Clara Henry: Ja, jeg har mensen, hva så by Kagge Forlag

Originalens tittel: Ja jag har mens, hurså? Oversatt fra svensk av Lisa Vesterås Design: Li Söderberg Tilrettelegging av design for norsk utgave: Carina Holtmon Fotografi, omslag samt kapittelvignetter: Kristine Wreyford Øvrige foto private Faktagransking: Denise Malmberg og Nanna Persson-Kjerstadius Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia ISBN: 978-82-489-1837-0

Kagge Forlag AS Stortingsg. 12 0161 Oslo www.kagge.no

r a h g e ja, j ? 책 s a v h , n e s n me

Oversatt fra svensk av Lisa Vester책s, MNO

INNHOLD

FORORD Det jeg lærte om mensen da jeg var ti år, og hvorfor jeg ville skrive denne boka i utgangspunktet.

Å FÅ MENSEN Min første mens, samt tips til nybegynere og soon-to-be-mensere.

MENSLEKSIKON Hva søren er mens?

116

MENSHISTORIE Historietimen du ikke får på skolen.

MENSSKAM Hvorfor er mensen så innmari flaut, egentlig?

MENSSEXISME Ja, jeg har mensen, takk som spør.

140

158

184

MENS OG FEMINISME Hvorfor det er veldig feministisk med mens.

LIFEHACKS Slik får du mest ut av mensen.

EPILOG /TAKK /HA DET

Det jeg lĂŚrte om mensen da jeg var ti ĂĽr, og hvorfor jeg ville skrive denne boka i utgangspunktet.

FORORD

−−−−−−−−−−−−−−− 5 −−−−−−−−−−−−−−−

−−−−−−−−−−−−−−− 7 −−−−−−−−−−−−−−−

ensen gikk over i forgårs. Den siste dagen brukte jeg en tampong i normal størrelse, selv om jeg egentlig burde ha brukt en mini. Og som et resultat av min vegring mot å gå ut i desemberkulda for å kjøpe minitamponger, er tissen min nå like tørr som hælene til morfar. (Hælene til morfar er i en hvit-lilla nyanse. Huden er så tørr at den sprekker og henger løst noen steder, og hvis noen hadde tatt en fjær og strøket forsiktig over hælene hans, hadde store biter løsnet og drysset ned som hvitt, tynt fotflass. Omtrent sånn kjennes tissen min ut nå.) Det klør som F. Å rette

FORORD

−−−−−−−−−−−−−−− 3 −−−−−−−−−−−−−−−

I dag kan folk gjerne tro at jeg retter på trusa, når jeg egentlig prøver å klø meg på de indre kjønnsleppene på en mest mulig diskret måte.”

−−−−−−−−−−−

på trusa når det føles som om den er på vei opp i livmoren kan være et prosjekt sånn til vanlig, men i dag kan folk gjerne tro at jeg retter på trusa, når jeg egentlig prøver å klø meg på de indre kjønnsleppene på en mest mulig diskret måte. Alle dere tampongbrukere der ute: Dere vet hva jeg snakker om. Jeg har hatt mensen i snart åtte år. Jeg har sluppet unna de verste formene for menssmerter og PMS – av typen som får folk til å gråte hysterisk og spy som en foss, men bortsett fra det er jeg blant dem som kjenner seg igjen i mareritteksemplene når det gjelder menstruasjon. Jeg blør i seks dager, og jeg blør alltid gjennom, uansett hva slags bind jeg bruker, de to første nettene. Jeg bruker

