LARS WEST JOHNSEN OG JENS MARIUS SÆTHER
KONGENS FLUKT De dramatiske dagene 9. april–7. juni 1940
Š 2016 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: Trine + Kim designstudio Layout: akzidenz as | Dag Brekke Papir: Holmen Book Cream 70 g 1,8 Boka er satt med Sabon 12/15 Trykk og innbinding: Livonia Print SIA ISBN: 978-82-489-1870-7
Kagge Forlag AS Stortingsg. 12 0161 Oslo www.kagge.no
INNHOLD
Forord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 7
DEL I . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 9 DEL II . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 63 DEL III . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 157 DEL IV . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 199 Epilog . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Takk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kilder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Personregister . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
235 237 238 244
Forord Våren 2015 var det igjen tid for en markering. Det hadde gått 75 år siden Nazi-Tyskland invaderte Norge, og kongemakt og regjering måtte flykte. Men det var også 70 år siden kong Haakon og statsminister Johan Nygaardsvold kunne returnere til Norge og Oslo. Som seierherrer. Til tross for vår felles interesse for annen verdenskrig i Norge, visste vi lite om hva som skjedde etter flukten fra hovedstaden, kongens nei til tyskerne og bombene over Nybergsund. Hva foregikk egentlig de to lange månedene fra 9. april til utreisen fra Norge 7. juni? Drevet av nysgjerrighet satte vi oss i bilen og fulgte i historiens spor. Turen tok oss ikke bare til Hamar, Nybergsund og Molde, og derfra over havet til London, slik historiens snarvei inviterte til, men også til Drevsjø, Hjerkinn, Vågå, Balsfjord og Tromsø. Flukten var ikke ærerik. Den var planløs og tilfeldig, kaotisk og tidvis nesten som en farse. Og noe annet var ikke å forvente av en regjering som plutselig befant seg på en scene der de fleste av statsrådene ikke hørte hjemme. Nøytralitetspolitikken de alle hadde satt sin lit til, ble brutalt avkledd som naiv. Landets ledelse var ikke forberedt til tross for mange og sterke signaler om at en invasjon var nær forestående. Angrepet på Norge var et politisk sjokk, men da bombene slo ned i snøen rundt dem på Nybergsund, følte de krigens blodige alvor på kroppen. Fienden ønsket dem drept. Landets konge og regjering manglet bevoktning i en tidlig, kritisk fase av flukten. De var alene. Et gevær i feil hender eller noen ord fra en angiver kunne dramatisk endret hele den 7
norske krigshistorien. Landets ledere hadde uendelig flaks, men viste også en fascinerende evne til å ta de rette avgjørelsene. De sa nei til samarbeid med fienden, og de ble i landet så lenge de kunne. Den nærmest hodeløse, paniske flukten gjennom vårløsninga reddet Norge og forandret vår kollektive historie. Etter stor respons på to reportasjer om emnet i Dagsavisen fant vi grunnlag for å bygge ut reportasjene til bok. Kongens flukt var ikke allment kjent, selv om suverene forfattere som Alf R. Jacobsen, Tor Bomann-Larsen og Bjørn Bjørnsen, alle har formidlet deler av denne historien. Vi er journalister og har holdt oss til vårt fag i denne framstillinga. Vi har forsøkt å formidle virkeligheten slik den var ifølge kildenes egne nedtegnelser. Ingenting er lagt til, konstruert eller dramatisert. Gjemt og glemt på landets store og små biblioteker fins det en uendelighet med litteratur om krigens dager i Norge. Fra dagbøker til offentlige utredninger. Denne informasjonen har vi prøvd å legge som et puslespill, der de små brikkene har en like naturlig plass som de store. Kongens flukt er en tidslinje fra 9. april til 7. juni, men ingen fasit. Den fulle og hele sannheten om disse to utrolige månedene i norsk historie vil aldri bli kjent. Og de som kunne gitt oss svar på de mange ubesvarte spørsmålene, er borte. Vi har måttet