© 2016 J.M. Stenersens Forlag AS Omslagsdesign: Terese Moe Leiner, Blæst Sats: Dag Brekke/akzidenz as Papir: Holmen Book Cream 70 g Boken er satt med: Garamond Pro 11,5/15 Trykk og innbinding: Livonia Print ISBN: 978-82-7201-611-0 Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond J.M. Stenersens Forlag Stortingsg. 12 0161 Oslo www.jms.no post@jms.no Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor (www.kopinor.no).
INNHOLD Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 9
DEL 1 – MENINGEN MED DET NESTEN HELT VANLIGE LIVET Kapittel 1 Det ufullkomne livet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 16 Livsperfeksjonismen: Den altomfattende oppgraderingen . . . . . . 16 Du er ikke alene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 20 Angsten for å falle utenfor . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 23 Det finnes et alternativ til det perfekte livets silkefengsel . . . . . . . . 24 Det uperfekte binder oss sammen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 27 Å bli venn med det ufullkomne selvet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 31 Frihet fra selvforbedring . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 33 Kapittel 2 Når ingen tør være vanlig . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 35 Generasjon presset og dens likesinnede . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 38 Du finner ikke mening i å høre at du er fantastisk . . . . . . . . . . . . . 41 Det som er viktigere enn ros . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 44 Kapittel 3 Et liv med kroppen du har fått . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 47 Den uoppnåelige kroppen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 49
5
Evolusjonen lar oss både se skjønnheten og gjennomskue den . . . . 51 Skjønnhetsinfluensaen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 53 Vi kan bryte trollbindingen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 54 En vakker sjel i en ufullkommen kropp . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 55 Du skal en gang dø – selv om du trener intervall og spiser økologisk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 57 Kroppen rommer fortellingene om livet ditt . . . . . . . . . . . . . . . . . 59
Kapittel 4 Mindfulness – å komme hjem til der du er . . . . . . . . . . . . 66 Hva vil det si å komme hjem? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 66 Til stede i livets gode og onde dager . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 70 Å bruke sansning til å trene på mindfulness . . . . . . . . . . . . . . . . . 71 Å lande mykt – også i uro og smerte . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 77 Å redusere stresset ved å akseptere det . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 82 Mindfulness er oversolgt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 86 Kidnappet av tanker? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 88 Det viktigste er at oppmerksomheten er vennlig . . . . . . . . . . . . . . 90 Slik er nå engang livet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 91
DEL 2 – UT AV SKAMMEN – INN I FELLESSKAPET Kapittel 5 Når hele livet blir konkurranseutsatt . . . . . . . . . . . . . . . . 94 Jantelovens arvtaker: Du må tro at du er noe! . . . . . . . . . . . . . . . . 94 Hvem blir du virkelig glad i, og hvem beundrer du bare? . . . . . . 104 Kapittel 6 Skammens dypeste spørsmål . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 107 Skam er utenforskapets følelse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 107 Når vi blir slemme mot oss selv . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 110 Tilhørighet er den sterkeste motkraften . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 114 Kapittel 7 Å finne det du virkelig kan tro på . . . . . . . . . . . . . . . . . . 116 Hvis lykke får bli mening og ikke bare behag . . . . . . . . . . . . . . . 118 Den dypeste formen for frihet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 126 Friheten i det ufullkomne samfunnet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 131 Verdien av ydmykhet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 133 Ærefrykt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 137
Uselviskhet – å arbeide for en større sak . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 141 Samhørighet bygger deg opp . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 148
Kapittel 8 Medfølelsens anatomi . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 153 Medfølelse oppsto i naturen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 154 Styrken i medfølelse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 157 Når smerte møter mening og kontakt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 159 Å få medfølelse kan vekke ambivalens . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 161 Det som gjør det vonde vondere og det gode mindre gledefylt . . 163