meg når, hvor og for hvem som helst om at det renner blod ut av skjeden min. I dag misliker jeg mensen i seg selv, selv om jeg elsker selve temaet, men for fem år siden hatet jeg begge deler. Det er noe litt Stockholmsyndrom-aktig over hele greia. Mensen tok over kroppen min og nå elsker jeg den. Eller noe sånt. DET JEG LÆRTE PÅ SKOLEN I 2004 gikk jeg i fjerde klasse, og da syntes skoleverket at det var nok å bruke et kvarter på å lære landets ti år gamle livmorbærere om noe som de kommer til å oppleve omtrent firehundreogfemti ganger i løpet av livet. «Dette er et bind», sa læreren, Monica, og holdt opp noe som så ut som en limegrønn og veldig flat pakke med nudler. «Snart kommer dere til å få mensen. Det betyr at dere kan få barn, og da kommer dere til å blø der nede. Hvis dere legger et bind i trusa, så slipper dere å blø gjennom buksa. Sørg for å alltid ha et bind i veska, sånn at dere er forberedt.» Og det var det.

FORORD

supertamponger frem til den siste dagen, og bytter minst en gang hver tredje time. En gang prøvde jeg et fødebind – et sånt som brukes av kvinner som akkurat har klemt ut et barn og halve livmoren – og da trengte jeg ikke å bytte bind på seks timer, noe som lett gjorde den dagen til en av mitt livs beste mensdager. Jeg får helt angst av PMS, og menssmertene kan av og til gi meg så vondt i ryggen at jeg ikke klarer å stå. I tillegg til dette er jeg nesten helt sikker på at jeg har en ganske liten, men påtakelig og underliggende frykt for blod. Det oppdaget jeg første gangen jeg tok en blodprøve, for halvannet år siden, noe som resulterte i et blogginnlegg (les: en liten roman) som utelukkende handlet om meg og mine tanker og redsler da jeg fikk se mitt eget tjukke, røde blod skvalpe omkring i det lille prøverøret. Helt jævlig! Men jeg er ikke bitter. Jeg har i det minste aldri spydd av menssmerter, og det anser jeg som en personlig bragd. Jeg har imidlertid aldri vært en sånn person som helt bekymringsløst åpner

8 6

−−−−−−−−−−−−−−− 7 −−−−−−−−−−−−−−−

«Noen spørsmål? Her er en brosjyre hvor det står litt mer. Slutt å fnise. Nå er det friminutt.» Vi satt tolv jenter i et klasserom, og forsto ikke så mye mer enn at om noen år ville det komme blod ut av underlivet, og at det var kjempehemmelig. Så hemmelig at guttene tydeligvis ikke fikk vite det, for de satt i rommet ved siden av og tredde kondomer på bananer. Et eller annet sted bakerst i min tiårige hjerne lurte jeg på hvorfor ikke alle kunne få lære om begge deler, men det var noe ved kombinasjonen banan og kondom som gjorde at jeg nøyde meg med å sitte i klasserommet sammen med de andre jentene og stirre usikkert på limegrønne nudelpakker.

FORORD

−−−−−−−−−−−−−−− 3 −−−−−−−−−−−−−−−

−−−−−−−−−−−−−−− 5 −−−−−−−−−−−−−−−

Jeg lurer på hvem det var som mente at gutter ikke trenger å kunne noe om menstruasjon. Sannsynligvis noen som mener at mensen er en jentegreie som jenter bør holde for seg selv.”

−−−−−−−−−−−

bør holde for seg selv, og som gjentatte ganger har sagt til sine livmorbærende venner at de gjerne kan snakke om mensen, men at de ikke trenger å mase om det; at de bare kan ta smertestillende og slutte å klage, for så vanskelig kan det da vel ikke være. Noen av den typen der, tipper jeg. Og jenter trenger heller ikke å få vite hvordan kondomer fungerer, selvfølgelig. Hva skal vel jenter med kondomer? Det hadde jo vært bortkastet tid å lære begge kjønnene om slike ting som er helt grunnleggende når det gjelder å lage barn, kontra å ikke lage barn. Så da satt vi der, jeg og elleve andre tiåringer, med kroppene våre som ennå

