Jakten

LINDA KLAKKEN JAKTEN

På sporet av mannen som drepte Trude Espås

© 2022 Kagge Forlag AS

Omslagsdesign: Terese Moe Leiner Layout: Dag Brekke | akzidenz as Omslagsillustrasjon: Politiet

Kart: Audun Skjervøy | Språksmia

Papir: Holmen Book Cream 80 g 1,8 b Boka er satt med Garamond 11,5/15,5 Trykk og innbinding: Livonia Print SIA

ISBN: 978-82-489-2984-0

Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond.

Kagge Forlag AS Tordenskiolds gate 2 0160 Oslo www.kagge.no

«A river cuts through a rock, not because of its power, but because of its persistence.»

– James N. Watkins

Denne boka er basert på virkelige hendelser. Enkelte navn er endret, og noen situasjoner er dramatiserte.

Til Trude

INNHOLD

GEIRANGER

STEDER, BYER OG LAND

PERSONER

PROLOG

DEL 1 DET FØRSTE SPORET 27 JENTA

HVOR ER DU, TRUDE? 46 TO TEORIER 49 ELLEVE DAGER SENERE 59 ÅSTEDET

NÅLA I HØYSTAKKEN

SPORENE

VITNENE

TIPSET

HYPOTESEN

WILLY OG VARIABLENE

PARANOIA

DE ANDRE JENTENE

DEL 2

GRUPPEBILDET

FUGLEOBSERVATORIET

BLOMSTERHAGEN P-HUS

STJERNEPOSEN

BILDEKONFRONTASJONEN

PANDAØYNE 169 PÅ VILLSPOR 171 MR. X

BRÅSTOPP

DEL 3

FUGL FØNIKS 189 BUKSEMANNEN 195 KIKKEREN 199 NORDMANNEN 208 SOLHJULET 212 ARRESTASJONEN 220 ARKIVSKAPET 226

DEL 4

TO MOBILER, ETT VALG 231 DRAPET I OPERAHUSET 236 BLODHUNDENE 238 GRØNT LYS 242 A-9-II 245

FORESTILLING OM HÅRSTRÅETS REISE 250 FJERDE GJENNOMGANG 252 FAGPERSONEN 256 RAPPORTEN 259 STAFETTPINNEN

ET KJENT ANSIKT 264 SLIK BLE BOKA TIL

TAKK

KILDER

GEIRANGER

Hotel Union

Ærverdig og tradisjonsrikt familiehotell fra 1891. Trude Espås hadde sommerjobb her i cirka én uke, frem til hun forsvant sporløst om ettermiddagen 8. august 1996.

Las Vegas og Monte Carlo

To fleretasjes hybelhus som ligger vis-à-vis Hotel Union, rett over veien for hovedinngangen og hotellresepsjonen. Hybler for de ansatte. Trude bodde i Monte Carlo, andre etasje, rom 27.

Haugen

Gresskledd skråning ovenfor Geiranger kirke med en håndfull privatboliger.

Homlung

Boligområde som ligger ytterst på venstre side av fjordarmen ut fra Geiranger sentrum, sett fra bakketoppen ved Hotel Union.

Gågata

Den lille gågata i Geiranger sentrum med blant annet små butikker, salgsboder og restaurantene Naustkroa og Ole buda. Cirka 100 meter lang.

Grandestranda

Rett veistrekning som følger fjordarmen fra Geiranger sentrum til svaberget Nothenget. Avstanden mellom disse to punktene er cirka 500 meter. Før 1. januar 2010 het vei strekningen «riksvei 63»; nå heter den «fylkesvei 63». Jeg bruker for enkelhets skyld benevningen «riksvei 63» og «riksveien» gjennomgående i boka.

Ørnevegen

Elleve hårnålssvinger som slynger seg oppover fra Geiranger mot Eidsdal. I den krappe svingen øverst i veien ligger utsiktspunktet Ørnesvingen.

Utsiktssteinen

En gammel rasstein som ligger cirka 200 meter fra sentrum, midt på Grandestranda. Steinen datt ned fra fjellet i 1978 og ligger ytterst på kanten av ei veilomme, tre meter fra riksvei 63, mot sjøsiden. Ulendte skråninger ned mot fjorden på begge sider av steinen.

Nothenget

Blant de lokale et kjent svaberg og en badeplass mot enden av Grandestranda.

Rundkjøringa

Helt i enden av Grandestranda ligger snuplassen som de lokale kaller «Rundkjøringa». Om du parkerer her, har du fritt utsyn tilbake mot Geiranger sentrum og Nothenget; sistnevnte ligger om lag 50 meter unna.