lene oss på skriftlige kilder. Men disse spriker. Og en generell utfordring har vært kildekritikken. Det meste av den sentrale litteraturen er skrevet av aktørene selv etter krigen – da flyktningene skulle bli helter, da karrierer skulle bygges og omdømmer skulle reddes. Fortellingene deres var blitt ryddet opp i og filtrert. Derfor mangler kanskje mye av det vi er mest nysgjerrig på i kildegrunnlaget. For hva skjer med mennesker under et slikt press som kongen, kronprinsen, statsministeren og regjeringen var utsatt for? Dødsangsten og frykten, motsetningene, kranglinga og drikkinga er tonet ned. Og kanskje visket helt vekk. Vi og leserne kan bare tenke oss til dette. Lars West Johnsen og Jens Marius Sæther Sommeren 2016
DEL I
9. april: Landets leder bryter sammen Tårene rant nedover det runde ansiktet til Johan Nygaardsvold, der han stod på perrongen i Hamar. Klokka var litt over ti 9. april 1940, og et spesialtog fra Oslo var ventet hvert øyeblikk. Om bord var kongefamilien, storting og regjering – alle sammen på flukt. Norge var under angrep, og statsminister Nygaardsvold orket ikke mer. Han hadde blitt vekket av forsvarsminister Birger Ljungberg klokka halv tolv om natta, til nyheten om at fremmede krigsskip var vei på inn Oslofjorden. Litt før halv fem om morgenen ankom det tyske sendebudet Curt Bräuer utenriksdepartementet i Victoria terrasse, mens skipene fortsatt nærmet seg land, og la fram førerens ultimatum. «Nei, dette kan vi ikke ta imot», hadde Nygaardsvold sagt da, og utenriksminister Halvdan Koht overbrakte beskjeden til den ventende Bräuer. Da tyskeren forstod at Norge ville forsvare selvstendigheten, ble han sjokkert. «Da blir det kamp», sa han. «Intet kan redde dere.» «Kampen er allerede i gang», kom det kontant fra Koht. På samme tid, uten at noen av de to visste det, stod det tyske krigsskipet «Blücher» i brann nord for Oscarsborg festning, etter at oberst Birger Eriksen egenhendig hadde besluttet å åpne ild mot det fremmede fartøyet. Kolossen var selve flaggskipet til tyskerne, over 200 meter langt og utstyrt med luftvernkanoner og torpedoer. Hadde det ikke vært for Eriksens ordre, ville sannsynligvis verken Nygaardsvold eller de andre kommet seg til Hamar i det hele tatt. Statsministeren dampet på pipa utenfor stasjonsbygningen, han forsøkte å samle seg. En stor folkemengde hadde kommet til i det strålende vårværet; de hadde hørt utenriksminister Koht si på radioen at regjeringen var på vei til Hamar og 11
ville få med seg ankomsten. Plutselig kom et tysk speiderfly over dem. Folk styrtet vekk, men kom raskt tilbake da flyet forsvant i en sving utover Mjøsa. Klokka nærmet seg elleve. Toget skulle vært framme for en time siden. Hva hadde skjedd? Stortingspresident Carl Joachim Hambro hadde organisert flukten fra Oslo, og toget forlot stasjonen 07.23 fullt av regjeringsmedlemmer, stortingsrepresentanter og kongelige. Selv hadde han kjørt til Hamar for å ordne alt det praktiske. Om bord på flukttoget fikk kongefamilien høre siste nytt, at «Blücher» hadde gått til bunns en time tidligere. Midt på natta hadde kong Haakon mottatt den første beskjeden om den tyske offensiven. Etter noen timers urolig søvn hadde han fått telefon om evakueringen, tatt farvel med tjenerne og gjort seg klar. Før avreisen stod den magre, aldrende monarken i sitt arbeidsværelse på slottet, kledd i generalsuniform, og skuet ut over byen. Fra vinduet kunne han se tyske fly over hovedstaden. Nygaardsvold og de andre regjeringsmedlemmene hadde vært samstemte i sin avvisning av de tyske kravene den natta. Men før toget ankom Hamar, hadde statsministeren bønnfalt stortingspresidenten om å få trekke seg som statsminister og slippe ansvaret. Husmannssønnen fra Hommelvik var ingen Churchill, som trivdes når verden stod i brann. Som ung hadde Nygaardsvold hatet alt som hadde med skyting og krig å gjøre. Han hadde avskydd hele militærvesenet og lenge støttet helhjertet