Knut Lindh
Hvem drepte Jan Wiborg?
Š 2014 Kagge Forlag AS Design: Bolt Designstudio / Anita Myhrvold Layout: Dag Brekke | akzidenz as Papir: Holmen Book Cream 70g, 1,8, 1/1 Boka er satt med: Sabon 11/14 Trykk og innbinding: Bookwell AB ISBN: 978-82-489-1521-8 Kagge Forlag AS Stortingsg. 12 0161 Oslo www.kagge.no Forfatteren har mottatt støtte fra stiftelsen Fritt Ord.
Amerikanerne har sitt Kennedy-mord. Svenskene sitt Palme-drap. Vi har Gardermoen. Dagbladet, 6.11.1999
Innhold Forord Av Daniel Wiborg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 9 Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 13 «Selvmordet» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 17 Tåke . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 24 Eksperter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 35 Etterspill . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 45 Mistillit . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 55 Etterforskningen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 68 Polite warnings . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 72 Spekulasjoner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 84 Dokumentmappen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 89 Eiendeler . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 93 Det lukkede rom . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 98 Håndgemeng . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 104 Vitnene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 107 Vindusruten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 114
Vitneforklaringer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 118 Løse tråder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 122 Ingen obduksjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 127 Selvmord eller drap? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 131 Tåkelegging . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 139 Takk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 148 Sluttnoter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 151 Personregister . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 163 Vedlegg 1 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 167 Vedlegg 2 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 178
Forord
Av Daniel Wiborg
Lørdag morgen 25. september 1999 fikk jeg vite at min far, Jan Fredrik Wiborg, hadde dødd noen år tidligere. Han hadde falt fra rommet sitt i fjerde etasje på et hotell i København 21. juni 1994. Tilsynelatende døde han under mystiske omstendigheter. Før han gikk bort, hadde min far gjennomført en gransk ning av metodene som var blitt brukt for å måle vær- og siktforholdene på den prosjekterte flyplassen på Hurum. Hans analyser avslørte at det hadde vært feil ved kalibreringen av instrumentene, og at vedtak derfor var blitt fattet på sviktende grunnlag. I sin kamp for å få fram sannheten, ble han stemplet som en urostifter. For meg ble denne lørdagen den tristeste dagen i mitt liv. Jeg hadde alltid et håp om å få se far igjen etter mine foreldres dype konflikt om hvem som skulle ha omsorgen for meg. Jeg vet at det også var hans største ønske å få se meg 9
igjen. Men nå følte jeg en smertefull frustrasjon over ikke å ha blitt informert om denne tragiske hendelsen da den skjedde, og jeg har spurte meg selv om hvordan det var mulig ikke å finne meg i 1994. På det tidspunktet studerte jeg jo i Brussel og hadde hatt oppholdstillatelse i Belgia i mange år. Jeg fikk ikke mer etter far enn det minimum loven krever, men jeg har mange vakre minner fra barneårene sammen med ham. Jeg husker ham som en sjenerøs, intelligent, sterk og ærlig mann. Og jeg vet at alle hans slektninger og venner verdsatte ham for disse egenskapene. Far var utdannet sivilingeniør ved Eidgenössische Technische Hochschule i Zürich, det verdensberømte sveitsiske universitetet for teknologi og naturvitenskap, hvor talentfulle mennesker som Albert Einstein, Wernher von Braun og John von Neumann studerte. Han hadde mer enn 20 års erfaring som ingeniør fra både norske og internasjonale selskaper. Han jobbet innen forskjellige fagområder, men hovedsakelig spesialiserte han seg på systemsikkerhet og kvalitetssikring. I dag, 20 år senere, sitter vi fortsatt igjen med mange ubesvarte spørsmål om hans død. Hvorfor skulle han reise til København for å møte meg, som han ikke hadde noen avtale med? Hva skjedde den natten? Hvorfor knuste han vinduet når det ville ha vært så mye enklere å frigjøre låsemekanismen? Hvordan ble klærne hans våte og skitne? Hvorfor ble det ikke foretatt obduksjon? Hvorfor ble han gravlagt så raskt uten at noen brydde seg med å bringe klarhet i de mystiske omstendighetene rundt hans død? Hvorfor var det så mange motstridende vitneutsagn? Etter mitt syn viser omstendighetene ved hans død at han ikke begikk selvmord eller var utsatt for noen ulykke. Jeg vet at far var deprimert til tider, slik mange av oss kan være. Men det er åpenbart for meg at teoriene om sinnssykdom og 10
selvmord ble valgt for å få saken raskt og enkelt ut av verden. Dessuten er disse teoriene en krenkelse av min far. De føles også urettferdige mot meg, siden det ikke er slik jeg vil at folk skal huske ham. Det er takket være Knut Lindhs bok at vi er blitt gjort kjent med alle de urimelige påstandene, uklarhetene og svakhetene ved den etterfølgende granskingen og rapportene – og ikke minst granskernes tydelige mangel på objektivitet. Mitt håp er at denne boken vil bidra til å få fram sannheten om Jan Fredrik Wiborg gjennom en uavhengig og grundig utredning, og at rettferdigheten til slutt vil skje fyllest. Det fortjener en mann hvis eneste feilgrep var å hevde sannheten.