Hotel Geiranger

Hotell som ligger like ved inngangen til gågata. Plassert i bunnen av bakken – Geirangervegen – som leder opp til Hotel Union.

Geiranger kirke

Åttekantet kirke fra 1842. Omgitt av en liten kirkegård. Bak kirka går det en snarvei gjennom et skogholt som ender midt nede i Geirangervegen, bakken som leder til og fra sentrum. Kirka ligger i den første svingen nedenfor Hotel Union.

Dalsnibba

Populært fjell som ligger like ovenfor Geiranger, 1476 meter over havet. God utsikt ned til Geiranger sentrum. Yndet fotoplass for turister.

STEDER, BYER OG LAND

Enkelte steder, byer og land er anonymisert for å unngå å identifisere personer. Disse er erstattet av fiktive navn fra steder i Hvor er Willy?-bøkene til Martin Handford. Mer om motivasjonen bak anonymiseringsgrepet i bokas etterord «Slik ble boka til».

Blomsterhagen (pseudonym)

Det gamle Egypt (pseudonym)

Falkeinstituttet (pseudonym)

Fugleobservatoriet (pseudonym)

Geiranger

Glasskuppelen (pseudonym)

Katakomben (pseudonym)

Klovneby (pseudonym)

Kråkeinstituttet (pseudonym)

Lekebutikken (pseudonym)

Lundefuglklubben (pseudonym)

Mira (pseudonym)

Operahuset (pseudonym)

Oslo

Ridderborgen (pseudonym)

Rubbel (pseudonym)

Sjørøvergrotten (pseudonym)

Tivoliet (pseudonym)

Vulturinstituttet (pseudonym)

Vården (pseudonym)

Ålesund

PERSONER

Enkelte navn er anonymisert for å unngå å identifisere personer. Mer om motivasjonen bak anonymiseringsgrepet i bokas etterord «Slik ble boka til».

Albatrossen (pseudonym)

Asbjørn Hansen Barten (pseudonym)

Birgitta Löf

Buksemannen (pseudonym)

Egil Espås El Toro (pseudonym)

Fagpersonen (pseudonym)

Fotografen (pseudonym)

Gry Isaksen Vangsnes

Heidi (pseudonym)

Hjelperen (pseudonym)

Jens Arne Hessegjerde Johanne (pseudonym)

Kikkeren (pseudonym)

Lupen (pseudonym)

Mr. X (pseudonym)

Munken (pseudonym)

Nordmannen (pseudonym)

Ophelia Thrane (pseudonym)

Roine Löf

Rødstrupe (pseudonym)

Strutsen (pseudonym)

Torgunn Olsen

Trude Espås Ulven (pseudonym)

Willy (pseudonym)

Ørnen (pseudonym)

PROLOG

HELE SOMMEREN HAR jeg sittet på soverommet til datteren min og jaktet på en drapsmann. Stort sett husker jeg de fire postene i leggerutinen: bleie, pysj, tannpuss og høytlesning. Jeg etterligner et normalt liv. Gjør det jeg pleier å gjøre. Er en helt vanlig mamma. Men straks datteren min har sovnet, sniker jeg meg bort til skrivebordet og åpner laptopen.

I fem år har jeg jaktet på en mann jeg kaller Willy. Det han har gjort, er så grufullt at jeg er nødt til å tenke på ham som noe annet enn et vanlig menneske. Derfor tenker jeg på ham som den tynne og uskyldige figuren med rødstripete genser, briller og duskelue fra de berømte barnebøkene til engelskmannen Martin Handford. I barnebokklassikeren Hvor er Willy? forflytter Willy seg fra by til by, gjennom ulike deler av verdenshistorien. Han gjemmer seg i et spektaku lært mylder av mennesker, trær, dyr, statuer og bygninger. Kanskje finner du ham i vrimmelen av kjøpmenn, fattigfolk og soldater foran pyramidene i Det gamle Egypt. Eller på en stappfull badestrand i en europeisk storby. Mens du finkjemmer illustrasjonen med blikket, står han ubevegelig,

delvis skjult, til venstre for pariserhjulet i et tettpakket tivoli. Uten at du er klar over det, stirrer han på deg fra boksidene. Å lete etter Willy kan være smått frustrerende. Femåringen på fanget ber meg finne ham, men hver illustrasjon er malt i samme fargekoloritt som Willys klær, i den hensikt å blende leseren. Først flyr blikket rundt på innfall, flakkende og energisk. Jeg leter og leter, mens minuttene går og femåringen blir utålmodig. Idet hun sklir ned av fanget mitt, innser jeg at jeg har sett meg blind på all støyen i bildet. Da velger hjernen en mer systematisk tilnærming og deler illustrasjonen opp i rektangulære områder, som jeg eliminerer vekk bit for bit, til jeg har sirklet ham inn. Femåringen har for lengst byttet ut lesestunden med hjernedøde YouTube-videoer på iPaden, da jeg vinner tilbake oppmerksomheten hennes fra kjøkkenbordet: «Hei, jeg fant ham, jeg fant Willy!»

