Thomas Enger: Killerinstinkt by Kagge Forlag

Tidligere utgitt: Skinndød. Krim, 2010 (Gyldendal Norsk Forlag AS)

Fantomsmerte. Krim, 2011 (Gyldendal Norsk Forlag AS)

Blodtåke. Krim, 2013 (Gyldendal Norsk Forlag AS)

Den onde arven. Ungdomsbok, 2013 (Gyldendal Norsk Forlag AS)

Våpenskjold. Krim, 2014 (Gyldendal Norsk Forlag AS)

Banesår. Krim, 2015 (Gyldendal Norsk Forlag AS)

THOMAS ENGER

KILLERINSTINKT

ÂŠ 2017 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: Handverk | KĂĽre Martens Sats: akzidenz as | Dag Brekke Papir: Holmen Book Cream 70 g. 1,8 Boka er satt med Iowan Old Style 11/14,3 Trykk og innbinding: Livonia Print SIA ISBN: 978-82-489-2025-0 Kagge Forlag AS Tordenskiolds gate 2 0160 Oslo www.kagge.no

1. «NERVØS?» Vakten i Nedre Romerike Tingrett så på meg med et forsiktig smil. Jeg sluttet å vri på de fuktige fingrene mine. «Er det så tydelig?» spurte jeg. Vakten smilte litt bredere. Hun hadde sittet ved siden av meg i et kvarter, minst, men det var først nå jeg så at tennene hennes var gule. «Er det første gang du skal vitne?» «Ja.» «Spesiell sak,» sa hun. «Ja,» sa jeg. Det var ikke mye jeg hadde sagt om det som skjedde. Politiet hadde selvfølgelig avhørt meg med en gang etterpå, men jeg hadde sagt nei til alle som hadde bedt om å få et intervju. Jeg hadde ikke hatt lyst til å være på TV eller radio, eller si noe til folk jeg ikke kjente. Nå hadde jeg ikke noe valg lenger. Jeg hadde prøvd å forberede meg så godt jeg kunne, men alt jeg visste om rettssaker, hadde jeg fra Netflix, og noe sa meg at virkeligheten var litt annerledes, i hvert fall i Norge. Det var en av grunnene til at jeg ikke hadde sovet så mye de

siste nettene. Usikkerheten, og alle minnene jeg nå ville bli nødt til å gjenoppleve på nytt. Det gikk i døren framfor meg. En mann i uniform gjorde en «bli med meg»-bevegelse med hodet. Jeg trakk pusten dypt og reiste meg. Så på vakten. «Da var det deg,» sa hun og ga meg et oppmuntrende smil. Jeg rettet litt på buksebena, kneppet igjen dressjakken og dro så vidt i de litt for korte skjorteermene. «Da var det meg,» sa jeg. Jeg lurte på om jeg ville være i stand til å fortelle alt, på hvor ærlig jeg ville klare å være. Men jeg håpet at alle hjemme på Fredheim, at folk i resten av Norge også, ville få en bedre forståelse av hva som hadde skjedd i bygda vår de kalde, våte oktoberdagene sist høst. Mannen i uniform førte meg inn gjennom en bred dør, inn i et stort rom. Akkurat dette var som på TV; ansikter som snudde seg mot meg, en plutselig, forventningsfull stillhet som snart ble avløst av mumling. Jeg fant et punkt foran meg og stirret på det, glad for at jeg hadde noen meter å gå fram til vitneboksen. Lyden av skritt ga meg også noe å fokusere på. Jeg løftet blikket og fikk øye på mamma, så at hun hadde det vondt, at hun prøvde å ikke la noen av de vonde ordene jeg hadde hørt på vei inn i tingretten i dag tidlig, prege henne. Jeg tok plass i vitneboksen og snudde meg mot salen. Først nå gikk det opp for meg hvor mange mennesker som hadde kommet for å høre på meg. Rommet var kanskje på størrelse med en halv håndballbane, men det var folk overalt, på alle rader. Noen sto, til og med, helt bakerst. Først fikk jeg ikke øye på noen, jeg så bare hodene deres, men 6

