The Girl With The Louding Voice
Copyright © 2020 by ADLC Ltd
© Norsk utgave: Kagge Forlag 2023
Originalens tittel: The Girl With The Louding Voice
Oversetter: Ragnhild Eikli
Omslagsdesign: Tine Poppe
Papir: Enso Creamy 70 g 2,0
Boka er satt med Adobe Caslon 11|14
Sats: Ingrid Goverud Ulstein
Trykk og innbinding: Scandbook UAB, Litauen
ISBN: 978-82-489-3162-1
Kagge Forlag AS
Tordenskiolds gate 2
0160 Oslo
www.kagge.no
Tilegnet min mor, professor Teju Somorin, ikke bare fordi du er intelligent og vakker og ble Nigerias første kvinnelige professor i skatteøkonomi i 2019, men også fordi du lærte meg betydningen av utdanning og ofret så mye for at jeg skulle få den beste.
PROLOG
Nigeria er et land i Vest-Afrika. Med en befolkning på nærmere 180 millioner innbyggere er det verdens sjuende mest folkerike land, hvilket betyr at én av sju afrikanere er fra Nigeria. Som den sjette største eksportøren av råolje i verden, og med et BNP på 568,5 milliarder USD, er Nigeria det rikeste landet i Afrika. Over 100 millioner nigerianere lever i fattigdom, og lever på 1 USD per dag.
The Book of Nigeria Facts: From Past to Present, 5. utgave, 2014
I dag tidlig roper Papa på meg inni stua. Han sitter inni sofaen uten pute og ser på meg. Papa ser rart på meg. Som om han vil banke meg uten grunn, som om jeg har dritt inni kinna, og når jeg åpner munnen for å snakke, stinker det overalt.
«Sir?» sier jeg, kneler og legger hånda på ryggen. «Du roper?»
«Kom hit», sier Papa.
Jeg vet han skal si noe dårlig til meg. Jeg ser det i øynene hans: Øyeeplene hans er tørrbrune, som en stein som ligger for lenge inni solsteken. Han har de samme øynene som når han sier til meg, for tre år siden, at jeg må slutte skolen. På den tida er jeg den gamleste av alle i klassen og alle barna sier «tante» til meg. Det er helt sant, den dagen jeg slutter skolen og den dagen Mama dør er den vondeste dagen i livet mitt.
Når Papa ber meg komme nærmere, svarer jeg ikke, for stua vår er liten som en Mazda-bil. Vil han at jeg skal komme nærmere og knele inni munnen hans? Så jeg kneler på samme sted og venter på at han skal si det han tenker.
Papa lager lyd i halsen og lener seg mot treryggen på sofaen uten pute. Puta er skitten, fordi den sistefødte, Kayus, har tisset veldig mange ganger der. Helt siden gutten er en baby, tisser og tisser han, som en forbannelse. Tisset hans griser til puta, så Mama tvinger Kayus til å bruke den til pute når han sover.
Vi har teve i stua, men den virker ikke. Born-boy, den førstefødte, finner teven inni søpla for to år siden når han jobber som søppeltømmer i nabolandsbyen. Vi har den bare fordi det er moderne. Den ser fin ut, står som en stilig prins inni stua, i hjør-
net ved sida av døra. Vi har til og med en liten vase oppå, som en krone på prinsehodet. Når vi har gjester, later Papa som den virker, og han sier: «Adunni, kom og sett på kveldsnyhetene til Mr. Bada.» Og jeg, jeg svarer: «Papa, fjernkontrollen er borte.»
Da rister Papa på hodet og sier til Mr. Bada: «Ubrukelige unger, nå har de rotet bort fjernkontrollen igjen. Kom, vi setter oss ute, tar oss noe å drikke og glemmer sorgene i landet vårt, Nigeria.»
Mr. Bada er en stor tosk hvis han ikke skjønner det er lyv.
Vi har en ståvifte også, men to vifteblad mangler, så den blåser luft sånn at stua er altfor varm. Papa liker å sitte foran vifta om kvelden, han legger beina over kors ved anklene og drikker fra en flaske som er kona hans etter at Mama har død.
«Adunni, Mama er død», sier Papa etter en stund. Jeg kjenner lukta av drikk på kroppen hans når han snakker. Selv når Papa ikke drikker, lukter huden og svetten hans.
«Ja, Papa. Jeg vet det», sier jeg. Hvorfor sier han noe jeg vet? Noe som lager hull inni hjertet mitt og fyller det med en diger stein av vondt som jeg sleper på overalt? Hvordan kan jeg glemme at Mama hoster blod i hånda mi, rødt og tykt med spyttebobler, hver dag i tre måneder? Når jeg lukker øynene for å sove om kvelden, ser jeg fortsatt blodet, og noen ganger kjenner jeg saltsmaken i det.
«Jeg vet det, Papa», sier jeg igjen. «Er det noe mer fælt?»
Papa sukker. «De sier vi må dra.»
«Dra hvor da?» Noen ganger er jeg bekymra for Papa. Etter at Mama har død, sier han ting uten mening, og noen ganger snakker han med seg selv, og så gråter han for seg selv når han ikke tror ingen hører.
«Skal jeg hente vann til morgenbadet?» spør jeg. «Jeg har morgenmat også, ferskt brød med knuste jordnøtter.»
«Kommuneleia er tretti tusen naira», sier Papa. «Hvis vi ikke har penger, må vi finne en annen plass å bo.» Tretti tusen naira er plenty mange penger. Jeg vet at Papa ikke kan finne så mange
penger selv om han leter i hele Nigeria, for skolepengene mine er sju tusen, og Papa har ikke det også. Det er Mama som betaler skolepenger og husleiepenger og matpenger og all slags penger før hun har død.