Men mitt tjueårige jeg blir ekstremt provosert. Noen har fortalt meg at dagens mensundervisning er mer eller mindre identisk, noe som gjør at jeg får lyst til å brøle «MEN FOR HELVETE, DA!» av mine lungers fulle kraft, minst tre ganger etter hverandre. Jeg lar være, siden folk sikkert ville ha trodd at jeg har et aggresjonsproblem, noe jeg (innbiller meg at jeg) ikke har. Jeg fatter virkelig ikke hvilken hjernetråd som brant opp da en eller annen bestemte seg for at klassene skulle deles opp i gutter og jenter når man skulle ha seksualundervisning. Jeg lurer på hvem det var som mente at gutter ikke trenger å kunne noe om menstruasjon. Sannsynligvis noen som mener at mensen er en jentegreie som jenter

ikke var fullt utviklet, og fniste som idioter. Jeg hadde ingen anelse om hva jeg fniste av, men jeg gjorde det likevel, for det hadde noe med sex og samliv å gjøre, og da skulle det fnises som om det sto om livet. Noen ganger skulle jeg ønske at andre skolefag, matte for eksempel, hadde vært en like stor greie. At noen kunne komme løpende ut i skolegården, likblek i ansiktet etter å ha kikket inn gjennom vinduet, der frøken holdt på å forberede neste time, og rope noe sånt som: «HALLO, vi skal ha matte etter friminuttet, altså! MATTE! ÅÅÅÅÅHHHH!», for så å bryte sammen i latterkrampe på skolegårdens hullete asfalt. At vi kom inn i klasserommet, fikk øye på gangetabellen på tavla og stirret

−−−−−−−−−−−−−−− 9 −−−−−−−−−−−−−−−

Etter dette ble ikke temaet nevnt mer i løpet av hele barneskolen. Likevel var jeg smart nok til å skjønne at mensen ikke er så innmari kult. Ti år og fnisete, men selv jeg skjønte at mensen er noe flaut som man ikke skal snakke om. Derfor ble mensen det eneste jeg ville, men ikke turte, snakke om. Det dukket opp hundre spørsmål som jeg aldri fikk stille: Når kommer jeg til å få mensen? Hva er det som blør der inne? Har frøken mensen? Eller mamma? Sannsynligvis ikke. De har jo aldri snakket om det. Håper jeg ikke får mensen, jeg heller. Det hadde vært fint å slippe. Mye av det jeg står for – etikk og moral, politikk og feminisme – har jeg

r a h g e ja, j ? å s a v h , n e s n me

Ti år og fnisete, men selv jeg skjønte at mensen er noe flaut som man ikke skal snakke om. Derfor ble mensen det eneste jeg ville, men ikke turte, snakke om.”

−−−−−−−−−−−−− M = M −−−−−−−−−−−−−

FORORD

MANGELFULL MENSKUNNSKAP Sånn var det altså i 2004. Jentene i klassen ble stappet inn i et lite klasserom. Mensbomben ble sluppet. Ingen overlevende. Neida, jeg tuller bare, men vi begynte jo å lure på hva i all verden vi akkurat hadde vært med på, ettersom ingen av oss egentlig skjønte noe særlig av disse femten minuttene med svært sjenerende snakk om at vi skulle «bli kvinner» eller hva det nå handlet om.

lært av Twitter. Å oppføre meg har jeg lært av foreldrene mine. Resten har jeg lært på skolen. Men jeg fikk meg ikke Twitter-konto før jeg var seksten, og foreldrene mine har aldri lært meg om mensen, så min grunnleggende kunnskap om mensen fikk jeg på skolen. Jeg har alltid vært flink på skolen, hatt lett for å lære og gjort leksene mine. I fjerde klasse kunne jeg gangetabellen utenat og skrev side opp og side ned om landskapet i Sverige. Men hvis frøken hadde gitt oss en uforberedt prøve om menstruasjon, hadde jeg faen meg begynt å gråte. Skolens mensundervisning var omtrent like velfungerende som demokratiet i Nord-Korea. Hvis vi hadde fått en sånn prøve, ville det overambisiøse skole-

−−−−−−−−−−−−−− C = C −−−−−−−−−−−−−−

kjempeflaut. Men hvis jeg måtte velge i dag, synes jeg nok at kondomer er flauest. Lett. Tenk å sitte ti stykker i et rom og, under oppsyn, tre en kondom på en banan. Fruktspising blir aldri det samme etter det.