DEL 3 – SELVMEDFØLELSE – IKKE LA DEG SELV I STIKKEN Kapittel 9 En venn som garantert alltid er der når du trenger det . . 172 Hvordan behandler du deg selv når ting blir vanskelig? . . . . . . . . 172 Uflaks finnes! . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 180 Ja, du gjør iblant noe du ikke skulle gjort . . . . . . . . . . . . . . . . . . 183 Ja, iblant er det faktisk andre som har gjort noe galt . . . . . . . . . . 187 … og iblant er det noe helt galt med samfunnet . . . . . . . . . . . . . 190 Du blir sterkere av å behandle deg selv godt . . . . . . . . . . . . . . . . 191 Selvmedlidenheten – når det blir mer synd på deg selv enn på andre . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 194 Å finne frem til fellesskapet av underlige skruer . . . . . . . . . . . . . . 196 Kapittel 10 Du trenger ikke å bekymre deg for selvtilliten . . . . . . . 201 Stolthet kan døyve smerte. En stund . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 201 Selvfølelse er overvurdert . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 204 Du blir sterkere av selvmedfølelse enn selvfølelse . . . . . . . . . . . . . 208 Når feil blir riper i stolthetslakken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 211 Respekt for at vi ikke var så gode som vi trodde . . . . . . . . . . . . . 213 Kapittel 11 Jeg vil – selvkontroll med vennlighet og selvrespekt . . 216 Hvorfor vi så lett blir fanger av overkontroll og underkontroll . . . 219 Å kunne styre deg selv med vennlighet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 221 Ufullkommen selvkontroll er best . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 223
Fra «bør» til «vil» – den meningsfulle ambisjonen . . . . . . . . . . . . 226 Du bygger selvrespekt når du velger bort det perfekte . . . . . . . . . 228 Det viktigste . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 230
Kilder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 235 Person- og stikkordegister . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 241
INNLEDNING Har du sovet godt i natt? Hvis du har sovet ordentlig godt, kan det likevel hende at du er litt forkjølet. Hvis du ikke er forkjølet, kan det likevel hende at du irriterer deg litt over partneren din. Eller du bekymrer deg over å ikke ha en partner. Hvis du har det godt med partneren din, kan det godt hende du henger etter med ting du skulle ha gjort. Du tenker på alt du skulle skjerpet deg med og blitt flinkere til. Eller du bekymrer deg over barna, eller over at du gjerne skulle hatt barn, eller du irriterer deg over at andre synes du skulle hatt det. Kanskje skulle kroppen din vært annerledes, kanskje skulle du hatt flere venner ‒ eller kulere og mer interessante venner, kanskje skulle du hatt bedre smak og bedre selvtillit. Det ufullkomne har alltid vært der. Bestemoren din ville kanskje sagt: Slik er nå engang livet. Men det sier vi ikke så ofte nå lenger. Det uperfekte og ufullkomne har blitt en fiende som må fjernes fra livene våre. Det blankpolerte idealet lokker oss. Eller det presser seg på ‒ alt som skulle vært annerledes enn det er. Kroppen som aldri blir tilstrekkelig velformet. Det at du aldri er effektiv nok. Viljen som aldri funker helt som den skal. Alt det
9
Ikke vær så slem mot deg selv
som ikke er blankpolert i livet ditt. Og når det kommer til stykket, så er det mye. Slik er det vanlige livet. Om du ikke gir deg lov å være vanlig, er det lett for at du blir slem med deg selv. Vi får høre så mye om det perfekte livet at det blir vanskelig å forholde seg til hvordan det vanlige er. Det kan fort føre til at du kjefter på deg selv, og føler skam over hvordan du er, selv om du er temmelig vanlig. Kanskje du til og med truer og skremmer deg selv. Til å prestere bedre, bli mer effektiv, mer sosial og populær, være mer positiv, trene mer og spise bedre. Det er alltid mye som er uforbedret ved oss. Men når det kommer til stykket, er det mye ved oss som er uforbederlig også. Mye vi ikke kan gjøre noe med. Slik er nå engang livet. Mange føler de bør for mye på én gang. På jobb og skole bør du peke deg ut, og i hvert fall ikke slå deg til ro med slik du er. Du bør ha en velformet og sunn kropp, pakket inn i klær som forteller noe om akkurat deg. Ferien din bør kunne medføre noen gode statusoppdateringer. Du bør ha et stort nettverk, helst med interessante mennesker. Har du barn, så bør de være i konstant utvikling, på mange områder samtidig – sosialt, på skolen og ikke minst på fritiden. Og så bør du selv utvikle deg videre. Du bør forbedre deg. Du bør få tid til alt dette. Komme nærmere det perfekte. Du bør, tenker du. Men hva vil du? Kanskje din første innskytelse er at du vil slappe av. Og det kan være en god idé. Og når du er uthvilt – hva vil du da? Kanskje det er på tide å finne ut av hva du virkelig vil? Og ikke minst – av alt du driver med, hva er det du egentlig ikke vil? Vårt ønske om det perfekte skaper trøbbel for oss. Ideen om det feilfrie kan fort bli til en tyrann som tar kontroll over livet. Grunnen til dette er at det perfekte er så skjørt. Det perfekte vil kreve hele din innsats. Likevel vil det alltid briste. 10
