Havørnens skrik

Karin Smirnoff

HAVØRNENS SKRIK

Oversatt av Lene Stokseth, MNO lene.stokseth.no

© Karin Smirnoff & Moggliden AB 2022 Utgitt etter avtale med Hedlund Agency

Norsk utgave: © 2023 Kagge Forlag AS

Originalens tittel: Havsörnens skrik Omslagsdesign: Miroslav Šokčić, Mono Studio AB Sats: Ingrid Goverud Ulstein Papir: Holmen Book Cream 80 g Boka er satt med: Adobe Caslon 11|14 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia

ISBN: 978-82-489-3150-8

Side 90 og 91, sitat fra «DÄR GÄDDAN SIMMAR», skrevet av Hooja og Mårdhund Side 5, gjendiktet av Gro Steinsland og Preben Meulengracht Sørensen, Pax Forlag 1999

Kagge Forlag AS

Tordenskiolds gate 2 0160 Oslo www.kagge.no

Ser hun annen gang jorden komme opp av havet, all tid grønn; fosser faller, flyr ørnen over, den som fanger fisk i fjellet. Voluspå, Edda

Renholderen ser på klokken. Det tar førtien sekunder fra han legger nye kjøttstykker på fôringsplassen til den første ørnen, en hunn, slår ned.

Han vet aldri nøyaktig hvor den kommer fra. Den kan sitte i et tre i nærheten. Eller sveve et par tusen meter ovenfor. Med en synsevne som er to hundre ganger bedre enn menneskets, zoomer den inn et bytte på flere kilometers avstand. Selv sitter han godt skjult rundt femti meter fra fôringsplassen og følger måltidet med kikkerten.

Godbit på elleve bokstaver. Ørnesnadder. Ømheten han føler for fuglene, er ikke faderlig kjærlighet, for hva vet han om det? Likevel kan han ikke annet enn å se på dem som barna sine. Han tenker på dem før han sovner. Med én gang han våkner. I alle nødvendige gjøremål, som å kløyve ved, lage mat eller tenne opp, tenker han på dem. Har de paret seg? Overlever ungene? Klarer de å finne nok mat? Overlever de vinteren? Jo. Med hans hjelp og et godt museår kommer de til å overleve vinteren.

Han drar knoken over øynene. Solen står høyere nå og varmer mot ryggen. Kanskje for siste gang denne høsten. Det gjør ingenting. Han har huset sitt i en avkrok av verden som folk har glemt. Eller – det er kanskje å ta for hardt i å kalle det hus. En tømmerhytte som har stått tom etter at de siste skogsarbeiderne forsvant i begynnelsen av sekstiårene og området ble klassifisert som reservat.

Terrenget er ulendt, med en blanding av urskog, tjern, myrer og fjell. Det går ingen ordentlig vei dit heller. Utenom dyretråk-

kene er det bare svake spor etter en eldre skogsvei som naturen er i ferd med å ta tilbake. Den eneste måten å ta seg dit på er til fots eller med en firehjuling, men da må man kunne veien. Det er en drøy mil til nærmeste hovedvei. Han beveger seg ikke lenger enn i en radius på høyst to kilometer rundt hytta. I begynnelsen merket han retningene med kvister for ikke å gå seg bort. På den måten fant han frem til en bekk der han kan fiske, vindfall der han kan hente ved, og lysninger der han kan fange fugl og småvilt.

Hytta er et fristed. Enkelt modernisert med et dieselaggregat som han bruker for å lade opp mobilen. Her er han ingen. En mann uten navn, bakgrunn eller fremtid. Han bare er. Tar hver dag som den kommer. Sovner tidlig. Våkner i grålysningen. Gjør det han må, uten å gruble over om det er riktig eller galt.

Det er risset inn årstall i tømmerveggene. Og navn. Budskap til fremtiden fra andre ensomme menn. Olof Persson 1881.

Lars Persson 1890. Sven-Erik Eskola 1910. Og så videre. Men ensomheten er jo relativ. Det kan gå måneder uten at han snakker med noen andre enn seg selv, fugler, trær eller til og med steiner. Likevel føler han seg mindre ensom enn noen gang. Det er som om barndommen har innhentet ham. Dag for dag nærmer han seg gutten som søker tilflukt i skogen. Han som lærer seg hvordan verden er bygd opp, ved å sitte dørgende stille og betrakte en orreleik om våren. Følge revehunnens omsorg for de voksende ungene, maurenes skiftarbeid i tua eller barkbillens ferd gjennom granen.

Gutten har en far. En storvokst jævel med armer som rekker overalt. Gutten har en mor. Henne er det ingen som regner med. Gutten har en bror. Løp, sier han når faren kommer hjem, og gutten løper til skogs.

Han fanger en stålorm. Da den mister halen, fanger han den igjen. Trekker kniven ut av sliren, skjærer hodet av kroppen, og alt blir stille. Han er stillheten.