−−−−−−−−−−−−−− B = B −−−−−−−−−−−−−−

med skrekkblandet fryd på 3 X 7 = 21 helt til det ble for flaut for de prepubertale hjernene våre å håndtere. Men matte er dessverre ikke flaut. Det er synd, for det hadde gjort mattetimene mye mer spennende. Så der satt vi, knallrøde i ansiktet fordi vi ble tvunget til å se våre fremtidige, blødende voksenliv i hvitøyet. Der og da klarte jeg ikke å bestemme meg for hva min tiårige hjerne syntes var flauest: mens eller kondomer? Mensen er som å tisse på seg, bare månedlig og med blod. Kondomer er på en måte omsluttende bind for folk med penis, i hvert fall virket det sånn på mitt daværende kunnskapsstadium. Begge deler =

13 16

lyset i meg ha nektet, hulket «IT’S NOT FAIR!» (for det hadde vi lært i engelsktimen dagen før), løpt hjem og sett på Simpsons. Hvis du som leser dette er født på 2000-tallet, vet jeg hva du tenker akkurat nå: Hvis jeg hadde så mange spørsmål, kunne jeg jo bare ha googlet? Vel, hvis du hadde spurt mamma, hadde hun sannsynligvis svart at Google ikke har svar på alt. Det sa hun en gang jeg sutret over at jeg ga fullstendig faen i historieprøven, og at hvis jeg noen gang trenger å vite noe om den franske revolusjon, så kunne jeg jo bare google. Hun sank i min anseelse den dagen. Men jeg tviler likevel på om Google er en metode som

det blir en menstruasjon.» Men dette var altså et halvt år etter at jeg fikk min aller første mens. Da hadde jeg allerede forstått hvorfor jeg blødde ut av the vajayjay i seks dager hver måned. Brosjyren fra fjerde klasse var bladd i filler. Jeg visste at mensen betydde at noe på innsiden av livmoren min sa takk for seg, ettersom egget, som hadde flyttet seg fra en del av magen min til en annen, ikke var befruktet. Bind var superenkelt, og selv om jeg aldri hadde turt å bruke tampong, visste jeg at de fantes i ulike størrelser og at jeg måtte passe meg for tampongsyken. Mensen var lett som en plett. I hvert fall den rent biologiske delen.

FORORD

I dag lærte jeg hva menssmerter er. Etter to obligatoriske kvarter på skolen, om noe som halve jordens befolkning opplever.”

passer for fjerdeklassinger – på klassens datamaskin i fjerde klasse var ordet «pikk» konstant øverst i historikken over bildesøk. Senere, fullstendig ut av det blå, skjedde det noe da vi gikk i sjuende: Både jenter og gutter fikk et glimt av dette uutforskede Narnia-klesskapet, men nå under overskriften «biologi». Vi lærte om kromosomene xx og xy, at et egg må befruktes av en sædcelle, og at hvis egget ikke blir befruktet, så blir det støtt ut av hunnen. Omtrent her gikk det et lys opp for en i klassen som utbrøt: «Hæ, er det mensen, eller?», hvorpå halve klasserommet brøt ut i en hikstende, trettenårig hormonsprengt latterkrampe. Læreren trakk på skuldrene og sa, litt sjenert: «Ja,