«Hvor finner vi sånne penger?» spør jeg. «Morufu», sier Papa. «Vet du hvem det er? Han kommer hit i går. For å snakke med meg.»
«Morufu, drosjesjåføren?» Morufu er en gammel mann i landsbyen vår, og ansiktet hans ligner en hanngeit. Morufu har allerede to koner og fire unger som ikke går på skolen. De bare løper rundt ved landsbyelva i skitne bukser og trekker sukkerkartonger etter seg med en hyssing, leker suwe og klapper i hendene helt til huden nesten faller av. Hvorfor kommer
Morufu på besøk til oss? Hva skal han her?
«Ja», sier Papa og smiler stramt. «Han er et godt menneske, denne Morufu. Jeg blir overraska i går når han sier han ville betale kommuneleia vår. Alt sammen, tretti tusen.»
«Er det bra?» Jeg spør fordi det ikke gir mening. Jeg vet ingen mann vil betale husleia for noen hvis han ikke skal ha noe. Hvorfor vil Morufu betale leia vår? Hva vil han? Eller skylder han Papa penger fra før? Jeg ser på Papa, og øynene mine blir fulle av håp om at det ikke er sånn jeg tror. «Papa?»
«Ja.» Papa venter, svelger spytt og tørker svetten av panna. «Husleiepengene er ... en del av owo-ori-en din.»
«Owo-ori-en min? Mener du brudepengene mine?» Hjertet mitt begynner å gå i stykker fordi jeg er bare fjorten år og snart femten og jeg vil ikke gifte meg med en dum tåpelig gammel mann, men gå tilbake til skolen og lære å bli lærer og bli voksen kvinne og ha penger sånn at jeg kan kjøre bil og bo i et fint hus med sofa med pute og hjelpe Papa og de to brorene mine. Jeg vil ikke gifte meg med ingen menn eller gutter eller ingen andre folk i det hele tatt, og derfor spør jeg Papa igjen, snakker veldig langsomt sånn at han skal høre hvert ord og ikke tro jeg sier
noe annet: «Papa, er brudepengene for meg eller for en annen person?»
Og Papa, han nikker langsomt med hodet, bryr seg ikke om tårene i øynene mine eller den gapende munnen min når han sier: «Brudepengene er for deg, Adunni. Du skal gifte deg med Morufu om en uke.»
Når sola kryper ned fra himmelen og gjemmer seg dypt nedi nattsprekken, setter jeg meg oppå stråmatta, sparker beina til Kayus bort fra føttene mine og legger ryggen mot veggen inni rommet vårt.
Helt siden i dag tidlig steiner jeg hodet mitt med mange spørsmål, spørsmål som ikke har svar. Hva betyr det å være kona til en mann med to koner og fire barn? Hvorfor vil Morufu ha en ny kone på toppen av de to han har? Og Papa, hvordan kan han selge meg til en gammel mann uten å tenke hva jeg føler? Hvorfor holder han ikke løftet han gir Mama før hun har død? Jeg gnir meg på brystet, for det er veldig sårt der på grunn av alle spørsmålene, og så reiser jeg meg opp og sukker og går bort til vinduet. Utenfor er månen rød, den henger lavt på himmelen, som om Gud river ut sinnaøyet sitt og kaster det nedi gårdsplassen vår.
Det er ildfluer inni lufta denne natta, og kroppene deres glimter av lys i mange farger: grønt og blått og gult, alle danser og blunker inni mørket. For lenge siden sier Mama at ildfluer alltid kommer med gode beskjeder til folk om natta. «En ildflue er øyeeplene til en engel», sier hun. «Se på den der borte, den som sitter på bladet på det treet, Adunni. Den der kommer med beskjed om penger til oss.» Jeg vet ikke hva slags beskjed den ildflua kommer med den gangen for lenge siden, men jeg vet at den ikke kommer med penger.
Når Mama har død, går lyset av inni meg. Jeg er inni mørket i mange måneder, helt til Kayus finner meg på rommet der jeg sørger og gråter, og han har kulerunde øyne, redde, og han
trygler meg om å holde opp med å gråte for han får så vondt i hjertet av gråtinga mi.
Den dagen plukker jeg opp sorgen min og legger den inni hjertet sånn at jeg kan være sterk og stelle for Kayus og Papa. Men noen ganger, sånn som i dag, klatrer sorgen ut av hjertet og rekker tunge til meg, rett oppi ansiktet.
Noen ganger når jeg lukker øynene, ser jeg Mama som en roseblomst: en gul og rød og fiolett rose med skinnende blader. Og hvis jeg sniffer et ordentlig sniff, kan jeg lukte hun også. Den gode lukta av en rosebusk rundt en peppermyntebusk, av kokossåpa i håret hennes når hun vasker det i Agan-fossen.
Mama har langt hår som hun fletter med svarte tråder og ruller rundt hodet som et tykt tau, sånn at det ligner to eller tre små dekk oppå hodet hennes. Noen ganger tar hun ut trådene, lar håret krype nedover ryggen sånn at jeg kan børste det med en trebørste. Noen ganger tar hun børsten fra hånda mi, ber meg sette meg på en benk utenfor ved sida av brønnen, og så vrir hun opp håret mitt med så mye kokosolje at jeg går rundt i landsbyen og lukter stekt mat.
Hun er ikke gammel, Mama, bare litt over førti år når hun dør, og hver dag lengter jeg i sjelen etter den stille latteren og stemmen hennes, det myke i armene hennes, øynene hennes som sier mange flere ting enn munnen snakker.
Hun er ikke syk lenge, Mama, Gud skje takk. Bare seks og en halv måned med å hoste og hoste helt til hosten spiser opp hele kroppen hennes og får skuldrene hennes til å bli som håndtaket på stuedøra vår.