det hjalp å sette seg. Trekke pusten. Da så jeg journalistene, PC-skjermene, jeg så politiførstebetjent Yngve Mork ved siden av rektor Brakstad, Kaiss og Fredrik satt også der, sammen med noen flere jeg kjente fra skolen. Så trengte en stemme igjennom, og jeg skjønte at jeg ble bedt om å fortelle retten hva jeg het. Jeg vred hodet mot fagdommeren og de to meddommerne. «Even Tollefsen,» sa jeg og kremtet så vidt – jeg måtte lene meg fram mot en mikrofon for at lyden skulle nå ut til alle. «Hvor gammel er du, Even?» «18.» Jeg registrerte bare retningen spørsmålene kom fra, ikke personen som stilte dem. Alt jeg tenkte på, var at jeg måtte svare så godt jeg kunne, og på ett spørsmål av gangen. Så ville det snart være over. Eller ville det det? Jeg hadde lest et sted at hvis man bare bestemte seg for å leve videre, så ville livet også vende tilbake. Jeg skjønte bare ikke hvordan vi skulle klare det. Jeg ble bedt om å fortelle retten hvor jeg bodde og hva jeg gjorde. Jeg sa at jeg bodde i Granholtveien, på Fredheim, og at jeg fremdeles gikk på skolen. «På Fredheim videregående?» «Stemmer.» «Og så er du sønnen til Susanne Tollefsen.» «Ja. Tobias er lillebroren min. Faren min, Jimmy, døde da jeg var liten.» Jeg visste ikke så mye om advokaten som spurte, annet enn at hun het Håkonsen til etternavn. Hun var kort og slank, så nesten ut som en mann i sin svarte, tettsittende 7

dress. Hun tok en slurk av glasset med vann foran seg. Jeg var fristet til å gjøre det samme; det kom smattelyder fra munnen når jeg snakket. Så måtte jeg sverge på å fortelle sannheten. Jeg gjorde det og svelget hardt etterpå. «Mari Lindgren,» sa advokaten deretter. «Kan du fortelle retten hva slags forhold du hadde til henne?» Jeg trakk pusten og tenkte på hvordan jeg hadde hatt det da jeg våknet den morgenen. Allerede da hadde en del av meg visst at noe var galt, at noe jævlig kom til å skje. Jeg hadde kjent det i hele kroppen. «Hun var kjæresten min», sa jeg. «Vi hadde vært sammen en stund.» «Men hun var ikke kjæresten din den 17. oktober i fjor, var hun vel?» Jeg ristet på hodet. «For rettsreferatets skyld er det viktig at du svarer på spørsmålet,» sa advokaten. «Eh, nei,» sa jeg. Sannheten var at Mari hadde slått opp med meg to dager tidligere. Hun hadde sendt meg en tekstmelding midt under andre omgang av kampen mellom Chelsea og Leicester, der det sto: Even, du er en veldig fin fyr, men vi kan ikke være sammen lenger. Sorry. Det var alt. Jeg hadde prøvd å få en forklaring, men hun svarte meg aldri – verken når jeg ringte eller sendte henne meldinger. Når jeg dro hjem til henne, var hun et annet sted. Jeg fant henne heller ikke på skolen den mandagen, 17. oktober. Jeg prøvde å snakke med moren hennes, men hun sa bare at 8