Innledning Den 4. april 2000 vedtok Stortinget å nedsette en granskningskommisjon som skulle foreta en bred gjennomgang av planleggingen og utbyggingen av den nye hovedflyplassen på Gardermoen, og jusprofessor Eivind Smith ble oppnevnt som kommisjonens leder. Ett av forholdene som skulle granskes var sivilingeniør Jan Fredrik Wiborgs* mystiske dødsfall i København seks år tidligere. I kommisjonens rapport, som ble overlevert Stortingets presidentskap 1. mars 2001, heter det: «Vårt samfunn – og vårt demokrati – kan vanskelig tåle at påstander om drap eller lignende forhold i statens eller andre maktsentras interesse får versere uten at noen forsøker å bringe sannheten for dagen.»1 Forfatteren av denne boken hevder ikke at staten eller andre maktsentra har begått «drap eller lignende forhold». Boken handler om Jan Wiborgs tragiske dødsfall, bare noen *
Senere i boken oftest kalt bare Jan Wiborg.
13
dager etter at han hevdet å kunne bevise at politikerne ble ført bak lyset da Stortinget vedtok å legge Østlandets nye hovedflyplass til Gardermoen, og at han visste hvem som sto bak.2 Beslutningen vakte oppsikt fordi Stortinget med dette omgjorde sitt opprinnelige vedtak om å legge flyplassen til Hurum. Årsaken til snuoperasjonen var at Meteorologisk institutts målinger viste at det var mer tåke på Hurum enn på Gardermoen.3 Jan Wiborg falt ut av vinduet fra rommet sitt i fjerde etasje på Hotel Cabinn i sentrum av København 21. juni 1994. Dansk politi slo umiddelbart fast at han hadde begått selvmord. Det ble ikke foretatt noen teknisk etterforskning, verken på Wiborgs rom eller utenfor hotellet, og hotellets gjester ble ikke avhørt. Også legen som undersøkte Wiborg umiddelbart etter at han ble brakt til Fredriksberg Hospital, oppga selvmord som dødsårsak. Liket ble ikke obdusert, og dansk politi etterforsket aldri saken som et mistenkelig dødsfall. Nesten syv år senere slo også Smith-kommisjonen fast at Jan Wiborg begikk selvmord. Etter å ha lest rapporten og dens underlagsdokumenter, som har vært hemmeligstemplet i ti år, vil jeg hevde at påstanden om at Wiborg tok sitt eget liv er basert på spekulasjoner. Sakens fakta viser derimot at han ble drept. I kommisjonsrapportens innledning heter det: «Den såkalte «Wiborg-saken» er i det alt vesentlige et produkt av løse rykter og spekulasjoner. Nå bør Jan F. Wiborgs minne – og Wiborgs familie – få fred.» Kommisjonen skriver dette til tross for at Wiborgs familie gjentatte ganger oppfordret norske og danske myndigheter til å etterforske saken. Etter at kommisjonens rapport ble offentliggjort, skrev Jan Wiborgs eneste barn, Daniel Wiborg, et brev til «Whom it 14
may concern»: «Jeg vil med dette informere alle berørte parter at deler av Kommisjonens rapport om min fars liv og død, etter min mening, i stor grad er subjektiv, urettferdig, til tider til og med ærekrenkende og høyst ufullstendige.»4 Jan Wiborg var ikke politisk interessert, og han ønsket ikke å blande seg inn i striden om hvor den nye hovedflyplassen skulle ligge. Han skulle bare foreta en teknisk gjennomgang av tåkemålingene på Hurum. Da han kom fram til at målingene var feil, ble det avgjørende for ham å få