I krig og ensomhet by Kagge Forlag

SVEIN TORE BERGESTUEN

I KRIG OG ENSOMHET Krigsfotografen Harald Henden

Omslagsdesign: Terese Moe Leiner Sats: akzidenz as | Dag Brekke Omslagsillustrasjon: Jam Grarup Papir: 80 g Munken Print Cream 1,8 Boka er satt med Lyon 11,5/14,5 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia ISBN: 978-82-489-2252-0

Kagge Forlag AS Tordenskiolds gate 2 0160 Oslo www.kagge.no

Forsats: Fra Afghanistan 2010. Norske soldater fra mentorstyrken OMLT4 er sammen med afghanske soldater på vei til en operasjon i det nordlige Afghanistan. Kolonnen stopper for å sjekke veien videre; dagen før ble det meldt om nylig utplasserte vei bomber langs denne ruten. Ettersats: Bildet «Kjærtegn» er fra Sierra Leone. Borgerkrigen i landet var en av de mest brutale som noen gang har funnet sted i Afrika. Tusenvis av mennesker fikk kuttet av armer og ben. Enkelte fikk også tungen skåret av. Dette ble Årets bilde i 2000. Bildet vant også førstepris i World Press Photo.

Forfatteren har fått støtte fra Fritt Ord og Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening til arbeidet med denne boka.

«The photographers not only record history, they help change the course of history.» – James Nachtwey

FORORD BILDER KAN FORANDRE VERDEN. Og det er gjerne frosne øye-

blikk av krig og katastrofer som bærer i seg nettopp den kraften. Bilder som forandrer vår oppfatning, våre holdninger, og som kan føre til endring. Det kan være bildet av en liten gutt i Sudan som ikke lenger ligner på et barn, fordi den lille kroppen har skrumpet helt inn. Eller bildet av en mor i Afghanistan som skriker ut sin sorg når de graver frem hennes nyfødte i bomberuinene. Eller bildet av niåringen i Vietnam som kommer løpende naken og desperat mot fotografen, og som tydelig ikke forstår hvorfor hele kroppen hennes står i brann. Det er kanskje først når vi eksponeres for brutaliteten og jævelskapen at vi har en liten mulighet til å forstå den. Krigsfotografen Harald Henden ser alt dette, og tar bilder av det. På den måten gir han oss muligheten til å forholde oss til en verden utenfor. Første gang jeg så Harald Hendens fotografier, ble jeg nysgjerrig på hva som skal til for å kapsle det øyeblikket som beveger og forandrer. Som journalist har jeg naturligvis alltid vært opptatt av den gode historien. Men det tok tid før jeg forsto at hele den historien kan ligge i ett eneste bilde. I tillegg til mange lange samtaler med Harald, har jeg har intervjuet kilder i inn- og utland for å forstå hvorfor noen vil være krigsfotograf, og hva som skal til for å bli blant de beste. Jeg har også snakket med de samme kildene for å begripe hvem Harald Henden er, og hva han har bidratt til. Hvorfor snakker journalister, redaktører og fotografer om denne mannen med så stor begeistring og

respekt? Som om han er noe mer enn bare en fotojournalist på utenriksavdelingen i VG. Harald lever alene. Han deler ikke livet med noen, og han ble aldri pappa, selv om han egentlig ønsket det. Fotojournalisten ofret en normal tilværelse for å leve et liv det er vanskelig for oss andre å forstå. Samtidig risikerer han det livet for å dokumentere verdens grusomheter. Han har gjort det i snart 30 år. Han har selv tatt valgene, uten at han nødvendigvis har valgt sitt liv. Hvorfor i himmelens navn gjør han dette? Hva er det som driver ham? Hva gjør det med et menneske å være vitne til så mye ubegripelig ondskap? Hvordan er det å ikke kunne dele opplevelsene med noen som står en helt nær? Og hvordan klarer han å ta så vakre bilder av en så grotesk virkelighet? Boka er også fortellingen om en helt spesiell jobb, og hvordan yrket har utviklet seg de tre tiårene Henden har holdt på. Fra provisorisk mørkeromsfremkalling på små hotellbad, postgang og levering med fly, til digital og øyeblikkelig overføring fra krigen, til redaksjon og publikasjon. Til sist er boka et forsøk på å forklare hvilken betydning denne dokumentasjonen har for hvordan vi ser og forstår verden. Jeg beskriver et utvalg av hendelser slik Harald Henden og andre personer opplevde dem, hva de tenkte og hva de gjorde. Den forteller ikke nødvendigvis hele sannheten. Eventuelle feil og unøyaktigheter står forfatteren ene og alene ansvarlig for. Tusen takk til Harald Henden, som egentlig ikke ville ha noen bok skrevet om seg, men som da han gikk med på det, ga mer av seg selv enn jeg turte å håpe på. Takk til Haralds venner og kolleger i verden. Takk til forlaget. Takk til Fritt Ord og Faglitterær forfatterforening for avgjørende støtte. Mest av alt, takk til Mariann. Svein Tore Bergestuen Asker, 10. august 2018

