Kristin Brandtsegg Johansen: Jeg har levd i dette landet i tusen år

KRISTIN BRANDTSEGG JOHANSEN

Jeg har levd i dette landet i tusen år EN SOMMER MED SIGRID UNDSET

© 2017 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: Lise Kihle Layout: akzidenz as | Dag Brekke Omslagsillustrasjon: Kari Rolfsen Omslagsfoto overtrekk: Alvilde Torp / Bjerkebæk Papir: Holmen Book Cream 80 g Boka er satt med Sabon 11/14,5 Trykk og innbinding: Livonia Print SIA ISBN: 978-82-489-2049-6 Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond.

Kagge Forlag AS Tordenskiolds gate 2 0160 Oslo www.kagge.no

Innhold En sommer med Sigrid Undset . . . . . . . . . . . . . . . . . 7 Min egen stammes hyl . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 12 De blanke ordene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 15 Skarphedin . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 19 Det merkelige blikket . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 22 Opplyste flekker . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 24 En liljeblomst kan ikke skyte fra roten igjen . . . . . 27 I rommene innenfor rommene . . . . . . . . . . . . . . . . 30 Arkeologens datter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 35 Det deilige og det farlige . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 38 En bloddryppende kjærlighetshistorie . . . . . . . . . . 41 Kjærlighet på villspor . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 44 Nei takk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 46 Utenforskap . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 51 Det ensomste lille vesen på Guds grønne jord . . . . 54 Kjære Dea . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 56 Lidenskapens vesen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 60 Den rikeste og skjønneste diktverden . . . . . . . . . . 65 Drøm . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 68 Et søsterskap av grå slitere . . . . . . . . . . . . . . . . . . 76 Det urolige hjertet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 83 Om å svikte seg selv . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 87 Via Frattina . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 89

Jenny . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 94 En ensom grav . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 100 Uekte kjærtegn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 102 Da gjør man best i at skyte sig . . . . . . . . . . . . . . 104 Så uforskammet glad . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 107 I et anfall av uvilje . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 109 Dumme Hedda Gabler . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 113 Det svake kjønn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 117 Et selvfølgelig midtpunkt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 121 Soli Deo Gloria . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 123 Den som leter, skal finne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 126 Veien til Rom . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 128 Kristin Lavransdatter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 130 Lavrans . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 138 Eventyr på liv og død . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 140 Thi se, jeg er Herrens tjenerinne . . . . . . . . . . . . . 145 I det skjønnes hage . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 151 Mine private forhold er slik . . . . . . . . . . . . . . . . . 154 Tilbake til samtiden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 161 Et stort offer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 164 Til slutt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 167 Takk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 169 Litteratur . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 172 Noter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 177 Jeg har levd i dette landet i tusen år … . . . . . . . . 192

En sommer med Sigrid Undset H VA ER DET med Sigrid Undset? Hva er det ved hen-

nes fortellinger som har begeistret og fascinert så mange lesere gjennom et helt århundre? Hva er det med Jenny, Kristin Lavransdatter eller Olav Audunssøn som stadig får lesere til å gripe tilbake til bøkene hennes?

Som så mange andre leste jeg Jenny og Kristin Lavransdatter mens jeg gikk på videregående skole. Den gangen likte jeg det første bindet Kransen, med kjærlighetshistorien, best. Så la jeg henne til side – tenkte at hun var litt tung på labben, med sånne gammeldagse episke fortellinger – middelaldersk, katolsk, borgerlig, reaksjonært – det var det kritikerne kvernet og malte om.

Men jeg ble ikke ferdig med hverken Sigrid Undset eller bøkene hennes, selv om jeg nok gremmet meg litt over at jeg ble så fascinert av det religiøse universet preget av lidenskap og sjelekval. En verden så langt utenfor den jeg selv vokste opp i. Men selvfølgelig likte jeg at hun tok kjærligheten og alle dens konsekvenser så dødsens alvorlig. Bildene hadde brent seg fast og det motsetningsfylte eller ubegripelige fortsatte å romstere i tankene mine. Jeg kan fremdeles ikke reise over Dovre, verken med tog eller bil, uten å se for meg Kristins skikkelse vandrende nordover på stien mellom lyngheiene, 7

på bare bein – selv om jeg selvfølgelig vet at hun er en oppdiktet skikkelse. I gatene nedenfor Spansketrappen i Roma ser jeg for meg Jenny og Fransiska, arm i arm, skravlende og fnisende, nylig ankommet byen, slik Sigrid Undset beskriver dem i åpningen av Jenny. Fortellingene gjør verden større.

