Knuteboka

JOHAN J. PETERSEN

STIKK OG BRUK 8 8 L IVSV IKTI G E K NUT E R, STIK K O G K NO P

© 2015 Kagge Forlag AS Layout og omslagsdesign: Eivind Stoud Platou, Handverk Omslagsillustrasjon: Kåre Martens/Eivind Stoud Platou Alle tegninger: Kåre Martens/Eivind Stoud Platou Alle foto: Johan J. Petersen, med mindre annet er oppført Papir: Arctic Volume white 130 g Boka er satt med Minion Pro og Akkurat Repro: Løvaas Lito AS Trykk og innbinding: Livoniaprint ISBN: 978-82-489-1685-7

Kagge Forlag AS Stortingsg. 12 0161 Oslo www.kagge.no

MIN TAMP Uten tau og knuter stopper verden. Uten tau og knuter hadde historien vært grunnleggende annerledes. Vel så mye som å være et spørsmål om liv og død hjelper knuter deg til å være din egen herre og få hverdagen til henge sammen.

Jeg husker hvordan vi satt i gangen utenfor 1.-klasserommet og måtte slå skolisseknuten riktig før læreren slapp oss ut i skolegården. Viktigere var mine foreldres anerkjennende nikk da jeg etter hvert kunne håndtere en båtfortøyning på fornuftig vis. Mestringsgleden var overhendig da jeg, etter langvarig streving med «slanger» og «trær», endelig forsto pålestikkets logikk og dermed kunne slå det riktig hver gang. Det ga sikkerhet for å feste skjøtet i seiljolla eller tauet i treet vi klatret i. Vi skjøt med pil og festet buestrengen til buen med renneløkkevarianten.

Jeg er merket for livet og har et stort sakseformet arr i håndbaken fra et mislykket utbryterprosjekt da bestekompis Eirik hadde bundet meg med hyssing rundt håndleddene, som jeg ikke klarte å ryke og han ikke klarte å løsne igjen. (Det var en kjerringknute.) Da han skulle kutte hyssing og knute med saks, tok han også med et bra stykke kjøtt fra håndbaken. Resultatet var dyptpløyende og blodsprutende. Barna mine elsker historien om dette arret.

Som elev på fullriggeren «Christian Radich» som 17-åring var det en opptur å snart kunne lese riggen som teksten i en bok. Men jeg kan fremdeles kjenne den flaue smaken i munnen da jeg glad og fornøyd, en av de første dagene, beslo seil høyt til værs, og den australske seilmakeren kom klatrende ut til meg. «Kan jeg få låne kniven din?» Jeg tok litt forbauset hånden til sliren for å gi ham den, men sliren var tom. «Er det denne?» spurte han kaldt og holdt den frem. Lettelsen over at den var funnet ble fort avløst av skam. Kniven hadde falt i dekk rett ved siden av ham. Den hadde hatt den påkrevde sikkerhetslina mellom slire og kniv, men knuten hadde gått opp. Min knutebommert hadde utsatt andre for fare, men jeg lærte i hvert fall at pålestikket må samses godt og ha en sikring om den brukes på en tynn line uten belastning. Riggklatring, fjellklatring og ungdommelig fallskjermhopping bidro til at jeg den dag i dag stoler fullstendig på godt tauverk og knuter jeg vet er egnet.

Da jeg sammen med kamerater i begynnelsen av 20-årene, la ut på jordomseiling med 33-foteren «Sorgenfri» var det likevel en ytterst bratt læringskurve. Kompleksiteten av utfordringer som skulle løses og som jeg på et

Burknop (også kjent som overhåndsknop) er menneskehetens enkleste og første knute.

16 av 1000 norske barn slår den i mors liv før de er født. Med en tykk, fin navlestreng på slep svømmer barnet over faste part og gjennom øyet.

nytt vis hadde ansvaret for, var i starten overveldende. Revesystemer som ikke fungerte, navigasjon i dårlig sikt, utstyr som kollapset, oppankringer i kuling, lekk båt og kostbare fendere som forsvant, tæret på selvtilliten. I blanding av utallige mekketimer, økende erfaring og enklere forhold i tropene, kom etter hvert kontrollfølelsen tilbake, og i Brasil fikk vi kjøpt en stor kveil kvalitetsankertau av en fransk langseiler for en rimelig penge. Med det og en defekt varmeovn, satte to av oss kursen til Antarktis der det fort gikk opp for oss at frossent tauverk ga nye utfordringer. Kombinert med selvsydde lekkende votter gjorde det at vi måtte slå og løsne knuter med eksplosiv neglesprett flere ganger daglig. I Antarktis fikk vi lære hvor avgjørende godt tauverk (og nok av det), var for båtens og dermed vår overlevelse og sinnsro. Vi hadde egentlig for lite og måtte skjøte sammen absolutt alt vi hadde for å rekke frem til de viktigste fortøyningsfestene på land, ofte flere hundre meter til sammen. Når mørket kom og stormen blåste, lå jeg våken i køya og tenkte på hvordan trossene ble løftet opp og spent, på de svakeste delene og på knutene som holdt dem sammen. Det var jul og nyttår på én gang, da vi et par måneder senere lå trygt i nærmeste bosetning til Kapp Horn, og fikk tilsendt 120 meter med 24 millimeters knallgul fortøyningstrosse fra konsul Ricardo Carcamo i Punta Arenas. Trossa tok den verste støyten og ga bedre nattesøvn i månedene som fulgte, der det blåste oftere og sterkere enn jeg har opplevd hverken før eller siden.