myndighetene til å forstå at Stortinget var ført bak lyset i flyplassaken. Wiborg ble en varsler som få ville lytte til. Han ble latterliggjort i Stortingets samferdselskomité, og senere tegnet Smithkommisjonen et bilde av ham som paranoid og suicidal. Jan Wiborg kan ikke bringes tilbake til live, og Østlandets hovedflyplass kommer til å bli liggende på Gardermoen i overskuelig fremtid. Jeg har skrevet denne boken for at Smith-kommisjonens rapport ikke skal bli stående igjen som sannheten om Jan Wiborg. Oslo, 21. juni 2014 Knut Lindh
«Selvmordet» Arkivar Ole Bech Knudsen ble vekket av et kraftig dunk tidlig om morgenen den 21. juni 1994. Han hadde tilbrakt natten på Cabinn, et trestjernes lavprishotell ikke langt fra Søerne i sentrum av København. Lyden som hadde revet ham ut av søvnen, kom fra et sted i hotellet, det følte han seg sikker på. Bech Knudsen så på klokken, som viste 06.00. Et øyeblikk senere hørte han glass som singlet og falt mot bakken. Han sto opp og gikk bort til vinduet og kikket ut. Det var glasskår på brosteinen utenfor. Arkivarens første tanke var at det hadde brutt ut brann i hotellet, og et øyeblikk ble han ble stående og lytte etter brannalarmen. Men alt var stille, så han la seg igjen og sov videre. Ole Bech Knudsen hadde bestilt telefonvekking kvelden før, og klokken 06.45 ringte telefonen som avtalt. Han sto opp og gikk inn på badet for å barbere seg. Et kvarter senere hørte han et nytt dunk. Nå var han ikke i tvil om at lyden 17
kom fra et sted utenfor hotellet, så for annen gang denne morgenen kikket han ut av hotellvinduet. Først trodde han at det var en madrass som lå på bakken i bakgården, men ved nærmere ettersyn så han at det var en naken mann. Han lå på ryggen med hodet mot hotellets grunnmur, og med bena vendt skrått bakover. Ole Bech Knudsen, som hadde rom i første etasje, løp ut i resepsjonen, der resepsjonisten, Helle Westermann, allerede hadde begynt å sjekke ut gjester. Knudsen sa at en mann hadde falt ut av et vindu, og ba resepsjonisten ringe etter sykebil. Westermann ropte til sin kollega, Søren Greve, at han måtte tilkalle ambulanse. Greve gjorde som han ble bedt om, og Helle Westermann løp ut i bakgården, der hun så en mann ligge livløs på ryggen. Synet av den maltrakterte kroppen skremte henne fra å gå helt bort til ham. I stedet skyndte hun seg tilbake til resepsjonen. Kort etter kom ambulansen, som ble dirigert inn i bakgården av Søren Greve. Birte Jensen, som bodde i en leilighet i murgården på skrått overfor Hotel Cabinn, var også tidlig oppe denne morgenen. Da hun ved syvtiden hengte opp noen BH-er til tørk i kjøkkenvinduet, så hun en mann sitte i vinduskarmen i et av hotellrommene i fjerde etasje. Overkroppen hans var naken, og ryggen vendte ut mot gårdsplassen. Han holdt fast i vinduskarmen med den ene hånden. Slik satt han i minst fem minutter mens Birte Jensen holdt på med sitt i leiligheten. Det slo henne ikke at mannen var i fare. Med jevne mellomrom kastet hun et blikk over mot hotellet, og plutselig så hun at mannens hode og overkropp beveget seg inn i hotellrommet. Kort etter kom overkroppen ut av vinduet igjen. Hun fikk inntrykk av at mannen prøvde å
18