Innhold FORORD side 7 PROLOG side 11 ULENDT TERRENG side 13 DU STORE VERDEN side 23 OPERATION DESERT STORM side 33 KRIG I HJERTET side 47 DEN GLEMTE KRIGEN side 61 KRIGSFOTOGRAFENE side 67 SULT side 79 PALESTINA side 87 KRIGEN MOT TERROR side 99 OPERATION IRAQI FREEDOM – DEL 1 side 107 OPERATION IRAQI FREEDOM – DEL 2 side 119 I FRITT FALL side 129 SERENA side 135 SKUDDENE I NORD-IRAK side 153 HJEMME ALENE side 161 EPILOG side 175 KILDER side 179

PROLOG Ajiep, Bahr el Ghazal, Sør-Sudan 1998 Det er for sent. Det er ingenting i verden som kan redde den lille gutten som ligger på jordgulvet og puster sakte. Saktere. Som et eldgammelt menneske i en kropp som har gjort sitt. Bare 100 år yngre. Hjertet stopper snart. Det er bare minutter, sekunder igjen før livet er over. Harald Henden løfter Nikon-kameraet sitt. Han fikk lov av moren da han kom inn i den lille stråhytta. Nå ligger hun rett ut på magen, med ansiktet ned på en stråmatte og hamrer knyttnevene i jordgulvet så støvet virvler opp og treffer sollyset. Hun skriker ut sorgen. I det lengste håpet hun at hjelpen skulle komme tidsnok til å redde hennes eneste barn, Manon på ett år og seks måneder. Det gjorde den ikke. Det er ingen hjelp å få. Dette er nemlig ikke bare hungersnød. Sult er et masseødeleggelsesvåpen i en stadig voksende borgerkrig i Sør-Sudan, den verste konflikten i Afrika. Krigen kjempes av menn, kvinnene voldtas, og barna dør. Idet Harald tar sitt siste bilde av gutten, puster han ikke lenger.

ULENDT TERRENG DA HARALD KOM TIL en langt tryggere verden på Porsgrunn

Lutherske Sykehus i november 1960, ble han én av 3,5 millioner nordmenn – samme år som kong Olav erklærte fjernsynet for åpnet, John F. Kennedy ble valgt til president i USA og Jonas Gahr Støre ble født i Oslo. Den blyge gutten hadde ikke så mange venner på Østsiden barneskole. Det var ikke det at han ble mobbet og sto i et hjørne og hang med geipen. Det var heller en naturlig konsekvens av at han viste mer interesse for fag enn for folk. Spesielt naturfag. Når han ikke kom så lett i kontakt med medelever, ble skolearbeidet enda viktigere. Begge deler ble selvforsterkende. Han likte å pusle med sitt, som det påbygde kjemisettet. Det luktet stort sett brent i den mørke kjelleren i Jønholtdalen som lignet mer og mer på et laboratorium. Selv etter gjentatte, mislykkede eksperiment var tiåringen like fullt overbevist om at vitenskapen var veien og målet. Kanskje var det mystikken og røyken fra Herøya som forsterket ambisjonen. Porsgrunns store industristolthet ble større for hvert eneste år på 1960-tallet, et par steinkast unna barndomshjemmet. Han kunne kjenne lukten idet han gikk ut av døra i Grønliveien, på vei til skolen. Eimen av norsk industriell historie. Et land i fart, på god vei til velferd og velstand. Moren og faren møttes under krigen, i Hennebygda i Nordfjord, men flyttet til Porsgrunn. De fikk først en datter, halvannet år før Harald. Faren fikk jobb i et rørleggerfirma. Mor jobbet på kontor.