TING TAR TID I skrivende stund er jeg tjue år. I dag lærte jeg hva menssmerter er. Etter to obligatoriske kvarter på skolen, om noe som halve jordens befolkning opplever. Etter sju år. Åttifem menssykluser. Ni mer eller mindre morsomme YouTubevideoer, laget på forespørsel fra usikre tenåringer som er bekymret for om de har normal mens, eller om de kommer til å dø av usynlige indre sykdommer, og som ser på meg som sin allvitende helsesøster. Nå vet jeg endelig hva som forårsaker den månedlige følelsen av at noen prøver å vri opp livmoren min som en gulvklut. Min første følelse var fascinasjon. Jeg fikk en uimotståelig trang til å fortelle

−−−−−−−−−−−−−−− 9 −−−−−−−−−−−−−−− −−−−−−−−−−−−−− B = B −−−−−−−−−−−−−−

Det er på grunn av disse spørsmålene jeg har satt meg ned foran datamaskinen for å skrive istedenfor å sjekke YouTube og Twitter. Jeg har til og med trosset mitt uttørkede underliv og tatt på meg jeans. Det er en oppofrelse, men noen må gjøre det, og jeg gjør det for dere. Mens er min lidenskap, og det faktum at alle livmorbærere under femten år kan få plass til sine menskunnskaper i et eggeglass gjør meg matt, sur og veldig misfornøyd. Jeg brenner for å ligge i senga og se på YouTube-videoer, men jeg brenner like mye for mensen, og derfor velger jeg å droppe YouTube i dag. Vær så god: Mellom disse permene finner du alt du noensinne trenger å vite om det. Mensen, altså. Alt du noensinne

alle hva menssmerter egentlig er, sånn at alle kunne bli like fascinert som meg. (Og fordi jeg er en skikkelig besserwisser.) Min andre følelse var skuffelse. Jeg var skuffet over skolen, skuffet over internett, skuffet over livet. Hvorfor var ikke menssmerter en del av det vi lærte det første kvarteret, den gangen vi som tiåringer håndhilste på mensen for første gang? Hvorfor lærte vi ikke at de fleste av oss kommer til å få dødsvondt i magen en gang i måneden, og hva vi skulle gjøre for å lindre det? For ikke å snakke om uka før mensen, når mange av oss kommer til å føle angst, raseri og tristhet, uten å kunne vite hvorfor. Hvem bestemte at det ikke skulle være en del av undervisningen? Hvorfor ble mensen, med dertil hørende skam og

Hvorfor ble mensen, med dertil hørende skam og stigma, noe vi skulle være nødt til å oppdage på egen hånd og finne en løsning på alene?” trenger å vite om YouTube-videoer blir oppfølgeren.

−−−−−−−−−−−−−− C = C −−−−−−−−−−−−−−

stigma, noe vi skulle være nødt til å oppdage på egen hånd og finne en løsning på alene?

14 −−−−−−−−−−−−− M = M −−−−−−−−−−−−− 16

Å FÅ MENSEN Min første mens, samt tips til nybegynnere og soon-to-be-mensere

eg lengter absolutt ikke tilbake til de årene, rundt tolvårsalderen, da jeg gikk og ventet på å få mensen. Jeg husker at jeg tenkte så mye på det at jeg av og til gjorde knipeøvelser for å klemme ut mensen, i tilfelle den kanskje hadde satt seg fast der inne. Jeg var livredd for at jeg kanskje var blant den lille prosenten som jeg hadde lest om, som ikke hadde fått mensen innen de fylte sytten og som dermed måtte gå til legen for å undersøke om det var noe i veien med dem. Jeg grudde meg til å få mensen, grudde meg enda mer til å fortelle det til mamma, og var rett og slett skrekkslagen ved tanken på ikke å få mensen i det hele tatt. Av og til forestilte

Å FÅ MENSEN

Jeg grudde meg til å få mensen, grudde meg enda mer til å fortelle det til mamma, og var rett og slett skrekkslagen ved tanken på å ikke få mensen i det hele tatt.”