hun ikke hadde helt kontroll på hvor Mari var eller på hva som hadde skjedd. Først senere gikk det opp for meg at Cecilie Lindgren løy. At flere av Maris venninner løy også, at ingen av dem ville hjelpe meg å finne henne. At Mari rett og slett gjemte seg for meg. «Det var skolerevy den kvelden?» Advokaten sa det som et spørsmål. Jeg skulle til å nikke, men tok meg i det og sa «ja». «Men du var ikke der?» Jeg lente meg litt fram mot mikrofonen igjen. «Nei.» Jeg skulle ha spilt i revybandet den kvelden, men jeg orket ikke å sitte oppe på scenen og se ut i salen og så, kanskje, få øye på Mari. Jeg visste at hun skulle dit for skole avisen, visste at jeg ikke ville klare å konsentrere meg om det jeg skulle gjøre hvis jeg hadde sett henne. Jeg hadde ikke lyst til å ødelegge for de andre, så Imo, onkelen min, steppet inn for meg. Han var musikalsk ansvarlig for revyen, og han hadde i praksis skrevet all musikken likevel, så akkurat det var ikke noe problem. Imo skyldte på at jeg var blitt syk, noe som heller ikke var så veldig langt fra sannheten. Jeg hadde vondt i hele kroppen. Lå bare på rommet mitt og stirret i veggen mens jeg håpet at Mari ville ringe. Men det gjorde hun aldri. Alt dette prøvde jeg å forklare for retten. «Så du var aldri ute den kvelden?» spurte advokat Håkonsen. «Nei, jeg var hjemme på rommet mitt.» Hun konfererte et av arkene hun hadde foran seg, før hun løftet blikket mot meg igjen, rettet litt på brillene og sa: «Fortell retten hva som skjedde dagen etter, slik du opplevde det.» 9

Jeg orket ikke å ligge og vri meg i sengen, så jeg sto opp, selv om det var tidlig. Jeg hadde en uro i kroppen jeg ikke kunne huske å ha kjent før. Det var som om noe inni meg prøvde å fortelle meg noe jeg ikke ville vite. Den ekle følelsen satt fortsatt i etter at jeg hadde dusjet og spist frokost, men jeg prøvde å si til meg selv at det sikkert skyldtes for lite søvn eller for lite mat. Jeg gikk ut i gangen og gjorde meg klar til å gå. Studerte meg selv i helfigurspeilet i noen sekunder mens jeg lurte på om jeg hadde gjort Mari noe. Om jeg hadde sagt noe. Om hun ikke likte meg lenger. Jeg trakk en hånd gjennom håret, hadde hatt nok voks i det til at det la seg omtrent sånn som jeg ville – rett bakover – slik at det dekket nesten hele nakken. Jeg visste at jeg så ganske bra ut. Jeg var 185 centimeter høy, hadde nesten ikke et gram fett på kroppen, var brukbart smart og godt over gjennomsnittet grei å ha med å gjøre. Tror jeg. Jeg sa til meg selv at jeg ikke ville ha noen problemer med å finne meg en ny dame. Men jeg ville ikke ha en ny dame. Jeg ville ha Mari. «Skal du på skolen?» Jeg snudde meg. Tobias kom subbende ned trappen fra andre etasje. Da jeg så ham der oppe i trappen, tenkte jeg på hvor mye han hadde forandret seg det siste halve året. Han hadde fått langt hår han også, som han av og til – når han ikke hadde på seg caps – samlet på toppen av hodet med en strikk. Han gikk alltid i treningsbukser som nesten ikke hang på, og han gjemte bestandig hodet sitt i en hette av et eller annet slag. Selv om han hadde på seg caps. «Skal ikke du?» spurte jeg. Sakte stabbet han ned og ut på gulvet. Han hadde hendene i lommen. 10