Sansen for funksjonell og lur lavteknologi ble forankret på denne seilasen. Årevis med problemløsning langt unna verksteder og tilgang til spesialdeler, gjorde oss til våre egne herrer. At tau er viktig i seilbåtrigger og fortøyning er selvsagt, men også de små oppgavene i dagliglivet fant ofte sin tau- og knuteløsning. Gitaren som trenger et tørt sted å være om bord (stroppet oppunder dekk). Skiene som skal festes til takgrinda (uten et sett med nøkler som ikke er der når jeg trenger dem).

Hytta i treet som surres fast uten behov for ødeleggende spiker langt inn i margen.

Bringebærbusken som trenger støtte. Lissen og knuten som holder skoen på foten.

Som lærer og redningsmann, sjømann og navigatør, fotojournalist og rådgiver, har også arbeid holdt meg i stadig kontakt med et knutepunkt. Ikke at jeg alltid har tenkt på det. Tauet er der, på sjøen, i bilen, hjemme og til fjells, og gjør jobben

sin med knuten sin. Det kan den fortsette med i en evighet, eller raskt flyttes for å gjøre en annen jobb. Noen ganger, som da jeg stuet unna gjestesengen på stua ved å heise den opp i taket med tau og et par taljer, får jeg igjen den grunnleggende gode følelsen over nye løsninger med rep og knep.

Tau og knuter er primitivt i den forstand at vi grunnleggende gjør det samme i dag som andre har gjort i tusenvis av år før oss. De er universalverktøy, der vi fremdeles selv skaper løsningene med våre egne hender og kompetanse. Det er tauverkets og knutenes fleksibilitet som gir oss muligheten til selvberging, og dette er kanskje knutenes egentlige sjel. For en tilhenger av selvhjulpen lavteknologi er dagens utvikling, der supersterkt tauverk og gamle knuteløsninger igjen erobrer oppgaver som ble overtatt av ingeniører og industri for lenge siden, et realt fremskritt.

Det finnes mange håndbøker om hvordan knuter knytes, også på norsk, de fleste er oversatte. De aller fleste har betydelige svakheter, særlig ved at de lærer deg hvordan du slår mange knuter, men knapt sier noe forståelig om hvordan du velger eller faktisk bruker dem i den virkelige verden. Knuteboka er skrevet for å utvide perspektivet, ikke bare for klok knuteløsning av en oppgave, men til folkene, miljøene og verden de bidrar i. Ofte er det en line mellom små knuter og stor verdenshistorie.

Månedene med research til boka og møtene med kompetente knutefolk har gjort meg desto mer ydmyk for kompetansen knutespesialistene har i sine fag. En del av knutene deres har jeg fått testet på andre formål, og det har ofte gitt mer effektive eller sikrere løsninger enn jeg brukte før. Flaggstikk med slipp og lås for langvarig skjøt av to tau, truckerstikket til å surre sammen pulker, yosemite-pålestikket til løkker med ujevn belastning, kirurgstikket til avslutning av surringer med tynt garn eller en sleip skolisse. Den gordiske skjerfknuten holder meg uanstrengt varm og flasketikket sparer meg for plastposen underveis til fest.

Toppstikket har jeg enda ikke fått bruk for og får det forhåpentlig aldri, men stikket er så vakkert at jeg nesten håper på det. Tau og knuter gjør det morsommere og enklere å leve.

Vi er på familietur med båten. Vi skal fortøye til en brygge det blåser fra, det viktigste er å holde kontroll på baugen. Vår eldste datter, fremdeles på barneskolen, hopper inn på brygga med enden av et tau der hun selv har slått et pålestikk.

Legger det over et kryssholt og trasker akterover for å ta imot flere fortøyninger.

Lillesøster på fordekket strammer, tar en rundtørn på pullerten, og holder fast.

Jeg nikker anerkjennende. Vi har kontroll.