opp om «det brukne geværs politikk». Høyre-mannen Hambro fikk vondt av sin politiske motstander: «Det hadde gjort et forferdelig inntrykk på ham, det som skjedde, fordi det var som om noe i hans liv var rast sammen. Han trodde virkelig på menneskenes fredsvilje og på ord som ble sagt.» Nygaardsvold var ikke en karismatisk politiker eller glitrende taler, og hadde aldri hatt noe sterkt ønske om å lede landet. Da Nygaardsvold ble statsminister i 1935, var det kampen mot arbeidsledigheten som var hans fanesak. Den bredskuldrete sagbruksarbeideren hadde fått kjælenavnet «Gubben», og var en 12
jordnær og nøktern mann. Arbeidernes mann brant for å bedre livsvilkårene til dem som hadde minst, og hadde gjennom sine år på Stortinget vært en pådriver for å gjennomføre sosiale reformer. De siste månedene hadde det imidlertid for alvor gått opp for statsministeren at forsvaret var i en elendig forfatning. Han ble mer positivt innstilt til å øke forsvarsbudsjettene, men satsingen kom altfor seint. Også forgjengeren til Nygaardsvold, Venstre-lederen Johan Ludwig Mowinckel, hadde liten tro på at et sterkt forsvar kunne beskytte landet mot angrep utenfra. Under hans ledelse hadde forsvaret blitt redusert til et nøytralitetsvern. Det var med andre ord ikke bare Arbeiderpartiets skyld, men realiteten var like fullt at Norge stod uten et forsvar som kunne svare på angrep utenfra. På bilturen til Hamar hadde familien Nygaardsvold sett bombene falle over Kjeller, der Norges viktigste militære flyplass lå. Barnebarnet Halldis ble hysterisk, og statsministeren var selv på sammenbruddets rand. Flammene slo opp mot himmelen, og de visste at toglinjen som skulle føre evakueringstoget til Hamar, gikk gjennom det som nå var et krigsområde. Framme på Hamar forsøkte Hambro å roe ned den sønderknuste statsministeren. Hambro hadde vært svært kritisk til «hele denne uhyggelige regjering» og nylig skrevet at den burde vært «satt under riksrett». Stortingspresidenten stod for en helt annen linje i forsvarspolitikken, og hadde stilt mistillitsforslag over det han mente var altfor lave bevilgninger til forsvaret. Men Hambro respekterte Nygaardsvold. Og nå trengte statsministeren trøst. Klokka 11.10 var ventetida over. «Det gikk et lettelsens sukk gjennom folkemengden», noterte en utplassert journalist fra Hamar Arbeiderblad da toget endelig kom dampende mot stasjonen. «Og underlig var det å se at passasjerene ikke hadde den vanlige hasten med å komme seg ut. Faktisk gikk det en god stund før stortingsmennene begynte å stige av.» Da de kom ut på perrongen, var flere av politikerne så rystet at de knapt klarte å snakke. Under flyangrepet mot Kjeller var passasjerene blitt evakuert og stuet sammen i ly av en jernbaneundergang ved 13
Lillestrøm stasjon, til larmen av fiendtlige fly, bomber og mitraljøser. En lokal stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet kunne fortelle at bombeflyene over Kjeller var det sørgeligste synet han noensinne hadde sett: «Det var lett å skjønne at guttene våre var uforberedt på det plutselige angrepet, og de var praktisk talt ikke levnet en sjanse til å verge seg mot den overmektige fienden.» Statsminister Nygaardsvold var roligere nå, og sammen med Hambro stod han klar til å ta hatten av for kongefølget som kom ut bakerst i toget. Hambro syntes kronprinsesse Märtha og kronprins Olav virket «fullstendig rolige», og kronprinsen smilte da kongefamilien ble fotografert på perrongen. Kongen virket mer tynget av alvoret. På stasjonen ble han møtt av oberst Jørgen Jensen, sjef for Opland dragonregiment. Jensen spurte kongen om han visste hvor generalene var. Kongen hadde ingen anelse, og lurte på det samme selv. Landets øverste militære leder, kommanderende general Kristian Laake, skulle egentlig vært på toget sammen med sin stab. Det var i hvert fall Hambros plan. Men der var han ikke. På Hamar gikk kongefølget mot bilene som stod parkert utenfor