hytta
II
III
hytta
IV
MARIANNE E. LIEN
SIMONE ABRAM
FIRE VEGGER RUNDT EN DRØM
© 2019 Kagge Forlag AS Bokdesign: Terese Moe Leiner Foto: Alle foto er tatt av Haakon Harriss, unntatt bildene på s. 31 (nederst), s. 127, s. 143: Simone Abram; s. 15 (nederst), s. 20, s. 21 (nederst), s. 23, s.36, s. 52, s. 54, s. 64, s. 66 (øverst), s. 73, s. 79, s. 104, s. 112, s. 163 (øverst til venstre), s. 174, s. 182: Marianne Lien; s. 53, s. 76: Privat; s. 75, s. 87, s. 132: Erik Poulsson; s. 190-191: Hans Hamran Papir: Munken Pure 130 g Boka er satt med Lyon Text 10,5 | 14,2 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia ISBN: 978-82-489-2328-2
Kagge Forlag AS Tordenskiolds gate 2 0160 Oslo www.kagge.no
Takk til Tove Mikkonen for utlån av klokkestrengen som er avbildet på forsiden. Marianne Lien har mottatt støtte fra Det faglitterære fond
innhold INNLEDNING 7
«DET ER DEN DRAUMEN»
37
SAMBRUK, SAMVÆR OG S AMEIE
63
Å BLI SLEKT
93
HVEM SKAL ARVE HYTTA?
121
HYTTA ER IKKE SOM HJEMME
149
TING, TAP OG FORSONING
173
TAKK 199 NOTER 201
−−−−−−−−−−−
2
−−−−−−−−−−−−−−− 3 −−−−−−−−−−−−−−−
4
−−−−−−−−−−−−−−− 5 −−−−−−−−−−−−−−−
6
−−−−−−−−−−−−−−− 7 −−−−−−−−−−−−−−−
8
Innledning
denne boka er til deg som har – eller en gang har hatt – et forhold til en hytte. Den er til deg som eier en hytte. Den er til deg som bruker en hytte som du ennå ikke eier, og den er til deg som ikke lenger eier den hytta du en gang har brukt. Den er til dere som drømmer om en hytte, men også til alle dere som priser dere lykkelig over å være ferdig med hytter og alt det fører med seg, av ansvar, arbeid og uklare eierskapsforhold. Og sist, men ikke minst er den til deg som lurer på hvorfor i all verden folk i Norge er så opptatt av hyttene sine. Men boka handler ikke om hytter i seg selv. Den handler ikke om hytter slik de framstår i de glansede hyttemagasinene, med rause plattinger og store vindusflater mot en åpen kystlinje innrammet av svaberg. Den handler ikke om rustikke interiører og smårutete vinduer i tre lags glass mot vinterkulda utenfor, ei heller om de omstridte hyttepalassene, infrastrukturen eller inngrepene i verneområdenes grensesoner, og den handler overhodet ikke om toalettløsninger for hytter med unik beliggenhet langt utenfor allfarvei. Denne boka handler derimot om alt det andre, det som ikke kommer til syne i hyttemagasinenes interiørbilder, det uhåndgripelige som gjør at hytta blir så viktig, selv når markedsverdien er lav og den bare brukes tre ganger i året. Den handler om hvorfor norske hytter både samler og splitter slekt og familie, og i verste fall gir opphav til bitre familiefeider som varer livet ut. Den handler om menneskene og minnene. Den handler om hvordan hele ens liv kan samles i én eneste utsikt eller en nedslitt hyttestol. Den handler om hvem som arver hytta og hvorfor. Den handler om hvordan slekt og familie skaper liv i en hytte, men også om hvordan slekt
7
8
hytta
−−−−−−−−−−−−−−− 7 −−−−−−−−−−−−−−−
og familie i seg selv skapes nettopp her: forfedre som «sitter i veggene»; barnebarn som kommer til; svigerbarn som kanskje – eller kanskje ikke – finner seg til rette. Og det jevnlige strevet med vedlikehold av vegger som må beises, og vinduskarmer som slites ned av vær og vind. For hytta er ikke bare en bygning. Det er som om hytta er en del av familien. En vi er glad i, og kanskje litt lei av. En som har fulgt oss lenge, og som også har et forhold til hvert av våre søsken, våre foreldre og våre egne barn. En som inviterer til rekreasjon og hvile, men som også stiller krav: Har du tatt vare på meg? Har du egentlig sjekket hvordan det står til, med råte, med taket, med pipa, og husket du å stenge av vannet før du dro? Men la oss begynne med begynnelsen.