Gutten legger ormen på en stein. Lener seg mot en granstamme og tørker knivbladet mot buksa. Skraper det mot en negl. Det ligger en frihet i kniveggen. Den kan ingen ta fra ham. Enda en ørn nærmer seg. Det er en ung hann. Den har verken fått den kjønnsmodne hannens hvite magefjær eller gule nebb ennå. Antagelig en fjoråring. Høyst to år, noterer han i en skrivebok. Det er uvanlig, men det hender av og til at unge ørner blir værende på fødestedet fremfor å dra sørover, skriver han også. Mulig defekt eller sykdom. Spørsmålstegn. Hold oppsikt. Utropstegn.

Hunnen er så opptatt at hun ikke bryr seg om å markere da den unge hannen, som først har kretset rundt kjøttet, våger seg ned. Nå er det mest beinrester igjen. Hun lar ham holde på. De river og sliter til festene glipper og senene glir ned i strupen som spagetti.

I løpet av noen minutter er dagens høydepunkt over. Han pakker ned skriveboken og termosen i ryggsekken. Trekker geværremmen over skulderen og åler seg ut fra gjemmestedet. Høyrebeinet vil som vanlig ikke henge med. Han må vri det i riktig retning. Veien hjem går langs et dyretråkk. Bjørk, or og selje har mistet bladene allerede. Han rasker med seg en neve tyttebær og skjærer grimaser av det bittersøte. Lukten av kjøttrestene som ligger i en plasttønne med lokk, er også bittersøt. Godt kamuflert under en gran, men likevel. Han burde tømt alt på fôringsplassen i samme slengen, men det klarer han ikke. Stunden med ørnene betyr alt. Det er for dem han puster, spiser, sover og driter. Han kommer til å gå dit igjen i morgen. Telefonen ringer. Det er bare én som har nummeret hans. Det er bare én han ringer til selv.

«Ja», sier han. «Jo. I morgen formiddag. Greit.»

Morgenen er kaldere enn vanlig. Han legger på et par ekstra vedkubber og varmer hendene rundt en kaffekopp. Han må komme i gang snart hvis han skal rekke ut til landeveien. Det

kan skje ting underveis. Firehjulingen kan gå i stykker. Bakken kan være for myrlendt.

Han går de første kilometerne til stedet der han av sikkerhetsmessige grunner har gjemt firehjulingen. Hvis noen mot formodning skulle finne den, er det umulig å koble den til hytta eller ham.

Han speider etter havørn mens han går. Et av reirene ligger i samme retning, men det er ingen fugl å se. Synd. Det ville gitt ham en god følelse å leve på. Ikke for at han gruer seg, men likevel. En havørn er et tegn. Et godt tegn.

Vel fremme børster han granbaret av maskinen, legger ryggsekken i kassen foran og kjører mot møteplassen.

Bakken holder, alt går som planlagt. Han har ti minutter til gode da han kommer frem, og han venter, godt skjult fra veien, før han kjører frem til bommen og snur firehjulingen i retning hytta.

Bilen står der allerede. Det er alltid samme person som kommer med leveransen. Renholderen kjenner ham som leverandøren. Leverandøren kjenner ham som renholderen. De kjenner ikke hverandre. Utveksler bare et og annet ord.

«Hvem tar du ordrer fra?» spør han.

Svaret beroliger ham. Jo kortere kjede, desto færre lenker.

Denne gangen har han bedt om visse forsyninger. En flaske whisky og litt ferskvarer. Og som vanlig dagsaviser. Han stuer det ned i kassen og går tilbake til bilen.

Leverandøren trekker kroppen ut fra baksetet. En kvinne. Det er uvanlig. Hun er bakbundet, med en hette over hodet. Under hetten vet han at munnen er teipet igjen.

«Gjør hva du vil med henne», sier leverandøren, «du har frie tøyler.»

Hva han vil, så lenge han gjør jobben sin.

Menneskene som kommer i hans vei, har fortjent sin skjebne. Så langt er samvittigheten hans ren. Han er ingen lystmorder

eller psykopat, selv om omverdenen antagelig ville mene at han dreper på impuls.

De har en avtale. Så lenge de holder sin del av den, gjør han også det.

«Hva er det hun har gjort?» spør han for en gangs skyld. Kanskje fordi det er en kvinne. Kanskje fordi leverandøren er den første han har snakket med på lenge.

«Det samme gamle», sier leverandøren. «Jeg vet ikke mer.» Renholderen tror ham. At han vet så pass mye forundrer ham, og ikke bare det. Det skremmer ham.

Han setter seg på firehjulingen og får hjelp til å plassere kroppen foran seg. Kropp høres bedre ut enn kvinne.

«Fest stroppen også», sier han. «Ikke sant, søta? Vi vil jo ikke at du skal falle av.»

Han løfter hånden i en hilsen og kjører mot hytta. Mens han kamuflerer maskinen, står kroppen bundet til et tre. Den er ikke helt lydløs. Den klynker liksom lavt, som en syk katt. Syke katter bør avlives. Fremdeles ingen havørner i sikte.

