er mitt ansvar, liksom alt annet som er valgt og formet i denne biografien etter samtaler med flere hundre kilder.

Dersom leseren underveis vil se Pushwagners bilder, anbefaler jeg hans nettgalleri: www.pushwagner.no.

Alt han gjorde og lagde forteller mye om det dystopiske ved vår tid og hvilke utfordringer vi står overfor som enkeltmennesker og samfunn. Heldigvis rommer teksten også mye skjønnhet, humor og håp, ja til og med innslag av noe utopisk. I tillegg krevde Pushwagner driv, for han ville helst underholde og skape spenning.

«Skriv inn en skummel skikkelse med pistol hvis det blir kjedelig», var hans gjentatte råd til biografen. Men Pushwagner var sjelden kjedelig. Takk for det, Terje. Takk for alt du ga.

Petter Mejlænder, september 2018

DEL I

TERJE 1940–1958

OMRINGET AV IDIOTER Våren 1940 var den 28 år gamle Elsa Brofos på Youngstorget for å handle. Hun var høygravid med sitt andre barn og fryktet at ­Norge kunne rammes av en europeisk katastrofe etter at Storbritannia hadde erklært Tyskland krig. Der, på arbeiderbevegelsens agitasjonsplass, hvor salgsbodene for landbruksprodukter sto tett hele sommerhalvåret, og man kunne handle Axel Jensens navn­gjetne kjøtt og pølser, ble hennes oppmerksomhet fanget av plakaten til en spåkone. Elsa, en rasjonell og dannet biokjemiker fra beste vestkant, stanset og nølte før hun fulgte en innskytelse og gikk inn. Der fikk hun bekreftelsen hun og ingeniørektemannen Fritjof håpet på: Det var en gutt. Så tilføyde spåkonen, som siden skulle bli omtalt som «sigøynerkona», noe mer: Sønnen hennes kom til å få det vanskelig, og mange penger skulle renne gjennom fingrene hans, men sent i livet skulle han oppnå berømmelse.

Få dager etter viste kalenderen niende april. I hovedstaden stimlet folk sammen da Adolf Hitlers soldater marsjerte gjennom byen, og i radionyhetene hørte de at kongen flyktet nordover sammen med regjeringen Nygaardsvold. Lederen i det nazisympatiserende partiet Nasjonal Samling, Vidkun Quisling, proklamerte at han overtok regjeringsmakten.

Familien Brofos bodde oppe på Voksenkollen, fjernt fra de marsjerende okkupantene. Men Elsa så ned mot Oslo sentrum med engstelse og kikket forferdet opp mot himmelen når hun hørte duren fra tyske bombefly. Fritjof hang over radioapparatet for å få med seg siste nytt. Det var på radioen de først fikk høre at slagskipet «Blücher» var senket i Drøbaksundet med 2400 mann om bord. Snart fikk de også vite at 18 tyske Heinkel-bombere hadde forsøkt å drepe regjeringen, kongen og kronprinsen i Nybergsund.

Situasjonen var skremmende og forvirrende. Flyalarmen gikk | 13

annenhver natt, siden det britiske flyvåpenet intensiverte angrepene for å stanse tyskerne.

Ekteparet bestemte seg for å følge strømmen av mennesker ut av byen for å finne et mindre utsatt oppholdssted på landsbygda.

Elsa var fortvilet og sov dårlig. Hun hadde termin om bare noen uker, og hun bekymret seg samtidig for den to og et halvt år gamle datteren Grete og den tolv år eldre halvbroren Francis fra farens første ekteskap i USA. Trolig dro de til Gran på Hadeland, der Elsa hadde slektninger, men de kom snart tilbake. De bodde tross alt trygt oppe i høyden ved utsiktspunktet Kragstøtten i Voksenkollveien, der de kunne se bombenedslagene både på Fornebu flyplass og i Oslo uten stor fare for å rammes.

Kristi himmelfartsdag, torsdag 2. mai 1940, gikk vannet, og snart var fødselen i gang. Mens den 28 år gamle Elsa slet med pressveene på Betanien sykehus, gjorde britiske bombefly et siste forgjeves forsøk på å stanse den overlegne tyske krigsmaskinen.

Det ble ingen enkel fødsel, og Pushwagner fortalte senere hvordan han kjempet for å komme ut fordi moren holdt ham tilbake.

Selv mer enn 70 år senere kunne han våkne av at han holdt på å bli kvalt, og han var overbevist om at fødselen var årsaken. Den var en forbannelse. Da han omsider kom ut, gikk det fra vondt til verre.

Likevel aksepterte og verdsatte han den kampen han måtte kjempe for å komme til verden – for det var nettopp denne erfaringen som drev ham videre og skapte hans unike overlevelsesevne, mente han.

Han så for seg hvordan lyset på fødeavdelingen gikk mens bomb­ ene hvinte og trykkbølgene knuste vindusrutene. «Glass singlet, og hysteriske sykepleiersker løp skrikende ut i korridorene. Jeg ville ikke ut til dette, jeg ville tilbake. Disse folka ville jeg ikke leve sammen med.» Men gutten hadde ikke noe valg. Storkrigen tok bolig i ham: i muskulaturen, nervesystemet og psyken. Sammenbruddet ble en del av hans identitet.

«Chamberlain oppgir Norge», skrev Aftenposten på lederplass fredag 3. mai 1940, dagen etter fødselen. Landet ble delt i to: Sør-Norge var under tysk kontroll. Nord-Norge kjempet. Aftenpostens morgenutgave denne dagen gjenga en meddelelse fra offisielt tysk hold om at et fiendtlig flyangrep på Oslo hadde funnet sted. To dager senere fikk leserne detaljene: 14 |

DEL I | TERJE 1940–1958

Også natt til torsdag og i går iakttok man over Oslo-området det fantastiske og storslagne krigsskuespill som allerede gjentagne ganger tidligere har været utviklet i tiden mellem kl. 24 og kl. 2 morgen. (…) Luftvernkanonene lot vente på seg, men de kom. Deres inngripen åpenbarte sig ved perlende snorer av røde, blå, grønne, hvite projektiler, som nøie rettet seg efter lyskasterenes anvisninger.

1

Ved en senere anledning skal Elsa ha fortalt at fødselen var vanskelig. Grete er ikke i tvil: Broren ble født under et av de verste bombardementene hun opplevde under krigen. D agen etter sto det i personaliaspalten i Aftenposten: «Grete og Francis fikk en bror i går på Betanien. Elsa og Fritjof.»

Sønnen fikk navnet Terje, et krigersk navn med rot i gudenavnet Tor, han med den mektige hammeren. Det var et navn som symboliserte voldsomme og til dels uberegnelige krefter. Dessuten var det en avledning av Geir, som betyr «spyd». Navnet rustet ham til kamp og gjenspeilte den virkeligheten han var født inn i.

Få dager etter fødselen kom mor og barn hjem til tømmerhytta i Mikkels vei på Voksenkollen som Fritjof, Elsa, Francis og Grete leide av den kjente danske ingeniøren Peter Lind. Der ble gutten forgudet som et mirakel, og to måneder senere, 3. juli 1940, flyttet hele familien til en hvit toetasjes enebolig med stor hage og epletrær i Humleveien på Berg i Oslo. Huset de hadde fått leie, lå i landlige omgivelser på beste vestkant, fire minutters gange fra den nylig åpnede Sognsvannsbanen, i et villaområde hvor det krydde av småbarnsfamilier. Berg var et paradis for barn, og det var kortere vei til arbeidet for både Elsa og Fritjof.

De to første årene var gode, selv om krigen var nærværende.

Terje ble passet av en ung barnepike mens foreldrene jobbet. Da han var to år, tok Elsa ham og Grete med til fotograf Sjøwall på Drammensveien. Bildet som ble tatt, viser en blid gutt med eplekinn og snauklippet, glatt lyst hår med rett pannelugg. Han er kledd i kortermet hvit skjorte med blondekrage og tversoversløyfe med rutemønster. «I øynene mine ser jeg synkeloddet jeg hadde inne i meg og at jeg ser innover. Jeg husker den tiden godt, nå når jeg ser på det. Jeg var to og et halvt år da jeg ble døpt og ville gå oppover 2

3

4

5

OMRINGET AV IDIOTER

| 15

kirkegulvet selv. Da presten begynte med selve dåpsseremonien, beljet jeg. Fatter’n forsøkte å trøste ved å gi meg en foldekniv. Den veivet jeg med mot presten, som for å drepe ham! Egentlig var jeg bare mellomfornøyd med trøsten far ga meg da.»

Elsa var frigjort, hadde studert og var selvstendig, og hun passet ikke inn i Berg-miljøets mønster av hjemmeværende mødre. For Terje var hun fraværende. Et savn. «De eneste jeg ikke var redd for, var tyskerne. Allerede da begynte jeg å lete etter måter å slippe unna på. Jeg hadde en sterk trang til å rømme fra hverdagen og de voksne. Det var det som fylte meg.»

Fra treårsalderen ble Terje daglig fulgt til en barnepark i Kløverveien, noen få hundre meter hjemmefra. Kort etter at han begynte der, rømte han fordi han følte seg innesperret og mistrivdes. Han kom seg ut gjennom porten og løp. Da han så seg tilbake, kom parktanten etter, slik han hadde håpet, og en intens lystangst fylte ham.

Da han nærmet seg huset i Humleveien, lot han som om han snublet. Han ville jo egentlig ikke hjem, for han visste at mamma var på jobb. Han ville ikke flykte fra parktanten, han ville til henne. Det hele dreide seg om fryden ved å forenes med henne. Ifølge Pushwagners erindring tok hun ham igjen og ble stående skrevs over ham med rødflammete kinn mens hun trakk pusten tungt og pesende. Da pulsen hadde roet seg og han skulle få straffen, bøyde hun seg ned, løftet ham opp og klemte ham tett inntil seg. I dette myke favntaket, beruset av varme kroppsdufter, ble han båret tilbake til parken. Da de nærmet seg, var det som om han befant seg i en annen virkelighet, i en tilstand han aldri skulle glemme. Det var slik han oppdaget at det gikk an å gjøre hverdagen mer spennende ved å gjøre noe som ikke var lov.

Pushwagner kunne senere nyte det opphissende minnet om parktanten med de dissende brystene. Hun representerte noe godt og attråverdig samtidig som hun var autoriteten, den strenge, men milde fangevokteren. «Jeg tenkte på de rosa underbuksene hennes, og at jeg gjerne ville se dem.»

Om verden kunne virke forutsigbar, var den også skremmende og full av farer. Sommeren 1944 tok Fritjof den fire år gamle «gullungen» med til badestranden Kadettangen utenfor Sandvika.

Terje likte å leke i vann, men han var redd for dypet. Fritjof passet 16 |

DEL I | TERJE 1940–1958

derfor godt på mens gutten plasket på grunna. Etter en stund ble han ­likevel rastløs og la seg ned i sjøen og oppfordret sønnen til å kravle opp på ryggen hans. Terje kviet seg, men da faren lovte at han ikke skulle svømme ut på dypet, krøp han opp, og Fritjof la på svøm. Terje stivnet av skrekk. Som 70-åring kunne Pushwagner se for seg hvordan faren vendte ansiktet mot ham og flirte da han tryg­let ham om å snu. Han forsøkte å skrike, men greide det ikke.

Selv da en tysk militær amfibiebil kom fossende rett mot dem, maktet ikke Terje å gjøre noe annet enn å klamre seg fast mens faren løftet armen og hilste de tyske soldatene. «Jeg ble et persille­ blad på rekordtid. Jeg ble smittet av far, som skalv for tyskerne.

Fra første øyeblikk var jeg omringet av idioter, og jeg skjønte etter hvert at det er disse idiotene som gjør Donald-bladene så populære blant barn. Walt Disney beskriver galskapen i de voksnes verden – han så alle dumhetene. Vi er som rotter i et laboratorium. Klokken tikker og går, og den setter sitt preg på oss.»

En annen gang Terje lekte i vannet denne sommeren, følte han seg så trygg at han lærte å svømme. I sin erindring la Push­wagner vekt på at det slett ikke skjedde sammen med faren. Han lærte svømmetakene av bestekameraten, Arne Melander, da den hygge­ lige hjemmeværende mammaen hans tok dem med til Vigelandsparken med niste og saft. Der fikk de lov til å bade i fontenen i sentrum av labyrinten. Pushwagner så livaktig for seg hvordan han svømte langsmed Gustav Vigelands svarte livsfriser og klumpete, dystre trær. I Vigelands verden følte han seg trygg i et knapt halvmeter dypt vannspeil.

Kunsten ga ham det fundamentet og den selvtilliten hjemmet ikke maktet å gi ham.

6

SIRKUS BROFOS «Vi var så fattige at mor kjøpte frimerker, sånn at vi kunne ­slikke dem til frokost.» Slik åpnet Pushwagner sin fortelling om livet under krigen. En tid med mye kål og poteter, rasjoneringskort og gratis svenskesuppe, som han sto i kø utenfor den tyske forlegningen på Tåsen gård sammen med moren for å få mens sulten gnagde

SIRKUS BROFOS

| 17

i tarmene. I likhet med mange av naboene hadde familien Brofos kaniner og grønnsakhage for å spe på husholdningen. Andre holdt både høner og griser. For at familien skulle spare penger, gikk barna i Humleveien barbeint hele sommeren, og de aller fleste klærne var enten sydd om eller arvet.

Halvbroren Francis var Terjes forbilde og venn og hadde klippet håret kort på amerikansk maner. Han kalte det cutting, for å demonstrere sin antityske holdning. Francis var kjernefamiliens muntrasjonsråd. Han lyste opp hverdagen med sine innfall, særlig for Fritjof og Terje, mens Elsa derimot kunne styre sin begeistring.

For ham ble krigen mer personlig enn for småsøsknene, ikke minst fordi den skilte ham fra besteforeldrene i Amerika. Den sorgen ble imidlertid overdøvet av patriotismen som fylte ham etter hvert som USA gikk inn i krigen med full styrke.

«Francis var den eneste i min barndom som slo seg løs og flyktet fra hverdagen. Han gikk helt bananas, og far var heiagjeng. Søndag formiddag sang de ‘Fish for lunch’ sammen. Francis gledet alle bortsett fra søsteren min. Hun hvinte, og det ble ikke bedre når Francis imiterte henne. Til slutt kom Elsa fykende inn fra stuen og kjeftet, men Francis dreit i mora mi. Dette var Sirkus Brofos.

Når vi satte i gang, bulte veggene på huset ut og inn akkurat som i tegnefilmer! Francis skapte liv og røre i en kjedelig verden. Han var amerikaner.»

Når Francis fikk i oppdrag å passe på lillebroren, hendte det at han stengte ham inne i kaninburet, slik at han uforstyrret kunne spille fotball med de andre guttene. «Jeg var trygg i buret sammen med de tre kaninene. Der kunne ikke rottene ta meg – jeg kalte dem ‘jotter’.»

Under krigen krydde det av tyskere i området. Wehrmacht annekterte ikke bare Tåsen gård som militær forlegning, også Berg skole ble overtatt og brukt som lasarett med 200 sengeplasser. ­Tyske soldater og helsepersonell var dermed et dagligdags syn.

Terje og de andre barna forbandt ikke nødvendigvis noe ube­hagelig med tyskerne. Soldatene delte ut sukkertøy, og når de gikk gjennom Humleveien, beundret barna uniformene og håndgranatene som dinglet i beltene. «Jeg stolte på tyskerne. De kom marsjerende nesten hver dag og var vennlige. De gjorde meg ikke noe vondt. De 7

18 |

DEL I | TERJE 1940–1958

andre voksne stolte jeg ikke på. Ikke på mor og ikke på far. Ikke på noen.»

En kveld banket det hardt på inngangsdøren i Humleveien. Fra vinduet kunne Fritjof se to Gestapo-soldater i full mundur, med dødninghode på luen og pistol i beltet. Han fikk den store skjelven og gjemte seg under sengen. Elsa bevarte fatningen og åpnet døren.

Soldatene smelte støvelhælene sammen så Fritjof skvatt der han lå.

De viste seg å være på sjekker’n: Det var barnepiken de spurte etter.

Elsa, som var høy og robust, svarte at de fikk oppføre seg som ordentlige folk og ikke snike rundt etter småpiker. Etterpå ga hun Fritjof beskjed om å si opp barnepiken. De kunne ikke ha noen boende i huset som samarbeidet med tyskerne.

Jo eldre barna i Humleveien ble og jo lenger krigen varte, ­desto flere leker og fantasier ble knyttet til okkupasjonen. De marsjer­ ende soldatene ble et stadig tydeligere bilde på undertrykking og ondskap, og de større guttene forsøkte å markere motstand. En kveld, det må ha vært høsten 1944, snek en gjeng barn seg mot skiltvakten utenfor den tyske forlegningen på Tåsen gård. Et par av de eldste guttene førte an og veltet skilthuset, der vakten hadde søkt ly. ­Ungene var over alle hauger før soldaten kom seg på beina igjen.

8

Fritjofs frynsete nerver oppsto med tragedien som rammet hans første ekteskap i USA. Han hadde emigrert til USA under la­v­ konjunkturen i 1922, og med hjelp av storebror Einar hadde han fått jobb hos Western Electric i Chicago. Året etter ble han bygge­leder for Illinois Central Railroad, som skulle elektrifisere det lokale jernbanenettet i byen. Under en forretningsreise til St. ­Louis traff han Frances Elizabeth Gilmore, og etter tre måneder med intens beiling giftet de seg i den katolske kirken 28. november 1927 og bosatte seg i St. Louis. Karrieremessig og privat tok dermed Fritjof innpå den mektige storebroren, som var blitt sjef for den verdensledende elektronikkgiganten International Telephone and Telegraph Companys europeiske virksomhet. Han levde et luksusliv i London med sin voksende familie og hadde landsted i Fran­krike. Fritjof ventet også barn, men da sønnen Francis ble født under de lykkeligste familiære omstendigheter, døde brått hans vakre Frances i barsel. Legene hadde valget mellom å redde 9

SIRKUS BROFOS

| 19

barnet eller moren, og i tråd med katolsk etikk valgte sykehuset barnet. De amerikanske svigerforeldrene stilte opp for ham, men tilværelsen i USA ble uutholdelig, og han vendte hjem til Norge med sønnen.

Under krigen tydde Fritjof stadig oftere til flasken for å roe nerv­ene og ble en humørsyk periodedranker. Han kunne komme full hjem og bli så krakilsk at han jaget Elsas bridgevenninner på dør, og både kona og ungene fikk så ørene flagret. Grete husker godt hvordan de led under dette og syntes det var flaut og ubehagelig. Det var ikke få ukvemsord Elsa måtte bite i seg når hun forsøkte å sette mannen sin på plass. Minst én gang rev han ned gardiner og gikk løs på innboet. Grete aksjonerte på hjemmefrontvis og tømte ut halve innholdet i farens lommelerke for deretter å etterfylle med vann. Så lenge Fritjof ikke drakk for mye, hadde han sansen for å flørte, noe Elsa opplevde som pinlig og klanderverdig.

Hvis Fritjof begrenset drikkingen, kunne han være morsom, og så vel fjerne som nære slektninger husker hans tøysete omgangsform og klovnestreker. På noen smalfilmopptak fra familiesammenkomster kan man se Terje sprette rundt og gjøre de samme ablegøyene som faren. Da var Terje 4 år, Fritjof 53.

Pushwagner spekulerte senere på om det lå noe annet enn dårlige nerver bak farens redsel for å bli tatt av tyskerne under ­krigen.

Etter krigen skjedde det ting som kunne tyde på det. Fritjof skal ha hatt kontakt med motstandsmannen Terje Rollem, som var gruppeleder for Milorg i Oslo og overtok Akershus festning på vegne av hjemmestyrkene i mai 1945. Da Fritjof besøkte Rollem under okkupasjonen, fikk ikke Terje være med. Det kunne henge sammen med guttens alder, men det kan også være en indikasjon på at Fritjof, som var ingeniør, bisto Milorg på et eller annet vis.