6
Begynnelsen
−−−−−−−−−−−−−−− 5 −−−−−−−−−−−−−−−
Her ender vi ferden ved solfallskjær, for fremtiden akter vi friste. Bygge arnen for slægten her og så får det bære så lenge det bær, Gud signe vår ætt til det siste. Inskripsjon på peishyllen på slektshytta Solli, anno 1900
2
−−−−−−−−−−−−−−− 3 −−−−−−−−−−−−−−−
4
Første gang jeg traff tremenningene mine, var på Solli. Det var sommer, og fremmede voksne snakket til meg med en selvfølgelighet som gjorde meg usikker. Mors kusiner, hennes tanter og onkler, ja alle var der. Jeg var sjenert og kunne ikke huske å ha sett dem før. Hytta var gammel og gedigen, med to etasjer og mange soverom. Broren min, moren min og jeg sov i det ene, og om dagen lekte vi med de andre barna på tunet. Det var ingen som bodde der på ordentlig. Ingen var gjester heller. Vi bare var der, sammen. Senere fikk vi vår egen hytte, Litebu. En 40 kvadratmeters tømmerhytte ved tregrensa som gjenspeilet familien på fire, med mor og far på hver sin sofabenk i peisestua og to barn i køyeseng på kammerset. Men også der dukket slekta opp. Kusiner fra Kongsberg hadde hytte like ved. Slektninger fra Oslo kom på overnatting med babyer som sov i slag benken, mens foreldrene deres sov på madrasser på gulvet. I årene som fulgte, ble hytta stadig større. Snart kunne vi ha med både venner og kjærester, og det ble etter hvert soveplass nok til både barn og besteforeldre.
−−−−−−−−−−−
8
−−−−−−−−−−−−−−− 9 −−−−−−−−−−−−−−− 10 −−−−−−−−−−−−−− B = B −−−−−−−−−−−−−− 12 −−−−−−−−−−−−−− C = C −−−−−−−−−−−−−−
Det var hit jeg tok med Simone en vinterhelg i mars, min antropolog- kollega fra Sheffield i England som hadde lært seg norsk, og som var mer enn middels interessert i norsk hytteliv. Simone er også ganske god på ski og glad i å gå tur, og slik er hun blitt en del av den utvidede hyttefamilien vår, med jevnlige hilsener i hytteboka. Dette var starten på vårt samarbeidsprosjekt – hun med blikket utenfra, og jeg med blikket innenfra; hun med de underligste spørsmål, og jeg stort sett svar skyldig. Hvorfor har du særeie på hytta? kunne hun spørre. Og hvorfor er du ikke lenger på hytta som morfaren din bygget? Hvorfor er det viktig for deg at hyttene blir i familien? Hva skjer med stesønnen din når Litebu skal overtas av barna? Og hva er egentlig familie for deg? Som antropologer er vi vant til å stille spørsmål ved det hverdagslige. Vi leter etter kulturelle mønstre og stiller spørsmål ved det andre synes er selvsagt. Kultur kan være vanskelig å sette ord på, for kultur er simpelthen det som bare er, selvfølgelig og åpenbart inntil en nysgjerrig utlending begynner å spørre hvorfor. Vi ble fort enige om at svarene vi søkte, ikke kunne besvares gjennom min familiehistorie. Vi måtte undersøke mer, og derfor søkte vi Norges forskningsråd om finansiering til et forskningsprosjekt. Vi kom fram til en tittel: Materialising Kinship; Cycles of Life At The Norwegian «hytte» (ordet
14 −−−−−−−−−−−−− M = M −−−−−−−−−−−−−
9
16
hytta
«hytte» kan nemlig ikke oversettes til engelsk), eller på norsk: «Materialiseringer av slektskap: livssyklus på norske hytter». Det er nemlig det som er kjernen i prosjektet vårt: hytter, slektskap og familie.