Før denne djevelsykdommen er Mama alltid opptatt med noe. Gjør alltid ditt eller datt for alle i landsbyen. Hun kan steke hundre puff-puff hver dag for å selge på Ikati-markedet, og noen ganger tar hun ut femti stykker, de beste av alle de gyllenbrune i den varme olja, og sier jeg skal ta dem med til Iya, en gammel kone i en landsby som heter Agan.
Jeg er ikke sikker på hvordan Iya og Mama kjenner hverandre eller hva hun egentlig heter, for Iya er et joruba-ord som betyr gammel kone. Det eneste jeg vet, er at Mama alltid sender meg for å gi mat til Iya og alle de gamle konene som er syke i landsbyen rundt Ikati: varm amala og okrasuppe med kreps eller bønner og dodo, myk og oljete platanbanan.
En gang tok jeg med puff-puff til Iya fordi Mama var for syk til å gå langt, og når jeg kommer hjem den kvelden og spør Mama om hvorfor hun sender mat til folk når hun er for syk til å gå langt, sier Mama: «Adunni, du må gjøre gode ting for andre selv om du ikke er frisk, selv om hele verden rundt deg ikke er frisk.»
Det er Mama som viser hvordan jeg skal be til Gud, flette tråder i håret, vaske tøy uten såpe og skifte undertøy når den månedlige gjesten kommer på besøk for første gang.
Halsen min blir stram når jeg hører stemmen hennes inni hodet nå, veldig svak og stille, når hun trygler Papa om ikke å gi meg til en mann for å bli gift hvis hun dør av sykdommen sin. Jeg hører stemmen til Papa også, den skjelver av redsel, men han kjemper for å være sterk når han svarer: «Hold opp med dette tullete dødssnakket. Ingen skal dø av ingenting. Adunni skal ikke gifte seg med ingen mann, hører du? Hun skal gå på skolen og gjøre det du vil, det sverger jeg på! Bare få god bedring!»
Men Mama får ikke god bedring. Hun har død to dager etter at Papa gir løftet sitt, og nå skal jeg gifte meg med en gammel mann fordi Papa glemmer alle tinga han lover Mama. Jeg skal gifte meg med Morufu fordi Papa trenger penger til mat og kommuneleie og tull.
Jeg smaker saltet i tårene mine etter alle minnene, og når jeg går tilbake til matta og lukker øynene, ser jeg Mama som en roseblomst. Men denne rosa er ikke lenger gul og rød og fiolett og har skinnende blader. Denne blomsten er brun som et vått blad som blir tråkket på av de skitne føttene til en mann som glemmer løftet han gir til den døde kona si.
Jeg greier ikke å sove i natt med all sørginga og alle minnene. Når hanen galer første gang, står jeg ikke opp på føttene for å begynne hverdagen med å feie eller vaske klær eller male bønner til morgenmat for Papa. Jeg ligger oppå matta og lukker øynene og hører på alle lydene rundt meg. Jeg hører på en hane som skriker langt borte, et dypt sørgende skrik, og svarttrostene i mangotreet vårt som synger den faste, glade morgensangen sin. Jeg hører noen langt borte, en bonde kanskje, som slår en øks mot en trestamme, knakk, knakk, knakk. Jeg hører feiekoster som svusjer på en gårdsplass, og en mor på en annen gårdsplass som roper til barna sine at de må vaske seg og bruke vannet i leirkrukka og ikke vannet i sinkbøtta.
Lydene er de samme som hver morgen, men i dag kjennes hver lyd som et slag mot hjertet, en ond påminnelse om at bryllupsdagen min nærmer seg.
Jeg setter meg opp. Kayus ligger fremdeles og sover oppå matta. Øynene hans er lukket, men han ser ut som han lurer på om han skal våkne. Han holder på med de samme rykningene på øyelokkene helt siden den dagen vi begraver Mama, kaster på hodet til høyre og venstre og rykker på øyelokkene. Jeg lirker meg bort til han, legger hånda mi oppå øyelokkene hans og synger en stille sang i øret hans til han roer seg.
Kayus er bare elleve år. Han er ofte slem, men han har en plass i hjertet mitt. Det er meg Kayus kommer til for å gråte når de andre guttene på torget i landsbyen ler av han og kaller han en kattunge fordi Kayus er veldig mye syk når han er liten, og Papa tar han med til en plass der de bruker barberblad til å
skjære tre ganger i kinna hans, på kryss og tvers, sånn at han får merker som jager bort sykeånden. Når du ser Kayus, er det som han er midt i en slåsskamp med en stor katt og katten bruker klørne til å klore Kayus i kinna.
Det er jeg som lærer Kayus alle skoletinga jeg kan, pluss og minus og naturfag, og først og fremst engelsk, for Papa har ikke skolepenger lenger, ikke til Kayus heller. Det er jeg som sier han har en lys framtid hvis han presser seg til å lære.
Hvem skal bry seg om Kayus når jeg gifter meg med Morufu? Born-boy?
Jeg sukker, ser på storebroren min, Born-boy, som ligger og sover i senga og ser irritert ut. Det ordentlige navnet hans er Alao, men det er ingen som sier det. Born-boy er den førstefødte, så Papa sier det viser respekt når han sover i den eneste senga inni rommet vårt. Det er helt greit for meg. Senga har en tynn skummadrass oppå toppen, full av hull som veggelusene bruker til kjøkken og do. Noen ganger lukter madrassen som armhulene til murerne på markedsplassen. Når de løfter på hånda for å hilse, kan du dø av lukta.
Hvordan kan Born-boy ta seg av Kayus? Han kan ikke lage mat eller gjøre rent eller gjøre noe arbeid bortsett fra mekanikerarbeid. Han liker ikke å le eller smile, og han er nitten og et halvt år og ser ut som en bokser, med hender og føtter som greinene på et tykt tre. Noen ganger jobber han hele kvelden på Kassim Motors, og når han kommer hjem veldig sent om natta, slenger han seg bare oppå senga og sovner. Han snorker nå, trøtt, og hvert pust er som en sky av varm vind mot ansiktet mitt.