I takt med Norges utvikling og velstand flyttet de fleste av Haralds klassekamerater over i eneboliger oppover veien. Men ikke Henden-familien. De ble boende i den lille leiligheten i Grønliveien og hadde lite av alt. Søndagsturer kostet ikke penger, så dem ble det mange av. Om det var Guds frie natur, den friske lufta, timene uten at noen sa noe, vet han ikke, men Harald likte det. Interessen for tur skulle utvikle seg til en lidenskap for friluftsliv. Den eneste arven fra far til sønn. For smell og røyk fra feilslåtte eksperiment i kjelleren var likevel ingenting mot helgebråket i overetasjen. Harald var redd, men mest på mammas vegne. Til slutt ble mor og barn enige om å ta toget til Bergen og la far bli igjen i Porsgrunn. Harald var 14 år og så seg aldri tilbake.

Vestland, Vestland På Krokeide i Fana utenfor Bergen ble den lille familien møtt av mors bror. En barnløs onkel som Harald så opp til og som gjorde det han kunne for å hjelpe familien på plass den første tiden i Bergen. Mor fikk jobb på kontor i en lokal gullsmedforretning, der hun tok seg av regnskap og lønninger. Hun tok seg av alt annet også, inkludert en gammel pleietrengende mor. Harald beundret henne for alt hun gjorde, alt hun ofret, alt hun tålte. Harald leste mye og lenge. I det hele tatt tok han skolearbeidet svært seriøst, og resultatet var oppsiktsvekkende. Da han gikk ut av ungdomsskolen, kunne mamma skrive under på en karakterbok som nærmest lyste mot henne. Det var bare S-er. Ja, og en M, i gym. Var det starten på en akademisk karriere, akkurat som onkelen hadde, som jobbet på universitetsbiblioteket og hadde embetseksamen i naturvitenskap? Interessen for det samme ble i hvert fall ikke mindre med et slikt forbilde. Etter hvert flyttet familien fra Fana i sør til den voksende bydelen Åsane nord for Bergen, og Harald begynte på realfagslinja. Selv om sekseren i kjemi vitnet om en gutt som fortsatt tok skolen 14

på alvor, hang han mer og mer med nye venner etter skolen. Han begynte på karate og graderte til lilla belte med økt selvtillit. Men han savnet søndagsturene og naturen. Hva var vel da bedre enn å møte Hilde i Bergen Røde Kors Hjelpekorps. Hun elsket både tur og natur. De var begge frivillige i korpset. Hilde og Harald lærte førstehjelp sammen, klatret sammen, dro på redningsaksjoner sammen og dro hjem sammen. Lars Kilevold sang «Livet er for kjipt» på radioen, men han kunne bare sitte der og være sur, for 1981 sto i kjærlighetens tegn. Det året giftet Prince Charles seg med Lady Diana, og Harald håpet dette året også var starten på hans eget eventyr. Men etter et par år reiste Hilde til Rena på distriktshøgskole på den andre siden av fjellet. Hvorfor skulle hun absolutt dit? Avstandsforhold varer jo ikke. Nedtrykt, men fortsatt villig til å kjempe, lånte Harald bil av en kompis og kjørte 53 mil i kjærlighetens navn. Forgjeves. Han kom tilbake til Bergen, deprimert og avvist. Nå var det Bonnie Tyler som var på radioen med «Total Eclipse of the Heart».

Vertikalt Etter at broen over til Sotra kom i 1972, økte aktiviteten på klatrefeltene i havgapet utenfor Bergen. Det ble opptakten til Bergen Klatreklubb, som ble stiftet i 1978. Men det var først på 1980-tallet de virkelig vanskelige rutene ble gått, da boltene ble vanligere, og den hvite kalken ble brukt for å få bedre friksjon. Kalken avsatte hvite fingermerker i fjellet, og den ekstreme tolkningen av klatreregel #1 – sporløs ferdsel i fjellet – ble utfordret. I mange klatremiljøer på denne tiden ble det kranglet så kilene fløy om kalk var god stil. Haralds interesse for stein var sterk både på dagtid og i helgene. Studier i geofysikk og geologi ga kunnskap om granitt, gneis og kvartsitt, mens de steinharde knausene på Sotra var velegnet for klippeklatring. Gjennom Røde Kors hadde han fått øynene opp for fjellet. Harald reiste ut til kysten alene, men kom hjem til sentrum 15