Hvor er virkelighetens Willy?

Helt siden drapet på 20 år gamle Trude Espås 8. august 1996 i turistbygda Geiranger på Sunnmøre har mannen jeg kaller Willy, ruslet rundt i verden som en fri mann. Sommeren 2022 er det 26 år siden den nyansatte stuepiken på Hotel Union ble funnet drept. At saken, som ofte blir omtalt som den mest omfattende drapsjakten i norsk kriminalhistorie, har ligget uløst så lenge, sier noe om hvor krevende drapsetterforskningen har vært. De stadige påminnelsene om hvor vanskelig det er å få oversikt over alle tidslinjene og opplysningene i saken, har forfulgt meg fra starten: På drapsdagen besøkte mellom 6000 og 8000 mennesker fra 33 nasjoner den lille bygda, som ligger bortgjemt innerst i en fjordarm på Vestlandet. Til vanlig huser bygda om lag 240 fastboende, men hver dag i løpet

av sommeren oversvømmes den av en tidevannsstrøm av turister. Et uoversiktlig kaos av biler, busser, cruiseskip, ferger, båter og joller siger inn og ut av bygda.

I dette mylderet forsvinner ei ung jente sporløst fra utsiktssteinen hun sitter på. En gjerningsmann dreper midt på lyse dagen, uhyre tett på folk og bare et steinkast fra sentrum.

Tilbake står etterforskerne og alle som har prøvd å løse saken – inkludert meg – med følgende utgangspunkt: en fantomtegning av en ukjent mann i blå- og hvitstripete T-skjorte. Få eller ingen biologiske spor fra åstedet. Et uhåndterlig fjell av saksdokumenter, 25 000 sider, over tre ganger så mange som i en annen kjent, norsk drapssak: drapet på Tina Jørgensen i Stavanger i år 2000. Upålitelige og upresise gjengivelser av saksdetaljene i riksavisene fra 1996, da mediesirkuset i Geiranger var på sitt verste. Blindspor og halejaging. Spekulasjoner, rykter og bygdesladder. Latter liggjøring og kvinnehat i møte med embetsmenn i inn- og utland. Sentrale vitner som blir demente, glemmer og dør, før man rekker å snakke med dem om opplysningene de gav politiet under rundspørringene i Geiranger etter drapet for mer enn 26 år siden. Skråsikre vitner som sier at de har sett Trude på den aktuelle dagen hun forsvant, de flytter henne rundt i bygda på drapstidspunktet, som om hun var en spillebrikke.

Et av vitnene, en selverklært «klisterhjerne», plasserer henne på toppen av den berømte Preikestolen, et utfordrende fjellplatå på nordsiden av Lysefjorden i Rogaland, fire dager etter at hun er blitt meldt savnet. Vitnet er 100 prosent sikker på at det er den savnede jenta hun har sett, uten å være klar

over at på det tidspunktet hun oppgir, har Trude ligget død i oreskogen utenfor Geiranger sentrum i fem dager.

Kan jeg stole på at vitnene husker riktig? Er de sikre på dato og klokkeslett? Hvis to vitner husker diametralt forskjellig om samme observasjon, hvem skal jeg feste min lit til? De skråsikre vitnene eller de forsiktige? De urokkelige eller tvilerne? Hvem kan jeg stole på i dette kaotiske havet av motstridende informasjon?

Etter fem års graving i drapssaken har stresset slått ut i kroppen. Under den korte luggen ser jeg konstant trøtt ut. En dyp, tvilsom fure har vokst frem mellom øynene; den er kommet for å bli. Den skulderlange, brune manken har fått gråhvite tråder. Avsporet taster jeg inn DNA når jeg skal betale en regning i nettbanken til DNB.

Hvem er jeg blitt?

En 43 år gammel forfatter og småbarnsmor som ringer og maser på en kilde ved Rettsmedisinsk institutt klokka seks om morgenen, på grunn av et uavklart spørsmål om et hårstrå på en vrengt sokk. En kald kjerring som forsvinner ut på kjøkkenet og glemmer de sultne gjestene på stua på nyttårsaften, fordi jeg hengir meg til en lang SMS-diskusjon med Norges fremste DNA-ekspert. En samvittighetsløs plageånd som graver i grumset, ripper opp i gamle sår og gjør karriere på andres ulykke. Har jeg gått for langt når jeg bruker høstferien på å kjøre fra Oslo til Geiranger for å grave etter gjenstander som drapsmannen kan ha etterlatt seg i oreskogen? Burde jeg heller tatt inn stillheten på en DNT-hytte i Sunnmørsalpene og nippet til et glass riesling?