stasjonsbygningen. Journalisten fra Hamar Arbeiderblad noterte: «Kronprins Olav var den eneste som strødde om seg med offisielle smil.» Det kom ingen hurrarop fra folkemengden da kongefamilien gikk mot bilene som ventet dem. «Folk bare vinket, og manges blikk var sløret av tårer.» Kort tid etter kjørte bilene med kongefamilien og deres følge ned alleen til Sælid gård, der 70 år gamle Sigrid Sæhlie stod klar til å ta imot følget. Prinsessene Astrid og Ragnhild syntes det var rart å komme til en gård som var eid av en dame, det hadde de aldri opplevd før. Sigrid var en myndig dame som drev gården sammen med to yngre søstre, og etter gammel skikk holdt de alltid gjesterommene ferdig oppredd. Den store hovedbygningen var noe av det nærmeste man kom et slott på disse trakter, med en ballsal på over 200 kvadratmeter. Gården var bygget opp av bestefaren til Sigrid og utvidet og ominnredet av faren, Høyremannen Andreas Sæhlie. I tillegg til inntektene fra gårds- og 14
skogsdriften hadde han tjent store penger på spritproduksjon, og med fortjenestene fra akevittsalget hadde han fylt hovedbygningen med antikviteter og utsmykket rommene i hovedbygningen med takmalerier, lysekroner og silketapet. Sigrid viste kongefamilien inn i den blåmalte spisestuen, der det var dekket på til lunsj. Hennes søster Christiane var gift med Birger Eriksen, kommandanten på Oscarsborg, som hadde beordret ild mot «Blücher». Oberst Eriksen hadde lenge været at noe kom til å skje, og ba Christiane evakuere til familiegården. Kongen spurte henne hvordan det gikk på Oscarsborg, og hun svarte: «Deres Majestet, festningen har skutt, og den har stanset et stort tysk krigsskip.» Mens de kongelige spiste lunsj på Sælid, var Christianes ektemann og hans soldater gått i dekning, midt i den pågående kampen om Oscarsborg.
9. april: Stortinget samles Klokka halv ett gikk Carl Joachim Hambro opp på talerstolen for å åpne det første stortingsmøtet på Hamar i Festivitetens teatersal, noen få hundre meter unna stasjonen. 104 av Stortingets 150 representanter var på plass, og de som ikke hadde rukket toget, var på vei. President Hambro kunne ofte snakke irriterende mye under møter, men nå holdt han et høyere tempo enn vanlig, og ga raskt ordet til Koht. Utenriksministeren var en bauta av kunnskap – et opplyst enevelde som trodde fornuften ville seire gjennom hardt, diplomatisk arbeid. I tida før angrepet hadde professoren i historie jobbet som besatt for å bevare nøytralitetslinjen og holde Norge utenfor krigen. Mens flere rundt ham var oppskaket over meldinger om tyskernes bevegelser, hadde han vendt det døve øret til alle advarslene og avskrevet dem som rykter. Nå stod han der og oversatte tyskernes krav ord for ord og redegjorde for hva som hadde skjedd gjennom natta. På ferden til Hamar hadde de sett hvordan Kjeller ble bombardert. Norge var nå i krig, en krig 15
som han mente vi trygt kunne si for all verden at vi ikke hadde noen som helst skyld i. Nygaardsvold hørte ikke hva utenriksministeren sa. Han snakket i telefon med luftvernsjefen i Oslo som var på Astoria hotell, og kunne fortelle at tyske soldater var i sentrum av hovedstaden. Ingen hadde stoppet dem da de marsjerte langs Drammensveien fra Fornebu. Luftvernsjefen fikk ikke tak i generalene, og nå måtte han vite hva de skulle gjøre. Nygaardsvold ville for alt i verden slippe å gi militære råd, men endte med å si at han syntes det var «riktigst» at luftvernsjefen trakk det han hadde ut av Oslo. Han la til at majoren måtte si fra om han mente ordren var «rivende gal». Dagens første stortingsmøte var over på en time. Nygaardsvold hadde «forskjellige ting» han måtte diskutere med regjeringen, som ikke hadde snakket sammen siden Oslo. Hambro gikk med på å gi stortingsrepresentantene pause helt fram til klokka seks om kvelden. Før møtet ble avsluttet, fikk Hambro satt inn et spark mot NRK: «Kringkastingen har jo omsorgsfullt kunngjort en rekke