Jeg ser på Born-boy en liten stund, brystet som går oppover og nedover i en rytme uten sang, før jeg snur meg mot Kayus og klapper han lett på skuldra to ganger. «Kayus. Du må våkne.»
Kayus myser først med det ene øyet, og så det andre. Han gjør alltid det når han prøver å våkne: åpner først det ene øyet,
og så det andre like etterpå, som om han er redd for at hvis han åpner begge øynene samtidig, så vil han få et problem.
«Adunni, sover du godt?» spør han.
«Jeg sover godt», lyver jeg. «Hva med deg?»
«Ikke godt», sier han og setter seg opp ved sida av meg på matta. «Born-boy sier at du skal gifte deg med Morufu i neste uke. Tuller han med meg?»
Jeg tar han i hånda, kald og liten i hånda mi. «Det er ikke tull», sier jeg. «I neste uke.»
Kayus beveger hodet oppover og nedover, trekker i leppene med tennene og biter litt. Han sier ikke et ord etter det. Han bare biter seg i leppa, tar meg hardt i hånda og klemmer den.
«Kommer du tilbake etter giftinga?» spør han. «Sånn at du kan lære meg? Og lage ris med palmeolje til meg?»
Jeg trekker på skuldrene. «Det er ikke vanskelig å lage ris med palmeolje. Du bare vasker risen i vann tre ganger og legger den i vann i en bolle. Og så tar du fersk chili og –» Jeg stopper å snakke, for tårene fyller opp munnen min og skjærer i ordene mine sånn at jeg gråter. «Jeg har ikke lyst til å gifte meg med Morufu», sier jeg. «Vær så snill å be Papa for meg.»
«Ikke gråt», sier Kayus. «Hvis du gråter, så begynner jeg også å gråte.»
Jeg og Kayus, vi holder hardt i hendene til hverandre og gråter uten lyd.
«Du må rømme, Adunni», sier Kayus og tørker tårene, og de vidåpne øynene hans blir fulle av frykt og håp. «Røm langt bort og gjem deg.»
«Nei», sier jeg og rister på hodet. «Hva om landsbyhøvdingen får tak i meg når jeg rømmer? Glemmer du Asabi?»
Asabi er en jente i Ikati som en gang i tida ikke vil gifte seg med en gammel mann fordi hun har ekte kjærlighet med Tafa, en gutt som jobber på Kassim Motors, akkurat sånn som Born-boy. Dagen etter bryllupet rømmer Asabi vekk med Tafa,
men de greier ikke å rømme så langt. De får tak i Asabi like før hun kommer til grensa og banker hun så hun får skikkelig vondt. Og Tafa? De henger den stakkars gutten opp som en fugl midt på landsbytorget og kaster kroppen hans i Ikati-skogen. Landsbyhøvdingen sier at Tafa stjeler kona til en annen mann. Han må dø, for i Ikati er det sånn at alle tyver må lide og dø. Landsbyhøvdingen sier at de må sperre Asabi inni et rom i ett hundre og tre dager, helt til hun lærer å sitte i huset til mannen sin og ikke rømme.
Men Asabi lærer ingenting. Etter ett hundre og tre dager med å være innesperret inni et rom, sier Asabi at hun ikke vil komme ut. Og hun er inni det rommet ennå, ser i veggen, river hår ut av hodet sitt og spiser dem, napper ut øyevippene og gjemmer dem inni behåen sin, snakker med seg selv og med ånden til Tafa.
«Kanskje du kan komme og leke med meg hos Morufu?»
sier jeg. «Jeg kan treffe deg ved elva også, og på markedet, hvor som helst.»
«Tror du det?» sier Kayus. «Hva om Morufu ikke lar meg få lov til å leke med deg?»
Før jeg kommer på et svar, snur Born-boy på seg i søvne, legger beina langt fra hverandre og slipper ut en høy fis, sånn at hele rommet lukter som en død rotte.
Kayus kveler en latter og holder seg for nesa. «Det er kanskje mer bra å gifte seg med Morufu enn å bo her i huset med Bornboy og den grusomme stinkingen hans.»
Jeg klemmer hånda hans og haler et smil opp til munnen.
Jeg venter til Kayus sovner igjen før jeg går ut av rommet.
Papa er ute, sitter oppå kjøkkenbenken ved brønnen. Det begynner å bli lyst, og sola våkner, som en halv appelsin som kikker opp bak et mørkt tøystykke på himmelen. Papa har ikke på seg skjorte, bare bukser, og ikke sko på føttene. Han tygger
på en kort pinne i munnviken, og i den ene hånda har han den svarte radioen sin, og i den andre en stein som han banker i radioen sånn at den skal våkne. Han gjør det for å vekke radioen hver morgen helt siden før Kayus er født, og jeg setter meg på bakken og holder hånda på ryggen og venter på at radioen skal våkne.
Papa banker steinen i sida på radioen tre ganger – ko, ko, ko – og det spraker i radioen. Et øyeblikk, og så sier en mannsstemme i radioen: «Goooood morgen! Dette er OGFM 89.9. Stasjonen for nasjonen!»
Papa spytter pinnen ned på bakken ved sida av meg og ser på meg som om han vil slå meg i hodet fordi jeg sitter bøyd foran han. «Adunni, jeg vil høre morgennyhetene klokka seks. Hva er det?»
«God morgen, Papa», sier jeg. «Det er ingen bønner i huset. Kan jeg gå og låne noen av mora til Enitan?»