Jeg lurer på hva jeg har begitt meg ut på.

Spørsmålet tærer på meg.

Hvem drepte Trude Espås?

Fra soverommet hopper jeg frem og tilbake i tid, på leting etter de bitte små sporene etter Willy. Ved hjelp av Google-søk saumfarer jeg hundrevis av bilder, forelesninger, fagbøker, årbøker, norske og utenlandske avisartikler, gamle videoopptak på YouTube og WordPress-blogger med reisedagbøker. Jeg nileser nypubliserte DNA-studier fra utenlandske forskningsinstitusjoner for å finne ut hvor langt teknologien har kommet. Med hodetelefoner koblet til diktafon transkriberer jeg over 150 timer med intervjuer og lydopptak av norske og utenlandske vitner. Jeg reiser fra en bråkete millionby, yrende av liv og puls, til en søvnig, bortgjemt fjellandsby i ørkenlandskapet. I et tungt øyeblikk innser jeg at jeg har lært hva «død kvinne» heter på tolv forskjellige språk.

Familie og venner minner meg til stadighet på at Willy puster og lever. Tenk om han vet at jeg jakter på ham? Hva er han i stand til å finne på? Er jeg i fare? Er barna mine i fare? Hvilken trussel utgjør han, i så fall? Det er en grunn til at jeg til stadighet diskuterer hensynet til min egen sikkerhet med familie og støttespillere. Jo nærmere jeg kommer ilden, desto farligere blir det.

Jeg gjør mitt beste for å ignorere kroppens signaler, men fem års besettelse koster. For lite søvn utløser maniske perioder. På det verste ser jeg Trudes drapsmann overalt. Han gjemmer seg i klesskapet når jeg kler av meg om kvelden. Han venter på den andre siden av dusjforhenget. Når jeg lukker speildøra over vasken, står han rett bak meg. Men jeg kan ikke gi opp når jeg er kommet så langt.

Jeg har begynt å snakke med meg selv.

Jeg har begynt å snakke med Trude.

I fortvilte øyeblikk ber jeg henne hjelpe meg å se ting klarere. Når ønsket oppfylles, skjer det brått og uten forvarsel. Da stiger bokstaver og tall opp fra papiret og gløder i et tilfredsstillende, hvitt lys, og brikkene faller på plass i et større bilde.

Av respekt for skyldspørsmålet endrer jeg fagfeltet til Willy. Jeg later som om han er en av verdens fremste forskere på sjeldne og utrydningstruede fugler. Jeg vil forstå hvordan hjernen til Willy fungerer. Jeg vil forstå ondskapen. En handling sier noe om den som handler. Er det mulig å finne trekk ved Willy som kan forklare handlingen han kan ha begått? Motiver eller vitneforklaringer som sier noe om hva slags menneske han er?

Men langt viktigere: Jeg vil bli kjent med Trude. Hvem hun var og hva hun var opptatt av. Hva hun drømte om og lo seg skakk av. Derfor snakker jeg med hennes familie og venner. Jeg leser den engelskspråklige romanen hun leste da hun forsvant, Chaim Potoks The Gift of Asher Lev, der handlingen er hentet fra et ortodokst jødemiljø i Brooklyn. Det er tung, seriøs litteratur.

Vennene mine sier at jeg har forandret meg.

De legger merke til at jeg faller inn og ut av samtaler, glemmer bursdager og at jeg oftere takker nei til invitasjoner. Kjæresten min er av det tålmodige slaget. Hun setter tallerkener med mat på bordet ved siden av laptopen, akkompagnert av et lite kjærtegn, og henter den urørte maten igjen et par timer senere. Hun lufter meg når det trengs, kjøper pappkaffe og går arm i arm med meg i parken. At hun orker å holde ut med meg, er et mysterium.

Natt og dag glir over i hverandre.

Mens huset sover, lærer jeg hvordan en kropp brytes ned gjennom forråtnelsesprosessen i ulike typer vær.

For å finne ut om Willy er Trudes drapsmann, har jeg kartlagt bevegelsene hans. Jeg må vite alt om ham og alt om hva som skjedde med Trude da hun ble drept. Derfor snakker jeg med politiadvokater, pensjonerte politifolk, Kriposetterforskere, norske og utenlandske vitner, diplomater, ambassader, traumepsykologer, rettsmedisinere, DNA- og fingeravtrykkseksperter, meteorologer, etterretningsagenter og anonyme kilder i lukkede land. Funnene sjokkerer meg. Hvordan kan det ha seg at politiet har oversett så viktige spor i bevisjakten?