INNHOLD Uten en tråd … . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 8 Styrke og svakhet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 16 Definisjoner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 20 Knutebibelen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 23 Du trenger bare fem! . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 27 Den siste repslager . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 42 Timms reperbane . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 56 Tørn, kontratørn, stoppestikk, kryssholt, vinsjbruk og sikkerhet . . . . . 63 Knutefar . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 78 Sjømannskap . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 82 Livlina . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 88 Sikring og frigjøring . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 95 «Den som ikke tror på knuten, tror ikke på vårherre» . . . . . . . . . . . . . . . 98 Knutefamiliene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 107 Så lenge skuta kan gå . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 132 Knuter som redder liv . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 143 Fast feste . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 152 Hjemme, på fest og på IKEA! . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 163 500 km på fire snorer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 174 Fiskeknuter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 183 Sterkt som stål . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 190 Spleiselag . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 197 Rep og knep . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 200 Taklinger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 203 Litteratur . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 206 Sluttnoter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 206 Alfabetisk register over knutene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 207

8

UTEN EN TRÅD …

For 5400 år siden, i fjellene mellom dagens Østerrike og Italia, døde en 45 år gammel mann. Han døde trolig en voldsom død, og han hadde sannsynligvis brukt sine egne våpen mot andre før han selv ble drept.

Der hans samtidige døde, løste seg opp og forsvant sammen med alle sine forgjengelige eiendeler, skjedde det enestående at Ötzi, som han siden 1991 har blitt kalt, døde på en isbre, og umiddelbart ble nedfrosset og etter hvert mumifisert.

I breen lå han til han ble funnet av et ektepar på spasertur. Ismannen Ötzi er den best bevarte og eldste europeiske mumie, og enestående ved at han tilfeldigvis ble bevart akkurat slik han var da han døde, med sin kropp og sammen med sine klær, våpen og redskap. Blant informasjonsflommen funnet førte til, forteller ismannen Ötzis utstyr konkret om hvor viktig tau og knuter var i hverdagslivet hans og til familie og naboer i yngre steinalder. Ötzis utstyr var blant annet en sydd pil-kogge av lær med piler (noen med fjær), en mengde ekstra pilspisser tredd på tråd, en pung som hang i beltet, øksehodet av kobber var festet til skaftet med stropper, flintkniven festet til skaftet likeledes, skoene hadde lisser av både lær og plantematerialer og klærne av skinn var hendig sydd og reparert. Tau og tråd var laget av lær, sener, gress og andre plantefibre. Plantefibrene var tvunnet (spunnet) til garn eller tau. Blant knutene kunne man finne blant annet halvstikk (som en del av surringer), burknop, båtsmannsknop, en skjøteknute basert på overhåndsknop med parallelle tamper (se side 118) og en stroppeknute (ABoK 1491).

Tau og knuter var alvor for Ötzi, slik det har vært for mye av menneskenes samfunn og historie. Uten tau og knuter hadde han vært hjelpeløs og måttet levd et helt annet liv i et helt annet samfunn. Klærne hadde ikke hengt sammen, øksen hadde vært ubrukelig, pil og bue (langbue, lengre enn ham selv) ville vært meningsløst uten en buestreng som ble knytt til endene, og han hadde ikke kunnet bære med seg utstyret.

Selv om tau og knuter har vært viktig siden menneskehetens morgen, ligger det i materialenes natur at det er et stykke mellom de arkeologiske funnene og dermed den nøyaktige dokumentasjonen. Ötzi er spesiell i sin konkrete detaljrikdom. I Europa er et funn av et ca. 9300 år gammelt fiskegarn i Karelen i Finland, (som

UTEN EN TRÅD …

mange eldre arkeologiske funn er det funnet i oksygenfattig gjørmebunn) spesielt.

Garnet hadde forøvrig naturligvis knuter.

Gjennom redskapsfunn og helleristninger er det gode indisier på stein og andre ikke-nedbrytbare funn fra rundt 300 000 år siden, for bruk av tau og knuter, kanskje allerede blant Homo erectus. Logikk og omstendigheter i bestandige funn tilsier at tau og knuter var blant de tidligste verktøy, som også ble brukt for å gjøre annet verktøy mer brukelig.

Den eldste overlevende skriftlige kilden til hvordan knuter skal slås, er skrevet av en gresk medisiner på 300-tallet, der han siterer en annen lege (Herakles), som arbeidet 100 år f.Kr. og beskrev kirurgknuter.

Tradisjonen med knutebøker begynte på 1600-tallet som deler av lærebøker i sjømannskap for marinen i blant annet Storbritannia. Den mest beryktede rene knuteboka, Book of Knots fra 1866, utgitt for almennmarkedet under pseudonymet Tom Bowling, hadde lenge underlige konsekvenser for den skriftlige knuteverdenen fordi forfatterne1 ikke hadde peiling og trykkeriet i tillegg gjorde store blundere med illustrasjonene. Det medførte at mange klassiske knuter ble gjengitt i feil utførelse og under feil navn i tiår etterpå. Som om mylderet av knutenavn ikke var forvirrende nok fra før. Formodentlig hadde den likevel minimal betydning for alle de som slo knutene. Knuter læres først og fremst fra foreldre til barn, båtsmann til matros, mester til svenn. Blant knuteslagere i praksis gjenkjennes knuten primært gjennom form, struktur og bruksområde, ikke navn og nummer.