«Jo’a.» Han så på meg mens jeg tråkket på meg en regnbukse. Det pøste ned utenfor – et hardt, bankende regnvær. Jeg løftet blikket mot klokken på veggen. «Da må du kjappe deg litt,» sa jeg. «Det er bare 35 minutter igjen til det ringer inn.» Tobias svarte ikke. Gikk bare langsomt videre inn mot kjøkkenet. «Det er tomt for melk, forresten,» ropte jeg etter ham. «Tror ikke vi har noe cornflakes igjen heller.» Tobias bare lukket døren etter seg uten å svare. Jeg lurte på om han i det hele tatt hadde tenkt å gå på skolen, om jeg ikke burde vente litt og sørge for at han kom seg av gårde. Mamma var hos Knut, så vi var i grunnen overlatt til oss selv. Som vanlig. Men så tenkte jeg på Mari igjen, og det fikk meg til å ta på meg regnjakken og haste ut i det øsende uværet. Fredheim videregående skole lå tre kilometer unna huset vårt, og jeg syklet alltid, uansett vær. Jeg hadde snørt hetten stramt rundt hodet, noe som stengte lydene delvis ute, men i den mørke oktobermorgenen var det lett å få øye på lys og andre farger enn det tunge, grå lokket som lå over oss. Det var derfor jeg stanset opp da det bare var noen hundre meter igjen til skolen. Fra avstand kunne det se ut som noen hadde fargelagt skyene over det flate, store bygget. Det blinkende, blå lyset trengte inn blant trærne mellom skolen og parkeringsplassen, og et sted i det fjerne hørte jeg en jagende uling som raskt kom nærmere og nærmere. Jeg syklet opp bakken mot skolen og sto av da det ikke var mulig å manøvrere seg mellom alle menneskene lenger. Overalt rundt meg var det elever, lærere, politifolk i 11

uniformer, menn og kvinner i ambulanseklær. Skolen var sperret av med rød og hvit teip. Mange av elevene holdt rundt hverandre. Noen gråt. Det kjentes som om noe tungt og hardt presset seg mot brystet mitt. Jeg fikk øye på Tic-Tac, skolens vaktmester, som satt og snakket med en politimann under den åpne bakdøren på en stasjonsvogn. Begge hadde et dystert uttrykk i ansiktet. Jeg prøvde å få øye på Oskar, Kaiss eller Fredrik. Så dem ikke. Jeg oppdaget rektor Brakstad som raget noen centimeter over alle de andre, og skyndte meg bort til ham. «Brakstad», sa jeg. «Hva faen er det som skjer?» Det harde regnværet hadde presset rektorens hår helt ned mot hodebunnen. Et tynt lag med dugg hadde lagt seg på innsiden av de store, tykke brillene, men jeg klarte likevel å se øynene hans. Hvor mørke de var. «Hei, Even», sa han og så seg omkring. Da han ikke fortsatte med en gang, gjentok jeg spørsmålet mitt og la til: «Har det skjedd en ulykke her, eller?» «Jeg vet ikke helt,» sa Brakstad – stemmen dirret så vidt. «Politiet jaget meg ut fra skolen da jeg kom.» «Men …» begynte jeg, men mer klarte jeg ikke å si. Jeg ble stående og lytte til regnet som plasket ned mot jakken og hetten min. Jeg tok den av for å høre bedre, men jeg fikk bare tak i bruddstykker av hva folk rundt meg sa: «…det var Tic-Tac som ringte politiet…» «…blod overalt…» Jeg snudde meg og så en betjent løfte opp sperrebåndet. Han slapp inn to menn og en dame som var kledd fra topp til tå i heldekkende, hvite plastklær. De så ut som noe fra en film. En av dem bar på en liten, svart koffert. En stemme til trengte inn: 12

«…lå inne på musikkrommet…» Jeg snudde meg mot Brakstad igjen, som bare stirret tilbake. Jeg forsto meg ikke helt på blikket hans, de dype, triste øynene som boret seg inn i mine. «Hvem er det?» spurte jeg og prøvde å svelge. «Hvem er det som er blitt drept?» I neste øyeblikk fikk jeg øye på Ida Hammer. Maris beste venninne. Alle fikk øye på henne, fordi hun skrek. Hun kastet ned seg ned på bakken, og skrek, og i noen øyeblikk var det alt jeg hørte; Ida som sto på alle fire på den regnvåte asfalten og hylte. Noen av vennene hennes sto over henne og prøvde å holde henne oppe. Jeg kjente ikke at jeg mistet taket om sykkelen, jeg hørte bare smellet da den traff bakken. Jeg snudde meg mot Brakstad og så det i øynene hans, det jeg ikke hadde forstått med en gang, men som med ett slo meg med full tyngde. Og jeg visste at det var Mari – min Mari – som var død.