At jeg gjør dette til alle døgnets tider på et rom fullt av enhjørninger, Barbie-dukker og legoklosser, er langt fra normalt. Jeg skjønner at det kan virke rart. Men her får jeg være i fred, herfra kan jeg jobbe. En slik besettelse krever trygge omgivelser. For Willy er ingen vanlig mann, det vet jeg nå.

Han er uhyre intelligent.

Hvordan jakter man på en mann som Willy? Hvordan fanger man et sjeldent dyr, som går umerkelig rundt og dreper? I fem år har jeg lurt på det spørsmålet. Til nå har jeg bare funnet ett svar:

Jeg må bli et dyr selv.

Jakte.

DEL 1

DET FØRSTE SPORET

PÅ VEI FRA badet stakk jeg hodet innom sønnen min og ba ham slukke hodelykten og lukke boka, det var langt over leggetid. Med et utmattet drag over ansiktet brettet jeg klær på stua på Torshov i Oslo, nappet plagg etter plagg fra kleskurven og brettet dem sammen med raske, vante bevegelser. Omringet av viltvoksende tårn av håndklær, sengetøy, truser og boksershortser i sofaen ble jeg oppmerksom på en lav stemme på tv-en som sa:

«Kommer vi noen gang til å finne svaret på hvem som drepte Trude Espås i den lille turistbygda Geiranger i 1996?»

Arbeidsdagen satt fortsatt i kroppen, og for å avlaste tankene et øyeblikk, skrudde jeg opp lyden på tv-en. I en spesialepisode av TV 2-programmet «Åsted Norge» stod den tidligere Kripos-etterforskeren Asbjørn Hansen på en diger rasstein, som lå ytterst på kanten av ei veilomme. Han skuet utover Geirangerfjorden. Ifølge introduksjonen hadde Norges mest kjente drapsetterforsker grublet i over 20 år på hvem som drepte stuepiken på Hotel Union, Trude Espås, i Geiranger 8. august 1996.

Drapsgåten var en såkalt cold case. Fortsatt uløst.

«Det blir jo et lite mareritt at du ikke har kommet til bunns i det», sa Asbjørn Hansen, «og at du ikke har kunnet gi de pårørende et svar.»

20 år var gått uten spor etter drapsmannen i den såkalte Espås-saken, og det var ingenting som tydet på at saken skulle bli oppklart i nærmeste fremtid. Sporene etter Trudes drapsmann var iskalde. Et fortvilet rop om hjelp fra publikum, tv-titterne, som et siste, håpefullt forsøk på å løse saken, det var slik jeg oppfattet blikket til den pensjonerte drapsetterforskeren.

En bryter flippet i hjernen min.

Han snakker til meg.

Ber om hjelp.

Noen måneder tidligere var jeg på vei ut av kontoret til psykologen min etter en runde sjelegransking på Blå Kors i Storgata for å finne svaret på hvorfor akkurat jeg, ei ordentlig og veloppdratt jente fra konservative Vestlandet, ble spilleavhengig. Den bakenforliggende årsaken var like skremmende som den var kjedelig: Hver morgen og ettermiddag satt jeg i kø i rushtrafikken på riksvei 4, for å komme meg til og fra en undervisningsjobb på Oslo øst, som tok mer enn den gav. Vel hjemme fikk jeg bare et par stusslige timer på gulvet med sønnen min før leggetid – jeg så ham knapt. Om kveldene sovnet jeg i sofaen til HBO Nordic på tv-en. Grytidlig neste morgen satt jeg i kø igjen og utførte det samme, trøtte ritualet.

Kø, kø, kø.

Da jeg satte meg ved et online pokerbord for første gang, var det resultatet av et sterkt ønske om å bryte opp og begynne på nytt. Det var ingen midtlivskrise, men et desperat fluktforsøk etter flere års emosjonell og fysisk stillstand:

Hva om jeg hadde penger?

Ville det forandret noe?

Et liv med bedre flyt.

Jeg var lei av å våkne om morgenen og grue meg til dagen som lå foran meg. Spise det samme, kjedelige knekkebrødet til lunsj og drikke den samme, vonde automatkaffen på lærerrommet. Endeløse rekker av møter med de samme etatene og de samme misfornøyde foreldrene. Snakke om de samme problemene, faglig eller sosialt, eller den langsomme fremgangen, om så var, som krevde at man jobbet utover normalen med hensyn til tilrettelegging, innsats og omsorg for de mest utsatte ungene, også utenom skoletid. Jeg var gjennomtrukket av lengsel etter å bruke tiden fritt. Hele tiden andres barn, ikke mitt eget. Jeg trengte en pause. Men for å komme meg noen vei trengte jeg cash. Masse cash.