jeg meg at jeg sto foran hele slekta på syttenårsdagen min, kledd i svart og med maskara rennende nedover kinnene, mens jeg forklarte mamma at jeg ikke hadde fått mensen, hvorpå hun og mormor (og de andre i slekta som er flinke til å skrike høyt) kastet seg om halsen på meg mens de utstøtte fortvilede skrik. Jeg var fullstendig klar over at man kunne få mensen når som helst, både når man var veldig ung og sent i tenårene, og at begge deler var like normalt. Det føltes bare logisk på et slags vis, at jeg skulle være den utstøtte, det sorte fåret som ikke fikk mensen i det hele tatt. Har jeg nevnt at jeg er litt hypokondrisk? Det er jeg, nemlig. Nå vet dere det.

mensen så ut. Guttene, som gjorde et stort nummer av at mensen var motbydelig, og noe man kunne håne. Selv syntes jeg bare at mensen var litt småskummelt. Jeg visste ingen ting, men ville gjerne vite. Det var så urettferdig.

Å FÅ MENSEN

En gang i sjette klasse kom en gutt løpende inn i klasserommet akkurat idet undervisningen begynte. Jeg tviler sterkt på at han kommer til å lese dette, men av hensyn til ham lar jeg ham være anonym. Se for dere han kule gutten som liker, og får, mye oppmerksomhet, så skjønner dere hvem jeg mener. Med et opprømt hånflir skrek han med sin mest pubertale skingrestemme at noen hadde mensa på doen ved skapene, og forsvant ut igjen i retning av nevnte toalett. Hvordan han kunne vite at noen hadde «mensa» på akkurat det toalettet uten å ha rotet rundt i søpla etter bindinnpakninger er en uløst gåte den dag i dag, men som på signal brølte de andre guttene ut et grøssende «ÅÅÅH!», og så trampet de av gårde som klønete testosteronhyener mot toalettet ved skapene, for å se på mensen. Hvordan så det ut når noen hadde «mensa» på en do? Var veggene innsmurt med blod? Lå det et bind og solte seg i vasken? Et ørlite sekund vurderte jeg å late som om jeg var gutt, brøle «ÅH!» med min mest maskuline stemme, trampe klønete i vei og late som om jeg var med i gjengen, for å få se. Jeg må dessverre fortelle dere at jeg aldri fikk vite hva de så på toalettet ved skapene den dagen, for jeg ble værende i klasserommet sammen med de andre jentene og himlet med øynene. På den ene siden er jeg glad for at jeg ikke løp etter dem, for det ville ha vært sosialt selvmord, men på den annen side kunne jeg like gjerne ha endt opp som «hun som aldri fikk mensen». Tenk om dette var min eneste sjanse i livet til å oppleve vaginalt blod på nært hold? Tenk hvor skuffet jeg ville ha blitt. Midt oppi dette dilemmaet følte jeg faktisk nesten bare skuffelse. Alle de andre jentene var modne og blødende allerede, og nå visste til og med guttene hvordan

o m s N E D

R E T N E V

Å FÅ MENSEN

t d o g e o på n

Mensen kom selvfølgelig til slutt. Jeg var tretten år, og alle andre hadde fått den allerede. Ikke «alle andre» som i at alle andre hadde mobiltelefon bortsett fra jeg – for det hadde de, alle som en (ja, dette er et stikk til dere, mamma og pappa) – men mer «alle andre» som i helt reelt alle andre, ettersom nesten alle de andre jentene hadde begynt å få pupper, og av og til oppførte seg veldig rart, som når de plutselig måtte på do fire ganger i løpet av en kjedelig mattetime. Den typen «alle andre». Men jeg er ikke helt sikker – det kan godt hende at jeg trakk forhastede slutninger fordi jeg følte meg som en uutviklet freak som aldri kunne begynne å blø mellom beina.