Jeg har lagt noen bønner i vann i en boks inni kjøkkenet, men jeg trenger å snakke med noen om dette bryllupet, for Enitan og jeg, vi har vært bestevenninner helt siden vi lærer
ABC og teller 123. Mora hennes har en liten gård, hun også, og mange ganger gir hun oss bønner, yam og egusi, og sier vi kan betale når vi har penger.
Papa sjokkerer meg når han ler og sier: «Vent.»
Han setter radioen på benken veldig forsiktig, men radioen lager sprakelyd to ganger, og så dør den bare. Gir opp ånden sin. Slutt på OGFM 89.9-stemmen. Slutt på stasjonen for nasjonen. Papa ser på radioen et øyeblikk, den tause svarte boksen, og så hveser han, hiver radioen av benken så den går i stykker på bakken.
«Papa!» sier jeg og holder hendene rundt hodet. «Hvorfor ødelegger du radioen, Papa?» Teven har aldri virket, og det eneste som er igjen av radioen nå, er knust plast med gule, røde og brune ledninger som stikker ut.
Papa hveser en gang til, løfter på den ene rumpeballen og stikker hånda i baklomma. Han tar ut to femti naira-sedler og gir dem til meg. Jeg sperrer opp øynene, ser på pengene, de er skitne og myke og stinker sigga. Hvor finner Papa penger å gi til meg? Fra Morufu? Hjertet mitt vrir seg da jeg bretter sammen nairaene og legger dem inn under kjolen.
Jeg sier ikke tusen takk, sir.
«Adunni, hør på meg», sier Papa. «Du må betale for bønnene med pengene. Du må si til mora til Enitan at etter bryllupet, skal faren din» – og han klapper seg på brystet som om han skal ta livet av seg – «betale for alt hun gir oss. Jeg skal betale for alt. Om det så koster hundre naira, skal jeg betale alt. Hver eneste naira. Det må du si til hun, hører du?»
«Ja, sir.»
Han ser på radioen som ligger strødd utover på bakken og bøyer munnen til et stivt smil. «Da skal jeg kjøpe en ny radio. En skikkelig en. Kanskje ny teve, til og med. Sofa med pute. En ny – Adunni?» Han glir øyet mot meg, blir sterk i ansiktet. «Hva glaner du på? Av sted med deg! Fort deg!»
Jeg sier ikke et ord når jeg går.
Stien til der Enitan bor er en smal strek av kald, våt sand bak elva, med busker like høye som meg til høyre og venstre. Lufta i denne delen av landsbyen er alltid kald, selv om sola skinner midt på himmelen. Jeg synger når jeg går, holder hodet bøyd og stemmen lav fordi bak buskene er det barn fra landsbyen som ler mens de vasker seg og plasker inni elva. Jeg vil ikke at noen skal rope navnet mitt, spørre om tullete planer for det tåpelige bryllupet mitt, så jeg går fort og svinger til høyre i enden av stien der jorda er tørr igjen, der Enitan bor.
Huset til Enitan er ikke som vårt. Gården til mora hennes er fin, og i fjor eller når det var begynner de å dekke den røde gjørma på huset med sement og fikse på ting, og nå har de sofa
med pute og seng med god madrass og ståvifte som ikke lager høy lyd når den snurrer. Teven deres virker. Noen ganger viser den til og med filmer fra Utlandet.
Enitan er på baksida av huset, trekker en bøtte opp av brønnen med et sterkt tau. Jeg venter til hun setter den fra seg før jeg sier navnet hennes.
«Å! Se hvem som kommer hjem til meg så tidlig om morgenen!» sier hun og strekker den ene hånda i været for å hilse. «Adunni, den nye kona!»
Da hun skal til å bukke, slår jeg hun, midt på hodet. «Hold opp!» sier jeg. «Jeg er ikke en kone. Ikke ennå.»
«Men du skal bli en kone snart», sier hun og løsner litt på kjolestoffet rundt brystet for å tørke seg i panna med en flik.
«Jeg gjør en spesiell hilsen for deg. Du er jammen meg sinna noen ganger, Adunni. Hva er det som plager deg i dag?»
«Hvor er mora di?» spør jeg. Hvis mora hennes er inni huset, kan jeg ikke snakke med Enitan om bryllupet, for mora hennes er det verste av alle til ikke å forstå hvorfor jeg ikke vil gifte meg med en gammel mann. Sist hun hører meg snakke til Enitan om hvor redd jeg er, klyper hun meg i øret og ber meg om å spise ordene om redsel og takke Gud for at jeg kanskje får en mann som kan passe på meg.
«På gården», sier Enitan. «Jeg tror jeg vet hvorfor du er trist. Bli med meg. Jeg har noen bønner i –»
«Det er ikke mat jeg er ute etter.»
«Hvorfor er du så trist i ansiktet da?»
Jeg bøyer hodet. «Jeg tenker på ... å be Papa om ikke å bli gift med Morufu.» Jeg snakker så lavt at jeg nesten ikke hører meg selv. «Kan du bli med meg når jeg ber han? Hvis du blir med, vil han kanskje skifte mening om alt sammen.»
«Be faren din?» Jeg hører noe sterkt i stemmen hennes, noe forvirret, sinna også. «Hvorfor det? Fordi livet ditt skal bli mer bra?»
Jeg borer tærne i sanden, kjenner en skarp stein på den ene tåa. Hvorfor er det ingen som forstår at jeg ikke vil gifte meg? Når jeg er på skolen før i tida og er den gamleste av alle i hele klassen, er det en gutt som heter Jimoh, den dummeste gutten i klassen, som alltid ler av meg. En dag når jeg går for å sette meg ved bordet mitt, sier Jimoh: «Tante Adunni, hvorfor går du ennå på småskolen når alle vennene dine går på storskolen?» Jeg vet at Jimoh vil at jeg skal gråte og føle dårlig fordi jeg ikke begynner på skolen samtidig med de andre barna, men jeg ser djevelungen i øynene hans og han ser tilbake på meg. Jeg kikker oppover og nedover på det trekanta hodet hans, og han kikker tilbake på meg. Og så rekker jeg ut tunga og trekker i begge ørene og sier: «Hvorfor er du ikke i sykkelbutikken når hodet ditt ser ut som et sykkelsete?» Hele klasserommet, den dagen, rister av latter fra alle barna, og jeg er skikkelig fornøyd med meg selv helt til læreren smekker linjalen i bordet tre ganger og sier: «Stille!»