Jeg har alltid sett på meg selv som analytisk, utholdende, kreativ og uredd. Som tidligere fotballspiller og selverklært sportsidiot hadde jeg forestillingsevne nok til å skissere ulike scenarioer i et kampforløp, uansett gren. Jeg var rå på sannsynlighetsregning og lynrask når det gjaldt å sammenstille årsak og virkning. Og jeg elsket å konkurrere. Jo vanskeligere oppgaven ble, desto mer besatt ble jeg av tanken på å løse den. Spillinga ble til slutt et prosjekt der jeg ville tvinge et tilsynelatende fritt, men låst system i kne:

Hvis jeg konverterer odds til sannsynlighet …

Er det mulig å «outsmarte» systemet?

Gjennomskue forhåndsprogrammerte algoritmer?

I avhengigheten forstod jeg ikke at motstanderen på den andre siden av det virtuelle pokerbordet var avansert, kunstig intelligens. Likeså undervurderte jeg, da jeg satte opp oddskuponger, at det alltid oppstår uforutsette hendelser i et kampforløp: kampfiksing i de lavere divisjonssystemene i Frankrike, et plutselig snøfall som påvirket topplagets ork til å yte mot bunnlaget i Bundesliga i Østerrike, eller et leit overtråkk etter å ha ledet 2–0 i sett etter fire timers spill i semifinalen i Wimbledon.

Jeg tapte mer enn jeg vant.

Men jeg er ikke en sånn som gir meg.

Først da jeg hadde spilt bort en hel månedslønn bare timer etter at den tikket inn på konto, skjønte jeg at jeg hadde et alvorlig problem. Hvordan skulle jeg forklare til den forhenværende kona mi at jeg ikke hadde overført min del av huslånet og matpengene til regningskontoen? For å skjule avhengigheten spilte jeg mer for å prøve å vinne tilbake det jeg hadde tapt. Slik havnet jeg i en tung hengemyr av overmot, impulshandlinger, risikobeslutninger og gjeld. Heldigvis ba jeg om hjelp i tide.

«Nå skal jeg bruke denne erfaringen til noe fornuftig, ellers er alle de gode samtalene våre bortkastet», sa jeg til psykologen min på vei ut døra.

Hun smilte overbærende.

«Du er god på å finne skjulte mønstre og sammenhenger, Linda», sa hun, «kanskje du burde blitt etterforsker.»

Tilbake i stua på Torshov falt jeg i egne tanker. Med spillinga hadde jeg kastet bort verdifull tid, og i et svakt

øyeblikk holdt det på å ta livet av meg. Men nå traff en tanke meg med full kraft: Kunne jeg overføre metoder som faktisk fungerte for å vinne småbeløp i spillinga, og som fulgte et fast system basert på prosenter, for å sannsynliggjøre en virkelig hendelse? Kunne jeg bekrefte eller avkrefte ubesvarte spørsmål i drapsgåten fra Geiranger på den måten? Ved hjelp av enkel matematikk?

Slik ramlet jeg inn i Espås-saken.

Da Asbjørn Hansen la frem en teori om Trude Espås’ drapsmann for tv-seerne den septemberkvelden i 2016, noterte jeg med en blå kulepenn på baksiden av en serviett det den pensjonerte drapsetterforskeren sa, nemlig at gjerningsmannen antageligvis var strandet i bygda etter at han tok livet av henne:

«Det vi har tenkt, og tenker», sa Asbjørn Hansen, «er at vedkommende som begikk denne handlingen, ikke kunne forlate Geiranger umiddelbart etter drapet. Han måtte være her noen dager, for det ville vekket oppsikt om han dro påfølgende dag.»

Mente Asbjørn at gjerningsmannen var en lokal mann? En som hadde fast adresse i Geiranger og ikke plutselig kunne pakke kofferten og dra, midt i den mest hektiske tiden i turistsesongen? Var han en person som hadde møtt eller sett Trude før, på hotellet eller i Geiranger sentrum? Var han norsk? Eller var han en utenlandsk turist som ikke kunne dra fra Geiranger fordi han var en del av et større reisefølge? En person som ikke kunne forlate gruppa uten at det virket påfallende?

Jeg snudde servietten og skrev nye stikkord mens den gamle Kripos-etterforskeren presenterte en ny ledetråd:

«At drapsmannen sannsynligvis ikke har vært innom bygda på en dagstur, begrunnes ut fra den jobben ved kommende har gjort på åstedet», sa han og nikket i retning oreskogen over riksvei 63. «Hadde det vært en person som var på rask gjennomreise, hadde han vel neppe tatt seg bryet med å legge ned en sånn jobb.»