Fra hytte til hytte: feltarbeid og foto-etnografi Denne boka er et resultat1 av vår felles reise – en reise gjennom norske fjell- og fjordlandskap, til hyttene og menneskene deres. Vi har besøkt hytter fra Hvaler til Helgelandskysten, fra Kirkenes til Kragerø, og på kryss og tvers gjennom dalfører mellom Rondane og Voss. Vi har snakket med hyttefolk om hva hytta betyr for slekt og for familie, om minner og drømmer, og om det som en gang var. Vi har møtt hytter der «tiden står stille», og hytter der nesten alt er nytt. Vi har besøkt oppussingsprosjekt, og steder der råten arbeider i det skjulte. Vi har studert underlige gjenstander på vegger, som ingen vet hva er, men som heller ingen våger å kaste, og hyttebøker med avdødes formaninger til neste generasjon. Sammen med fotografen vår har vi utforsket hytter fra mange vink ler, til ulike årstider og noen ganger også med ulike folk til stede. Fotografiene er ikke først og fremst bilder av hytter eller mennesker. I stedet har vi lagt vekt på å fange det som gjør hytter levende for folk, eller det som gjør at folk kjenner seg rolige, glade, slitne eller levende når de er på hytta. I ord og bilder har vi forsøkt å skape et uttrykk for de mange ulike tingene som knytter folk og hytter sammen over tid. Hyttene rommer mange slags materialiseringer av slektskap. De er konkrete manifestasjoner av familiers drømmer om å være sammen, og de hegner om minner om sommerferier da det nesten bare var sol. Forholdet til en svigerfar, en tante eller en bror kan på hytta få sitt uttrykk i en gammel loslitt lusekofte på en knagg ved peisen, og ikles en svigerdatter som respektfullt bærer hyttearven videre. Slik blir hyttene også et sted der vi kan lære mer om betydningen av slektskap og familie i Norge, akkurat nå. De historiene vi har valgt å fortelle her, belyser folks ulike erfaringer ved hytteliv i Norge. Det er fortellinger om typiske dilemmaer og familiekonstellasjoner som flere kan kjenne seg igjen i, samtidig som de belyser noen iboende motsetninger knyttet til hytter, slektskap og familie i Norge i dag. Alle fortellingene i denne boka er sanne, samtidig som sannheten alltid er mer kompleks, og andre bøker kunne følgelig fortalt andre histo-
10
−−−−−−−−−−−−−−− 9 −−−−−−−−−−−−−−− 10 −−−−−−−−−−−−−− B = B −−−−−−−−−−−−−− 12 −−−−−−−−−−−−−− C = C −−−−−−−−−−−−−−
rier. Utvalget er hentet fra vårt pågående arbeid med et større etnografisk materiale,2 og vi har snakket med flere mennesker enn dem som det refereres til her. Noen av personene i historiene er gjengitt med korrekte navn og gjenkjennelige fotografier. Andre personer er anonymisert.3 Med fokus på hytter handler fortellingene i denne boka mest om dem som har, eller nylig har hatt, tilgang til en hytte. Den andre halvparten, som ikke har tilgang til hytte, har kanskje noen av de samme erfaringene når det gjelder arv, slekt og familie, og slik kan denne fortellingen ha relevans for flere. Mange deler også interessen for friluftsliv. Samtidig har de kanskje andre erfaringer med hytter, andre måter å skape et sted for familie og slekt på, eller kjenne tilhørighet, enn det som beskrives her.
14 −−−−−−−−−−−−− M = M −−−−−−−−−−−−−
11
16