Søndager kom gjerne slektninger på besøk. Under hele krigen holdt familien kontakt med onkler og tanter, kusiner og fettere på både mors- og farssiden. Særlig var det en høytidsstund når ­onkel Einar var blant gjestene. Einars barn følte seg ikke hjemme i Humle­veien. Kusine Fleur syntes villaen virket «ussel». Hun, som var 15 år i 1944, reagerte på at det luktet avføring der ettersom Elsa ikke tok seg tid til å skifte Terjes bleie. Hennes inntrykk var at ungene seilte sin egen sjø, og det ble ikke bedre da hun oppdaget at 10

20 |

DEL I | TERJE 1940–1958

badekaret var fullt av skitne bleier. Noe sånt hadde hun aldri sett før. Heller ikke fetter Fred, som var to år eldre enn søsteren, likte å komme på besøk. Fleur forsøkte å unngå onkel Fritjof, som bare hadde ett forsonende trekk: Han var flink til å tegne og skrive.

Elsa og Fritjof følte seg underlegne Einar og hans familie, og mindreverdighetskomplekset smittet over på Terje. Einar var gjenstand for alles beundring og ble omtalt i avisene. I 1928 hadde han fått St. Olavs Orden av første klasse. Hans kone, Irene Louise Hauff Brofos, er en historie for seg: Hun var en eksotisk skjønnhet og snakket flytende engelsk, liksom barna. Halvt laotisk var hun, og meget stilbevisst og elegant. Hennes garderobe og smykker kunne ta pusten fra hvem som helst. Sammenliknet med henne virket Elsa klumpete og bondsk.

Slik var sirkus Brofos: en manesje med internasjonale forgreninger, en blanding av alt fra luksus til tarvelighet, der idealisering og konflikter vokste i takt med kompleksene.

11

12

13

DEN FØRSTE DØD Lille julaften 1944 begynte praktfullt, med vennlig kulde og snø som lavet ned. Elsa og Fritjof dro på jobb som vanlig, men kom sent hjem fordi de måtte få unna de siste juleinnkjøpene. Ansvaret for fire-og-et-halvt-åringen Terje var overlatt Ebbe Evensen, den nesten fem år eldre nabogutten. «Faren min hadde betalt Ebbe for å passe på meg. Det var hans faste oppdrag. Han var den tøffeste gutten i gata, den som alle mistenkte dersom det skjedde pøbelstreker. Som betaling fikk han leker og andre ting han ønsket seg.

Han hadde allerede fått dampmaskin og lekespeedbåt. Jeg stolte ett hundre prosent på Ebbe.»

Klokken var rundt halv fem, og mange fedre var på vei hjem.

I villaene hadde husmødrene forberedt pynting av juletrær, mens poteter og kål putret på komfyren. Noen hadde kanskje klart å trylle frem litt risengrynsgrøt til tross for krigsnøden. Bussen som fraktet handlende husmødre og utearbeidende ektefeller hjem, var vedfyrt på grunn av rasjoneringen. Den kjørte opp Kaj Munks vei fra Ullevaal stadion, for snart etter å svinge inn i Irisveien, der Terje

DEN FØRSTE DØD

| 21

og Ebbe befant seg denne dagen. Fra Irisveien gikk bussen videre til Tåsen.

Terjes venn Arne var på vei ut, for foreldrene hans hadde fått julebesøk. Utenfor oppdaget han gjestenes sparkstøtting, som han ble fristet til å låne. Han skulle bare prøve den en liten stund. Den gled så fint bort mot Irisveien, hvor han traff Ebbe og Terje. De ble enige om å teste sparken ned bakken fra Berg stasjon. Den hadde perfekt helling mot Irisveien og ble stadig brukt til aking. Arne sto og styrte, Terje satt foran, mens Ebbe holdt vakt ved Irisveien og skulle varsle dersom det kom buss eller bil.

Pushwagner måtte ty til sin visuelle hukommelse for å få med detaljene. Han tegnet startstedet og husket hvordan snøen drysset da spurvene fløy vekk fra et julenek mens de suste nedover gangveien: «Farten var fin, og idet jeg passerte Ebbe, som varslet fri bane, så jeg bussen. Øyeblikket etter traff jeg støtfangeren med et smell og ble slengt over ende. Bussen bremset og skled bortover med hodet mitt foran det venstre hjulet. Så braste den inn i brøyte­kanten, hvor hodet kom i klem mellom busshjulet og en stabbestein.»

Femåringen Arne så bussen, men klarte ikke å svinge unna. Han husker tydelig hvordan sparkstøttingen forsvant innunder bussen, og setet Terje satt på, ble knust til pinneved. Dermed grep skrekken tak i ham, og han kastet seg over nærmeste hagegjerde og gravde seg ned i snøen. I fortvilelsens tåke tenkte han like mye på den tjuvlånte sparken som på bestekameraten. Terje kunne umulig ha overlevd. Én ting ble etset inn i minnet hans: Ebbe varslet fri bane.

Ebbe så bussen. Han oppdaget den da småguttene var i fin fart nedover Stasjonsveien. Niåringen skjønte at det kunne gå galt, og at han kunne stoppet dem, men han ble overmannet av en uimotståelig trang til å finne ut om det virkelig kunne skje en ulykke. Alt inne i hodet hans låste seg i den tvangstanken: Han måtte finne ut om det ble en kollisjon.

En av passasjerene styrtet ut og fant Terje livløs i snøen. Ebbe sto som forsteinet og så på da mannen løftet gutten opp og løp mot sykestuen på Berg skole mens de små beina slang frem og tilbake.

Kort etter kjørte bussen videre uten å varsle politiet, og Ebbe løp ned til Arnes foreldre, der han stotret frem at Terje var overkjørt.

14

15

22 |

DEL I | TERJE 1940–1958

Han skrek nærmest at de måtte komme og hente Arne, for han lå bare i snøen og hikstet.

Fritjof kom med neste buss, etter en lang dag på Standard Tele­ fon og Kabelfabrik. Da han rundet hjørnet til Humleveien, kom Ebbe løpende mot ham: «Terje er overkjørt av bussen! Han er på sykehuset!» Fritjof kastet vesken sin over gjerdet inn mot huset og styrtet av sted mot Berg skole, der sønnen lå i koma.

Kort etter kom Elsa pesende. Hun hadde nettopp fått vite at hun var gravid og ikke burde løpe, men gjorde det likevel. Hun ble møtt av en sykesøster som ropte at Terje lå for døden. Inne på sykestuen lå lille Tito, som hun kalte ham, likblek og bevisstløs i sengen.

De neste tolv timene svevde han mellom liv og død mens ­mamma og pappa byttet på å sitte hos ham. Det var umulig å fatte at vesle Terje skulle dø. Straks de tenkte tanken, måtte de bort og sjekke om han pustet.

Ryktene om bussulykken og at Terje lå for døden, spredte seg fort. For barna var ulykken uhyggelig nær og skremmende. Alle hadde akt i den bakken og visste at de fikk god startfart fra perrongen. Alle skjønte at de måtte passe seg for bussen, som nærmest var det eneste farlige kjøretøyet i området. Det var et mysterium at de hadde klart å krasje.

I mang en villa ble det nok hvisket og tisket at ulykken hadde sammenheng med den spesielle livsstilen til familien Brofos. Det var ikke bare det at Fritjof var drikkfeldig; Elsa skilte seg ut fordi hun var en selvstendig kvinne med fast arbeid på Norske Meieriers laboratorium på Grønland. Alle kunne se at det fra tid til annen gikk på halv tolv hos familien Brofos. Etter manges mening forsømte hun familien.

«Det første jeg så da jeg våknet, var de grønne veggene på lasarettet og at jeg lå i en seng med jernsprinkler. Utenfor vinduet kjente jeg igjen villaene i John Colletts allé. Alt var kledd i hvitt, og jeg tenkte at det måtte være julaften.» Terje så faren komme halsende over skolegården – som sedvanlig i hatt og frakk. Moren hadde sittet hos ham hele natten og hadde nettopp gått hjem for å sove.

Nå var det Fritjofs tur. Han hadde ikke fått den minste antydning om at sønnen skulle ha blitt bedre, men tok likevel med noen julepresanger. Blant dem var gaven fra onkel Einar, som alltid ga Terje 16

17

DEN FØRSTE DØD

| 23

presanger som skilte seg ut. Hans gaver hadde en magisk, nærmest religiøs virkning på ham, så han hadde knapt tid til å hilse på faren før han rev av papiret. En mørkegrønn sportsbil og en lysegrønn Buick skåret i tre, med blikk rundt lyktene, åpenbarte seg. De neste månedene hadde han bilene stående ved siden av seg på nattbordet, liksom på et alter, og de fulgte Terje i alle år siden.

Da Fritjof kom hjem og fortalte at Terje var våken og i fin form, kom mamma og søsknene med gledestårer, trøst og flere presanger.

Senere på dagen kom også Ebbe på besøk. De snakket om ulykken, uten at noen av dem våget seg ut i minefeltet: Hvorfor lot Ebbe det skje?

Etter få dager ble Terje flyttet hjem. Han var langt fra frisk, og enkelte senvirkninger skulle han aldri bli kvitt. Det psykiske sjokket satt i og omfattet ikke bare selve ulykken. Vel så mye angikk det forholdet til Ebbe. Terje hadde en vag følelse av å ha blitt forrådt, og den ble sterkere med årene. Ulykken sådde en dyp tvil i ham, en tvil som vokste til erkjennelse og raseri. Den uskyldige paradistiden var over. På alle fronter måtte han forholde seg til en utrygg og svikefull verden. Han kunne ikke stole på noen.

Utenfor stuevinduet kunne Terje se kameratene bygge snøborger og leke verdenskrigens siste slag. Likevel var det godt å komme hjem. Alle svermet rundt ham og var glade fordi han levde. Det var imidlertid kommet en dystrere stemning i huset. Moren og faren hadde fått flere bekymringer og dermed mer å krangle om. Terjes hjernerystelse la stein til byrden for dem alle. Den trygge sengen og barneværelset endret fullstendig karakter. Særlig om natten, når Terje fikk mareritt og så syner. Hele huset våknet av skrikene hans: «I sentrum av pannen, inne i kraniet, så jeg en svart prikk. Den vokste og ble stadig større. Jeg var redd for at den skulle sprenge skallen min. Den prikken var som et Big Bang inne i mitt eget mikrokosmos!»

Når Terje fikk anfall av vanvidd uten synlig grunn og ikke kunne forklare seg, ble faren hysterisk. Han ringte doktoren, som ga streng beskjed om at sønnen måtte ta det med ro og holde seg innendørs. Terje savnet kameratene, som fortsatte leken utenfor vinduene som om ingenting hadde skjedd. Han hadde havnet på et ensomt sted, utenfor sin gamle verden. Da hjalp det lite at Fritjof 18

24 |

DEL I | TERJE 1940–1958

sørget for å gjemme unna godsaker til ham, siden han trengte ekstra næring for å komme til hektene. Han kunne ta med Terje til et hemmelig lager nede i kjelleren og mate ham med rå egg og sjokolade. Terje skjønte at han fikk noe søsteren ikke fikk, og samvittigheten pinte ham. Selv det gode ble vondt. «Jeg holdt på å bli gal, og det var sånn kunstnerskapet mitt begynte», sa han siden.

Også for de andre bikket det over. Elsa var plaget av skyldfølelse og aborterte, og Fritjof drakk og klandret seg selv for å ha lagt Terjes skjebne i Ebbes hender. De ringte stadig til legen, for sønnens angstanfall ga seg ikke; de ble snarere verre. De gangene legen ikke tok telefonen, maste Fritjof om at Elsa måtte løpe og hente ham. Selv ville han ikke forlate den hikstende guttungen, som så svære tigre komme byksende ut av veggen. «Jeg var livredd for at de skulle ta meg. Andre ganger var det hvite hester som galopperte rett ut av tapetet og dundret over sengen min liksom lokomotiver.»

Mens Terje følte seg torturert av sin egen hjerne, utførte det nasjonalsosialistiske Tyskland den siste henrettelsen av jøder i Auschwitz. Fire unge jenter ble hengt, samtidig som Den røde armé presset på fra øst. De sovjetiske styrkene befridde konsentrasjonsleiren i slutten av januar 1945, men fant bare fem tusen fanger.

De fleste var for lengst tvunget til å marsjere mot Tyskland, og mange ble skutt underveis eller døde av kulde og utmattelse. Drap og henrettelser fant sted også i Norge, alt mens Terje fylte huset i Humleveien med hjerteskjærende skrik.

Både Fritjof og Elsa fryktet at han var i ferd med å miste forstanden. Fritjof må ha fått permisjon fra jobben, for han satt støtt på sengekanten. Farens nærvær hjalp, han var flink til å trøste: «Jeg fikk ligge i fars seng når anfallene plaget meg som verst. Da foldet jeg bena rundt ham og klamret meg fast.» Senere skulle Terje søke trøst hos Jack London. I Londons selvbiografiske Kong Alkohol leste han noe som like gjerne kunne handlet om ham selv: 19

Jeg var et sykt barn, og efter dette forferdelige angrep på hjerte og hjerne, sank jeg inn i en delirisk feber. Alt hva min barnlige hjerne rummet av redsel og uhygge, dukket frem.

De forferdeligste syner blev levende for mig. Jeg så mord bli begått like for øynene på mig, og stadig blev jeg forfulgt av mordere. Jeg skrek og raste og fektet omkring mig. Jeg DEN FØRSTE DØD

| 25

led aldeles forferdelig. En gang da jeg våknet opp av et slikt anfall hørte jeg min mor si: «Å, den stakkars barnehjernen.

Han mister forstanden!» Og da jeg sank tilbake i villelsen, tok jeg denne tanken med mig, og jeg syntes at jeg blev murt inne i et sinnssykeasyl, prylt av voktere og omgitt av hylende gale.

20

Terje prøvde å få bukt med de skremmende synene ved å knipe øynene hardt sammen, men det fungerte ikke. Det samme gjaldt legebesøkene. Doktoren anbefalte Globoid, men Pushwagner var sikker på at legevisittene i seg selv forsterket angsten. Hver gang legen kom, sendte han foreldrene på dør og undersøkte gutten slik at det føltes som et overgrep.

Rekonvalesensen var en ubegripelig og urettferdig straff. Hans verden var forvrengt: Offeret ble sperret inne, og gjerningsmannen gikk fri. Pushwagner mente innesperringen varte til etter frigjøringen våren 1945, men ingen av kameratene hans i Humleveien husker at han forsvant fra miljøet, så trolig slapp han ut før femårs­ dagen 2. mai.

Alt var forandret. Verden var ikke lenger den samme, og selv var han en annen enn han hadde vært. Han skilte seg ut fra de andre guttene, og ensomheten og paradoksene som fylte ham, var skremmende. I den livsverdenen hvor han før hadde følt seg trygg og likefrem, var han nå utrygg, tenksom og engstelig. Attpåtil forsvant hans beskyttende og inspirerende storebror Francis, som skulle fortsette skolegangen på college i USA. Dit reiste også onkel Einar for å overta en toppstilling i Standard Electric Corporation, et av verdens største og mest innflytelsesrike teknologiselskaper.

Selskapet skulle spille en nøkkelrolle i det vidunderlige nye forbrukerparadiset som nå utfoldet seg i USA og smittet over på Europa.

21

22

GJENFØDT SOM KUNSTNER Før 1945 var det knapt noen som festet seg ved Terjes tegneferdigheter. Arne Melander husker imidlertid at han tegnet bedre enn ham allerede før ulykken, enda Arne var ett år eldre. Push­ wagners tidligste erindring om kunstnerisk engasjement handler 23

26 |

DEL I | TERJE 1940–1958

om en åpen boks med størknet maling han så i Arnes hage. Terje ble så fascinert at han løp hjem og hentet morens fotoapparat – ikke for å ta bilde av boksen, men for å bytte den til seg.

Den viktigste utviklingen skjedde under rekonvalesensen. For å få tiden til å gå og for å få tankene bort fra marerittene lærte faren ham å tegne, og etter hvert også å male. Senere kjøpte Fritjof oljemaling og ferdig preparerte plater og lerreter. Fritjof hadde gått på Statens håndverks- og kunstindustriskole og hadde selv forsøkt seg på et kunstnerliv. I USA hadde han fått publisert noen vitsetegninger i et bedriftsblad. Sånn sett ble tegneprosjektet en redningsoperasjon for dem begge.

Vinteren 1945 førte Fritjof blyanten over papiret slik at sønnen tydelig kunne se en «flyvemaskin». Det var en dobbeltdekker, et biplan, og det vokste tredimensjonalt frem. Faren forklarte hva som skulle til for å skape dybde og perspektiv, slik at det så ut som om flyet befant seg i et rom. Terje så hvordan flyet svevde og kom i bevegelse, men det var ikke alt: Faren ga også tegningen personlig liv og historie ved å fortelle at han hadde fløyet i akkurat det «aeroplanet» med Tancred Ibsen som pilot. Etter at flyet mirakuløst hadde kommet til syne, ble tegning noe langt mer enn streker på et flatt ark. Det fylte huset i Humleveien med lyder, mennesker og eventyr. Også Fritjof ble revet med, for flyturen vakte til live gode minner om ting som skjedde lenge før han reiste til USA og gjorde karriere der. Terje fulgte farens instrukser: Han tegnet det samme flyet, på samme vis, sett litt skrått nedenfra – også det svevde. Det var den første egenhendige tegningen Pushwagner kunne huske. Han tegnet biplanet på oppslagsiden i en barnebok og fargela med gul fettstift. Faren syntes det var oppsiktsvekkende. Fra da av behersket gutten den vanskelige kunsten å tegne i perspektiv.

«En mørk vinterkveld ble Pushwagner født som kunstner. Det skjedde da han var fire år og kolliderte med verdensmaskinen. Da trillet hodet hans inn i døden. Det var som når man slår med neven på en skurrende gammel radio for å få den til å virke bedre, og plutselig får inn en helt ny kanal.»

Slik kunne Pushwagner skape myter om seg selv. Han trengte bare litt assistanse fra faren for å komme inn på det rette sporet.

Terje fikk som fireåring en forsmak på hva kunsten kunne gi av 24

25

26

GJENFØDT SOM KUNSTNER

| 27

flukt og frihet, og han fikk ros for noe han likte å gjøre. Fritjof hadde på sin side fått en bekreftelse på at det var noe ekstraordinært med sønnen. For ham pekte dette ikke i retning av kunst, men mot det han selv hadde satset på: ingeniøryrket.

EN LEVENDE FAKKEL Terje skilte seg ut fordi han var den eneste av lekekameratene i Humleveien som ikke var født før krigen. Han ble ertet for det, om enn godmodig. Men hintene føyde seg inn i rekken av signaler som tilsa at han ikke var som de andre. Etter bussulykken var dessuten stemmen hans blitt påfallende lys, og han blødde neseblod for et godt ord. En vintermorgen Ebbe sto tidlig opp, så han blod i nysnøen ved siden av ferske skispor. Da skjønte han at det var hans gode venn Terje som var på ferde.

Fenomenet Francis kastet til gjengjeld glans over Terje og hevet ham opp over alle svakheter. Når han kom hjem til Norge på ferie, var det 17. mai-stemning. Én vinter feide guttene til og med veien fri for snø og pyntet med norske flagg for å markere amerikanerens hjemkomst. Francis var sinnbildet på en ny og fascinerende fremtid, den USA hadde lagt grunnlaget for med Marshallhjelpen og kulturimpulser som endret Europa. «Vinteren 1947 var en av de kaldeste og mest snørike vintrene i manns minne. Snøen var et par meter dyp. Til ære for Francis gravde far snøtunneler i hagen, sånn at barna kunne krabbe rundt huset. Inne i hulene satte vi stearinlys og utenfor sto det fakler.»

Slike begivenheter styrket naboungenes fascinasjon for Terje og det som skjedde i hans familie. De andre guttene hadde stabilitet, men ikke slike eventyr. Arne hadde tre søsken, men ingen av dem kom hjem fra Amerika med gaver og fortryllende historier. Og når Ebbes nesten fem år eldre bror Thomas kom hjem fra sjøen, ble det mye bråk.

Etter rekonvalesensen inviterte Terje gjerne nabobarna med hjem, og de satt ofte og tegnet. Faren likte å se hvordan sønnen hevdet seg med tegninger av biler, hester og indianere, eller når han fylte arket med bombefly og eksplosjoner. Den fem år eldre Ebbe 27

28 |

DEL I | TERJE 1940–1958

var misunnelig fordi Terje til og med kunne trylle frem tegneserier.