«Nå går vi», sier han og skubber kroppen foran seg. Han konstaterer at den ikke har like god kondis som ham. Det siste stykket sparker han den i hasene for at føttene skal bevege seg. Han pleier aldri å ta kropper med seg inn i hytta. Dette er et unntak. Knuffer den ned på sengen og setter seg på en stol. «Først fornøyelse, og så jobb, synes du ikke?» spør han kroppen. «Og kanskje fyre litt mer. Eller hva sier du? Er det kaldt her inne?»

Katten klynker. Selv blir han hard. En kvinne er en kvinne. Han skreller av kroppens bukse og truse. Det er alltid like spennende å se hva som skjuler seg under fillene. Det er en ganske ung kropp. Kanskje tjuefem. Maks førti. Alder spiller ingen rolle.

Han har egentlig tenkt å ta det rolig, bare nye utsikten, for å si det sånn, men kåtheten overvinner tålmodigheten. Han

river av et stykke plastfolie – faen vet hva slags dritt hun bærer på – surrer plasten noen runder rundt ereksjonen og retter på kroppen så den ligger i perfekt penetreringsstilling.

«Du kan få bli i hytta i noen dager, så vi kan kose oss», sier han og fomler som en jomfru på konfirmasjonsleir. Får den ikke inn engang før det går for ham.

Da pusten har roet seg og begjæret har sluknet, ser han at kroppen har tisset på seg.

Tisset i sengen hans. Det avgjør saken.

«Slutt på kosen», sier han, knepper igjen buksa og gjør kroppen klar for avgang.

Kroppen kan nesten ikke gå. Den vil svime av, derfor går han ikke så langt bort som han hadde tenkt. Binder den til et tre for andre gang denne dagen, og løsner strikken på tøyposen som han oppbevarer våpenet i.

Han ser på den vakre tingesten. Skrur på lyddemperen og holder pistolen med begge hender, som en helliggjørelse av den kommende gjerningen.

Mjau. Nå trenger ikke pus å lide mer.

De har sittet i en kald bil i over en time og ventet på tegn til at huset er tomt.

Bilen står parkert et stykke inn på en avkjøringsvei ned mot elven. En låve skjuler den fra huset, og samtidig har de god oversikt over hvem som kjører inn og ut. Først kjørte kvinnen med barnet i baksetet, og nå passerer han også.

Det er ikke første gang de sitter her.

Hver gang de drar tilbake til sentrum med uforrettet ærend, puster Svala ut, selv om hun blir satt av et godt stykke utenfor Gasskas og må gå hjem. Hjem til Mammamärta. Hjem til forsvunne Mammamärta i Tjädervägen, der mormor har flyttet inn i stedet.

Det er ikke noe galt med henne. Hun gjør sånt som Mammamärtaer aldri gjør. Lager mat, rydder og fyller leiligheten med småprat. Det er rutine. Mammamärtaen forsvinner iblant og kommer tilbake etter noen dager uten å si hvor hun har vært, men denne gangen er det annerledes. Det er snart en måned siden hun trakk håndvesken over skulderen, kysset Svala på hodet og sa jeg kommer straks tilbake, skal bare kjøpe sigg.

Svala har sagt at mormor ikke får røre noe på rommet hennes. Verken rydde eller samle sammen skittentøy når hun er på skolen. Rommet er det eneste urørte stedet. Når hun legger seg på sengeteppet med sebrastriper, er Mammamärta der igjen. Sitter på skrivebordsstolen hennes og liksomretter en lekse. Stryker henne over håret og sier: «Når jeg får lønn, skal vi finne på noe morsomt.»

Morsomt kan være å dra til Arjeplog og bo på vandrerhjem.

Morsomt er som oftest en pizza på Buongiorno. De har en importert baker fra Napoli. Mammamärta vedder på at han er fra Syria.

«Drit i det», sier Svala, «jeg tar en Vegetariana.»

Osten er varm. Brenner mot ganen. Svala får en ekstra cola. Mammamärta et ekstra glass vin. Hun er på sitt beste etter det første glasset og noen slurker til. Fleiper om menneskene rundt dem. Forteller ting som skjedde for lenge siden. Om lappgubben som kommer inn på en restaurant og bestiller rype. Stikker pekefingeren opp i ryperumpa og påstår at han kan si hvor fuglen ble skutt. Kanskje i Arvidsjaur. Hun husker ikke helt. Men da Svala følger opp historien, blir Mammamärta sint. Øynene blir enda smalere enn vanlig da hun griper tak i Svalas hånd og klemmer til: «Du er same. Ikke en jævla lapp. Ikke glem det. Du skal være stolt av opphavet ditt.»

Som er hva da? En forsvunnet mor, en død far. En mormor med hjertekrampe. Ingen søsken eller nære slektninger. I hvert fall ingen som vil vite av henne.

«Bortsett fra Lisbeth, da», sier mormor.

«Hvem søren er Lisbeth?»

«Lisbeth Salander. Halvsøsteren til faren din.»

«Det er ingen som har sagt noe om henne før.»

«Moren din vil ikke ha noe å gjøre med Niedermannslekten», sier mormor. «Det kan man forstå.»