ganger at Stortinget og Regjeringen var dratt til Hamar, og følgene av det kan vi ikke ha noen oversikt over.» Intervjuet som var kringkastet i morgentimene, var med Halvdan Koht, som hadde tatt seg tid til å snakke med en journalist fra NTB på togstasjonen i Oslo. Før det hadde ingen i regjeringen tenkt på at de måtte kringkaste en melding ut til det norske folk. Selv om journalisten og flere omkring stusset over at utenriksministeren offentliggjorde Hamar som reisemålet, mente Koht på det tidspunktet det var greit, han ville ikke at folk skulle få inntrykk av at regjeringen bare stakk av. Nå hadde stortingspresidenten lagt en fluktplan videre, og sa at Elverum, tre mil øst for Hamar, kunne bli neste stoppested. Utenfor teatersalen summet det av stemmer. Diplomater, offiserer, pressefolk og funksjonærer hadde strømmet til Hamar gjennom formiddagen, og NTB hadde opprettet en egen nyhetssentral. Det svirret av rykter. Bankene i byen ble nedrent av folk som ville ta ut sparepengene sine, folk hamstret mat, og mange gjorde seg klare til å flykte. 16
Regjeringen samlet seg til et kort møte, før Nygaardsvold hastet videre til Sælid gård. Da statsministeren kom til storgården, var de kongelige gjestene akkurat ferdige med lunsjen. Inne på gjesterommene i andreetasjen stod bagasjen fortsatt uåpnet. Ingen visste hva som skulle skje videre. Kongen og kronprinsen satt og lyttet til radioen i en av salongene. Prins Harald hadde spurt vertinnen Sigrid om hun kunne fortelle eventyr. Sittende på hennes fang fikk han høre om de store festene på gården. Selv fortalte prinsen om togturen: «Nå skal jeg fortelle deg noe morsomt. Da vi reiste med toget, var det noen som skjøt med raketter og fyrverkeri, og det smalt så forferdelig at du kan ikke tro det. Ja, det var ordentlig fyrverkeri. Men det kom ingen røde striper etterpå!» Sigrid Sæhlie syntes kongefamilien hadde opptrådt beundringsverdig behersket. «Kronprinsessen gikk stille omkring med omsorg for alle. Jeg fikk et sterkt inntrykk av hva hun må bety for hele familien, ikke minst for kongen», fortalte Sæhlie senere. Andre deler av følget taklet situasjonen på ulike vis. «Barna fant seg fort til rette, de løp ut i slapseføret og over i stall og fjøs og grisehus, kom tilbake og erklærte at her ville de bli, for her var det så morsomt så. De to barnefrøknene de hadde med seg, satt oppe i øvre entreen og gråt.» Sæhlie syntes også statsministeren virket nervøs og oppskaket da han spurte om å få snakke med kongen. Han ble ført inn i havestuen der kronprinsen og kongen ventet. Den 67 år gamle monarken hadde gjennom sine 35 år på tronen blitt en mann som nøt stor respekt hos politikerne. Fra første stund hadde kongen vært nøye med ikke å blande seg inn i politikken og støttet lojalt opp om den til enhver tid sittende regjering. Arbeiderpartiet hadde lenge vært klare på at monarkiet måtte avskaffes, og kong Haakon hadde vært urolig for kongehusets framtid da Nygaardsvold kom til makten, men frykten skulle vise seg å være ubegrunnet. Med Arbeiderpartiet i regjering økte den kongelige apanasje, og Nygaardsvold ble raskt glad i kongefamilien. Da dronning Maud døde i 1938, utbrøt 17
han i en følelsesladet melding at dronningens bortgang hadde skapt folkesorg. Nå var statsministeren kommet for å fortelle at han ønsket å søke avskjed «i den hensikt å gi plass for en samlingsregjering». Også tidligere hadde han ytret samme ønske: Nygaardsvold hadde vært redd for at Arbeiderpartiet ville få ansvaret for alle de redsler en krig ville føre med seg. Første gang han foreslo en samlingsregjering, sommeren 1939, ble han møtt med motstand, spesielt fra statsrådene Halvdan Koht og Trygve Lie. Etter at verdenskrigen brøt ut 1. september, mente stortingspresident Hambro at Nygaardsvold burde danne samlingsregjering, men da hadde statsministeren snudd. Han brukte argumentet til Koht; en slik regjering ville bli handlingslammet. Nå var han selv