Innledning
Vi trenger å stanse og gå av perfeksjonskarusellen. Den går veldig fort rundt. Når vi setter bena i bakken, er vi gjerne litt svimle i starten. Men så kan vi gå ut i det virkelige livet. Som er det ufullkomne livet. Det er der du kan finne ut hva du virkelig vil. Denne boken gir noen forslag til hvordan vi kan finne vei i det ufullkomne livet. Finne mening i det store og rike landskapet som er der, utenfor perfeksjonskarusellen. Vi kan finne tilbake til kroppene våre, slik de virkelig er. Ikke som utstillingsdukker, ikke som oppstilte fotomodeller, men som levende, sansende og følende organismer. Vi kan gi oss selv lov å ha våre pussigheter, ikke alltid være på topp, ikke alltid kjenne positive følelser. Ja, vi kan være sjenerte, sorgfulle eller sinte om det trengs. Boken handler om hvordan vi kan være til stede i eget liv, akkurat slik det er. Selv når livet kjennes virkelig smertefullt. Meningsfulle liv fører alltid ubehag med seg. Men mening er verdt prisen. Når vi er til stede i eget liv, erkjenner vi at lidelse er en uunngåelig side ved å være menneske. Her trenger vi medfølelse ‒ med menneskene rundt oss, men også med oss selv. Jeg er professor i klinisk psykologi. Jeg underviser og forsker i tema som har å gjøre med psykiske problemer og veiene ut av dem. Jeg forsker blant annet på hvordan mennesker selv bidrar i sine vekst- og endringsprosesser, og på medfølelse, selvmedfølelse og mindfulness. I tillegg arbeider jeg som psykoterapeut. Og jeg holder kurs i mindfulness og selvmedfølelse der jeg både instruerer øvelser og snakker med deltakerne om hvordan de kan bruke dette som redskap i hverdagen. Både blant pasienter og kursdeltakere ser jeg hvordan mange mennesker i dag er riktig slemme mot seg selv når de ikke når 11
Ikke vær så slem mot deg selv
opp til idealene. Jeg blir heldigvis også gang på gang imponert over hvordan mennesker kan få til store og viktige endringer i livene sine når de blir vennligere med seg selv og sine egne opplevelser. Ofte skjer de største endringene når mennesker lar seg selv få lov å være akkurat slik de er. Underveis i boken beskriver jeg utdrag fra terapier og samtaler jeg har hatt med pasienter og kursdeltakere de siste årene. Utfordringene vi jobber med, er allmenne og alminnelige. Jo mer alminnelige vansker en pasient eller kursdeltaker har, jo mindre er sjansene for at noen blir gjenkjent i boken. Men jeg har likevel lagt vekt på å anonymisere ved å ta vekk eller endre detaljer. Der vedkommende vil kunne gjenkjenne seg selv, har jeg spurt om samtykke. Noen av historiene er sammensatt av elementer fra flere terapiforløp. I boken inviterer jeg deg til å finne ut av mulighetene det ufullkomne livet gir. Underveis foreslår jeg noen spørsmål som jeg tror det er verdt å utforske. Jeg foreslår også noen øvelser som jeg tror det er verdt å prøve. Boken forsøker ikke å gi noen fasit på hva du skal gjøre. Jeg tror ikke det finnes råd som passer for alle. Når det kommer til de viktige tingene i livet, så fungerer det bedre med forslag og spørsmål. Slike vil du til gjengjeld finne mange av her. Dette er ment som en bruksbok. Du henter ut det som trengs i ditt liv. Jeg vil løfte frem betydningen samhørighet har for menneskelig vekst. Jeg henter frem verdier og ord som kanskje har en litt gammeldags klang, slik som ydmykhet, ærefrykt, selvrespekt og karakter. Karakteren er væremåten vår. Den vil langt på vei avgjøre hvordan livet vårt blir. Den er måten vi forholder oss både til andre og oss selv på. Den er handlingene våre og verdiene de 12
springer ut av. Vi bygger vår karakter når vi er til stede i hver dagene våre, når vi gjør verdivalg og prioriteringer – og ikke minst når vi engasjerer oss i saker som er større enn oss selv. Å bygge karakter er noe annet enn å få gode karakterer i prestasjonskonkurransen. Det er noe annet og viktigere enn å få god selvtillit. Når du velger i tråd med det du virkelig tror på, bygger du samtidig selvrespekt. Vi taper selvrespekt når vi hele tiden presses til å polere den sosiale fasaden vår. Vi vinner selvrespekt når vi sier at «dette er egentlig ikke så viktig». Vi finner vei i det ufullkomne livet og finner tilbake respekten for oss selv når vi står imot perfeksjonspresset, og heller handler i tråd med noe vi virkelig tror på.