Knuter ble brukt av alle folkeslag. Asiater, europeere og afrikanere, polynesere, sanfolk, indianere og inuitter. Mange steder fikk knutene nytte eller betydning utover det fysisk praktiske. Inkaene hadde ikke skriftspråk, men brukte komplekse systemer av knuter kalt quipus til regnskap og administrasjon. Knutemytene er mange. I Frygia i Hellas ble Gordius konge fordi han slo en knute som ingen kunne åpne, mens Alexander den store gjorde den gordiske knuten ytterligere legendarisk ved å hugge den over med sverd – en enkel løsning på et komplekst problem. Romeren Plinius foreskrev noen år f.Kr. båtsmannsknopen som den beste til medisinsk bruk, den hadde magiske helende egenskaper. Den kommunikativt symbolske betydningen av tau og knuter farger språket mange steder, en knute på kjærestetråden er ikke et godt tegn. Et knutepunkt trenger ikke være en knute. Norsk russ bruker knuter som hederstegn for utførte vågestykker eller rampestreker.

Det er også andre bruksområder enn de åpenbare. I faraoenes Egypt ble det brukt tau og knuter som hjelpemiddel for oppmåling av land og bygninger2.

Dette i tillegg til den åpenbare praktiske nødvendigheten av tau og knuter til selve byggingen av pyramider og andre store byggverk. (Tauene trer tydelig frem

9

10

K N U TE B OKA

på egypternes avbildninger av arbeidet.) Norske vikinger brukte også tau til oppmåling under båtbygging. Båters fart måles i knop fordi man opprinnelig målte farten ved å la et tau fly ut etter båten, der det var knuter ved faste intervaller, og leste av hvor mange «knop» som løp ut i løpet av et gitt tidsintervall.

Viktigst er det at knuter og tau er en av menneskets få opprinnelige måter å bli sterkere og større enn seg selv. Med nok tau og riktige knuter kan 1000 slaver trekke samme pyramidestein. Man kan heise tunge gjenstander opp i høyden, eller slippe dem kontrollert ned i dypet. Med utvekslinger av tau gjennom taljer kan et barn bli sterkere enn en stor mann. Ved hjelp av en knute kan et barn holde fast hva som helst som tauet er sterkt nok til.

Romere, vikinger, arabere, kinesere, polynesiere og mikronesiere har handlet, utforsket og erobret. Skip har en lastekapasitet og rekkevidde uten sidestykke.

Engelskmennene dominerte og behersket en halv verden gjennom sin krigs- og handelsflåte lenge før maskin eller telegraf. Denne perioden var på mange måter den første fase av globaliseringen. Uten tau, ingen seil og fremdrift for store skip.

Og uten knuter er tauene nesten ubrukelige. Tau og knuter er mye viktigere enn hjulet.

«When you cannot tie knots, tie lots!»

Hvis vi ikke kan slå en knute som vi vet fungerer til formålet, kompenserer vi. Helst ved å slå mange enkle knuter, som overhåndsknop eller halvstikk, til de til sammen har blitt en stor knute som vi tror holder. Og hvis vi vil være helt sikre slenger vi på enda noen ekstra, så det blir en skikkelig blåknute. Det er ikke nødvendigvis dumt tenkt der og da, og er god problemløsning og dømmekraft i praksis. Vi har alle vært der som barn og en del blir der hele livet, og det funker som oftest på et vis. Men knutekompetanse betyr at du kan slå en knute som du vet fungerer til formålet, raskt og enkelt. Og at du også raskt og enkelt kan løse knuten opp igjen.

Lite er så kjedelig som å bruke 10 minutter på å løsne opp en blåknute, når du vet at med riktig knute hadde det gått 10 ganger raskere å slå den og 100 ganger raskere å løsne den. I noen situasjoner er det også farlig.

Survival of the simplest

Knuter er først og fremst hjelpemidler til å løse et problem som kan fikses med tau. Du har en ku eller båt som vil stikke av. Eller to fisk som skal henges til tørk.

Man kan se for seg alternative løsninger, som å bygge et gjerde eller få en kompis til å holde båten, eller spikre opp fisken en og en. Men gitt at man har tilgang på

UTEN EN TRÅD …

tau, så vil ofte den mest effektive og fleksible løsningen være å bruke det, og finne opp en knute som sørger for at tauet kan brukes effektivt for formålet. For en del svært viktige oppgaver, som å bygge en pyramide eller holde båter under seil over distanser, finnes det egentlig ikke brukelige alternativer. For mange oppgaver, også i dag, er tauverket og knutenes fortrinn at de gir fleksible og tilpasningsdyktige løsninger, som kan utføres på stedet, og ikke krever et stort repertoar av verktøy eller reservedeler.