Fritjof var en populær far blant guttene fordi han viste interesse for det de drev med og lot dem spille bordtennis på spisebordet. Men etter hvert foretrakk Terje å bli med andre barn hjem, for der vanket det boller og saft, og en lunere og mer moderlig hjemmehygge.

Det var ikke bare de andre barna som lokket Terje ut til spennende lek i nabolaget, også farens røverhistorier stimulerte ham til å oppsøke det grensesprengende skumle. En gang gikk han alene opp på loftet mens foreldrene sov, selv om det var forbudt område. I mørket der inne hang det tørrfisk som kastet nifse skygger, og månen lyste trolsk inn gjennom taklukens jernkors. Når han klatret opp til loftsgluggen og tittet ut over takene og de svarte grenene som grep etter stjernene, forestilte han seg hvordan det ville være å klatre videre ut på taket. I slike stunder kjente sjuåringen et deilig sug i mellomgulvet. «Det var tiltrekkende fordi det var forbudt, og jeg gjorde det for å bli redd. Jeg visste at det ville blitt ramaskrik om foreldrene mine oppdaget meg. Det var et death wish in spe.»

Etter bussulykken levde Terje med døden som følgesvenn. Det skapte enda et vesentlig skille mellom ham og de andre barna, bortsett fra Ebbe, som hadde en flik av den samme innstillingen. Det var noe av limet som fremdeles bandt dem til hverandre og gjorde dem til gode venner som likte de samme utfordringene, slik det var den gangen guttene fant en bensinkanne ved Tåsen sykehjem: Da dynket Ebbe noe skrot med bensin og tente på. Mens flammene slikket høyt opp i luften, helte han en stripe bensin bortover bakken mot bålet. Igjen var han grepet av en tvangstanke, som kan minne om den han hadde da han lot Terje og Arne krasje med bussen. Idet stripen nådde bålet, skjedde akkurat det han hadde forestilt seg: Jerrykannen eksploderte og Ebbe ble en levende fakkel.

Ebbe strevde også med familiære disharmonier. I likhet med Terje hadde han en eldre far, men Ebbes var mer autoritær. Moren, derimot, degget for ham. Ebbe og Terje var blitt to frustrerte og egenrådige grensesprengere, som søkte vekk fra den klaustrofob­ iske stemningen i hjemmet.

Pushwagner husket også denne bensinbrannen, men han mente det var han som tente på så kannen eksploderte. Dermed tok han 28

EN LEVENDE FAKKEL

| 29

ansvaret for noe som kunne endt like fatalt som bussulykken. De to guttenes eksistensielle puls banket i takt.

ROTTA PÅ SENGEKANTEN Etter krigen gikk familien i oppløsning. Francis hadde forsvunnet til USA for å gå på college. Onkel Einar måtte ivareta sine nye direktørforpliktelser i USA, mens resten av familien, Fleur, Fred og tante Irene Louise, ble plassert i Saltsjöbaden utenfor Stockholm.

Grete bodde store deler av året hos fosterforeldre i Sverige for å fetes opp, slik mange norske barn gjorde etter de magre krigsårene.

Der fikk hun fred fra sirkuset i Humleveien. Det var blitt så ille at hun ble livredd når pappa var full. Også Francis rapporterte at han trivdes som plommen i egget hos besteforeldrene i St. Louis i Missouri. Terje, derimot, satt igjen med svarteper og levde alene med foreldrene, som brøt hverandre ned med konfliktene sine. Søsterens fravær ga ham imidlertid en trøst: Han fikk barneværelset for seg selv.

På morssiden av familien forble det meste som før. Under krigen hadde familien på Berg hatt omgang med Elsas søster og hennes familie. «Når vi skulle i familieselskap, spyttet mor på fingrene og klinte det inn i håret mitt, for å få det til å ligge riktig. Det utløste mordinstinktet mitt. Jeg fikk en inngrodd uvilje og antipati mot alle som ville ha meg til å hykle. Det har fulgt meg siden. Det er derfor jeg skildrer mennesker som frivillig lar seg stenge inne og disiplinere. Jeg spilte og hyklet. Allerede da hadde jeg en visjon om at de ikke skulle klare å kue meg.»

Julaften 1946 ble feiret hjemme hos Lilly og Anthon Busch på Majorstuen, slik tradisjonen tilsa. Lilly og Elsa var søstre. Året etter feiret Terje, Grete, Elsa og Fritjof julaften på samme vis, men da dukket det opp en gutt fra Busch-siden av familien, Harald, som var ett år eldre enn Terje. Harald var kledd i matrosdress med fløyte i brystlommen. Det gjorde inntrykk. Like storøyd ble Terje da ­Harald fikk en stor, rødmalt brannbil i julepresang. Terjes pakke fra tante Inga var litt annerledes: en dorull. Mer pinlig kunne det neppe bli. Tante var blitt dement og tenkte vel på sin egen barndom, 29

30

30 |

DEL I | TERJE 1940–1958

da dopapir var et utmerket tegnepapir. Ettersom Terje hadde ry som tegner, var dorullen et velment bidrag til hans yndlingshobby.

Lilly og Anthon Busch kom også på besøk til Humleveien.

Under en søndagsvisitt sommeren 1947 ble det tatt et gruppebilde utenfor huset. Der ser vi en liten flik av hagen, og den vitner ikke om mye hagestell. Nabokona, moren til en av Terjes barndomsvenner, husket godt at Fritjof slurvet med å holde ting ved like, innendørs så vel som utendørs. Det er pussig ettersom Fritjof hadde alle forutsetninger for å være handyman. Han var ingeniør og arvet alt det hjemmelagde verktøyet etter sin fingernemme far, Gustav, som var både smed og mekaniker. Terje fyltes av stolthet første gang han ble vist de flotte redskapene, selve beviset på familiens ærefulle gründerfortid og kunstneråre. 54-åringen Fritjof hadde åpenbart mistet all tiltakslyst.

Bare i forholdet til yngstesønnen viste Fritjof glød. Flere ganger tok han ham med til Teknisk museum og Zoologisk museum, hvor Terje særlig lot seg imponere av et dinosaurskjelett med enorme tenner. Faren forsynte også det han anså som den vordende ingeniøren med både tinnsoldater og Mekano, som besto av metalldeler han skrudde sammen til bygninger, broer, biler, kraner og andre konstruksjoner.

Også onkel Einars presanger til Terje representerte ingeniør­ kunsten. For eksempel en liten motorsykkel med sidevogn og opptrekksmotor. Den durte rundt på fortauet mens de ventet på trolleybussen til Teknisk museum på Tøyen. En gang, det må ha vært i forbindelse med Terjes bursdag i mai, tok Fritjof sønnen med for å hente presanger fra Einar. Da bodde han på Carlton Hotel i Parkveien. Terje var som hypnotisert av den store amerikakofferten og var overbevist om at den var full av de vidunderligste skatter. Kanskje var det den gangen han fikk rulleskøyter med rød lærrem – eller en Bugatti kabriolet lekebil. «Onkel Einar var som Jesus. Han hadde en mild og god tilstedeværelse. Noe helt annet enn helvetet i heimen.»

Einar inspirerte Fritjof til å fortelle om sitt lykkelige liv i USA, om karrieren og sine ingeniørbedrifter; Al Capone og andre gangstere; skyskrapere, svømmebasseng og enorme passasjerfly. Alt som var størst og best på planeten, kom derfra. «Jeg har aldri hatt 31

32

ROTTA PÅ SENGEKANTEN

| 31

noen negative tanker om USA», pleide Pushwagner å si. Én uforglemmelig episode ble stående som unntaket som bekreftet regelen: Rett etter krigen så Terje en kvinnelig amerikansk soldat føre en troppetransportvogn gjennom Oslos gater. Det å se en kvinne kjøre et sånt amfibium var for ham som å se et barn bak rattet.

Særlig én historie Fritjof fortalte om faren sin, fikk Terje ikke nok av. Den handlet om et digert beist av en rotte som Gustav, som ung mann og sesongarbeider, hadde påtatt seg å kverke. Beistet viste seg å være en djevelsk motstander av eventyrlige dimensjoner. Slik Fritjof fortalte det, sto det virkelig om liv og død, og rotta ble et bilde på ondskapen selv. Den modige håndverkeren og verktøysmeden Gustav Brofos, Terjes eget kjøtt og blod, ga ikke opp og klarte å bekjempe udyret. Dermed fikk han jobben og vant prinsessen og halve kongeriket. Det var nemlig hans kommende svigerfar som hadde invitert ham til rottejakten. «Fortellingen fylte mitt barnesinn med fryd og glede. For jeg opplevde at det var en sterk historie for far også.»

DEN VESLE TROLLMANNEN Terje begynte på skolen i 1946 – ett år for tidlig. Han var seks år og tre måneder gammel. Foreldrene mente det var en fordel at han begynte i samme klasse som bestevennen Arne, og Terje var ikke den yngste. Lenge fulgte faren den spedlemmete og svimle sønnen til skolen, mens Elsa for lengst hadde dratt på jobb. «Han leide meg helt inn i skolegården fordi jeg var tilbakestående. Jeg likte det ikke. Jeg forsøkte å vri hånden ut av hans da vi nærmet oss. Det var forferdelig flaut å gå ved siden av ham.»

Tåsen skole var en av Oslos største og nyeste, og Terje ble plassert i en kjønnsblandet klasse. Han var langt fra skolemoden og klarte verken å kle på seg eller knytte skolissene, og var plaget med flere senskader etter bussulykken. Av den grunn ble han fritatt for gymnastikkundervisning. Dessuten var seksåringen sosialt umoden og slet med lesing og regning. Men det var ikke bare en ulempe å være svakelig. Han utnyttet det. Særlig overfor faren, som lystret hans minste vink og skrev fritaksmeldinger når sønnen ba om det.

33

32 |

DEL I | TERJE 1940–1958

På de andre elevene virket Terje liten, stillferdig og forskremt.

Han var nærmest gjennomsiktig, så tynn og blek var han. Til gjengjeld hadde han én åpenbar styrke: tegneferdighetene. Men Terje syntes det var flaut med all oppmerksomheten. For ham var tegning blitt en jentegreie, derfor forsøkte han lenge å skjule tegneblokken.

Klassekameratene festet seg også ved at Terje skilte seg ut i klesveien. Han gikk med slitte og lappete klær. Rett etter krigen var ikke det uvanlig; alle arvet plagg fra søsken og slektninger. Men Terjes klær var dårligere stelt enn de andres, og mens de andre guttene etter hvert fikk fornyet garderoben, ble han hengende etter.

Noe av forklaringen må ha ligget i at Elsa ikke hadde tid til å drive med håndarbeid og kleskjøp, og dessuten var det Fritjof som kledde opp Terje før han gikk til skolen.

Terje fant stadig nye utveier for å kompensere for sin under­ legenhet. Våren 1947, da det første skoleåret gikk mot slutten, skrøt han av en lekebil han hadde fått av storebroren i Amerika. Det var en ordentlig doning til å sitte i – og den hadde motor! Det var som å vifte med en tryllestav. Klassekameratene hang på ham for å høre mer om den enestående bilen, og det gikk ikke én dag uten at noen maste om å få bli med ham hjem.

Så kom dagen da han ga etter, og et dusin opprømte s­ juåringer fulgte ham til Humleveien etter skoletid. Thoralf, som var en av de opprømte guttene, forteller at Terje plukket opp ulike gjenstander som lå rundt huset og holdt dem triumferende opp. «Den hører til i bilen!» ropte han, og guttene gjorde store øyne. De var trollbundet: Det var altså sant! Terje løp videre og plukket opp et gammelt dørhåndtak. Enda en gang jublet han: «Dette er håndtaket til motoren!» Guttene var i ekstase. Men hvor de enn lette, var det ingen bil å se, og Terje kom med stadig nye utflukter. Plutselig husket han at bilen sto i kjelleren, han mente at faren måtte ha plassert den der fordi den var så verdifull, og dermed styrtet hele gjengen ned trappen, bare for å bli møtt av en låst kjellerbod. Terje kunne ikke begripe hvor nøkkelen var blitt av. Slik fortsatte de helt til de gikk lei og glemte bilen. De begynte å leke sisten i hagen. Ingen følte seg lurt. De hadde det morsomt, og det hadde vært en spennende skattejakt langt utenom det vanlige.

34

35

36

DEN VESLE TROLLMANNEN

| 33

Mens de løp rundt i hagen, snublet Thoralf og tok seg for med armen så den brakk. Dermed var leken over. Han hadde fryktelige smerter og ble fulgt hjem.

Ifølge Pushwagner endte besøket med at han stengte alle de andre barna inne i kjelleren, hvoretter han løp ut i hagen og klatret opp i et pæretre. Han var livredd, for klassekameratene halset etter ham lik blodtørste rovdyr. Høyt oppe i pæretreet var det én som tok ham igjen, men Terje tråkket på hånden hans så han slapp taket og ramlet ned. Dermed brakk han beinet.

For flere av guttene var dette det første møtet med Terjes hjem.

De syntes det var underlig at det ikke var noen hjemme. Det forsterket inntrykket av Terje som en ensom gutt. Andre reagerte på alt skrotet som lå strødd omkring – skrotet som ble en skatt og som reddet ham fra ydmykelsen.

Uten å være klar over det fikk Terje en erfaring han først senere skulle forstå den fulle rekkevidden av: Fantasien overgikk den traurige virkeligheten. Men fantasiens kraft kunne slå grusomt tilbake om man ikke behersket den svartekunsten. Veien fra suksess til katastrofe var kort.

Da det nye skoleåret begynte i august 1947, og klassekameratene gikk opp i andre klasse, dumpet Terje ned i en ny førsteklasse. Årsaken til nedrykket var skoleumodenhet. Nå skulle han prøve seg sammen med jevnaldrende, og lå dermed et hestehode foran medelevene. Også i dette årskullet, som Terje skulle følge alle folke­skolens sju år, var det kjønnsdelte klasser. Den femte klassen, med restene etter den riktige fordelingen, ble en blandingsklasse, og her havnet Terje. Denne gangen var det 15 gutter og 10 jenter.

Han var like blek og sårbar, så det startet med nye prøvelser. To gutter fra den gamle klassen dro ham ned på guttedoen og banket ham opp. Terje lot det gå ut over søsteren, som han gikk løs på i skolegården. Det førte til en ny omgang juling, for ingen banket opp jenter ustraffet. Plageåndene visste han led av svimmelhet etter hjernerystelsen og snurret ham rundt til han spydde.

En av de nye klassekameratene het Johannes Brennhovd. I likhet med Terje kom han fra et konfliktfylt hjem, og det skapte en allianse, uten at de selv gjennomskuet årsaken, for de snakket ikke 37

38

39

40

34 |

DEL I | TERJE 1940–1958

om disse hemmelighetene. Johannes syntes Terje var varm og virkelig og opplevde forholdet som ekte vennskap.

I tredje klasse fikk de en ny lærer. Han plaget de svakeste elevene med nærgående spørsmål og hadde derfor glede av å forhøre Terje, noe som skapte munterhet i klassen. Også en jødisk gutt, Cecil, som bodde i de forlatte tyskerbrakkene på Sognsvann, fikk gjennomgå. En gang fikk han så mye bank av læreren at elevene sto med hendene foran ansiktet i ren forferdelse. Hendelsen brente seg inn i Terjes erindring og bidro til hans livslange aversjon mot autoriteter som misbrukte sin makt.

Klasseforstander Oddleiv Ravnestad valgte en annen pedagogisk innfallsvinkel. Han hadde registrert at Terje hadde en tendens til å sovne i timen fordi han la seg sent, så han flyttet ham frem i første pultrekke i klasserommet. Like fullt satt han gjerne i egne tanker og gikk glipp av undervisningen. En morgen sendte Ravnestad Terje hjem fordi han kom på skolen i bar overkropp. Med­ elevene skjønte sammenhengen, og det var ikke fritt for at enkelte kjente et stikk av solidaritet og beundring for Terje. De la også merke til at klærne hans ikke ble vasket. Han virket forsømt, men prøvelsene gjorde ham selvstendig og psykisk herdet.

Skolekjøkkentimene husket Pushwagner med større glede. De falt i smak, særlig når de bakte wienerbrød og boller. Biologitimene likte han derimot ikke, og det til tross for at læreren gjentatte ganger forsøkte å motivere Terje ved å løfte ham opp etter ørene.

Terje boikottet hele undervisningen. Klasseforstanderen, som var gymlærer i tillegg til å undervise i engelsk og norsk, ordnet det sånn at den spedlemmete gutten fikk fri fra biologiundervisningen for å drive fysisk fostring. Stort sett gikk det ut på at Terje spilte badminton med klasseforstanderen. «Når jeg spilte badminton med Ravnestad i skolegården, var jeg i mitt ess. Det var lett match.

Derfor begynte jeg å spille med venstre hånd og med ryggen mot læreren – sånne ting. Jeg servet for eksempel mellom bena, gjerne med ryggen til. Andre ganger la jeg ned racketen og lagde grimaser til Ravnestad for å distrahere ham. Det inspirerte meg at de andre elevene satt klistret til vinduene inne i biologirommet.»

41

42

43

DEN VESLE TROLLMANNEN

| 35

KONKURRANSEINSTINKTET VÅKNER Etter den mislykte lekebilekspedisjonen stengte Terje dørene i Humleveien for alle venner og klassekamerater. Han skammet seg over forholdene i hjemmet og knyttet seg til flere andre gutter som hadde liknende utfordringer. Den viktigste blant dem var Helge Harald Hasner, som begynte i Terjes klasse det tredje året. Faren, Leif Hasner, hadde studert til ingeniør i Tyskland, og Helge ble født av en tysk mor i Dresden. De flyttet til Oslo etter okkupasjonen fordi faren ville delta i motstandskampen. Moren fant seg av naturlige grunner ikke til rette i Norge og tok sønnen med tilbake til Dresden. Mot slutten av krigen tok hun sitt eget liv, og Helge ble boende hos sine tyske besteforeldre. Der opplevde han bombingen av Dresden natten mellom 13. og 14. februar 1945, da rundt 2500 britiske og amerikanske bombefly slapp 650 000 sprengbomber og 200 000 brannbomber over byen. Da Helge ble hentet av sin tante i Danmark noen måneder senere, var han tynn som en stilk og tok til tårene ved synet av kakene i et dansk konditori. Etter et opphold hos en streng farmor i Norge flyttet han til faren, som nå var blitt major og gift på nytt.

Da Helge begynte på Tåsen skole, var faren stasjonert på en militærforlegning i Maridalen. «Faren til Helge så ut som en bulldog i trynet. Han var en autoritær militaristisk type, som rett som det var julte opp sønnen. Helge var livredd faren sin.»

Ved skolestart hver høst målte Helge og Terje muskler. Idealet var den svulmende bicepsen på vørterøl-etiketten. Drømmen om muskler og trangen til å hevde seg i konkurranser gjorde at leken fikk karakter av idrett. Terje utviklet seg til å bli smidig, rask, vilje­ sterk og utholdende. For ham var dette blodig alvor: Han kjempet for livet og slo de fleste ned i støvlene. Ikke minst på tennisbanen.

Ifølge Arne skal både han og Terje ha begynt å slå tennisballer da Terje var seks. Bordtennis begynte de også tidlig med. Nå ryddet Fritjof et rom i kjelleren og satte opp et bord der de spilte med hjemmelagde racketer.

Humleveien var som en stor idrettsplass hvor guttene spilte fotball og stikkball, kastet, løp, hoppet og syklet om kapp og slo baller på alle tenkelige måter, hvis de ikke kastet på stikka med svære 44

45

36 |

DEL I | TERJE 1940–1958

femøringer i kobber. Jentene hoppet tau eller lekte «flyver’n», der det gjaldt å hinke fra rute til rute. Om vinteren konkurrerte de på snø og is, og om våren måkte de snøen bort for å komme raskt i gang med sommeraktiviteter.

Etter hvert ble den øvre delen av Humleveien belagt med asfalt og fikk derfor høyest status blant ungene. Terje bodde i den nederste, grusbelagte delen. Oppe ved Berg stasjon var det både tennisbane og en gresslette hvor de spilte fotball. Der ble Terje kjent med den sju år eldre Henning Zernichow Hirsch.