«Hvorfor det?» spør Svala, men får ikke noe ordentlig svar.

«Det er så lenge siden, ingenting å snakke om», sier mormor og signaliserer at samtalen er over. I stedet trekker hun pekefingeren langs linjene i håndflaten hennes.

«Du kommer til å få et langt liv», sier hun. «Minst tre barn. Det er et avbrudd et sted. Etter det blir alt bra.»

Svala føler på seg at avbruddet har kommet allerede. Høsten

har tatt fyr. Hun vil male flammene. Et øye kan oppfatte over ti millioner nyanser. Hun vil legge dem som penselstrøk rundt et blad.

Hun vet ikke hva typene i forsetet heter, men hun aner hvem som ligger bak det hele: Bonuspeder. Den ubrukelige ste-en hennes. Hun ville aldri finne på å legge til endelsen -pappa eller -far.

Selv om han ikke har bodd sammen med dem på noen år, lurer han som en glupsk gjedde i sivet. Særlig den siste tiden, etter at Mammamärtaen forsvant.

Kjerringa på sosialen har sagt at Svala må forberede seg på at hun kan være død.

«Av hva da», spør Svala.

«Moren din hadde jo sine problemer.»

«Moren min har ikke forsvunnet frivillig.»

«Det er ikke alltid man vet alt om foreldrene sine.»

«Nei, du gjør kanskje ikke det.»

Det smeller i fordøra. Bakdøra åpnes. Hun får selskap.

«Er du redd?» spør han.

«Nei», svarer hun.

«Gjør det vondt?» spør han og vrir armen hennes rundt. «Nei», svarer hun igjen.

Han aker seg nærmere, legger armen rundt ryggen hennes og trekker henne inntil seg.

«Synd at vi har så dårlig tid. Jeg kjenner på meg at du er god til både det ene og det andre. Litt tynn, bare», sier han og klemmer rundt skulderen, «men riktig så søt.»

Med den andre hånden trykker han til rundt haken hennes og vrir ansiktet mot sitt. Hun gjør sitt beste for ikke å møte blikket hans.

«Nå vet du hva som skjer hvis du mislykkes», sier han og gjør

tegnet for halshogging. Hun holder pusten for å slippe lukten av ånden hans. I likhet med Peder og alle de ekle kompisene hans lukter han en blanding av upussede tenner, ammoniakk og røyk.

Hjertet tikker. Det er jo bra. Hun skal ikke dø på en så ynkelig måte som Mammamärta. I hvert fall ikke uten motstand.

Hun er kanskje maktesløs, men hun har to fordeler. Den nest beste er at ingenting gjør vondt. De kan slå eller brenne henne som de vil. Knekke en arm eller brekke et bein uten at hun fortrekker en mine. Selv ikke strupetak er ubehagelig.

Det beste med henne kan hun ikke forklare, det bare er der. Som at hun kan svare før spørsmålet er stilt.

«Du har ikke fått øynene dine for å se», sier Mammamärtaen. «Du har fått dem fordi du ser.»

Det har ikke blitt to brus på Buongiorni hver dag. Hun har jobbet like hardt for pizzaskorpene som Stor-Stina gjorde da hun ble vist frem for publikum i sin tid.

Se her, Christina er 218 centimeter allerede og vokser fremdeles.

Se her, slå Svala i Rubiks kube, og vinn en tusenlapp.

Svala taper aldri, men det største showet dreier seg om noe helt annet.

Pizzeriaen ser ikke ut som vanlige pizzeriaer med kunstige bueganger av gips og summende bruskjøleskap. Buongiorno har amerikansk mafia som tema. Innrammede bilder av Al Capone, Johnny Torrio, Lucky Luciano, Joe Masseria og andre gangstere henger på veggene sammen med filmbilder, klær og gamle plomberte våpen.

I en krok står det et pengeskap, men det brukes til tallerkener og bestikk i stedet for penger og diamanter.

Det er Bonuspeder som får ideen. Den eneste gaven han noen gang har gitt Svala, er nettopp et pengeskap. Det er ikke stort, men tungt. Fremfor alt er det låst.

«Jeg vet ikke hva det inneholder», sier han, «men hvis du klarer å knekke koden, får du beholde det som er der.»

Hun er ti år og vet at han lyver, men klarer likevel ikke å la være å prøve. Det er noe med fingrene hennes, og det er noe med hjernen. Tallene flimrer som kuler i et tombolaspill. Det er sånn hun ser det. Eller føler det. Det må noen forsøk til før hun får orden på informasjonen. Bonuspeder står utålmodig og venter ved siden av henne.

Da hun kjenner at koden er blitt riktig, snur hun seg mot Bonuspeder og sier nei, det går ikke. Jeg vet ikke hvordan jeg skal gjøre det.

Nå kan hva som helst skje. Han kan bli sint og skrike ting til henne. Det er det vanligste. Han kan slå til henne. Det gjør han ikke så ofte nå lenger. Eller så kan han smelle igjen døra etter seg så lampen i gangen slår opp i taket.