Nå når jeg skriver dette, er det snart hundre år siden hun satte seg ned og skrev det enorme bokverket om Kristin Lavransdatter. I 2020 er det akkurat hundre år siden første bind Kransen ble utgitt. Selvfølgelig har interessen for bøkene hennes gått i bølger, helt siden de første gang ble utgitt har Sigrid Undsets bøker vært omstridte og hatt sine sterke kritikere. Med Jenny hadde hun sitt store litterære gjennombrudd og etter at hun fikk den største litterære utmerkelsen det er mulig å oppnå, Nobelprisen, for sine store middelalderepos ble hun betraktet som en litterær stormakt – ikke bare i skandinavisk litteratur.

Nylig utnevnte en amerikansk litteraturjournalist Sigrid Undset til den nye Ferrante, og sammenlignet henne med den enorme suksessen Elena Ferrantes Napolikvartett har hatt de seneste årene. Selvfølgelig er det omvendt.

Ferrante er den nye Undset. Det de to foratterne har til felles, er imidlertid at det handler om sterke, kompliserte romanskikkelser som manøvrerer i et konservativt europeisk miljø – enten handlingen foregår på Jørundgård i Sel i Gudbrandsdalen i tidlig norsk middelalder eller i nedslitte bakgater i etterkrigstidens Napoli. Romanheltinnen kan være den lidenskapelige, uberegnelige Lila, den briljante, boklærde Elena eller den vakre, litt bortskjemte, 8

men oppvakte pappajenta Kristin Lavrans­datter. Disse kvinneskikkelsene er forbundet – selv om de befinner seg i så ulike miljøer – og selv om de befinner seg langt fra hverandre i tid og geografisk sammenheng; faktisk i hver sin ende av Europa, med mange århundrer i mellom seg. Men sett utenfra, fra USA, er Europa den gamle verden, der eldgamle patriarkalske strukturer fremdeles gjør seg gjeldende, enten det er i form av merkverdige gamle monarkier og adelsslekter eller mafiøse nettverk.

Blant amerikanske lesere og serieseere er det en enorm interesse for oversatte romaner og tv-serier med historier om kompliserte kvinneskikkelser som nettopp manøvrerer i slike historiske, sosiale miljøer styrt av sterke, men helt urimelige menn. Slik sett blir også Kristin Lavransdatter og Daenerys Targaryen fra Game of Thrones beslektede heltinner som med alle midler navigerer i en verden definert av sterke lidenskaper, maktkamper eller enda mer arkaiske æreskodekser. Ingrediensene er de samme i disse store eventyruniversene, med tidløse temaer og dramatiske hendelser, skjebnesvangre allianser, ulykker, kirkebrann, opprørske jomfruer, nådeløse kampscener, pest, tilståelser på dødsleiet og heltinner som til slutt forstår at det var dette alle de gamle sangene handlet om.

Da jeg nylig leste bøkene om Kristin Lavransdatter igjen, forventet jeg å vende tilbake til et univers jeg kjente godt fra før, men ble slått av hvordan de tok tak i meg på nytt – og utfordret mine forestillinger og oppfatninger. Hvorfor måtte Kristin Lavransdatter være så 9