Jeg knep sammen øynene.

Allerede fengslet.

Hva da «en sånn jobb»?

Hva hadde drapsmannen gjort på åstedet?

Tv-bildene skiftet.

Asbjørn Hansen hadde fått selskap av en kollega i Geiranger. Jens Arne Hessegjerde, tidligere lensmann i Stranda og Norddal kommune, konstaterte at etter 20 år var terrenget rundt åstedet nesten ikke til å kjenne igjen. De to pensjonistene befant seg i oreskogen over riksvei 63, om lag 150 meter unna utsiktssteinen som Trude sist ble sett på, på motsatt side av veien og i retning sentrum. Selve funnstedet lå i nedre del av ei bratt steinrøys.

«Hun lå tildekket av stein», sa Asbjørn og nikket mot en stor stein med et smalt og avlangt hulrom under, «det var ikke mulig å se henne med det blotte øye.»

«Det var også stappet mose mellom steinene», la tidligere lensmann Hessegjerde til, «for å gjøre det helt tett.»

I et blaff så jeg gjerningsmannen foran meg, hvordan han slepte eller bar den livløse kvinnekroppen fra turstien og opp den ulendte skråningen til steinrøysa. Der strevde han med å få presset henne inn i hulrommet under steinen. Da jobben var gjort, så han seg andpusten rundt etter store steiner å tette hulrommet med. Han bar så svetten rant,

frem og tilbake, men deler av kroppen var fortsatt synlig. Da hentet drapsmannen mindre steiner fra steinrøysa rundt åstedet og tettet hullene omhyggelig, men det var fortsatt ikke helt tett. I de aller minste glipene stappet han derfor små klatter av mose. Etter at jobben var gjort, tok han to vaklende skritt bakover, tørket svetten og betraktet den naturtro mosaikken, lett svaiende: De finner henne aldri.

Jeg skvatt til da jeg fikk øye på sønnen min i døråpningen. Han hadde hatt mareritt igjen. Den varme sensommeren i Oslo fikk lufta i leiligheten til å stå stille. Jeg åpnet vinduet på soverommet hans et ekstra hakk, sjekket at det var sikret og ble værende til han pustet jevnt og tungt.

Så hastet jeg tilbake til sofaen og trykket på «play»knappen.

Ok.

Hvem er du?

Hvorfor rydder du så godt etter deg?

Etter min oppfatning var gjerningsmannen villig til å ta stor risiko. Var han ikke redd for å bli overrumplet av turgåere eller andre tilfeldig forbipasserende på turstien? Like nedenfor, på riksvei 63 langs Grandestranda, passerte en jevn strøm av biler og folk langs autovernet, på vei til eller fra Geiranger sentrum. Hva om de tok ham på fersken, mens han bar eller slepte den livløse kvinnekroppen gjennom skogen? Tenk om et barn eller en turgåer stod i utkanten av turstien og var vitne til ugjerningen? Stolte han blindt på at han ville klare å forbli uoppdaget gjennom løvverket? Eller var han så full av adrenalin at han ikke forstod faren ved å oppholde seg i steinrøysa så lenge? Slapp han unna på grunn av dyktighet eller flaks?

Om man skulle gjøre et vagt forsøk på å sette seg inn i drapsmannens innerste tanker og instinkter, gav det mening at han gjemte Trude så godt – han kjøpte seg tid. For en utenlandsk turist som var strandet i bygda, ville det vært katastrofalt om Trude ble funnet før avreise. Da ville han vært omringet av blålys, politifolk og oppmerksomhet på alle kanter. En lokal mann ville heller ikke ønske å trekke mer oppmerksomhet til bygda enn nødvendig. Kanskje ville politiet behandle Trudes forsvinning som en savnet-sak lenge nok til at naturen fikk gå sin gang?

Eller kanskje tok jeg feil. Kan hende drapet var utløst av instinkt, spontant og ustyrlig i øyeblikket, men inntrykket mitt var at det var et mer eller mindre velfungerende menneske som hadde utført den grufulle handlingen, ikke en rabiat, psykiatrisk pasient. Og jeg var enig med Asbjørn Hansen i at dette heller ikke var en person på gjennomreise, for da ville han vel ha kastet seg i bilen rett etter drapet og rømt over Sunnmørsfjellene for å komme seg så langt vekk som mulig.

Det forbløffet meg at drapsmannen hadde vært så grundig og tålmodig i ryddearbeidet. At han hadde våget å oppholde seg så tett på ugjerningen i lang tid, med fare for å bli oppdaget, vitnet om en person som var kald og tilregnelig. Et pertentlig menneske, som var i stand til å kalkulere sjansen for å bli tatt – eller ikke bli tatt. For ikke å glemme den fysiske anstrengelsen, de perfekt, avrevne moseklattene og at han maktet å tenke: Jeg har kontrollen.