Ebbe var en tøff lederskikkelse også når det gjaldt idrett. Han arrangerte halsbrekkende øvelser i de fleste kategorier. Sykkel­ rittene kunne ta form av slalåmkjøring mellom trær, eller baklengssykling. Terje utmerket seg også der, og en gang de skulle se en Tarzan-­film, syklet han baklengs femten hundre meter ned til Ullevål kino. Da Ebbe foreslo at de skulle sykle med lukkede øyne, var det vanskelig å trekke seg. De plasserte ut vakter langs ruten for at ingen skulle jukse. Terje knep igjen øynene og satte av sted med dødsforakt. De fleste jukset eller veltet og skadet seg, uten at konkurransen ble avbrutt av den grunn.

Da Arne begynte på Swaes danseskole i gymsalen på Berg skole, ble tiåringen Terje også meldt på. Han forelsket seg sporenstreks i danselærerinnen, frøken Andersen. Den første timen stilte han i en mørk grå nikkersdress med fiskebeinsmønster som han hadde arvet etter fetter Fred. Neste time fikk jentene fniseanfall da han kom i en arvet rosa dress med vest, som Terje selv mente var en tøff gangsterdress. Frøken Andersen plasserte jentene langs den ene langveggen i gymsalen og guttene langs den andre. På hennes signal gikk jentene over gulvet og valgte partner. Den spinkle tiåringen i rosa mafiadress ble sittende på utstilling helt til frøken Andersen forbarmet seg over ham. I hans øyne var hun et berusende fruen­ timmer. Kursets avslutning ble feiret i rokokkosalen på Grand Hotel, der Terje ledet polonesen sammen med danselærerinnen, en gunst som verken skyldtes at han var kullets beste eller at han hadde tøffe dresser.

Skogene som hørte til gårdene Tåsen og Berg, var f­ orlokkende.

Der lekte guttene indianer og cowboy og utfordret hverandre i å klatre høyest i trærne, hvis de da ikke var på skattejakt eller 46

KONKURRANSEINSTINKTET VÅKNER

| 37

sloss. Ebbe het Hokata, Terje var Hjortefot. De var stolte sioux-­ indianere, med Te Kum Se som høvding og Manito som beskyttende guddom. Hjortefot utmerket seg ved at han greide å løpe dagen lang og holdt seg unna de hvites lumske ildvann. Indianernes krigslist kom også godt med når de spionerte på voksne, jenter eller var på epleslang. Alle hadde frukttrær i hagene, men spenningen de opplevde mens de snek seg rundt i fremmede hager i skumringen, satte en ekstra spiss på smaken. Ble de oppdaget, var det bare å løpe, for ingen kunne måle seg med indianerguttene.

DET STORE SVIKET Naboene i Humleveien skjønte hvorfor Terje helst var andre steder enn hjemme. Moren til Knut «Storer’n» Schjenken, Gerd Hetty Schjenken, hadde et klart bilde av den litt vanskelige gutten, som hun rett som det var observerte alene. Når han var blid, var han med på alt, men ikke ellers. Da gikk han hjem eller holdt seg for seg selv. Han var verken sur eller slem, han ville bare være alene. Det skilte ham fra de andre guttene, som var lysere og enklere til sinns.

Når sommeren og ferien kom, benyttet Terje enhver mulighet til å komme seg vekk fra hjemmet. Han ble med onkler, fettere, venner og foreninger på hytter og reiser. På begynnelsen av 1950-tallet ferierte Terje regelmessig med familien Melander, og sommeren 1951 tilbrakte han minneverdige dager på hytta de leide på øya Suteren ved Ildjernet utenfor Nesodden. Der svømte han med Arne hver eneste dag, og han opplevde å få ta del i samholdet i en harmonisk familie. Freden og roen gjenspeiles i elleveåringen Terjes blyanttegning i minneboken til Arnes lillesøster. Hele øya er med i fugleperspektiv, og Nesoddlandet fyller bakgrunnen. Terje skrev også en tekst med velformet løkkeskrift: «Kjære Gro. Sol i fjell, sol i dal, og sol på alle steder, og mest på Sutern her hoss (sic) Gro. Hilsen Terje Brofos 11 år.» Gro husker Terje som en beskjeden, unnselig og stille gutt. Søt og snill var han også. Den vesle kunstneren Terje ble også oppfordret til å tegne i hytteboken.

Likeledes pyntet han en hyttebok i Valdres, dit han ble med familien Melander tre ganger. Denne hytteboken gikk tapt i en brann.

47

48

49

50

38 |

DEL I | TERJE 1940–1958

Men Terjes ulike fluktruter hjalp lite for det evinnelige uværet i Humleveien, hvor samlivets torden og lynild økte i styrke. I 1952 hadde Elsa fått nok av krangel, fyll og krakilske anfall. Verken ­Fritjof eller Terje fikk vite noe før hun pakket og forsvant sammen med 14 år gamle Grete. Den svenske fosteridyllen var for lengst over og ble bare vedlikeholdt i ferier. Elsa kan neppe ha unngått å registrere hvordan ektemannens fylleraseri skremte datteren, mens Terje snek seg unna og skjulte følelsene.

Elsa og Grete flyttet i første omgang til A.T. Hay pensjonat i Nordraaks vei på Lysaker. Der ble de boende noen få uker, inntil sydamen fru Kristiansen i Godals vei på Tåsen var klar til å ta imot dem. Hos henne, ikke mer enn ti minutters gange fra Humleveien, leide de et rom, og Elsa fortsatte i fulltidsarbeid. Uten jobben hadde ikke separasjonen latt seg realisere.

Pushwagner glemte ikke hvor underlig stemningen var den dagen moren og søsteren dro. Dette var et av de grusomste slagene barndommen ga ham. Verden raste sammen for den sårbare tolv­åringen. Mammas flukt var en avvisning av ham – et svik. Elsa hadde truet med å flytte ut rett som det var, men for både Fritjof og Terje kom bruddet som lyn fra klar himmel og utløste et ras av grublerier og fortvilelse. Terje følte seg ensom og skyldig, og raseriet hans ble mer eksplosivt. Fra den dagen av startet en ny bratt læringskurve for å skjule følelser, og dessuten hadde moren med sitt eksempel satt en standard for løsning av samlivskonflikter: Det var bare å stikke når situasjonen ble uutholdelig. Strategien var at man kjørte sitt eget løp og veltet skylden over på andre. «Moren min stakk. Hun holdt ikke ut samlivet med far. For meg var det en lettelse. Jeg følte meg fri og frank fordi jeg hele tiden slapp å forholde meg til konflikter i heimen. Nå kunne jeg gjøre som jeg ville.»

Livet i Humleveien ble altså fredeligere, og begrensningene for Terjes voldsomme aktivitetstrang færre. Den forelderen han hadde igjen, kalte ham gullungen og dyrket ham som en prins. Han ønsket bare det beste for sønnen, men klarte ikke å gi ham det.

Separasjonen kom også overraskende på naboene, men slo ikke akkurat ned som noen bombe. At Fritjof Brofos hadde en svakhet for flasken og kunne være utilregnelig, var noe alle voksne i 51

DET STORE SVIKET

| 39

Humle­veien visste. Gerd Schjenken fulgte Fritjofs sjanglende gange fra kjøkkenvinduet. Det var noe hjerteskjærende ved hele situasjonen, og hun fikk ikke mindre grunn til å synes synd på Terje etter at Elsa og Grete rømte. Schjenken visste ikke hvordan Fritjof klarte å holde orden på husholdningen etter at han ble alene med Terje. Hun registrerte bare at Terje stort sett gikk i de samme slitte klærne, og at Ebbe fikk en sterkere og dårligere innflytelse på ham.

Herr Schjenken, som var rørlegger, ble tilkalt av Fritjof hvis det var noe i huset som trengte reparasjon. En gang han kom på døren og ba om hjelp fordi vannet fosset i hele huset, ble fru Schjenken med ektemannen. Da fikk hun for første gang se det indre av Brofos-hjemmet. Det var rot og møkk overalt.

Terje hadde lenge skammet seg over faren, og han følte ikke mindre ubehag etter at han ble alene med ham. Fra da av måtte han redde seg selv. Der lå friheten. «Den innstillingen går som et skrik gjennom hele livet mitt. Det hindret at jeg ble så forvirra at jeg mistet meg selv og ble det andre mennesker ville jeg skulle være.»

Grete opplevde krisen helt annerledes. For henne var Elsa en enestående mor som reddet henne ut av et helvete. Hun var sterk og forut for sin tid, og Grete husker henne som et fint og selvstendig menneske. Grete fikk dermed dobbelt opp. Hun ble boende sammen med en forelder hun elsket og identifiserte seg med.

I tillegg hadde hun kontakt med fosterforeldrene i Sverige. Hun skjønte nok også mer av forholdet mellom moren og faren enn det den tre år yngre broren gjorde, og var av den grunn glad for separasjonen. Den umodne Terje fikk bare en uønsket frihet han måtte fylle og gi mening på egen hånd.

Elsa hadde gitt etter for Fritjofs ønske om å beholde Terje. Hun fryktet at han ville synke som en stein uten ham. Det spilte også inn at Terje hadde gode venner og trivdes i miljøet i Humleveien.

Fritjof hadde hatt mest med Terje å gjøre de siste årene de levde sammen. Han tok ham stadig med på kino, kafeer og museer. Elsa hadde ikke hatt tid til slike aktiviteter. Når hun kom hjem fra jobb, måtte hun straks ta fatt på husarbeidet. Terje var dessuten humørsyk og foretrakk å være ute sammen med andre barn. Han hadde arvet flere av Fritjofs karaktertrekk. Alt pekte i retning av at Tito hadde det best hvis han ble igjen hos pappa. Der og da trodde Elsa 52

53

40 |

DEL I | TERJE 1940–1958

hun gjorde det riktige for dem alle, men tvilen slapp henne aldri – hun snakket om den til sin dødsdag.

For Fritjof var det et enormt tap at Elsa flyttet. Bruddet rev opp det gamle såret etter tragedien med hans amerikanske kone, og fra da av pekte livsgrafen hans bratt nedover. Sønnen og broren Einar, som månedlig sendte ham penger fra USA, var hans eneste familiære trøst.

Terje besøkte stadig moren på Tåsen. Der gjorde han lekser og spiste, eller bare var der på det vesle rommet og opplevde hennes ro og varme. Men som regel var ikke mor der når han ringte på etter skoletid; hun var på jobb. Derfor ble lengselen omdannet til aggresjon, og han søkte tilflukt i fantasier, idrett og pøbelstreker.

«Elsas flukt har etterlatt en blind flekk i min erindring. Jeg husker ikke hva som skjedde.»

Fritjof fikk ikke vite hvor Elsa bodde. Barna hadde fått streng beskjed om ikke å røpe det. Elsa fryktet han skulle beleire henne med bønner, anger, gode forsetter og en strøm av tårer, eller rett og slett skjelle henne ut og lage bråk. De to ble aldri formelt skilt. Elsa syntes det var for brutalt. Ingenting tyder på at moren ønsket, enn si forsøkte, å få seg en ny partner. Året etter flukten fra Humleveien, rett før Terjes trettenårsdag i 1953, tok Elsa igjen med seg Terje og Grete til fotograf Sjøwall på Drammensveien. Forberedelsene begynte kvelden før, da Terje smurte inn håret med vaselin før han trakk en topplue forsiktig over hodet og sovnet. Det ga resultater: Bildet viser en nyfrisert gutt med et litt melankolsk, men stolt blikk, og ducktail-sveisen reiser seg lik en hanekam. Ved ørene er han helt snau. Ansiktet er velformet og snarere rundt enn magert. Leppene er følsomme.

Han har pyntet seg med nystrøket skjorte og mørk sløyfe med hvite prikker. Et høytidelig og verdig fotoportrett av en vakker gutt. Terje var ikke lenger spinkel og gjennomsiktig, men en sporty tenåring som tok tretti armhevinger hver dag. Likevel dro han to jakker utenpå hverandre for å se bredskuldret ut og brukte nymotens traktorsko for å øke høyden. 17. mai dette året bar han Tåsen skoles fane opp Karl Johan og Slottsbakken før han senket den for kongefamilien. Det må ha vært skoleprestasjoner i idrett som gjorde ham fortjent til den usedvanlige æren.

54

DET STORE SVIKET

| 41

Da Terje var 13, kjøpte moren en leilighet i Knuts vei på Nesodden, og dermed forlot hun og Grete Tåsen for godt. Få år etter kjøpte Elsa også et lite sommerhus, i Blomsterveien. Hun hadde fast inntekt, men måtte likevel snu på hver eneste krone for å få regnskapet i balanse. Hun tok aldri trikken etter båtturen til Oslo, men gikk til jobben på Grønland. I en periode spedde hun dess­ uten på inntekten ved å bake iskjeks til meierienes iskremfabrikk på Lilleaker. Det gjorde hun om kvelden og natten.

Psykolog Eva Ramm ble kjent med Elsa straks hun flyttet til Nesodden i 1954, og husker henne som en gjestfri og elskverdig dame. Fin i klærne var hun også. Elsas viktigste venner på Ne­s­ odden fant hun i bridgeklubben Tolvmannsen. Fra Terje ­begynte på Berg skole, kom han ofte på besøk til moren og bodde hos h ­ enne i lange perioder. Der hadde han sin egen seng og ble kjent med Elsas bridgevenninner. Ramm syntes Terje virket filosofisk, og hun var imponert over tegneferdighetene hans.

For Elsa var de ti første årene etter at hun flyttet fra Fritjof de mest spennende i hennes liv. Det var så mye hun måtte mestre – og hun klarte det. For Terje var det verre: Han bodde hovedsakelig sammen med faren til han ble 21. Det vil si at han levde alene med og «tok seg av» faren i ni år, bare avbrutt av ferier og opphold hos naboer, venner og moren. Som sekstenåring meldte han flytting til moren. Mens han bodde der, fikk han mer kontakt med de seks og ni år yngre kusinene Bodil og Hanne og resten av familien på morssiden. For kusinene var Terje sønnen til yndlingstanten.

Terje følte likevel et ansvar for faren og kom tilbake til Humle­ veien. «Å bo alene sammen med far gjorde meg selvstendig og sterk, så sterk at jeg kunne motarbeide persillebladet i meg. På den tiden likte jeg egentlig ingen. Jo, jeg likte fars søster, tante Valborg.

Hun var litt gæren og dessuten snill som et lam. Far snakket bare om helt elementære ting. Han kontrollerte meg ikke. Det var jeg som kontrollerte ham. Han var prisen jeg måtte betale for livet.»

For noen av Terjes venner var Fritjof fortsatt et lyspunkt i en ellers strømlinjeformet borgerlig tilværelse. Dersom Terje snakket nedsettende om faren blant kameratene, korrigerte Ebbe ham og tok Fritjof i forsvar. Guttene så også hvordan han skapte munterhet blant damene i melkebutikken når han fylte ryggsekken med 55

56

57

42 |

DEL I | TERJE 1940–1958

bayerøl og melk. Han sto liksom nærmere barna enn de voksne.

Ukentlig tok han Terje og Arne med til Filmavisen på Karl Johan, der det ble vist filmklipp med nyheter fra inn- og utland. Etterpå gikk de på kafé og spiste napoleonskake. Arne la ikke merke til at faren til Terje var beruset. I likhet med de andre barna syntes han Fritjof var litt snål og kunne svare rart, men voksne flest var nokså fjerne og utilgjengelige. De andre guttene misunte til og med Terje på grunn av faren. For eksempel fordi Terje fikk egen konto hos bakeren. Når Fritjof hadde dratt til byen for å drikke sine halvlitere i fred, kunne Terje gå til Baker Bruun på Røiri, en samling butikker i nabolaget, og krite boller og wienerbrød av hjertens lyst. Da hendte det også at han spanderte bakervarer på de andre guttene.

Fritjof gikk kledd i hatt og en velbrukt svart dress med vest, og når Terje la ut om livet hans i USA, var de ville historiene fulle av gangstere og rikdom. Likevel var det noe annet som utløste en helt spesiell beundring blant guttene på Berg: U.S. Marshal-­skiltet ­Fritjof Brofos gikk med på innsiden av jakkeslaget. Dører som ellers ville vært lukket, åpnet seg når han viste det frem. Faren skal ha vist skiltet for å komme forbi køen på restauranter som Telle, Theatercaféen og Frognerseteren, dit han tok sønnen med for å spise middag. «Jeg var så flau, for jeg visste at han bløffet. Jeg var redd for at folk skulle gjennomskue ham.»

Trikset med marshallskiltet benyttet Fritjof også da han tok med sønnen om bord i en amerikansk fregatt på Oslo havn. Besøket lar seg tidfeste temmelig nøyaktig, ettersom Terje tegnet skipet, og tegningen fremdeles er i behold. Der står det «Januar 1952» med løkkeskrift. Tegningen er i fugleperspektiv, temmelig uvanlig for en elleveåring, og viser skipet ved en av utstikkerne foran Oslo rådhus. De ble vist rundt, og Terje fikk Hershey’s-sjokolade, mens Fritjof fikk hermetikkbokser med corned beef.

Når de tok drosje til restauranter, ble Terje plassert i forsetet for at Fritjof lettere skulle kunne skryte av sønnens tegneferdigheter og legge ut om hans strålende fremtid som ingeniør. Når middagen var over, hendte det at faren var så beruset at Terje måtte be kelneren bestille taxi hjem. Terje måtte selv buksere ham inn porten i Humleveien og hjelpe faren til sengs.

58

59

60

DET STORE SVIKET

| 43

Terje utviklet en ekstrem ambivalens for faren. Når han sov ut rusen på den slitte divanen i stuen, hendte det Terje krøp tett inntil ham. Da, mens han snuste inn de varme duftene av øl og tobakk, kjente han en god og beroligende trygghet, tilsvarende det han opplevde da faren trøstet ham etter bussulykken.

«Hvis foreldrene mine hadde dødd, hadde jeg bare slengt dem fra meg lik to vaskefiller. De levde bare for seg selv, i et endimensjonalt liv. Likevel tok de vare på meg, så godt de kunne. Far ble kalt egoist, men han gjorde mye for å beskytte meg. Han var snill som et lam. Problemet var at vi ikke hadde mental kontakt. Jeg levde i mitt univers, han i sitt. ‘Jeg lever for deg’, sa far. ‘Lev nå, for livet er over før du vet ordet av det!’ Han hadde rett. Far kom opp på tennisbanen når jeg spilte sammen med vennene mine. Da ravet han rundt i en loslitt frakk og fortalte oss hvordan vi skulle spille. Jeg måtte jage ham hjem. Her kommer jeg i molldur. Far var alltid full. Jeg fikk heller aldri følelsen av at jeg hadde kontakt med mor. Det verste stedet jeg har vært, er i min mors kjøkken. Jeg følte meg bedratt.»

FRITATT FRA TEGNEUNDERVISNING På Tåsen skole ville klassekameratene at Terje skulle gjøre tegneleksen for dem. Han fikset det på et blunk. De kikket i tegneboken hans, hvor det myldret av Donald-figurer, biler, bombefly, idrettsutøvere og hva han ellers måtte finne på å tegne for å få tiden til å gå. Likedan ble det da Terje begynte med sløyd – da høstet han beundring fordi han klarte å skjære ut ansikter i tre. Han likte i det hele tatt sløyd bedre enn tegneundervisningen, og det til tross for at han fikk kjeft for dårlig oppførsel og måtte lage kleshengere som straff. Også her hjalp han klassekamerater, blant annet med å dekorere brødfjeler med 91 Stomperud eller andre seriefigurer. Når han var ferdig med tegningen, brente guttene selv mesterverket inn og signerte.

Først i fjerde klasse ble tegning et eget fag. Det passet Terje dårlig, for han måtte sitte i fred hjemme hvis han skulle prestere noe ordentlig. Der kunne han også prøve seg frem med terpentin og olje, noe han syntes var mer givende enn å bruke fargeblyanter og 61

62

44 |

DEL I | TERJE 1940–1958

fettstifter. Oljemalingen ga ham et langt videre uttrykksregister.

«Jeg trengte å utfolde meg med oljemaling fordi det var så mye hat i meg. Jeg hadde behov for å bruke meg selv på en voldsom måte.»

