ingv ild hur lim ann-lindseth
Jeg sk al følge deg helt frem Om ü miste den man elsker
Til Roland, slik jeg fortalte deg
Prolog If I lay here If I just lay here Would you lie with me and just forget the world? «Chasing cars» av Snow Patrol Det skal komme en tid da jeg våkner opp alene i denne sengen. Det lå jeg og tenkte på mens Roland sov ved siden av meg. Han på venstre side, jeg på høyre. Roland sov med øynene åpne, han begynte med det for noen uker siden. Kanskje fordi han ville få med seg alt. Eller kanskje fordi øynene hans var blitt så tørre, jeg måtte dryppe dem med saltvann hver dag. Jeg ville ikke snakke med ham om hvordan det ville bli den første morgenen da jeg skulle våkne og innse at han ikke var her lenger. Den smerten måtte jeg håndtere uten ham. Det var september 2009, og sommeren hadde stjålet til seg en høstmåned. Det var varme dager med skyfri himmel. En syke pleier fra hjemmetjenesten hadde vært innom for å koble fra den intravenøse næringen. Døren til terrassen sto ulåst. I dag var det Silje som kom. Hun banket forsiktig på skyvedøren inn til soverommet. At en i utgangspunktet fremmed person sto midt i soverommet før vi hadde rukket å stå opp, var blitt naturlig for oss. Vi var glade for hjelpen. Alternativet var sykehus. Det var det siste Roland ville. 5
Jeg lå og lyttet til pusten hans. Klokken var halv ti, og jeg hadde ingen hast med at han skulle våkne. Han hadde det godt når han sov. Da kjente han ikke smertene som plutselig kunne over manne ham. Han hørte ikke at jeg hentet avisen og laget kaffe. Morfinen gjorde ham ekstra trett. Jeg ville ikke klart å vekke ham om jeg hadde prøvd. Noen ganger gjorde det meg engstelig fordi han var så langt borte fra meg. Vanligvis ville Roland ha vært ute av døren og langt inne i marka på sykkelen sin på denne tiden av dagen. Og jeg ville måttet trygle om å få være med på en rolig tur, mens han allerede hadde bestemt seg for en hard treningsøkt som ikke inkluderte sinker. Når han først våknet, var det underlig for ham å kjenne at når han ville bevege seg, lystret ikke kroppen. Han sa at i hodet var han frisk. I hodet kunne han klare alt. Men der lå han altså, helt avhengig av min hjelp. Han kunne ikke gå, han kunne knapt nok flytte kroppen fra én posisjon til en annen. Overraskende nok smilte han når han møtte blikket mitt. Og jeg smilte tilbake. Morgenene var den beste tiden på døgnet for oss. Litt dagslys trengte inn gjennom persiennene, jeg åpnet dem, og soverommet ble plutselig helt lyst. Rullestolen hadde jeg trillet tilbake i stuen i går kveld slik at vi ikke skulle trenge å se på den. Jeg hentet en plastbeholder slik at han fikk tisset. Og så kunne vi ligge i sengen utover formiddagen. Det rare var at jeg på en måte likte at han var avhengig av meg, jeg likte å hjelpe ham. Der fantes tilfredsstillelsen midt i alt som var galt med denne situa sjonen. Jeg opplevde ikke den nye rollen min som belastende eller som noe jeg ville ut av. Jeg kunne klart flere år med ham slik. I det siste hadde jeg tenkt på at alt kunne komme til å forsvinne hvis jeg ikke skrev det ned. Jeg tenkte at den dagen Roland døde, 6
ville sporene etter oss to dø. Jeg var redd for at det skulle føles som om ingenting av det vi opplevde, virkelig hadde skjedd. At Roland og jeg aldri hadde vært til. Jeg regnet ut at vi hadde hatt fem år og nitti dager sammen frem til nå. Og selv om det kanskje ikke høres spesielt lenge ut, hadde vi fylt denne tiden med mer enn det mange rekker i løpet av et livslangt ekteskap. Mens han lå i sengen, fortalte jeg ham at jeg hadde begynt å skrive på et bokmanus. «Hva handler det om?» spurte han, som om jeg hadde skrevet mange bøker før. «Det handler om deg», svarte jeg. «Om oss», sa jeg. Jeg ville gjerne vite hva han syntes om det, og hentet hans bærbare pc. Jeg satte den oppå dynen på fanget hans. Han leste den første og eneste siden jeg hadde skrevet, om vårt første møte og noe om at øynene hans var som solsikker. Det var det som var mitt utgangspunkt. Han leste og kommenterte samtidig. Han sa at jeg måtte skrive en ekte historie, ikke bare berøre overflaten. Så langt var det ikke ekte nok. Han var ikke en romanfigur, han var Roland. Jeg måtte si det som det var. Og da kunne ikke jeg være en romanfigur heller. > Inngangen til hver ny årstid etter Rolands død ble like smerte full, spesielt det første året. Jeg mistet ham gang på gang. Alt minnet meg om han som ikke var der lenger. Det er så mange stemninger som følger med forandringene i naturen. Roland og jeg møttes da det var sommer, vi skiltes ad da høsten kom. Vi skulle oppleve naturens sykluser fem ganger. Når jeg tenker på vinteren, tenker jeg på det første snøfallet, lukten av den kalde hvite snøen som hadde lagt seg utenfor vinduet da vi kikket ut tidlig en mørk morgen. Drømmen om nypreparerte skispor og vissheten om at de fantes, for langt ute i marka hadde det nå 7
dukket opp en løypemaskin vi entusiastisk kunne følge etter, uten å møte andre skiløpere på mange kilometer. Våren er for meg gleden over å ha vært med Roland på seson gens første orienteringsløp, utålmodigheten i kroppen hans og forventningen i øynene idet han kysser meg før start. Våren er den klare luften i Sveits, Rolands hjemland. Sommeren er for meg følelsen av hans varme skulder inntil min der vi sitter med hver vår bok på dekket av en seilbåt. Synet av ham med brun hud i den gule skimrende kortermede skjorten der han kom mot meg på sommerfesten. Høsten liker jeg aller best. Da kjenner jeg armene til Roland rundt meg under et tre med løv i sterke farger. Roland på vei hjem etter en helg på fjellet, når han insisterer på å stoppe langs veien og lage kyllingwok på bål for å forlenge fjellturen med noen timer. Roland er i alle årstidene. Mine vakreste minner fra livet er med ham. Og de tristeste. Ingen kunne forberede meg på dette – at jeg skulle miste min elskede gang på gang.