sammen med gode klatrekompiser. Klatremiljøet i Bergen på 1980-tallet var lite, sammensveiset og godt. Harald pushet grenser og merket at kalken hjalp ham videre. Han argumenterte sterkt for liberalisering og utvikling, og mot konservatisme og gretne gubber. Harald var i støtet og klatret hardt. Ikke bare på lave klipper, men i store vegger. Men på ett tidspunkt seiret klatreambisjonene over klatreerfaringen. Han ble med til selveste Trollveggen i Romsdalen. Det skulle han ikke ha gjort. Harald angret. Han var livredd, men han sa det ikke til resten av taulaget. Hva skulle han si? Det var jo ingen vei tilbake. 500 meter rett ned. Eneste veien var opp. Også den 500 meter. Den var til gjengjeld loddrett. Hva faen gjorde han her? Fem år etter første fribestigningen av Svenskeruta i Trollveggen var det fortsatt bare en håndfull klatrere som hadde lykkes i å komme seg opp denne groteske veggen. Flere klatrere hadde omkommet i forsøket. Her satt Harald Henden på en usedvanlig liten hylle og angret. Han var fjellklatrer, og det var ingenting i veien med klatreferdighetene, men han skulle selvsagt aldri ha klatret denne storveggen. Dette trollet. Han hadde ikke kontroll. Han var ikke godt nok forberedt. Risikoen var for stor. Han burde skjønt tegninga allerede da han mistet posen med kalk som skulle knytes rundt livet. Hvis han overlevde dette, skulle han ikke utsette seg for slik fare igjen, det lovet han seg selv.

Klatrefotografen Samtidig som turene ble flere og mer spektakulære, ble hobbyfotografens motiver bedre og bedre. Harald hadde nemlig ikke bare med seg klatresko, sele, kiler, tau og hjelm. Han hadde alltid med seg et Nikkormat-kamera. Det var billigversjonen av de mer kjente Nikon-kameraene. Han forsøkte først å vinne kameraet i et veddemål mot en klatrekompis om hvorvidt Harald ville klare å slutte å røyke. Harald røyker fortsatt. Da måtte han i stedet kjøpe det – et Nikkormat FT3, produsert i Japan. Et mekanisk kamera, med fjærer, gir og spak. 16

Det var særlig de vertikale bevegelsene som utfordret både klatreren og fotografen Harald. Han var den første som tok noe annet enn «rumpebilder», altså bilder av klatrere i veggen, tatt fra bakken. Noen ganger reiste han til Sotra bare for å ta bilder, og tok alltid med ekstra tau når han klatret. Han firte seg ned fra toppen for å ta bilder av Sotra-klatrerne på vei opp. Der fanget han de desperate ansiktsuttrykkene, han tok nærbilder av sterke fingre på små lister i fjellveggen, og av trente hender som klipset klatretauet inn i neste karabinkrok. Han festet til film gleden i ansiktene til kameratene når de «toppet ut» en vanskelig rute, og frykten deres idet fallet var et faktum, før tauet strammet og forhindret tragedien. Det ble også mange bilder fra de lengre turene, både på ski og på beina. Motivasjonen og gleden ved å fotografere steg i takt med antall høydemeter. Drømmen var å bli som eventyreren, klatreren og fotografen Stein P. Aasheim. Harald ville klatre der Stein P. klatret, han ville reise på turer der han reiste, og etter hvert ville han ta de samme spektakulære bildene som Stein P. tok, og som eventyreren fikk trykt i selveste Vi Menn. På denne tiden var ikke klatring noe hvermannsen drev med. Det var få innendørs klatrevegger, noe som gjorde rekrutteringen begrenset. Harald likte det. Dette passet ham. Det var annerledes og utfordrende. Han likte identiteten som klatrer. Dette var en ekstrem aktivitet som sære typer holdt på med. Han elsket dessuten å pushe grensene både psykisk og fysisk. Miljøene utviklet seg litt ulikt i de store byene. Bergensmiljøet var nok mer turpreget, hjemmesydd og strikket, mens Oslo fulgte de mer kontinentale motene, med tidsriktige rosa tights, kostholdsråd og nye treningsformer. Klatringen ble en drivkraft for fotograferingen, og omvendt. I tillegg til klatring i Romsdalen og Jotunheimen dro Harald til Frankrike for å bestige lange, fantastiske ruter i Chamonix. Det å huke av en stor rute var viktig. Det var motivasjonen bak storveggs-ambisjonene som Harald hadde, å mestre det store. Chamonix ble oppturen, der Trollveggen hadde vært den gedigne nedturen. Han var god nok rent teknisk til å bestige store vegger og lange ruter, 17

men det å vite når du er klar for veggen, å forstå hvilket nivå du er på, å kunne balansere lysten mot evnen, og forberede deg på at nervene tar overhånd – det er en modningsprosess. Heldigvis var han raskt oppe på hesteryggen igjen etter Trollveggen-prosjektet. Bare noen uker senere klatret han Trollryggen i samme område. Ikke så bratt som Trollveggen, men seriøs og lang. Harald ledet hele ruta og opplevde akkurat den mestringen han hadde manglet noen uker tidligere. Psyken var god, forberedelsene mye bedre og resultatet svært tilfredsstillende. Det var som natt og dag. Opplevelsen var avgjørende for at han fortsatte med krevende klatring.