Da dukket det også opp helt andre motiver: Troll og nøkker fant veien til ham, like gjerne som romantiske og ødslige naturscener med fjell, daler, ensomme trær og speilblanke vann.

Grete ble så begeistret for det broren nå lagde at hun tok med en biltegning til skolen da Terje gikk i fjerde klasse og hun i sjuende.

Hun ville vise den til klassekameraten Finn Graff, som også var eksepsjonelt flink til å tegne. Finn likte Terjes strek så godt at han sendte en av sine egne biltegninger i retur. Den gjorde inntrykk på Terje. «Da jeg så Finns tegning, fikk jeg for første gang en trang til å bli bedre, og jeg fikk tekniske ambisjoner. Jeg torturerte puta mi og fikk ikke sove på grunn av tegningen han hadde sendt meg. Jeg måtte bli bedre enn ham!» Årlig ble det gitt ut et hefte med de beste elevtegningene på Oslos folkeskoler. Et år vant Jo Stang med et bilde av Frogner-­ trikken. Også det var et arbeid som påvirket Terje, for der kunne han se hver eneste stein og sville, og menneskene som satt inne i trikken. Også enkelte av hans egne tegninger holdt mål. Da Push­ wagner femti år senere fant igjen en blyanttegning av en amerikansk kabriolet med midtdelt vindskjerm i en skisseblokk fra sommeren 1952, sa han: «Der har du noe som begynner å likne!»

Formende impulser fikk han også fra tegneseriene. Tarzan, Prins Valiant og Mandrake hadde vært i handelen gjennom hele krigen i bladet Spøk og Spenning. Etter krigen leste han Biggles, Kilroy og Donald Duck, som erobret Norge i desember 1948, da Terje var åtte år. Fantomet ble først tilgjengelig i 1950. Stål­ mannen, som siden ble Supermann, kom to år senere. Men så snart Terje hadde fått skikkelig dreis på lesingen, lot han seg opp­sluke av det som mer enn noe skulle inspirere hans unge kunstnersinn: romanfortellinger. Guttebøkene representerte en voldsomt ­eggende fantasiverden. James Oliver Curwoods dramatisering av villmarkslivet i Nord-Canada og Alaska slukte han i sjuårsalderen.

Curwoods bøker fylte nesten en hel hylle i stuen. Derfra var veien til Jack London kort, men først skulle han igjennom Daniel ­Defoes ­Robinson Crusoe og Edward S. Ellis’ Hjortefot. Krigsbarna var 63

64

65

66

67

FRITATT FRA TEGNEUNDERVISNING

| 45

bråmodne og sultne på sterke opplevelser og krevde derfor stadig mer avansert underholdning.

Da tegneundervisningen begynte for alvor, dukket fenomenet Oscar Maria Knispel opp i Terjes verden. Han var et begrep og en kjendis, og underviste elever på Tåsen skole i tegning gjennom flere tiår. Han var ikke bare kunstner, formingslærer og tegne­ pedagog, han var også håndskriftlærer og underviste i geografi, og han gjorde jobber som skrifttolker og ble konsultert av politiet i kriminalsaker. Ukebladene brukte ham flittig. Ettersom han kom som flyktning fra Wien før Tyskland okkuperte Norge og snakket gebrokkent, gikk det talløse rykter om ham. Under og etter okkupasjonen var det mange som trodde han var tyskvennlig, og det gikk rykter om at han deltok på tysk side som offiser under første verdenskrig.

Elever på Tåsen husker Knispel som en trivelig og kunnskapsrik lærer, men også som sær og aparte – og til dels litt skremmende.

Han gikk ofte kledd i østerrikske klær med en skulderveske i skinn skrått over brystet. Knispel innførte Lucia-feiringen på Tåsen, og han gikk gjerne først i opptoget gjennom gangene. Han ville bare ha med søte, blonde jenter, så det var mange småpiker som ble ulykkelige fordi de ikke var bra nok. Også i andre sammenhenger skinte det igjennom hvis det var en elev han likte – eller mislikte.

Terjes venn Helge var blant dem som falt i unåde hos Knispel. Når han kom for sent til tegnetimen, fikk han kjeft. Helge ble rasende, og Knispel sa: «Jeg ser at du knytter nevene i lommen!» «Ja, kanskje det», svarte Helge. Terje beundret ham for slike reaksjoner, selv om hans egen opposisjon mot Knispel fikk en helt annen karakter: «Jeg verken kunne eller ville tegne på den måten Knispel sa vi skulle tegne.»

Knispel ga av den grunn Terje dårligst mulig karakter: lite godt. Til gjengjeld kalte klassekameratene ham Professoren fordi de mente han gikk læreren en høy gang. Knispel viste derfor aldri frem Terjes tegninger i klassen. De egnet seg dårlig som illustrasjoner til det han ønsket å lære elevene. Til sist ga Knispel opp striden med Terje og lot ham slippe undervisningen i femte og sjette klasse. Han ga i stedet Professoren ulike oppdrag utenfor klasse­ rommet. Terje ble sendt i butikken eller banken, og noen ganger 68

69

70

71

46 |

DEL I | TERJE 1940–1958

helt til byen, for eksempel til Kinopaleet for å kjøpe billetter. De aller fleste oppdragene gjaldt Knispels privatliv. Det hendte også at Terje fikk lov til å gå hjem for å tegne. «Knispel var en hyggelig lærer. Vi hadde et godt forhold. Han visste jeg kunne tegne og respekterte meg. Han var godmodig. Men han lærte meg ingenting om tegning.»

Det var flere originaler blant lærerne på Tåsen skole. En dag Terje hadde tegnefri, overrasket overlærer Bernhard Stokke ham idet han var på vei over gårdsplassen. Da sa Stokke: «Pass på at ingen ser deg!» Den kommentaren har siden skint som en stjerne i Pushwagners mørke sinn. Overlæreren på Tåsen var heller ingen hvem som helst. Han skrev både barne- og ungdomsbøker, og hans mest kjente heter noe så forlokkende som I natt rømmer vi. Den handler om to gutter som rømmer fra et skolehjem. Den ensomme vaktpost klinger også pushwagnersk. Han skrev dessuten lærebøker i historie og geografi. Folket vårt gjennom tidene ble fra 1940-årene den mest brukte historieboken i norsk folkeskole.

Den var fortellende og tilpasset seg elevenes perspektiv bedre enn tidligere skolebøker.

Oppunder jul et år ville lærer Ravnestad at Terje skulle d ­ ekorere tavlen i klasserommet. Det var et ærefullt oppdrag, og han fikk være inne alene hele storefri for å tegne. Da klassekameratene kom inn, var tavlen dekket av julenisser, grantrær, Jesus-barnet i stallen og annet som hørte julen til. Han tegnet det som falt ham inn, både hester og sleder. Farger brukte han også. Det ble så bra at han fikk det samme oppdraget hvert år. Klassekamerater husker det ennå: De hadde aldri sett maken til juledekorasjon.

I sjette klasse ga Terje seg i kast med et ambisiøst arbeid i tre.

Han ville gi onkel Einar en presang som takk for alle de flotte gavene han selv hadde fått. Med huggjern og kniv formet han en indianerfigur, cirka 20 centimeter høy, og malte den i sterke farger.

Deretter ekspederte Fritjof den til onkelen i Amerika.

Det er ikke så mange skisseblokker igjen fra Terjes barndom, men én inneholder tegninger fra 1950 til 1952. Allerede på denne tiden var han utstyrt med spiralblokk og ordentlig tegnepapir, utvilsomt enda et bevis på hvordan Fritjof dyrket hans talent. Tegne­ blokken rommer alt fra tegneserier til sportsmotiver, inkludert 72

73

74

75

FRITATT FRA TEGNEUNDERVISNING

| 47

dagsaktuelle hendelser, portretter og landskapsidyller. En blyanttegning fra 1951 viser skøyteløperen Hjalmar «Hjallis» Andersen på startstreken i VM, altså året før han vant tre gull under OL i 1952. Han står med armene energisk løftet ut til siden og har en imponerende knekk i høyrebeinet. Videre finner vi norgesmesteren i skihopp, Torbjørn Falkanger, i svevet i Holmenkollbakken; den verdensberømte slalåmkjøreren Stein Eriksen i fullt driv ned bakken; og en hest, datert januar 1952. «Jeg klarte ikke å tegne hester godt nok, og det forvoldt at jeg ikke fikk sove. Det var bakbena som var det vanskelige.»

I 1952-delen er det flere forseggjorte blekktegninger. Noen er trolig kopiert etter tegneseriehefter. En polospiller i aktivitet er forbausende sikker i komposisjon og utføring: Den viser seg å være kopiert fra en annonse i Dagbladet. En annen tegning viser tegneren i luftig hopp i bakken på Tåsen gård: «Der kom mutter’n gående oppover fra jobben, og da ropte gutta: ‘Nå hopper Terje!’

Mutter’n var så redd for at jeg skulle falle og slå meg.»

Videre har han tegnet Oslo rådhus og fotballspilleren Jørgen Juve i Lyn-drakt, akkurat idet han smeller til og skårer. Juve var kaptein på det norske bronselaget i Berlin i 1936. En annen skisse viser Arnfinn Bergmann med rumpeknekk i Holmenkollbakken.

Det kan se ut som om han forsøker å lande på Midtstuen, én kilometer nedenfor. Toppluen står rett til værs, og Terje har fått med en fiks hårkrøll som stikker ut under luekanten. Det er vel hans opplevelse av gullhoppet på hele 68 meter under OL, hvor 150 000 tilskuere fulgte ham med falkeblikk. Også en tegning av den nikkerskledde skiløperen Håkon Brusveen har en energisk utstråling.

Rottefella-bindingene og stavtrinsene er tegnet tydelig inn.

Variasjonen er stor, men alle tegningene springer ut av Terjes livsverden og levner ingen tvil om hans sportsinteresse. Han tegnet det som berørte ham, enten det var nyheter eller helt private hendelser. Blant hans eldste bevarte tegninger er også to tegneserie­striper, som begge handler om «Mr. Olsen». Den første er ikke datert, men den andre er datert «-52». I den første, som består av fire nummererte ruter, står den korpulente Olsen på ski ned en bakke. I rute to mister han luen og ser lite glad ut. I den tredje kjører han rett mot en snømann, med ett bein på hver side. I rute fire smiler Mr. Olsen 48 |

DEL I | TERJE 1940–1958

igjen: Han har fått snømannens flosshatt på hodet, og snømannen ligger som en haug bak ham. Den andre stripen skildrer hvordan en tjuv stjeler Olsens lommebok, og hvordan han greier å få den tilbake ved å sparke tjuven i baken så han faller. I den siste serien har Terje tegnet signaturen inn i sluttrammen.

RANSPLANER OG HEMMELIGE DRIFTER Våren 1952 kastet guttene på stikka utenfor Baker Bruun da ei jente kom ut fra pikehjemmet på den andre siden av Nils Lauritssøns vei. «Skal du til byen og få tiss nå!» ropte de etter henne og flirte megetsigende. Terje var kommet i puberteten, og det var mer enn pikehjemmet på Røiri som satte fantasien i sving. Ikke minst for Terje, som mer enn de andre lot seg påvirke av den fem år eldre Ebbe. Faren hadde lenge forsøkt å få Terje til å holde seg unna ham, men forgjeves. Også Elsa var bekymret for Ebbes makt over sønnen. Grete støttet foreldrene: Hun syntes Ebbe var skummel.

Mange i strøket var regelrett redd Ebbe og gikk omveier for å unngå ham. Tor Grenness, som gikk gjennom Humleveien hver dag til og fra skolen, endret rute fordi han fryktet at han skulle plaffe ham ned med en salongrifle. Ebbe hadde flere ganger sagt at han hadde hatt ham på kornet. Også andre opplevde ham som truende, og flere fikk inntrykk av at han var sammen med yngre gutter fordi det ga ham anledning til å dominere. Derfor var det flere av guttene som ble nektet å være sammen med ham.

Terje var fascinert av Ebbes trang til å bryte grenser. Samtidig var det, også for ham, noe ubehagelig ved kameratens dominans, men han verken våget eller ville bryte vennskapet, ganske enkelt fordi han likte Ebbe. De var ikke bare venner, men ble også oppfattet som gode kamerater. Til å begynne med drev de med uskyldige streker og sportslig villskap, som å gå på epleslang og løpe vekk når de ble oppdaget. Om vinteren kunne de måke snø foran dørene i nabolaget, før de ringte på og løp. Enda mer tøft og spennende ble det da de tjuvlånte bilene til Ebbes far. Terjes første tur gikk i en Pontiac til Kadettangen i Sandvika for å bade. En av de lekreste bilene var en svart Packard 1946-modell med smal 76

RANSPLANER OG HEMMELIGE DRIFTER

| 49

grill og et imponerende dashbord. Terje hadde en forkjærlighet for den fordi den minnet ham om onkel Einars Amerika-suksess. En ekstra dimensjon av beundring kom til da Ebbe begynte å leie ut farens biler til guttene i strøket. Han leide ut en motorsykkel også.

Den kostet én krone timen. For farens Pontiac krevde han hele sju kroner. En A-Ford, som også tilhørte farens samling, kostet fem kroner. «Bilene overtok for den ubehagelige virkeligheten hjemme. Jeg mekka blant annet på en motorsykkel, en Ariel VH 500, som Ebbe hadde i garasjen. Det var gøy. Den kjørte jeg opp og ned Humleveien med. Da var jeg ikke mer enn 14.»

I garasjen til Ebbe fant det sted langt mer lyssky aktiviteter. Han var intelligent og opptatt av kjemi og testet alt han kom over. En stund var det mest spennende å eksperimentere med svovel. Virkelig pirrende ble det da han fikk tak i dynamitt. Bare å nevne det for de andre guttene satte dem i respekt. Terje vokste på vennskapet og følte seg mer betydningsfull og selvsikker. Han var ikke lenger en underdog. Slike styrkende farserstatninger skulle bli et mønster i Terjes liv.

Det første forbryterprosjektet deres var å rane Baker Bruun. Da var Terje 14. De skulle bruke pistoler Ebbe hadde funnet etter tysk­ erne, og ble enige om å maskere seg og fingere et ran. Hensikten var ikke å rane penger, men å fråtse i de vidunderlige bakervarene.

De to damene bak disken skulle knebles og bakbindes og tvinges ned på gulvet. Deretter skulle guttene i ro og mak plukke med seg smultboller. For å forvirre etterforskerne skulle de la noen boller bli liggende. Til slutt kom de frem til at ranet ble for farlig. Tenk om politiet tok dem på fersken mens de sto med våpen i hånd og bandt betjeningen?

En nøye planlagt aksjon, som de faktisk gjennomførte, var å stanse T-banen, som kjørte fra Nationaltheatret til Sognsvann. En mørk kveld krabbet de ut på skinnegangen i bakken nedenfor Berg stasjon. Der smurte de motorolje på skinnene for å få trikken, som de kalte den, til å spinne og gli tilbake mot Ullevaal Stadion. Denne planen lyktes – nesten. Da trikken kom, sto de i mørket og så hvordan det flere tonn tunge beistet strevde med økende turtall og redusert fart. Rett før den ga opp, fikk den feste og fortsatte til Berg stasjon som om ingenting hadde skjedd. Aksjonen var 77

78

79

50 |

DEL I | TERJE 1940–1958

mislykket, men Terje hadde kjent hvor deilig det var å gjøre noe farlig, og søkte seg nå mot enda større tilfredsstillelser. Dette var et gjennombrudd, og han merket at noe stort var innen rekkevidde.

De måtte bare planlegge bedre neste gang.

Pubertetens puls drev guttene til nattlig galskap og erobring.

Ranet de planla og trikkeskinnene de smurte inn så det svære jerndyret peste, prustet og skrek, hadde utvilsomt erotiske undertoner.

Hvorfor skulle de rane varme boller og bakbinde de unge kvinnene så lenge Terje fikk lov til å skrive de bakervarene han trengte, på farens konto? Samtidig våknet Terjes interesse for pappas brennevin. Fritjof hadde flere gjemmesteder, men Terje avslørte dem alle, og fra 13-årsalderen begynte han å tappe skvetter fra farens flasker.

Den første brennevinsskatten fant han i kjelleren. Det var en flaske gin og en brun apotekflaske med nittiseks prosent sprit. Faren hadde også et gjemmested på toppen av framskapet han hadde fått av onkel Einar i bryllupspresang. Terje smakte på en slurk gin og etterfylte med vann. Brennevin var tøft, men det ga ikke mersmak.

Ebbe ga ham heller ingen grunn til å velge den måten å hevde seg på.

80

GUD SPILLER BORDTENNIS I 1952 meldte Terje seg inn i den kristelige foreningen Faklen Vestre KFUM. «Jeg kan ikke huske at religion vakte noen som helst følelser i meg. Det var noe jeg forholdt meg likegyldig til. Jeg har aldri hatt noe forhold til Gud, og konfirmerte meg ikke. Jeg holdt min likegyldighet skjult.»

Flere kamerater var medlem, men ikke Ebbe. Det som lokket Terje til Blindern menighetshus var friluftsliv og hytteturer, og fremfor alt bordtennis. To ganger i året var det bordtennisturnering. Terje og Arne var begge blant vinnerne. Arne mener han seiret over Terje fordi han hadde kjøperacket, mens Terjes var hjemmelaget. De to kameratene kom dessuten til finalen i et av KFUMs Oslo-mesterskap. Da vant Terje.

Siden Terje var med i rådet som hadde ansvar for planlegging av Faklens aktiviteter, fikk han være med lederen Hasse Raastad til hans familiehytte på Beito nyttårshelgen 1955/56. På Beitostølen 81

82

GUD SPILLER BORDTENNIS

| 51

gikk de på ski, og alle måtte ta sin tørn på kjøkkenet. Dessuten var det den daglige bibeltimen.

Under oppholdet på Beito tegnet femtenåringen Terje to forseggjorte illustrasjoner i hytteboken. På første oppslagside tegnet han hytta med skigard og to skiløpere i hvit anorakk. Det gikk raskt: Han tok en tilfeldig kulepenn og foreviget hele situasjonen med noen raske streker. Det var magisk. De andre guttene forsto ikke hvordan det var mulig. Den andre tegningen, den som illustrerte nyttårsturen, viser tre gutter som slapper av foran peisen mens skistøvler står til tørk på peishyllen. Over har han skrevet med ­store, forseggjorte bokstaver: «Faklens nyttårstur til Beitostølen. De som var med: Per, Sigmund, Knut, Åke, Hasse, Dag, Kåre, Finn og ­Terje.» Terje passet veloppdragent på å skrive sitt eget navn til slutt.

Guttene i Faklen var delt inn i grupper de kalte Club. Disse møtene ble arrangert hjemme hos medlemmene og gikk på omgang.

At Terje aldri inviterte Club-kameratene hjem til seg, vakte ikke oppsikt, for det var ikke alle som syntes det passet å ha møter hjemme, selv om deltakerne tok med egen matpakke. På Club-møtene var det bibeltime, leker og konkurranser. Terje tilhørte Cliff-Club (oppkalt etter Bakkehaugen). Alle fra Tåsen- og Berg-området var medlem av Cliff, som ukentlig arrangerte møter i den gamle låvebygningen på Bakkehaugen gård. Fra høsten 1954 tegnet Terje og Sigmund Seland plakater til tirsdagsklubben på Blindern. Sigmund var jevngammel med Terje og ble en del av idrettsmiljøet på Berg da han begynte i Terjes parallellklasse på Tåsen i 1951. De tegnet annenhver uke og holdt det gående i to år. Det skulle bli rundt tretti plakater på hver av dem. Terje hadde en personlig stil og tegnet gjerne figurer i bevegelse, mens Sigmund stort sett lagde portretter etter fotografier. Hvis Terje tegnet ansikter, hentet han dem rett ut av hodet, og de liknet.

Sommeren 1952 ble Terje med til KFUMs leir på øya Venø i Limfjorden på Jylland. Det var hans første ordentlige utenlandstur.

Dagene var fylt med svømming og fotball, og Terje utmerket seg.

Han hoppet 1,35 i høyde og vant konkurranser i både spyd, kule, lengde og bordtennis. Etter sigende vant han alle individuelle øvelser, og hans innsats som målvakt på fotballaget resulterte i bronse.