2. «DU VISSTE AT det var Mari?» spurte advokaten. «Hvordan kunne du vite det?» «Jeg kunne for så vidt ikke vite det,» svarte jeg. «Men jeg følte det på meg.» Håkonsen så ut til å vente på at jeg skulle utdype svaret, hun kikket også opp mot fagdommeren, men da han verken kremtet eller hintet på noen andre måter at jeg måtte legge til noe, spurte Håkonsen: «Hva gjorde du etter det?» Jeg bøyde meg framover for å kaste opp, men da jeg åpnet munnen, kom det ingenting – bare tørr, ekkel luft, smaken av gammelt havreknekkebrød og meierismør, blandet med tannkrem. Jeg prøvde å lytte til en stemme i hodet mitt som sa: «Du tar feil, det er ikke Mari som er død, det er noen andre». Og i noen øyeblikk vant den tanken over de andre – jeg klarte å heise meg opp og tenke: «Ta det med ro, hun dukker snart opp, drit i å få henne til å forklare hvorfor hun slo opp med deg – det er ikke så farlig. Snart vil hun komme ruslende opp den tunge bakken i regnværet, og så vil hun finne vennene sine og stå der og gråte for noen andre.» 14

Men jeg fikk ikke Ida og skrikene hennes mot den gråblå, våte himmelen ut av hodet. Ikke slagene hennes mot asfalten. Oskar kom bort til meg; jeg hadde ikke sett ham før nå. «Hey,» sa han og tok ut de hvite proppene fra ørene. «Faen til greier.» Rektor Brakstad trakk seg litt unna og stilte seg ved siden av en av lærerne. Jeg merket at de så på meg. «Har du hørt noe?» spurte jeg. Oskar sukket og sa: «Bare rykter foreløpig.» «Er ... er det Mari …» Jeg snudde meg halvveis og pekte mot inngangsdøren. Oskar slapp ikke blikket mitt, men ristet på hodet og sa at han ikke visste. Fortsatt var det en bit av meg som forsøkte å overbevise meg om at jeg drømte, at ingenting var virkelig. Men jeg måtte ha noen svar. Noen måtte si det til meg, rett ut. Jeg fikk øye på Tic-Tac som fortsatt sto ved siden av en politibil, men alene. Han røkte, frenetisk. Jeg lot sykkelen ligge og gikk bort til ham. «Tic-Tac», sa jeg. «Hva faen er det som har skjedd der inne?» Tic-Tac var vanligvis en stor mann, i bredden nesten mer enn i høyden. Nå virket det som om noen hadde stukket hull på ham. Han hang framover. Slet med å holde seg selv oppe. Vaktmesteren løftet hodet mot meg og sa: «Jeg får ikke lov til å si noe», sa han og slengte en tommel mot politibetjentene. «Men for faen, Tic-Tac.»

Vaktmesteren tok et nytt trekk av røyken og slapp den på bakken, trampet hardt på den, selv om den landet midt i en vannpytt. Han så opp på meg. Og jeg skjønte at hva han enn hadde sett der inne, så hadde det gjort inntrykk. Tic-Tac var rystet. Han skalv på hendene. At han ristet litt, var for så vidt ikke uvanlig – det var derfor folk kalte ham Tic-Tac. Musklene i ansiktet hans gikk av og til i lås, i kramper. Jeg prøvde å snakke med en litt varmere stemme. «Alle lurer på det, Tic-Tac. Hvem er det som ligger der inne?» Han fomlet etter røykpakken på innerlommen. Begynte å rulle en ny røyk, men han fikk ikke fingrene til å slutte å riste. «Jeg så bare Johannes», sa han lavt. «Johannes?» Tic-Tac hysjet og så strengt på meg. Jeg skjønte ingenting. Var det ikke Mari som var død likevel? Johannes Eklund var bandets vokalist. Revyens utvilsomt største stjerne. Jeg tok enda et skritt nærmere Tic-Tac og ventet på at han skulle fortelle. «Han lå i trappa mellom første og andre etasje.» Tic-Tac prøvde å få kontroll over en ny ansiktskrampe. «Det var … jævlig mye blod der. Hun jenta vet jeg ikke hvor de fant.» Hun jenta. Jeg ble stående og måpe. Det var to døde der inne. Johannes. Og en jente. Jeg snudde meg og så meg omkring. Det kjentes som om alle så på meg.