Knuter fungerer på grunn av to grunnleggende fysiske prinsipper: Beknip og friksjon. Hvor mye den enkelte knute benytter seg av det ene eller andre, avgjør mange av egenskapene. Dersom det er mye friksjon i en knute/løsning, blir det lite belastning på beknipen, og generelt blir den da lettere å løse opp. Samtidig gir mye beknip ofte en mindre knute som er rask å slå, og flere av de viktigste knutene baserer seg på en stor andel beknip, som er så snedig plassert at de likevel er rimelig enkle å løsne.

De mest brukte knutene er strukturelt nokså enkle. Gitt de teoretiske mulighetene av kombinasjoner av krysninger og innstikk hver gang folk setter i gang med å løse en oppgave, har det foregått og foregår en kontinuerlig kamp mellom forskjellige mulige knuteløsninger. De som faktisk er i stand til å løse problemet, blir med videre i den komplekse praktiske utvelgelsen som standardisert problemløsning alltid er. Matematikeren og knuteteoretikeren Pieter van de Griend betegner denne evolusjonslignende prosessen som «Survival of the Simplest»3. Med det mener han ikke bare hvor enkel selve den fysiske strukturen er, men hvor enkelt det er å lage den og løsne den. Knuteinteresserte antropologer minner samtidig om at også kultur og tradisjon spiller en rolle i utvelgelse av knuter. «Jeg bruker denne knuten fordi moren min brukte den», eller «because it’s my costume», er også vanlige begrunnelser når folk spørres om hvorfor de bruker akkurat den knuten til det formålet. Knuter som overlever og blir videreført i bruk, er de som har bestått denne kombinasjonen av prøvelser.

Hvem fant opp knutene? Mange av de enkle og klassiske må ha vært funnet opp forskjellige steder og til forskjellige tider, uavhengig av hverandre. Folk har vært problemløsere overalt, og gjennom «Survival of the simplest» har flere folk kommet frem til de samme løsningene uavhengig av hverandre. I en relativt ny undersøkelse av inuitters knuter4, basert på arkeologiske funn så gamle som 4500 år gamle og så nye som 300 år gamle, konkluderes det med at dobbelt halvstikk, lerkehode, båtsmannsknop, flaggstikk, dobbelt og trippelt fiskerstikk, stroppestikk, diamantknop og boas-pålestikk er oppfunnet lokalt, og ikke har vært overtatt eller påvirket av vikinger eller hvalfangere. Inuittene tilpasset knutene til sitt medium (taumateriale) som var hvalbarder, sener og hud fra forskjellige

11

12

K N U TE B OKA

sjøpattedyr. Det har gjort at de også brukte noen knuter som har vært svært sjeldne andre steder.

Samtidig har knuter åpenbart reist med handelsfolk og erobrere, vært bortlært, tillært, plukket opp og spredd videre, med karavaner, til fots og på skip. Glemt og gjenlært, fremvist og avvist. Antropologen Anders Emil Rasmussen observerte nylig at stoppestikk/vantstikk (se side 72) til oppstivingen av masten på kanoer på øya Manu i Ny-Guinea, er akkurat den samme knuten han kjenner for samme formålet på båter på Færøyene.5 Og som brukes for tilsvarende formål mange steder i verden, inklusive Norge. En effektiv og ganske enkel knute som har blitt utvalgt gjennom «Survival of the simplest». Men har de oppfunnet den hver for seg, eller har den vært lært gjennom et felles historisk knutepunkt i gammel eller ny tid? Knuter er for gamle og sammenhengene for intrikate til at vi i dette, og i utallige lignende tilfeller, har noen som helst mulighet til å finne et sikkert svar. Det er derfor også meningsløst å forsøke å spore opphavsperson eller sted for de fleste klassiske knutene.

Mange knutenavn i bruk er det derimot mulig å fornufts- eller tradisjonsforklare, ettersom de ofte har navn etter et egnet formål eller knutens struktur. Folk med utallige språk, dialekter og tradisjoner har gitt egne navn til knutene. De har vært oversatt og tatt i bruk. Mange knuter har derfor mange navn i omløp, og flere knuter kan ha samme navn. På engelsk er True lover’s knot – kjærlighetsknopen – i dag ett av flere navn på en rekke forskjellige knuter, der det eneste de har til felles er at de består av to like, sammenføyde knuter.

Utviklingen av tauverk og knuter har til tider rimeligvis foregått i store sprang.