urimelig steil og egenrådig? Og hvorfor kunne hun ikke være litt mer til stede i det livet hun selv hadde trumfet igjennom? Jeg ble forundret over hvor mye jeg ikke hadde fått med meg sist jeg leste, for eksempel hvor fin fyr den bunnsolide Simon Darre er – sist gang jeg leste, kom han helt i skyggen av Erlend Nikulaussøn – nå ble jeg opptatt av hvordan han aldri sluttet å elske ­Kristin, til tross for at hun var så selvopptatt og ubetenksom at hun avviste og svek både ham og faren. Denne gangen ble jeg hengende ved de to neste bindene, Husfrue og Korset, – jeg skjønte hendelser og personer jeg ikke hadde forutsetninger for å forstå sist jeg leste. Den uvørne, men hengivne skikkelsen Ulv Haldorssøn hadde jeg ikke engang lagt merke til. Siden bøkene jo selvfølgelig er de samme, gjorde de meg også oppmerksom på hvordan jeg selv har forandret meg siden jeg sist leste dem.

Denne sommeren har jeg fått nøklene til gjestehuset for å sitte i Sigrid Undsets Bjerkebæk og skrive. De siste månedene har jeg lest om igjen – snart alle – bøkene hennes, om Fru Marta Oulie, Vigdis fra Vadim, Jenny Winge og selvfølgelig Kristin Lavransdatter – men også Olav Audunssøn, Paul Selmer og Ida Elisabeth. En etter en sendte hun dem til Roma eller Kristiania – det kunne være i hennes egen tid, høymiddelalderen eller saga­enes tid – for å se hvordan de taklet de prøvelsene hun utsatte dem for. Enda kraftigere enn Kristin Lavransdatter, grep Jenny tak i meg på nytt. Den var fremdeles like sterk, men virket mye mer uavklart. Hvorfor måtte det gå så galt med unge Jenny, hvorfor måtte Sigrid Undset være 10

så nådeløs og la Jenny lide en så ulykkelig og streng skjebne. Jenny, som i likhet med forfatteren selv – den gangen hun skrev den – endelig hadde fått stipend og reist til Roma der hun kunne være kunstner på heltid, rangle og dovne seg. Også i denne boken er det kjærligheten som gjør det så vanskelig, slik det er for alle romankarakterene Sigrid Undset sendte ut på prøve i sine litterære univers – det går aldri bra med dem. For nesten hver gang blir de spent bein på, slått over ende av kjærligheten, innhentet av dens omkostninger, flere av dem går til grunne, filleristet av livet eller egne nådeløse tvangstanker og samvittighetskvaler. Kanskje aller verst går det ut over Jenny. Eller muligens er det Olav Audunssøn som får hardest medfart, slik han martres og plages? Jeg vet ikke hvem det går verst utover, men jeg tenker nok at hun er en svært ubarmhjertig forfatter. Sigrid Undset sparte ingen.

Min egen stammes hyl « J E G T RO R D E T er slik», skriver Sigrid Undset, «at

jeg skjønner vor egen tid så godt – eller ser den så godt – fordi jeg helt fra barnsben av har hatt en slags levende erindring om en tidligere tid å sammenligne med.» Hun skyter fort inn at denne innsikten ikke skyldes at hun tror på sjelevandring eller noe sånt – det er blant de få ting hun ikke tror på. Snarere er det hennes erfaring at det finnes noen sider ved menneskelivet som det går an å kjenne seg igjen i, og forstå, på tvers av mange hundreår.

Dette setter hun seg fore å utforske. Tilsynelatende ganske uberørt av sin egen tid sender hun sine romanhelter og heltinner ut i tid og rom, for å sette dem på prøve, og på den måten finne ut hva det vil si å være et menneske i stadig ulike historiske sammenhenger.

«Skaller man av seg de lag av forestillinger og tanker som spesielt tilhører ens egen tid, så trer man like inn i middelalderen og ser livet fra dens synspunkt – det faller sammen med ens eget.» Senere gjentar hun flere ganger at det er slik hun forstår historien. Fortiden er ikke utilgjengelig for henne, heller ikke menneskene som levde for mange hundre år siden. Samtidig er hun helt innforstått med at hun står fast i sin egen tid, med sine egne tanker og perspektiver: «Man kan jo bare skrive 12

romaner fra sin samtid.» Det er heller ikke alle tidsperioder hun forstår seg like godt på, både napoleonstiden og hellenismen stiller hun seg fremmed overfor: «Det er saa vakkert alt det græske – men det er væsensfremmed for mig», skriver hun til en venn. Den tidlige middelalder derimot, den følte hun seg sikker på at hun forsto. I en kommentar til den enorme mottakelsen romanverket om Kristin Lavransdatter fikk, svarte hun ganske kontant: «Kristin Lavransdatter er ikke noget at takke mig saa meget for. Det er ikke faldet mig vanskelig at skrive den, for jeg har jo levet i dette land i tusen aar.»