lammet av det forferdelige som hadde skjedd. Han ledet en mindretallsregjering. Det ville han ikke gjøre i krig. Kong Haakon likte ikke det han hørte. Tidspunktet kunne knapt vært verre. Å få en regjeringskrise i fanget samtidig som tyske tropper invaderte kongeriket, var det siste han trengte. I motsetning til Koht hadde kongen lenge fryktet at Norge ikke ville greie å forsvare nøytraliteten. Kong Haakon var også godt orientert om hva som foregikk i forsvaret. I sine unge år hadde han tjenestegjort som marineoffiser, og forsvarspolitikk hadde alltid opptatt ham sterkt. Noen dager tidligere hadde han foreslått for Koht at norsk farvann burde sperres for tyske skip, og da Nygaardsvold informerte om at britene hadde minelagt norsk farvann 8. april, hadde han nevnt forslaget igjen. Da statsministeren forsvarte seg med at en slik handling ville framprovosere et tysk mottrekk, svarte kongen: «Mottrekk kommer antagelig også nu.» Kronprins Olav var farens viktigste støttespiller, og de tok alle viktige beslutninger sammen. Kronprinsen hadde gått på Krigsskolen, studert statsvitenskap, historie og økonomi, og hadde sin fars fulle tillit. De hadde begge vært bekymret for forfallet i forsvaret og forsøkt å overtale politikerne til å bedre beredskapen. Nå konfererte kongen kort med kronprinsen, og de ble enige 18
om å reise sammen med Nygaardsvold tilbake til Hamar for å snakke med Hambro. Stortingspresidenten var på Grand Hotel i Hamar og var i ferd med å duppe av i senga da han ble oppringt fra resepsjonen. Kongen og kronprinsen ventet. Hambro reagerte spontant negativt på Nygaardsvolds ønske om å oppløse regjeringen. Kongen kunne heller ikke godta en regjeringskrise: «Jeg kan ikke på dette tidspunktet skaffe landet noen ny regjering, og uten regjering kan jeg ikke oppfylle mine konstitusjonelle plikter. Vår situasjon er kritisk, og regjeringen vil gjøre den enda vanskeligere ved å fastholde sin demisjon. Jeg kan ikke ta den til følge.»
Rundt klokka fire ble det innkalt til regjeringskonferanse. Lederne fra de borgerlige partiene ble også bedt om å møte opp. Etter å ha konferert med partilederne, konkluderte Hambro at dette ikke var tiden for å legge ned vervene sine. Nygaardsvold ga etter motvillig, men vant en liten seier da han fikk med de andre på at det skulle settes av midler på budsjettet til å utvide regjeringen med tre statsråder fra de store borgerlige opposisjonspartiene. I Oslo hadde Bräuer holdt pressekonferanse og levert en ny invitasjon til samarbeid. Han gjentok at Tyskland ikke hadde til hensikt «å rokke ved territorial integritet og politisk selvstendighet for kongeriket, verken nå eller i framtiden», og viste til at Danmark «forståelsesfullt» hadde stilt sin nøytralitet under Tysklands beskyttelse. Å gjøre motstand var «fullstendig meningsløst» og ville bare føre til at stillingen for Norge ble betydelig forverret. Landets politiske ledere var nå splittet. Venstres Mowinckel mente det burde opprettes kontakt med Bräuer straks, og fikk støtte av Nygaardsvold. Koht var også på glid, og mente at de i hvert fall måtte høre om tyskerne hadde noe nytt å komme med. Hambro var sterkt imot nye forhandlinger. Kongen og kronprinsen likte ikke at politikerne allerede var i ferd med å gi etter. Kronprins Olav hadde vært sterkt bekymret 19
da han la seg kvelden i forveien, allerede før meldingene om krigsskipene kom. Nyhetene hadde nådd ham om at det tyske lasteskipet «Rio de Janeiro» var torpedert utenfor Lillesand, og at det var uniformerte soldater, hester og kanoner om bord. I ettertid skulle det vise seg at skipet var lastet med mannskap og utstyr til invasjonen. Nå var kronprinsen utålmodig og tok ordet: «Jeg kan ikke tilrå at regjeringen går med på Bräuers invitasjon til forhandlinger. Landet vil uansett hva som skjer, ikke unnslippe krigens redsler. Det vil bli en krigsskueplass.» Han minnet forsamlingen på at det ikke var noen grunn til å ha tillit