Ett av dem var når mennesket gikk om bord i båter. Da var det to drivkrefter: Å kunne stole på tau og knuter var et essensielt spørsmål om både levebrød og sikkerhet, og kvaliteten ble livsviktig. Dessuten eksploderte omfanget av oppgaver og problemer som tau og knuter kunne løse. Et annet kvantesprang kom under utviklingen av de store seilskipene. Et tredje ved utviklingen av syntetiske fibere.

Både bruksområder og materialkvalitet, og ikke minst vekselvirkningen mellom dem, har innvirkning på utviklingen.

Knuter er totalt avhengige av et medium som de kan knytes i. Primært er dette tauverk. Forskjellig tauverk har forskjellige egenskaper, eksempelvis er dette tydelig for de utallige variasjonene som syntetiske fibre har åpnet for. Typisk kan svært glatte tau kreve andre knuter enn tau med mye friksjon, slik som alle tidligere naturfibertau har. Dessuten har folk begynt med spesialaktiviteter som krever nye egenskaper av knutene. Moderne sportsklatring – med lynraske overganger fra ingen belastning til sjokkbelastning, er en slik utfordring for knutene.

Knuteverdenen har en svært omfangsrik litteratur på verdensbasis og en stor gruppe knuteentusiaster som spekulerer på nye varianter som kan være bedre,

UTEN EN TRÅD …

sterkere, smartere eller kanskje bare annerledes, enn andre kjente knuter. Et internasjonalt laug, Internasjonal Guild of Knot Tyers (IKGT) organiserer en del av disse knuteentusiastene. IKGTs medlemmer diskuterer egenskaper, historie, deler tips og forslag til nye knuter, utgir knutebøker og et eget magasin med det geniale navnet Knotting Matters. I disse kombinasjonene er det faktisk funnet opp en god del nye relevante knuter de par siste generasjonene. Moderne knuter i moderne tauverk for spesielle formål kan ofte spores til en person eller en tid med ganske stor sikkerhet.

Når det er sagt, så er det svært langt mellom oppgavene eller materialet som de klassiske knutene ikke løser på førsteklasses vis, også i nye materialer og ny bruk. Vanligere er det at kjente, men lite brukte knuter i gamle dager, får nytt liv i en moderne verden. Åttetallsløkken var for eksempel en lite brukt knute i naturfiber. Den var for tungvint og langsom å slå, og unødvendig bulkete, så andre løkkeknuter gjorde jobben bedre. I dag er den standardknuten for å feste moderne dynamiske og glatte klatretau, til klatreselen.

Knuter er midlertidige løsninger. Raske å lage, og de fleste gode knuter er raske å åpne. De slås med et intakt tau. Spleising er analytisk og praktisk sett en annen løsning. Der utnyttes tauets struktur (som består av flere deler som garn og kordeler, eller kjerne og strømpe) til å lage sterke semipermanente løsninger.

Spleisene er mye langsommere å lage, men er slankere, jevnere og svekker tauet mindre enn knuter. De foretrekkes derfor på steder der det er forventet stor belastning og man ikke jevnlig trenger å løse dem opp.

Uten denne essensielle teknologien, som kjennetegnes av sin fleksibilitet og både er høy- og lavteknologisk, hadde menneskenes verden og utvikling sett grunnleggende annerledes ut. Tau og knuter er alvor. Men heldigvis også lek.

13

14

Den enkleste «ikke-trivielle knute», en vanlig knute eller Trefoil Knot. Merk: Ingen tamper.

Tautologi og matematisk knuteteori Knuter er ikke bare håndarbeid og teknologi. Matematikere har siden 1700-tallet studert, regnet på og teoretisert knuter. Faget er fremdeles høyaktuelt.

Sett med matematikerøyne er knuteteori studiet av lukkede romkurver som ikke krysser seg selv. En matematisk knute er omtrent som en vanlig knute, med det unntak at de ikke har tamper – de er en lukket kurve uten ender. Så når du for eksempel har laget ditt pålestikk, må du spleise endene sammen for å få en matematisk knute.

En uknute er en løkke uten knute, en ring uten ender. Spørsmålet matematikeren stiller, og som på mange måter er det samme som knutefolk har vært avhengig av i århundrer, er om knuten kan løses opp til en uknute, uten å kutte tauet eller åpne spleisen?

Knuteteori oppsto som et forsøk på å forstå stoffenes oppbygning på en tid før atomteorien var etablert, og hvor man forsøkte å forstå stoffenes egenskaper under forutsetning av at de var bygget opp av stadig mer kompliserte knuter. Knuteteori ble virkelig matematisk interessant på 1930-tallet. Da hadde utviklingen innen matematiske felt som geometri og topologi (læren om geometriske størrelsers innbyrdes beliggenhet og sammenheng) begynt å skyte fart, og knuteteorien kom inn som en naturlig del. På 1980-tallet ble det gjort oppdagelser i fysikk som viste seg å ha nære sammenhenger med knuteteori. Dessuten ble studiene presset frem av nyvinninger innen genforskning, der DNA-molekyler ser ut som en form for knuter.