Det var første dagen i semesteret, timen før storefri, og det eneste jeg klarte å tenke på, var at trusa mi var veldig klissete. Jeg tenkte at det måtte være en helvetes krise der nede, så jeg gikk på do for å ordne opp i ting. Jeg gikk inn i toalettbåsen, låste døra og dro ned buksa idet jeg satte meg på den iskalde doringen. Det jeg så fikk meg til å miste pusten. Og nei, dette er ikke et dårlig klikkbait fra en nettavis der svaret er at jeg oppdaget at en søm i trusa hadde gått opp (men du må innrømme at jeg klarte å få opp spenningen ganske bra!). Det jeg så, var en truse som var dekket av varmt, vått, brunrødt blod.

! k k i pan

Mensen! Dette er mensen, ikke sant? Jeg aner ikke. Neeei. Jo. Slutt å leve i fornektelsen, trettenårige Clara. Hva skal jeg gjøre? Hvordan skal jeg gjøre det? Fins det bind her et eller annet sted? Helsesøster? Venninne? Herregud, dette er så flaut at jeg DØR! Hvor mye kommer jeg til å blø? Hvor lenge kommer jeg til å blø? Kan jeg legge papir i trusa? Funker det å legge papir i trusa? Har jeg noe annet valg enn å legge papir i trusa? Jeg legger papir i trusa.

Jeg gikk til helsesøster på jakt etter bind, men hun var tydeligvis bare til stede mellom klokka 11.59 og 12.01 i oddetallsuker, og bare på dager som ikke slutter på G.” Hun spurte aldri. Jeg vet ikke hva hun tenkte om meg den dagen, men hvis hun ikke syntes jeg var irriterende i det hele tatt, så er hun en supermamma. Etter noen timer begynte papiret å lekke igjen, og jeg innså rett og slett at jeg ble nødt til å slippe bomben før eller senere. Så jeg sa det: «Mamma, da jeg var på do på skolen i dag, så jeg at det var blod i trusa.» Jeg fikk to hevede øyebryn til svar. Faen. Litt hjelp hadde vært fint, mamma. «Såååå … jeg tror det er mensen.» Hun sukket, sa «uff da», tok meg med inn på do og viste meg det hemmelige lageret med hundreogfemti ulike typer mensbeskyttelse til ulike tider på døgnet. Så ga hun meg en klem, gikk ut på kjøkkenet og lo høyt av at jeg hadde gått rundt med stivt, kløende dopapir i punanien hele dagen. Takk, mamma. Du har herdet selvtilliten min for resten av livet. Det varmer.

Å FÅ MENSEN

Papir i trusa? Don’t do it, kids! Papir som erstatning for bind er ingen god idé. Men det var den eneste ideen som dukket opp i hodet mitt der jeg satt med total menspanikk, noe som resulterte i et veldig suspekt ganglag resten av skoledagen, i et forsøk på å få papiret som gnisset mot tissen til å slutte å rasle. Det er selve definisjonen av dødsvanskelig. Jeg gikk til helsesøster på jakt etter bind, men hun var tydeligvis bare til stede mellom klokka 11.59 og 12.01 i oddetallsuker, og bare på dager som ikke slutter på G. Jeg vurderte mange ganger å spørre noen, hvem som helst, om de hadde bind, men feiga ut i siste sekund. Etter å ha gått på do et titall ganger for å bytte papir, tok skoledagen endelig slutt. Jeg gikk hjem og sirkulerte rundt mamma som skandaler rundt en politiker i håp om at hun kanskje, superspontant, skulle spørre «Hvordan er det, Clara, har du fått mensen ennå?», sånn at jeg overrasket, men liketil kunne svare: «Ja, faktisk, jeg fikk den i dag!» Så kunne vi klemme hverandre, le og danse rundt i ring.