til Hitler, som hadde brutt traktater, avtaler og løfter av enhver art. «Til nå har regjeringens linje vært sterk. Selv om situasjonen er vanskelig, er det i alle fall sjanse til å redde landet og dets fremtid om man står fast på nattens beslutning.» Da kronprinsen hadde snakket ferdig, tok faren over og støttet sin sønn. «Når Danmark hadde gitt seg, betydde ikke det at kong Christian hadde vært enig. Jeg kjenner min bror og er sikker på at han hadde valgt den norske linjen – dersom han hadde hatt samme mulighet til å unngå underkastelse. Jeg er enig med min sønn, men jeg vil selvsagt bøye meg lojalt for regjeringen og Stortingets beslutning.» En som ville kjempe, var Trygve Lie. Den handlekraftige forsyningsministeren hadde vært rykende uenig med statsministerens forsiktige linje i forsvarspolitikken, og også kritisk til Kohts forbeholdne linje overfor fasciststatene i Europa. Nå hadde han nettopp ankommet Festiviteten, men på vei mot Hamar hadde Lie stoppet på Eidsvoll, der generalstaben hadde etablert seg. Det viste seg at de hadde lagt egne evakueringsplaner i de kaotiske morgentimene og besluttet å flytte staben til Slemdal Hotel vest i Oslo, før de bestemte seg for å dra videre til Eidsvoll. Der traff Lie blant andre generalstabssjef oberst Rasmus Hatledal, som virket «fullstendig utkjørt». Da forsvarsminister Birger Ljungberg hadde kontakt med general Laake tidligere om natta, var forslaget fra den øverstkommanderende en delvis og stille mobilisering, som i praksis betydde at innkallelse av soldater måtte skje per brev – første oppmøtedag ville være torsdag 11. april. 20
Forslaget ble godtatt uten diskusjon av regjeringen, som ikke hadde forstått konsekvensene. Oberst Hatledal, som hadde tilrådd mobilisering før angrepet var et faktum, jobbet de neste timene febrilsk for å få vedtaket omgjort. Da Ljungberg selv tok turen til staben like etterpå, ropte den ellers så sindige obersten: «Er du blitt gæren, Ljungberg?» Lie visste veldig godt at regjeringen var alt annet enn populær hos de militære lederne, som mente politikerne hadde forsømt forsvaret på det groveste. I årene etter første verdenskrig hadde frykten for revolusjon vært større enn frykten for angrep utenfra, både blant de borgerlige og de militære lederne. Innad i forsvaret hadde det oppstått hemmelige hærstyrker som skulle slå ned på arbeideropprør. I de militære rekkene var det fortsatt en inngrodd skepsis mot sosialistene som styrte landet, mens mange offiserer støttet opp om Vidkun Quislings parti, Nasjonal Samling. Kristian Laake selv var Venstre-mann og hadde forsøkt å få generalene til å være lojale overfor Arbeiderparti-regjeringen. Han hadde støttet opp om nøytralitetslinjen, men også advart om mulige krigshendelser, og ikke lagt skjul på at Norge hadde den «slettest øvede og slettest utstyrte hær» i Europa. Derfor hadde Lie valgt sine ord med omhu på Eidsvoll, og forsøkt å lette på stemningen med å si at det var politikernes ansvar at forsvaret var forsømt. Det ble ingen forsoning, og da Lie spurte om det var mulig å få sendt en bataljon nordover som kunne stoppe et eventuelt tysk framstøt mot Hamar, fikk han knapt noe svar. «Jeg hadde følelsen av at maskinen var gått i stå», skrev Lie senere. Han fikk ikke inntrykk av at det var opprettet noe samband som fungerte, og generalstaben manglet fremdeles sin sjef. Ingen hadde sett noe til general Laake. Lie hadde reist fra Eidsvoll «meget mistrøstig», og han ble ikke mindre mistrøstig av møtet med sine egne i Festiviteten. Statsministeren var nesten ikke til å kjenne igjen: I morgentimene på Victoria terrasse hadde Nygaardsvold nektet å godta tyskernes ultimatum, men nå opplevde Lie sin sjef som en slagen mann, «mutt og nedfor» – og klar for å gå i nye forhandlinger. 21