Knuteteoriens grunnleggende problem er å konstruere begreper som gjør oss i stand til å skille forskjellige knuter fra hverandre og å identifisere knuter som «i sitt vesen er like, men som i sitt utseende kan virke nokså forskjellige».6 Andre sentrale problemer er: Hvor mange forskjellige knuter finnes (over 6 milliarder er kalkulert), og gitt to knuter: hvordan kan du avgjøre om de i sin essens er like eller forskjellige?

Matematisk knuteteori har ikke praktisk relevans for knutehåndverket.

FIRE KNUTER BLIR INGEN KNUTER 1

1 Slå en løs overhåndsknop. Slå et slag til, som gjør at du får en løs båtsmannsknop med et øye under.

2 Høyre tamp stikkes gjennom nedre løkke, på høyresiden og nedover, og løftes opp over knuten og ned i øvre løkke.

3 Stram til!

4 Det som så ut som en blåknute, er faktisk en uknute.

2

3

4

16

STYRKE OG SVAKHET Sikkerhet og styrke

Knuter tåler forskjellige grader av belastning. Faglitteraturen gjengir mange interessante tester, for eksempel med hvor mange kilo en knute tåler med forskjellige typer tauverk, eller hvor mye bruddstyrken i et tau svekkes ved bruk av forskjellige knuter.

I denne boka har jeg ikke gått vesentlig inn på dette området, ettersom variablene med forskjellig type tauverk er enorme og det ikke er de matematiske forholdene vi husker. Jeg bruker vanlig språk og anbefaler knuter på grunnlag av bruksområdet. Generelt tåler knuter mindre belastning før de går opp, jo glattere overflaten på tauverket er. Slik sett holder knuter bedre på tradisjonelt treslått tauverk enn på glatt syntetisk tauverk med kjerne og strømpe. Klatrere, som både bruker moderne glatt tauverk og der knutene er livsviktige, bruker naturlig nok sikrere knuter enn de fleste andre. Mens en fisker som skal slå og løsne mange knuter, svært mange knuter, hver dag, prioriterer knuter som både er raske å slå og raske å løsne opp. Knutene er likevel sikre, men det går ikke liv tapt om de løsner.

Styrkereduksjon av tau ved knuter

Knuter reduserer tauets styrke i forskjellig grad. For eksempel anslår en dansk lærebok for sjøfolk, Søfartens ABC, at forskjellige knuter reduserer taustyrken med ca.: 7 % hvis du bruker øyespleis med kause 30 % hvis du bruker tømmerstikk 30 % hvis du bruker rundtørn 30 % hvis du bruker dobbelt halvstikk om egen part 40 % hvis du bruker dobbelt halvstikk 40 % hvis du bruker pålestikk 55 % hvis du bruker båtsmannsknop Tauverk er generelt sterkere enn det de fleste intuitivt tror, og mye tauverk i bruk er grovt overdimensjonert. Ikke noe galt i det, ro i sjelen har egenverdi, dessuten

STYRKE OG SVAKHET

kan tykkere tau være bedre i hånden. Uansett, så ryker ikke tau på grunn av bruk som de fornuftsmessig er egnet for, med eller uten knuter. Jeg har dermed valgt å beskrive knutenes bruksområder med lite skjeling til dette hensyn. Problemet er ikke tau som ryker på grunn av knuter, men at knuter går opp på grunn av feil knuter til feil bruk, mekanisk slitasje på tauverket eller på grunn av virkelig dårlig, gammelt eller råttent tau.

Unntaket fra denne regelen er steder der tynn line prioriteres sterkt, slik som i fluefiske eller om bord i ekstreme regattabåter. Der er det viktig at knutene ikke svekker senen eller tauet unødig, og knutene må velges etter dette.

Begrepsmessig er det uansett smart og riktig å skille mellom knuters sikkerhet og knuters styrke. Med sikkerhet menes om det skal mye til før en knute glir, løsner eller kollapser. Det gjelder for alle slags utfordringer knuten møter, som belastning og sjokkbelastning, men også risting, drag i forskjellige retninger, eller mangel på belastning. Med styrke menes det hvor mye (eller snarere lite) knuten svekker tauets styrke.

Tauverks holdbarhet Syntetisk fiber Godt tauverk beholder mye av sin styrke forbausende lenge. Med seilbåten «Sorgenfri» seilte jeg 60 000 nautiske mil i polare og tropiske farvann med det samme strømpe-tauverket i fall og skjøter i årene fra 1990 til 1994. Bortsett fra der det var konkrete skader, begynte det ikke å ryke. Strømper som beskytter kjernen for slitasje fra sol så vel som mekanisk slitasje, er smarte saker. En god del av det samme tauverket i løpende rigg er i bruk om bord i «Sorgenfri» den dag i dag.