Helten Harald hadde fulgt idolet sitt tett på avstand. Stein P. Aasheim og Dag Kolsrud var deltagere på den fatale Trango-ekspedisjonen i 1984, da Norges mest legendariske klatrer, Hans Chr. Doseth, og Finn Dæhli falt ned og døde. Det gjorde sterkt inntrykk på Harald. Men ikke minst fulgte han suksessen året etter, da Stein P. var med på den første norske Everest-ekspedisjonen i 1985, ledet av Arne Næss jr. Bare to år senere skulle Harald selv få mulighet til å bli med selveste Stein P. på en ekspedisjon til Himalaya. Målet var Broad Peak (8047 moh.), og året var 1987. Ekspedisjonen ble ledet av Stein P.s kjæreste, Ragnhild Amundsen, som i avisene bare ble kalt Himalayas heltinne. Med seg hadde de også den svært erfarne Håvard Nesheim, som også var med på Everest-85. Yngstemann Harald Henden ble omtalt i avisene som en av flere «eliteklatrere» fra klatremiljøet i Bergen. Han hadde med seg kamera, men han var slett ikke med som fotograf. Han skulle opp. Eliteklatreren Henden slet dessverre med høyden. Rapporten i VG i juli 1987 bar bud om nok en tøff klatreopplevelse for Harald: Den tynne luften ble raskt et problem for yngstemann Harald Henden og flere av bærerne. Oppkast og hodepine var de første symptomene, og ekspedisjonens tre 18

leger hadde nok å gjøre. For de slet også med forkjølelse. Bare temperatursvingningene, med 20 minus om natta og opp mot 20 pluss om dagen, satte kroppene på prøve.

Til slutt var det en overhengende rasfare som sørget for at hele laget måtte avbryte drømmeekspedisjonen og reise hjem. Men bildene ble bra. Harald tok hundrevis av bilder av mennesker i landsbyene de passerte på vei mot basecamp. Vennskapet til Stein P. ble tettere. De diskuterte ofte kamera, lys, filter og teknikk. Harald var ivrig, men ydmyk. Han ville lære så mye som mulig for å ta de beste bildene. Tenk om han faktisk kunne leve av å ta turbilder? På dette tidspunktet var det ingenting som pekte mot krig og konflikt. Alt handlet om tur og natur. De første som virkelig fikk se resultatene av Haralds grep om kameraet, var medlemmene i Bergen Klatreklubb. Harald ville vise dem hvor bra de alle så ut in action. Men når det skulle holdes foredrag, skulle det gjøres skikkelig. Han tok opp lån for å kjøpe, ikke bare én, men fire lysbildefremvisere. To gikk på overtoning, som han styrte og trykket frem selv. De to andre ble styrt av kassettspilleren, for det skulle være lyd også, må vite. Han fikk låne «klikkeren» til Stein P. for å synkronisere lyd og bilde. Klatrevennene i Bergen hadde aldri sett et slikt moderne multimediashow, og Harald likte denne helt nye, men fortsatt analoge måten å vise frem bildene på. Han gjorde seg for første gang ordentlig bemerket som noe annet enn klatrer, som en fotograf med tydelige ambisjoner. Det var ikke så mange som dro rundt med fire fremvisere og holdt foredrag på den tiden. I sosiale sammenhenger likte han fortsatt ikke å ta ordet, men når han holdt foredrag, hadde han planlagt alt på forhånd. Bildene var som stikkord. Han var alltid redd for at det skulle bli kjedelig, så han viste aldri bare ett bilde og snakket om det. Han lot bildene gli over lerretet i en strøm, mens musikken forsterket stemningen og han selv fortalte historier.