TIL DEG SOM ENNÅ IKKE MENSER Det er innmari vanskelig å huske hvordan jeg var før mensen kom inn i livet mitt. Det er i det hele tatt vanskelig å huske hvordan jeg var da jeg var yngre, men på samme måte som jeg ikke husker hvordan det var aldri å reflektere over at det vokser hår på beina, så er mensen av en eller annen merkelig grunn veldig vanskelig å tenke bort fra livet. Jeg klarer ikke å forestille meg en verden der jeg aldri trenger å tenke «Hvor mange dager er det til neste mens?», «Helvete, jeg skulle fått mensen i forgårs. Jeg VISSTE

millioner som har kramper i magen eller vondt i ryggen mens dere leser dette – eller som har det helt supert, for den del – eller bytter bind eller tamponger, eller kanskje ikke har tilgang til beskyttelse i det hele tatt. Sannsynligheten for at du som leser dette har mensen akkurat nå, er ganske stor – til tross for at denne delen er til deg som ennå ikke menser. Har du mensen? Vær ærlig. Jeg har vært ærlig mot deg hittil, så jeg forventer det samme tilbake. Jaså! Der kan du se. Jeg har ikke [heller] (avhengig av hva du svarte).

Å FÅ MENSEN

Hele stemningen rundt mensen var så trøblete. Mensen var det ultimate tegnet på at du hadde ’blitt en kvinne’ og dermed sto foran alle livets lidelser. Smerte, smerte, smerte.”

at jeg kom til å bli gravid bare av å kline med han fyren på lørdag!» eller «Lurer på om dette er menssmerter, eller bare et resultat av at jeg spiste et helt rør med Pringles i går kveld?» Hele livet mitt kretser rundt mensen på en eller annen måte. Jeg har alltid tamponger i veska, bare sånn i tilfelle. Hver gang jeg skal noe sted, uansett om jeg bare skal overnatte én natt, sjekker jeg alltid om det er noen som helst risiko for at jeg kan få mensen. I selve mensuka bruker jeg sikkert fem minutter hver dag på å planlegge når og hvor jeg kan bytte bind eller tamponger. Og har jeg ikke mensen selv, så er det noen andre som har det. I dette sekund, for eksempel, har tre hundre millioner livmorbærere mensen. Tre hundre

FORVENTNINGER Hvis du, kjære leser, ikke har fått mensen ennå, så tror jeg at jeg vet hvordan du har det. Like lite som jeg husker livet uten mensen, kan du forestille deg livet med det. Eller jo, du kan sikkert forestille deg det, det der ble verdens dummeste forklaring, men selv trodde jeg at mensen var sånn ca. det største som kom til å skje i livet mitt. Det ble beskrevet som noe så stort og ekstraordinært at jeg knapt nok forsto hvordan jeg, med min magre lille jentekropp, skulle klare å takle det. Hele stemningen rundt mensen var så voldsom: Mensen var det ultimate tegnet på at du hadde «blitt en kvinne» og dermed sto foran alle livets lidelser. Smerte, smerte, smerte. Og så endte det

med litt blod og et ubehagelig bind i trusa. Og det var det. Tenk deg skuffelsen. Samtidig er mensen faktisk ganske livsomveltende.

Forvente

forventninger

vente Å FÅ MENSEN

Rent fysisk er mensen litt blod fra et indre organ som forlater kroppen gjennom første og beste kroppsåpning. Psykisk innebærer mensen hundre forskjellige ting samtidig: At du skal bli voksen. At du blir «kvinne». At du skal ta ansvar. At du bør slenge i deg sjokolade sju dager hver måned. At du i løpet av de nevnte sju dagene bør være emosjonelt ustabil. At du, til tross for din emosjonelle ustabilitet, behersker deg og blir hjemme fra jobben grunnet «vondt i hodet». For eksempel. Jeg kunne ha fortsatt hele dagen. Og folk stilte spørsmål ved at jeg kunne skrive en hel bok om temaet mensen. Ha! Jeg ler av dere! Ikke vær bekymret, kjære ikkeennå-mensere. Jeg er fullstendig klar over at min beskrivelse av mensen kanskje kan skremme vannet av dere. Det er meningen. Tanken er at dere skal tro at det er skikkelig grusomt, sånn at når den omsider kommer, kan dere puste ut og leve perfekte mensliv uten den minste bekymring. Dere kan takke meg senere. Psykolog Henry over and out.