DEL 1
MENINGEN MED DET NESTEN HELT VANLIGE LIVET
KAPITTEL 1 DET UFULLKOMNE LIVET
Livsperfeksjonismen: Den altomfattende oppgraderingen Om det bare var de små ufullkommenhetene som opptok oss, hadde det ikke vært så ille. Tannpastaflekkene på speilet har alltid vært litt irriterende, noen klemmer vil alltid være klumsete og småpinlige, og mange ferieminner handler om svermer av mygg, småkrangling eller sure kelnere. Vi har alltid prøvd å minimere slikt, vel vitende om at vi neppe får det bort for godt. Men nå er det noe mer på gang. Det er som om den menneskelige tilværelsen er klar for et oppgraderingsprosjekt. Vi kunne gitt oppgraderingen spesifikasjonen «optimalisering på alle områder» – hele livet vårt må tilsynelatende forbedres betydelig. Inger, 20 år, er sliten og får lett hodepine. Slik har mange det for tiden. Situasjonen hennes er typisk, kanskje så typisk at du tenker: «Dette er jo typisk.» Inger er velstelt og slank. Lyst, rødlig hår med noen mørke sjatteringer ‒ et vel gjennomtenkt 16
Kapittel 1 Det ufullkomne livet
fargevalg. Diskré og smakfullt sminket. Strikkegenser, tettsittende jeans, joggesko fra et lett gjenkjennelig merke. Og med et alvorlig uttrykk i ansiktet. Hun sier: «Jeg er en av alle dem som må gjøre alt, ja absolutt alt, helt riktig. Jeg kjenner meg som en duracelldukke der batteriet begynner å dabbe av.» Inger trener seks ettermiddager i uken. Etter hard jobbing og god støtte fra mor og far er hun kommet inn på et studium som burde gi gode jobbmuligheter. Om et år skal hun ha et utvekslingsopphold i USA, for å få opplevd mest mulig og sikre seg mer internasjonal erfaring. Hun har riktig mange venner og enda flere bekjente, og hun bruker mye tid på å følge dem opp. Inger er alltid med der noe skjer. Hun har en kjekk og pen kjæreste, som er sisteårsstudent på samme studium, og akkurat like aktiv. Hun har en god deltidsjobb som kan bli bra på CV-en. Hun er aktiv i et par studentforeninger og bidrar til det sosiale livet på studiet. Tilsynelatende bare gode og fornuftige valg. De gjør at Inger fremstår vellykket på alle områder, samtidig. Det kjennes bare ikke som noen suksess på innsiden: «Jeg kjenner meg bare så ufattelig sliten. Egentlig vet jeg ikke hva jeg vil.» Inger er flink å gi et godt inntrykk. Oppmerksomheten henger mye av tiden fast i hva andre tenker om henne, tror om henne og ikke minst forventer av henne. Oppmerksomheten henger også mye av tiden fast i bekymringen om hun rekker alt. Og så går mer og mer oppmerksomhet med til tanken på at hun ikke vet om hun klarer mer. Da er det ikke mye oppmerksomhet igjen til å finne ut hva hun virkelig vil. Caroline, 41, og Jan, 44, har vært gift i 13 år. De har sønnen Eirik på tolv år og datteren Eirin på ni. Caroline er lærer, Jan er revisor. 17
Ikke vær så slem mot deg selv
Caroline trives med jobben. Men hun opplever som så mange andre i hennes yrke at jobben presser henne til å bli opptatt av helt andre ting enn det som egentlig gjorde henne interessert i yrket. For henne var det viktigste å hjelpe frem hvert enkelt barns egenart, å la dem få ta i bruk seg selv og være kreative. Caroline ville bidra med verdier som både skulle gjøre livet deres rikere og gagne samfunnet. Nå opplever Caroline at hun egentlig formidler til barna at det viktigste er å bli flinkest ‒ gjennom utallige vurderinger, tester og standardiserte mål. Egentlig opplever Caroline at hun styrer mer og mer mot standardiserte mål selv også, i privatlivet. Alt som bare må være rette nivå. Kampen mot vekten, som blir stadig tøffere å vinne. De nøye planlagte feriene. Den nye, veldig fine, men for dyre hytten. De stadige oppussings- og forbedringsprosjektene i hjemmet. En enebolig i et bra strøk, valgt fordi det gir et miljø som er trygt og godt for barna. Jan trives også egentlig med jobben. Men han opplever at han blir der litt for mye. Dels fordi han er en «ja-mann» og liker at kolleger og kunder blir fornøyd. Dels fordi økonomien alltid skulle vært litt bedre. Han avreagerer med lange løpeturer. Han er veltrent, ja faktisk litt overtrent. For det er til tider mye å avreagere. De har mye å stå i med når det gjelder Eirik og Eirin også. Fotballtreningen, håndballtreningen og kampene, og fiolintimene og pianotimene. Ja, og så møtene i idrettslagets styre. Og Eirik som lett kunne bli hengende etter i matten. Og Eirin, som de er redd er litt for ukonsentrert. Kanskje ADHD? Nei, de orker ikke helt å gripe fatt i det. De har mye på seg nå. De synes egentlig det er vanskelig å få konsentrert seg, de også.