Et annet fartøy jeg har en lang og nær historie sammen med, seilskøyta RS 10 «Christiania», forliste og sank på 500 meters dyp i Nordsjøen i september 1997.

Løpende rigg var hovedsakelig av Spunflex. Det er en såkalt kunsthamp, et syntetisk treslått tau i polypropylen som ser ut som naturfiber. «Christiania» lå på havets bunn i nær to år, inntil hun ble hevet i 1999. Mye av tauverket i løpende rigg var fremdeles i grei stand, og ble brukt i flere år etterpå. Det samme gjaldt forøvrig også seilene, der flere brukes den dag i dag.

På forskjellige mellomstore fartøy jeg har jobbet på har jeg også sjelden opplevd at uskadet tauverk har røket. Også på dagens operative redningsskøyter er det gjerne sleperne som har mest belastning, men godt tauverk er tilpasset oppgaven og overrasker sjelden.

17

18

K N U TE B OKA

Naturfiber På museumsskøyta RS 14 «Stavanger», som jeg i ti år vedlikeholdt og seilte for Redningsselskapet, brukte vi kun tauverk av naturfiber, først og fremst manila.

Det holdt også forbausende godt, og i løpet av de ti årene skiftet vi vesentlig tauverk som storseilfall, kun én gang. På de fartøy som fremdeles kun bruker naturfiber, skiftes gjerne viktig tauverk et sted mellom hvert tredje og sjette år.

Alle tau har karakteristiske egenskaper. Naturfibrene bringer med seg egenskapene fra plantene de er laget av. De lever og endrer seg med vær og fuktighet.

Forskjellig fibertype gir forskjellig styrke. For tau med diameter på 12 millimeter er bruddstyrken ca.:

Elastisitet Kokos . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 160 kg . . . . . . . . . . svært Manila . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 900 kg . . . . . . . . . . middels Hamp . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 1000 kg . . . . . . . . . middels Polypropylen 3-slått . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 1900 kg . . . . . . . . . middels Polyester: 3 slått eller flettet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 2200 kg . . . . . . . . . lite Nylon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 2700 kg . . . . . . . . . svært Aramid/Kevlar med polyesterstrømpe . . . . . . . . . . . . . 6500 kg . . . . . . . . . lite HMPE (Dyneema/Spektra/Acera) . . . . . . . . . . . . . . . . . 7500 kg+ . . . . . . . . lite En ting er hva et tau tåler under jevn belastning, noe helt annet er hva som skjer under plutselige sjokkbelastninger, slik som en ufrivillig jibb på en seilbåt, et fall for en fjellklatrer, eller taklasten ved en bilkollisjon. Tau skal dermed være flere ganger sterkere enn sin vanlige belastning, og til arbeid som innebærer slike sjokk skal det helst brukes tauverk som strekker seg. Dette gir i seg selv mindre belastning og dermed større styrke. På gamle dagers redningsskøyter brukte man derfor slepetau av kokos. Som man ser av listen over, er kokos svært svakt i forhold til diameteren, men dens gode strekkegenskaper gjorde den likevel sterk. I tillegg er den svært lett, så den flyter. Dette er fine egenskaper for en slepetrosse. Da nylon kom, overtok den slepe- og fortøyningstrossene, til tross for at den ikke flyter, og til tross for at strikk-egenskapene gjør den livsfarlig dersom den faktisk ryker; tampene kommer flyvende med drepende kraft. (På så vel slepebåter som på fortøyningskaier har nylontrossene tatt mange menneskeliv.) Men blandingen av styrke og stor elastisitet var så store fremskritt at nylon likevel ble foretrukket.

I dag er mange slepetrosser i bruk av flytende HMPE-tauverk som Dyneema eller Spectra. De er ekstremt lette og sterke i forhold til diameter og vekt. Ulempen er at de strekker seg svært lite, og da blir det viktig at en del av slepetauet, for eksempel hanefoten, er av svært elastisk tauverk som utjevner sjokkene.

Tau i frihet Datter Anna hadde i 2014 10-års bursdag sammen med vennen Irlin.

Pølser og kaker, quiz og leker. Gunnar, pappaen til Irlin, hadde med seg et skikkelig treslått tau til taukamp. Det var rundt 30 millimeter tykt.

De delte seg i to lag, med omtrent 10 barn på hvert. Litt tid og litt diskusjon gikk med for å bli enige om reglene. Jeg blåste i starthornet, og ungene kastet seg på. Og ramlet rett på ryggen, alle sammen på begge lag, samtidig!

30 millimeter tykt tau, som normalt holder mange tonn, hadde røket tvers av. Ved ettertanke kom Gunnar på at tauet hadde ligget ute i mange år. Langvarig sollys, fuktighet eller kjemikalier kan ødelegge de fleste tau.