Hun sitter stille og lytter. Når hun har forsikret seg om at han faktisk har forlatt leiligheten, åpner hun døra til pengeskapet på gløtt.

Det inneholder penger. Mer penger enn hun noen gang har sett. Men da hun sitter og teller femhundrelapper, står han plutselig der.

På dette tidspunktet har han skjønt at fysisk vold ikke biter på Svala. Det gjør ikke vondt nok. Det gjør desto vondere på Mammamärtaen.

«Du skjønner sikkert at jeg må straffe deg», sier han. «Det hjelper ikke å holde for ørene.»

Den morsomme pengeskapideen på pizzeriaen får han et par år senere.

Gjestene velger kode, og Svala knekker den. Av og til får hun en slant å legge i sin egen lomme. Eller driks som unngår Bonuspeders griske blikk. Pengene gjemmer hun inni apen som sitter på sengen med rufsete pels. Spretter opp sømmen, graver ut litt skumgummi og syr den sammen igjen.

Ja, hva faen hadde han forventet? Etter den tredje meldingen om at toget til Sundsvall, Umeå, Luleå og Kiruna med avgangstid 18.11 er forsinket, og at ny avgangstid beregnes til 19.34, slår Mikael Blomkvist seg ned på Luzette og bestiller en øl.

En stund på sentralstasjonen kunne vanligvis vært avkoblende. Sitte i sin egen boble. Se folk strømme forbi. Men ikke i kveld. Han er for trøtt til å interessere seg for omverdenen. Trøtt av forskjellige grunner, de fleste av dem er velkjente. For mye jobb. For mye mas på jobben. Sene netter, for lite søvn og en deadline som faktisk er død.

Alltid dette Millennium. Damen over alle damer. Hun som bestandig trekker det lengste strået i kampen mot familie, venner og kjærester. Nå som hun er død, må han spørre seg om det var verdt det. Ja. Et uforbeholdent ja. Millennium er luften han puster inn. Blodet som renner i årene hans. Alle kan jo ikke være perfekte ektefeller og familiefedre. Noen, blant annet han, må fortelle de perfekte ektefellene og familiefedrene hvordan det egentlig står til utenfor de velrakede villainnkjørslene deres.

Nettopp derfor er det så ubegripelig at alt er over. Ondskapen, urettferdighetene, ja, hele dritten har det samme grepet på samfunnet, men ingen orker å bry seg. De kommer hjem etter en sen dag på kontoret, skjenker seg en whisky, sjekker e-post, spiser middag, spiller padel og går og legger seg. I den jævla boblen lever de fleste han kjenner. De er stresset av livet sitt. Orker bare å bry seg om sine nærmeste, i beste fall. Det er rett og slett ute å være rettferdighetens tjenestemann.

Han skroller nedover i samtalelisten. Fortsatt ikke en lyd fra Erika Berger. Eller fra noen andre i redaksjonen. Mikael Blomkvist er ikke ensom, men han føler seg ensom. Det er nytt.

Da han har drukket opp ølen, går han bort til kiosken. Kjøper med seg et krus kaffe og Morning Star. Blir sittende og lese en artikkel om et britisk gruveselskaps forsøk på å etablere seg i Norrbotten. Det tar en stund før han reagerer på stemmen. «Mikael! Hei, Mikael.»

Han kikker opp. Det er søsteren hans. Annika. «Hva gjør du her, er ikke du i Åre?»

«Jeg var det, men så skjedde det noe på jobben som gjorde at jeg måtte ta toget tilbake. Jeg kom nå nettopp. Du, da? Venter du på noen?»

«Toget er forsinket», sier han. «Jeg har tenkt å dra opp litt tidligere. Dere kommer vel i bryllupet?»

«Resten av la famiglia kommer i hvert fall», sier hun. «Jeg må dra opp senere. Jeg har jo ikke engang truffet forloveden til Pernilla.»

«Det er det vel ingen som har. Har det skjedd noe spesielt?»

«Nei», svarer hun. «Eller jo. Men jeg kan ikke snakke om det.»

«Kom igjen», sier han. «Noe kan du vel si.»

«Æsj. Det er bare en politiker som har rotet det til.»

Han venter på en fortsettelse som ikke kommer. Og siden han kjenner søsteren sin, vet han at ingen kan få henne til å snakke hvis hun har bestemt seg for å holde tett.

«Du ville passet som spion», sier han.

«Ja vel?» ler hun. «Hvorfor akkurat spion?»

«Du ville holdt tett selv om du ble torturert», sier han.

I stillhet betrakter de mannen som passerer med eiendelene sine i en handlevogn. Det er noe galt med ryggen hans. Handlevognen fungerer som rullator også.

«Visste du at vaktene sender ut alle som sover på benkene, én time hver natt, når det skal rengjøres her?» sier Annika. «Tenk deg hvor lang den timen må føles. Det er forresten for jævlig at samfunnet ikke kan hoste opp boliger til de hjemløse», fortsetter hun. «Noen sitter her bare fordi de har betalingsanmerkninger. Mens andre selvfølgelig …»

«Hvilken politiker er det?» avbryter Mikael.