Pokalen ble plassert på peishyllen hjemme. For Terje ble Venø på 83

84

85

86

87

52 |

DEL I | TERJE 1940–1958

mange vis et vannskille. Han trivdes og blomstret, og tenkte i ettertid at det var første gang han virkelig ble sett og verdsatt for det han gjorde. På avslutningsfesten bidro Arne og Terje med sangen «Blåveispiken», noe som førte til mer munterhet enn andakt.

Terje reiste også med Faklen på weekendturer til Vassfaret.

Han overnattet på studenthytta i Nordmarka og kjørte til Sør­ landet med en gammel britisk militærlastebil som de kalte Lars. Da satt tenåringene stuet sammen på lasteplanet og sang i timevis blant sekker og soveposer. Terje stortrivdes i Faklens vennegjeng, helt uten tanke på pøbelstreker.

88

89

ET HELT MENNESKE I puberteten var det ikke lenger så greit å hykle, slik han gjorde da han praktiserte ekstrem skikkelighet i Faklen. I foreningen hadde han på sitt vis fått oppleve frihet og fellesskap i lek og alvor, men det var ikke ham. For at han ikke skulle kveles av denne tilpasningen, måtte han få utløp også for sine mørkere sider. Han kjente dem knapt, men med hormonenes nådeløse kraft steg de opp mot overflaten. Det gjorde ham forvirret og usikker. «I tenårene var jeg redd. Jeg var redd for mørket; jeg var redd for å bli dyttet ned i kjellere; og jeg var redd for å få blindtarmbetennelse. Jeg syntes det var uhyggelig at barn likte å pine andre levende vesener. De hadde glede av å høre den desperate krafsingen fra katter som var innestengt i en kasse. Det var deres måte å utfolde seg på.»

I ettertid forsto Pushwagner slik oppførsel bedre. Han tenkte at barn som drev med den slags, var fremmedgjort og ikke lenger forsto hvem de var. De hadde, i likhet med ham, utslettet seg selv ved å være lydige og snille mot foreldrene. Hatet som ubevisst bygde seg opp, overførte de på små dyr og andre forsvarsløse vesener. Selv skjulte han sitt sanne jeg for alle. «Sånn levde jeg gjennom hele barndommen og ungdommen. Jeg passet på som en smed så jeg ikke sa eller gjorde det jeg virkelig hadde lyst til. Jeg var feig og redd for å vise meg frem. Jeg husker jeg skalv, og lot Ebbe styre meg. Men samtidig gjorde jeg ting Ebbe ikke visste noe om. Min hemmelige trosbekjennelse var at jeg aldri skulle svikte

ET HELT MENNESKE

| 53

forestillingen om at det gikk an å flykte fra hverdagen. Selv tennis og tegning var skuespill.»

I lys av dette er det ikke så underlig at Ebbe mener Terje hadde mindreverdighetskomplekser. Også andre kunne oppleve ham som initiativløs. På dagtid fantaserte han om det som skjulte seg under skjørt og bluser. På Berg stasjon hendte det han ble overveldet av følelser bare han så en kvinne løfte foten for å stige inn på trikken.

Hvorfor skulle de til byen? Hvorfor kledde de seg i vide skjørt og tynne bluser? De sprengkåte guttene hadde ytterst begrenset kunnskap om seksualitet, men desto sterkere var deres kjønnslige fantasier. I gatespråkets versjon var kvinnekjønnet skummelt, og jenters skjulte krefter fikk preg av hekseri. Terje lusket stadig oftere rundt i ly av natten og observerte kvinner på trygg avstand i håp om at han, på et eller annet vis, skulle bli slukt og forent med dette noe som besatte ham. Han klatret ut av vinduet når faren hadde sovnet, og skrudde av lyset på soverommet for å lure Ebbe og de andre vennene. Først da følte han seg fri. «Jeg gjorde det jeg hadde lyst til, og det dreide seg stort sett om seksuelle aktiviteter. Jeg var ubevisst drevet av en indre kraft. Det var noe som skulle ut – liksom fossekraft!»

Selv oljemaling kunne ikke måle seg mot dette, og tegning var ikke mer verdt enn broderi. Den kraften kjønnsdriften hadde utløst i ham, slo alt annet over ende. Han klatret opp på garasjetaket hos naboer og snek seg rundt hushjørnene hos venner med attraktive mødre – gjorde alt som løftet fantasiene og spenningen videre mot klimaks. Han fikk sine favorittsteder, og der ble han stående i håp om å se litt naken hud eller en eggende bevegelse. «Det jeg opplevde disse nettene, ga meg en intens følelse av å være i live. Endelig levde jeg som et helt menneske. Jeg lirket opp dører og vinduer.

Listet meg inn i villaene. Det var der jeg fikk kraft til å leve slik at jeg klarte meg gjennom idiotiet i den dresserte voksenverdenen.»

Opphisselsen var knyttet til gjenstander så vel som klær, som han snek seg til å stjele. Slik høstet han den kjærligheten og livsfylden han ikke fant andre steder. Han knabbet hva som helst. Selv en dorull gjorde nytten, hvis han da ikke fikk snappet med seg noe fra tørkesnoren, helst en rosa truse han kunne ligge og snuse på resten av natten. «Livsfølelsen vibrerte og ga meg damphammerpuls.»

90

54 |

DEL I | TERJE 1940–1958

Terje tok grep om livet sitt og formet seg selv. Han var en magiker som trosset både gud og djevel. Han valgte seg selv og trodde han runket seg fri fra tvangstrøyen. Alt var mulig i en navnløs verden. Kjærlighet var en blanding av tortur og nytelse, akkurat slik han selv opplevde det. Hjemme fant han saftige hemmeligheter som bekreftet det som huserte i ham, for eksempel Pauline Réages Historien om O. Der gikk smerten og nytelsen hånd i hånd: «Ved det første støtet skrek hun ut, som om det hadde vært et piskeslag.»

På farens soveværelse fant han Agnar Mykles Sangen om den røde rubin, som kom ut da Terje var 16. «En gang overrasket far meg mens jeg onanerte. Da slo han løs på meg med puten. Jeg grep etter tennisracketen og slo tilbake så han begynte å gråte. Han la seg ned på gulvet og hulket. Jeg ble fortvilet fordi han ikke ville vedkjenne seg det han hadde sett. Han sa ingenting, han gikk bare bort og la seg på sofaen og sovnet. Det var første og eneste gang vi sloss. Slike hendelser fikk meg til å føle at jeg levde sammen med et vilt fremmed menneske.»

91

92

Å LØPE FOR LIVET Det måtte alltid skje et eller annet. Flukten fra hjemmet drev ham i alle retninger, og de sosiale aktivitetene ga umiddelbar bekreftelse og status. Enten det var pøbelstreker eller aktverdige konkurranser i alt fra slalåm til kulestøt, var resultatet og rangordningen konkret og målbar − og synlig for alle. På skolen drev Terje med svømming, langrenn og de fleste former for ballspill. Svømmeundervisningen foregikk på Møllergata skole, og han deltok i skolemesterskap på Bislet bad. I håndball sto han i mål for både klasse- og skolelaget.

Det krevde vågemot og snarrådighet, og han ble regnet for å være tøff. Det var nye toner, som inspirerte til stadig mer hasardiøse utskeielser. I kast med liten ball hadde Terje skolerekorden. I tillegg kunne han etter hvert skilte med tittelen som skolemester i spyd og langrenn. «Jeg melder meg på alt fordi jeg håper jeg har et skjult talent!»

Hjemme på Berg tok tennis og løping stadig mer tid. Så å si hver eneste dag etter skolen dro han og Arne til Berg Tennisklubb, 93

94

95

Å LØPE FOR LIVET

| 55

hvor de var blant de mest aktive medlemmene. De dømte i hverandres kamper, og selv Grete satt på den langbeinte dommerstolen og telte poeng så lenge hun bodde der. Hun skjønte at broren var et talent, selv om det ikke syntes i påkledningen. Terje hadde nå en svensk racket som han malte svart og hvit, og slappe strenger brydde han seg lite om. På 1950-tallet ble spillerne mer klesbevisste, og det hendte Terje ble tatt i skole og forklart at man måtte ha hvite sokker og sko på tennisbanen. Han flirte av snobberiet.

Småungene i strøket syntes det var stas å henge rundt banen og se på treningskampene til de bråkjekke guttene, og særlig Terje og Arne var idoler. Allerede som 13-åring var Terje med i NM i tennis for gutter, som gikk av stabelen på Nordstrand søndag 2. august 1953. Unge Brofos stilte med ordinære gummisko og sommerklær. Per Hegna, som siden ble en av Norges fremste tennisspillere med 26 NM-titler og åtte kongepokaler, var fem år yngre enn Terje og gjorde store øyne når Terje og Arne briljerte på banen. De var blant Norges mest lovende og ble omtalt i avisene, så det var spennende for småungene å spille med dem og lære. Terje ble behandlet på samme vis da han var i åtteårsalderen. Edvard Raastad, som ble en betydelig tenniskjendis, lærte ham de første triksene.

En minneverdig tennismatch var finalen i NM lagtennis for juniorer i 1955. Da spilte Terje først singel mot Ketil Lund fra Bestum tennisklubb. Deretter var det lagtennis double. I finalen kjempet Arne og Terje mot de to vestkantguttene Thorvald Moe og Ketil Lund, men måtte ta til takke med sølvpokalen. Disse fire guttene spilte stadig mot hverandre.

Terje forsøkte seg også på fotball, men løping passet individualismen hans bedre. Henning Hirsch, som var medlem av Tjalve og et betydelig løpstalent, var en viktig inspirator da 16-åringen Terje meldte seg inn i Ullevål Idrettslag for å delta i konkurranseløp.

Det betydde mye at Henning var en begavet tegner og skulle bli arkitekt, og at han hadde publisert artikler om jazz. Henning lagde også tegneserier og fikk en tegning på trykk i Aftenposten. Det at de begge var skilsmissebarn bandt Henning og Terje sammen på et dypere plan. Dessuten hadde Henning personlighetstrekk som gjorde at forholdet varte: Han var omsorgsfull, snill, hyggelig og omgjengelig.

96

97

98

99

100

101

102

103

104

105

106

56 |

DEL I | TERJE 1940–1958

Etter at de ble medlem av Ullevål Idrettslag, deltok både Terje og Ebbe i talløse konkurranseløp og fikk ry som krevende motstandere. Terje hevdet seg best i baneløp, mens Ebbe gjerne vant terrengløpene. På bortebane valgte de hver sin distanse slik at ­begge kunne vinne. De var så suverene at de ofte tok på seg Mikke Mus-maske eller rare klær for å lage show. I 1956 løp de tre tusen meter terrengløp i konkurranse med fire hundre andre da Gjerpen Idrettsforening arrangerte norgesmesterskap for juniorer i Skien.

Alv Storelvmo og Ole Ellefsæter kom likt i mål og havnet øverst på pallen. Terje kom inn som nummer tretten. Pushwagner regnet dette for en av sine største idrettsprestasjoner. Han deltok også flere ganger i Holmenkollstafetten, og en gang han lå i teten og så ut til å vinne Salomonløpet på Bygdøy, snublet han og falt rett før mål. Han ble liggende og spy, og passerte målstreken i ambulanse.

Om vinteren spente guttene på seg langrennsskiene rett utenfor døren. Ebbe mener Terjes rekord fra bommen ved sørenden av Sognsvann til Kikutstua, en 15 kilometers tur, var 59 minutter, mens Pushwagner selv var skråsikker på at han greide det på 54. Uansett var det raskt på gamle treski med dårlig festesmøring i upreparerte løyper. Alle disse aktivitetene som Terje og Ebbe drev med sammen, tegner et tydelig bilde av to svært gode venner som var oppslukt av det samme, så vel som av hverandre. På flere og flere områder ble det tydelig at Terje var den overlegne og at Ebbe beundret ham for det. På ski vant Terje som oftest, bortsett fra den gangen da strikken i buksa røyk og han måtte holde buksa oppe med den ene hånden mens han gikk. I 1958 skal han ha stått rett ned hele Tryvannskleiva på langrennsski. Det var samme år som ­Henning giftet seg med Turid Angell Eng, som han hadde gått sammen med på Statens håndverks- og kunstindustriskole. Også Turid fikk derfor et spesielt forhold til Terje. I hennes øyne var det noe spennende og helt spesielt Terje brakte med seg til hennes og Hennings leilighet i Kirkeveien. Terje og Ebbe, som også ble venn med Henning, dro dessuten stadig på telttur og stekte pølser på bål i Nordmarka. For Turid var de to unge mennene ­eksotiske eventyr­ ere det luktet bål av. Hun likte Terje spesielt godt fordi han var en følsom kunstnersjel. Med Ebbe var det annerledes. Hun syntes han hadde dårlig innflytelse på både Terje og Henning, trolig fordi 107

108

Å LØPE FOR LIVET

| 57

Ebbe, rett før hun og Henning giftet seg, hadde bedt Henning ta vare på noe for ham. Kort etter fikk Henning besøk av politiet, som beslagla alt sammen. Det viste seg å være tjuvegods.

Terje deltok i både Oslo-mesterskapet (OM) og Norges-mesterskapet (NM) i tennis for juniorer i 1958. Det året ble han rangert som den tiende beste norske tennisspilleren i klassen junior gutter.

I OM på Dælenenga ble Terje slått ut i første match. Kampen ble likevel en av hans sterkeste og mest minneverdige prestasjoner på tennisbanen. Han kjempet mot den fryktede Ready-stjernen Tom Gerner-Mathisen, som vant sølvmedaljen i mesterskapet. Allerede før Tom traff Terje, hadde han hørt om talentet fra Berg, og da han kom til Dælenenga, gikk det rykter om at publikum hadde satset store penger på Terjes seier. Den spinkle, men senesterke gutten med en markert crew cut, en snauklippet militær stil, gjorde et aparte inntrykk straks han ruslet inn på banen i korte blå turnbukser og flate blå gymsko. Noe liknende hadde Tom aldri sett.

Alle de andre spillerne var kledd i hvitt. Mer enn femti år etter kunne han levende se for seg hvordan Terje slentret bortover med sin nye australske Pacific Star-racket under armen. Terje ga inntrykk av å være både høflig og selvsikker, og Tom husker ham som en hyggelig fyr. Straks spillet var i gang, skjønte Tom at Terje var en farlig motstander. Han husker ham faktisk som den tøffeste motstanderen han fikk i mesterskapet.

En annen som samme år ble advart mot den gode juniorspilleren Terje Brofos, var Trond Kverneland fra Njård. De møttes i andre runde av junior-NM på Nordstrand. Det skulle bli en usedvanlig mannjevning. De første settene viste hvor jevnbyrdige de var, og i det avgjørende settet fikk Terje et klart overtak og ledet 5–1. Trond ga alt og kjempet seg opp til 5–3. Så lokket Terje ham tett på nettet, og Trond forsøkte å lobbe ballen over Terje. Det var en gavepakke av en matchball, og Terje nølte ikke: Han la all kraft bak slaget og smashet ballen utenfor Tronds rekkevidde – men dessverre også noen centimeter utenfor streken. Dermed var de igjen jevnbyrdige.

Kampen hadde vart en times tid, og det var 30 grader i skyggen.

Likevel var det ingen av dem som mistet konsentrasjonen, og de stanget mot hverandre i ytterligere to timer. I det avgjørende settet var guttene så utmattet at de ble enige om å ta en drikkepause. Det 109

110

111

58 |

DEL I | TERJE 1940–1958

var høyst ureglementert, men kampen gikk uten dommer. Straks de var i gang igjen, fikk Trond krampe, og alt lå til rette for Terjes seier. Da demonstrerte Terje et rørende storsinn: Han gikk over til Trond og masserte ham, som om det skulle vært en alminnelig treningsmatch. Da Trond vant til slutt, hadde de holdt det gående i tre og en halv time med 34 game i siste sett.

Disse kampene ble Terjes siste seriøse innsats på tennisbanen.

Skulle han fortsette også året etter, måtte det skje i seniorklassen.

Det ville krevd atskillig mer enn den usystematiske treningen han til da hadde tatt seg tid til.

112

113

ET SKJELETT PÅ REKTORS KONTOR Terjes åtte år på Tåsen folkeskole ble avsluttet med klassetur til København våren 1954. Etter sommerferien begynte han i første real på Berg skole, to minutter fra barndomshjemmet, i den samme bygningen hvor sykepleierne hadde trodd han skulle dø. Klasseforstanderen underviste i matematikk og fysikk. I gymnastikk hadde de Majoren. Broren hans var sløydlærer og hadde klengenavnet «Veslefaen i flishaugen». Som på Tåsen hendte det ikke sjelden at Terje kom for sent eller sovnet i timen fordi han hadde vært ute om natten eller hørte på radio. Et fag han likte, var geografi, særlig de gangene læreren viste fotografier fra sine reiser i Italia. Terje kommenterte og stilte spørsmål, noe som igjen stimulerte læreren. Mangelfull lekselesing kompenserte han for med talegaver og et stort konsum av bøker som lå langt utenfor pensum. Terje ble av den grunn klassens slagferdige muntrasjonsråd. Ikke minst lo klasse­kameratene når han ble hørt i lekser han ikke hadde kastet et eneste blikk på. Da improviserte han hemningsløst, og ga seg ikke selv om alle forsto at han ikke hadde åpnet skoleboken.

Trass i dårlige karakterer var det ingen som betvilte Terjes evner.

Det var vilje til å respektere lærerens autoritet det skortet på. Han gadd ganske enkelt ikke prioritere lekser; det var altfor mye annet som fristet. Mange i klassen likte det, og flere av jentene syntes han var litt av en kjekkas. Anne Katrine Lorange, som satt på bakerste rekke sammen med Terje, var fascinert. De to hvisket og sendte 114

115

ET SKJELETT PÅ REKTORS KONTOR

| 59

lapper til hverandre og klekket ut fantestreker. Han kunne bringe lærerne til bristepunktet, ingen var sikre på hvor de hadde ham, om det var skjemt eller alvor, for stemningen skiftet, og når blyanten gled over papiret, var det sjelden fordi han noterte det læreren sa: Han tegnet av kjedsomhet mens klassekameratene kikket ham over skulderen. Mer enn et halvt århundre senere kan flere av dem beskrive tegningene hans i detalj. Særlig karikaturene var populære, og om noen ga uttrykk for at tegningen falt i smak, fikk de den.

Med den nattlige flukten inn i litteraturens verden hadde Terje gjort et solid innhugg i farens bibliotek. Nå var han kommet i en fase hvor han lånte bøker av venner og klassekamerater. Klasse­ kameraten Kjell Paulsen var den ideelle samtalepartneren i fri­ minuttene. Ikke bare syntes han Terje hadde friske og godt begrunnede meninger, han var også opptatt av friidrett. Dermed fortsatte de diskusjonene mens de løp. Det var Kjell som introduserte ­Terje for Blaise Pascals Tanker, Jean-Paul Sartres Eksistensialisme er humanisme og romanserien Gyldendals gule.

De unge guttene følte seg intellektuelt modne, men når det gjaldt jenter, var det ikke mye de visste. På Berg møtte Terje nye jenter som hadde gått på andre barneskoler enn Tåsen, og de vakte hans erotiske nysgjerrighet – og forvirring. Det var ikke så lett å forstå kodene når jentene kledde seg på en måte som fremhevet deres kvinnelighet, samtidig som de var lunefulle og vanskelige å komme tett innpå.

En ettermiddag hadde han avtalt å møte Wenche Røseid, som bodde i Bergslia, et par minutter fra skolen. Terje var for lengst på plass på Røiri da hun kom trillende på sin DBS, nysminket og fin i tøyet. De var så sjenerte at de knapt fikk frem et ord: De sto bare og vred på seg. Terje tenkte mest på sykkelen sin, en Svithun, et merke han syntes var så simpelt at han skammet seg. Han var sikker på at også Wenche tenkte på den fattigslige sykkelen. Etter en stund sa de bare «Ha det!» og forsvant hver til sitt, like flaue begge to.

Det hjalp Terje lite at han hadde bodd på samme rom som søsteren og at han hadde gått i blandingsklasser hele folkeskolen. Han var overbevist om at han hadde gjort seg til latter og at det var farens skyld. På veien hjem fra det første stevnemøtet ble forlegenheten 116

117

118

119

120

60 |

DEL I | TERJE 1940–1958

forvandlet til raseri, som faren fikk smake straks sønnen kom hjem.