Eksamen En skulle kanskje tro at den skoleflinke Harald var eslet for en akademisk karriere. Og interessen for kjemi og naturvitenskap lokket ham inn i realfagenes ubarmhjertige verden. Han begynte med ex. phil. og emnefag i geologi og geofysikk. Det ble med det. Fagene inneholdt så mye matematikk og fysikk at det til slutt ble uoverkommelig. Det var omtrent her Harald skjønte at han ikke var en realfagmann. De morsomme kjemieksperimentene, de gode karakterene og barndommen i industribyen Porsgrunn hadde kanskje forledet ham. Han skulle ha valgt humaniora, samfunn og språk. Mennesker, ikke molekyler. Det var ikke slik at han var mer interessert i fag enn i mennesker. Det var bare lettere å bli venner med boka enn med eleven ved siden av. Bildene han tok, var også et tegn på hva som fanget interessen. Han tok ikke bilder av fjellet, men av menneskene i fjellet. At Harald kunne bli psyket ut i veggen, var noe han delte med de fleste andre klatrere. Men at han ble psyket ut også av eksamen, ble et større problem. Gamle studiekamerater mener Harald lot være å fullføre studiene som følge av ekstreme eksamensnerver. Eller frykten for ikke å leve opp til egne og andres forventninger. Frykten for å bli avvist. Med manglende eksamensresultater fulgte også manglende studielån. Det var fortsatt mer morskjærlighet enn penger å hente hjemme, så da startet jakten på jobb.

Det første oppdraget Det var historisk sus over den lokale sportsforretningen Platou Sport i Småstrandgaten 8, rett ved Torgallmenningen. Harald og klatrekompisene hang der ofte og siklet på nytt klatreutstyr og sesongens telemarksski. Harald hadde så god oversikt over butikken at han ikke trengte opplæring før han fikk ekstravakter. På samme tid bestemte tredje generasjon Platou Sport, Henrik Platou, at forretningen skulle begynne å selge utstyr på postordre. Som turkamerat visste Henrik 20

at Harald var fotointeressert, så han ga Harald oppdraget med å ta bilder til vintersesongen. Farens søndagsturer hadde gjort Harald til en habil skiløper, og han brukte mye tid på fjellet vinterstid. Telemarkskjøring var i vinden for de kuleste gutta. Harald tok selvsagt oppdraget, som både innbefattet skikjøring, fjell og penger. På Finse fant de perfekte forhold til coverfoto. Motivet var to norske telemarkskjørere. Slik gikk det til at Haralds første betalte oppdrag som fotograf var postordrekatalogen til Platou Sport. Fotokarrieren var i gang. Det ga mersmak, litt penger, men fortsatt ingen lønn å leve av. Det ble det heller ikke i studentavisen Studvest, der Harald tok ubetalt jobb. De trengte bedre bilder, Harald trengte erfaringen, og han ble derfor den første rene fotografen i studentavisen. Derfra gikk det fort. Fortsatt var interessen for friluftsliv driveren bak Haralds fotografering, men han skjønte at pressefotografer faktisk tjente penger. Gjennom det frivillige arbeidet i Bergen Røde Kors Hjelpekorps ble han kjent med pressemannen Trygve Hillestad, som hadde lagt merke til bildene Harald tok for Studvest. Hillestad jobbet i Bergensavisen (BA) og sørget for at Harald fikk sine første vakter som frilanser. Etter å ha fått bilder på trykk i BA var det flere som fikk øynene opp for jobben han gjorde. De fleste av riksavisenes lokalkontorer i Bergen tok kontakt, og Harald ble tilkallingsvikar i både Dagens Næringsliv, Dagbladet og VG. Han stilte alltid opp når redaksjonene kalte på ham. Noen ganger kalte han dem opp. Han satt nemlig hjemme og lyttet til politiradioen for å plukke opp små og store hendelser som kunne bli nyheter i morgendagens aviser. Å ta bilder for avisene begynte som en dyd av nødvendighet. Han måtte jo finansiere alle turene. Men jo mer han jobbet med nyheter og hendelser, jo mer spennende ble det å ta bilder av det som faktisk rørte seg i samfunnet, i byen, i retten og på scenen. Han skjønte i hvert fall at jobben som pressefotograf passet ham bedre enn en fremtidig akademisk karriere. Som frilansfotograf i Bergen, stadig lyttende til politikoder og sprakende stemmer i den nye hybelleiligheten i overetasjen hos mor, ble oppdragene mange 21

og varierte. Noen ganger kom ogs책 de mer erfarne Oslo-journalistene over til Bergen for 책 dekke politikk eller store saker som ble riksdekkende. S책 dukket det opp et fotooppdrag som kom til 책 forandre Haralds liv. Et Dagbladet-intervju med en helt spesiell Bergens-jente, en ny vestlandsk nasjonalhelligdom.