Sigrid Undsets direkte tilgang til historiske epoker som ligger mange hundreår tilbake i tid, har selvfølgelig blitt møtt med solide doser kritikk fra både historikere og forfattere. Dag Solstad uttalte for eksempel at «[d]en mest løgnaktige sentensen i norsk litteratur står fru Undset for, den at menneskenes hjerter ikke forandrer seg gjennom historiens gang, det er ikke sant [...] jeg tror ikke på det».

Samtidig er det jo nettopp hennes historiske romaner hun er så berømmet for. Gjennom hele forfatterskapet fortsatte hun utforskningen av hva det vil si å være menneske under ulike livsbetingelser. Da hun helt på slutten av sitt liv ble bedt om å delta i et radioprogram under tittelen «Hvorfor jeg skrev?», svarte hun først på sin sedvanlige, kritiske måte, at spørsmålet virker vel banalt, før hun bestemmer seg for å ta det på alvor og svarer at for henne virker det ikke som om hun har hatt et valg: «Jeg kunne ikke la være å skrive.» Så avgjørende var det for henne at «hvis jeg ikke hadde skrevet noe, 13

så måtte jeg jo ha vært et helt annet menneske enn jeg er, – jeg kan ikke vite hvem».

Helt fra begynnelsen var hun sikker på at hun hadde en egen forståelse av sagatiden, som snakket så direkte til hennes hjerte at hun omtalte det som «min egen stammes hyl». I sitt aller første romanutkast hadde hun valgt seg denne tiden. Det ble refusert med det som antakelig er blitt ett av litteraturhistoriens mest berømte avslag: «Forsøk Dem ikke mere på historiske romaner. Det kan De ikke. Men De kan jo prøve på noe moderne. Man vet sgu aldri.» Deretter valgte hun nærmest som på trass å skrive om sin egen tid, før hun igjen grep langt tilbake i tid både i Fortellingen om Viga-Ljot og Vigdis som kom i 1909 og Fortellinger om Kong Artur og ridderne av Det runde bord fra 1915, før hun endelig ga seg i kast med de store romanverkene om Kristin Lavransdatter og Olav Audunssøn. Det er Fortellinger om Kong Artur hun avslutter med de ordene om menneskenes hjerter som kanskje er blitt stående som ikoniske for hele hennes forfatterskap. Helt bakerst i boken, i forbindelse med at hun forteller om de kildene hun har brukt, forklarer hun hvordan hun bare har fortalt «den minste part» av alt det disse gamle bøkene kan fortelle. Likevel håper hun mennesker som lever i dag, kan la seg more av de gamle fortellingene: «Ti sed og skikk forandres meget, alt som tiderne lider og menneskenes tro forandres og de tænker anderledes om mange ting. Men menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager.»

De blanke ordene IN GEN TIN G VA R F OR stort for Sigrid Undset. Hun

visste tidlig at det var forfatter hun skulle bli, og valgte de største, tyngste og vakreste temaene, tok i bruk alle de store ordene, «de gamle blanke ordene, dydernes navne, de som er blit halvveis latterlige ord – det er de ord, menneskene trenger at lære – styrken, visdommen, retfærdigheten, sandheten, maateholdet, tapperheten – og mange andre blanke ord». Hele livet hadde hun iakttatt sine omgivelser, lest, drømt og diktet – samlet stoff for å gjenskape en parallell verden rundt sine romankarakterer, innenfor den tilværelsen hun selv levde i.