Jeg klarte ikke å være der lenger, så jeg begynte bare å gå, fort, og snart løp jeg ned mot parkeringsplassen og ut på fortauet; jeg løp så fort jeg kunne – alt jeg kunne høre, var regnet og den raske pusten min, lyden av dråper som pisket meg i ansiktet, jeg fikk etter hvert så stor fart at jeg med ett falt framover; det var bare så vidt jeg klarte å ta meg for med hendene. Jeg skled bortover asfalten. Skrapte meg opp. Ble liggende og hive etter pusten, før også jeg begynte å skrike. Jeg skrek ned i asfalten, brydde meg ikke om at jeg fikk småstein på leppene og at jeg blødde fra hendene. Jeg bare lå der og gråt. Snart stoppet en bil langs fortauet. Jeg vred så vidt på hodet og fikk øye på et kvinneansikt som stakk hodet ut og spurte om jeg trengte hjelp. Jeg klarte så vidt å skyve meg opp på albuene og riste på hodet. «Er du sikker?» spurte kvinnen. Jeg så på de blodige, oppskrapte hendene mine. Klarte å gi fra meg et lite nikk mens jeg tenkte på Mari, på om hun også hadde blødd. Bilen kjørte heldigvis av gårde, og jeg satte meg opp. Løftet ansiktet mot regnet og kjente det plaske mot øynene. Da jeg omsider reiste meg, var det som om et tungt blylodd var festet til kroppen. Jeg måtte ta hendene til hjelp for å klare å rette opp ryggen. Så begynte jeg å gå hjemover. Tre kilometer er langt når ingenting fungerer, når du ikke engang kjenner bena dine under deg eller vet hva du gjør. Jeg bare gikk. Da jeg låste meg inn hjemme, tråkket jeg av meg regntøyet og snublet inn på rommet mitt og falt om på sengen. Der lå jeg helt til det banket på døren.

3. JEG SKJØNTE PÅ dunkingen at det var Imo. Onkelen min banket alltid på tre ganger, med like kort mellomrom, og det siste dunket var bestandig litt hardere enn de to første. Han åpnet døren uten at jeg ropte «kom inn». Jeg orket ikke å snu meg, stirret bare rett inn i veggen, som befant seg et par centimetere foran nesen min. «Hey champ», sa Imo med et sukk. Jeg trakk pusten og sendte den langsomt ut gjennom neseborene. Broren til faren min het Ivar Morten, men alle hadde kalt ham Imo så lenge jeg kunne huske. Han kom sakte inn, men lukket ikke døren etter seg. Ble bare stående midt på gulvet, midt i rommet. «Jeg dro til skolen med en gang jeg hørte det,» sa han. «Men jeg så deg ikke, så jeg gikk ut fra at du var her.» Jeg vred på meg og så på ham, prøvde å la være å begynne å gråte igjen. Som alltid hadde han bare på seg kortbukse, mørkegrå ullsokker og en åpen, marineblå regnjakke. Under jakken presset en ustrøket, hvit T-skjorte seg mot magen. Imo var en av dem som påsto at de aldri frøs. Så lenge det var plussgrader, nektet han å ta på seg noe mer enn shorts.