Førsteinntrykket var at dette ikke var en person som var livredd eller panisk, men en gjerningsmann med stor selvtillit, som trodde han eide situasjonen. Et tredje, ikke

utenkelig alternativ var en person som opererte i to ulike moduser: Først handlet han i affekt, og siden, da adrenalinet hadde forlatt kroppen, vendte han tilbake til åstedet etter mørkets frembrudd for å rydde opp etter seg.

En fantomtegning av en mann i blå- og hvitstripete T-skjorte, en såkalt pikéskjorte, rullet over skjermen. Jeg hadde sett tegningen mange ganger før, i aviser og på kveldsnyhetene på 90-tallet. Den gang gikk det rykter om at Trudes drapsmann hadde kjørt over fjellene til Ålesund, hjembyen min, etter drapet. Praten gikk over hagegjerder, hekker og handlevogner på kjøpesenteret på Moa. Venn innene mine og jeg skremte hverandre med historier om at han kjørte rundt i nabolaget på lavt gir, på utkikk etter et nytt offer. Når jeg var alene hjemme, hendte det jeg innbilte meg at han stod ute i hagen i mørket og kikket inn på meg gjennom stuevinduet.

Det var ikke bare jeg som lot meg skremme.

I en sak fra Bergensavisen 22. august 1996 fortalte en fastboende tobarnsmor i Geiranger at hun var blitt mer mørkeredd etter drapet på Trude. «Det er ikke lenger aktuelt med kveldsturer alene.» Ikke minst fryktet hun for sikkerheten til døtrene på åtte og fem år: «Jeg vil helst kjøre dem om de skal noe sted. Det er ikke godt å vite om drapsmannen fortsatt er i Geiranger.» For de unge stuepikene på Hotel Union var den nye regelen: «Ingen går ut alene om kvelden, vi går alltid to og to.»

Om mannen på fantomtegningen var Trudes drapsmann, er uvisst. Men han var en person som politiet ønsket å komme i kontakt med. Etter 20 år var han fortsatt en gåte. Bare minutter før Trude forsvant fra utsiktssteinen langs riksvei

63 utenfor Geiranger sentrum, hadde han oppholdt seg i området. Ifølge et av sakens hovedvitner, Gry, hadde han oppsøkt henne på en ubehagelig måte, mens hun lå og solte seg på et svaberg som lå cirka 300 meter fra utsiktssteinen.

Mannen med den blå- og hvitstripete T-skjorta hadde aldri meldt seg, derfor skisserte jeg raskt tre muligheter: Enten var han Trudes drapsmann, eller så var sjansen til stede for at han var en helt vanlig turist som rett og slett ikke visste at han var etterlyst. Kanskje han oppholdt seg i området rundt utsiktssteinen fordi han stod i fergekø like utenfor Geiranger sentrum og ventet på avgangen over til Hellesylt? Et tredje alternativ var at han var et ufyselig kryp som fikk tenning av å se på lettkledde damer, men det gjorde ham ikke nødvendigvis til drapsmann.

Jeg studerte skribleriene på servietten.

Strandet i bygda etter drapet.

Snudde den.

Kald – kynisk – bedreviter.

Var det slik at politiet lette etter en person som for dem var helt ukjent? Eller hadde de en formening om hvem han kunne være, men manglet bevis? Lette de i blinde? Lette de overhodet?

Da bildet av en smilende Trude Espås rullet over skjermen, trykket jeg på «pause» og gikk rastløst frem og tilbake over stuegulvet, mens energitrøkket bygget seg opp i kroppen. Som tidligere addict kjente jeg igjen følelsen av barnslig iver, nesten glede, en fysisk uro som kriblet i mellomgulvet, i møte med en så formidabel oppgave.

En av Norges største drapsgåter.

Politiet ber publikum om hjelp.

Tror jeg virkelig at jeg kan bidra med noe?

Hvis jeg skulle trekke i nødbremsen, måtte det skje nå. Men jeg visste at det var for sent. Hjernen hadde allerede begynt å sortere informasjonen fra Asbjørn Hansen. Klesvasken var for lengst glemt da jeg googlet «Trude Espås» på laptopen ved kjøkkenbordet på Torshov. Den ukjente drapsmannen hadde 20 års forsprang. Hvordan skulle jeg klare å finne ham, når politiet ikke var i stand til det? Hvordan skulle jeg klare å sile ut en person som gjemte seg blant 6000 til 8000 mennesker på drapsdagen? Hvor i alle dager skulle jeg begynne å lete?