18
Kapittel 1 Det ufullkomne livet
Livsperfeksjonisme er antakelsen om at det finnes en komplett pakke av vellykkethet som omfatter alt – skole og karriere, fritidsaktiviteter, kropp og helse, livsstil, sosialt liv og nettverk, ja til og med positive følelser og god selvtillit. Dersom denne perfeksjonismen angriper hardt, kan den ta alle våre krefter og all vår oppmerksomhet. Ideen om at livet egentlig skal være motsetningsfritt, friksjonsfritt og komplett, låser oss og gjør oss fikserte på å fjerne alle tegn på at det ikke er slik. I kampen for den fullkomne tilværelsen kjemper storslåtte drømmer mot håpløshet. En slik livsperfeksjonisme rammer middelklassen og barn av middelklassen hardest. Den gjør at mange voksne mennesker får et oppjaget liv. Den gjør unge mennesker engstelige, og den gjør mange mennesker i alle aldre slitne. Livsperfeksjonisme kan hindre deg i å gi deg hen til det unike livet som er gitt akkurat deg. Det perfeksjonistiske idealet gjør at mange mennesker har et aktivitetsnivå som gjør dem fremmede for hva som skjer både inni dem selv og i relasjonene deres. Andre blir lammet i en opplevelse av nærmest å være en feilvare. I begge tilfeller bringer perfeksjonsidealet mennesker på avstand fra sine egne liv. Rett som det er dukker det opp noen som gir inntrykk av å ha blitt lykkelige av å være ekstraordinær. Dette kan være den pene bloggeren med det interessante livet, idrettsutøveren eller skuespilleren som stadig smiler over sin suksess, den velstående naboen med familien som presterer godt både i arbeid, skole og fritid. Eller for å ta et eksempel fra mitt eget felt: den høyt ansette stjerneforskeren med mer enn 500 publikasjoner, hvorav de fleste på toppnivå. Vi kan fristes til å tro at de har kommet i mål, at de virkelig har klart det. Ikke sjelden er de ekstraordinære 19
Ikke vær så slem mot deg selv
menneskene også personer som aktivt søker beundring og oppmerksomhet. Og dersom de er svært kjente, kan de ha et markedsføringsapparat som vil skape inntrykk av at deres liv spiller seg ut i et større format enn vårt eget. Vi kan fort bli smittet av denne tankegangen, selv om vi i bunn og grunn ikke tror at ytre suksess gir lykke. Plutselig kan vi da føle at egenverdet vårt ville øke om vi ble litt mer som dem. Slike forbilder er sjelden mennesker vi kjenner på ordentlig. Og det er tankevekkende at det sjelden dreier seg om mennesker vi er glad i på den måten vi blir glad i dem vi er nær. Det ufullkomne viser seg best i detaljene. Illusjonen om det fullkomne fungerer best på avstand.