Helt siden hun var liten, hadde hun levd med fortellingene og drømmene rett ved siden av seg. «Digte har jeg gjort, saa lenge jeg kan huske», skriver hun, «lange vidunderlige historier med merkelige hændelser til underholdning for mine søskend». Men «enda vidunderligere historier» kunne hun dikte for seg selv.

Allerede som fjortenåring leste hun Shakespeares verker, og underveis lærte hun seg hemmelighetene, de litterære grepene og de nødvendige ingrediensene i de virkelig store skjebnedramaene, kjærlighetens herjinger i menneskenes hjerter, elskov som ikke holder noen lover, men bryter alle. Ved flere anledninger skrev Sigrid Undset 15

at hun lot seg inspirere av livet selv. Litteraturhistorikere kaller det «realisme», men jeg har mange ganger tenkt at det er tvilsomt om det er realisme som først slår leseren i møte med romanene hennes. Det handler om sterke, kompliserte skikkelser som trekkes inn i landskap av følelser, tro, tvil og tvingende viljer. Snarere er det merkelige naturfenomener, mytiske eller religiøse utfordringer som får ting til å skje i bøkene hennes. To og to blir sjelden fire i Sigrid Undsets univers. Hennes mistro til borgerlig snusfornuft er så konsekvent, og koblet sammen med hennes interesse for religiøse og mytologiske temaer blir svaret på regnestykket vel så ofte fem eller sju. Når du begynner å lese, åpner det seg en verden der alt finnes, ikke bare mennesker, ting og steder, men også landskap, vær og vind, sykdommer og sult, tifeldighet og nødvendighet. Alt er der: «Det var en vakker morgen litt frem på sommeren.

Kristin stod i loftet, der de sov nu sommertiden; hun så solen skinte ute, og hun hørte sin far og mennene snakke nede i tunet – da gledet hun sig slik at hun ikke kunde stå stille mens moren klædde på henne, men hoppet og sprang mellem hvert plagg som blev trukket på henne.

Hun hadde aldri før været oppe på fjellene, men bare over rosten til Vågå, når hun fikk være med å gjeste sine morsfrender på Sundbu, og så i de nærmeste skogene med moren og husfolkene, når de gikk ut og plukket bær, som Ragnfrid satte på tynølet sitt. Hun laget også en sur mask av tyttebær og tranebær som hun spiste til brødet istedenfor smør i langfastene.»

16

Det året hun ble 37 år, flyttet Sigrid Undset opp til Bjerkebæk på Lillehammer, sammen med datteren Maren Charlotte som snart fylte fire år, og den eldste sønnen Anders, som var seks. Hun var midt i livet, en tobarnsmor som ventet sitt tredje. Hun hadde reist opp hit alene, uten mannen og barnefaren, kunstneren Anders Castus Svarstad. Fra begynnelsen var det en midlertidig løsning, men de to kom aldri mer tilbake til hverandre. Kanskje visste hun selv allerede at hun måtte reise fra ham for å velge sitt forfatterskap. To år senere sluttet hun å underskrive sine brev med Sigrid Undset Svarstad. Før hun konverterte til katolisismen, fikk hun ekteskapet opphevet. Innenfor de tykke tømmer­veggene oppe på Bjerke­bæk fant Sigrid Undset endelig vei inn i sitt store litterære format, langt utenfor sin egen tid dykket hun ned i det universet som fascinerte henne aller mest. Ved skrivebordet foran vinduet, i den midterste stua – Røssumstua – satte hun seg ned og skrev sitt enorme middel­ alderepos om Kristin Lavransdatter, som vokste opp på Jørundgård litt lenger nord i dalen. Ved å gå ut av sin egen tid og flere hundre år tilbake, til sagaen, fant Sigrid Undset et univers som var stort nok og dramatisk nok for sine karakterer.

Gjennom tre bind følger hun altså Kristin fra hun er en liten, litt bortskjemt pappajente til hun i det tredje bindet Korset går pilegrim nordover, over Dovre til Nidaros.