Mens diskusjonen gikk fram og tilbake, kom Oscar Torp inn døra. Finansministeren hadde blitt igjen i Oslo for å sørge for at Norges gullbeholdning ble reddet ut av hovedstaden før tyskerne kom. Nå var gullet transportert på 26 lastebiler til Lillehammer, en nyhet som lettet noe på nederlagsstemningen. Kongen sa at etter senkingen av «Blücher» var dette «det fatale døgns smukkeste prestasjon». Møtet foregikk under kaotiske omstendigheter, deltakerne satt i en gang utenfor teatersalen og ble stadig avbrutt av telegrammer og telefoner. Einar Gerhardsen, nestleder i Arbeiderpartiet og varaordfører i Oslo, ringte og ville ha tak i statsministeren. Han lurte på om Nygaardsvold hadde noen ordre å gi nå som tyskerne stod i hovedstaden, men nei, regjeringen hadde ikke fattet noen beslutning ennå. Justisminister Terje Wold var også stadig i telefonen, og var den som oppdaterte regjeringen om siste nytt: Tyskerne hadde lyktes med sine angrep i alle byene de hadde besatt, og offiserer fra alle kanter av landet ville vite hva de skulle gjøre. Justisministeren var i ferd med å miste tålmodigheten. Wold var en fersking i rikspolitikken, men han var også lynende intelligent, pågående og temperamentsfull. «Selvfølgelig må vi sprenge bruer», mumlet Wold til seg selv da det ble diskutert hvilke militære tiltak som skulle settes inn. Kronprins Olav overhørte kommentaren og sa: «Jamen si det, da vel!» Wold unnskyldte seg med at han var yngst i forsamlingen, men kronprinsen ga seg ikke og fikk overtalt Wold til å be om ordet. Justisministeren sa at alt som kunne hindre fienden å rykke fram, måtte gjennomføres. Da rykket det i den snart 70 år gamle Mowinckel. Den tidligere statsministeren og anti-militaristen gjorde «den ærede justisminister» oppmerksom på at ingenting av det han foreslo, måtte gjøres. Han mente verdier ville bli ødelagt til ingen nytte, og at det ikke gikk an å drive krig og forhandlinger samtidig. Generalene hadde ennå ikke innfunnet seg på Hamar, men det var folk fra forsvaret til stede, og Wold var oppgitt over de militære rådgiverne: «Det var intet ordentlig råd å få av dem.» 22
Oberst Jørgen Jensen hørte på sin side alt som ble sagt, og ble grenseløst provosert over at arbeiderpartifolk som Lie, Torp og Wold, plutselig ville kjempe militært. I hans øyne var de representanter for et parti som hadde ført en naiv og ubrukelig forsvarspolitikk. «Nå skulle dette så sørgelige forsømte forsvarsvesen settes inn mot verdens sterkeste krigsmakt, som til og med allerede hadde satt seg fast på de viktigste stedene i landet», skrev obersten senere. Det hadde dannet seg to fraksjoner i forsamlingen: Torp sluttet seg til Lie, som også hadde fått sosialminister Sverre Støstad og Wold til å gå imot forhandlinger, men de var i mindretall. Nygaardsvolds ønske om forhandlinger vant fram, og Hambro formulerte et svar til Bräuer som skulle sendes til utenriksdepartementet: «Ber Dem straks meddele sendemannen at regjeringen forelegger spørsmålet om underhandling med tyske myndigheter om en fredelig ordning for Stortinget.» Hambro la til at regjeringen først kunne gi et endelig svar senere på kvelden eller tidlig neste morgen, og at de i mellomtiden forutsatte at kamphandlingene ble stanset. Dermed hadde stortingspresidenten kjøpt seg tid og utsatt beslutningen om hvorvidt tyskernes nye framstøt skulle aksepteres eller ikke.
9. april: Flukten fra Hamar Klokka halv sju på kvelden åpnet Hambro Stortinget for andre gang på Hamar. Han kunne fortelle forsamlingen at også Trøndelag og Narvik var besatt, og at tusenvis av tyske soldater rykket fram langs Bergensbanen, mens stadig nye tyske fly landet på Fornebu. Koht hadde fått forsikringer fra britene om at Norge skulle få hjelp til å stoppe den tyske invasjonen, i første omgang i Trondheim, men Nygaardsvold stolte ikke på britene og hadde ingen tro på at landets eget forsvar kunne stå imot overmakten. «Så vidt jeg forstår det, presses vi fra alle kanter, og jeg kan ærlig talt ikke se noen annen utvei for oss enn at vi presses lenger og lenger over mot øst og til slutt inn i Sverige.» 23