Du er ikke alene Både hos mennesker som kommer til meg for terapi, og blant deltakere i grupper og mindfulness-kurs jeg holder, er det lett å observere resultatene av livsperfeksjonismens herjinger. Smertefulle resultater. Rett som det er møter jeg unge mennesker som føler at presset om å prestere overvelder dem, og de er bekymrede, søvnløse og anspente på grunn av redselen for ikke å holde mål. Da forteller jeg dem at jeg møter mange unge mennesker som har det på denne måten akkurat nå, og at jeg også rett som det er møter mennesker som opplever å ha falt av, og som blir passiviserte og motløse fordi de ikke lykkes i konkurransen. Jeg bruker ikke mange ord på det. Terapi og forelesning er to ulike sjangre som ikke bør blandes. Men jeg sier iblant noe om livsperfeksjonismen. Det er noe ved måten vi organiserer samfunnet vårt på i dag som gjør at mange føler seg presset. Jeg legger ikke inn noe 20
Kapittel 1 Det ufullkomne livet
politisk svar på hva som bør gjøres, da mine pasienter har bakgrunn fra så vel Rød Ungdom som Unge Høyre. Men samtlige kjenner på hvordan det er å leve i et samfunn som legger et så sterkt press på enkeltindividet. Jeg møter også «vellykkede», men samtidig temmelig så overveldede voksne, som Caroline og Jan. Og jeg møter voksne som føler de har falt av og kjenner seg utenfor. Med karrieren som aldri ble noe å vise frem, eller som aldri ble noe av. Med kroppen som kanskje verken fungerer så godt, eller tar seg så godt ut. Med barn som sliter på synlige måter. Det er mange voksne mennesker som kjenner utenfor-følelsen trykke seg på. Selv om det er det enkelte menneskets liv som er hovedsaken i terapirommet, vil dette livet samtidig alltid være preget og formet av den historiske epoken og samfunnet rundt. Det å få vite at andre også blir presset og preget av måten vi lever på i samfunnet i dag, kan i seg selv ofte være et første steg mot å ta bedre vare på seg selv. Det kan også være et første steg mot å søke andre verdier. Gjenkjenning påminner deg om at du ikke er alene om å ha det vondt på denne måten, og presset du føler blir slik også mer forståelig og lettere å forholde seg til. Det kan også virke som om mange, særlig unge mennesker, har mindre motstandskraft ved påkjenninger enn hva som var tilfellet i tidligere tider. Det kan virke som om de har fått mindre trening i å takle ubehag og nederlag. Kanskje har de rett og slett fått litt for mye av en god ting: Foreldrene har fulgt dem veldig tett, og støttet dem i de fleste av deres utfordringer. Kanskje hadde barn og ungdom snarere hatt godt av å bli møtt med mer tillit til at de klarer ting selv og fått prøvd seg mer frem på egen hånd.
21
Ikke vær så slem mot deg selv
Jeg møter også flere unge mennesker, ofte menn, som faller utenfor sosialt, og føler seg svært usikre i vanlig omgang med andre. Mange av disse menneskene har brukt mye av sin ungdomstid foran en skjerm. De har hatt mye kontakt med jevnaldrende på den måten, men de har ikke fått erfaring med det spekteret av følelser som bare kan håndteres gjennom direkte og analog kontakt: glede, men også frustrasjoner og gnisninger som en må lære seg å håndtere. Skal en bli trygg på det sosiale livets friksjoner, og øve opp evnen til å reparere når kontakten ikke lenger fungerer så godt, så trenger en å møtes ansikt til ansikt. En trenger å henge sammen, iblant kjede seg sammen, og å gi seg selv den utfordringen det er å finne ut av noe sammen. Og sist, men ikke minst møter jeg en del mennesker i alle aldre som stresser og jobber unødig mye fordi de, som oftest ubevisst, antar at livskvalitet er knyttet til det å ha mye penger og status. Det å være fattig har alltid vært forbundet med skam. Og på det økonomiske feltet sammenlikner en seg gjerne med de velbeslåtte menneskene i samfunnet, noe som gjør at en fort kommer til kort. Det betyr med andre ord at de menneskene som stresser etter å tjene penger, ofte er langt unna å bli fattige. Materialistiske mål og idealer gjør mennesker lett rastløse. Det går alltid an å få mer. Alle vet innerst inne at det fint går an å ha et tomt liv selv med flott hus, fin bil, dyre vaner og gode kredittmuligheter. Og når du spør mennesker om hva som er viktig i livet, er det svært få som svarer «penger». Men når du ser på hvordan mange organiserer livet sitt, kan pengene synes å ha sneket seg høyere inn på prioriteringslisten. En materialistisk livsorientering har altså umerkelig sneket seg inn, uten at de har tenkt over det.
22