Han skjelte og skrek at faren ødela alt for ham.

Terje murte seg oftere inne, men han begynte også å gå på kulturarrangementer og visekvelder på Berget, skoleelevenes eget kulturforum. Der holdt Stein Kagge kåseri om jazz, og Carl Erik Grenness foredro om filosofi og psykologi. Det var temaer Terje hadde fått en voldsom appetitt på. Jo nærmere kvelden og mørket han kom, desto mer følte han seg hjemme på skolen.

Hans interesse for jazz var blitt vakt lenge før han begynte på Berg skole, men først der ble den sosialt anerkjent og en motesak.

De viktigste stimulansene fikk han fra Radio Luxembourg, men også Thorleif Østerengs ukentlige jazzprogrammer i NRK lyttet han til med andakt. Allerede i 1949 hadde han sittet i stuen og hørt Johnnie Ray på Radio Luxembourg, og når de avsluttet nattens sending, søkte han seg videre til Voice of America, hvor Cab Calloway spilte med Dizzy Gillespie og Ben Webster. Etter hvert ble også platecoverne en viktig stimulans. For Terje slo de an en helt ny visuell tone, ikke minst da han oppdaget kunstneren og fotografen Benjamin Shahns arbeider, som prydet flere av de første platene han kjøpte – blant annet Benny Goodmans. I tegnebøkene fra 1950- og 60-tallet er det av den grunn flere motiver som tydelig kopierer Shahns stil. Også den amerikanske illustratøren Norman Rockwell gjorde inntrykk med sine fotorealistiske tegninger.

Alt dette var sterkt knyttet til Terjes kjærlighet til USA. Uten å vite det befant han seg i en omveltning som skulle prege en hel generasjon. Ved siden av spillefilmer var jazz et av de viktigste kulturprodukter USA eksporterte til Europa etter krigen for å vinne krigstrøtte europeeres hjerter og åpne lommebøkene deres. For Terje var det ingen ulempe at musikken bar preg av normbrytende frigjøring. Jazzen formidlet noe helt avgjørende om menneskets muligheter og kreativitet, den var både kritisk og overskridende i en forbrukerpreget kultur der kald krig og blokkpolitikk dominerte nyhetsbildet. Jazzen var en alternativ motkultur med hjertevarm beat.

Denne ballasten tok Terje med seg til skolehverdagen på Berg.

Hans faglige kompetanse føyk i rakettfart forbi lærernes. Ikke minst fikk tegnelæreren merke Terjes overlegenhet, fordi guttene 121

122

ET SKJELETT PÅ REKTORS KONTOR

| 61

opplevde henne som en gretten gammel kjerring, og hun ble ikke mindre sur av møtet med en «villbasse» det var fåfengt å holde styr på. Terje spiste av fruktfatet hun hadde dandert som stilleben, og stakk en treflis inn i Yale-låsen til klasserommet for å sabotere den meningsløse tegneundervisningen. Han ble også utvist fra fysikkrommet fordi han forstyrret undervisningen, men snek seg inn igjen gjennom vinduet.

Ikke sjelden slo han seg sammen med Einar «Texas» Andersen, en annen pøbel i klassen. Han kom fra Bjølsen, et proletært område lenger øst i byen, var svær og litt lut, og likte å provosere snobbene i klassen. Terje var hans eneste allierte på Berg. Texas hadde nøkkelen til klasserommet og justerte karakterene læreren hadde ført inn i protokollen, som lå i skuffen på kateteret. Terje ble med og forbedret sine karakterer. Han brukte også nøkkelen til å spille tegnelæreren et puss. Det skjedde en sen kveld da han snek seg opp gjennom loftet for å komme til tegnesalen. Der lagde han en grusom karikatur av tegnelæreren på tavlen. Dagen etter ble det et forferdelig spetakkel. Elevene kniste, og læreren eksploderte.

Neste frikvarter visste hele skolen hva som hadde skjedd, og all mistanke var rettet mot Terje, som hadde signert verket med sin umiskjennelige stil. Han ble tema både på lærerværelset og i elevrådet. Skolen skalv i sine grunnvoller, men de færreste forsto at det var en hel kulturell epoke som var kommet i bevegelse.

Det var nærmest noe selvdestruktivt ved disse handlingene, for Terje gjorde lite for å skjule seg. Han ba liksom om straff. Opprørstrangen var blitt et karaktertrekk. En annen natt stjal Terje og Texas skolens skjelett fra det låste biologirommet og bar det til rektors kontor. Der inne skrudde de av lampekuppelen i forgangen og løsnet på lyspæren. Deretter hengte de skjelettet opp i lampekuppelen og lot det dingle fritt i mørket. Tydeligere kunne de ikke uttrykke sitt budskap om skolens uutholdelige autoritet. Det gikk rykter om at kontordamen fikk sjokk og ble sykmeldt. Rektor I. Lillesund syntes spøken var ondsinnet, og det gikk ikke lang tid før Terje og Texas ble innkalt til hans kontor, hvor de la alle kortene på bordet. Det lot seg ikke gjøre å benekte noe som til de grader fylte deres hjerter til randen.

123

124

125

62 |

DEL I | TERJE 1940–1958

VILLDYRET VÅKNER Det er vanskelig å forstå Terjes ungdomsopprør, ja hele hans kunstnerliv, uten å bli med ham et stykke inn i litteraturen. Lesing, ved siden av jazzmusikk og tegning, utgjorde hans inderligste og mest skjellsettende kulturelle lidenskap. Blant hans favoritter i ungdomsårene står Jack Londons forfatterskap i en særklasse. London bidro sterkt til å forme Terjes tenkning og ble en veiviser til selvinnsikt og livsutfoldelse. Han forsto han måtte våge å gi seg hen til de opplevelsene og den innsikten han fikk gjennom lesing og liv.

«Lev som du leser!» formet seg derfor som den viktigste maksimen på hans mentale opprørsfane.

Londons fortellinger bekreftet alt han strevde med, samtidig som de pekte på løsninger. Det finnes alternative virkeligheter. Det finnes ondskap og berettiget motstand mot dumskap og urett. Det lar seg gjøre å mobilisere en indre kraft som kan løse selv de mest krevende utfordringer. Frihet finnes. Lengselen etter en bedre og mer human tilværelse vitner om livets puls. Flukten var ikke bare flukt fra, men også en flukt til. London skildret mennesker og miljø tydelig og gripende, i relieff mot samfunnets tyranni. Unge lesere slukte hans grovkornete og dramatiske realisme. Han brukte deres språk og var deres stemme. Menneskene var diabolske udyr, men det fantes også befriende skjønnhet, varm elskov og hjertegodt kameratskap. Ja, utenfor maktens korrumperende sfære fantes det endatil rettferd og mulighet for genuin livsutfoldelse.

Tvangstrøyen, som Terje fant i bokhyllen hjemme, handler om en intellektuell som blir grusomt behandlet av en sadistisk fengselsbetjent. Jeg-personen beskriver hvordan han ble lagt i tvangs­ trøye og med ren åndskraft klarte å komme seg mentalt ut av fengselet og samle nok styrke til å ta opp kampen mot mishandlingen.

Boken trollbandt ham på den tiden moren rømte fra sitt klaustrofobiske ekteskap. Boken skildret konkret urett på en slik måte at den allegorisk også representerte den eksistensielle tvangstrøyen Terje kjempet for å frigjøre seg fra. Alt London skrev, handlet på et eller annet vis om ham. I The Road, som kom på norsk i 1941 med tittelen Landstrykerliv, skrev han: «Jeg har ofte tenkt at min suksess som forfatter skyldes treningen fra mine dager som tramp.

126

VILLDYRET VÅKNER

| 63

For å få mat til livets opphold var jeg nødt til å fortelle historier som lød sannferdige.» Var det ikke det samme Terje erfarte med sitt hykleri, sine tegninger, sine nattlige revestreker og sin trang til å være best på idrettsbanen og spilloppmaker blant kamerater? Og hva med lekebilen som lokket hele klassen hjem til ham?

Terje følte dragningen mot det groteske i Jack Londons tekster.

«The shack» – bremsemannen – er et eksempel. Bremsemannen tok livet av fattige blindpassasjerer når de hang på undersiden av jernbanevognene. Han festet et koplingsjern til en kjetting og slapp det ned på svillene under fart, slik at jernet smalt opp under vognen med voldsom kraft. Ett eneste treff var nok, så forsvant trampen ut på sin siste reise. Terje var ikke mer enn elleve år da han leste: «Det som er igjen av den trampen, blir plukket op neste dag et eller annet sted på linjen, og en liten notis i en lokalavis omtaler en ukjent mann, utvilsomt en tramp, antakelig beruset, som sannsynligvis hadde falt i søvn på jernbaneskinnene.» Livet til en kunstnersjel som London, var ikke mer verdt enn en åpenbar løgn i en avisnotis.

«Hoboen» – løsarbeideren – det var jo det tramperne var, satset dristig på øyeblikkets muligheter. Å følge impulser og innskytelser økte intensiteten og ektheten i livet. Det var det motsatte av foreldrenes «Vær forsiktig da, gutten min!».

Også i Når villdyret våkner kjenner vi igjen flere av Pushwagners karaktertrekk. Tittelen alene kunne overføres direkte til boken om hans liv, likeledes romanens aller første setning: «Buck leste ikke aviser.» Bikkja Buck og Terje var åndsfrender. Buck var født i et rikmannshjem på solsiden av Santa Clara-dalen. Fire år gammel havnet hunden – liksom Terje – i et ubarmhjertig miljø der den ikke lenger stolte på noen. Det første tjuveriet viste hundens tilpasningsevne; uten det talentet ville han gått «en hurtig og fryktelig død i møte». London skildret Bucks metamorfose fra tam til vill som en frigjøring fra moralens tvangstrøye. Det var den tyske filosofen Friedrich Nietzsche som spøkte i bakgrunnen.

Veien var kort fra Jack London til Fjodor Dostojevskij. På Ebbes anbefaling slukte Terje Forbrytelse og straff. Det moralske dilemmaet, om det var riktig å drepe en gjerrig ågerkjerring som skodde seg på andres elendighet, slapp aldri taket i ham. På kveldsvandringer med Ebbe snakket Terje i detalj om øksedrapet 127

128

129

130

131

64 |

DEL I | TERJE 1940–1958

og vendte stadig tilbake til spørsmålet om den sterkestes rett og det psykologiske spillet mellom moral og selvrealisering. Fiksjonen forklarte virkeligheten. Ebbe mener boken forandret Terje. Det er heller ingen grunn til å tvile på at Terjes tilbakeholdte raseri gjorde tematikken påtrengende. Han reagerte omtrent på samme måte som mange av Dostojevskijs samtidige.

Tematikken drev Terje inn i filosofien, og han lånte Arne Næss’ Filosofiens historie av Ebbe, som hadde lest de to bindene til forberedende prøver på Universitetet i Oslo. En periode hadde Terje denne boken med seg overalt. Senere slukte han også Bertrand Russells A History of Western Philosophy. Overalt jaktet han på svarene til sitt eget livs gåter. Lesing skapte også større balanse i forholdet til Ebbe, for Terje fikk inntrykk av at hans egne tanker gikk dypere og rommet en sterkere tvil og et større moralsk engasjement. Derfor spurte og gravde Ebbe om hva Terje fikk ut av det han leste. «Jeg ble stående ute og fryse under stjernehimmelen på kalde vinterkvelder, for Ebbe frittet meg ut om hvordan universet og livet var. Han spurte meg nærmest til råds om hvordan han skulle tenke.»

På skolen la Terje ut om sin eksistensielle tvil. Ingen kunne vite hva som var sant eller hva som egentlig var riktig og galt. Selv det kameratene så eller hørte rundt seg, var ikke nødvendigvis sikker kunnskap, påsto han. Vår opplevelse av virkeligheten kunne være et sansebedrag. Alt var usikkert. Alt var mulig, trolig også umulig.

Innholdet i denne friminuttundervisningen var noe ganske annet enn det lærerne formidlet i klasserommene.

Samtidig verket mindreverdighetskomplekset i ham. Han skjulte fremdeles sitt egentlige liv og sine sterkeste følelser. Selvforakten lekket og dryppet ut i det han sa og gjorde. Da klassekameraten Daniel Rogstad en dag snakket med en venn om Terje, sa han noe fordelaktig om ham. Tilfeldigvis sto Terje rett bak og hørte det. Da sa han: «Daniel, jeg gjennomskuer deg!» Terje trodde det var falsk smiger beregnet på ham, ettersom alle på et eller annet vis mislikte ham.

På denne tiden var det også mange kamerater som leste en norsk samtidsroman som gjenspeilte Terjes raseri og lengsel – og hans desperate trang til flukt. Det var Axel Jensens debut Ikaros. Med ett slag gjorde den forfatteren berømt. Fortellingen var et friskt 132

133

134

VILLDYRET VÅKNER

| 65

ungdommelig oppgjør med Norge og alt dets vesen. Den våget å skildre den erotiske desperasjonen. Den tematiserte det åndelige, og det esoteriske, det eksotiske og den eksistensielle individualismen. Den skildret Terjes egne følelser og hans eget opprør i et miljø og en tid han gjenkjente. I denne boken fant Terje «de vises sten», den mystiske skarabeen og den absolutte einstøingens romantikk.

Han fikk bekreftet eget tvisyn og egen pessimisme. Ikaros var sann og levende og handlet om en som våget å satse alt. I likhet med Jack London var forfatteren en eventyrer som skrev rett fra leveren om egne erfaringer. Det holdt ikke å surre med små tanker i Norge, man måtte ut og lære av eneboere i Saharas ørken. Man måtte til Tibet for å forstå sannhet. Jensen skrev om Lyset som en permanent tilstand av bevissthet, et høyere nivå av menneskelig liv.

«Det som traff meg, var skildringen av ørkenen, og det å komme til nullpunktet og kunne gå alle veier derfra. Ørkenen var en gripende metafor. For å forstå friheten må du forstå hvordan du er fanget i tvang, at du er kontrollert i alt du gjør.»

Jensen formulerte flukten fra kjedsomheten og det livgivende kravet om mening. Hans posisjon var like klar som lyden fra smedens hammerslag på ambolten. Han var norsk beat og ekte jazz.

Tankeimpulsene passet ham som hånd i hanske: dystopi og utopi i en eksplosiv cocktail. Kanskje var avvikertilværelsen, det å leve utenfor A4-rammene, det eneste rette? Det var jo det Knut Hamsun også skildret i sine romaner. Kanskje var ikke det groteske så skrekkelig som lærerne ville ha det til? Kanskje var all oppdragelse bare en fordomsfull motstand mot en fryktet omveltning til et rikere liv? Rundt 17-årsalderen hadde Terje sin Hamsun-periode.

Hjemme i Humleveien fant han Sult, Markens grøde og Mysterier, og han supplerte Forbrytelse og straff med det han fant av svenske og norske Dostojevskij-oversettelser: Opptegnelser fra det døde hus, Kjellermennesket, Idioten og Brødrene Karamasov. Særlig sistnevnte skulle bli en varig følgesvenn.

Så kom Charles Dickens. For Terje ble han selveste kongen i romanforfatternes verdensrike; han skrev så bra at det tok pusten fra ham. Terje ble ført med en mental elv som næret hans tvilende dypsindighet. Han var fortsatt omringet av idioter, men hadde funnet 135

66 |

DEL I | TERJE 1940–1958

sprekken i fengselets fasade, utgangen til det stedet der lyset skinte klarere enn noe annet sted. Det var som å våkne fra et ­mareritt.

DESPERATE MARKERINGSBEHOV Hvorfor har så mange fremragende personligheter vært pøbler som ungdom? Kan det være fordi rampestreker er øvelser i originalitet og selvstendighet, umodne opprør mot begrensninger, som med tiden modnes til kulturelle berikelser? Terjes pøbelstreker rev ned symbolske og psykologiske hindringer, og planene som ble lagt, enten de ble gjennomført eller ikke, ble øvelser i gjennombrudd til nye virkeligheter. Sånn sett var lesing og rampestreker beslektede uttrykk for lengsel og kreativitet. Begge stimulerte til refleksjon, kritikk, pågangsmot og endring, for ikke å glemme kommunikasjon og samarbeid. Terje befant seg i en læretid.

Fra han var fjorten–femten, fikk rampestrekene mer preg av vinningskriminalitet. De ble enige om at de skulle rane godteri fra kiosken på Berg stasjon. Kiosken lå for seg selv, og etter at den siste Sognsvannsbanen hadde gått for kvelden, var det sjelden mennesker der. Planen var å bruke en glasskjærer, og det hele virket såre enkelt, men da de skred til verket, viste det seg at det ikke var fullt så greit som de hadde trodd. Eieren bodde nemlig i nabolaget og hadde installert lydløs alarm. De fikk ikke lirket ut så mye som en pakke tyggegummi før de måtte ta beina på nakken og løpe.

Terjes bestevenn Arne hadde meldt seg ut. Faren hans hadde gitt Ebbe en grundig overhaling og forbød Arne å være sammen med ham. I Ebbes øyne var pappa Melander en brutal og skremmende bølle. Som direktør i forsikringsselskapet Pallas visste Arnes far hva pøbelstrekene kostet, og onkelen var navngjeten direktør i storbanken DNC. Melander måtte derfor beskytte familiens gode navn og rykte, og da var det best at Arne holdt seg på tennisbanen.

For Terje og Ebbe fantes det ikke noe alternativ hjemme i stuen, og absolutt ikke autoriteter som kunne skremme dem på rett kjøl.

Alt annet var mer forlokkende enn å jatte med pappa, så straks mørket senket seg, var de på ferde. Berg skole virket som en magnet på dem. Den som ellers bare var noe herk, ble et skattkammer.

136

DESPERATE MARKERINGSBEHOV

| 67

Hvis de ikke hadde nøkler, løsnet Terje haspene på et vindu i skoletiden, slik at de senere lett lirket det opp utenfra. Skolens bord­ tennisbord var i flittig bruk disse sene kveldstimene, og når de ikke spilte, lusket de rundt i gangene til de oppdaget en dør som pirret nysgjerrigheten. En gang fant de et salonggevær som Ebbe tok med seg hjem. Våpenet ble siden beslaglagt av politiet fordi det var kommet klager om at han brukte det til å skremme folk.

Enkelte påfunn fikk nærmest preg av manndomsprøver. Slik var det en kald vinterettermiddag da Ebbe og Terje gikk over Tryvannshøgda på ski etter en langtur. Da de passerte radiomastene, som Terjes bestefar – telegrafdirektør Magne Hermod Petersen – hadde hatt ansvar for å reise, veddet Ebbe femti kroner på at Terje ikke våget å klatre til topps i den høye masten. Femti kroner var en formue, så Terje huket av seg skiene og klatret over sperringen.

Ebbe kunne se hvordan han kjempet seg oppover, tak for tak, i det svinnende lyset, før han forsvant i mørket. Da han kom ned, var han helt gåen og stivfrossen. Ebbe, som hadde stått stille og ventet, var like skjelven.

Da stakk det en djevel i Terje, og han sa: «Du får femtilappen tilbake hvis du gjør det samme!» Ebbe hadde ikke noe valg, selv om han var utmattet og led av høydeskrekk. Han ville blitt gjort til latter i årevis om han hadde trukket seg. Terje mistet ham raskt av syne, og tiden gikk uendelig sakte mens han lyttet og stirret inn i mørket. Han frøs så han ristet og fryktet at Ebbe ikke ville klare seg. Da vennen omsider klatret over gjerdet, var han så godt som lammet av kulde og skrekk og hadde mistet følelsen i hendene.

Underveis hadde han flere ganger vært sikker på at han kom til å falle og hadde hatt nok med å klamre seg fast i det isnende metallet.

Det var noe av det verste de to guttene hadde vært med på. Likevel gjorde de det igjen. Livsfaren var blitt deres livseliksir. På Berg spredte ryktene seg raskt og ildnet dem opp til nye vågestykker.