De årene jeg går på skolen, har jeg alltid et svar til folk som ler av meg. Jeg slåss alltid for meg selv, holder hodet høyt fordi jeg vet at jeg går på skolen for å lære. Å lære har ingen alder. Alle kan lære, og derfor holder jeg på med læringa, fortsetter å få gode karakterer for arbeidet mitt, og når jeg får enda mer bra på pluss og minus, sier Papa at jeg måtte slutte fordi han ikke har penger til skolen. Etterpå prøver jeg å ikke glemme læringa. Og når det er markedsdag, lærer jeg de små guttene og jentene i landsbyen ABC og 123. Jeg tar ikke penger for læringa, men noen ganger får jeg tjue naira fra morene til barna, eller en pose mais eller en bolle ris eller noen sardiner på boks. Jeg tar imot alt de gir, for jeg liker å lære barna. Jeg liker at det skinner i øynene deres, at stemmene deres er veldig sterke når jeg sier: «A er for hva?» og de svarer: «A er for alligator, ALLI-GA-TOR», selv om ingen har sett en alligator med sine egne øyne, bortsett fra inni teven.
«Hvem skal lære småungene i landsbyen når det er markedsdag?»
«Ungene har sine egne morer og farer.» Enitan lager kors på brystet med den ene hånda og himler med øynene. «Og når du har født dine egne unger, kan du lære dem!» Jeg biter meg i leppa for å låse tårene inni øynene. Ekteskap er en god ting i landsbyen vår. Mange jenter vil gifte seg, bli kona til noen, hvem som helst, men ikke jeg, ikke Adunni. Jeg vrenger hjernen etter at Papa forteller meg om dette ekteskapet, for jeg tenker det må fins noe mer bra enn å være kona til en gammel mann, men hodet mitt nekter å komme på noen ideer. Jeg har til og med lurt på om jeg skal rømme, dra langt bort, men hvor kan jeg gå som Papa ikke finner meg? Hvordan kan jeg dra og reise fra brorene mine og landsbyen min sånn uten videre? Og nå skjønner ikke engang Enitan hvordan jeg har det.
Jeg løfter hodet, ser på hun. Selv vil hun gifte seg helt siden hun er tretten år, men jeg tror at fordi overleppa hennes liksom bretter seg til venstre etter en ulykke når hun er liten, så er det ingen som snakker med pappaen hennes om bryllup. Enitan bryr seg ikke om skole eller å lære i bøker. Hun er fornøyd med å flette hår, og nå vil hun begynne en sminkebutikk mens hun venter på at en mann skal finne hun.
«Kan du ikke bli med meg og be til Papa?» sier jeg.
«Be om hva?» Enitan lager en høy hveselyd og rister på hodet. «Adunni, du vet at dette er en god ting for familien din. Tenk på hvor vondt dere har hatt det etter at mora di ...» Hun sukker. «Jeg vet det ikke er det du vil. Jeg vet du liker skolen, men tenk godt nå, Adunni. Tenk på at familien din får det mer bra på grunn av deg. Selv om jeg ber til faren din, så vet du han ikke vil høre. Vet du hva, hvis jeg kan finne en mann som Morufu å bli gift med, så vil jeg bli kjempeglad!» Hun legger den ene hånda over munnen og ler sjenert. «Sånn som dette vil jeg danse i bryllupet mitt.» Hun tar tak i kjolestoffet, løfter
det opp fra knærne og begynner å trampe med føttene, den ene foran den andre, venstre, høyre, venstre, høyre, venstre, i en sang som bare hun kan høre. «Liker du den?»
Jeg tenker på at Papa smadret radioen i dag tidlig, at han vil kjøpe nye ting med pengene fra Morufu.
«Liker du den?» spør Enitan igjen.
«Du danser som om du har en sykdom i de to beina dine», sier jeg til Enitan med en latter som kjennes altfor tung, altfor stor for munnen min.
Hun slipper taket i kjolestoffet, legger en finger på kjeven og ser opp på himmelen. «Hva kan jeg si for at Adunni skal bli glad? Hva kan jeg – ja! Jeg vet hva som vil gjøre deg glad.» Hun tar meg i hånda og begynner å hale meg rundt til framsida av huset. «Kom og se all den fine sminken jeg skal bruke i bryllupet ditt. Vet du at det fins grønne øyeblyanter? Grønne! Kom, så skal jeg vise deg. Når du ser det, blir du veldig glad! Og så, etterpå, kan vi gå ned til elva og –»
«Ikke i dag», sier jeg og trekker til meg hånda og snur meg for å skjule tårene. «Jeg har for mye å gjøre. Alle forberedelsene ... til bryllupet.»
«Jeg skjønner», sier hun. «Kanskje jeg kan komme til deg i ettermiddag og prøve sminken?»
Jeg rister på hodet, begynner å gå.
«Vent! Adunni», roper hun. «Hva slags leppestiftfarger skal jeg ta med? Rød til en ny kone eller rosa til en ung –»
«Ta med en svart», sier jeg til meg selv da jeg runder et hjørne. «Svart til sorg!»
To år før Mama har død er det en bil som kjører inn på gårdsplassen vår og stopper foran mangotreet.