«Gi deg», sier hun og klemmer ham. «Du får nok vite det via pressen. Hils Pernilla», og så får hun det plutselig travelt.

Det er noen minutter til avgang da han bukserer kofferten inn i kupeen. Han angrer allerede på at han ikke kostet på seg en førsteklassebillett, eller i det minste en sovekupé for tre. I oppredningskaoset, der seks mannfolk skal få orden på sengetøyet, slenger han kofferten opp i den midterste køya, tar med seg skuldervesken og går gjennom krengende vogner til restaurantvognen. Han kjøper en øl og et smørbrød og sikter seg inn på en sitteplass som noen snapper før ham.

«Det var da som faen», sier han høyt og kjenner en hånd som trekker ham i jakkeermet.

«Du kan sitte her. Vi deler kupé», sier en mann som han kjenner igjen fra oppredningskaoset. Han som bød på en dram. Mikael takket nei. Litt unødig bryskt for å holde ham på avstand.

«IB», sier han og rekker frem hånden.

«MB», svarer Mikael, skreller av plasten rundt smørbrødet og spør om han skal langt, i håp om at han skal av allerede i Gävle.

«Boden», svarer han og løfter glasset. «Hvor skal du?»

Satans vanskelig sted å huske. Rälsbyn, Finnbyn, Storbyn … Älvsbyn.

«Til Älvsbyn. Datteren min skal gifte seg. Hun har møtt en gutt fra Gasskas. En mann fra Gasskas», korrigerer han. Henry Salo ser ikke ut som en gutt.

«Hvis du skal til Gasskas, burde du også kunne gå av i Boden», sier IB. «Det er nærmest. Skinnebussen går direkte.»

«Jeg får skyss fra Älvsbyn», sier Mikael og gjør seg opptatt med mobilen.

Det er skrevet mye om hans vordende svigersønn Henry Salo. Kommunalråd i Gasskas. Relativt ny sådan. En som smiler på alle bilder og virker populær. Ja, ja, det er hennes valg. Han er sikkert grei. Ser flott ut. Litt for flott, kanskje. Ikke for at det er noe galt med Pernilla, tvert imot, og det er ikke ansiktet til Salo som plager ham, men oppsynet, eller rettere sagt kroppsspråket. Det at han sørger for å havne i forgrunnen på alle bilder, uansett om han gratulerer en ungdom med et stipend eller innvier en park.

Han er flink med Lukas. Det sier hun hver gang de snakkes. Og han svarer alltid jeg tror deg. Men når de legger på, føles det motsatt. Gutten. Barnebarnet hans. Mikael har knapt truffet ham etter at han ble født. Inntil i sommer.

Først sier han nei, jeg har ikke tid til å ta meg av et barn, men Pernilla står på sitt.

«Jeg har nesten aldri bedt deg om noe», sier hun.

Det er sant. Han har aldri vært særlig engasjert i datteren sin. Det kommer alltid noe i veien. «I veien» er nesten alltid Millennium. Så da Pernilla ber ham om å ta seg av gutten i et par uker fordi hun skal på et kurs i Skåne og Salo er på konferanse i Helsingfors, sier han nei med én gang. Det går ikke. Han har ikke tid. Deadline neste torsdag. Er ikke vant med barn.

Likevel blir Lukas satt av i Sandhamn, og Pernilla tar den ventende båten tilbake til byen.

To uker sener klemmer han en gutt som helst vil bli værende hos ham. Eller kanskje det er han som vil beholde gutten. Det kommer til å bli tomt. Han har tatt plass. Trengt unna den seige dysterheten som har sittet som influensa i kroppen de siste

månedene. Bare gjennom å være et barn som følger sitt umiddelbare behov for å stå opp tidlig til en ny dag full av muligheter. Livslyst, Micke Blomkvist. Det kunne du trenge mer av.

«Vi ses snart igjen», sier han til gutten, og «vent!». Tar av seg halskjedet han selv fikk for lenge siden av sin egen morfar og har gått med siden: et kors, et anker og et hjerte på et enkelt sølvkjede, og henger det rundt halsen til Lukas.

«Nå er det ditt», sier han. «Det beskytter mot det meste.» Guttens svar henger igjen fremdeles: «Men ikke mot alt.»

Mikael skroller i nyhetsstrømmen til Gaskassen. Også et navn på en avis, tenker han og smiler av overskriftene. Førskolen Älgen selger perlebrett. Pengene skal gå til Ukraina. Tap mot Björklöven. Målvakten utvist. En bister Salo på VIP-tribunen med andre bistre menn rundt seg. Kommunepamper. Kalles de fortsatt det? Menn med stor betydning for stedet og sitt eget beste.

Så fester han seg ved en overskrift han nettopp har lest. Ikke i Gaskasssen, men i den andre: MIMER MINING NÆR DRIFTSTILLATELSE.

Salos blide fjes på det minste bildet. Protesterende mennesker med plakater på det største.