Da Ebbe avtjente verneplikten på NATOs hovedkvarter på Kolsås – han var blitt anbefalt av naboen i Humleveien, oberst Svendsen – hadde vennene kun sporadisk kontakt. Mot slutten av tjenesten fikk Ebbe inspirasjon til et spektakulært kupp som ble uimotståelig for Terje. Ebbe tjenestegjorde som sjåfør for en offiser i NATOs toppledelse, og en av hans faste oppgaver var å hente 137

138

139

140

68 |

DEL I | TERJE 1940–1958

posten på Sandvika postkontor. Ebbe mente postsendingene måtte inneholde store pengesummer i kontanter. Etter at Ebbe hadde hatt sin siste tur for NATO, fikk Terje låne den gamle tjenesteuniformen til oberst Svendsen. Terje hadde forklart at han skulle på karneval, mens Ebbe tjuvlånte farens fineste bil. Hver detalj var diskutert og øvd inn. Planen var vanntett, for Terjes ansikt var ukjent på postkontoret.

Da det nypolerte dollargliset gled inn foran postkontoret i Sandvika, åpnet Terje rolig døren og gikk målrettet bort til luken, hvor han smelte hælene sammen, nøyaktig slik Ebbe hadde instruert ham. Postfunksjonæren sa høflig at sekken var hentet. Uten å miste fatningen svarte Terje: «Hva!? Det var da ergerlig at jeg ikke ble orientert!» Dermed smelte han hælene sammen igjen og forlot lokalet like stram og korrekt som da han kom. Da de kjørte hjemover, innså begge at de hadde spilt ut det eneste kortet de hadde.

De våget seg aldri på noe nytt angrep mot NATO på Kolsås, men ga ikke opp sin forbryterbane av den grunn. Snarere tvert imot. De hadde på sitt vis lyktes med en vanntett plan, og fantasipengene ville blitt til virkelighet i deres lommer om de ikke hadde kommet noen minutter for sent.

141

KAVING FOR Å HOLDE SEG FLYTENDE Terje ga ikke slipp på å male og tegne. Som femtenåring malte han et fjellvann med snødekte topper i bakgrunnen og signerte det «TB55». En robåt er trukket opp på stranden i forgrunnen, der det også står en enslig furu, usannsynlig rank og høyvokst til å stå alene på fjellet. Han fikk også plass til en liten jakthytte midt i motivet.

Naturen er åndfull, men mennesketom. En kraftløs sol kjemper seg gjennom skydekket og farger vannspeilet gult. Det er tydelig at Terje har gjort seg flid med bildet, som ser ut til å speile hans indre tilstand av lede og melankoli. Han forærte denne nasjonal­ romantiske studien til en nabo av moren på Nesodden.

To akvareller viser en helt annen kunstnerisk tendens. Også de er i privat eie utenfor familien og ble malt rundt 1957. Den ene viser et stort hode med en liten kropp, tegnet slik barn tegner kropper.

142

KAVING FOR Å HOLDE SEG FLYTENDE

| 69

Bildet er åpenbart bevisst naivistisk. Den ene armen stikker ut fra kroppen lik en grein. Hodet, ikke minst ansiktet, og særlig øynene, dominerer. Ansiktet virker forvridd og plaget, og håret står rett til værs i tjukke svarte streker. Øynene er intenst blå og svarte.

Deler av munnen og halve ansiktet er rasende rødt. Alt er smurt på med grov pensel, som for å understreke noe mørkt og dystert, som aksentueres ytterligere av noe som må være to djevelhorn. At en ungdom på sytten år tegnet dette, er nesten urovekkende.

Det andre motivet er preget av hans interesse for Amedeo Modigliani, som blant annet var inspirert av forenklingene i afrikanske skulpturer, kubismen og Picasso. Også det er malt med vannfarger på fettet matpapir. Teksten «VIVA ROSE!!!», som han skrev på arket, er en hyllest til den litt bortkomne jenta Rosita, som Terje første gang så på Sognsvannsbanen som tenåring. Hun gjorde et sterkt inntrykk på ham fordi hun så åpenbart var en utstøtt. Han identifiserte seg med henne: «Hun var en loner, en som var drevet ut av flokken. Jeg husker jeg en gang tok henne med til kafeen på Kunstnernes Hus. Før det hadde jeg bare vært på Sentrum kino sammen med Ebbe.» Det viser to hoder ved siden av hverandre: ett med tydelige ansiktstrekk, og ett som bare er en skygge malt svart.

Man skimter ansiktstrekk, en piggsveis og at det også der stikker djevelhorn opp på hodet. «Maleriet får meg til å huske hvor opptatt jeg var av å komme inn på Kunst- og håndverksskolen. Motivet er et bilde på det helvetet jeg opplevde rundt meg.»

Det mest figurativt formede hodet forestiller Rosita, og den svarte skikkelsen med hornene representerer Terje. Det som særpreger portrettet av Rosita, er de helt svarte sammenklemte øynene omkranset av et bredt felt med grønnfarge. Det er dystert og alarmerende. Han malte det hjemme mens faren sov.

Et tredje motiv i denne serien var inspirert av Henry Moore, som benyttet et langt mer abstraherende formspråk. Også ­dette motivet reflekterte Terjes svartsyn. Maleriet finnes ikke lenger, men forestilte tre skjeletter som kom løpende mot maleren. Et annet og siste bilde nevnes i denne sammenhengen for å få frem hvordan Terje flakket fra det ene til det andre på leting etter den beste uttrykksmåten. Også det bildet ga han til nabofamilien på Nes­ odden, etter å ha tegnet det med fargeblyanter i 1963, da han var 23 143

144

145

70 |

DEL I | TERJE 1940–1958

år. Det er signert med den løkkeskriften han lærte på folkeskolen og viser Kavringen, Suteren og Ildjernet, sett fra skjæret Kavringgrunnen. Det var en vakker fremstilling av feriestedet til familien Melander, der Terje var sommeren 1951 – åpenbart en lykke han lengtet tilbake til. «Jeg bare kavet for å holde meg flytende. Det er først nå jeg ser denne sannheten om en kunstners liv.»

BOMBEN 1956 var året da sovjetiske tropper gikk inn i Ungarn. Josef Stalin hadde overtatt Hitlers rolle som aggressor, og verden var redd for en ny storkrig – et nytt ragnarok. Krigen var ikke over. På sitt vis fikk pøbelstrekene på Berg et visst preg av disse stemningene, uten at de formulerte det eksplisitt. Reaksjonen lå mer på et psykologisk og filosofisk plan, og handlet om hva mennesket var og hvilke muligheter man hadde til å velge andre veier enn ondskap, maktmisbruk, krig og ødeleggelse. Terje var en individualistisk aksjonist og befant seg utenfor den politiske retorikken, men han hadde sterke og klare meninger om samfunnet og la ikke skjul på hvor bakstreverske han mente enkelte norske politikere var. «Jeg var en steinhard nihilist og likte ikke trynet på Stalin. Det som foregikk der ute i verden, var ingen trussel for meg.»

Terje ble først og fremst grepet av spektakulære skjebner som ga ham muligheter for innlevelse. En føljetong om amerikaneren Caryl Chessman, som i 1948 ble dømt til døden for kidnapping og voldtekt, gjorde sterkt inntrykk på ham. Chessman bedyret sin uskyld og fikk henrettelsen utsatt i elleve år, før han til slutt døde i gasskammeret på Terjes tjueårsdag. Det kom appeller om benådning fra intellektuelle over hele verden, blant andre forfatterne Aldous Huxley, Ray Bradbury og Norman Mailer, samt tidligere presidentfrue Eleanor Roosevelt. I fengselet skrev han flere bestselgere, blant annet Dødscelle 2455, som kom på norsk i 1954, og Gjennom skjærsilden. Saken om den kreative dagdriveren og småkjeltringen som ble drept av samfunnet, opprørte Terje.

Terje leste også alt han kom over om Nathan Freudenthal ­Leopold og Richard Albert Loeb, to intelligente jøder som fikk 146

BOMBEN

| 71

livsvarig fengselsstraff fordi de hadde pint en 14-åring til døde. Det skjedde i 1924, men ble aktualisert gjennom Alfred Hitchcocks film Repet i 1948. Leopold og Loeb var 18 og 19 år da de utførte drapet, og anså seg for å være nietzscheanske overmennesker. ­Terje reagerte verken med avsky eller med moralsk harme. Han var fjetret av det faktum at noen kunne begå noe så bestialsk: «Tenk at det går an å gjøre noe sånt! Det var det jeg tenkte. Det var noe helt nytt i min virkelighetsforståelse. Noe jeg ikke visste foregikk i verden.»

Det samme groteske og amoralske handlingsmønsteret fant han i storpolitikken, særlig når han leste om personligheter som Hitler, Stalin, Mao og Molotov: «Mao syntes jeg var frastøtende. Det disse menneskene drev med, gjorde folk lydige og samfunnet totalitært.

Det bød meg imot.»

På Berg skole ble det en brå slutt for Terje i oktober–november 1956. Han var fortsatt aktiv i Faklen, Berg Tennisklubb og Ullevål Idrettslag, men livet på Berg fungerte ikke lenger. Opprøreren Terje hadde nærmest tryglet om å bli utvist, og ble det på et vis nå.

Offisielt fikk han for dårlige karakterer og strøk, men pøbelstrekene spilte nok inn, ikke minst skjeletthistorien. Høyst sannsynlig strøk han i oppførsel, men ikke usannsynlig også i andre fag. Han begynte på Bjørknes privatskole på Frogner i stedet, trolig i januar, og fullførte realskoleeksamen som privatist våren 1957, samtidig med de gamle klassekameratene på Berg.

Pushwagner selv mente det var bombedramaet som var årsak til skolebyttet, men det skjedde først noen måneder senere, da han gikk på Bjørknes og nettopp hadde fylt sytten år. Hans selvmytologisering var blitt så effektiv at den også påvirket hans egen hukommelse.

Dramaet, som ble viden kjent, inkluderer også 22-åringen Ebbe, som våren 1957 studerte kjemi på Universitetet i Oslo.

Begge guttene hadde en høne å plukke med Berg skole og hadde lenge hisset hverandre opp. De ville ha hevn. Av en eller annen grunn ble det til at hevnen rammet en relativt ung kjemilærer, lektor Kirsten Bergan, kanskje av den enkle grunn at den beste hevnplanen de klekket ut, dreide seg om kjemi. «Attentatet», som Aftenposten senere kalte hendelsen, ble langt mer alvorlig enn guttene hadde forestilt seg. Terje og Ebbe ville bare demonstrere at de ikke lot seg knuse av det autoritære skolesystemet.

147

148

149

72 |

DEL I | TERJE 1940–1958

Da Ebbe endelig hadde klar den første prototypen av tåregassbomben de bestemte seg for å bruke, dro han og Terje til Berg­ banen for å prøve den. Planen var ikke mer hemmelig enn at Arne og noen andre gutter i strøket var der da Ebbe detonerte bomben inne i klubbhuset. Terje var plassert der inne for at testen skulle bli mest mulig realistisk. Guttene som overvar eksperimentet, var innforstått med at bomben skulle brukes i en aksjon mot Berg skole.

Prøvesprengningen var vellykket: Terje holdt pusten og løp ut med sviende øyne.

Det neste som måtte ordnes, var døren til klasserommet: De to kameratene ville hindre at elevene og læreren kom seg ut når bomben smalt. Løsningen ble en sprosse fra Ebbes hagegjerde. Boret de et hull i den og kuttet den i passende lengde, kunne den træs inn på dørhåndtaket når de hadde forlatt klasseværelset. Da ville verken læreren eller elevene klare å presse ned dørhåndtaket eller riste sperringen av fra innsiden. De to skaffet seg også masker, slike de brukte når de skulle lage moro på idrettsarrangementer.

Mandag 3. juni 1957 klokken 13:00 gikk de to ungdommene til aksjon. Inne i skolegangen trakk de hver sin Disney-maske over hodet og strente rett inn i Terjes tidligere klasse, uten å banke på døren. Foran en perpleks frøken Bergan plasserte de stativet med reagensrøret, altså «bomben», på kateteret, mens Terje sa høyt, så alle elevene skulle høre det: «Her har dere noe å studere på!» Deretter ble tenningsmekanismen utløst.

Hele klassen stirret målløse på guttene, som straks forsvant ut av klasserommet, samme vei som de kom. På utsiden festet Ebbe plankebiten på dørhåndtaket – så hørte de eksplosjonen og løp.

De hadde utført planen til punkt og prikke. I klasserommet oppsto panikk blant noen av elevene, for røyken spredte seg, og døren lot seg ikke rikke. De fikk åpnet vinduene slik at det strømmet inn frisk luft, og enkelte elever hoppet ut fra den høye første­ etasjen. De fleste tolket aksjonen som en spøk, og ingen var i tvil om hvem gjerningsmennene var.

Lærerinnen tok det imidlertid tungt, selv om de etter hvert fikk ristet plankebiten vekk fra dørhåndtaket. Senere gikk det rykter om at hun var gravid og hadde fått hysterisk anfall og aborterte. I hvert fall ble hun sykmeldt. Da politiet kom, gikk det ikke mange 150

BOMBEN

| 73

minutter før saken var oppklart, selv om de først fulgte et blindspor opp til Velund gård på Øvre Tåsen, der kjenningen Andreas Knispel var sammen med en kamerat. Han hadde skulket skolen for å stelle hester. En annen patrulje kjørte rett bort til Ebbe, den antatte hovedmannen. Han hadde først gjemt seg under et kumlokk, men ble snart pågrepet og fraktet til politistasjonen ved Ullevål kino.

Der var Andreas, Ebbe og Terje godt kjent. Ofte ble guttene i strøket innbrakt bare fordi de hadde syklet uten lykt. Politimester Charles Nielsen, som regjerte der, var en vennlig mann fra Kristian­ sand som veiledet ungdom slik at pøbelstrekene ikke utviklet seg til kriminalitet. Han hadde en fast spalte i lokalavisen Akers­posten og var en hyggelig og pratsom lokal kjendis. De underordnede politikonstablene Fredheim og Rødtvedt var like godmodige, og guttene var på hils med dem alle.

På politistasjonen ville ikke Ebbe innrømme noe som helst, men det hjalp ikke. Han ble arrestert, og saken var så alvorlig at det bar rett til en fengselscelle i Møllergata 19. Der ble han sittende til dagen etter. Det ble et ubehagelig døgn, for det krydde av kakerlakker i cellen. Etter en natt med lite søvn konfronterte politiet ham med ugjendrivelige tekniske bevis, blant annet sagflis som stammet fra gjerdesprossen og funn i kjemilaboratoriet hans. Dessuten hadde Terje innrømmet sin deltakelse. Dermed ga Ebbe opp.

I Aftenpostens aftenutgave tirsdag 4. juni var bomben toppoppslag på førstesiden. Med oppslaget fulgte det et bilde av døren inn til kjemirommet. Rektor Lillesund uttalte til avisen at det dreide seg om «en særdeles ondskapsfull strek». Avisen opplyser også at den 17 år gamle gutten (uten å nevne Terjes navn) fikk gå hjem etter avhøret, mens 22-åringen ble satt i varetektsarrest natten over.

Dagen etter skrev avisen en énspalters oppfølger med følgende tittel: «Berg-elevene har tilstått. Løslatt av forhørsretten». Videre kan vi lese: «Den ene tilsto straks ‘attentatet’ og fikk gå, mens den andre nektet ethvert kjennskap til saken. Han ble fengslet for to dager. Da han hadde forlatt forhørsretten og skulle kjøres til varetektsarresten, bad han imidlertid om å få snakke med dommeren.

Det fikk han, og da tilstod han også. Rettens kjennelse ble omgjort, og han fikk også gå hjem.»

151

152

74 |

DEL I | TERJE 1940–1958

Straks saken ble kjent på universitetet, ble Ebbe innkalt til rektor, men han møtte ikke. Det hadde ingen hensikt; han visste at han ville bli utvist. Mentalt var han allerede på vei til USA, hvor han aktet å fullføre studiene.

Pushwagner mente Aftenposten hadde diktet opp store deler av saken: «Jeg tok ut gjerdesprossen i vår hage og kjøpte en Mikke Mus-maske i Rosenkrantz’ gate. Det var jeg alene som plasserte tåregassbomben inne i klasserommet. Bomben var en manndoms­ prøve for meg, en test på om jeg turte å gjøre det de tøffe guttene gjorde. Alle ventet på at jeg skulle gjøre noe spennende! ‘Hei, det er bare meg!’ sa jeg og tente lunta. Alle visste det var meg. Deretter gikk jeg opp til tavlen og skrev e=mc2 og gikk rolig ut.»

Pushwagner hevdet videre at det var han som kappet gjerde­ sprossen i riktig lengde og lagde et hakk i toppen med farens øks.

Både Ebbe og Pushwagner snakket om et hakk, mens rektor samme dag fortalte til Aftenposten at det var boret et hull. Pushwagner husket også at han hadde tatt på seg en Ready-lue, blå med hvit stripe, pluss masken, da han gikk inn i klasserommet.

«Etter eksplosjonen tok jeg strake luftveien over hagegjerdene hjem, og idet jeg kom frem, merket jeg røyklukt fra fars bråtebrann. I det samme hørte jeg sirenene fra politibiler fra politistasjonene på Ullevål, Tåsen og Smestad. Jeg skrek til faren min: ‘Gjem tyvegodset!’ Da gjemte far det jeg hadde stjålet i løvhaugen han akkurat hadde satt fyr på: forstørrelsesglasset jeg hadde rappet på Berg skole; doruller fra Tåsen skole; motorsykkeldeler; et Black and Decker verktøyskrin til tusenvis av kroner; bildeler; en forgasser fra Sverige, den hadde vi smuglet inn … Vi måtte lure politiet så de ikke fant noen ‘lik’. I løpet av sekunder var alt skjult i løvhaugen.»

Politiet avslørte aldri hvilken avansert tjuveradd Terje hadde rukket å bli. De så på ham som en ungdomspøbel som var forledet av den eldre Ebbe. De skjønte derfor heller ikke at pappa Fritjof kunne finne på å dekke over Terjes kriminalitet og faktisk hadde nytte av tjuvegodset, og at han sånn sett var å regne som heler og medsammensvoren. For både Ebbe og Terje var dette et av farens mest positive trekk. Alle tre var kompiser og sto last og brast når det gjaldt.

153

154

BOMBEN

| 75

Etter bombeaksjonen fikk guttene nye økenavn. Ebbe het «Den store bomber’n», og Terje «Den lille bomber’n». Begge bomberne forduftet fra Berg. Fra da av bodde Terje regelmessig hos moren på Nesodden, mens Ebbe avtjente verneplikt før han dro til USA. Hendelsen satte sitt preg på hele lokalsamfunnet og lot seg ikke glemme. Den lille bomberen var definitivt stemplet som avviker og outsider, en ungdomskriminell som voksne og barn regnet som redningsløst fortapt. Han var havnet på et skråplan som førte rett i fortapelsen. Ebbe var for lengst kategorisert som uhelbredelig kriminell og hadde flere bomber på samvittigheten. De to bomberne så lite til hverandre så lenge Ebbe var i USA, hvor han gjorde seg bemerket som et betydelig idrettstalent. Da han kom hjem, fortsatte imidlertid det vindskeive vennskapet.

155

156

Den første delen av sigøynerkonas spådom var åpenbart gått i oppfyllelse. Gutten hadde fått et vanskelig liv. Elsa håpet det verste var over, for etter sommerferien 1957 begynte sønnen i sin ­første jobb. Terje hadde fått ansettelse som volontør ved Bj. Kverneland reklame­byrå i Rådhusgata, og startet 1. august 1957. Byrået var eid og drevet av faren til Trond Kverneland. Med erfaring fra reklame­ bransjen regnet han med at det ville bli lettere å komme inn på Kunst- og håndverksskolen, som også hadde en reklamelinje. Han startet som bud og fikk etter hvert anledning til å gjøre noe satsog montasjearbeid. Terje likte sjefen, Bjarne Kverneland, som tok den sporty ungdommen med til hytta på Ringkollen for å hugge ved. Terje fikk også god kontakt med en eldre «professor­type» ved navn Lorentzen. Han var bud og gjorde forefallende arbeid. Dessuten var han en garvet misantrop og erfaren romanleser, en kombinasjon som falt i Terjes smak.

1. juni 1958 sluttet Terje Brofos i reklamebransjen og la hele barndommen bak seg. Han satset alt på en karriere som kunstner – og en permanent flukt fra den traurige virkeligheten.

157

158