Jeg sitter under treet og vasker undertrøya til Papa, og når bilen stopper, stopper jeg å vaske, rister såpa av hendene og fortsetter å se på bilen. En rik mann eier denne bilen, svart og blank med store dekk og frontlykter som øynene til en sovende fisk. Bildøra går opp, og en mann kommer ut, har med seg lukta av aircondition og sigga og parfyme. Høyere enn noen jeg har sett før, brun hud som malt jordnøtt, og det fine ansiktet hans og den lange kjeven minner meg om en flott hest. Han har på seg bukse i dyrt, grønt stoff, og har en grønn caps på det smale hodet.
«God morgen, jeg ser etter Idowu», sier han og snakker fort, fort og med glatt stemme. «Er hun her?»
Idowu er navnet til Mama. Hun har aldri hatt en gjest bortsett fra de fem kvinnene fra bønnegruppa i kirka, som kommer den tredje søndagen i måneden.
Jeg skygger for øynene i morgensola. «God morgen, sir», sier jeg.
«Hvem er du?»
«Er hun her?» spør han igjen. «Jeg heter Ade.»
«Hun er ute en tur», sier jeg. «Vil du sitte og vente?»
«Jeg beklager, men det kan jeg ikke», sier han. «Jeg har bare kommet til Ikati for å besøke graven til min bestemor. Hun, eh, gikk bort da jeg var i utlandet. Jeg ville bare hilse på din mor på veien tilbake til flyplassen. Jeg flyr tilbake i kveld.»
«Flyr? Som med et fly? Til Utlandet?» Jeg har hørt om Utlandet, om Amerika og London. Jeg har til og med sett det inni teven, kvinner og menn med gul hud og blyantneser og hår som hyssing, men jeg har aldri sett noen derfra med mine egne to øyne. Jeg har hørt dem på radioen noen ganger også, de snakker fort, snakker engelsk, som om det er en spesiell makt som kan forvirre alle andre.
Jeg ser på denne høye, flotte mannen, på huden hans som er brun som malt jordnøtt, og det korte, svarte håret som ligner skum. Han ligner ikke på folka på Utlandet-teven. «Hvor er du fra?»
«UK», sier han og smiler snilt, og viser hvite tenner i en rett rekke. «London.»
«Men hvorfor seg du ikke ut som dem?» spør jeg.
Han blir sterk i ansiktet, og så ler han, ha-ha. «Du må være dattera til Idowu», sier han. «Hva heter du?»
«Adunni er navnet mitt, sir.»
«Du er akkurat like søt som hun var på din alder.»
«Takk, sir», sier jeg. «Mama må reise langt for å hilse på Iya, den gamle venninna hennes som bor i landsbyen ved sida av vår. Det blir i morgen før hun kommer tilbake. Jeg kan gi beskjed.»
«Det var virkelig synd», sier han. «Kan du si til henne at Ade kom tilbake for å se etter henne? Si at jeg ikke har glemt henne.»
Når han går inn i bilen igjen og kjører, fortsetter jeg å tenke: Hvem er denne mannen, og hvordan kjenner han Mama? Når Mama kommer tilbake, sier jeg at Mr. Ade fra Utlandet i UK kommer for å se etter henne, og hun blir sjokkert. «Mr. Ade?»
sier hun mange ganger, som om hun er døv. «Mr. Ade?»
Og så begynner hun å gråte stille, for hun vil ikke at Papa skal høre. Det går tre uker før jeg spør hvorfor hun er sjokkert og gråter. Hun sier at Mr. Ade kommer fra en rik familie. For mange år siden bor han i Lagos, men han kommer til Ikati
for å være hos bestemora si når det er ferie. En dag når Mama selger puff-puff, kommer Mr. Ade og kjøper noen. Og så faller han for hun og blir forelska. Faller skikkelig. Hun sier at han er den første mannevennen hennes, den eneste mannen hun elsker noen gang. De vil gifte seg med hverandre. Men Mama går ikke på skole, og familien til Mr. Ade sier nei til ekteskap. Når Mr. Ade sier at han vil ta livet av seg hvis han ikke får gifte seg med Mama, låser familien hans han inni et fly og sender han til Utlandet. Etterpå gråter Mama hele tida, og familien hennes tvinger hun til å gifte seg med Papa, en mann hun ikke elsker. Og nå vil han gjøre det samme mot meg.
Den dagen sier Mama: «Adunni, fordi jeg ikke går på skole, kan jeg ikke gifte meg med mannen jeg elsker. Jeg vil reise utenfor denne landsbyen, telle plenty penger, lese mange bøker, men sånne ting er ikke mulig.» Så tar hun meg i hånda. «Adunni, Gud vet at jeg vil bruke min siste svette til å sende deg på skolen, for jeg vil du skal få en sjanse i livet. Jeg vil at du skal bli flink i engelsk, for i Nigeria snakker alle engelsk, og jo mer bra engelsk du kan snakke, jo lettere er det å få en god jobb.»
Hun hoster litt, flytter seg litt på gulvmatta, fortsetter å snakke. «I denne landsbyen, hvis du går på skolen, så er det ingen som tvinger deg til å gifte deg med en mann. Men hvis du ikke går på skolen, vil de gifte deg med hvilken som helst mann så snart du blir femten år. Skolen er stemmen din, barnet mitt. Den vil snakke for deg, selv om du ikke åpner munnen din for å snakke. Den vil snakke for deg, helt til den dagen Gud kaller på deg.»
Den dagen sier jeg til meg selv at selv om jeg ikke får noen ting her i livet, vil jeg gå på skolen. Jeg vil gjøre ferdig barneskolen og ungdomsskolen og universitetsskolen og bli lærer, for jeg vil ikke ha en hvilken som helst slags stemme.
Jeg vil ha en sterk-stemme.
«Papa?»
Han sitter inni sofaen, har øynene på teven, stirrer på det grå glassansiktet som om det kan trylle seg selv og han kan se på nyhetene om valget.