«Kjenner du til dette her», sier Mikael og holder opp bildet.

«Selvfølgelig», svarer IB. «Faren min jobbet i gruven, i likhet med de fleste andre menn i Gasskas. Fjellet skulle bli et nytt Kirunavaara, men malmen tok slutt allerede på syttitallet, og hullet ble fylt med vann. De brydde seg ikke engang med å berge maskinene.»

«Hvorfor vil de åpne den igjen?»

«Det er ikke meningen at de skal åpne den gamle gruven igjen. Engelskmennene prøveborer i et område noen kilometer unna, der de vil anlegge et dagbrudd. Hittil har fylkeskommunen sagt nei, og det er fullt forståelig. Innsjøer vil bli ødelagt, drikkevannet fra Gasskasälven risikerer å bli forurenset og

reineierne må vike unna, som vanlig. Men som alltid når store penger står på spill, aksepteres ikke et avslag. Nå har de visst stokket om på folk i fylkeskommunen, og Mimer har fått positive tilbakemeldinger.»

«Så enkelt kan det gjøres», kommenterer Mikael. «Gasskas er det rene gangsterreiret, hvis du ikke visste det», sier IB. «Eller rettere sagt Gasskas kommune.» Han tar noen slurker, tørket skummet fra skjegget og drikker igjen. «Et satans rævhøl for lykkejegere», legger han til, raper et par ganger, tømmer flasken og åpner neste. «Kommunen sier ja og amen til det meste, og gruven er ikke det eneste som står på tapetet. Neste prosjekt er Europas største vindkraftpark, hvordan i helvete det skal gå til. Den skal bli flere mil i omkrets, mer eller mindre som et industriområde.»

Mikael Blomkvist smiler. Malmö er et rævhøl. Stockholm også. Men Gasskas med sine noen og tjue tusen innbyggere er vel mer som sauefjøset i paradis til sammenligning.

«Hvorfor nettopp Gasskas?» spør han.

«God strømforsyning», svarer IB. «Kommuner med stabil og billig strøm er verdensmarkedets herskere, hvis du ikke visste det. Listen over utenlandske selskaper som vil etablere seg i kommunen, er lang.»

«Ja, jo, men det må da være bra for Norrland at folk får jobb?»

«Det er tydelig å høre at du er sørfra. Dere lever visst fremdeles med myten om at folk fra Norrland må flytte sørover for å få jobb. Det er ganske bra med arbeidsplasser. Mange steder er det flere ledige jobber enn arbeidskraft. Dessuten er det ikke innbyggerne som får nyte godt av det hvis Gasskasgruven åpnes, men underbetalt arbeidskraft østfra og stockholmere som ukependler og aldri melder flytting til kommunen», mumler IB og flytter blikket til landskapet som farer forbi.

Mikael benytter sjansen til å ta frem Macen og åpne skjermen som en passe høy barriere mellom dem.

Den siste utgaven av Millennium har nettopp kommet ut, og ikke bare den siste så langt, men den aller siste. Han åpner pdf-en og stirrer på den svarthvite førstesiden som verken har bilder eller reklame. Som en førsteside fra 1939, og det er tilsiktet. Litt tekst og én overskrift: EN EPOKE ER OVER, MEN KRIGEN FORTSETTER.

Kan man kalle 20 år en epoke? Antagelig, men til slutt gikk det ikke mer. Selv Mikael Blomkvist måtte innse det.

En papiravis går i graven og gjenoppstår som en podd. En podd! Han kan ikke si ordet uten å frese. Det skrevne ordet er passé. Nå skal alle snakke i munnen på hverandre, ham selv inkludert. Man kan bli trøtt av mindre.

Du er blitt gammel, Mikael. Det var det hun sa. Gammel og sta som en geitebukk. Det er ikke meningen at vi bare skal podde. Vi skal blogge og vlogge også.

Og hva svarte han? Jo, at hun som er en gammel søye selv, burde skjønne at sosiale medier aldri kan erstatte den skikkelige journalistikken. Hva i helvete er det du mener? Skjønner du ikke hvor jævla patetisk du er? Det er kids som podder. Narsissistiske tjueåringer som snakker om sminke og spiseforstyrrelser.

De har ikke snakket med hverandre etter det. Han kommer ikke til å være den som gir lyd fra seg først, det skal hun ha veldig klart for seg.

«Vær så god», sier IB. Han har hentet et par øl til og rekker den ene til Mikael. «Drikk godt, så blir det lettere å sove.»

«Helvetes oppkobling», banner Mikael og dunker fingeren mot tasten.

«Unnskyld meg, men det er Norrlandstoget du sitter på», sier IB. «Her er det ikke noe wifi.»

Mikael legger bort datamaskinen og skal til å reise seg da mannen åpner munnen igjen.

«Det skjer merkelige ting i Gasskas også», sier han. «Folk forsvinner. Menn går ut for å hente avisen, og kommer aldri

hjem igjen. Gutter går på skolen, og …» Han fullfører ikke setningen.

«Det er vel ikke direkte uvanlig. Nittifem prosent av alle forsvinninger er visst frivillige.»