Skjebnesvangre valg må bøtes for med skyld, soning – for Kristin var det først kjærligheten til faren Lavrans, så til mannen i hennes liv, Erlend, og så kjærligheten til 17

en større overmakt – Gud i himmelen. Kristin Lavrans­ datter dør til slutt i Rein kloster, smittet av ­pesten, svarte­ dauden. For første gang spenner Sigrid Undset også opp et stort guddommelig univers over menneskene i sitt litterære univers. Bare noen år senere, på merke­dagen for St. Thomas Aquinas, avlegger Sigrid Undset selv løftet om å leve etter Dominikanernes tredje­ordens regel resten av livet.

Skarphedin E N UMETTELIG NYSG J E R R I G H E T gjorde Sigrid til

et sprenglærd barn. Vel å merke innenfor det hun interesserte seg for, og det var ikke lite. Allerede som tiåring leste hun norrønt. Faren fôret henne med lesestoff, og etter hvert som han ble stadig sykere, var det hun som måtte lese for ham. Den siste vinteren han levde, ba han datteren lese høyt fra sagaene. Den internasjonalt anerkjente arkeologen Ingvald Undset var bare førti år gammel det året han døde, Sigrid hadde akkurat fylt elleve.

Den sommeren hun var ni år, fikk hun kloa i nettopp en saga som hun senere omtaler som en bok som forandret livet hennes. Hun beskriver hvordan hun som liten jente sitter alene nederst i sine besteforeldres hage på Vollan utenfor Trondhjem og nileser Njåls saga.

Det er på alle måter en spesiell sommer. Bestefaren ligger for døden, og hun vet også at faren kommer til å dø, av en sykdom de lenge har måttet forholde seg til. I den sagaen støter unge Sigrid for første gang på Skarphedin, Njåls sønn – som hun blir så uforklarlig tiltrukket av, «med svart hår og blekt ansikt, med vakre øyne og stygg munn, – uvøren og uberegnelig, tapper og full av uklart nag til livet».

19

Historien om den lille jenta som sitter skjult bak ripsbuskene i hagen og skjelver i sommerkjolen, mens hun leser om den styggvakre, uberegnelige Skarphedin, grep langt inn i mye av det Sigrid Undset senere skulle skrive om ubøyelige viljer og komplisert kjærlighet. Den korthugne, usentimentale formen virket så direkte på henne: «Jeg måtte legge fra meg boken og begrave ansiktet i gresset, jeg så det så tydelig, det gjorde vondt.»

Erfaringen peker videre til både fortellingen om Viga-­ Ljot og Vigdis og det kompliserte kjærlighetsforholdet mellom Kristin Lavransdatter og Erlend Nikulaussøn, men også hennes eget møte med den tretten år eldre maleren Anders Svarstad som hun forelsket seg så hodestups i og senere giftet seg og fikk tre barn med. Der den unge Sigrid Undset sitter og leser skjult bak krattet, er hun selvfølgelig ikke i stand til å fatte mesterskapet i den gamle sagaskriverens bilde av Skarphedins uvørne, uberegnelige sinn, men det ga henne kanskje en anelse av de følelser som får voksne kvinner til å knytte sin skjebne til begavede «misfits» og nevrotikere. I et brev til vennen Nils Collett Vogt skrev hun mange år senere at «jeg tenkte ikke på andet end Skarphedin den sommeren».

Skarphedins ansiktstrekk ble senere også skrevet inn i Erlend Nikulaussøns ansikt, men enda tydeligere i en av Erlends svenner, som kom til å bety så mye for Kristin Lavransdatter: «Ulv Haldorssøn var en ganske vakker mann, stor og mørkladen, med fagre øyne, men hans munn var stygg og rå.» Ulv er Erlends barndomsvenn og blir tidlig Kristins betrodde hjelper i Erlends stadige 20

l­ engre fravær. «Kristin hadde hørt stygge ting om ham av ternene på gården», og når han var i kaupangen «drakk han forferdelig». Like fullt blir Ulv en av Kristins mest hengivne menn. Hans kjærlighet til henne er ubestikkelig, kanskje den vakreste i hele verket, selv om han reiser bort og er fraværende i store deler av handlingen.