Imo tok noen skritt nærmere og satte seg på sengen. La en hånd på skulderen min og trykket den lett. Noen dråper falt ned fra det tykke, mørkebrune håret og landet på sengeteppet mitt. «Hvordan har du det?» spurte han. Jeg svarte ikke, fordi jeg ikke visste hva jeg skulle si. «Kan jeg hente noe til deg?» spurte han. «Cola eller … et eller annet?» Jeg ristet på hodet. Imo trakk hånden til seg, reiste seg og gikk for å åpne kjellervinduet. Den kjølige luften fylte rommet. «Er broren din hjemme?» spurte Imo. «Vet ikke,» svarte jeg. «Sikkert. Kanskje. Jeg vet ikke.» Onkelen min lukket vinduet og satte seg i lenestolen i hjørnet, grep gitaren som sto ved siden av. Tommelen kom borti E-strengen som ga fra seg en tykk lyd som svevde omkring i rommet. Så løp fingrene hans stille over strengene uten at han trengte å se på gitarhalsen. Selv om jeg visste at han improviserte, hørtes det likevel ut som en fiks ferdig melodi. «Er det ... vet du om det er Mari som er død?» Imo dempet lydene ved å legge håndflaten over s trengene. «Det er det de sier på skolen,» sa han. «Jeg snakket med en av politidamene utenfor. Hun ville ikke bekrefte det hundre prosent, men ... alt tyder på at det er Mari.» «Sa de noe om hvordan hun ble drept?» Imo satte gitaren fra seg og reiste seg. «Nei,» sa han. «Jeg vet ingenting om det. Men det skjedde visstnok etter revyen i går kveld. Apropos … politiet trenger å snakke med deg. Jeg har avtalt med Yngve Mork; han kommer hit nå hvert øyeblikk. Du kjenner Mork, gjør du ikke?» 19

At politiet sikkert var i full gang med å prøve å finne ut hvem som hadde drept Mari og Johannes, hadde ikke slått meg før nå. «De ringte moren din først, siden de må ha samtykke av en foresatt før de kan avhøre deg. Hun lurte på om jeg kunne snakke med deg, bli med deg i avhøret, eventuelt, hvis du vil det.» Jeg satte meg opp. «Så vil du det?» Jeg tenkte på det i noen sekunder, før jeg ristet på hodet. «Alle kommer til å tro at det er jeg som har gjort det,» sa jeg. «Hvorfor skulle de det?» «På grunn av den her.» Jeg trakk til meg mobiltelefonen som lå på sengen, og viste Imo meldingen jeg hadde sendt Mari i går kveld. Jeg kommer til å finne deg før eller senere, Mari. Og når jeg gjør det, så skal du svare på det jeg lurer på, enten du vil det eller ikke. «Alle på skolen har sikkert fått med seg at jeg prøvde å finne henne i går. At jeg lette etter henne overalt.» «Så hun var ikke på skolen?» Jeg ristet på hodet. Det gikk opp for meg at politiet sannsynligvis hadde funnet den meldingen allerede. At de visste at hun hadde slått opp med meg. Jeg sto antakelig øverst på listen deres over mistenkte. Det var derfor de ville snakke med meg. Det var ikke så vanskelig å forstå heller. Alle visste at Johannes hadde et sjukt drag på damene. Mari kunne ha falt

for ham, og det kunne ha vært derfor hun hadde dumpet meg. Sjalu eks-kjærester hadde drept før. Jeg kunne kjenne hjertet mitt tromme mot brystkassen. «Du var jo her i hele går,» innvendte onkelen min. «Stemmer ikke det?» Og før jeg rakk å svare: «Det sier seg selv at du ikke kan ha gjort det.» Jeg dro en hånd gjennom håret, skjøv føttene ut på gulvet. «Det er bare å si det som det er,» sa Imo. «Hold deg til sannheten, så går det sikkert bra.» Kom igjen, nå, reis deg opp. Politiet er her hvert øyeblikk.»