«Papa?» Jeg stiller meg opp foran han. Det er kveld nå, og det er et svakt lys inni stua av stearinlyset på gulvet, og den hvite pinnen smelter og griser til gulvet rundt sofabeinet.
«Det er jeg, Adunni.»
«Jeg er ikke blind», sier han og snakker joruba. «Hvis maten er ferdig, legg den oppå et fat og kom hit.»
«Jeg må snakke med deg, sir.» Jeg ser ned og legger hendene oppå de to beina hans. Jeg blir sjokkert over at beina hans blir tynnere og tynnere etter at Mama døde. Det kjennes som bare buksestoff og ikke bein.
«Vær så snill, Papa.»
Papa er en hard mann, gjør seg alltid sterk i ansiktet sitt og slåss mot alle i huset, og det er derfor jeg vil at Enitan skal være med for å be han. Når Papa er i huset, må alle være akkurat som en død. Ikke snakke. Ikke le. Ikke røre seg. Selv når Mama ikke har død, skriker Papa alltid til hun. For lenge siden slår han hun. Bare én gang. Han smekker til hun så kinnet hennes hovner opp. Han sier at det er fordi hun tar igjen når han skriker til hun. Kvinnfolk skal ikke snakke når mennene snakker. Han slår hun ikke flere ganger etter det, men de er ikke lykkelige sammen. Han ser oppover og nedover på meg, og svetten skinner i panna hans. «Hva nå?»
«Jeg vil ikke gifte meg med Morufu», sier jeg. «Hvem skal passe på dere? Kayus og Born-boy er bare gutter. De kan ikke lage mat. De kan ikke vaske klær og feie gårdsplassen.»
«I morgen kommer Morufu med fire hanngeiter til gårdsplassen vår.» Papa holder opp fire fingrer og begynner å snakke på engelsk: «One, two, three, four», sier han, og spyttet flyr fra munnen hans og lander oppå leppa mi. «Han kommer med fugl
også. Høner, veldig dyre. Og en sekk med ris, faktisk to. Og penger. Jeg har ikke sagt det før. Fem tusen naira, Adunni. Fem tusen. Jeg har et fint jentebarn som går hjemme. Jenter på din alder skal ikke gå hjemme. Du skulle hatt minst to barn nå.»
«Hvis jeg gifter meg med Morufu, betyr det at du kaster hele framtida mi i søpla. Jeg har en god hjerne, Papa. Det vet du, og Læreren vet det. Hvis jeg kan klare å komme på skolen, så kan jeg hjelpe deg når jeg får en god jobb. Jeg har ikke noe imot å gå på skolen og være den gamleste i klassen, jeg vet at jeg lærer fort. Snart er jeg ferdig med all læringa, blir lærer, og da kan jeg få penger i månedslønn og kan bygge et hus til deg, kjøpe fin bil, en svart Benz.»
Papa snufser og tørker seg under nesa. «Det er ikke penger til mat, og slett ikke tretti tusen til kommuneleia. Hva hjelper det deg å bli lærer? Ingenting. Det eneste du får, er et trassig hode. Og en skarp tunge, for den du har, er ikke nok, hva? Vil du bli sånn som Tola?»
Tola er dattera til Mr. Bada. Hun er tjuefem år og ligner en agam-øgle med langt hår. Mr. Bada sender hun på skolen i en by som heter Idanra, og nå jobber hun inni en bank der, og hun har bil og penger, men hun har ikke funnet seg en mann. De sier at hun leter overalt etter en mann, men det er ingen som vil gifte seg med henne, kanskje fordi hun ligner på en agam-øgle med langt hår, eller kanskje fordi hun har penger, sånn som en mann. «Hun har plenty penger», sier jeg. «Tar seg av Mr. Bada.»
«Uten en mann?» Papa rister på hodet og klapper to ganger i hendene. «Gud forby. Sønnene mine vil stelle for meg. Bornboy lærer mekanikerarbeid på Kassim Motors. Og veldig snart kan Kayus følge etter. Hva kan jeg gjøre med deg? Ingenting. Fjorten år og snart femten er en fin alder å bli gift.»
Papa snufser en gang til, kremter. «Så sent som i går sa Morufu at hvis du greier å gi han en sønn som den førstefødte, vil han gi meg ti tusen naira ekstra.»
En tung bør ruller over brystet mitt, legger seg oppå den andre som ligger der helt siden Mama har død.
«Men du lover Mama», sier jeg. «Og nå glemmer du løftet ditt.»
«Adunni», sier Papa og rister på hodet. «Vi kan ikke spise løfter til mat. Løfter kan ikke betale husleia. Morufu er en god mann. Dette er en god ting. En glad ting.»
Jeg fortsetter å trygle Papa, holder han i beinet og gjør føttene hans våte med tårene mine, men Papa hører ikke. Han bare rister på hodet og sier: «Dette er en god ting, en glad ting. Idowu blir glad. Alle blir glade.»
Når Morufu kommer neste morgen og Papa roper på meg for at jeg skal komme og takke han for fuglene og hanngeitene, så svarer jeg ikke. Jeg ber Kayus si til Papa at den månedlige gjesten min er på besøk. At jeg har vondt i magen. Jeg ligger oppå matta og bruker kjolestoffet til Mama til å legge over hodet når jeg hører Papa og Morufu inni stua, når de åpner ginflaska med et knepp og skreller jordnøtter.
Jeg hører dem når Morufu ler en høy latter, snakker på joruba om valget til neste år, om Boko Haram som stjeler plenty jenter fra en skole i forrige måned, om taxibisnissen hans.
Sånn ligger jeg, gjør kjolestoffet til Mama vått med tårene mine, helt til det blir mørkt, helt til himmelen blir svart som våt jord.