Helt på slutten kommer han tilbake i handlingen og til Kristin i Reinsklosteret, sammen med broder Edvin. Ulv Haldorssøns lojalitet kommer til syne når han hjelper henne med den umulige oppgaven det er å få liket av en fattig kone i viet jord. Den fattige konen Stein­unn er allerede tatt av pesten. Kristin har i sin tankeløshet attpåtil gitt sitt ord på at det må skje midt på natten. Hennes tro settes på prøve. Idet de slår opp døren og kjenner den kvelende likstanken, slår redselen over henne.

Det tunge strevet og ubehaget ved å få fraktet den pestdøde kvinnens lik understreker betydningen av å få de døde i viet jord. Hun holder ord, men blir selv smittet av pesten. Sånn måtte det gå. Nærkampen sto mellom Gud og Djevelen. Sigrid Undset sparer ingen av sine karakterer. Ulv Haldorssøn er også den som til slutt sitter ved sengen hennes. Samtalen mellom Ulv og Edvin på bokas siste side er i seg selv grunn god nok til å lese alle de andre 936 sidene på nytt.

Det merkelige blikket « A LT HO S HEN NE satte fantasien i bevegelse», skrev

forfatteren Nini Roll Anker om sin venninne Sigrid Undset, «de store øinene med det merkelige blikket, som syntes å se like meget innover som utover». På alle portretter har hun dette alvorlige blikket, med det uutgrunnelige, litt introverte uttrykket. Hun har det også på bilder som er tatt av henne som barn. Nini Roll Anker fortsetter å beskrive de smale hendene hennes og den «ens­ tonige røsten» som hadde et dansk tonefall på enkelte ord. Da hun var ung, var hun dessuten påfallende vakker, «slank som en gutt», med noe klassisk over hodet, som hun nesten ikke beveget mens hun snakket.

Selv om hun var en svært reservert person som hegnet strengt om sitt privatliv, blir jeg som leser slått av hvor mye hun deler når hun skriver. Da deler hun mer enn gjerne sine forestillinger, erfaringer og meninger, i tillegg til sine fordommer og kjepphester. Med sin vilje til å skrive om livet selv tok hun alle midler i bruk, ikke minst måtte hun være ærlig, ubestikkelig og fryktløs for å se inn i sitt eget hjerte og beskrive virkeligheten slik den er. Bare slik, med sjelen eller hjertet, er det mulig å se virkeligheten.

For henne var det en forpliktelse og et krav. Ikke minst 22

var det mulig. Det at enkelte følelser forties eller holdes hemmelig, betyr ikke at de ikke finnes.

På Bjerkebæk bygget hun sin egen middelalderborg rundt seg, bestående av tre hus, to store, laftede tømmer­ hus, og et mindre gjestehus. Husene er i dag omgjort til museum. På den grønnmalte, panelte veggen inne i anretningen i Røssumstua henger fremdeles telefonen som Sigrid Undset svarte i da lederen for Svenska Akademien ringte henne høsten 1928 og leste opp telegrammet som fortalte at hun var tildelt den høyeste internasjonale anerkjennelsen for sitt forfatterskap, og «spesielt for sine mektige beskrivelser av livet i Norden i middelalderen». Da var hun 46 år.

Gjestehuset på Bjerkebæk er bygget tett inntil de to store tømmerhusene som troner i skråningen over Lillehammer. Hun fikk bygget om det gamle uthuset til et gjestehus med store, vestvendte vinduer som tok inn mye lys, nesten som et atelier. Her kunne Anders Svarstad bo når han var på besøk. Eller hun hadde annen familie, prester og nonner boende. En periode ble gjestehuset kalt prestehuset. Gjennom de små rutene i vinduene i gjestehuset, ser man fremdeles den irrgrønne, frodige hagen som strekker seg nedover, med utsyn over hele Gudbrandsdalen på sitt aller bredeste, med blåner som hever seg bak hverandre. Mellom de tre husene danner det seg et lite tun som aller mest ligner en klosterhage.

På baksiden av husene ligger en liten skog av bjerk og andre løvtrær, og ned gjennom skogen bukter det seg en liten bekk som fortsetter nedover i hagen.