«Kanskje det», svarer IB, «men hva med de siste fem?»

De ser på hverandre over ølen.

«Jeg vet ikke», sier Mikael til slutt, «hva tror du?»

«Penger. Alt handler om penger. Hvordan man skaffer dem. Bruker dem. Forøker dem. Gjemmer dem. Skylder dem. Driter seg ut. Skylder enda mer. Forsvinner.»

«Er det stoff du snakker om nå,» sier Mikael.

«Ikke bare det», svarer han, «selv om Gasskas begynner å ligne Järfälla. Ungene knarker seg i hjel, og politiet står hjelpeløse.»

«Trist», sier Mikael og svelger de siste lunkne øldråpene.

«Det kommer til å bli verre, tro meg», fortsetter IB. «Når kapitalen flytter nordover, kommer bermen etter. Vi har fått en MC-gjeng dit allerede. Direkteimportert fra Stockholm.»

«Hells Angels?» spør Mikael.

«Nei, de heter noe annet, men det er også bibelsk. Abbadon, Gehenna, Hades …»

«Svavelsjö?»

«Ja, det var det.»

Mikael begynner å skjønne at fyren kanskje har rett med hensyn til Gasskas. Svavelsjö MC, det var som faen. De burde vært utslettet for lengst. Han googler navnet på mobilen. Den siste nyheten er fra i sommer. PÅ MOTORSYKKEL FOR BARNEKREFTFONDET.

«De er noen smarte jævler», sier IB. «De kjørte kortesje gjennom bygda og tok betalt for en rundtur. Kommunen toppet hver krone med det dobbelte. De fikk inn 140 000 som de ga til inntekt for kreftrammede barn. Er det ikke søtt?»

«Ja, det kan du trygt si», sier Mikael og prøver å zoome inn på ansiktene deres.

«Hva jobber du med?» spør han.

«Ingenting. Jeg har vært pensjonist i et par år.»

«Og før det?»

«Psykolog. De siste 20 årene i Säpo.»

«Hva gjør en psykolog der?»

«Litt forskjellig», svarer han svevende. «Mest gjerningsmannprofiler.»

Mikael vet hvor snakkesalig sikkerhetspolitiet pleier å være: ikke i det hele tatt. IB er intet unntak, men han prøver å grave litt likevel. Det får han ingenting igjen for.

«Etter at jeg gikk av med pensjon, traff jeg en dame i Uppsala. Du kan vel si at vi er særboere.»

Så blir det ikke sagt mer enn god natt, hyggelig å treffes og takk for ølen.

Det har vært en lang dag. Enda lengre dager skal komme. Mikael beholder klærne på. Slukker lyset med én gang og lukker øynene. Ikke for at han tror han skal klare å sovne. Likevel har han kanskje sovet da Säpo-IB trekker igjen døra til kupeen og klatrer opp til køya over hans.

«Er du våken», sier han. Mikael vet ikke om han skal svare, men sier likevel «Mmm, jeg er visst det».

«Jeg har en datter», sier han. «Vi pleier å fiske om sommeren og jakte rype om vinteren. Hun har alltid vært pappas jente. Liker å jobbe med hendene. Var bare femten da hun fikk sommerjobb på møbelsnekkerverkstedet.»

«Ja vel, det høres jo bra ut», sier Mikael nøytralt, i håp om å få en slutt på familienarsissismen.

«Ikke for at det er noe galt med broren hennes, men Malin har noe spesielt. Hun er … Hva skal jeg si? Godhjertet. Hun må ha blitt tvunget inn i noe jævelskap bare fordi hun ville være snill. Fra den ene dagen til den andre ble hun forandret. Ga blaffen i skolen selv om det bare var ett semester igjen til hun var ferdig på videregående. Sluttet å treffe venner. Ville ikke si

hva det var, ikke engang til broren sin. Dro til Luleå eller Kalix. Ringte iblant og trengte skyss hjem. Jeg prøvde å sette hardt mot hardt. Syntes hun fikk finne ut av det selv. Da hun ikke kom hjem, var jeg våken i flere netter. Ringte henne, etterlyste henne, lette der jeg kunne. Fikk henne tilbake i noen dager før hun forsvant igjen. Etter et par uker kom det et kort fra Stockholm. Har det bra, skrev hun. Kommer tilbake når jeg er klar. Så hørte jeg ikke noe fra henne på lenge før hun plutselig dukket opp i Gasskas igjen. Skrev seg inn på voksengym for å gjøre seg ferdig med videregående. Begynte med hockey igjen og ble sitt gamle jeg.»

Mannen blir stille. Til og med snorkelydene rundt dem opphører. Lapplandspilen brøler som et villdyr gjennom natten, og til slutt spør Mikael: «Hva skjedde?»

«Hun forsvant. Det er to år siden. Ingen har hørt noe siden da. Ikke et spor, før i går. Politiet ringte. En jeger hadde funnet levninger av et menneske. De tror det kan være Malin. Jeg er på vei dit for å avlegge en DNA-prøve.»